hits

Dag 3: Tvillingfødsel i seteleie

 

Hadde egentlig ikke tenkt å skrive innlegg hver dag for å oppdatere bloggen her på sykehuset. Men så hadde jeg ikke trodd at hun skulle være i fødsel i tre dager, heller. Så det har nå bare blitt til at det ble oppdateringer underveis. Amalie har selv lagt ut oppdateringer på sin snapchat. Men i dag har hun nok ikke noe særlig energi til det. For hun er nemlig enda i fødsel og kroppen hennes er blitt veldig, veldig sliten.

 

 

 

 

 

Tenker jeg skal begynne med å fortelle om hvordan dagen i går var, etter det forrige innlegget. Jeg avsluttet nemlig med at hun hadde fått sin tredje modningspille på natten til i går og at vi ventet på legen for en ny sjekk. Det er nemlig prosedyre at legen overtar, om ikke modningspillen har hatt effekt på riene etter den 3 innsettingen. Så de overvåket barna i magen, mens vi ventet på legen. 

 

 

 

 

Det tok en god stund før legen kunne komme, da det hadde oppstått ett hastekeisersnitt som de ble opptatt med. Men plutselig kom hun inn og satt igang med undersøkelsen veldig raskt. Dessverre var Amalie ikke mer enn 2-3 cm åpen, som var det samme som ved første kontroll. Altså ingen fremgang i fødselen det første døgnet. Deretter gikk alt veldig raskt, da legen hadde dårlig tid. Det ble avgjort å sette henne på drypp med oksytocin for å lage kjemiske stimulerte rier. Så de la inn både veneflon til dryppet og Epidural i ryggen.

 

 

 

Vi var forberedt på at hun skulle få Epidural fra før vi kom på sykehuset, da det er vanlig prosedyre ved tvillingfødsel. Dette gjøres fordi ved forløsning av babyene, så må legene være mer hardhendte enn ved vanlig fødsel. I tillegg ligger baby nummer en i sete og hun skulle settes igang kjemisk.

 

 

 

 

 

 

De valgte å sette på Epiduralen på svak stryke ved det samme og heller øke etterhvert som dryppet ga sterkere rier. Så var det bare å vente på at riene skulle ta seg opp. Noe de gjorde ganske så raskt. De kom både ofte og var ganske så kraftige. Pausene hun hadde mellom hver rie lå på 1-2 minutter og av og til gikk riene inn i hverandre uten pause. Så det er ganske heftig å jobbe med slike rier over tid.

 

 

 

Etter å ha lagt slik i ett par timer, var det tid for å undersøke om riene hadde hatt effekt på mormunnen. Jordmoren undersøkte og brukte en del tid på å måle. Men sa tilslutt at her hadde det vært fremgang og at det var 5-6 cm. Jeg ble så lettet at tårene sprutet, mens Amalie lo litt av hu derre galdne moren sin. Tankene føk igjennom hodet mitt og jeg var så lettet over at vi nærmet oss slutten etter at hun hadde jobbet med rier i 1 døgn. Men jordmoren hadde dessverre målt feil og beklaget seg så mye. Åpningen var nemlig ikke så mye som hun først trodde, men den hadde økt til 4 cm.

 

 

 

I hele går lå hun med drypp som ble økt litt etter litt. Innimellom ble hun undersøkt om åpningen ble større. Riene ble samtidig kraftigere og kraftigere, i tillegg til at de kom tett på hverandre uten mulighet for at Amalie kunne hvile. Ved hver undersøkelse fikk vi vite at det ikke var noe fremgang. Hun var fremdeles kun 4 cm. Så de fortsatte å øke opp styrken, for å få effekt.

 

 

 

 

 

Samtidig som hun hadde hyppige og sterke rier, slet hun med kvalme igjennom hele dagen. Hun fikk ikke i seg noe mat og alt av drikke kom ut igjen. Så hun ble slappere og slappere utover dagen. Men selv med alt kroppen hennes gikk igjennom, så jobbet hun stille og rolig seg igjennom hver eneste rie. Hun jobbet seg så stille igjennom det, at vi andre ikke klarte å se på henne om hun hadde en rie eller ikke. I tillegg holdt hun humøret oppe og kunne både smile og le innimellom.

 

 

 

Ut på kvelden ble det veldig intens da dryppet var økt opp til det nest høyeste. Hun jobbet seg like rolig igjennom det og jeg måtte jobbe med tårene flere ganger, for å ikke sitte der å gråte. Jeg er så stolt, imponert og har samtidig sååå vondt av henne. Det å sitte der å bare se på, uten å kunne ta over, er ufattelig tungt.

 

 

 

Da hun enda ikke hadde fått mer enn 4 cm åpning, så valgte legen å sette opp stryken til max. Altså på full stryke, for å få mest mulig effekt. Men det som var så rart da, var at Amalie kviknet til og kjente ikke like mye av riene som hun gjorde før den ble skrudd opp. Senere fikk vi vite at det kan være fordi mormunnen rett og slett ga opp. At den var overstimulert og sluttet helt å fungere. 

 

 

 

Ved siste kontroll i går kveld/natt ble det tatt avgjørelse av legen om at de skulle ta av alt av maskiner og la henne sove i natt. Hun var nemlig enda bare 4 cm etter en hel dag med intense rier og med kvalme/oppkast. Så de rullet inn en seng til meg (noe jeg ble overlykkelig over, etter å ha sovet i en stol natten før) og hun kunne gå litt fritt rundt, før hun la seg.

 

 

 

Litt slapp i kroppen var hun, men hun hadde veldig lyst å gå litt med meg i gangene. Så vi hentet litt vann i maskinen ved ultralyd avdelingen og gikk å pusset tennene sammen etterpå. Deretter gikk vi å la oss inne på rommet og slo av alt av lys. Jeg sovnet etter hun var sovnet og våknet ikke før klokken fem i dag tidig. Amalie hadde ikke gjort som jeg ba henne om, da hun alltid skal ta så hensyn og vise omsorg til alle andre. Så hun hadde ikke vekket meg som avtalt, fordi hun ønsket at jeg skulle få søvn. Selv hadde hun ikke sovet så godt på grunn av kroppens egne rier og på grunn av kvalme.

 

 

 

Dagen i dag startet altså med at det ble tatt ny undersøkelse for å se om natten hadde hatt noen effekt på åpningen. Men det var fremdeles 4 cm og altså ingen forandringer. Dermed valgte legen å ta en innvendig ultralyd for å se om det var mulighet for å ta vannet, slik at hun kunne få større åpning. Men gutten sitter med beina i kors og beina står da altså i veien for at han setter seg helt ned i bekkenet. Dermed kan navlestrengen komme ned under barnet og komme i klem ved åpningen. Så det er ikke ett alternativ å ta vannet på grunn av fare for barnet.

 

 

 

 

 

 

 

 

Så de tok avgjørelsen på å prøve en siste gang med drypp for å se om det går i dag. Så nå er alt av maskiner startet opp igjen og vi venter på neste undersøkelse for å se om det er noen fremgang. Men hun er ikke den samme jenten som hun var i går. I dag er hun nemlig helt utmattet og sliten av alt kroppen har vært igjennom. I tillegg er hun dehydrert og har måtte få væsketilførsel intravenøst.

 

 

 

Går det ikke denne gangen, så blir det keisersnitt i kveld. 

5 kommentarer

Lykke til! Det ser spennende ut! Tvillinger <3

Men hvorfor har dere ikke bare tatt keisersnitt med en gang?

Hvorfor være så tøffe at dere føder vaginalt?

Jeg har alltid vært helt sikker på at hvis jeg noen gang skal føde, skal det være med keisersnitt!

Ingen om eller men! DET er jeg helt sikker på!

Tenk all den tiden, og alt det stresset som kunne vært unngått!

Kjære Stella antonette!

Det sårer meg at du skriver som du gjør. «Bare keisersnitt»? Hva ligger du i operasjonen keisersnitt og rehabiliteringstiden etterpå? Og det at du sier at du skal ha keisersnitt dersom du skal ha barn. For det første får ikke hvem som helst ks. Jeg har hatt ks. Ikke fordi jeg ikke ville føde vaginalt, fordi det ville jeg. Jeg ville vært 100% tilstede når barnet mitt ble født. Men jeg, som mange andre, måtte ha ks fordi det handlet om liv. Ikke hva man ønsket. Om du tror at noen i denne verden ønsker å bli kuttet opp i våken tilstand, eller i veldig få tilfeller i narkose, for å ta babyen eller babyene dine ut fordi enten du ikke klarte det selv eller barnet som ligger trygt inni mammas mage ikke vil overleve en vaginal fødsel, DA tar du veldig feil. For ja det er flott og fint å slippe smerter mens barne blir løftet ut i denne store, skumle verden, men tiden etterpå er jævlig. I 6 sinnsykt lange uker har du ikke lov å løfte tyngre en. Barnet ditt veier, det vil si at du ikke har lov å bære barnet ditt i bilstolen, ikke dytte vognen i motbakker, bære inn varer fra bilen er bare glemme sak. Forresten så skal du heller ikke bruke magemusklene dine når du skal opp fra sengen, løfte barnet ditt, sitte deg ned, bæsje osv. Er du klar over hvor mye energi det krever fra deg hvert minutt i disse ukene? Og forresten, du kan bare glemme å sove godt også, ikke pga du har ett barn som våkner for mat, men fordi det å sove, snu seg er utrolig ubehagelig. Ikke vondt direkte, men sinnsykt ubehagelig. Du kaster gubben ut av sengen for å få plass til alle putene du trenger for å bygge den kjøre kroppen din opp for å ligge godt, i tillegg skal den nye lille babyen som er helt avhengig av deg også ha plass og lett tilgjengelighet for pupp/flaske. Så tenk deg om neste gang du uttaler deg om ett ks. For du har helt tydelig ingen peiling på hva det innebærer! Så klart vil Amalie føde vaginalt, det er det kvinnekroppen kan! Noen trenger litt ekstra hjelp med ks, men som du sikkert leser er det siste utvei! Og bare for å få en ting klinkende klart. Ett keiser snitt er utrolig ødeleggende fysisk og psykisk! Snakker av sinnsykt god erfaring.

Og kjære Mette!

Du! Du er helt fantastisk! Du sier du er så stolt over Amalie, som du har all grunn til å være! Men har du åpnet øynene og sett hva du selv gjør? Vær stolt av deg også! Du sitter kanskje ikke med de fysiske smertene, men du sitter der med henne gjennom en intens situasjon med mye smerte!

Og kjære Amalie!

Nå er det siste innspurt! Du er råsterk og virkelig en superhelt! Sender både deg og mammaen din mange varme tanker og klemmer❤️

Har fulgt bloggen din en stund nå og følte bare jeg må kommentere. Dere er en helt rå og herlig familie! Mette, du må være en av de sterkeste mødrene jeg har sett. Alenemor, en datter som får TVILLINGER, en kjæreste i tyrkia. Gud som jeg beundrer deg og din styrke!! Du er virkelig ikke en som gir opp når du møter motbakker. Du er virkelig bare helt RÅ! Et godt forbilde (selv om du kanskje ikke alltid føler det slik når ting kan føles tungt).

Datteren din må ha arvet mye av de gode egenskapene sine fra deg, det tror jeg. Så ung og skal få to barn på samme tid. Har selv en 2åring som jeg fikk da jeg var 19, men jeg må nesten bøye meg i støvet for Amalie!

Dere er virkelig en beundringverdig og moderne familie. Det er så fint å se hvor mye dere støtter hverandre også, helt herlig.

Håper så inderlig det går bra med dere. Kan ikke forstå at det ikke ble keisersnitt med en gang. Jeg var med på min datters fødsel i sommer i Stockholm og det var en svært tøff opplevelse. Stakkars dere begge!

Skriv en ny kommentar