SÆD-DONOR ELLER KJÆRLIGHET? (metteask) hits

SÆD-DONOR ELLER KJÆRLIGHET?

 

Beklager for at jeg ikke har gitt noe lyd ifra meg på ett par dager nå. Men har rett og slett ikke visst hvordan jeg skal klare å skrive ett innlegg uten å skrive alt jeg bærer og føler på. For helt ærlig så er jeg alt for åpen til å klare å holde ting for meg selv og jeg sliter med å ikke kunne snakke med noen om det, eller i dette tilfellet skrive om det. Så jeg gjør som jeg stort sett alltid gjør og det er å skrive deler av det, men samtidig få ut alt, mellom linjene. Vet det kan være drit irriterende å bare få en del av sannheten. Men jeg er bare nødt til å gjøre det sånn, dessverre.

 

 

 

 

Det å bli gravid alene ved hjelp av en privat donor har virkelig vist seg å være vanskelig. Det vekker så mange følelser i meg og ikke minst så begynner det å tære på kreftene mine, å hele tiden gå rundt sånn som dette. For jeg har hatt så mye håp og drømmer som hele tiden blir flyttet på. Kan prøve å forklare det med at du blir fortalt at din aller største drøm skal komme i oppfyllelse verdt øyeblikk og at alt du trenger å gjøre er å ta ett skritt frem. Men hver gang du tar det skrittet fram, så flytter de på grensen. Så du er rett ved hele tiden og kan kjenne det på hele kroppen, men du får det ikke tak i det.

 

 

Kan virkelig forstå at det å "gi" meg ett barn er vanskelig og at det langt ifra er "bare, bare" å gjøre. Men det jeg virkelig kjenner på, er når de sier ja og at de er helt sikker når jeg spør, men så blir det bare utsatt og utsatt. For da er det bedre at en sier at en er usikker fra starten av og ikke lar meg tro at jeg vil oppnå drømmen min. For nå er jeg lei av å bli skuffet og ikke minst er jeg lei av å føle meg utnyttet. En avtale skal gå begge veier. Så når jeg gir min del, er det sårende å ikke få det jeg var lovet tilbake.

 

 

 

 

Har begynt å spørre meg selv om hvorfor jeg egentlig er kommet til denne beslutningen. Jeg vet jo selvfølgelig hvorfor jeg gjør det og jeg vet hvordan jeg er kommet her. For jeg er kommet der at jeg ikke orker mer av dating, forhold, brudd og kaos. Jeg har ikke mer energi igjen til å takle mer tull og vil heller finne roen inni meg og fokusere på det som er stabilt i livet mitt. Så jeg har valgt å kutte ut alt av menn og heller fokusere på barna, huset og jobben min. Leve livet mitt og bruke energien på det som gir meg mer, enn det tar fra meg.

 

 

Men jeg har jo enda en liten flamme inni meg. En liten tanke og ett lite håp om at jeg og kan leve i ett stabilt parforhold som en familie. For den er langt ifra død og begravet. Jeg har bare kneblet den og bundet den fast i stolen! Så når jeg sitter her, helt stille, kan jeg høre den hviske til meg. Høre hvordan ordene blir til setninger og setninger blir til en liten flamme. En flamme som sakte prøver å tenne håpet mitt.

 

 

Jeg er laaaaaangt ifra der at jeg ønsker å bli kjent med nye menn. Nei, det er ikke ett alternativ i det hele tatt, her jeg sitter. Men det er tanke om å slippe inn en som alltid har vært der. En som jeg tidligere har måtte gå vekk ifra fordi jeg fikk for mye kaos inni meg. En som jeg ikke klarer å bli helt klok på og som kan enten "redde" meg eller "knekke" meg helt.

 

 

 

 

Sist jeg var i ett forhold hvor vi levde som en familie under samme tak, var jeg så ufattelig bevisst på hvor heldig jeg var. Forholdet var ikke bra, men jeg sugde alle de små tingene til meg og nødt alt som gikk ann å nyte. Husker enda den følelsen av å fylle hele kroppen med følelser på hvor deilig det var, og samtidig vite at det ikke ville vare. Ting som å ha huset fullt av barn, ha en å sove ved siden av hver natt, en å dele tankene med, bare det å være to om alt og ikke minst det å ikke føle seg alene.

 

 

Har ikke tall på hvor mange netter jeg bare lå å så på han når han sov. Hørte på pusten hans og følte ett deilig nærvær av å være to. Prøvde å lage en minnefilm på hvordan det føltes og gjemme det langt inni meg til dagen det var over. Jeg klarte det, for jeg husker følelsen enda. Har absolutt ingen følelser for han nå. Det klarte han å drepe! Men følelsen av å være to er der enda og jeg savner det.

 

 

Så, hva om det er en mening bak alt dette? At det er en grunn for at dette med vennedonor ikke blir noe av? Hva om det er noe mer for meg der ute? Og hva om jeg bare må gi det en siste sjanse? Jeg er nok den mest ustabile personen han kjenner og klart det ville gjort alle og en hver forsiktig og litt utrygg. Men jeg er ustabil på bakgrunn av mangel på trygghet. Jeg er redd og jeg er reservert, samtidig som den andre delen av meg bare vil ha mer!

 

 

 

Jeg tar ett skritt frem og to tilbake, men jeg trenger bare en stødig hånd som fører meg videre. Da vil jeg se fremover og sakte men sikkert klare å gi mer slipp på kontrollen. Om ikke, så velger jeg heller å gå alene!  

 


 


  • herman

    14.06.2018 kl.18:47
    Det er altfor mange menn som leker Mann med stor M. De sier og lover en ting, men gjør noe helt annet. Oppførsel jeg ser i små barn som ikke vet konsekvensene av sine ord.

    Dette sitaet fra Jon Snow fra GoT er det min holdning til dagens voksene menn sitt ord.

    "I'm not going to swear an oath I can't uphold. When enough people make false promises, words stop meaning anything. Then there are no more answers, only better and better lies."

    Det er meget leit å høre at mennene i ditt liv har vist seg i ettertid å være svake menn.

    Veldig mange av dagens private donorer ønsker bare å ha sex, og ofte det er "betalingen" for donasjonen. Selv om det startet kanskje at vi gjør det kunstig, men grensen flytter seg og flytter seg og når man har investert mye tid og følelser, og grensene eller utsettelser skjer gang på gang.

    Min årsak til at jeg valgte å bli donor var å hjelpe noen som hadde problemer eller lesbiskepar som ikke kan få barn. Samt, som å gjøre noe altruistisk men jeg lever.

    Jeg har hatt samtaler med flere jenter, både veninner og bekjente jenter. De likte at jeg ville bli donor, men det var så lenge det var kunstig og når det ikke var sex i bilde, for da er det "ditt barn" du var med å lage barnet. Det er jeg i enig, og har hjulpet et gift lesbisk par få et barn. Jeg har ingen kontakt med barnet, det er ikke mitt barn. Skulle barnet ønske kontakt meg med meg senere, da vil jeg stille opp. Om barnet ikke vil, da er det sånn det blir.

    Jeg er enig med deg på "En avtale skal gå begge veier. Så når jeg gir min del, er det sårende å ikke få det jeg var lovet tilbake"

    Kanskje det er vansklig å ta imot en hjelpende hånd fra en fremmed, men begge er like fremmede for hverandre, men man må starte en plass. Om du ønsker å prøve igjen med en mer voksen mann, så kan jeg hjelpe deg med å få et barn :)

    15.06.2018 kl.13:03
    Det er nok til det beste, at det er som det blir, uten flere barn. Ta heller godt vare på de du har og søk hjelp til din egen psyke.
    15.06.2018 kl.14:45
    Anonym: Hehe, min psyke er det absolutt ingenting i veien med kjære deg. Faktisk så har jeg en veldig sterk psyke ;) Men at jeg gjør ting og kanskje tenker ting annerledes enn flertallet, det gjør jeg nok. Trenger ikke å få tips om å ta godt vare på de to barna jeg alt har, ettersom jeg alltid har gjort det. At jeg ønsker meg flere barn, ja det gjør jeg og det er mitt ønske og ikke ditt "problem". Klem


    Skriv en ny kommentar

    Mette Ask

    Alenemamma som har valgt å leve livet uten mann i en lengre periode. Jeg er sterkere alene og trenger å fokusere mer på meg og mitt. Prøver i tillegg å bli gravid med privat sæd-donor og har en datter på 18 år og en sønn på 6 år fra før av.

    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg

    Lenker

    bilde