Begynnelsen på stupet - Depresjon DEL 4 (metteask) hits

Begynnelsen på stupet - Depresjon DEL 4

Dette blir alt for dypt og alt for langt til at jeg kan ta alt i ett innlegg. Så jeg må dele det opp i flere innlegg, både for deg som skal lese alt sammen og for meg som skriver om det. Jeg trenger tid på å formulere meg og på å klare å åpne meg opp om alt.
DEL 1 FINNER DU HER -Alvorlig deprimert som barn
DEL 2 FINNER DU HER -Å ta sitt eget liv

Processed with MOLDIV

 

For første gang i livet mitt, følte jeg at jeg hadde funnet min plass. Jeg hadde fått venner og hadde fått en glede i livet som jeg tidligere ikke hadde klart å finne. Det var som om lyset plutselig traff meg etter en evighet i mørket.

 

Etterhvert klarte jeg å åpne meg så pass mye at jeg til og med klarte å få bestevenninner. En helt ny opplevelse som jeg tror jeg egentlig klarte å takle ganske så bra. Har så mange gode minner fra denne tiden som enda setter ett smil i ansiktet mitt, når jeg tenker på det. For eksempel da jeg og en venninne hoppet ned fra trappen og landet på ett hav av madrasser og dyner, hjemme hos henne. Eller alle speiderturene hvor jeg fikk oppleve en ny verden og hvor jeg begynte å innse at det fantes noe som het "gutter", haha.

 

Brukte mer tid hjemmefra enn jeg var hjemme i denne perioden. Så borte ble alle de lange dagene hvor jeg satt inne på rommet mitt og hvor jeg badet i hat og selvmedlidenhet. Jeg gikk fra å sitte alene hver dag, til stort sett aldri være alene lengre. Det var en ny start..ett nytt liv. Og det tok ikke lang tid før jeg omstilte meg og mitt gamle liv, ble pakket bort.

 

Foreldrene mine som jeg ikke hadde klart å slippe inn, ble skjøvet enda lengre bort. Ville ikke være så mye hjemme eller i nærheten av familien min, da det bare gjorde vondt. Det hjalp rett og slett å overbevise meg selv om at det var hjemme alt det vonde lå og at når jeg kom meg unna, så ville alt bli bra. Men innerst inne visste jeg at alt det vonde lå inne meg og ikke i selve huset hjemme.

 

Med å hele tiden være på farten og hele tiden ha noen rundt meg, klarte jeg å legge lokk på alt det vonde. Det å handle i nåtiden uten tanke for morgendagen, holdt depresjonen min litt på avstand og jeg kunne leve bortimot normalt. Skulle det vonde komme på overflaten, pleide jeg bare å skylde det på hjemmet mitt og alle som bodde der. Det var rett og slett lettere å håndtere at det var andre sin feil, enn at jeg bar på problemet mitt overalt hvor jeg gikk.

 

Så etterhvert ble gapet mellom meg og familien min så stor at jeg ikke ønsket å reise hjem noe mer. Hadde bygget meg opp ett sterkt hat og laget meg enda sterkere tanker på at jeg opprinnelig aldri var ønsket eller elsket av foreldrene mine. Tenkte at alle gangene jeg var blitt kjørt til psykolog som liten av foreldrene mine, var kun fordi de mente jeg var unormal og jeg HATET å føle meg unormal. Så jeg mente at det var bedre for alle at jeg holdt meg så mye som mulig borte.

 

Det å ikke reise hjem så ofte gjorde altså alt mye lettere for meg, fordi da klarte jeg holde mørket mitt på avstand. Så jeg ble mer og mer en del av andre sin familie og mindre av min egen. Det var spesielt en familie som tok seg godt av meg og det var foreldrene til en av mine bestevenninner. Faren hennes var pastoren i kirken ved skolen vår og de var adventister alle sammen. Det som var bra på denne tiden var at foreldrene mine visste hvor jeg var og at jeg var trygg.

 

Det gå på en privat adventist skole ga meg nye utfordringer. Noe var veldig fint og jeg elsket perioden hvor jeg sang i kor og når vi reiste på speiderleir turer. Disse årene var veldig fine og jeg skulle ønske jeg kunne holdt meg der. Men etterhvert som jeg ble eldre ble andre ting vanskeligere å håndtere. For det var regler her som jeg ikke var vant til og ikke helt klarte å venne meg til. Som at vi ikke kunne vise for mye hud, ha smykker på eller for mye sminke. Jeg var og veldig uenig i mye av det adventistene trodde på og hva de levde etter.

 

Processed with MOLDIV

 

I klassen vår var ca halvparten adventister og resten var ikke det. Jeg var en av de som ikke var adventist og etterhvert rottet vi oss litt sammen og sammen begynte vi å trosse reglene og strekke strikken lengre og lengre. For selv om jeg hadde en god periode i livet, så hentet fortiden meg alltid igjen.
 

 

Blant annet ble ikke dysleksien min liggende igjen på rommet mitt hjemme. nei, den fulgte etter meg hvor enn jeg måtte gå og uansett hvor mye jeg hatet det, så slapp jeg ikke unna følelsen av å være unormal. På denne skolen var det en enda mindre gruppe som ble tatt ut av klassen og inn på ett eget klasserom. Mener vi var tre stykker på hele skolen og vi ble tatt ut i de fleste av fagene.
 

 

Jeg prøvde å nekte og jeg prøvde å spørre pent. Men ingenting hjalp og jeg ble fysisk dradd ut av klasserommet hver gang for å få spesialundervisning. For meg var dette noe som gjorde meg mer redd for å falle utenfor i vennegjengen og det fikk meg til å føle meg annerledes enn de andre. Min frykt for å være unormal og frykten for igjen å bli holdt utenfor økte for hvert år. Hvorfor kunne jeg ikke bare være som alle andre? hvorfor måtte jeg være så jævlig unormal og annerledes? Så jeg gjorde det eneste jeg følte jeg kunne gjøre og det var å protestere.

 

Dermed begynte perioden av livet mitt hvor jeg og vennegjengen min begynte å gjøre mer og mer for å trosse lærerne på skolen. Igjen fant jeg min plass og jeg følte at jeg igjen hadde fått kontroll. For nå var vi samlet og vi gikk imot skolen sammen. Vi gjorde alt fra å tenne på badet på skolen slik at brannalarmen gikk, til å begynne å gå med klær som viste veldig mye hud. Vi ble frekke når vi snakket til skolen og vi ble likegyldig til skoletimene.

 

Skolen ble mer en møteplass hvor vi først trosset lærerne med å komme i veldig utfordrende klær, så sminket vi oss på pulten med ryggen til læreren, før vi samlet tingene våre og stakk fra skolen. Deretter dro vi til byen og hang på en busstasjon som lå rett ved. Vi gikk fra å røyke på strå vi fant langs veikanten til å begynne å røyke vanlig røyk. I starten pleide vi stort sett kun å henge der, løpe opp og ned rulletrappene og spise pomfritt med ost på. Men etterhvert ble vi kjent med andre eldre som hang i byen og vi begynte å se at det fantes mer der ute.

 

Processed with MOLDIV

 

Selv fant jeg likesinnede her og følte meg for første gang forstått. De var eldre enn meg og hadde mer erfaring enn meg. Men selv om de hadde opplevd så mye mer enn meg, følte jeg at her var det noen som forstod dette mørket jeg hadde inni meg og her var det noen som kunne vise meg veien videre. Mange av de bodde på barnehjemmet i nærheten og noen bodde i hybler i sentrum og gikk på sosialkontoret.

 

 

Vell.. De viste meg en vei videre. Men den gikk rett nedover og så absolutt ikke oppover. De neste årene kom jeg altså inn i HELT feil miljø!

 

Jeg var nå blitt 15 år og samtidig som jeg hadde begynt å henge i byen, fikk jeg ett langt brev fra min biologiske far. Dette kommer i neste avsnitt av "Mitt liv på godt og vondt" 



  • Skriv en ny kommentar