metteask - Bloggen bærer sterkt preg av en frittalende og åpen blogger som tar leserne med på bortimot alt som skjer i livet hennes. Noe som ikke akkurat er lite, da hun prøver å bli gravid med privat sæd-donor. hits

ULTRALYD SJOKK - VENTER TVILLINGER

 

Processed with MOLDIV

 

Vi var tre glade og spente inne i bilen på vei mot sykehuset i går. Brage hadde vært på museum med klassen sin og blitt tidligere ferdig enn vanlig og Amalie hadde fått fri fra jobb resten av dagen. Nå skulle vi sammen kjøre til Kvinneklinikken for timen som Amalie hadde fått til ultralyd. For endelig skulle vi få ett lite innblikk i hvem som skjulte seg inni magen hennes og endelig skulle vi kanskje få vite om det var gutt eller jente.

 

Vi lo og tullet oss hele veien ned og underveis fant vi og ut av vi skulle ha en liten konkurranse om hvilket kjønn det var. Brage fikk velge først og sa gutt, som han har sagt helt fra starten av. Han har i tillegg hele tiden sagt at det er to babyer inni der og ikke bare en, men det bare spøkte vi bort da han igjen nevnte det. Jeg sa jente, mest for å ha en motpart til Brage. Amalie sa at hun håpte jo litt på en jente som hun kunne kle opp i nydelige små kjoler. Tro det er litt sånn typisk oss kvinner å ønske oss, egentlig. En liten mini-me som vi kan pynte opp på samme måten som vi gjorde med dukkene våre da vi var liten. Men hun hadde en følelse på gutt, så hun valgte å gjette at det var en gutt hun bar på i magen sin.

 

Vi kom litt for tidelig frem til kvinneklinkken, så vi fortsatte å synge og tulle oss mens vi ventet utenfor i bilen. Stemningen var på topp og latteren satt løst. Vi var spendte og litt små-nervøs, så da hjalp det å være litt ekstra tullete mens vi ventet på å gå inn. Fikk på en måte kvelt ned den verste magevondten både meg og Mali får når vi er nervøs.

 

Da tiden var inne gikk vi sammen inn i bygningen. Sammen alle tre, som kommende ung mamma, kommende liten onkel og kommende ung bestemor.

 

Vi satt oss ned på hver vår ventestol, før vi henvendte oss i luken. Jeg, som den hønemammaen jeg er, gikk i luken med Amalie rett bak meg og sa: " Hei, min datter har time nå klokken halv". For i mitt hode er Amalie fremdeles ett barn og jeg fremdeles mammaen som må passe på henne. Men etter at hun la hodet på skakke og sa tydelig ifra med ett smil rundt munnen, at:  "Mamma, jeg er voksen og kan fint snakke for meg selv altså". Så trakk jeg meg raskt tilbake og satt meg ned igjen på stolen. Hun er ikke liten lengre og jeg må la henne være den vakre og selvstendige voksne jenten hun er blitt. Alltid vil jeg passe på henne og alltid vil jeg elske henne, men nå er det tid for å la henne få rom til å vokse i sin kommende mamma-rolle.

 

Det tok ikke lang tid før hun ble ropt opp og vi gikk alle tre inn på ultralyd-rommet. Der satt jeg og Brage oss ned på den eneste ledige stolen som var satt frem. Amalie satt seg bort til jordmoren for å å gå igjennom papirene før selve undersøkelsen begynte. Flere ganger måtte jeg knipe sammen leppene for å ikke skyte ut med ett haugevis av svar eller spørsmål jeg fikk i hodet mitt underveis. Dette handlet jo tross alt ikke om meg og mine barn, men om mitt barn Amalie og hennes baby.

 

 

Processed with MOLDIV

 

 

Processed with MOLDIV

 

Processed with MOLDIV

 

Så begynte undersøkelsen og vi var alle fullt konsentrert på ultralyd skjermen. Var barnet friskt? og kom vi til å få vite hvilket kjønn det var?

 

Da jordmoren rullet leseren sakte over magen og bildet kom klart og tydelig frem på skjermen, la jeg merke til at magen var større enn jeg trodde og spurte om hun lå å blåste den opp. Hun lo oppgitt og svarte at hun ikke blåste noe som helst opp. Så jeg ristet det hele av meg og så opp igjen på skjermen. Der så jeg en ryggrad, ett bankende hjerte og kjente at plutselig ble alt så mye mer virkelig. Lille jenten min skal bli en mamma!

 

Men det var noe rart med bildet og jeg stusset litt på at det var så annerledes enn da jeg selv tok ultralyd da jeg var gravid.

 

Jordmoren ble plutselig stille og så ut til å fokusere litt ekstra på skjermen enn det jeg følte ville være normalt. Hjerte mitt sank og jeg kjente redselen skylle over meg. Skulle datteren min virkelig oppleve at det var noe galt med babyen hennes?

 

Processed with MOLDIV

 

Processed with MOLDIV

 

"Her ser det nok ut til å være mer enn ett barn, ja" hørtes plutselig, og min første tanke var at det var en dårlig spøk å komme med i denne situasjonen. Både meg og Amalie reagerte likt og spurte flere ganger om hun spøkte. Noe hun gang på gang bekreftet at hun ikke gjorde, mens hun smilte rolig til oss.

 

Nei, dette var jo bare tull.. En idiotisk spøk som så absolutt ikke var morsom. Det kunne jo ikke være to barn inni der.. Sjokket slo oss ut alle tre og vi vekslet mellom å le, gråte, fornekte og studere. For på skjermen så vi to bankende hjerter, fire aktive armer og fire føtter. To separate babyer som svømte rundt i magen til min lille datter.

 

Jordmoren måtte ut for å flytte på avtaler da hun trengte mer tid på oss, siden hun nå plutselig hadde to små babyer å undersøke og ikke bare èn slik vi trodde. Det var da jeg så at min lille jente trengte mer støtte enn det jeg hadde klart å gi henne, etter beskjeden. Hun hadde jo tross alt nettopp begynt å venne seg til tanken på at hun skulle bli mamma til en liten baby og nå fikk hun vite at hun skulle bli ung alenemamma til to babyer.

 

Jeg kan nok ikke forstå hva som raste igjennom hodet hennes der og da, men vil tro at hun følte at hele verden raste sammen og at hodet omtrent ville sprenges av alle spørsmålene som dukket opp. Spørsmål som kanskje ingen har svar på, fordi ingen kan vite det før hun er i situasjonen. Spørsmål som om hun har råd til det? Om hun vil klare det? Om hvor tungt det vil bli? Om vi har plass til det? Hvordan fremtiden nå vil bli? Hvordan barnefaren vil ta det? og så mye, mye mer..

 

Etter at vi fikk summet oss så mye som vi klarte, fortsatte hun undersøkelsen og kunne fortelle oss at det så ut til å være to friske og raske tvilling gutter. To brødre med hver sin morkake og som ikke er en-eggende tvillinger, men to-eggende. Dermed vant både Amalie og Brage konkurransen vår, men det var det bare Brage som var oppmerksom på.

 

 

Processed with MOLDIV

 

 

Veien hjem var noe spesiell. Vi hadde så mye å tenke på og Amalie var helt skjelven. Men vi måtte fokusere på barnebesøket til Brage som skulle starte om 3 timer og det tror jeg Amalie var takknemlig for. Å kunne prøve å fokusere på noe annet frem til sjokket kanskje slapp litt mer tak i henne.

 


 

  • SÆD-DONOR ELLER KJÆRLIGHET?

     

    Beklager for at jeg ikke har gitt noe lyd ifra meg på ett par dager nå. Men har rett og slett ikke visst hvordan jeg skal klare å skrive ett innlegg uten å skrive alt jeg bærer og føler på. For helt ærlig så er jeg alt for åpen til å klare å holde ting for meg selv og jeg sliter med å ikke kunne snakke med noen om det, eller i dette tilfellet skrive om det. Så jeg gjør som jeg stort sett alltid gjør og det er å skrive deler av det, men samtidig få ut alt, mellom linjene. Vet det kan være drit irriterende å bare få en del av sannheten. Men jeg er bare nødt til å gjøre det sånn, dessverre.

     

     

     

     

    Det å bli gravid alene ved hjelp av en privat donor har virkelig vist seg å være vanskelig. Det vekker så mange følelser i meg og ikke minst så begynner det å tære på kreftene mine, å hele tiden gå rundt sånn som dette. For jeg har hatt så mye håp og drømmer som hele tiden blir flyttet på. Kan prøve å forklare det med at du blir fortalt at din aller største drøm skal komme i oppfyllelse verdt øyeblikk og at alt du trenger å gjøre er å ta ett skritt frem. Men hver gang du tar det skrittet fram, så flytter de på grensen. Så du er rett ved hele tiden og kan kjenne det på hele kroppen, men du får det ikke tak i det.

     

     

    Kan virkelig forstå at det å "gi" meg ett barn er vanskelig og at det langt ifra er "bare, bare" å gjøre. Men det jeg virkelig kjenner på, er når de sier ja og at de er helt sikker når jeg spør, men så blir det bare utsatt og utsatt. For da er det bedre at en sier at en er usikker fra starten av og ikke lar meg tro at jeg vil oppnå drømmen min. For nå er jeg lei av å bli skuffet og ikke minst er jeg lei av å føle meg utnyttet. En avtale skal gå begge veier. Så når jeg gir min del, er det sårende å ikke få det jeg var lovet tilbake.

     

     

     

     

    Har begynt å spørre meg selv om hvorfor jeg egentlig er kommet til denne beslutningen. Jeg vet jo selvfølgelig hvorfor jeg gjør det og jeg vet hvordan jeg er kommet her. For jeg er kommet der at jeg ikke orker mer av dating, forhold, brudd og kaos. Jeg har ikke mer energi igjen til å takle mer tull og vil heller finne roen inni meg og fokusere på det som er stabilt i livet mitt. Så jeg har valgt å kutte ut alt av menn og heller fokusere på barna, huset og jobben min. Leve livet mitt og bruke energien på det som gir meg mer, enn det tar fra meg.

     

     

    Men jeg har jo enda en liten flamme inni meg. En liten tanke og ett lite håp om at jeg og kan leve i ett stabilt parforhold som en familie. For den er langt ifra død og begravet. Jeg har bare kneblet den og bundet den fast i stolen! Så når jeg sitter her, helt stille, kan jeg høre den hviske til meg. Høre hvordan ordene blir til setninger og setninger blir til en liten flamme. En flamme som sakte prøver å tenne håpet mitt.

     

     

    Jeg er laaaaaangt ifra der at jeg ønsker å bli kjent med nye menn. Nei, det er ikke ett alternativ i det hele tatt, her jeg sitter. Men det er tanke om å slippe inn en som alltid har vært der. En som jeg tidligere har måtte gå vekk ifra fordi jeg fikk for mye kaos inni meg. En som jeg ikke klarer å bli helt klok på og som kan enten "redde" meg eller "knekke" meg helt.

     

     

     

     

    Sist jeg var i ett forhold hvor vi levde som en familie under samme tak, var jeg så ufattelig bevisst på hvor heldig jeg var. Forholdet var ikke bra, men jeg sugde alle de små tingene til meg og nødt alt som gikk ann å nyte. Husker enda den følelsen av å fylle hele kroppen med følelser på hvor deilig det var, og samtidig vite at det ikke ville vare. Ting som å ha huset fullt av barn, ha en å sove ved siden av hver natt, en å dele tankene med, bare det å være to om alt og ikke minst det å ikke føle seg alene.

     

     

    Har ikke tall på hvor mange netter jeg bare lå å så på han når han sov. Hørte på pusten hans og følte ett deilig nærvær av å være to. Prøvde å lage en minnefilm på hvordan det føltes og gjemme det langt inni meg til dagen det var over. Jeg klarte det, for jeg husker følelsen enda. Har absolutt ingen følelser for han nå. Det klarte han å drepe! Men følelsen av å være to er der enda og jeg savner det.

     

     

    Så, hva om det er en mening bak alt dette? At det er en grunn for at dette med vennedonor ikke blir noe av? Hva om det er noe mer for meg der ute? Og hva om jeg bare må gi det en siste sjanse? Jeg er nok den mest ustabile personen han kjenner og klart det ville gjort alle og en hver forsiktig og litt utrygg. Men jeg er ustabil på bakgrunn av mangel på trygghet. Jeg er redd og jeg er reservert, samtidig som den andre delen av meg bare vil ha mer!

     

     

     

    Jeg tar ett skritt frem og to tilbake, men jeg trenger bare en stødig hånd som fører meg videre. Da vil jeg se fremover og sakte men sikkert klare å gi mer slipp på kontrollen. Om ikke, så velger jeg heller å gå alene!  

     


     

  • Planlegger Ninjago bursdag

    Da nærmer det seg bursdagen til minstegutten min og jeg har akkurat laget ferdig innbydelsene som han skal gi ut på skolen i morgen.

     

     

    Processed with MOLDIV

     

    Processed with MOLDIV

     

    Processed with MOLDIV

     

    Brage elsker nemlig Ninjago (Lego) og ønsker å ha det som tema i bursdagsselskapet sitt. Så da har jeg valgt å lage litt "gjør det selv" pynt til selve barne-bursdagen.

     

    Vi bor i ett typisk rikmannsstrøk hvor stort sett alle gjør mer og mer ut av bursdagene til barna. I starten kastet vi og oss inn i det, med å enten leie lokale eller ha det på steder som bowling, lekeland osv. Men synes egentlig det er helt unødvendig å bruke så mye penger på alle bursdags feiringene. Så i år og årene fremover skal jeg ha selskapet her hjemme, og heller gjøre mer ut av runde dager istedenfor.

     

    Vi er absolutt ikke full i penger, så det er en stor lettelse å spare penger med å ha det her hjemme. At det blir litt mer å rydde og ordne i forkant og i etterkant, gjør ingenting. Faktisk så gleder jeg meg til å bli mer delaktig i selve besøket enn jeg var når vi hadde det andre steder. Jeg feiret jo alle bursdagene til Amalie hjemme, når hun var liten og synes egentlig denne utviklingen med å ha så dyre selskaper er fryktelig feil.

     

    Nå er iallefall innbydelsen på vei ut og jeg er i full gang med å planlegge hvordan jeg skal pynte og hva jeg skal bake. I tillegg må jeg finne på aktiviteter som barna vil like og håpe at de vil synes det er like gøy med bursdag hjemme, som det er å ha det andre steder.

     

    Brage fyller 7 år på lørdag og vi tar selvfølgelig å feirer selve dagen med familien på kaffe og kaker. Barnebesøket må vente til onsdag, siden jeg er inne i en uke med 60 timers nattevakter og har derfor ikke nok energi til det nå.

     

    Men skal legge ut både tips, maler og bilder underveis ettersom jeg kommer i mål til onsdagen. I dag kan dere altså kopiere bildet av innbydelsen under her og skrive ut på ett A4 ark om dere ønsker det. Bildet har jeg laget på dataen ved hjelp av litt klipp og lim.

    Klem fra meg :)

  • Jeg synger The Blackest Day.

     

    Dette er en sang som sitter litt ekstra godt i hjerteroten min, da den både passer den jeg er og livet jeg har levd, så langt.

     

    Denne versjonen er altså min tolkning på den originale sangen. Er blitt som en helt ny sang og jeg liker min versjon veldig godt. Håpe du og vil like den..

     

     

    Jeg synger som vanlig med mye følelser og innlevelse. Er rett og slett bare det som er meg, hehe. Ett menneske proppet full av følelser!

     


     

  • Følte oss som turister

     

    Noen ganger er det deilig å leke litt turist i egen by og gå på steder du vanligvis ikke går. For det er ofte sånn at en går på de vante stedene og iallefall unngår å gå der det vrimler av turister.

     

    Processed with MOLDIV

     

    Selv bor jeg cirka en halv time fra Bergen by og har bodd her hele livet. Men det er nok MYE jeg enda ikke har opplevd, vil jeg tro. Så det var en ny opplevelse å gå inn i turist-mengden og oppleve Bergen slik de opplever den.

     

    Amalie (min gravide datter og min beste venninne) er veldig glad i sjømat og elsker all den maten jeg hater, haha. Skulle ikke tro vi var i familie når det kommer til mat vi liker. Hun elsker all sjømat og jeg spiser ingenting som lever i sjøen! Rart med det egentlig, når jeg tenker meg om. At begge barna mine liker sjømat, mens jeg er den barnslige og vil ikke engang smake.

     

    Fisketorget er ett sted vi pleier å unngå i turist sesongen, da det vrimler av turister. Men det har jo en fantastisk sjarm og vi følte fort at det var vi som var turister og ikke alle rundt. Hjalp nok veldig på at alle som jobber på bryggen og fisketorget snakker utenlandsk og ikke norsk. Det gikk i både god og dårlig engelsk, men ingen snakket altså norsk. Så det var som om vi var i ett annet land og vandret i en ukjent by.

     

     

    Processed with MOLDIV

     

    Processed with MOLDIV

     

    Processed with MOLDIV

     

    Processed with MOLDIV

     

    Processed with MOLDIV

     

     

    Processed with MOLDIV

     

    Processed with MOLDIV

     

     

    Faktisk var det første gang vi gikk inn i fisketorget som var bygget for noen år tilbake. Før hadde vi nemlig bare boder stående på bryggen, men siden vi tross alt bor i Bergen hvor det regner litt mer, ble det bygget en bygning for å kunne ha en del av det innendørs. Vi falt for stedet begge to og har alt planlagt at vi skal tilbake å spise der. Selv spiste jeg jo bare brød med smør på, haha. Men tenkte at jeg kan bestille fish and chips neste gang. Så kan en av barna mine få fisken og jeg spise pommes frittes, på lik linje som alle kresne barn rundt om!

     

     

    Processed with MOLDIV

     

    Processed with MOLDIV

     

     

    Processed with MOLDIV

     

    Processed with MOLDIV

     

     

    Etter vi hadde spist lunsj på fisketorget, gikk vi litt rundt i byen vår. Middagen spiste vi på Brasilia, som er en utrolig fantastisk Brasiliansk restaurant vi har her i Bergen. Den er kjempe populær og er ofte hel full av høyttalende gjester. Men det er en fantastisk stemning og ikke minst fantastisk mat. Mener å huske at vi betalte 440 kr for hver person for å spise så mye vi ønsker. Da kan en gå å forsyne seg med tilbehør og så går de rundt å tilbyr alt mulig av kjøtt mens du sitter ved bordet. Så bor du i Bergen eller er innom byen vår, kan jeg virkelig anbefale dette stedet.

     

     

    Processed with MOLDIV

     

    Processed with MOLDIV

     

    Processed with MOLDIV

     

    Processed with MOLDIV

     

     

    Processed with MOLDIV

     

    Processed with MOLDIV

     

    Processed with MOLDIV

     
    Processed with MOLDIV
     
     
     
    Processed with MOLDIV
     
     
     
    Processed with MOLDIV
     
     
     
    Processed with MOLDIV
     
     
     
    Processed with MOLDIV
     

    I dag skal jeg forresten flytte bassenget for tredje gang og håper virkelig det blir den siste gangen og at det nå kan stå der ut hele sesongen.

     

     

    Ønsker dere alle en nydelig dag videre.
    Klem 
  • HERLIG IMPULSIV

     

    Så ufattelig deilig det er å komme hjem fra nattevakt både trøtt og varm, og kunne kaste seg ut i det avkjølende og forfriskende vannet vi har i hagen nå. Så selv om gradene ikke er kommet høyere opp en ca 22 grader, synes jeg hele bassenget alt er verdt hver eneste krone. Er jo heller ikke gale at det er 22 grader uten bruk av varmepumpe eller annen oppvarming enn solen.

     

     

    Processed with MOLDIV

     

     

    Vi fikk jo kjøpt Intex bassenget til halv pris da de skulle selge ut fjorårets basseng, før de fikk inn nye. Så har jo egentlig alt spart masse penger på det og føler at bassenget vil komme til å være en av sommerens beste kjøp i år.

     

    Som du ser på bildene er det egentlig ganske stort og når vi har fått fylt det helt opp, vil det i tillegg være passe dypt for meg og barna. Vil tro at Brage enten akkurat vil klare å stå eller at han akkurat ikke vil klare å stå. Så med å passe på at det ikke er mer vann enn at han kan stå på bunnen uten armringer, har vi jo ett supert utgangspunkt for han til å lære å svømme i år.

     

    Har ikke kjøpt så mye utstyr enda, men har undersøkt og funnet ut hva jeg trenger å kjøpe i år for å kunne få best utbytte av det. Til nå har jeg nemlig kun kjøpt klor tabletter som er en midlertidig løsning, sirkulasjonspumpen som kom med bassenget, ett bobletrekk som holder skal hjelpe å holde på varmen om natten, en basseng støvsuger og en hov. Videre skal jeg få kjøpt inn en varmepumpe og saltvannsløsning. Mulig jeg må kjøpe ny og sterkere sirkulasjonspumpe når jeg kobler til saltvannsløsningen, men håper jeg slipper.

     

    Det er ganske mye å sette seg inn i og jeg er helt blond når det kommer til å ha ett eget basseng i hagen. Men tenker at dette får være mitt øvelses-år og så går jeg heller "all in" til neste år. Da skal bassenget nemlig flyttes ned på en platting som jeg skal bygge i år og så skal det bygges platting rundt med motor-rom under og med soldekk på samme nivå som bassenget. For slik det står nå er det både skjevt, stygt og på utstilling for naboer og fra veien.

     

     

    Processed with MOLDIV

     

     

    På bildet over ser du en trampoline i bakgrunnen. Det er hele det hageområdet som skal bygges platting på og gjøres om til basseng-område til neste år.

     

     

    Processed with MOLDIV

     

     

    Processed with MOLDIV

     

     

    Processed with MOLDIV

     

     

    Processed with MOLDIV

     

     

    Processed with MOLDIV

     

     

    Haha, føler jeg er litt sånn halvferdig med absolutt alt her hjemme. Både uteområdet, selve huset og inne i huset. Men igjen, så blir jo kanskje alt ferdig noe lunde samtidig, istedenfor alt til ulike tider! Hahah, best å se positvit på det som ikke er så positivt med meg, tenker jeg. For "frøken, begynne litt alle steder" er nemlig flink til å ha masse drømmer hun ønsker å få til på en og samme tid!

     

     

    Processed with MOLDIV

     

     

    Processed with MOLDIV

     

     

    Processed with MOLDIV

     

    Følg meg gjerne videre for å se hvordan mitt impulskjøp på dette bassenget. kommer til å bli ett fantastisk uteområde som jeg alltid har drømt om.

     


     

  • Nå må du faen med gje deg menneske

    Håpe dere alle har hatt muligheten til å nyte solen og varmen vi har for tiden. Om ikke, så håper jeg iallefall at dere får nyte det i dagene fremover.

     

     

    Processed with MOLDIV

     

    Vi har nemlig noen ufattelige deilige dager nå, med både varmerekorder og ikke en eneste regnsky å se på himmelen. Selv elsker jeg det og nyter det fullt ut hver eneste dag sammen med barna. Er nesten litt sånn at jeg blir irritert på de som går rundt å klager og vil ha det både kaldere og på de som ønsker seg regn. Altså, hallo? Da blir jeg nemlig litt "nå må du faen meg gje deg menneske! Vi bor i dette landet 12 måneder i året hvor kun 3 av de er sommer og som igjen ikke sikrer oss sol og sommer, engang. Så hold kjeft og nyt denne syden-våren vi har fått".

     

    I dag er det jo første dagen i juni og vi kan endelig si at NÅ, nå er det SOMMER. Gikk faktisk ikke opp for meg før i dag, at jeg bare har ett par uker igjen på jobb før jeg skal ha ferie, weeeeee!. Blir nok ikke store ferien på meg og barna i år, men vi skal nå uansett gjøre det beste ut av det. Enten om det blir en bilferie hvor vi camper i bilen eller om jeg får tak i veldig billige restplasser til ett eller annet sted i syden.

     

    Har forresten hatt en stor drøm om å ha ett eget svømmebasseng i hagen i mange år nå. Ett svømmebasseng som er dypt nok til å svømme i og som ser bra ut i hagen. Ett skikkelig badebasseng kan jeg nok bare fortsette å drømme om. Men drømmen trenger ikke å være HELT uoppnåelig selv om. For nå får en kjøpt ganske så store rammebasseng som kan både se og fungere helt supert, til en overkommelig pris.

     

    Var på ToysRus for ett par uker siden og kom over slike rammebassenger til halv pris, da de skulle selge ut fjorårets modeller. Så uten å tenke så mye mer over det, slo jeg til og kjøpte ett med meg hjem. Det jeg kjøpte er på 5,49 meter X 1,22 meter og akkurat passe dypt. Tenkte først at jeg ville ha større, men da vi slet med å finne en flat plass for det i hagen, tenkte jeg at det er mer enn stort nok. Så nå holer vi på å fylle det opp med vann og gleder oss til å bruke det fremover.

     

     

    Processed with MOLDIV

     

    Processed with MOLDIV

     

    Processed with MOLDIV

     

     

    Processed with MOLDIV

    Der det står nå, er en midlertidig løsning og ser ikke bra ut i det hele tatt. Så i løpet av sommeren håper jeg å få laget en platting på den ene siden av huset og flytte bassenget over der. Der vil den stå i vater og jeg kan bygge den inn med terrasse og lage ett soldekk. Noe alla det du ser på bildet under her. (bildet er funnet på nett)

     

     

     

    Da vil det bli lettere for oss å bruke det, i tillegg til at det vil se mye bedre ut. Selv om bassenget er billig i forhold til vanlig basseng, så blir det en god del penger det året en kjøper inn alt sammen. Men på sikt vil en alltid tenke at bassenget var verdt hver eneste krone.

     

    Øynene har klappet sammen alt 10 ganger og det er nesten fysisk vondt å være trøtt. Så nå må jeg nesten sove litt etter nattevakten og deretter har jeg en haug av ting som må bli gjort før Brage og Amalie kommer hjem.

     

     

     

     

  • Barn for enhver pris

     

    Nå som min første venne sæd-donor trakk seg og min neste (siste) er blitt usikker og bedt om en utsettelse, så har jeg kommet til ett punkt der jeg tenker mer over hvor langt jeg er villig til å gå, for å få dette barnet jeg har ønsket meg i en del år nå. For om min nye venne-donor ender opp med å si nei, hva gjør jeg da?

     

     

    Det å ta kontakt med kompiser for å spørre om de kunne tenke seg å hjelpe meg med ett barn, var vanskelig i seg selv. Men nå som jeg kanskje er kommet til ett punkt der jeg ikke vil oppnå drømmen min på denne måten, så kommer jo spørsmålet med "hva nå?".  Skal jeg gå mer over mine egne grenser og ta valg jeg tidligere aldri trodde jeg ville gjøre? eller skal jeg bare finne meg i at det ikke blir noe av? Føler at om han sier nei, så står jeg ved ett stort veiskille og må velge min nye vei videre og samtidig være sikker i valget jeg tar.

     

     

    Vet at mange ønsker å fortelle meg at "Du har jo alt to flotte barn", "Du er jo ikke barnløs, så kos deg med de barna du alt har og slapp av", eller kanskje ønsker å spørre meg om  "er det virkelig så nødvendig med ett barn til?"

     

     

    Vell, dere har helt rett! Jeg har jo to flotte barn som gir meg så ufattelig mye kjærlighet, humor, gleder og til tider frustrasjon. Jeg elsker de over alt på jord og er selvfølgelig veldig glad for at jeg har vært så heldig å få de begge inn i livet mitt. I tillegg så venter jo min datter en baby til vinteren og jeg kommer til å blir ung mormor. Både datteren min og barnebarnet mitt skal bo her hjemme hos meg, så jeg er ufattelig heldig og glad for å kunne være tilstede for de begge to fremover.

     

     

    Det er nok ikke nødvendig for meg å få ett barn til og ingen vil lide noen nød om jeg ikke får flere. Men jeg vil kjenne det ekstremt godt inni meg og vil komme til å ha en lang sørgeperiode. I tillegg er jeg er usikker på om jeg noen sinne vil slå meg til ro med at jeg ikke fikk mitt siste barn. Bare tanken på at det kanskje ikke blir noe av, gir meg tårer i øynene og ett stort hulrom inni meg. Har alt grått mange tårer og følt på en slags kjærlighetssorg flere ganger når jeg har trodd at drømmen ble knust.

     

     

    Derfor har jeg vært så egoistisk å tenkt på andre alternativer, om venne sæd-donoren min trekker seg.

     

     

    Hva om jeg trår over enda en grense og takker ja til fremmede menn som har tilbudt seg å gi sin sæd? Menn som jeg vet i utgangspunktet kun har tilbudt seg for sexen sin del og ikke fordi de så sårt ønsker å hjelpe. Menn som ikke ønsker noen del i barnets liv og som ikke ønsker at barnet skal vite om de. Menn som kan ha en sykdomshistorie jeg ikke ønsker og som kan være bærer av gener jeg ikke ønsker for mitt barn. Hva om jeg har sex med en ukjent mann, bare for å bli gravid for min egen del? Menn som kanskje er gift eller er i forhold. Hva om jeg synker så lavt at jeg gjør det kun for meg selv? For det vil jo IKKE være til det ufødte barnets beste iallefall. Nei, det vil være fryktelig egoistisk, farlig og absolutt ikke rettferdig ovenfor barnet.

     

     

    Men hva om jeg sier at jeg vurderer det?

     

     

    Det andre alternativet er å reise til en klinikk i Danmark og få satt inn sæd der. Ett alternativ som er mye "renere" og mer godkjent av andre enn alternativet over her. Men selv synes jeg ikke nødvendigvis det er det beste alternativet. Her må jeg betaler ca 10 000 kr for hver forsøk, i tillegg til reiseutgifter. Barnet vil heller ikke vite hvem faren er eller få vite hvor mange søsken en har. For en høyere sum kan barnet ta kontakt når det er 18 år for å få kontakt informasjon til den biologiske faren. En vil og være sikker på at sæden er fri for sykdommer og en vil kunne få oppgitt særtrekk på faren som hårfarge, hudfarge, øyenfarge osv.

     

     

    Så alternativet er renere og tryggere, men ikke det beste for meg og mitt ønske for barnet. Ikke har jeg så mye penger at jeg kan reise ned der gjentatte ganger heller. Jeg tjener helt bruktbart, men har mye utgifter på huset siden vi pusser opp både ute og inne. I tillegg har jeg jo og Brage som krever sitt og Amalie som er voksen og gravid, som krever sitt.

     

     

    Sæd-donoren som jeg har nå, er den jeg ønsker meg mest av alle. Han er ung, frisk, flott og han ønsker å være i livet til barnet, om vi gjennomfører det. Så jeg håper av hele mitt hjerte at han ikke trekker seg og at vi kan fortsette der vi var. Selv tror jeg at det vil gå veldig fint og at ting han bekymrer seg over ikke vil være så vanskelig som han frykter. Men samtidig vil jeg ikke føle at jeg "presser" eller "overtaler" han inn i noe han ikke føler seg helt sikker på. Så jeg har trukket meg litt ut og venter på tilbakemeldingen om vi skal fortsette eller ikke. 

     

     

    Derfor har jeg begynt å tenke på andre alternativer og samtidig spør jeg meg selv "vil jeg ha barn for enhver pris, om min sæd-donor trekker seg?"

     


     

  • Dette er MIN dag

     

    Jeg føler meg ikke eldre og jeg føler meg i alle fall ikke som det årstallet mitt sier jeg er. Tenk at lille meg alt er blitt hele 38 år, dere?

     

     

    Processed with MOLDIV(Akkurat kommet hjem fra nattevakt og har derfor ingenting annet en litt gammel maskara på meg. -Mobil bilder)

     

     

    Det er jo egentlig ganske mye og tilsier at jeg burde ha vært en helt annen plass i livet, enn det jeg er. Men hva er vel den derre teite "normal" boksen, annet enn at flertallet er der? Hva så om jeg faller litt utenfor og ikke passer helt inn med alle andre på min egen alder. Jeg er 38 år, men er jo ikke fortapt, haha. Har jo faktisk ikke kommet halvveis i livet engang, om jeg ender opp med å bli hundre år. Så jeg har forhåpentlig mange, mange år igjen som jeg kan bruke på å oppnå det andre på min egen alder alt har oppnådd.

     

    Jeg stresser ikke ett gram med det og det er så ufattelig deilig. Eller, der må jeg nok arrestere meg selv litt. For jeg stresser ikke med å finne meg en mann, men jeg stresser jo veldig mye med det at jeg ønsker meg ett barn til. For på det punktet renner tiden fra meg fortere enn jeg ønsker. For om to år er jeg nemlig alt blitt 40 år og det er den grensen jeg har satt meg selv på å få barn. Tar bare ikke sjansen på å få flere barn etter den alderen og skulle SÅ UFATTELIG gjerne alt ha vært gravid NÅ for å redusere sjansen for at barnet vil bli født med enten skader eller mangler. Men månedene går og alt jeg har i magen er grillmat, dessverre.

     

    Dagen min i dag er derfor litt både og, der jeg er glad for alt jeg har i livet mitt. Men og trist for det som jeg så gjerne skulle ønske jeg gikk å bar på inni magehuset mitt. Har hatt så mange tårer de siste månedene, som jeg har prøvd å holde for meg selv og jeg har brukt alt for mye av dagene på å både tenke, bekymre meg og på å prøve å trakke riktig. For ting har nemlig vært så skjørt og vanskelig! Avtaler har blitt brutt og avtaler har blitt mer innviklet enn jeg trodde det ville bli.

     

    Enkelt, har det i alle fall ikke vært og det har virkelig satt seg i både hode og i kroppen min. Men i dag skal jeg prøve å koble av og ikke tenke på ønsket om ett barn til, vennedonor eller inseminering. Nei, i dag skal jeg bare nyte det nydelige været vi har, barna mine, hagen og familien min som kommer for å feire meg. Vi skal spise kake, is og snakke løst og fast om hverdagslige ting. Vi skal le, smile og tulle, slik vi alltid gjør i min familie.

     

    Nei, i dag skal bli en god dag. I alle fall for alle rundt meg, så får jeg prøve å kvele den vonde følelsen inni meg og fokusere på den gode.

     

    Processed with MOLDIV

     

    Nå skal jeg legge meg og sove noen timer etter nattevakten, før jeg begynner dagen. Håper og tror at dagen vil bli fin :) 

     

    Processed with MOLDIV

     

    Processed with MOLDIV

    Processed with MOLDIV

     

    Processed with MOLDIV


      

  • Har endelig funnet tilbake til roen i kroppen

     

    I dag har jeg bare tuslet rundt her hjemme og prøvd å få orden på huset, som ikke har landet helt etter 17 mai feiringen. Det ble nemlig først pyntet opp og deretter rotet til av meg, barna mine og gjestene våre. Spesielt kjøkkenet fikk gjennomgå etter grillingen vår og ting har bare blitt stående frem til nå, siden det har vært mye kjekkere å være ute i solen, hehe.

     

     

     

    Ellers har jeg endelig fått orden på tankene og følelsene mine igjen og funnet den roen i kroppen jeg har savnet i det siste. Så nå er jeg tilbake på riktig spor og kjenner at jeg virkelig gleder meg til fremtiden. Kan komme nærmere innpå dette og donor-baby planene mine senere tenker jeg, da ting enda er litt fersk.

     

    Det har så mye å si at en har orden på topplokket og at en føler seg trygg i de valgene en tar. Spesielt viktig er det når en skal ta slike store avgjørelser som påvirker hele fremtiden til både seg selv og de nærmeste. Så jeg trengte nok å gå på denne tankebølge-smellen og virkelig se på alle de forskjellige muligheter for fremtiden, før jeg tok det siste steget.

     

     


     

    Har sunget en del egne versjoner i det siste og legger de ved her, om noen skulle synes det er interessant. Den ene sangen uten film er det meg og Amalie som synger sammen på (min datter altså).  

     

     

     

     


     

  • Katten er ute av sekken og vil faen meg ikke inn igjen..

     

    For en håpløs romantiker jeg kan være til tider, haha. Er som om jeg glemmer både tid, sted og fornuft når jeg først føler noe. Som om de følelsene skal være viktigere enn alt annet i verden og i noen tilfeller er jeg så sikker på at det vil føre meg nye steder, at jeg ikke klarer å vente med å henge meg på.

     

     

     

     

    Men sannheten er ofte noe helt annet og mye mer jordnær enn det jeg er. For noen ganger fører det meg rett og slett bare rett på trynet etter en periode med spenning og i andre tilfeller fører det meg absolutt ingen steder. Verden går jo fremdeles sin vante gang og ingen ser ut til å klare å holde følge med meg i min karusell av en verden.

     

    At jeg i det hele tatt klarer å overbevise meg selv om at ærlighet alltid varer lengst, hver eneste gang, er egentlig ganske imponerende. For denne jenten vandrer ikke rundt grøten om hun først føler noe. Nei, jeg sier det rett ut og utsetter meg selv for å gå rett i en lukket dør hver eneste gang. For menn tenker ikke på samme måte som oss jenter og selv om de både flørter, er fysisk og gir deg oppmerksomhet, så betyr det ikke nødvendigvis at de ønsker noe mer.

     

    Følelsen av å ha sagt for mye, gitt for mye, håpet for mye og kanskje ende opp med å angre på hvert eneste ord og følelse, kan være vondt å bære. Spesielt siden det plutselig blir vanskelig å fortsette der en var og ikke minst blir det vanskelig å snakke sammen slik en gjorde før du sa noe. Katten er ute av sekken og den vil faen meg ikke inn igjen, uansett hvor mye du prøver. Alt er på en måte plutselig blitt forandret og du kan ikke trekke det tilbake igjen. It`s done..

     

    Men igjen så er det iallefall ingenting som er usagt og en kan gå videre med viten om at du gjorde det du kunne og du trenger ikke lure på det lengre. Du har fått svar og trenger ikke å bruke mer tid eller energi på det lengre. Sånn sett er det egentlig ganske deilig.

     

     

     

    Problemet er når en ikke får tydelige svar tilbake og blir sittende å lure..

     

    Så denne gangen prøver jeg å ha litt mer kontroll enn jeg pleier å ha. Jeg åpner opp, føler på det og så stenger jeg av. Eller jeg prøver iallefall å stenge av, men blir mer som om at jeg later som jeg stenger av. For jeg går hele tiden å jobber med ett kaos av tanker og følelser jeg ikke har godt av, inni meg.

     

    Skal ærlig innrømme at det å fortsette som før ikke er like lett. En trekker seg ofte litt tilbake og blir usikker på hvor en skal trakke videre.

     

    Valg jeg hadde tatt og var så sikker på, er plutselig blitt usikkert. Store og avgjørende valg som skulle føre meg på nye veier, er fra den ene dagen til den andre blitt skummelt og jeg er livredd for å velge feil for meg selv og mine.


    Det som skremmer meg, er hvor fort jeg kan føle noe og ikke minst hvor forvirret jeg kan være når det kommer til følelsene mine. Jeg er "her" den ene dagen og "der" den neste! Jeg er på en måte uredd og redd på samme tid. Er nesten som om noen har stukket av med fjernkontrollen og trykker vilt på alle knappene uten å vite at den virker inn på meg og mine følelser. "På, av, på, av, pause, på og av" hele tiden, opp igjen, og opp igjen.

     

    Jeg vil føle, jeg vil ikke føle. Jeg ønsker kjærlighet, jeg ønsker ikke kjærlighet. Jeg trenger deg, jeg trenger deg ikke. Jeg er redd, jeg tar sjansen...

     

     

     

    Så hvordan skal jeg klare å bli klok på andre, når jeg ikke engang klarer å bli klok på meg selv?

     

     

  • Vil ikke føle eller tenke noe mer...

     

    Det å skrive ett innlegg om noe når du tenker på noe helt annet, er ekstremt vanskelig. Det kan jeg iallefall skrive under på i dag, med alt jeg har og alt jeg eier.

     

     

     

     

    Samtidig som jeg ikke ønsker å gi det noe oppmerksomhet og iallefall ikke skrive om det offentlig, så klarer jeg ikke å skrive om noe annet. For det er ikke plass til noe annet i hodet mitt i dag enn dette og jeg klarer ikke å fokusere på noe som helst annet. Men det er så ufattelig teit av meg og ikke minst er det så ufattelig unødvendig å gi dette så mye av tiden min.

     

    Hvorfor klarer jeg ikke å bare skru av og riste det av meg, tro? Betyr det mer for meg enn jeg trodde, eller er det bare det at jeg er veldig følsom av meg? Har så ufattelig mange spørsmål i dag og jeg er proppet full av følelser som får meg til å slite med å gjøre noe som helst annet enn å sitte her i sofaen med musikk på ørene og bare tenke...og tenke..

     

    Tanker som:

     

    Er jeg kanskje ikke klar for å leve uten en mann i livet mitt allikevel? Er det virkelig rett for meg å få ett barn med vennedonor som singel? Hva om jeg skulle ha valgt noe annet? Hva om jeg skulle tatt sjansen på kjærligheten en siste gang? Hva føler han egentlig for meg? tenker han på meg i det hele tatt? Begynner jeg å bli betatt eller er jeg bare betatt av tanken på det? Hvor mye skader det å prøve en siste gang? Står jeg i fare for å bli såret igjen nå? Tåler jeg enda en kjærlighetssorg? Hva vil han, hvem er han med og ikke minst hva tenker han egentlig?

     

     

     

     

    Hodet mitt er fullt av ubesvarte spørsmål og magen er ett eneste stort blødende sår som skriker etter å bli behandlet. Jeg vil reise meg opp for å skrike helt til alt er vekke og til jeg er meg selv igjen. Vil ikke føle, vil ikke tenke og jeg vil ikke risikere å møte bunnen flere ganger.

     

    Hvorfor og hvordan havnet jeg her igjen sånn plutselig? Jeg hadde jo kontroll og jeg hadde jo funnet min indre ro. Nå... vell nå er alt bare kaos inni meg igjen og det er en følelse jeg virkelig hater. Det å ikke ha kontroll og det å være så sårbar er jo akkurat det jeg ønsket å unngå. Hvorfor er jeg ikke sterkere enn dette og hvorfor klarte jeg ikke å stå i mot?

     

    Redd jeg føler mer enn jeg burde, redd jeg begynner å håpe på mer en jeg kan og jeg er redd jeg lurer meg selv til å tro at jeg føler noe jeg egentlig ikke føler, bare fordi jeg fremdeles har ett håp om kjærlighet i meg. For jeg har ved flere anledninger opplevd at jeg blir forelsket og går all inn, for så å finne ut at jeg opprinnelig bare er forelsket i ideen om å finne kjærligheten.

     

     

     

     

    Orker ikke mer tull, kaos, brudd og følelser som tar alt for mye plass. Nei, jeg trenger å ha denne roen inni meg. Den roen jeg hadde funnet, men som jeg nå føler jeg mister kontrollen over! Tror jeg bare må nekte meg selv å føle noe for han. Nekte meg selv å tenke på han og på å vente på meldinger som kanskje ikke kommer. Prøve å ikke gi signaler på at jeg vil noe mer og prøve å nullstille meg fullt og helt.

     

    I morgen er det en ny uke og for meg en uke som kan være veldig oppklarende på mye. Det er rett og slett uken for å enten gå for det ene eller for det andre. Det er uken jeg har eggløsning og uken hvor planen er å lage en baby! Så det å gå inn i denne uken med tvil er jo absolutt ikke bra. Dette er jo andre gangen jeg skal forsøke og jeg burde ikke hatt noe tvil i det hele tatt.

     

     

     

     

    Men her sitter jeg altså... 

     


     

  • Redd jeg skal bli forelsket i han..

     


     

     

    I dag har jeg hatt en fantastisk deilig dag, samtidig som en liten del av meg går rundt å kjenner på "noe". Noe jeg ikke helt klarer å sette fingeren på og noe jeg ikke helt vet hvordan jeg skal få orden på. Det kan være alt fra små ting, til litt større ting i livet mitt som ikke går helt etter planen. Eller det kan være ting som har utviklet seg til å bli noe stort og til noe jeg aldri trodde jeg ville finne på å gjøre. Men jeg gjør det og jeg lever det, hver eneste dag nå.

     

    Livet mitt har altså på kort tid tatt en vending og en utvikling jeg tidligere aldri trodde det skulle og jeg har tatt valgene helt selv. Så jeg føler meg så oppdelt etter hva som er forventet av meg og hva jeg ønsker å gjøre. Jeg har jo blant annet mitt sterke ønske om å få ett barn til ved hjelp av vennedonor, og jeg har min rolle som ett godt forbilde ovenfor de barna jeg alt har.

     

    For selv om jeg har ett lass av unnskyldninger for at det ikke vil komme til å påvirke de, så kan jeg ikke nekte for at det vil ta barna mine med på en stor vending i livet. Ikke bare vil de få en liten bror eller søster, men de vil og måtte takle at mamma gjorde det ved hjelp av en kompis.

     

     

     

     

     

     

    Brage er nok for liten til å forstå det helt enda, men en dag vil han jo se hva jeg har valgt å gjøre og jeg vet jo ikke hvordan han vil takle det da. Amalie har tidligere sagt at jeg må gjøre det som er rett for meg. Men i det siste har jeg sett tegn på at hun synes det hele er en stressende tanke. Spesielt siden hun nå venter ett barn selv, som jeg skal bli mormor for.

     

    Skal og innrømme at jeg er redd.. LIV REDD for å bli forelsket i han jeg nå har laget avtale med, redd for at jeg får ett sykt barn, redd for å bli såret, skuffet og ikke minst er jeg redd for å påvirke barna mine for mye. Vil de skamme seg over meg? vil de være flau over valgene mine og vil de oppleve dritt på grunn av meg?

     

    Nei, det er ikke nytt at jeg faktisk tenker på hvordan dette påvirker barna. Men det er nok gått mer opp for meg nå, enn det gjorde i starten. Ønsker jo ikke å dure frem med mine egne ønsker, på bekostning av de jeg er glad i. Men jeg klarer heller ikke å gi det opp helt enda, dessverre. Jeg ønsker meg dette barnet og har funnet en mann som ønsker å være en del av barnet sitt liv når det vokser opp.

     

    Men nå skal jeg ikke skrive mer om det på ett par dager. For føler jeg gnåler opp og opp igjen om det samme til dere og tenker at dere må jo være luta lei hele opplegget.

     

    Processed with MOLDIV

     

     

    Så da kan jeg heller avslutte innlegget om at meg og Amalie tok oss en bytur i dag etter jeg hadde sovet ut etter nattevakten. Tok på oss sommerkjoler og tok bybanen inn til byen. Der møtte vi blant annet Brage med pappaen sin, bonusmammaen sin og storesøsteren hans. Så da fikk jeg litt ekstra tid med gutten min, før vi gikk videre.

     

    Traff og en annen ex av meg og hans to barn som jeg ikke har sett på ca 10 år eller noe sånt. Ufattelig kjekt og jeg kjente med det samme at jeg har savnet vennskapet. Så vi ble enige om å ha litt mer kontakt fremover og kanskje finne på noe sammen. Han er en ex som begynte som bestekompis og avsluttet som bestekompis, frem til vi bare skled fra hverandre. Så han kjenner meg ekstremt godt og både tåler og forstår den rare personen jeg er, hehe.

     

     

    Her er en versjon jeg lagde da jeg hadde kjærlighetssorg:

     

    Men nå skal jeg legge meg ut i kveldssolen i ca en time før nattevakten min begynner igjen.

     

    Klem 

     

     


     

  • BLIR HEKS AV STRESS

    Processed with MOLDIV

     

    Dagene har flydd av gårde og jeg har nesten ikke fått tenkt på å skrive blogginnlegg før i dag. Nå sitter jeg altså i sofaen med hettegenser og joggebukse jeg tok på meg i går kveld etter 17 mai besøket. Ble så sabla trøtt utpå kvelden at jeg la meg til rette på sofaen med teppe da Amalie skulle i badekaret. Avtalen vi lagde var at hun skulle vekke meg da hun var ferdig på badet. Det er altså det siste jeg husker, før jeg våknet i dag.

     

    Hun sier at hun prøvde å vekke meg flere ganger, men at jeg enten bare svarte "jeg kommer snart" eller "jeg sover ikke", alle gangene hun prøvde! Selv husker jeg ikke en shit, haha. Jaja, har egentlig sovet veldig godt og tungt på sofaen. Husker bare at jeg våknet en gang i natt og tenkte jeg skulle gå opp å legge meg, men det har jeg jo altså ikke gjort. Så nå sitter jeg her i joggeklærene i sofaen og blogger mens Amalie lager til sein frokost og solen skinner ute. Altså en veldig deilig morgen.

     

    I går startet vi dagen med å gå på barneskolen til Brage. Vi stresset avgårde fordi vi trodde vi var sene og eg hater stress. Og da mener jeg virkelig HATER STRESS altså.. Blir skikkelig heks når jeg føler jeg har dårlig tid og må rekke noe. To av mine fiender er nemlig for lite søvn og for dårlig tid. Da blir jeg sint og ja, heks.

     

    Men barna mine kjenner meg og vet hvordan de skal takle det. Ikke minst vet de hvor kortvarig det er, så det går stort sett alltid fint. Da vi kom frem på skoen fant vi ut at vi hadde sett feil på programmet og faktisk var tidlig ute. Typisk.. På barneskolen hadde vi fokus på Brage og på å gjøre det han ønsket å gjøre. Men selv om det var sol og varmt, var vinden så kald at vi ga oss litt før planlagt.

     

    Processed with MOLDIV

     

    Frokost hjemme før jeg ble stresset av for dårlig tid.

     

    Processed with MOLDIV

     

    Her er vi på vei opp på barneskolen. Vinden var skikkelig sur og kald, så her er det fryse-smil til tusen

     

    Processed with MOLDIV

     

     

    Processed with MOLDIV

     

    Processed with MOLDIV

     

    Processed with MOLDIV

     

    Processed with MOLDIV

     

    Da Brage gikk 17 mai tog, ventet meg og Amalie på skolen

     

    Processed with MOLDIV

     

    .....Og tok selfier :D

     

    Processed with MOLDIV

     

    Processed with MOLDIV

     

    Processed with MOLDIV

     

     

    Processed with MOLDIV

     

    Etter 17 mai toget gikk vi inn på kafen og kjøpte så mye pølse, brus og is de ønsket. Her fikk jeg ett blinkskudd der søstermor stjeler pølse av lillebror. Haha, begge fikk hotdog altså, så dette var bare for å tulle med han.

     

    Processed with MOLDIV

     

     

    Processed with MOLDIV

     

    Etterpå dro vi hjem og gjorde klart det siste vi trengte før besøket. Brage ble hentet av faren sin, siden han skulle spise middag med de og ikke med oss i år. Deretter kom mine to brødre og mine besteforeldre. Vi var ikke så mange i år siden mine foreldre er i syden og min søster bor på Østlandet. Men stemningen var som alltid veldig bra med både mye prat og latter.

     

    Slo meg flere ganger at neste 17 mai er jeg bestemor til en liten jente eller en liten gutt! Både veldig rar og veldig god tanke, egentlig. Gleder meg veldig liksom, selv om jeg føler at jeg er for ung til å bli bestemor.

     

    I tillegg håper jeg virkelig at jeg har fått en sønn eller datter ved hjelp av vennedonoren min til den tid. Da har vi nemlig to små barn i hus til neste 17 mai og det setter ett stort smil i mitt ansikt iallefall.

     

    Processed with MOLDIV

     

    Da blir vi en stor og litt "rar" familie under ett og samme tak. Alenemor med tre barn hvor den eldste har ett barn som jeg er ung mormor til og hvor den yngste er ett resultat av vennedonor!

     

     

    Håpe dere alle hadde en fantastisk 17 mai feiring.

    Klem

  • Jeg har nok alltid vært galen

     

    Vet dere, livet er ufattelig deilig og ikke minst veldig spennende? 

    Processed with MOLDIV

     

    Mitt liv er iallefall det, og jeg ville faktisk ikke byttet det med noe annet i hele verden. For selv om jeg har rotet til det meste i kjærlighetslivet mitt så har jeg så mye annet som veier opp. I tillegg synes jeg faktisk at alt "tullet" mitt til syvende og sist tar meg med på så mye nytt og spennende.

     

    Det blir som en spennende bok som tar meg videre fra det ene kapittelet til det andre. Noen ganger så spennende at jeg nesten ikke klarer å vente med å snu sidene og andre ganger går det så tregt at jeg legger boken fra meg en liten stund. Men om jeg skulle laget ett sammendrag av livet mitt hadde den jammen meg inneholdt mye rart og spennende skal jeg si dere!

     

    Kom i kontakt med en gammel ex på meldinger her i går og han spurte om hvordan det går med meg og om det er noe nytt. Så da slo jeg jo til da med alt som har skjedd siden sist. Sånne høflige spørsmål fra noen som har stått meg nær, blir nemlig tatt seriøst av meg og ikke som bare en vanlig høflighetsfrase. Dermed fikk han hele pakken med forhold som har gått dunken, ønske om barn ved hjelp av donor, bruk av venne-donor istedenfor klinikk, at jeg nå har bestemt meg for det og alt har satt i gang med prøvingen og at jeg ønsker å bli gravid samtidig med min datter. Noe som er heeeelt normalt for en kommende ung bestemor å gjøre!

     

    Skal jeg fortelle dere hva han svarte?

     

    Starten på meldingen fortalte meg iallefall at jeg ikke har forandret meg siden den gang og alltid vært den litt sprøe impulsive jenten jeg er. Så når jeg leste: "Hehe Høres ut som Mette-plan det ja". Så kunne jeg ikke annet enn å smile og tenke at han har jo faktisk helt rett og at det kanskje ikke er så overraskende "ting" for meg å gjøre.

     

    For etter at jeg godtok meg selv for den jeg er og senket forventningene til meg selv, synes jeg faktisk livet mitt er både deilig, spennende og gøy. Jeg er den jeg er, jeg tar de valgene jeg tar og jeg tenker på den måten jeg gjør. Jeg er rar, sprø, herlig, søt, morsom, gøyal og skremmende på samme tid.

     

    Vær litt gal mens du strever,
    for alle dør,
    men ikke alle lever!

     

     


     

     

    Sitter forresten inne i kjole og kjenner det kribler etter å komme meg ut i solen og varmen for å starte dagen. I dag skal vi nemlig bare slappe av og kose oss før en ny hektisk uke starter. For til uken har jeg 50 timer med jobb på nattevakten, trening for minsten, bursdagsbesøk jeg skal kjøre han på, legetime for Amalie og ett par andre ting. Så vi får bare samle opp energi før det hele starter.

     

    Her er ett lite bildedryss fra uken til meg og barna:

    Processed with MOLDIVProcessed with MOLDIV

    Processed with MOLDIV

     

    Processed with MOLDIVProcessed with MOLDIV

    Processed with MOLDIV

    Ønsker dere alle en fantastisk dag ute i solen.

     

     

     

  • SÆD DONOREN MIN TRAKK SEG

     

    Nå som jeg har fått fordøyd det at venne sæd-donoren min trakk seg, tenker jeg at det nok var til det beste for oss begge. Ikke fordi jeg har kommet på andre tanker, men fordi det var bra jeg ikke ble gravid med en som ikke er helt sikker. For om jeg hadde blitt gravid hadde jeg jo ikke klart å tatt abort.

     

     

     

     

    Min første reaksjon på at han trakk seg, var at jeg både ble lei meg og sint. Faktisk fikk jeg så utrolig sterke følelser at jeg sammenlignet det med sterk kjærlighetssorg (det innlegget kan du lese HER). Jeg knakk rett og slett sammen og følte at jeg plutselig mistet alt helt uten forvarsel. Alt jeg hadde oppnådd og alt håpet jeg hadde, ble bare borte og det skremte meg hvor fort jeg mistet alt.

     

    Følte meg på en måte plutselig så liten og helt uten kontroll på mitt eget liv. Som om noen tok over rattet og styrte meg rett mot fjellveggen. Jeg ville av, jeg ville snu eller rygge tilbake til der jeg var, for bare en dag siden. Men uansett hvor mye jeg prøvde, var jeg på kollisjonskurs rett mot fjellveggen. Jeg traff veggen med ett brak og jeg innså at drømmen min var over.

     

     

     

     

    Men var den virkelig det?

     

    For selv om bestekompisen min plutselig var blitt usikker igjen, så var det jo ikke over. Jeg hadde da andre alternativer, som vi stort sett alltid har. Jeg kunne for eksempel vente å se om han kom til å si ja igjen. For han hadde jo tross alt ikke sagt nei! Han hadde bare sagt at han var usikker igjen og klarte ikke å gjennomføre det akkurat nå. Men jeg kunne og se på andre alternativer.

     

    Jeg valgte det siste alternativet og fant ut at jeg kunne velge en annen som venne donor og at det kanskje kunne bli like bra. Selvfølgelig ikke hvem som helst, ettersom jeg gjør det på gamlemåten (sex altså) og siden jeg setter mye vekt på at han skal være ett godt menneske og at jeg skal kunne stole på han. I tillegg har jeg blitt mer kravstor etter at jeg tok steget og hev meg ut i dette. For i starten tenkte jeg at mannen bare skulle være en donor og ikke noe mer. Men nå krever jeg mer av han og har mine ønsker til både nåtiden og etter at barnet er født.

     

    Så nå har jeg laget en ny avtale og vil starte opp med å prøve igjen alt denne måneden. Full forståelse for at andre kan reagerer på dette og ha sterke meninger om både meg og det jeg gjør. Men helt ærlig så bryr det meg ikke ett eneste gram engang! Dette er mitt og mannen jeg har gjort avtale med, sitt valg. Vi gleder oss til å starte opp og snakker både om babynavn og hvor mye han skal være involvert.

     

     

     

     

    Denne mannen er yngre enn meg og har ingen barn fra før. Har på en måte kjent han i ett par år, samtidig som vi ikke er så veldig kjent. Så vi har pratet mye de siste dagene, både for å lage en normal setting rundt det hele, bli bedre kjent og for å snakke om selve avtalen og alt rundt. Vi er begge klart over hvordan andre kan reagere på at vi har valgt å lage ett barn sammen, uten å ha tanker om å være sammen i ettertid.

     

    Selv har jeg valgt å være offentlig med det, snakket med nær familie om det og svare åpent om noen kommer å spør meg om det. Det gjør jeg av flere grunner og føler meg litt stolt over at jeg er sterk nok til å stå med strak rygg i en slik situasjon. For meg er det nemlig viktig å normalisere det for både familien min, barna mine og det barnet jeg håper å få.

     

    Til min store overraskelse ser det ut til at min "nye" sæd donor har samme tanke rundt det og sier han og kommer til å være åpen og ærlig om det. For meg er det ett kjempe godt tegn på at baret vårt vil kunne få en trygg, god og stabil oppvekst, selv med det utgangspunktet den har.

     

    Jeg har alt regnet ut sånn cirka når jeg vil komme til å ha eggløsning og har lagt inn noen ekstra dager, ettersom jeg bommet på utregningen sist. Denne gangen har jeg lagt opp en hel uke der vi forhåpentligvis skal prøve hver dag. Så kanskje jeg blir gravid denne måneden, dere!

     

     

     

     

    Og for dere som lurer, så skal vi altså ha sex, kysse, ligge sammen på sofaen for å se film og andre ting vanlige par gjør. Det er nemlig viktig for meg at det både skal føles godt og naturlig ut, selv om det opprinnelig er en avtale om sæd-donor. Vi har hatt sex før, men det er vel ca 3 år siden. Så det er litt spenning i luften og jeg må ærlig innrømme at jeg er nervøs. Men tror og håper det vil falle seg naturlig når vi treffes igjen.

     

     

    (Har forresten snakket ut med bestekompisen min og vi har blitt enige om at det beste for meg er en ny venne donor. Vennskapet vårt er enda like sterkt og jeg respekterer og forstår usikkerheten hans rundt noe slik som dette.)

     


     

     

    Avslutter med en liten egen versjon av en orginal sang over her. Versjonen lagde jeg etter at exen min ikke ville ta meg tilbake, så den er litt "klagete" i måten jeg synger på. 


     

  • JEG SKAL BLI UNG BESTEMOR OM NOEN MÅNEDER

    I tre hele måneder har jeg hatt lyst å fortelle dere dette, men har måtte ventet til vi var sikker og ikke minst vente til vi hadde fortalt det til familie og venner. Nå har vi fortalt det til de nærmeste og vi har lagt det ut på både facebook og instagram. Så da var det jammen meg på tide å skrive ett innlegg om det og, synes jeg.

     

     

    TENK AT JEG SKAL BLI MORMOR, DERE

     

     

    Min lille datter er altså gravid og venter en liten baby til vinteren. Hun er mest sannsynlig litt over 3 måneder på vei og har så smått begynt å glede seg til alt hun har i vente. Det var ikke planlagt eller noe hun ønsket, men vi vet jo alle sammen at slik kan til og med skje den "beste".

     

    Sammen har vi gått igjennom sjokket, tårer, litt fornektelse og glede. Det var så rart og uvirkelig i starten. Min lille datter, liksom.. Skulle hun bli mamma og skulle jeg virkelig bli mormor så ung? Det har vært en rar, tung og litt vanskelig tid. Men det har og vært en spennende, fantastisk og gledelig tid, hvor meg og Amalie har fått snakket mye om det. Men nå har vi fått fordøyd det litt og begynt å venne oss til tanken. Så det er befriende å snakke åpent om det og kunne begynne å planlegge hva som skal kjøpes inn og hvordan alt skal bli.

     

     

    Hun skal iallefall få bo her hjemme med meg og Brage, sammen med babyen sin. Vi har ikke ett ekstra rom til babyen, men skal lage ett baby hjørnet inne på rommet hennes. Hun har ett stort rom, så det blir nok bra. Har sagt at hun og barnet skal få bo gratis her hjemme så lenge hun trenger det. Trenger altså ikke å betale husleie eller mat så lenge hun bor her.

     

    Har hele tiden tenkt å gi Amalie den beste starten på voksenlivet og det skal jeg iallefall gjøre nå som hun får en liten en å ta vare på. Pengene hun tjener i jobben sin og pengene hun får i permisjonen skal hun bruke på seg selv og babyen. Men mest av alt skal hun spare penger til bolig. Så drømmen min er at hun skal kunne få kjøpe seg bolig når hun er i tyveårene.

     

     

     

    Først var tanken på å være bestemor, helt ekstrem og jeg følte meg virkelig ikke hjemme i det. Men nå synes jeg bare det er koselig. Kanskje jeg kan være litt GILF? haha..

     

    Hun blir en ung mor, men hun er definert som voksen i alder og er faktisk ett halvt år eldre enn det jeg var da jeg ble gravid. Så dette kommer til å gå kjempe fint. Ikke minst så VET jeg at hun vil bli en fantastisk god mor. Hun har alltid vært glad i barn og har samtidig så masse kjærlighet å gi. Så dette blir bare starten på hennes nye fantastisk liv og absolutt ikke noe forferdelig!

     

     

     

    Noen lurer kanskje på om jeg skal legge min babydrøm på hyllen? At jeg ikke skal gå videre med å få baby, ved hjelp av venne sæd donor! Til dere kan jeg bare si "At jeg blir bestemor, forandrer ikke drømmen min med å få ett barn til". For Amalie sitt barn er nettopp det, -Amalie sitt barn!

     

    Klem fra Gamlo,-

     


     

     

  • Det slo meg rett i bakken

    Advarsel: Nettopp kommet hjem fra nattevakt og det synes veldig på bildene, hehe. Trøtt i trynet og klar for sengen.

     

     

    Jeg visste jo at det var for mye å håpe på og jeg visste jo at at det ikke ville komme til å være lett. Men jeg var ikke forberedt på at jeg skulle få en så sterk kjærlighetssorg som gikk helt ut til hver eneste fingertupp.

     

     

    Det har nok bygget seg opp fra alle årene jeg har ønsket dette så sterkt og frem til nå, når jeg utrolig nok skulle få oppleve det. Jeg var så ufattelig bevisst på hvor heldig jeg var og ikke minst hvor skjørt alt sammen var. At alt plutselig kunne bli tatt ifra meg eller at jeg ville våkne opp fra en drøm jeg trodde var sann. Var så redd for å si for mye, for lite eller bare gjøre noe feil. Så jeg jobbet hele tiden med å holde tingene så normalt som mulig og følte jeg hadde kontroll på det og at det ikke ville bli tatt ifra meg med det første.

     

    Men så tok jeg en test på torsdag som viste at jeg ikke var gravid. Noe som bekreftet følelsen jeg hadde hatt hele tiden. For jeg har følt det på kroppen de andre gangene jeg har vært gravid og denne gangen kjente jeg absolutt ingenting. Etter å ha sett tomt ut i rommet en liten stund, valgte jeg å sende en melding til kompisen min som har stilt opp som min private sæd-donor. Følte det var det mest riktige å gi han beskjed om at den var negativ og spørre om når vi kunne treffes igjen. Videre fortalte jeg at jeg ønsket å planlegge tiden bedre, sånn at sannsynligheten var større. Kanskje være der lengre og ha flere dager sammen, slik at vi kunne øke sannsynligheten.

     

     

     

     

    Det var da det skjedde.. Jeg fikk hjertet revet ut og den sterke følelsen av kjærlighetssorg tok over hele kroppen min. Jeg var så uforberedt som jeg kunne være og kjente jeg ble slått rett ned i bakken med ett brak. Det var følelser jeg trodde jeg hadde valgt vekk, med å ikke ha noe med menn å gjøre lengre. Følelser jeg har kjent på oftere enn jeg ønsker og som jeg ikke ønsker å ha i livet mitt lengre. Men jeg kan vist ikke polstre meg for alt her i verden og kjærlighetssorgen fant meg og slo meg hardt ned i bakken!

     

    For jeg skremte han vekk og vil mest sannsynlig ikke få noe baby med hans hjelp lengre. Så jeg følte på en måte at jeg mistet tre ting på samme tid. Babyen jeg håpet på, drømmen om å få ett barn alene og ikke minst vennskapet til den beste kompisen jeg har! Så selv om jeg ikke har mistet en kjæreste, slik vi forbinder med en kjærlighetssorg. Så har jeg altså sykt vondt inni meg og det klarer ikke å definere som noe annet enn kjærlighetssorg.

     

    I dag tok jeg en ny test bare for å dobbeltsjekke og føler meg bare tom. Som om jeg har falt ned igjen hele stigen jeg var på vei å klatre opp. Hadde liksom så mye, og nå har jeg plutselig ingenting igjen av det. Om han leser bloggen min (noe jeg ikke tror han gjør), vil det iallefall være over etter dette innlegget. Kanskje jeg bare graver min egen grav og ødelegger for meg selv gang på gang, eller kanskje det bare ikke er meningen?

     

     

     

     

    Så nå har jeg igjen begynt å se på det å reise til Danmark for å bli gravid på en klinikk der. Men det er egentlig ikke ett alternativ jeg synes passer meg. Det er dyrt, men mest av alt liker jeg ikke tanken på at barnet ikke vet hvem faren er. Bare tenk på alle søskene barnet vil ha rundt både i Danmark og Norge!

     

    Han jeg hadde avtale med har jeg kjent i mange år og følte det var den perfekte løsningen for meg. Men jeg har ett annet alternativ og som jeg nå vurderer! Det er en jeg ikke kjenner like godt og jeg føler meg litt usikker på hvordan det kan utspille seg... Men det er en stor mulighet for at jeg gjør det, nå...

     

     


     

  • 20 ting som irriterer meg med å ha samboer

     

    Noen ganger kjenner jeg veldig på det at jeg savner å ha en mann. En jeg kan komme hjem til, en jeg kan lage middag til, en jeg kan sitte i sofakroken med og ikke minst en jeg kan krype tett inntil om kvelden og sove med. Det å ha en der med meg i både motgang og medgang. En som gjør meg lykkelig og får meg til å føle meg "hjemme".

     

     

     

     

    Men siden jeg ikke har klart å slå meg til ro med en mann enda og siden jeg ikke kommer til å gjøre det på veldig, veldig lenge. Må jeg snu tankegangen min, når jeg savner som verst. For nå er det nå en gang sånn, at jeg ser mer positivt enn negativt med det å være alene. Er jo tross alt derfor jeg har valgt å leve alene i en del år fremover.

     

    Så da må jeg tenke på hva jeg IKKE savner med å ha en samboer. Derfor har jeg valgt å skrive ned 20 punkter som jeg synes er negativt og irriterende med å ha en samboer.

     


     

    1. At alt jeg kjøper til huset, som møbler og pynt må godkjennes av samboeren før jeg kan kjøpe det med meg hjem.

     

    2. At jeg ikke kan pynte, møblere eller male akkurat slik JEG ønsker. Vi er to som bor her og begge må like hvordan det ser ut.

     

    3. At han kommer dragende på pynt eller møbler som han vil ha inn i huset. Ting som jeg synes er stygt og som jeg ikke vil ha fremme.

     

    4. At samboer har tatt med seg en hund eller flere inn i forholdet. Jeg liker hunder, men liker ikke å bo med de. Pels overalt og alltid en hund rundt mellom beina. De tar stor plass og krever mye. Nei, jeg har erfart det å ha menn med hund flere ganger og skal aldri gå inn i det igjen!

     

    5. At menn ofte hamstrer mer enn kvinner. Min erfaring er iallefall at menn ofte sliter med å kaste ting, sånn at bod og andre rom får alt for mye ting som vi så ABSOLUTT ikke trenger. Jeg blir smågal av å ha for mange ting stående overalt og ser ikke poenget i å spare på noe "en kanskje kommer til å trenge, senere". Nei, det er bare tull i min verden.

     

    6. At jeg ikke får ha den døgnrytmen jeg selv ønsker. Jeg er nattevakt og har egentlig alltid likt å sitte oppe utover natten, selv før jeg begynte å jobbe natt. Men når du har samboer er det ofte forventet at en skal legge seg samtidig. Så det har alltid ført til frustrasjon når jeg sitter oppe. Da blir det ofte spørsmål som om jeg er sint osv.. "Neeeii..jeg er ikke sint og ingenting er gale. Eg liker bare å være alene utover natten og bruke tiden på meg selv". Så det irriterer meg at samboer skal påvirke min døgnrytme.

     

    7. Gjentatte spørsmål som "er det noe gale?", "er du i dårlig humør" osv. Ufattelig irriterende synes jeg. For jeg er en person som kan sitte å tenke mye og nyte nettopp det å sitte der alene å tenke. Men det er ikke det samme som at noe er gale. Men en blir jo irritert ved gjentatte spørsmål til slutt.

     

    8. At de roter rundt i huset. Barna roter jo og selvfølgelig, men det er forventet da de er barn og skal lære seg å rydde etterhvert som de blir større. Er ikke den mest ryddigste personen selv, men blir drit irritert når en annen voksen person skal rote enda mer og lage mer jobb for meg.

     

    9. At de ikke gjør husarbeid før de er nødt og når de først gjør det, så forventer de stående applaus.

     

    10. At kroppskontakt alltid skal føre til sex. Jeg er selv veldig glad i sex, men kjenner jeg blir irritert om det er forventet. Det må da kunne gå ann å ligge naken inntil hverandre, ta på hverandre uten at alt skal føre til sex vel? Erfarte selv at om det er forventet, så blir jeg mindre lysten. Vi kvinner har ikke en knapp du trykker på, så blir vi klar. Nei, vi er mer avansert enn som så! Du må si de riktige tingene, vise oppmerksomhet og være kosete leeeeenge før du forventer sex. For vi må bygges opp i forkant og ikke bare trykkes på 5-10 min før du ønsker sex.

     

    11. At de ikke viser takknemlighet for å bli servert mat, få rene klær i skapet, bo i ett ryddig hus og ha en å dele kveldene med. Det å føle seg som en selvfølge er aldri godt og noe som påvirker forholdet. Så når de ikke sier takk, smiler og viser at de setter pris på det, så irriterer det meg gløgg ihel.

     

    12. At en krangler innimellom. Noen skriker, roper og smeller med dører -hater det. Mens andre surmuller i lengre perioder, noe som nesten er verre.

     

    13. At jeg må spørre om "lov" før jeg reiser noen steder eller ønsker å gjøre noe alene.

     

    14. At han kanskje ikke er så flink med barna mine. Trenger nødvendigvis ikke være det at han gjør noe gale. Det holder at han ikke gir de den oppmerksomheten som jeg synes de fortjener. Kanskje han litt for mange ganger hinter på at de skal leke på rommet sitt og hovedsaklig ikke bruker tid på de.

     

    15. At han blir "sjalu" på tiden jeg bruker med barna og synes jeg fokuserer for mye på de og for lite på han.

     

    16. At han blander seg opp i hvordan jeg oppdrar mine barn og forteller meg hvor han synes jeg gjør feil. Det kan være på hvordan jeg snakker med barna mine, at jeg er for åpen med de og at jeg kanskje ikke er like streng som han ville vært.

     

    17. At han ved ferier ønsker å dra uten barn og ha såkalt voksenfeie eller kjæresteferie. En gang i blant kan være greit det. Men for meg er barna ALT og en ferie uten dem, er ikke en ordentlig ferie.

     

    18. At jeg ikke kan bruke tiden min akkurat slik jeg ønsker. Har jeg lyst å sitte hele dagen på internett, så gjør jeg det.. Men i ett forhold er det ofte forventninger til bruken av tiden og da skal en helst ikke gjøre som en selv vil hele tiden. En må konstant ta hensyn!

     

    19. Fortelle og informere om hvor jeg er og hva jeg skal hele tiden. Jeg har informasjonsikt på jobb og synes det er deilig å ikke ha noen å loggføre meg til på fritiden. (Dette punktet går nok litt inn i punkt 13).

     

    20. At det alltid ligger en fare med å bli såret, skuffet, sint og forlatt. Det at du har en i livet ditt som kan forsvinne og at det alltid vil føre med seg smerte. 

     

     


     

     

     

    Det var 20 punkter jeg kom på i farten. Punkter som gjør det litt lettere for meg å takle hverdagen med å være alene. For selv om jeg har tatt ett valg med å leve uten en mann og forhåpentligvis få ett barn helt alene. Så kan jeg ikke si noe annet enn at savnet tar meg innimellom. Spesielt når jeg ser andre som klarer å bevare ett forhold og se lykkelige ut. Ikke minst når de rundt meg gifter seg og skaper ett liv som jeg ikke har klart.

     

    Men jeg har godtatt at jeg ikke har fått det til og jeg har godtatt at jeg ikke kan bruke tid eller energi på det nå. For jeg har det bedre og er mer lykkelig som singel <3

     

    Klem på dere herlige og takk for at dere følger meg her på bloggen. Betyr utrolig mye for meg. <3

  • Vårt store hageprosjekt er igang.

     

     Først og fremst vil jeg gjerne ønske alle mine nye lesere velkommen og håpe at dere vil fortsette å besøke siden min fremover. Jeg har nemlig ett veldig spennende år i møte, både for meg selv og barna mine. Noe har jeg alt informert dere om! Så her er det bare til å følge med.

     

     

    I dag har jeg brukt omtrent hele dagen på å google på diverse planter til hagen. Fikk nemlig ett godt tips av en av leserene mine om å fokusere på noe annet, enn det jeg har tenkt så utrolig mye på de siste dagene. For om jeg er gravid eller ikke blir jo ikke forandret, om jeg konstant går å tenker på det. Så jeg får bare koble av frem til jeg kan ta testen i helgen og krysse fingrene for at testen da forteller meg at det blir en liten donor baby om 9 måneder. Selv om det absolutt ikke kjennes slik ut på kroppen min nå. Men i dag og de neste dagene skal jeg altså fokusere på hagen vår.

     

     

    Vi har ett lite arkitekttegnet hus som vi fikk tegnet i 2006. Her har jeg bodd alene med barna mine fra dag en, bortsett fra den perioden faren til Brage bodde her. Litt usikker på nøyaktig arial, men har regnet ut at det er på ca 153,5 kvadratmeter. Så siden vi bor i ett område hvor husene er veldig store og siden noen av rommene i huset er veldig små og jeg i tillegg kunne tenkt meg enda flere rom. Så er min drøm å engang få bygget ut på den ene siden av huset.

    Til nå har vi gravd opp og planert absolutt hele hagen. Det var nemlig ett stort kaos av ujevne overflater og viltvoksende busker og planter overalt. Så i fjor fikk vi inn en gravemaskin som gravde opp alt og fordelte det jevnt utover etterpå. Fant samtidig ut at vi hadde fjell i hagen, noe som jeg først tenkte måtte sprenges bort. Men etter tips fra min far, fant jeg fort ut at det kan bli nydelig med ett slikt hvitt fjell mot den grønne plenen.

     

     

    Her er tre bilder som jeg la ut på snapchat i fjor. Det er utrolig dårlig kvalitet på de, men synes uansett at de fortjente en plass her i innlegget. Brage fikk nemlig øynene opp for blomster i fjor da vi plantet en del stauder ut i potter på terrassen.

    Processed with MOLDIV

    Han synes nemlig det var utrolig spennende å følge med på, dag for dag. Det å se hvordan de forandret seg og vokste seg store. Ikke minst syntes han det var utrolig gøy når de fikk blomster på seg. Så i år har han fått være med i hele planleggingen av hagen vår.

     

     

    vi har planer om å bygge en del soner med platting rundt om i hagen. Har en ganske stor tomt på 1,2 mål og vil gjerne planlegge det slik at vi kommer til å bruke hele hagen hvert år. I tillegg ønsker vi oss ett par frukt trær og en liten kjøkkenhage. Sistnevnte er faktisk Brage mest gira på, haha. Han vil plante mat som vi kan ha til middag.

     

     

    Han har faktisk kommet med mange gode forslag til hvordan vi skal "bygge" hagen og under her kan du se ett av forlagene vi skal gå for.

    For noe av det første han tok opp, var at han ville ha en gangvei over plenen og bort til plattingen vi etterhvert skal bygge i enden. Slik at han kunne gå over uten å måtte trakke i gresset. Så da gikk jeg på finn.no og fant gratis stein i tillegg til gratis hageportaler. Noen ganger er en bare utrolig heldig og finner masse fint helt gratis.

     

     

    På bildet over her har vi altså kun satt det opp for å se hvordan det noen lunde vil se ut til slutt. For vi skal altså grave opp plenen der steinene skal ligge, før vi legger ned sand og deretter steinene oppå. Hageportalene er i tillegg veldig lave. Så der må jeg lage noen høye hjemmelagde blomsterkasser som kan stå på hver side og som portalene kan stikkes nedi. Deretter skal vi plante slyngplanter som skal klatrer oppover og over buen.

     

     

    Ved siden av denne gangveien vi skal lage, har vi fjellet vårt som er ganske så stort. I fjor brukte jeg mye tid på å grave frem gropene og å spyle det rent. Så i år er det ikke så mye igjen før vi kan plante planter og blomster her.

     

    Fjellet har mange små og litt større sprekker som er perfekt til å plante bergplanter oppi.

     

    Rundt fjellet har jeg og laget plass til å ha litt større bed som jeg kan plante vanlige stauder. På bildet her ser du at jeg har satt ned noen lyngplanter. De skal ikke stå her fast. Men ble bare satt her i fjor høst da jeg ville overvintre lyngen jeg hadde på pynt i potter. Så de skal etterhvert flyttes til ett bedre sted i hagen.

     

    Noen steder er det større groper som fyller seg godt opp med vann. Usikker på om jeg skal fylle de igjen med stein, eller om jeg skal gå for planter som liker det fuktig. Har du tips eller forslag, tar jeg gledelig imot hjelp.

     

    I midten av fjellet er det egentlig ganske dypt om jeg fjerner all jorden. Det var nemlig ganske så dypt da jeg begynte å rense og spyle berget, men så samlet alt vannet og jorden seg her og tettet det igjen. Så tanken er å spa opp igjen all denne jorden for å flytte det vekk. For slik det er nå er det ikke brukbart i det hele tatt, da all jorden blir gjort om til sørpe hver gang det regner.

     

    Har og planer om å lage en hagedam i midten her hvor jeg skal ha en vannfontene som jeg alt har hentet på finn til en billig penge!

     

     

     

     

    På bildet under her ser du en del av tomten som jeg fikk planert for noen år tilbake. Det er stein hele veien ned og klart til å bygge enten garasje eller hus oppå. Drømmen er jo som sagt å bygge større hus, men det blir nok bare med en drøm. Så her har jeg jo muligheten til å lage en flott uteplass enten med belegningsstein eller med vanlig platting. Men det har jeg ikke tid eller råd til å ta i år. 

     

     

    På den andre enden har jeg en ganske så irriterende helling som gjør at denne delen av tomten ikke vil bli benyttet som hage, om jeg ikke gjør noe lurt. Så tanken er å lage en platting som går langs hele tomtegrensen, der ved roten på treet og ut mot veien. Videre skal det settes opp le-vegger for å hindre innsyn fra veien både på kortsiden og langsiden. Men det er heller ikke prioritert i år.

     

     

    Her går tomtegrensen min over mot mine foreldre og besteforeldre. Men selv om det er familie i nabohusene, vil vi alikevel ha litt mindre innsyn til hagen. Så tanken her er å lage en platting fra der du ser belegningssteinen ligger og opp mot den veien hvor krukken på gresset står. Den skal få to eller tre vegger, i tillegg til ett enkelt tak. Dermed får vi rammet inn hagen, får mindre innsyn og ikke minst vi vil få en flott hagestue. Altså tre fluer i en smekk. Usikker på om jeg får råd og tid til det i år. Men det er noe vi kunne tenkt å få gjort iløpet av sommeren. Så vil iallefall gjøre mitt beste på å enten lage det helt selv, eller prioritere litt penger på det. Ellers skal hele hagen rammes inn med vintergrønn hekk etterhvert som jeg får råd til det.

     

    Så noen planer har vi jo altså klar, men det er mer detaljene som ikke er helt inne. Som hvilken stauder vi ønsker oss og hvor de forskjellige vil trives, blant annet. En ting er iallefall sikkert, og det er at selve hagen bare skal ha stauder og så tar vi heller ett årige planter i potter på terrassen. Synes det er best å ha det oppdelt på den måten.

     

    Vil heller ikke ha alt for mange forskjellige sorter og heller ikke for mye bed som vi må gå å luke på. Så kommer til å kun fokuserer på å lage bed rundt selve berget/fjellet vårt. Elsker nemlig det hvite fjellet mot den grønne plenen. Men synes altså at det mangler en hel del farge og fylde.

     


    Fargene er det faktisk Brage som har bestemt og vi er enige om å holde oss til det. Han ville ha rosa, hvitt, blått og lillatoner. Noe som jeg synes høres utrolig flott ut til det gråe huset vårt. Så i dag har hovedsaklig jeg, med litt hjelp fra Brage søkt opp diverse stauder og planlagt litt hvor det skal plantes. Har sett på blomstringstiden, fargen og høyden for å få en fin flyt i det. Men det var altså mye mer jobb enn jeg trodde å planlegge hvilken planter vi ville ha.

     

    Her er det vi har funnet til nå:

     

     

    Planter på selve fjellet (i sprekkene). 

     

    Vi har sett oss ut Alpine Aubretia (også kalt hagepute) som er en vintergrønn, markdekkende staude med fantastiske blomster om våren. Den skal være svært fin i steinbed eller som en kantvekst. Så tror den vil passe veldig godt inn på fjellet vårt. Fargene er lilla, rosa, blå og hvite. Med andre ord perfekt for oss og fargeskalaen Brage har bestemt seg for.

    Men vi har og sett oss ut Hagesildre som også er Vintergrønn, markdekkende staude med små blomster om våren. Så vi er litt usikre om vi skal gå for begge siden begge blomstrer på våren, eller velge bare en av de.

     

     

    Planter i bedene rundt fjellet

     

    Denne blomstrer i Mai - august

    Tusenfryd er nesten en selvfølge å ha i hagen, synes vi. Så vi har sett oss ut Bellis perennis, som er en helt utrolig nydelig sky lignende blomst i rosa farge.

     

    Denne blomstrer i Juni - august

    I en av de litt større bedene ønsker jeg å ha Kjempekrager som er en fantastisk nydelig og enkel blomst som kommer igjen hvert år. Den skal være ganske så hardfør og kan formere seg selv raskt. Men den sprer seg heldigvis ikke like raskt som vanlig prestekrage. Synes det er en typisk "elsker meg, elsker meg ikke" plante, om du husker det fra du var liten. 

     

    Denne blomstrer i Juli - september

    Purpursolhatt er litt spennende med den såkalte hatten på toppen og med nydelige rosa blader rundt. Den er lettstelt og formerer seg lett. Kommer til å passe perfekt inn  vår hage iallefall.

     

     

    Denne blomstrer i september - oktober

    Denne nydeligheten som heter Buskaster falt vi for begge to. Se så nydelige den er med alle de gule prikkene mellom alt det lilla/blå. Helt fantastisk flott er den! Så denne skal vi og plante i en av bedene rundt fjellet. 

    Aster novi-belgii Schöne Von Dietlikon


    Det er iallefall de staudene vi er blitt enige om å kjøpe. Men vi har mange flere til vurdering og tar gladelig imot flere tips. I morgen er det forresten nattåpent på Plantasjen og med en god del gode tilbud. Så jeg skal inn der å handle litt i morgen tenker jeg. dermed blir det nok ett litt mindre innlegg enn i dag, om hvilken planter jeg endte opp med å kjøpe.

     

     

  • ER MITT ØNSKE OM DONOR BABY KNUST?

     

    Skal innrømme at jeg hadde regnet ut datoen for når jeg forhåpentligvis skulle ha eggløsning, når jeg dro opp til kompisen min. Vi hadde jo uansett planer om å møtes, så det var bare å forandre litt på noen dager. Ville jo prøve så godt som jeg kunne, å faktisk klare å bli gravid. Det er jo tross alt bare noen dager per måned en kan bli gravid og da måtte jeg trikse og mikse litt med avtalen vi hadde.

     

     

    Selv om kompisen min har sagt ja til å "gi" meg ett barn, og selv om vi er enige om å prøve å gjøre meg gravid så snart som mulig. Har jeg valgt å ikke ha ett så stort fokus på det når jeg snakker med han fremover. For vil ikke at han skal tro at det er bare derfor jeg kommer på besøk, eller at det er kun derfor vi har sex. Vil han skal se og ikke minst føle at jeg hovedsaklig gjør det fordi jeg ønsker å være med han. Men at samtidig som vi treffes skal vi prøve å bli gravid.

     

    Men siden vi ikke har muligheten til å treffes så ofte, føler jeg at jeg må regne litt ut på tidene jeg har eggløsning og prøve å sette besøkene i den perioden.

     

     

    Så sist jeg hadde mensen, la jeg den datoen inn i en eggløsnings kalkulator jeg fant på internett og fikk opp en dato som jeg da opprinnelig skulle ha eggløsning. Men siden jeg ikke har peiling på hvor lang syklus jeg har, tok jeg bare det som var mest vanlig på 28 dager. Vi hadde sex (beklager for at jeg gir mye info her) på den dagen jeg hadde regnet ut var den mest fruktbare, altså selve eggløsningsdatoen og dagen etter.

     

    Men både i går kveld og i dag har jeg følt på mensenfølelse og lurt litt på om det er eggløsning. Det er altså 4-5 dager etter vi hadde sex og selv om sædceller kan leve opp til 6 dager inne i kvinnen, stresser dette meg. For nå har jeg ikke muligheten til å besøke han og da blir det ikke før i neste måned vi kan prøve igjen. Jeg har mine grunner til at jeg ønsker å bli gravid som fort som mulig, egentlig helst for 2 måneder siden. Det vil jeg komme tilbake til senere, det lover jeg dere :)

     

     

    Nå føler jeg meg egentlig litt trist og tom, som om jeg alt har funnet ut at jeg ikke er gravid. Men det kan like godt være kroppen som lurer meg litt. Har jo tross alt ikke tatt noen test enda og for alt jeg vet, er jeg alt gravid. Er bare det at alle gangene jeg har vært gravid, har jeg følt det på kroppen omtrent fra dag en.

     

    Nå....nå føler jeg absolutt ingenting! Føler heller at kroppen gjør seg klar for en ny runde med mensen om en uke eller to. Blæh... Jeg håper virkelig det er kroppen min som lurer meg og at jeg får en gledelig overraskelse når jeg tar testen til helgen. Så det eneste jeg egentlig kan gjøre nå, er å ta meg sammen og ikke tenke så mye på det frem til testen er tatt. For igjen, jeg skal være veldig heldig å klare det på første forsøk i min alder. Men jeg håper...jeg håper så sykt at jeg alt bærer på min lille donor-baby

     

     

     

     

     


     

  • JEG HAR STØRRE FARE FOR SPONTANABORT

     

     

    Dagene går litt inn i hverandre når jeg er inne i nattevaktsperioden min. Da vet jeg ikke helt hvilken dag det er, før jeg ser på telefonen. I tillegg blander jeg sammen hva som var gjort i går og hva som var gjort i forgårs. Derfor er det viktig for meg å holde de vanlige rutinene som jeg ellers har i uken. Altså, at vi spiser til samme tid uansett om jeg har jobbet natt eller ikke, og ikke minst at jeg ikke sover vekk hele dagen.

     

    Hva som er riktig å gjøre iforhold til vekt og helse, vet jeg ikke. Men dette er iallefall det som har fungert for meg og min lille familie til nå.

     

     

     

    Rutinen min er at jeg spiser kvelds før jeg drar på nattevakt og i løpet av natten drikker jeg kun vann. Når jeg kommer hjem spiser jeg frokost sammen med barna, før jeg legger meg for noen timer søvn. Åtte timer søvn har jeg nok aldri fått etter en nattevakt. Kan jo ikke sove helt frem til klokken seks på dagen, heller. Det hadde vært feil ovenfor barna mine både i ukedager og helger. Så jeg prøver å ligge på seks timer, men ender som oftest opp på ca fire timer (dessverre).

     

    Nå som jeg prøver å bli gravid med vennedonor (sæd donor) har jeg begynt å lure på om jeg skal bli flinkere på å få nok søvn, selv om det går utover barna. Spesielt siden flere studier viser at det er økt risiko for spontanabort og for tidlig fødsel hos gravide med nattarbeid. Jeg må jo ta hensyn til mageboeren min og, om jeg skulle blitt gravid.

     

    Har forresten alt kjøpt inn testen og klarer nesten ikke å vente med å ta den. Men må nok vente helt frem til helgen igjen, før jeg får vite om jeg er gravid eller ikke. Aaaaahhh... det er ALT for spennende!

     

    Processed with MOLDIV

     

    Nå i helgen har jeg hatt fokus på at vi skulle kose oss, selv om jeg har vært sykt trøtt. Så vi har kost oss med filmkvelder før jeg skulle på jobb, laget masse god mat og kjøpt inn litt godt å spise på. Blant annet lagde meg og Brage Oreokake som en del av lørdags snopet. Han er veldig glad i å hjelpe til på kjøkkenet og blitt veldig flink til å gjøre det meste selv. Eneste han nå trenger hjelp til er å måle opp mengder og håndtere det som er varmt.

     

    Oreokaken lagde han vel egentlig helt selv og var super stolt etterpå. Meg og Mali holdt på å flire oss ihel, når han brukte evigheter på å lage en film der han viste frem kaken og fortalte at han hadde laget den helt selv. Når han endelig var fornøyd med filmen, sendte han den rundt til alle han kjente. -Herlig <3

     

    Processed with MOLDIV

    På lørdag lagde jeg tre retters middag til oss. Eller, jeg lagde forretten og hovedretten, mens Brage som sagt lagde kaken som vi hadde til dessert. Synes det er viktig å innimellom unna oss litt ekstra god mat, selv om det er fryktelig dyrt for vårt budsjett.

     

    Forretten var bacondadler med mangosalat, hovedretten var biff med tilbehør og desserten Oreokake.

     

     

     

     

     

    Fikk knipset ett bilde i farten av min nydelige datter, som var på vei ut for å treffe en venninne <3 Det å bli mor som 18 åring, har for meg bare vært positivt og jeg ville ikke hatt det på noen annen måte. 

     

    Processed with MOLDIV

     

    I natt har jeg min siste nattevakt for denne gang og skal ikke på igjen før på fredags natt. Så har planer om å få gjort litt av hvert nå i uken. Håper virkelig solen vedvarer og at vi får noen flotte vårdager. For kunne tenkt meg å fått gjort en del ute denne uken.

     

    Håper dere alle har hatt en fantastisk helg <3

     

  • GRAVID MED SÆD-DONOR

     

    For en del år tilbake, litt usikker på hvor mange år, kom tanken om å få ett barn helt alene som planlagt alenemor. Grunnen til det var at jeg aldri har klart å få ett stabilt og langvarig forhold, samtidig som jeg ønsket å oppleve å få ett barn til. Øke flokken min og gi lillegutt en søsken som ikke er så langt unna hans egen alder. Samtidig tok jeg ett valg at etter 40 år, da skulle jeg ikke ha flere barn.

     

     

     

    Min aller største drøm var selvfølgelig å få oppleve ett godt og stabilt forhold, hvor vi sammen bestemte oss for å få ett barn til.

     

    Men nå, en del år etter jeg først begynte å ønske meg enda ett barn, er jeg fremdeles like surrete når det kommer til forhold. I en alder av snart 38 år, har jeg enda ikke klart å slå meg til ro og samtidig har gjentatte mislykkede forsøk tatt knekken på meg, igjen og igjen. Så jeg tok ett valg med å gi meg selv ett langt pusterom og slutte å utsette meg selv og ikke minst slutte å utsette barna mine for alt av kaos, stress og negativitet. Nå både trenger jeg og ønsker jeg å fokusere på det som løfter meg og ikke det som bryter meg ned. Altså barna, huset mitt og livet rundt oss!

     

    Men det har ikke tatt vekk ønske mitt om å få enda ett barn og tiden min renner som sagt ut. Så denne gangen tok jeg ett valg om å gjennomføre det. Jeg valgte å få barn helt alene ved hjelp av donor. Om du tror jeg har hoppet inn i det uten å tenke meg godt nok igjennom, så tar du nok dessverre feil. For dette har jeg som sagt tenkt og vurdert i flere år nå -på og av, utifra om jeg har vært i forhold eller ikke.

     

     

     

    Jeg spurte en venn av meg for noen år siden, om han kunne hjelpe meg med å stille opp som donor. Noe som er ett vanskelig spørsmål å komme med og ikke minst ett veldig spesielt spørsmål å få. Men vi kjenner hverandre veldig godt og ønsker hverandre kun det beste, så han skulle tenke på det. Det har han nå gjort i noen år! Han vet at jeg ikke har råd til å reise til Danmark, han vet at jeg er en god mamma og han vet hvor høyt jeg ønsker dette.

     

    Nå har han sagt ja til å hjelpe meg og vi har alt startet prosessen. Noe som er både spennende, deilig, litt skummelt og ikke minst bare helt fantastisk.

     

    Faktisk kan jeg være gravid akkurat her og nå!

     

     


     

  • DU MÅ ALDRI GI OPP

     

    En ting er sikkert, og det er at dette livet er bare helt fantastisk. Det er en helt utrolig fantastisk gave vi alle har fått og som vi må ta utrolig godt vare på. Ikke bare i dag, men så lenge som vi har muligheten. Bare det at vi får muligheten til å kjenne på så mange følelser og sinnsstemninger. Det er bare helt fantastisk og jeg har ikke andre ord enn "wow" og ja.. "fantastisk", som jeg har gjentatt mange ganger allerede her!

     

     

     

    Jeg er ett veldig stort følelsessmenneske og kjenner sterkt på alle følelser jeg møter og ikke minst så tenker jeg mye rundt det. Kan forklare det som at om du ser meg som ett diagram hvor livet er en vannrettet strek. Så kan du tegne inn mitt liv som de største bølgene over hele linjen. For jeg, som alle andre, har både gode og dårlige dager. Men tror at mange glemmer å se hvor fantastisk nettopp dette er. At så lenge du har muligheten til å bygge deg selv opp igjen, så er det bare en fantastisk reise.

     

    Usikker på når det skjedde meg! Men en eller annen gang for en god del år siden, gikk det opp for meg at jeg er nødt til å kjenne på det vonde for å innse hvor fint jeg har det. Det samme gjorde jeg med sykdom. At jeg trenger å bli syk innimellom for å innse hvor heldig jeg er som er frisk til vanlig. For det er jo det som er å leve, tenker jeg! Det å kjenne, føle, lytte og se på alt rundt oss med takknemlighet i øynene.

     

     

     

     

    Livsgleden min er ikke basert på hvor mye verdier jeg har klart å skaffe meg, hvor mange jeg har rundt meg eller hvor suksessfull jeg er. Nei, det er først og fremst basert på at jeg har denne muligheten til å leve livet mitt og at jeg selv sitter i førehuset. At ingen andre enn meg, har kontroll på utfallet av alt jeg opplever. At ingen kan ta fra meg mine tanker og følelser. Det at jeg er frisk, uten smerter og at jeg forhåpentligvis har ett langt liv foran meg. Sist men ikke minst, så er det basert på alt jeg har klart å oppnådd av kjærlighet, forståelse og glede.

     

    Det å sitte å se på de fantastiske barna jeg har skapt og tryggheten de stråler. På kjærligheten jeg ser i øynene deres og på hvordan de viser meg hvor mye jeg betyr. Det er noe jeg har skapt og noe jeg er så ufattelig stolt over. At jeg, som det ødelagte vesenet jeg engang var, har klart å vise vei i livet med både kjærligheten og livserfaringen min. At jeg fant min trygge havn og at den havnen har gjort meg sterkere enn aldri før.

     

     

     

     

    Videre er jeg takknemlig for alle gangene jeg har fått oppleve kjærlighet og begjær mellom meg og den jeg har følt så sterkt for. At jeg har fått kjenne varmen bre seg igjennom hele kroppen og følt at alt annet forsvant, slik at det bare var oss to igjen på jorden. Fått kjenne på hvor deilig det er når hud møter hud og nyte hver eneste lille nerve i kroppen som spenner seg av lyst! At jeg har elsket, mistet og bare kjent på hvor sterkt en kropp kan bli revet i stykker av både lykke og ulykkelighet.

     

    Avslutter med at vi alle må bli flinkere til å se alt det fantastiske vi er utvalgt til å oppleve. For livet er en gjennomreise på godt og vondt, som vi må ta kontroll over. Det vi ikke har kontroll på er sykdom, død og skade -dessverre. Så det gir oss bare enda større grunn til å LEVE mens vi lever, NYTE mens vi kan og ta en fot foran den andre. -Gi aldri opp!

     

    Det skal iallefall jeg aldri gjøre <3 

     

     


     

  • FAKE IT TILL YOU MAKE IT

     

    Etter ett lite google søk, fant jeg ut at det er så mye som ca 150 000 nordmenn som rammes av depresjon. Faktisk har ca 15 prosent av befolkningen til enhver tid depressive symptomer og det er mye mer hyppigere enn folk flest tror. Det kan ramme alle aldre, i alle kulturer og i alle yrker. Så i utgangspunktet er det ingen som kan lure seg unna, om depresjonen først banker på døren. Alle kan føle seg nedfor og triste en gang i blant. Det er helt normalt og er ikke en depresjon i seg selv. For du kan flere ganger i løpet av livet komme i en livskrise som gjør at du føler håpløshet og tristhet. Men det er når disse følelsene blir så intense at de varer i flere uker, at du kan si at det er en depresjon.

     

     

     

     

    Her er noen symptomer jeg fant på google.

     

    Psykiske symptomer  på depresjon:

    Minst 2 ukers forekomst av senket stemningsleie det meste av dagen eller nesten hver dag, eller markert nedsatt interesse eller glede. I tillegg bør en ha minst 3 av de følgende symptomene:

     

     

    • Trettbarhet eller mangel på energi nesten daglig.
    • Innsovningsvansker, hyppige oppvåkninger eller for mye søvn nesten daglig.
    • Konsentrasjonsvansker og/eller ubesluttsomhet nesten daglig.
    • Dårligere hukomelse
    • Tilbakevendende tanker om døden, selvmordstanker og/eller planer.
    • vedvarende tristhet og håpløshet.
    • angst, tomhet eller irritasjon.
    • noen gråter mye, andre virker tilstivnet (apatisk)
    •    følelse av skyld og hjelpeløshet.

     

     

    Somatiske symptomer på depresjon (altså kroppslige symptomer): 

     

    • slapphet
    • tretthet
    • endret appetitt
    • endret vekt
    • mangel på interesse og lyst til det man før satte pris på.

     


     

    Det er når depresjonen blir såpass alvorlig at den skaper store problemer i forholdet til våre nærmeste, i hverdagslige gjøremål og på jobb, det dreier seg om sykdom.

     

    Dette er en diagnose vi skal ta på alvor og vi bør alle bli flinkere på å løfte hverandre opp og ikke trykke hverandre ned. For depresjon er mer dødelig enn vi tidligere har trodd. En ny norsk-britisk studie som jeg fant på nett, viser nemlig at det er nesten like farlig å være deprimert som å røyke. Depresjon øker dødeligheten med 53 prosten og for røykere øker det med 59 prosent. Noe som er oppsiktsvekkende skummelt å lese, ettersom det er så mange deprimerte her i landet vårt.

     

     

     

    En god regel er at det er bedre å gripe inn for ofte enn for sjeldent. Ved en lett depresjon kan oppmuntring og støtte være det som hjelper. Men viktig å ha ett normalt forhold til den som sliter og ikke trekke seg unna, kritisere eller presse seg på. Det hjelper faktisk ingenting å si "nå må du se å ta deg sammen". Så hold tilbake all kritikk og prøv å være så oppmuntrende som du kan være. En som er deprimert er sårbar og følsom for avvisning og har lett for å ta alt til seg som negativt. Så unngå alle bemerkninger som kan forsterke den deprimerte sitt negative selvbilde. Uten behandling vil mange depresjoner vare i månedsvis og i noen tilfeller i flere år. Men det er mange depresjoner som går over av seg selv uten at de trenger noen behandling. 

     

    Selv har jeg både fått diagnosen alvorlig og moderat depresjon flere ganger i løpet av livet. Har fått den akutt på bakgrunn av traume (ytre påkjenninger), men jeg er og arvelig disponibelt til depresjon fra familien min sin side. Den mest alvorlige depresjonen min varte i mange år og jeg både ønsket og prøvde å ta mitt eget liv flere ganger. Men heldigvis klarte jeg å holde fast på livet og på en eller annen måte komme meg igjennom kaoset av ett liv jeg ga meg selv. Dødeligheten er nemlig størst for de unge, da de ikke har nok livserfaring å jobbe med.

     

    Nå som jeg er midt i livet er jeg bedre rustet til å håndtere det og siden jeg har fått så mye erfaring, har jeg lært meg å håndtere det før jeg faller for dypt. Sist jeg hadde en depresjon jeg ikke klarte å jobbe meg raskt nok ut av, er flere år siden nå.

     

    For meg har dette vært noe jeg alltid har måtte jobbe med og kommer nok alltid til å måtte jobbe med, videre i livet. Er veldig bevisst at jeg er veldig utsatt for å få det igjen og spesielt vil jeg være utsatt når jeg blir eldre, da de på 65 år og eldre er veldig utsatt på grunn av ensomhet, sykdommer, plager og ofte mange medikamenter. For dessverre er flertallet av de eldre deprimert og sliter med livslyst i dagens samfunn. De blir ofte litt bortgjemt og glemt rundt om her i landet vårt.

     

     

     

    Men husk at du kan tenke deg frisk fra det meste psykiske og at det begynner i hvordan du velger å fokusere. Det handler om å ta deg tid til å føle litt på det vonde, før du snur rundt og sier til deg selv at NÅ, nå du er ferdig med det. Si til deg selv at du er glad og fordyp deg i det som gir deg en god følelse. Be kroppen ta de første stegene og så vil psyken komme dinglende etter, etterhvert. For om du gjentatte ganger forteller deg selv at du er glad, vil hjernen til slutt tro på det.

     

    FAKE IT TILL YOU MAKE IT ;)  

     


     

  • Hva er galt med meg?

     

    Rart hvor fort humøret kan gå fra øverste trinn og rett ned i kjelleren noen ganger. At den ene dager, eller kanskje bare den ene timen føler jeg meg helt topp og livet føles så lett. Men så skjer det noe inni meg som snur hele fokuset og jeg faller rett ned. Det rare er at jeg sjelden klarer å finne en årsak til det. For det er nesten som om noen bare slår av lyset med en feil og jeg blir stående lenge å lete etter den jævla lysbryteren, alene i mørket.

     

     

     

    Er faktisk veldig lenge siden jeg har hatt det sånn, så kanskje jeg trengte litt fille-risting i min ellers lykkelige hverdag. Bare for å få satt ting litt i perspektiv og bli minnet på hvor viktig det er å leve hver dag som sin siste dag her på jorden. For jeg blir så ufattelig åpen i sjelen når jeg faller ned i kjelleren. Blir som om jeg ser ting på en ny måte og blir så utrolig mye mer oppmerksom på alt i livet mitt. Ikke bare det som er negativt, men og det som gir meg grunn til å smile. For jeg starter alltid en voldsom prosess inni meg, hvor jeg bygger meg opp igjen, skritt for skritt.

     

    Jeg er en av de som har blitt sendt til psykolog fra jeg var liten av, fordi jeg var ett såkalt vanskelig barn. Alle mine indre plager, redsler og følelser ble omgjort til sinne, hat og frekkhet på utsiden. Sjelen min har alltid vært så følsom og dyp, at jeg brukte mange år på å lære meg å håndtere det. Men jeg måtte lære meg det på min egen måte og i mitt eget tempo. For det fantes ingen snarveier hos meg. Ingen mirakelkur som gjorde meg "frisk" og ingen samtaler med fremmede kunne forandre den jeg var.

     

    For det var det jeg følte da jeg var liten. At det var forventet at jeg skulle forandre sjelen min og bli til en annen enn den jeg var. At den jeg var i dypet av sjelen min ikke var god nok og at jeg ikke passet inn i verden. Så jeg prøvde å lukke vekk hele meg og stenge av den jeg var, for å bli godtatt. Noe som jeg var fryktelig opptatt av.. Å bli godtatt, likt og få kjærlighet av andre mennesker.

     

     

     

     

    Men den jeg var på innsiden ville jeg ha for meg selv. Ville ikke slippe den helt frem og heller ikke la andre slippe inn. Så alle gangene jeg ble levert til psykolog som liten, nektet jeg rett og slett å snakke. For hvorfor skulle dette fremmede menneske se mitt indre når ingen, inkludert meg selv, likte hva den var. Nei, jeg måtte rett og slett jobbe med det selv. Begynne helt på bunnen og jobbe meg oppover.

     

    Det har tatt meg mange år, men litt etter litt har jeg lært å elske meg selv og den jeg er. I begynnelsen hadde jeg fokus på å bli som alle andre, leve som alle andre og bli godtatt av alle andre. Så jeg satt på meg maske etter maske, alt utifra hvem jeg var med og hva som var forventet av meg. Men det gjorde meg ikke lykkelig! spesielt ikke siden jeg misslyktes gang på gang med det største fokuset jeg hadde. Nemlig det å få noe stabilt inn i livet mitt og barna. Var så ufattelig innstilt på å gi barna en trygg og god oppvekst, at jeg gang på gang gikk inn i nye forhold som bare endte med kjærlighetssorg eller med dårlig samvittighet. Og for hvert misslykkede forhold, ble jeg mer og mer brutt ned.

     

    Det har vært så vondt å ikke få det til. Har blitt så sint på meg selv og ikke minst skuffet for hver gang. Har lurt på hva som er gale med meg oftere enn jeg kan telle. Men jeg klarte ikke å stoppe, for det var jo forventet at jeg som mor, skulle slå meg til ro og leve i ett stabilt forhold. Så jeg fortsatte å prøve og prøve, på nytt og på nytt! Ikke bare på grunnlag av hva andre tenkte, men og på grunnlag av hva jeg forventet og ønsket for meg selv og barna.

     

    Nå tror jeg at dette fokuset gjorde at jeg brukte lengre tid på å godta meg selv for den jeg er. At med å hele tiden prøve å passe inn i hva som er "normalt", gjorde at jeg følte meg mer unormal for hver gang. Derfor er det så ufattelig befriende å ha tatt ett valg med å leve alene og ikke la noen menn komme inn i livet mitt på en veldig god stund. Men det kunne jeg ikke klart alene uten barna mine. For da hadde jeg ikke hatt noe å leve for og jeg hadde ikke følt at jeg hadde noen plass her på jorden.

     

     

     

    Jeg er på ett veldig godt punkt i livet og er opprinnelig mer avslappet og lykkelig enn jeg noen sinne har vært. Men jeg får litt tilbakefall innimellom, slik som i dag. Dager der jeg kjenner meg tom, misslykket, usynlig, lite verdt og bare som ett feilsteg her på jorden. Men i morgen er en ny dag og da skal jeg ha jobbet meg opp igjen. 

     


     

  • Du er din egen psykolog

     

    De valgene jeg har tatt og valgene jeg kommer til å ta videre i livet, er nettopp det du leser -MINE valg. Det er mitt liv og mine erfaringer som fører meg videre på livets vei. Kanskje er du ikke enig i valgene mine og kanskje du ikke forstår hvordan jeg tenker. Men du har ditt liv og kan selv ta dine egne valg for din vei videre. Så hvorfor fokusere så mye på hva jeg gjør og hvorfor føle så stort behov for å fortelle meg at mine valg er feil. For ja, mine valg er helt sikkert feil for deg og kan sikkert høres helt fjernt ut fra ditt ståsted. Men for meg og mitt liv, er det ikke feil i det hele tatt.

     

     

    Jeg har tatt feile valg og jeg har trakket på feil sti mange ganger. Men det var like mye mine avgjørelse og mine erfaringer. Det har vært noe jeg har måtte gå igjennom for å komme meg videre i livet mitt. Noe skulle jeg nok gjerne ha unngått, men igjen så har det formet meg som det menneske jeg er. Så selv om du kanskje ikke skulle likt det menneske jeg er, så kan jeg si deg at jeg selv er mer fornøyd med den jeg er nå, enn noen gang.

     

    Faktisk så elsker jeg meg selv og livet jeg har klart å skape. Hver eneste lille smerte jeg har hatt i livet, har gitt meg den gleden jeg nå kjenner med livet. Faktisk så er jeg glad for at jeg ikke har surfet igjennom livet uten noe som helst motgang. For jeg er blitt så sterk rustet og klar til å takle absolutt alle kriger jeg vil møte på veien. Jeg vet rett og slett at jeg vil takle alt jeg møter og jeg vet at jeg vil sloss for livet og alle jeg har kjær.

     

     

    Jeg har jobbet med meg selv så mange ganger, at jeg kjenner absolutt alle svakhetene mine og ikke minst så vet jeg hva jeg er sterk på og hva jeg er i stand til. Har fått en utrolig sterk "stå på" holdning og blitt utrolig flink til å jobbe meg igjennom motgang. Det er en styrke jeg er stolt over å ha og den har jeg bygget opp helt selv. For alle gangene jeg kunne ha lagt meg ned, gitt opp og i noen tilfeller avsluttet livet. Har jeg gått i dybden av mitt indre og klart å lære meg en måte å bruke det vonde på til å bygge meg selv opp.

     

    Jeg er min beste venn og min dyktigste psykolog. Ingen andre forstår meg bedre og ingen andre klarer å hjelpe meg bedre, enn det jeg selv klarer. For meg har aldri det å snakke med en fremmed, uansett om personen er utdannet psykolog eller bare en helt "vanlig" person, vært noe som har kunne hjulpet meg. Du vet jo selv at ingen kan hjelpe deg, om du ikke tar tak i problemet selv! Andre mennesker kan sette deg inn på riktig spor, men selve jobben må du alltid gjøre helt selv.

     

     

    For om du ikke gjør jobben selv, blir du bare gående i det samme fotsporet gang på gang, uten å komme videre. Så det er mye bedre å lære seg metoden å kunne sette deg selv inn på riktig spor og samtidig jobbe deg selv videre, steg for steg. Vi er ofte MYE sterkere enn vi selv tror og vi tåler ofte MYE mer enn vi er redd for. Det hele handler om å ta tak i seg selv og sette seg ned med alle tankene og følelsene. Gå igjennom alt det vonde og plassere det på riktig sted i sjelen, før du tar tak i hva som kan hjelpe deg opp. Finn små ting så vell som kanskje store ting, som gir deg lykke. Fokuser på det og legg en plan på hvordan du skal leve videre. Ta ett oppgjør med deg selv og vær streng med deg selv.

     

    Finner du ikke noe positivt, må du bare fortsette å lete. For det trenger ikke å være større enn at du for eksempel liker å tegne, synge, gå ut i naturen eller noe annet du kjenner gir sjelen din litt glede. Så fokuserer du på det og litt etter litt vil gleden komme tilbake. Men du, det er ingen mirakelkur og det skjer ikke alltid over natten. Men etterhvert vil du lære deg metoden og prosessen vil gå raskere og raskere for hver gang du mestrer den.

     

     

    Avslutter innlegget med det, jeg! Som ett lite tips til deg, om du kjenner på mørket og til tider føler du drukner i det. Send meg gjerne en privat melding om du har behov for å snakke med en som har mye erfaring på det å bygge seg selv opp.

     

     

    Klem fra meg til dere <3


           

  • Jakten på viljestyrken

     

    Så sitter jeg her da, omringet av rot og tomme glass etter mitt iherdige forsøk på å kose meg med noe som ikke gjør meg "feit". Musikken strømmer på igjennom øretelefonene og jeg kjenner meg litt sånn "blæh". Har sikkert drukket så mye fun saft nå at jeg kommer til å tisse meg ut i natt for første gang siden jeg var en baby. Neida, joda, eller kanskje jeg burde tatt turen på bensinstasjon og kjøpt meg ett par bleier bare for å være sikker.

     

     

    Nei, med nærmere ettertanke så er det penger jeg ikke har å bruke. Ikke hadde frøken datter blitt så glad i meg heller, siden hun sover i sengen min i natt. Nei jeg får heller finne meg i å traske inn på do før jeg legger meg, som den store flinke mammaen jeg er.

     

    Ikke tror jeg at all denne fun-drikkingen min har hjulpet meg i dag heller, haha. For joda, jeg har vært flink til å ikke spise noe mat. Det ble nemlig slankeshakes til frokost, ingenting til lunsj, Brownies som Amalie hadde bakt, til middag (ikke bare ett lite stykke nei, jeg innhalerte hele tre store stykker), så litt chips til dessert og hvor jeg avsluttet dagen med nattspising av focaccia som jeg egentlig tror Amalie ville ha til frokost i morgen tidelig. Joda, jeg er så stolt av meg selv atte..

     

     

    En kan jo alltid si "pytt pytt, det er en ny dag i morgen" og det prøver jeg virkelig å si til meg selv. Men jeg blir så sabla skuffet over min egen viljestyrke, som jeg trodde var mer en "jeg tror på julenissen" utsagn. Nei, jeg trodde faktisk jeg hadde viljestyrke og jeg trodde til og med at den var sterk. Vell, da har den isåfall stukket ifra meg og funnet bolig i noen andre, for jeg finner den ikke lengre!

     

    Har nok ikke fortalt dere hovedgrunnen til at jeg ønsker å gå ned i vekt. For det er så enkelt, eller så innviklet (alt ettersom) som at siden jeg har bestemt meg for å få barn som enslig, med en vennedonor og har i mine to tidligere svangerskap lagt så mye på meg. Så ville jeg prøve å gå ned til den vekten jeg pleier å være og ha det som startvekt! Skal jo selvfølgelig også gjøre alt jeg kan for å IKKE legge på meg så mye på som tidligere. For det krever mye av kroppen å plutselig bære på 20 - 30 kilo ekstra. Ikke minst sliter det en hel del på selvfølelsen min, så det er bare noe jeg MÅ klare å unngå. Derfor må jeg nok gå på jakt etter "the run away - viljestyrke" før jeg blir smelt på tjukken.

     

     

    I morgen kommer Brage hjem etter skolen og hverdagen min begynner med faste måltider igjen. Noe jeg tror jeg har veldig godt av nå. Spesielt trenger jeg å fylle dagene mine med mer enn nattevakter, søvn og sofasitting. Så jeg gleder meg til å begynne uken og ta fatt på denne som er litt mer hektisk enn den pleier å være. Skal jobbe 50 timer natt, noen timer med kurs i medisin, en liten road tripp og bare være husmor og mamma.

     

    Men NÅ skal jeg bare drikke litt mer fun saft og så skal jeg opp å legge meg i sengen min, hvor Amalie har overnattet de siste nettene. Synes det er kjempe kos å sove med henne og hatt følelsen av å være litt på feire nesten. Sikkert fordi vi har sett filmer på rommet mitt fra sengen og fordi vi har vært igjennom en del den siste tiden, som har gjort oss enda nærmere enn før. For uansett hvor voksen hun blir, vil hun jo alltid være mitt barn, min jente og min store stolthet. 

     

     

     

  • Klarte å gjøre en liten tabbe

     

    Hahaha, Jeg er så sabla dyktig, at det nesten er obligatorisk å skive om det til julenissen. For jeg fortjener jo bare lassevis av gaver i år, synes jeg. Iallefall en stor klapp på skulderen for å være så flink å glemme å skrive hele innlegget ferdig før jeg publiserte den.

     

    Processed with MOLDIV

     

    For om du leste innlegget mitt i går, så la du kanskje merke til at jeg hadde en utrolig flott avsluttning på ett av avsnittene mine. Jeg skrev altså ett innlegg om hvilken sminke jeg hadde fått av Amalie, uten å ha tilgang på sminken. Så siden jeg ikke kan sminke, valgte jeg å kaste inn noen prikker slik at jeg kunne fylle inn alle navnene der senere. Men det klarte jeg jo selvfølgelig å glemme før jeg måtte dra avgårde på nattevakt.

     

    Slik så min lille tabbe ut:

     


     


     

    Det var først når jeg kom hjem fra jobb i dag, at jeg tok meg tid til å lese igjennom innlegget.

     

    Er ikke den største tabben, det ser jeg jo. Men innlegget fikk jo en helt tullete betydning, der det nesten ser ut som jeg prøvde å være mystisk på hva gaven var. Noe som jeg absolutt ikke hadde hensikt med å være. Skulle jo bare skryte av datteren min jeg, hehe.

     

    Jaja, sånn kan det gå når en ikke har tid til å gjøre alt en hadde planlagt. Note til meg selv: Husk å alltid ta deg tid til å lese igjennom innlegget FØR du publiserer.

     

    Siden jeg var så surrete i går, tok jeg altså å laget denne filmen i dag. Brukte filmer og bilder fra snapchat (du finner meg som mette.ask) og satt det sammen til en liten filmsnutt som viser hva jeg fikk i gave:

     

     

    Men nå skal jeg krype opp under dynen og sove noen timer før jeg starter dagen. Hadde heldigvis bare tatt på meg èn ekstra nattevakt denne uken, så har fri igjen nå til natten. Derfor trenger jeg ikke så mange timer med søvn i dag. For jeg må jo bli trøtt igjen til kvelden og ute er det i tillegg fantastisk nydelig sol som jeg ikke vil gå helt glipp av.

    Håpe solen skinner på deg også i dag <3 og at du har muligheten til å nyte søndagen.

     

    Klem på dere <3

  • Min datter er min beste venninne

    Hatt en skikkelig kvalitetsdag med Amalie i dag.

     

    Hun sov inne hos meg i natt, så vi våknet sammen og lå lenge å pratet i sengen før vi stod opp. Deretter tok vi en skikkelig treg morgen med å plassere oss i hver vår ende av sofaen og spiste frokost mens vi trykket på hver vår mobil, hehe. Fryktelig usosial tenker du kanskje. Noe vi sikkert kan være til tider, men hey.. det er deilig å sitte sånn å bare være sammen -hver for oss, på en måte.

     

     

    Men etter en liten stund spratt hun opp og sa at hun hadde en overraskelse til meg. Med raske skritt føk hun ut i gangen og kom inn igjen med en liten gave til meg. Jammen hadde den slue frøkenen av en datter jeg har, kjøpt sminke til mammaen sin. Ikke bare litt sminke heller! men alt jeg trenger for å sminke meg til daglig. Jeg fikk to stykk med Foundations i to forskjellige nyanser, en bronzer, to øyenbryns penner i samme nyanse, en concealer, en setting powder, en highlighter og en mascara.

     

    Etterpå satt vi oss ned med hvert vårt speil og sminket oss for dagen. Dermed fikk jeg jo ett lite lynkurs i hvordan jeg skal sminke meg riktig med den nye sminken min. Litt sånn "see and follow" kurs.  Der hun viste alle stegene og ga meg tips underveis. Har jo sminket meg i alle år, så det å bruke sminke er ikke noe nytt. Men jeg har jo gjort det på akkurat den samme måten hele tiden. Så trengte nok å den oppdateringen mer enn jeg trodde. Var iallefall kjempe koselig å sitte der å sminke oss sammen.

     

    Vi bruker mye tid sammen og fungerer ofte som gode venninner og ikke bare som mor og datter. Men det å sitte å sminke oss sammen, var noe vi faktisk ikke har gjort før.

     

     

    Ellers har vi brukt dagen på å handle inn mat og snop for helgen og kommende uke. Jeg kjøpte meg slankeshake og hun kjøpte inn litt middager. Har en spesefikk grunn til at jeg ønsker å gå ned i vekt innen denne måneden er over. Men det skal jeg heller komme tilbake til i ett annet innlegg.

     

    Lenge siden vi har hatt en så rolig dag der vi følte at vi hadde all verdens tid. Så vi hadde ikke lyst å bare sitte hjemme å slaure i dag. Derfor tok vi oss en tur på Ikea for å kjøpe inn litt småting vi trengte.

     

    Nå som vi er kommet hjem og sitter her i joggeklær, slo det meg plutselig at dette året er starten på en HELT ny fremtid. For det er så ufattelig mye som skal skje dette året og ikke minst neste år! Jeg visste at 2018 skulle bli ett uvanlig år for meg/oss. Men jeg hadde ikke trodd at det var SÅ mye som skulle skje. Kan ikke si så mye mer til dere..enda..

     

    Snakkes i morgen <3

     


     

  • Mette Ask

    Alenemamma som har valgt å leve livet uten mann i en lengre periode. Jeg er sterkere alene og trenger å fokusere mer på meg og mitt. Prøver i tillegg å bli gravid med privat sæd-donor og har en datter på 18 år og en sønn på 6 år fra før av.

    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg

    Lenker