hits

Mine tanker

Trodde jeg var sterkere enn dette..

Processed with MOLDIV

 

Sitter i stuen med alt av lys av og med peis på tven. Lyset ute holder på å lysne opp stuen, men fremdeles ligger det en dyster stemning over rommet og teppet jeg har pakket meg inn i, gir meg en slags beskyttelse. Mobilen ligger ved siden av meg og gir meg myke toner igjennom ledningen og inn i ørene mine. Myke og triste toner som gjør hele opplevelsen som en slags ut av kroppen opplevelse. For jeg flyter på en måte ut av kroppen, som gjør at jeg får tenkt igjennom alt jeg har rundt meg og alt jeg har inni meg.

 

 

 

 

Føler jeg sitter midt inne i en ball av kaos, som i sentret av en tornado. For akkurat her jeg sitter er det alt for stille og rolig, mens rundt meg snurrer stormen for fullt. Stormen har herjet med meg og dradd meg i alle vinkler, før den etterlot meg her. Sliten, tom og samtidig så glad for å ha overlevd så langt. Jeg vet at resten av stormen må igjennom meg og jeg vet at det nærmer seg for hvert minutt. Så det å sitte her å vente, føles som en evighet! Om jeg ser oppover, ser jeg klar blå himmel. Det gir meg håp og jeg klamrer meg til det håpet, samtidig som jeg vet at stormen ikke har gjort seg ferdig med meg.

 

 

 

I går måtte jeg ringe meg inn syk da hodet mitt holdt på å sprekke. Det banket og verket fra tinningene og ut fremover mot ansiktet. Det er nok mangel på søvn, den ene og eneste grunnen for. Men hva som påvirker søvnen, er så mye, mye mer. Så jeg må prøve å få ut en del her jeg sitter å lar tankene vandre. For det å være min egen psykolog er jeg veldig god på, og jeg har klart å komme meg igjennom både små og store problemer helt alene. Du kan nemlig gå til så mange psykologer du ønsker, men så lenge du selv ikke drar deg igjennom stormen, så kommer du ingen vei. Er ingen andre enn deg, som kan ordne opp inni deg nemlig. For en psykolog er bare ett hjelpemiddel for å vise deg veien frem.

 

 

Processed with MOLDIV

 

 

Så i natt har jeg prøvd å koble av alle tanker og alle følelser, for å få til å sove lengre enn mine vanlige 4 timer. Det tok en stund, men jeg klarte å sovne til slutt og jeg våknet ikke før klokken 06 i dag tidlig. Hadde håpet jeg ville klare å sove lengre, men fikk ikke til noe mer etter det. Så jeg stod opp og gikk ned i stuen for å bare sitte i ett stille hus og kjenne på alt jeg føler inni meg. På savnet, håpet, lykken, kjærligheten, tristheten, takknemligheten, ensomheten, skuffelsen, drømmene, oppgittheten og alt annet som river og sliter i kroppen min. For det er som en slåsskamp inni meg, hvor de veksler på å stå høyest og på hvem som er mest merkbar for meg. Noe som gjør meg så ufattelig sliten og som igjen påvirker søvnen min. 

 

 

 

Det er som om kroppen min vet hva som er den beste måten å ramme meg på. For tar du søvnen min, ramler hele korthuset mitt sammen. Som nattevakt trenger jeg nemlig å sove på tider jeg kan og ikke på tider jeg ønsker. Så uten søvn vil kaoset som stormer rundt meg, snart komme over meg igjen. Jeg vil igjen befinne meg midt i stormen og ikke i orkanens øye, som det heter. Noe jeg ikke er klar for enda og noe jeg ikke vil komme levende ut fra. Så jeg trenger mer tid til å bygge meg opp og til å fordøy alt rundt meg, før jeg lukker øynene og lar kroppen igjen bli slengt frem og tilbake i stormen.

 

 

 

Processed with MOLDIV

 

 

 

Du vet det at hver og enkel sin storm, ikke kan sammenlignes sant? At om noen har det verre ett annet sted, så skal ikke du ha lov til å synes at din egen storm er tung. For det har du nemlig lov til og det samme har jeg.. Vi har alle våre egne stormer og våre egne seiere, som vi skal fokusere på. Ikke la andre sammenligne eller minisere det du selv bærer på. For det er ikke slik det virker og det er ikke slik vi skal være. Nei, vi skal fokusere på å jobbe oss igjennom motgang og vi skal fokusere på å bli sterkere. Når vi blir sterkere, blir vi bedre.. Både bedre mennesker og bedre for oss selv. Som igjen gjør livet vårt bedre og fremtiden lysere. Ikke bare for hvert enkelt menneske, men for oss alle, sammen.

 

 

 

Jeg jobber med mitt og er jeg er sterk, selv om jeg er midt oppi det. Skal jeg fortelle deg hvorfor? Jo, fordi jeg klarer å føle på det og ikke minst så klarer jeg å jobbe meg igjennom det. Ett skritt av gangen, kommer jeg nærmere og nærmere der jeg ønsker å være. Men denne gangen er det vanskelig å finne riktig ende, da det er så mange av de. For det er nemlig så mange personer som er med i stormen min og ikke alle viser meg at de ønsker å stå her ved meg lengre. Så jeg må begynne der jeg kan og håpe at resten følger med etter hvert. Men jeg kan love dere at jeg synes det er ufattelig tungt å være så lykkelig, samtidig som det er så mye som gjør meg ulykkelig. En balansegang jeg har vanskelig for å takle!

 

 

 

Processed with MOLDIV

Ett innlegg som ikke ble som planlagt..

 

I dag hadde jeg tenkt å skrive ett helt alminnelig innlegg om mangel på rutiner og om hvordan jeg sliter med å komme meg inn i rutinen på husarbeid. Men har rett og slett ikke klart å få tatt noen bilder, slik som jeg planlagte det og jeg føler heller ikke at jeg klarer å skrive det innlegget slik jeg ønsket. Så jeg satt meg ned her i sofaen med dataen på fanget og kjente at i dag, i dag så ønsker jeg å bare skrive hva som foregår oppi hodet mitt akkurat NÅ.

 

 

 

Har musikk på ørene som påvirker meg til å fordype meg enda mer inn i hva jeg føler og hva jeg tenker. Rundt meg sitter barna mine og koser seg i den lille stuen vår med levende lys, kakao og med skal vi danse på tven. Selv føler jeg meg lykkelig, elsket og heldig som har det livet jeg har. Men på samme tid så føler jeg meg så stresset, sliten og mest av alt så føler jeg at jeg hele tiden går rundt å bærer på gråten rett nede i halsen. Det å svelge og sette på ett smil er ikke en redning for meg, men mer en slags påkledning for å verne de rundt meg. For jeg ønsker å fungere utad og jeg ønsker at de rundt meg skal ha det godt.

 

 

 

Så jeg setter på meg ett skall, som jeg alltid gjør når ting er tungt. Eller en maske, om du vil se sånn på det. For den jeg viser utad er ikke alltid den sammen som jeg er inni meg. Noe som opprinnelig har fungert utmerket og som hjulpet meg å være sterk nok til å tvinge meg videre. Men det å komme meg ut av en situasjon, klarer jeg ikke kun basert på å sette på meg denne masken. For jeg ønsker ikke å fornekter og bygge opp noe ustabilt som plutselig kan rase. Nei, jeg trenger nemlig å bearbeide meg selv igjennom det med å ha tid bare for meg selv. Å kunne sitte helt alene og tenke igjennom og sette alt på plass. Alle tanker, følelser og drømmer, trenger nemlig å bli sortert og plassert hvor det hører hjemme hos meg. Det er slik jeg fungerer og det er det jeg trenger for å fungere!

 

 

 

 

Men nå, nå har jeg nesten ingen tid for meg selv lengre og jeg kjenner at jeg ikke får bearbeidet ting like bra. Så det hoper seg opp og jeg er redd jeg kan ende opp med å gå på en liten smell. Jeg når liksom ikke opp på noe som helst og jeg klarer ikke å tilfredsstille meg selv eller de rundt meg. Jeg gjør ikke noe dårlig, men jeg gjør heller ikke noe bra nok, om du er med! Jeg ønsker å være den beste mammaen jeg kan være, den beste kjæresten, gi alt på jobb og klare å få unna alt av husarbeid. Men jeg klarer ikke å være bra nok på alle punkter og har endt opp med å være litt dårlig på alt sammen.

 

 

 

Sliter med å finne tid nok i døgnet til å gi både barna mine og kjæresten min like mye tid og oppmerksomhet. Samtidig som jeg skal både jobbe, gjøre husarbeid og finne tid til meg selv. Barna er jo her og jeg kan gi de fysisk oppmerksomhet, men kjæresten min sitter jo helt nede i Tyrkia og vi kan kun snakke sammen på meldinger eller med å se hverandre på kamera mens vi snakker. Jeg jobber veldig mye natt for tiden og er sliten fra ytterst til innerst fra før av, og nå føler jeg samtidig at jeg må gi så mye av meg selv hver dag, uten at det er så mye mer av meg igjen å gi.

 

 

 

Hvordan i all verden skal jeg klarer å få dette puslespillet til å gå opp? hvordan i all verden skal jeg klare å komme meg ovenpå igjen, når jeg hele tiden ikke strekker til?

 

 

 

 

Hadde jeg bare hatt kjæresten min her med meg, med oss.. Så hadde det vært så mye enklere å fordele tiden min. I tillegg hadde vi kunne hjulpet hverandre ut, både når det kommer til husarbeid og annet som gjør at ting føles kvelende ut for meg. Ikke minst så hadde jeg sluppet å leve med savnet og lengselen jeg kjenner på hver dag. Men vi vet ikke engang om vi kommer til å få godkjent besøksvisum engang, så jeg kan ikke legge alt over på det. Derfor må jeg prøve å ordne opp i dette på en annen måte og finne en metode hvor jeg klarer å fordele meg selv på alle punkter og hvor alle føler de får nok tid og kjærlighet.

 

 


LES OM MIN TYRKISKE KJÆRLIGHET HER


LES MER OM MINE TANKER HER


 

 

 

Sitter fast midt i mellom lykke og depresjon

 

 

Rart hvor fort dagene går når jeg tenker på hvor lite jeg får gjort og hvor sakte de går når jeg tenker på hvor lenge det er igjen til jeg får se kjæresten min. Tror egentlig jeg er inne i en depresjon uten at jeg fysisk sitter å depper. Er mer det at jeg ikke får gjort ting som å rydde huset, fixet meg selv og ja, blogge innlegg her inne. For jeg går jo bare rundt i joggebuksen min, med ugredd hår og usminket ansikt mens jeg kun bruker dagene på å sove, jobbe og snakke med kjæresten min.  Føler meg liksom så tom og ensom for tiden. Som om jeg ble hel da jeg traff han og at jeg nå er blitt halvparten av den jeg var.. Eller som om jeg fikk komme til himmelen men ble dradd tilbake til bakken og at jeg sitter igjen her med følelsen av hva jeg fikk smake på, men hva jeg ikke får ha lengre. Som ett tomt skall som mangler nøtten inni meg, haha... Om dere forstår!?

 

 

 

 

Faktisk har jeg blitt en skygge av meg selv. Ikke bare en skygge av den jeg var når jeg var sammen med han, men og av den jeg var FØR jeg traff han. Alt går tregere og alt er vanskeligere å få til. I tillegg er jeg ikke den gode mammaen jeg en gang var. Ja, jeg har like mye kjærlighet og jeg prøver å gjøre like mye som før. Men jeg er mer alvorlig, tar lettere til tårene og jeg kjefter og glefser mer enn noen gang. For å være ærlig så liker jeg ikke den personen jeg er blitt nå og ønsker ikke å være den videre heller. Så jeg MÅ gjøre noe nå og jeg trenger å ta en skikkelig opprydding på meg selv. Så i dag tok jeg litt tak i meg selv og ryddet huset og prøvde å fixe meg selv. Det er ikke en forandring på innsiden min, men det er nå en start og det føltes godt ut og få det på utsiden litt mer på stell.

 

 

 

Det er en veldig rar følelse å være deprimert samtidig som jeg er lykkelig forelsket. For jeg elsker en mann som elsker meg like mye tilbake. I tillegg er det en mulighet for en fantastisk fremtid sammen med han, samtidig som det er en mulighet for at vi ikke vil få en fremtid sammen. Alt er avhengig av søknadene og om de blir godkjent eller ikke. Noe som er så ufattelig vondt å tenke på og ikke minst vondt å vente på. Det å ikke vite og det å bygge opp drømmer som kan knuses av andre enn oss, er så sykt skummelt. Jeg er trist, deprimert, glad og lykkelig på samme tid og hodet mitt har liksom bare plassert seg på midten av det og gått i en eller annen forsvarsposisjon.

 

 

 

 

Jeg har skrevet veldig mye om min tyrkiske kjæreste, forelskelsen og ferien vi hadde sammen i det siste og jeg vet at det har vært alt for mye fokus på det. Så nå skal jeg ta meg sammen og få mer orden på meg selv og livet mitt, fremover. For jeg kan ikke fortsette slik jeg er nå. Både med tanke på meg selv, men og med tanke på barna mine. Så jeg må finne en måte å balansere alt sammen på og få alle og alt til å flyte bedre enn det det gjør nå. Jeg må få orden på huset, meg selv og på mammarollen min i tillegg til at jeg skal fortsette å være kjæresten som klarer ett avstandsforhold. I tillegg må jeg få frem mer av meg selv og mitt liv her på bloggen min, enn forelskelsen. Litt mer blandet og litt mer lystbetonet rett og slett.

 

 

 

 

Så nå skal jeg ta meg sammen og gi dere mer av meg selv. Vil selvfølgelig fortsette å oppdatere dere om forholdet mitt med min tyrkiske kjæreste, men vil ikke BARE skrive og tenke på det, hele tiden. Så da håper jeg at bloggen min tar seg opp og blir bedre i takt med at jeg blir bedre og får mer kontroll på situasjonen...

 

 

 


 

Ikke prøv å forandre meg

Plutselig merker jeg at kroppen min snur seg og begynner å bevege seg i motsatt retning. Som om alt er satt på sakte film og at jeg lager en dramatisk sene i å gå sakte bort. Kjenner at kroppen min bærer meg videre og at jeg skritt etter skitt lar alt ligge igjen bak meg. Så forsvinner lydene og jeg kjenner at jeg kan puste igjen. Med ett stort åndedrag fyller jeg lungene mine med luft og lar det sakte renne ut mens jeg går min vei.

 

 

 

 

Vekk fra alt det vonde som jeg ikke ønsker å befinne meg i og som jeg tydeligvis ikke klarer å ordne opp i, uansett hvor mye jeg prøver. Jeg har gitt opp og bestemmer meg for at noen ganger må en bare velge sine kamper og denne kampen ønsker jeg ikke lengre. Nei, det er vel mest riktig å si at jeg ikke klarer det lengre. For jeg er så sliten av å føle at den jeg er som person, ikke er bra nok. At min evige kamp mot meg selv, ikke vil bli vunnet om jeg lar andre ta del i kampen mot meg. Jeg må rett og slett sette opp en enda tykkere mur og ett enda større sprik mellom meg og andre.

 

 

For alene er jeg sterk nok og alene kan jeg fortsette å lære meg selv å elske. Slik jeg en gang for lenge siden bestemte meg for og som jeg alltid har gjort siden. For det å skape min egen boble av en lykkelig verden med de som jeg vet ikke vil såre meg, har vært min sikre oppskrift på lykke. En lykke som har vært så dyp at jeg har elsket livet mitt og den personen jeg er. Noe som har vært en befrielse etter så mange år med selvhat.

 

 

Det er mange år siden jeg hatet meg selv og det er mange år siden jeg skapte min egen lille trygge verden. Men selv om jeg føler meg mye sterkere enn noen sinne og selv om jeg tørr å stå stødig på egne bein å bare være meg selv, er det ikke i alle situasjoner jeg føler jeg klarer å distansere meg fra det. For noen ganger, og med noen mennesker, så blir skorpen revet av igjen og såret begynner å blø. Dermed kommer alt det vonde ut og jeg kjenner den vonde følelsen inni meg begynner å vokse. Som om de mater udyret i meg og ønsker at den skal ta over meg, som en mørk skygge over en hvit dal.

 

 

Men jeg vil ikke hate meg selv mer og jeg vil ikke la andres negativitet mate udyret inni meg, som jeg alltid har måtte jobbe mot. Udyret som vil bli kalt depresjon og selvødeleggelse og som hele tiden ligger i dypet og venter på en mulighet til å ta over meg igjen. Ett udyr jeg har bekjempet og som jeg aldri har hensikt skal få slippe løs. Så jeg distanserer meg fra de som ikke gjør meg godt, for å ta vare på meg selv og de jeg skal beskytte. For min lykke er viktig for at de skal ha lykke.

 

 

 

 

Så jeg går min vei og stenger av. For dette fører aldri til noe godt og jeg er ferdig med alt vondt, for lenge siden. Føttene mine skal bære meg sterkt videre resten av livet og ryggen min skal holde vekten av de som jeg skal ta meg av. Så jeg må ta vare på meg selv, for å kunne ta vare på andre. Sakte lar jeg styrken bygge meg opp igjen og sakte tar jeg livet av udyret som truet med å ta over meg igjen. Nei, ingen skal få meg til å føle meg mindre verdt og ingen skal få meg til å misslike meg selv og mitt liv.

 

 

For jeg elsker den jeg er blitt og det jeg har klart å bygge opp. Dette er meg og alt som gjør meg til den jeg er, er verdt å ta vare på. For så lenge hjerte mitt er godt og jeg ikke ønsker andre noe vondt, så bør jeg ikke være noe problem for andre. Så hvorfor prøve å forandre meg? hvorfor prøve å føre meg inn på veier jeg ikke har valgt selv? Hvorfor være skuffet over meg, når jeg bare er meg selv? Klart jeg kan gjøre feil og klart jeg kan ta valg andre ikke er enige i. Men er det opp til deg å definere hva som er rett og galt for meg?

 

 

Er du glad i meg, så må du være glad i den personen jeg er og den jeg ønsker å være. For skal jeg fortelle deg noe? Jeg ønsker å være den jeg er her og nå, fordi det er den ekte meg. Jeg elsker blant annet å skrive, å formulere meg skriftlig og skrive alt dette i bloggen min. Dette er min plattform og dette er min verden. Det er her jeg fritt kan la tankene og følelsene mine få utløp og samtidig la det være en bearbeidings behandling for inntrykk jeg får igjennom livet. Plager det deg, må jeg dessverre si at ingen skal sette bånd på meg og stoppe meg fra denne friheten.

 

 

Videre vil jeg si at mine valg, nettopp er mine og ingen andre sine. Hvem jeg velger å elske og hvor mange ganger jeg faller på ræv etter å ha elsket feil person, er kun mitt "problem". Det er ikke noe jeg velger og tro meg, kunne jeg ha valgt ville jeg vært gift for lenge siden. Men dette er min sti igjennom livet og det er meg som må finne min egen vei. Så er du glad i meg lar du meg gå min egen vei uten å sette fot på meg. Ta meg for den jeg er og la oss heller godta våre forskjelligheter uten å si vonde ord.

 

 

Respekter meg, mine valg, mitt syn, min vei og jeg vil respektere deg. Vi er nemlig forskjellige alle sammen og det skal vi få lov til å være. Uenig eller enig i andres valg, så fokuser heller på lykken til vedkommende. For det som er rett for deg, trenger ikke å være rett for andre!


 

Startvansker...

 

Det å komme i gang med å date var vanskeligere enn jeg trodde. Var jo veldig klar over at jeg ville komme til å ha noen startvansker, men visste ikke at jeg ville ha problemer med å i det hele tatt starte! For det å lage en datingside og det å skrive meldinger med ett par stykker er jo ikke noe stress. Men det å treffe noen sitter tydeligvis lengre inne.

 

 

 

 

Usikker på hvor langt inne det sitter og om jeg i det hele tatt er klar for å ta det skrittet! Det ligger så mye forventninger i det å date og jeg kjenner at jeg er redd for å enten ikke strekke til, eller oppleve å selv bli skuffet. Har på en måte vært igjennom det så mange gangen i løpet av livet mitt, at jeg opprinnelig kjenner meg HELT ferdig med det. Er så ufattelig lite lysten på å gå igjennom hele den opplevelsen igjen. Det å få følelser, føle seg usikker, være redd for hva som kan skje og egentlig bare det å være sårbar.

 

 

Kanskje jeg skulle ha avventet til Amalie sine barn er født og til de er blitt litt større? Kanskje jeg skulle ha brukt all energien min og oppmerksomheten min her hjemme ett par år til? På en måte føles det mest riktig ut, her og nå! Men samtidig så savner jeg jo så sårt den nærkontakten og det å ha noe, bare for meg selv. Det å kunne krype inn i armene på en mann, det å gå ut på kino eller ut å spise sammen med en jeg er glad i, en som er litt "bare min" og som jeg kan bare være "Mette" sammen med.

 

 

Har på en måte blitt vant til å være alene og jeg har sluttet å tenkte så mye på mangelen jeg har på fysisk kontakt. Det at jeg ikke har kysset en mann på veldig lenge og det at jeg ikke har fått lagt tett inntil en trygg kropp og følt på nærheten, er virkelig ett stort savn. Men jeg kjenner det bare innimellom nå og merker at det ikke lengre verker like mye i kroppen. Det er vel sånn vi er bygd opp tenker jeg! At en tilpasser seg.

 

 

Kanskje det er en av grunnene til at jeg er så redd for å ta det neste skrittet og faktisk date. For om jeg åpner opp igjen den delen, vil savnet øke på og lengselen komme tilbake. Noe som er ufattelig skummelt, ettersom jeg bor her i dette landet hvor det er så mange som flagrer rundt og rundt, uten å vite hvor de vil lande. Hvor vi er så opptatt av ekte kjærlighet og den rette, at vi faktisk ikke klarer å slå oss til ro.

 

 

Vell, jeg ønsker å lande. Men jeg vil lande trygt og godt på en plass jeg kan slå meg til ro. Hvor det er, vet jeg ennå ikke og jeg er redd for å lete videre. Har hatt for mange feil-landinger og kjenner meg sliten og lei.

 


 

DU MÅ ALDRI GI OPP

 

En ting er sikkert, og det er at dette livet er bare helt fantastisk. Det er en helt utrolig fantastisk gave vi alle har fått og som vi må ta utrolig godt vare på. Ikke bare i dag, men så lenge som vi har muligheten. Bare det at vi får muligheten til å kjenne på så mange følelser og sinnsstemninger. Det er bare helt fantastisk og jeg har ikke andre ord enn "wow" og ja.. "fantastisk", som jeg har gjentatt mange ganger allerede her!

 

 

 

Jeg er ett veldig stort følelsessmenneske og kjenner sterkt på alle følelser jeg møter og ikke minst så tenker jeg mye rundt det. Kan forklare det som at om du ser meg som ett diagram hvor livet er en vannrettet strek. Så kan du tegne inn mitt liv som de største bølgene over hele linjen. For jeg, som alle andre, har både gode og dårlige dager. Men tror at mange glemmer å se hvor fantastisk nettopp dette er. At så lenge du har muligheten til å bygge deg selv opp igjen, så er det bare en fantastisk reise.

 

Usikker på når det skjedde meg! Men en eller annen gang for en god del år siden, gikk det opp for meg at jeg er nødt til å kjenne på det vonde for å innse hvor fint jeg har det. Det samme gjorde jeg med sykdom. At jeg trenger å bli syk innimellom for å innse hvor heldig jeg er som er frisk til vanlig. For det er jo det som er å leve, tenker jeg! Det å kjenne, føle, lytte og se på alt rundt oss med takknemlighet i øynene.

 

 

 

 

Livsgleden min er ikke basert på hvor mye verdier jeg har klart å skaffe meg, hvor mange jeg har rundt meg eller hvor suksessfull jeg er. Nei, det er først og fremst basert på at jeg har denne muligheten til å leve livet mitt og at jeg selv sitter i førehuset. At ingen andre enn meg, har kontroll på utfallet av alt jeg opplever. At ingen kan ta fra meg mine tanker og følelser. Det at jeg er frisk, uten smerter og at jeg forhåpentligvis har ett langt liv foran meg. Sist men ikke minst, så er det basert på alt jeg har klart å oppnådd av kjærlighet, forståelse og glede.

 

Det å sitte å se på de fantastiske barna jeg har skapt og tryggheten de stråler. På kjærligheten jeg ser i øynene deres og på hvordan de viser meg hvor mye jeg betyr. Det er noe jeg har skapt og noe jeg er så ufattelig stolt over. At jeg, som det ødelagte vesenet jeg engang var, har klart å vise vei i livet med både kjærligheten og livserfaringen min. At jeg fant min trygge havn og at den havnen har gjort meg sterkere enn aldri før.

 

 

 

 

Videre er jeg takknemlig for alle gangene jeg har fått oppleve kjærlighet og begjær mellom meg og den jeg har følt så sterkt for. At jeg har fått kjenne varmen bre seg igjennom hele kroppen og følt at alt annet forsvant, slik at det bare var oss to igjen på jorden. Fått kjenne på hvor deilig det er når hud møter hud og nyte hver eneste lille nerve i kroppen som spenner seg av lyst! At jeg har elsket, mistet og bare kjent på hvor sterkt en kropp kan bli revet i stykker av både lykke og ulykkelighet.

 

Avslutter med at vi alle må bli flinkere til å se alt det fantastiske vi er utvalgt til å oppleve. For livet er en gjennomreise på godt og vondt, som vi må ta kontroll over. Det vi ikke har kontroll på er sykdom, død og skade -dessverre. Så det gir oss bare enda større grunn til å LEVE mens vi lever, NYTE mens vi kan og ta en fot foran den andre. -Gi aldri opp!

 

Det skal iallefall jeg aldri gjøre <3 

 

 


 

FAKE IT TILL YOU MAKE IT

 

Etter ett lite google søk, fant jeg ut at det er så mye som ca 150 000 nordmenn som rammes av depresjon. Faktisk har ca 15 prosent av befolkningen til enhver tid depressive symptomer og det er mye mer hyppigere enn folk flest tror. Det kan ramme alle aldre, i alle kulturer og i alle yrker. Så i utgangspunktet er det ingen som kan lure seg unna, om depresjonen først banker på døren. Alle kan føle seg nedfor og triste en gang i blant. Det er helt normalt og er ikke en depresjon i seg selv. For du kan flere ganger i løpet av livet komme i en livskrise som gjør at du føler håpløshet og tristhet. Men det er når disse følelsene blir så intense at de varer i flere uker, at du kan si at det er en depresjon.

 

 

 

 

Her er noen symptomer jeg fant på google.

 

Psykiske symptomer  på depresjon:

Minst 2 ukers forekomst av senket stemningsleie det meste av dagen eller nesten hver dag, eller markert nedsatt interesse eller glede. I tillegg bør en ha minst 3 av de følgende symptomene:

 

 

  • Trettbarhet eller mangel på energi nesten daglig.
  • Innsovningsvansker, hyppige oppvåkninger eller for mye søvn nesten daglig.
  • Konsentrasjonsvansker og/eller ubesluttsomhet nesten daglig.
  • Dårligere hukomelse
  • Tilbakevendende tanker om døden, selvmordstanker og/eller planer.
  • vedvarende tristhet og håpløshet.
  • angst, tomhet eller irritasjon.
  • noen gråter mye, andre virker tilstivnet (apatisk)
  •    følelse av skyld og hjelpeløshet.

 

 

Somatiske symptomer på depresjon (altså kroppslige symptomer): 

 

  • slapphet
  • tretthet
  • endret appetitt
  • endret vekt
  • mangel på interesse og lyst til det man før satte pris på.

 


 

Det er når depresjonen blir såpass alvorlig at den skaper store problemer i forholdet til våre nærmeste, i hverdagslige gjøremål og på jobb, det dreier seg om sykdom.

 

Dette er en diagnose vi skal ta på alvor og vi bør alle bli flinkere på å løfte hverandre opp og ikke trykke hverandre ned. For depresjon er mer dødelig enn vi tidligere har trodd. En ny norsk-britisk studie som jeg fant på nett, viser nemlig at det er nesten like farlig å være deprimert som å røyke. Depresjon øker dødeligheten med 53 prosten og for røykere øker det med 59 prosent. Noe som er oppsiktsvekkende skummelt å lese, ettersom det er så mange deprimerte her i landet vårt.

 

 

 

En god regel er at det er bedre å gripe inn for ofte enn for sjeldent. Ved en lett depresjon kan oppmuntring og støtte være det som hjelper. Men viktig å ha ett normalt forhold til den som sliter og ikke trekke seg unna, kritisere eller presse seg på. Det hjelper faktisk ingenting å si "nå må du se å ta deg sammen". Så hold tilbake all kritikk og prøv å være så oppmuntrende som du kan være. En som er deprimert er sårbar og følsom for avvisning og har lett for å ta alt til seg som negativt. Så unngå alle bemerkninger som kan forsterke den deprimerte sitt negative selvbilde. Uten behandling vil mange depresjoner vare i månedsvis og i noen tilfeller i flere år. Men det er mange depresjoner som går over av seg selv uten at de trenger noen behandling. 

 

Selv har jeg både fått diagnosen alvorlig og moderat depresjon flere ganger i løpet av livet. Har fått den akutt på bakgrunn av traume (ytre påkjenninger), men jeg er og arvelig disponibelt til depresjon fra familien min sin side. Den mest alvorlige depresjonen min varte i mange år og jeg både ønsket og prøvde å ta mitt eget liv flere ganger. Men heldigvis klarte jeg å holde fast på livet og på en eller annen måte komme meg igjennom kaoset av ett liv jeg ga meg selv. Dødeligheten er nemlig størst for de unge, da de ikke har nok livserfaring å jobbe med.

 

Nå som jeg er midt i livet er jeg bedre rustet til å håndtere det og siden jeg har fått så mye erfaring, har jeg lært meg å håndtere det før jeg faller for dypt. Sist jeg hadde en depresjon jeg ikke klarte å jobbe meg raskt nok ut av, er flere år siden nå.

 

For meg har dette vært noe jeg alltid har måtte jobbe med og kommer nok alltid til å måtte jobbe med, videre i livet. Er veldig bevisst at jeg er veldig utsatt for å få det igjen og spesielt vil jeg være utsatt når jeg blir eldre, da de på 65 år og eldre er veldig utsatt på grunn av ensomhet, sykdommer, plager og ofte mange medikamenter. For dessverre er flertallet av de eldre deprimert og sliter med livslyst i dagens samfunn. De blir ofte litt bortgjemt og glemt rundt om her i landet vårt.

 

 

 

Men husk at du kan tenke deg frisk fra det meste psykiske og at det begynner i hvordan du velger å fokusere. Det handler om å ta deg tid til å føle litt på det vonde, før du snur rundt og sier til deg selv at NÅ, nå du er ferdig med det. Si til deg selv at du er glad og fordyp deg i det som gir deg en god følelse. Be kroppen ta de første stegene og så vil psyken komme dinglende etter, etterhvert. For om du gjentatte ganger forteller deg selv at du er glad, vil hjernen til slutt tro på det.

 

FAKE IT TILL YOU MAKE IT ;)  

 


 

Du er din egen psykolog

 

De valgene jeg har tatt og valgene jeg kommer til å ta videre i livet, er nettopp det du leser -MINE valg. Det er mitt liv og mine erfaringer som fører meg videre på livets vei. Kanskje er du ikke enig i valgene mine og kanskje du ikke forstår hvordan jeg tenker. Men du har ditt liv og kan selv ta dine egne valg for din vei videre. Så hvorfor fokusere så mye på hva jeg gjør og hvorfor føle så stort behov for å fortelle meg at mine valg er feil. For ja, mine valg er helt sikkert feil for deg og kan sikkert høres helt fjernt ut fra ditt ståsted. Men for meg og mitt liv, er det ikke feil i det hele tatt.

 

 

Jeg har tatt feile valg og jeg har trakket på feil sti mange ganger. Men det var like mye mine avgjørelse og mine erfaringer. Det har vært noe jeg har måtte gå igjennom for å komme meg videre i livet mitt. Noe skulle jeg nok gjerne ha unngått, men igjen så har det formet meg som det menneske jeg er. Så selv om du kanskje ikke skulle likt det menneske jeg er, så kan jeg si deg at jeg selv er mer fornøyd med den jeg er nå, enn noen gang.

 

Faktisk så elsker jeg meg selv og livet jeg har klart å skape. Hver eneste lille smerte jeg har hatt i livet, har gitt meg den gleden jeg nå kjenner med livet. Faktisk så er jeg glad for at jeg ikke har surfet igjennom livet uten noe som helst motgang. For jeg er blitt så sterk rustet og klar til å takle absolutt alle kriger jeg vil møte på veien. Jeg vet rett og slett at jeg vil takle alt jeg møter og jeg vet at jeg vil sloss for livet og alle jeg har kjær.

 

 

Jeg har jobbet med meg selv så mange ganger, at jeg kjenner absolutt alle svakhetene mine og ikke minst så vet jeg hva jeg er sterk på og hva jeg er i stand til. Har fått en utrolig sterk "stå på" holdning og blitt utrolig flink til å jobbe meg igjennom motgang. Det er en styrke jeg er stolt over å ha og den har jeg bygget opp helt selv. For alle gangene jeg kunne ha lagt meg ned, gitt opp og i noen tilfeller avsluttet livet. Har jeg gått i dybden av mitt indre og klart å lære meg en måte å bruke det vonde på til å bygge meg selv opp.

 

Jeg er min beste venn og min dyktigste psykolog. Ingen andre forstår meg bedre og ingen andre klarer å hjelpe meg bedre, enn det jeg selv klarer. For meg har aldri det å snakke med en fremmed, uansett om personen er utdannet psykolog eller bare en helt "vanlig" person, vært noe som har kunne hjulpet meg. Du vet jo selv at ingen kan hjelpe deg, om du ikke tar tak i problemet selv! Andre mennesker kan sette deg inn på riktig spor, men selve jobben må du alltid gjøre helt selv.

 

 

For om du ikke gjør jobben selv, blir du bare gående i det samme fotsporet gang på gang, uten å komme videre. Så det er mye bedre å lære seg metoden å kunne sette deg selv inn på riktig spor og samtidig jobbe deg selv videre, steg for steg. Vi er ofte MYE sterkere enn vi selv tror og vi tåler ofte MYE mer enn vi er redd for. Det hele handler om å ta tak i seg selv og sette seg ned med alle tankene og følelsene. Gå igjennom alt det vonde og plassere det på riktig sted i sjelen, før du tar tak i hva som kan hjelpe deg opp. Finn små ting så vell som kanskje store ting, som gir deg lykke. Fokuser på det og legg en plan på hvordan du skal leve videre. Ta ett oppgjør med deg selv og vær streng med deg selv.

 

Finner du ikke noe positivt, må du bare fortsette å lete. For det trenger ikke å være større enn at du for eksempel liker å tegne, synge, gå ut i naturen eller noe annet du kjenner gir sjelen din litt glede. Så fokuserer du på det og litt etter litt vil gleden komme tilbake. Men du, det er ingen mirakelkur og det skjer ikke alltid over natten. Men etterhvert vil du lære deg metoden og prosessen vil gå raskere og raskere for hver gang du mestrer den.

 

 

Avslutter innlegget med det, jeg! Som ett lite tips til deg, om du kjenner på mørket og til tider føler du drukner i det. Send meg gjerne en privat melding om du har behov for å snakke med en som har mye erfaring på det å bygge seg selv opp.

 

 

Klem fra meg til dere <3


       

Ett brev til meg selv fra fortiden.

 

Inne i skapet i stuen har jeg en perm. En perm som betyr utrolig masse for meg og som inneholder masse følelser på både godt og vondt. Det er en ringperm hvor jeg har plassert alle minnene og tankene mine fra mange år tilbake. For jeg har alltid vært glad i å skrive ned det jeg tenker og føler. Det har liksom alltid vært min måte å jobbe meg igjennom tunge tider på og det har styrket meg som menneske gang på gang.

 

 

 

Selv synes jeg det er ganske interessant å lese igjennom, da jeg ser min egen utvikling i hvordan jeg tenker, men og hvor lik jeg enda er. Blant annet på det at jeg skriver som om jeg skriver til en annen, men at jeg opprinnelig snakker til meg selv. Det blir nesten som om jeg fungerer som min egen psykolog og setter tingene på plass. Videre er det spennende å se at teksten begynner spørrende og trist, for så å gå over til å være besvarende og med mer optimisme som ser ut til å være trøstende.

 

 

Slik er jeg nok enda, både på hvordan jeg tenker og på hvordan jeg ordlegger meg. Så jeg er meg selv lik og har mye av de samme tankene enda. Noe som egentlig er ganske trist, siden dette var skrevet for 15 år siden.

 


TEKST SKREVET PÅ PAPIR 26.04.03. OPPRINNELIG KUN MENT FOR MINE EGNE ØYNE.

 

Processed with MOLDIV

 

Velger vi våre egne veier, eller er de allerede valgt for oss?

 

Jeg finner ikke min vei, for det er ingen som holder lyset oppe for meg slik at jeg ser. Men jeg går ikke alene. En engel sendt fra Gud har kommet for å hjelpe meg videre. Hun har hjulpet meg ut av mørket og opp mot lyset og sammen går vi, mor og datter.

 

Jeg skal gjøre mitt beste for at vårt liv skal gå den riktige veien og så lenge jeg har min datter har jeg tro på at vi en dag finner den rette veien, sammen. Et sted venter det en mann. Den rette! For selv om fornuften sier at det finnes ingen "rette", kan jeg ikke slutte å tro. Jeg klarer ikke det, for det betyr alt for mye for meg og mitt syn på den riktige veien.

 

Man skal ikke velge en livsledsager om man ikke tror det er den rette. Jeg føler at han er nær. Det føler jeg i bunnen av mitt hjerte. For kjærligheten er dyp og mystisk og kjærligheten er forskjellig til alle vi har nær. For den som har fått den aller største delen av hjerte mitt er min første og eneste datter, Amalie. Hun er en sann engel med en virkelig vakker sjel.

 

Livet er det beste og det verste vi kan oppleve. En dag spør nok alle og en hver seg selv om hvorfor vi er til, og føler vi har nådd bunnen. Men det vil alltid være en vei opp igjen, en som holder lyset og viser din vei. Og tro meg, det er en grunn for at akkurat DU er til. For vi er alle viktige og spesielle. Selv om det til tider ikke kan føles slik.

 

Prøv å se tilbake på det vonde man har opplevd og se hva det har gjort med deg. For med motgang blir en sterkere og vi må glede oss over denne gaven. Sett deg ned, slå av alt lys, tøm ut alle tanker og bare føl... føl sjelen din og se hvor vakker du er. Kjærligheten til deg selv er utrolig viktig, men det kan og være vanskelig. Det er iallefall jeg veldig klar over og har kjent på kroppen hele mitt liv. Det må nesten læres og det med erfaring. Jeg har fremdeles langt igjen å gå, men jeg lærer mye på veien.

 

Har du tatt deg tid til å se på livet rundt oss? Den utrolige flotte verden vi lever i og alle de fantastiske vakre fargene. Prøv å stenge ute alt vondt og trist som skjer og bare se på livet med all den vakre naturen rundt. Ser du det? Det er kjærlighet der ute. For om du virkelig lytter kan du høre det, vinden visker det..

 

Om det finnes en Gud, ønsker jeg å takke han for muligheten til å utvikle oss her på jorden, men felle en tåre for at vi ødelegger denne muligheten. Når skal vi lære? Vi MÅ lære oss å føle kjærligheten. Vi er alle verdt like mye, uansett hvor forskjellig vi er. Bare føl...vi har kjærligheten inne i oss alle sammen. Livets gang er tung å bære alene, så ikke steng andre ute. Slipp de inn og livets nedoverbakker vil være lettere å bære.

 

Prøv å se oppover, for det venter en vei på deg som vil føre deg tilbake til lyset igjen. Følg din indre stemme, for det er den du må høre på. Det er din egen sjel som snakker ut fra hjertet ditt. Du ER vakker og du går IKKE alene, for kjærligheten går med deg mot lyset.

 


 

Jeg er ikke en MANNE-HATER

 

Etter mange år hvor jeg hadde ett alt for stort fokus på menn og på ønsket om å finne den langvarige kjærligheten, bestemte jeg meg for å kutte det helt ut. Det bygget seg på en måte opp med alle forholdene som ikke fungerte, alle gangene jeg ble såret og hvor jeg selv følte jeg såret den andre parten. Det ble for mye for meg og jeg taklet det dårligere og dårligere for hver gang.

 

 

Jeg ble så sliten av meg selv og kjente meg stresset nesten hver eneste dag. Det påvirket energien og livskvaliteten min såpass mye at jeg ble overfølsom og trøtt. Trøtt på meg selv, på motgang, på menn, på kjærligheten... ja, trøtt på omtrent alt rundt meg utenom barna og huset mitt. For barna og huset har alltid vært her, alltid støttet meg, alltid gitt meg energi og kjærlighet. Ja, jeg vet at jeg tok med en død ting som ett hus i den forklaringen. Men huset betyr faktisk veldig mye for meg. Det har vært noe jeg har klart å skape fra bunnen av og har vært ett godt og trygt hjem for meg og barna nå i 12 år. Det er min trygge base hvor jeg vet at meg og barna har det bra og ikke minst så vet jeg at det ikke går fra oss.

 

Skulle gjerne ha truffet en mann som kunne gitt meg den samme tryggheten. En som var bra for meg og ikke minst bra for barna mine. En som ga meg den familien jeg alltid har ønsket meg. Familien hvor jeg kan støtte meg på ett annet voksent menneske i både motgang og medgang. Som gjør hverdagene lettere, bedre og mer innholdsrik. En som kan være både bestevenn, kjæreste, elsker og familiefar.. Men jeg har dessverre kommet til ett punkt der jeg bare har måtte innse at det ikke er noe som skjer meg, her og nå. For jeg makter ikke flere forsøk og jeg har ikke nok håp til å komme meg igjennom flere mislykkede forsøk.

 

Jeg måtte sette foten ned for meg selv og barna mine. For jeg ønsker mer for oss enn slik vi har hatt det opp igjennom årene. Jeg har gitt det så mange forsøk, gang på gang, at jeg iallefall kan si at jeg har prøvd så godt jeg kan. Noen ganger mer og hardere enn jeg burde og andre ganger har jeg kanskje holdt igjen i frykten for å bli såret. Men nå er jeg ferdig.. Jeg har ikke mer å gi og jeg har ikke mer å miste. Så jeg måtte sette foten ned og stoppe meg selv og mine drømmer, for å kunne ta vare på det som VIRKELIG betyr noe for meg.

 

 

 

Vi vet aldri hvor lang tid vi får her på jorden og skulle jeg dø om ett år, så ønsker jeg ikke å bruke det året på en mann som bare er på gjennomreise i livet mitt. Nei, da vil jeg bruke det på å gjøre meg selv og barna mine lykkelig. Jeg vil bruke tid på å pusse opp hjemmet vårt og på den måten gi oss mer lykke i hverdagen. Barnas rom er i hovedfokus og videre vil resten av huset og hagen komme. Vi skal bruke tid sammen, reise sammen, le sammen og skape minner sammen uten forstyrrende elementer som jeg tidligere har hatt. Barna skal slippe å ha nye menn å forholde seg til og de skal føle de har HELE meg. Derfor sier jeg nei til alle menn som tar kontakt.

 

Derfor ønsker jeg ikke å date eller tillate meg selv å få følelser for noen. Vet det finnes mange fantastiske menn der ute og jeg har møtt ett par av de opp igjennom årene. Men jeg er bare helt og holdent ferdig med det for en god stund. Så ikke tro at jeg er en manne-hater om jeg ikke viser interesse for å treffe deg/han. For du/han er sikkert en flott og god mann! Men jeg må ta vare på meg selv og barna nå.. 

 

 


     

Hvorfor deler jeg så mye offentlig?

 

"Du er alt for åpen, ærlig og privat", er noe jeg ofte får høre av både ukjente, kjente og innimellom fra familie.

 

 

Jeg er nok veldig bevisst på at jeg deler mye og at jeg i noens øyne kan være for mye. Men så lenge jeg selv føler meg komfortabel med å dele det jeg deler, føler jeg ikke det er noe problem. Det er og en av grunnene til at det er så deilig å være singel, kjenner jeg. For nå trenger jeg ikke å ta hensyn til hva den andre parten tenker om min åpenhet i det offentlige.

 

Jeg er den jeg er og jeg trives i min egen verden. Elsker å føle meg fri nok til å uttrykke meg skriftlig på denne åpne og ærlige måten. Det gjør meg glad og ikke minst så føler jeg at jeg finner en indre ro med det. Det gir meg så mye og jeg lærer samtidig så mye om meg selv på veien, så hvorfor slutte? Hvorfor holde tilbake når det er andre som blir brydd på mine vegne og ikke meg selv? Det er jo ikke verre enn at en bare kan la være å lese det jeg skriver, tenker jeg.

 

 

Kanskje mangler jeg en sperre de fleste andre mennesker har og at jeg derfor deler mer av meg selv, enn det som er "normalt"? Men selv synes jeg det er befriende å ikke være så lukket som så mange andre mennesker er. Føler meg liksom så nær meg selv på denne måten, som om jeg er tro mot meg selv og mitt indre. For jeg har så mange tanker og følelser inni meg som jeg føler definerer litt den personen jeg er. Som om det er en stor del av meg og en del jeg både liker og er stolt av. Da gjør det meg både godt og befriende å få muligheten til å dele litt av denne siden min til dere! 

 

Blir altså som å åpne mitt indre og dele noe vakkert og samtidig litt sårt med de rundt meg. Som ett kunstverk jeg ønsker å vise stolt frem, om du er med?

 

Jeg har alltid vært en åpen, følsom og ærlig sjel. Har alltid hatt mange tanker og følelser som styrer meg i både valg og i hvordan jeg ser verden. Det er sjelen min, det er MEG..

 

  

 

Vær tro mot deg selv og den personen du er. Ikke gjem deg vekk og ikke la andre styre dine veier videre. Så lenge du ikke gjør noen noe vondt, er det bare godt!

 

 


 

Jeg håndterer det ikke så bra...

 

Det er søndag og jeg har en million tanker og følelser som herjer kroppen. Følelser og tanker for noe jeg ikke kan gjøre noe med, som ikke er opp til meg og som egentlig ikke omhandler meg, men som samtidig gjør det litt likevel. Det føles nesten ut som hodet og hjertet skal sprenge på en og samme tid, uten at jeg kan vise det til noen. Jeg må bare bære det alene for det er ikke for andre å vite og fordi jeg må tenke på å beskytte en annen. Det er altså så ufattelig tungt, trist og rart at jeg snart kryper loddrett oppover veggene i frustrasjon. Føler jeg må dele meg i to og gå mot meg selv for å handle riktig.

 

 

Processed with MOLDIV

 

Det begynte så greit og jeg håndterte det overraskende bra i starten. Men så slo ett hav av følelser over meg og jeg følte meg så hjelpeløs og trist. Det ble for mye og jeg knakk rett og slett sammen der og da. Alt ble plutselig så mye større og jeg følte meg dradd mot to ulike retninger. Hvilken retning JEG velger, har uansett ikke noe å si for utfallet. Men det har noe å si på prosessen! Jeg vet hva jeg bør gjøre, men det er vanskelig og jeg føler jeg går mot meg selv.

 

Rart med det, men det hjelper alltid meg å skrive følelser og tanker ned, istedenfor å bare ha de flytende oppe i topplokket. Føler jeg får nøstet litt opp i ting og satt det mer på plass inni meg selv, på en måte. Blir sikkert som å snakke ut om ting og få luftet det til en god lytter, men som ikke kommer med angripelser og motsigelser tilbake eller lager diskusjon på det. For ofte er det bare en god lytter vi trenger og ikke at det skal bli en debatt eller en stor sak. 

 

 

 


 

Må bare prøve å nyte følelsen

 

I dag har jeg følt meg litt tom egentlig. Ikke tom som i trist eller ensom, for det føler jeg ikke i det hele tatt. Men bare tom som i nøytral, på en måte. Som om jeg ikke føler eller tenker noe spesielt, men bare går på en slags autopilot uten noen spesielle gjøremål. Jeg er liksom ikke helt lykkelig, men heller ikke trist.. bare tom! Hahaha... det høres så rart ut når jeg skiver det ned her, ser jeg. Men nå engang slik dagen min har vært i dag! 

 

 

 

Men nå som jeg sitter her å skriver, kjenner jeg at tankene kommer smygende tilbake til meg. For har blitt litt usikker på mine egne valg i det siste og på hvor streng jeg har vært med meg selv. Jeg har jo valgt å leve alene uten en mann i livet mitt i lang tid fremover. Mest av alt fordi jeg ikke takler kjærligheten og fordi jeg mister meg selv i prosessen hver gang. Fant derfor ut at jeg trengte å fokusere på meg selv og på barna for å finne meg selv igjen og ikke minst finne tilbake til selvtilliten min. Men så blir jeg usikker nå som jeg har fått ett "tilbud" som jeg tidligere ville ha prøvd ut. For hva om det er mer "der" og jeg mister det fordi jeg er redd? At jeg overtolket og tok helt feil valg sist, på bakgrunn av min egen usikkerhet? At jeg rett og slett var dømmende og urettferdig!

 

For hva er så farlig med å bare prøve ut, uten å legge for mye i det? Å komme fysisk nært ett annet menneske uten å tenke for mye og uten å definere det? Jeg trenger jo fysisk nærhet jeg som alle andre og skal ikke si noe annet enn at jeg savner det noe sykt. Men skal innrømme at jeg er redd. Jeg er faktisk så redd at jeg lenge har nektet å ta det skrittet fullt ut. For jeg gikk inn i noe som fikk meg til å miste fotfeste, og sikkert på bakgrunn av tidligere erfaringer og fordi vi alt hadde en fortid, så taklet jeg det rett og slett ikke. Det var for kort tid side mitt forrige forhold og jeg var ikke helt landet enda heller, tror jeg. Så det var nok helt feil tid og det gjorde at jeg rett og slett bare klikket. Er ikke litt tull engang, for jeg ble så full at alle slags følelser på en og samme gang, at jeg bare måtte stoppe alt og trekke meg helt ut.

 

Nå er iallefall ALT helt avsluttet og jeg har landet godt ned på jorden. Men er enda redd for å både få følelser og på bli såret. Ikke minst på å ende opp som en psykokjerring igjen. Er jo nettopp derfor jeg har valgt å trekke meg tilbake og ta fokuset vekk ifra det. For ingen hadde noe godt av slik det var og det var så langt ifra den personen jeg egentlig er. Men jeg ble sånn etter å ha tatt for mange feile valg og av å gå på en smell, gang etter gang. Ble rett og slett bare veldig usikker på meg selv og på den andre parten. Så det å ta fokuset helt vekk og finne meg selv igjen og min egen styrke har vært sykt godt og garantert veldig nødvendig.

 

Men nå er jeg altså usikker på om jeg skal fortsette på den veien jeg har valgt. For jeg har det egentlig veldig fint nå og trives her alene, sammen med barna mine. Er på en måte blitt sterk igjen og kjenner at jeg kan stå imot den største stormen ute å knekke i kne. Det beste hadde jo vært å være den sterke selvstendige personen jeg nå er og truffet han uten noen mer tanker rundt. Å bare treffes og komme fysisk nær uten å sette noe merkelapp på det. Ta det litt som det kommer og bare leve der og da. For det har jeg aldri vært flink på når det kommer til menn og følelser. Men når det kommer til denne mannen, så vekkes noe i meg og det er det som er skremmende!

 

Men her og nå tenker jeg ikke mer på det og lar det ligge litt i luften videre. Jeg har klart meg uten kroppskontakt i 6 måneder nå, så da klarer jeg litt til. Livet er uansett ufattelig deilig og jeg kan jo heller prøve å nyte følelsen av at han faktisk ikke har blitt skremt av det psykoanfallet jeg hadde og at det faktisk betyr noe.  

 

 

 

 


 

SLUTT Å TIGGE OM PENGER

 

Er det noe som provoserer meg, så er det å se denne økningen på alle disse tiggerinnleggene som florerer rundt om på internettet. Innlegg som enten går ut på å hjelpe en venn i "nød" eller på at en selv trenger hjelp. Spesielt finner jeg disse innleggene overalt på facebook og ofte med muligheten til å vipse over penger.

 

 

Processed with MOLDIV

 

 

Finnes det mennesker i Norge som faktisk er fattig?. Mennesker som ikke får det til å gå rundt, her i dette velferdssamfunnet. Her, hvor vi har så gode trygdeytelser og sosialhjelp! Ja, så klart gjør det det! Og det er nok flere enn hva de fleste tror. Men spør og deg selv om hvorfor de har det sånn? Hva ligger bak denne økonomiske krisen! For en må ofte gå i dybden for å finne årsaken og det er først når en går i dybden en ser løsningen. Og jeg kan love deg at det aldri er så svart/hvitt som det blir lagt frem i disse tiggerinnleggene.

 

 

Eksempel: "Hei. Jeg hater å be om hjelp og spesielt det å be om penger. Men nå er vi i en skikkelig økonomisk krise og vet ikke hvordan vi skal komme ut av det. Min mor har alltid stilt opp for meg og gjort alt hun kunne for at jeg skulle ha det bra. Men nå har hun mistet trygden sin og har ikke engang råd til å betale alle regningene. Det nærmer seg påske og jeg skulle ønske at vi kunne fått kjøpt inn litt mat for å kose oss med og ikke minst fått betalt alle regningene denne måneden, slik at mamma klarer å slappe av og kanskje begynne å smile litt igjen. Blir kjempe glad om noen kan vipse oss litt penger. Trenger ikke å være så mye. En krone er bedre enn ingenting".

 

 

Her er altså en trygdeytelse stoppet og den lille familien har gått på en økonomisk smell. Men hvorfor er trygdeytelsen stoppet? Det er der vi må stoppe opp og tenke! For Nav stopper ikke bare en trygd uten forvarsel og uten grunn. Vi kan tenke så mye dritt vi vil om Nav, men til syvende og sist så er det retningslinjer som blir fulgt og regler som må overholdes. Altså ligger det kriterier ved all pengehjelp en mottar av støtteapparatet. Kriterier noen kan synes er urettferdig eller kanskje bare tenke at det er noen teite regler!

 

 

Men kjære deg, vi trenger slike regler og vi trenger det at ikke alle og en hver kan motta penger. For hele poenget med hjelpeapparatet er jo at det skal gi hjelp til de som ikke har andre muligheter. Som ved sykdom eller i overgangsfaser som noen opplever i livet. Det skal om mulig hjelpe de tilbake igjen til en "normal" hverdag. Derfor krever Nav at mottakere av ytelsen gjør en innsats og følger de kriteriene som er satt opp.

 

 

Så i eksempelet over kan det være at moren ikke har rett på mer trygd enten fordi hun ikke har møtt opp på obligatoriske møter, at hun ikke aktivt søker jobb, at hun ikke har levert inn ønsket opplysninger for saken osv... Det kan være mange grunner. Men er det noe jeg kan slå ned på, så er det at det faktisk ligger en grunn bak og da skal en stoppe opp og tenke på om det er så lurt å bare vipse over penger.

 

 

Processed with MOLDIV

 

 

Er jeg hjerteløs? nei, så absolutt ikke. Har selv mange ganger vært i lignende situasjoner (men ikke igjennom Nav) og er faktisk akkurat nå i en vanskelig økonomisk hverdag. Ting går ikke rundt og ballen triller sin gang, uten at jeg klarer å henge med. Alle regningene blir ikke betalt og vi har ikke råd til så mye mer "kos" enn å kjøpe mat. Men å skrive ett tiggeinnlegg hvor jeg ber om hjelp...NEI aldri! Det begrunner jeg med at det er ingen andre sitt ansvar enn MITT, når jeg har det tungt økonomisk. For det ligger som sagt alltid en grunn bak og den er like viktig som selve problemet. 

 

 

I mitt tilfelle er det grunnet at jeg har en enebolig som jeg i utgangspunktet ikke har råd til. I tillegg har jeg unnet meg og barna ferier med å ta lån. Så mine lønninger har alltid gått i null når alt er betalt. Altså har jeg ikke hatt råd til å spare opp en buffer. Så når ting ryker, slik som bil, oppvaskmaskin eller noe annet, går jeg altså på en smell og bruker veldig lang tid på å komme meg tilbake. Så det er mitt problem og mitt ansvar - og slik bør det være for alle andre også. Noen ganger trenger vi litt ekstra hjelp i en overgangsfase eller når en ikke lengre klarer å være i jobb. Det er da vi har Nav å snu oss til og den muligheten bør vi i Norge være veldig takknemlig for.

 

 

For å komme ut av økonomiske problemer bør en først og fremst se på hva en selv kan gjøre for å komme seg ut av knipen. Kan en selge noe på finn.no eller på andre salgsider? Kan en ta en ekstrajobb? Og om en ikke har noen jobb, kan en da finne seg en midlertidig jobb. For en kan ikke sitte å vente på drømmejobben, når en trenger en inntekt. Videre kan en tenke over om kanskje boutgiftene kan reduseres, med å flytte. Kanskje sette opp ett budsjett på alle utgiftene og redusere så mye som mulig der en kan. Eller kanskje en kan selge bilen og begynne å ta buss eller lignende! Poenget mitt er at en må ta tak i roten selv og gjøre noe med det. Ikke skrive ett tiggeinnlegg og håpe at andre sette penger over uten kriterier. Det blir bare for teit, synes jeg.

 

 

Så min oppfordring er å slutte å tigge om penger på internett og ta tak i problemet selv. Evt ta kontakt med hjelpeapparatet om det ikke er mulig å få ordnet opp i det selv.

 

 

Processed with MOLDIV

 

 

Hilsen en litt streng Mette i dag ;) Som nå skal sove litt etter nattevakten, før jeg og Brage tar oss en liten tur ned på senteret for å hilse på påskeharen som er der i dag. I tillegg skal det være påskeverksted, som han hadde lyst å være med på i år. Så lillegutt gleder seg veldig der han sitter inne i stuen å koser seg med frokost og tegnefilm. Er forresten godt mulig Amalie og blir med ned i dag, da jeg tror hun skulle ha noe på butikken. Så da får vi oss en liten tur ut alle sammen og det er alltid like herlig. Solen skinner iallefall her i Bergen. Så tror dagen blir veldig fin :)

 

Ønsker dere en herlig dag 

 

 

 

 


 

 

 

   

ALT HÅP ER UTE

 

Trodde faktisk jeg hadde klart å bygge opp psyken min så pass mye at jeg ville tåle dette bedre. Trodde iallefall at jeg var bedre forberedt og at det lille håpet jeg hadde, ikke var så sterkt. Men der tok jeg skammelig feil...

 

 

Processed with MOLDIV

 

 

Så tydeligvis var håpet mitt større enn jeg trodde. For dette var som å bli slått i bakken av ett slag rett i magen. Kroppen reagerte med å begynne skjelve, fryse og med en kvalme jeg kjenner så alt for godt igjen. Hater at kroppen min reagerer så sterkt fysisk når jeg blir såret. Er som om hver eneste lille celle i kroppen min får sjokk og slutter å fungere.

 

Med telefonen enda i hånden, klarte ikke beina å bære meg lengre og jeg gikk rett i bakken med ett smell. Først stoppet alt opp og jeg bare satt der stiv i blikket, med den samme setningen i repeat i hodet. En setning som brøt meg mer og mer ned. For plutselig var det som om hele kroppen åpnet seg og hver eneste celle reagerte med smerte og sorg. Så jeg falt sammen og hylgråt uten mulighet til å ta meg sammen. Det var som om alt bare måtte ut av kroppen. Som om jeg måtte tømme meg for alt jeg har bygget opp den siste tiden.

 

Det var intens og det var ufattelig smertefullt, men det tok heldigvis ikke så lang tid før det var tomt. Så jeg lå igjen der på gulvet som ett tomt skall av hva jeg var for bare en liten halvtime siden. Kroppen var tom, sliten og utmattet. Nesten som om den hadde nullstilt seg etter sjokket. Lå en stund sånn å kjente på det å være apatisk og på det at jeg hadde nullstilt meg. Men så kom sinnet inn i meg og igjen begynte kroppen å føle. Jeg ble både sint og ufattelig skuffet.

 

 

Processed with MOLDIV

 

 

Telefonen som jeg enda hadde i hånden ble redningen min på å få ut alt av det sinnet jeg nå følte. Lange meldinger ble skrevet og jeg holdt ikke igjen på noe. Nå skulle jeg fortelle hva jeg følte og hva jeg tenkte..

 

Så ble jeg tom igjen! Som om jeg igjen hadde klart å nullstille kroppen og forberede meg på neste fase. Vi hadde endelig en dialog og selv om resultatet ikke ble som jeg opprinnelig ønsket, kom vi frem til en enighet. Etter så lang tid med uvisshet, var det bare utrolig deilig å endelig bare få vite. Ikke minst det å gi slipp på ALT håp. For nå var faktisk alt håp ute og det var ingenting som holdt meg igjen. Det er vondt, faktisk er det jævlig vondt. Men det er godt å ha kommet dit at jeg kan gi slipp og bygge meg helt og holdent opp igjen.

 

Nå er jeg egentlig bare tilfreds på en måte. Høres sikkert helt banalt ut å være tilfreds med en vond situasjon. Men har gått så lenge å vente det verste, men ikke klart å gi helt slipp på håpet. Som om jeg hele tiden ble hengene etter toget, mens det duret av sted. Det å henge der har gjort meg sliten og til tider veldig følsom. Så jeg måtte for min egen del enten opp i toget eller gå av på stasjonen. Nå har jeg altså gått av stasjonen og latt toget kjøre av sted helt uten meg. Eller, haha.. toget kastet meg av og jeg hadde ikke noe jeg skulle ha sagt. Men vi har forskjellige destinasjoner og jeg må ta fatt på min egen vei.

 

 

Processed with MOLDIV

 

 

Min vei... vell den står helt åpen og jeg er klar for å fortsette å bygge meg selv opp og finne min egen fremtid. Men som jeg har sagt tidligere, så skal ingen flere menn få bryte meg ned på en lang, lang tid. Nå fortsetter jeg på det sporet jeg fant for ett par dager siden og deler det med de menneskene som virkelig betyr noe for meg.  

 

 

 


 

PEDOFILE JAKTER etter alenemødre på nettdatingsider

 

Har du lagt merke til at det finnes veldig mange alenemødre på nettdatingsider rundt om på nettet? Datingsider hvor de beskriver seg selv, men og hvor de forteller om hvor mange barn de har og ofte til og med alderen på disse barna. I noen tilfeller kan en se bilder av barna i albumet til moren. Noen har bilder som en lett kan gjenkjenne barnet på og noen har utrolig nok lettkledde bilder av barna sine.

 

 

Processed with MOLDIV

 

 

Føler det er viktig å få med at mange menn også har datingsider med samme opplysninger og bilder. Det finnes jo selvfølgelig pedofile damer så vell som pedofile menn. Men har du virkelig tenkt over hvor mye fare du utsetter barna dine for, med å ha slike opplysninger på enn nettside som dette? Du tenker kanskje at det er viktig for en potensiell kjæreste å få vite hvor mange barn du har og alderen på de. At du selv ønsker samme informasjon før du tar kontakt med en du har sett deg ut og at det dermed er viktig informasjon å gi. 

 

Har selv vært på nettdatingsider mange ganger opp igjennom årene og kommer kanskje til å lage meg en ny profil en gang i fremtiden. For det er jo ikke så lett for oss alenemødre å treffe nye potensielle kjærester i vår vante hverdag. En finner jo ikke flertallet av oss mødre på byen eller på andre steder hvor det vrimler av single menn. Nei, da er det så utrolig mye lettere å sitte hjemme i sin egen stue og lete etter den "perfekte" partner på internett.

 

Selv tenker jeg at det er viktig for meg å vite om den andre parten har egne barn og hvilken alder de barna befinner seg i. Dermed har jeg hatt slike opplysninger selv på min profilside de gangene jeg har vært på jakt etter en ny kjæreste. Ikke bare er det viktig for meg å vite om mannen er far eller ikke, men og at han godtar det at jeg har egne barn.

 

 

Processed with MOLDIV

 

 

Når en har sett seg ut en potensiell kjæreste, så vil en begynne å ha en dialog for å bli bedre kjent. Først kanskje inne på denne nettdatingsiden, deretter vil en kanskje utveksle facebook kontoer og snakke både på meldinger og telefon. Etterhvert vil en jo treffes for en date, som kanskje blir flere i ettertid. Det vanlige er å holde barna utenfor i denne "bli kjent" fasen. Men så vil en jo bli kjent med barna til han du vurderer å bli kjæreste med og du vil selv at han skal treffe dine barn. Barna er jo det viktigste i livet vårt og da er det viktig at en alle kommer godt overens og at en ser at det vil fungere i fremtiden.

 

Så kommer en til den delen der en tar den andre parten inn i livet sitt og dermed inn i barna sitt liv. Det er her faren ligger og noe vi ALLE bør være observant med. Men hvordan gjenkjenne en pedofil? og hvordan beskytte barna sine så mye så mulig? Nei, her er det ikke noe lett svar. For en vet ALDRI hva som kan foregå inne i den andres tanker. En pedofil kan fremstå som verdens herligste menneske, som både er flink med barna og som er den beste kjæresten du har hatt. Det er akkurat det som er problemet.. at en aldri kan vite! En må bare velge å stole på vedkommende en har tatt inn i livet til seg selv og barna.

 

Men jeg ber dere, kjære lesere. Ta alltid forhåndsregler og vær observant på forandringer hos barna. Først og fremst så vil jeg si at en aldri bør la den andre parten være alene med barna i starten. Ikke send han inn for å bade barna dine og ikke la han sitte barnevakt over natten. Klart en ønsker å stole 100 % på partneren, og det skal en gjøre. For ingen kommer godt ut av å misstenke hverandre. Men sett barnas sikkerhet først og ha øynene åpne. For en nettdatingside, kan være en snopebutikk for en pedofil.

 

 

Processed with MOLDIV

 


 

STARTER LIVET PÅ NYTT

 

Har hatt så sykt mye rare drømmer i natt og hver eneste en av de føltes så ekte ut at jeg måtte bruke litt tid på å finne ut at det bare var en drøm, før jeg kunne sove videre. Vil nok tro at jeg ble veldig påvirket av tankene jeg hadde før jeg sovnet i går. Tanker på hvor jeg er i livet, hva jeg ønsker ut av resten av det og på hvilken drømmer jeg skal fokusere på. For jeg er nok en STOR drømmer, ja. Har alltid vært det og kommer alltid til å være det. Men samtidig er jeg realistisk og bevisst på hva jeg kan oppnå og på hva jeg må legge bort.

 

 

Processed with MOLDIV

 

 

Drømmen om å finne en mann som gir meg ekte kjærlighet og som styrker meg som menneske, er realistisk. For jeg vet at han er der ute ett sted og jeg vet at jeg vil finne han. Jeg vil komme til å oppleve den tryggheten, roen og tilhørigheten som jeg alltid har drømt om. Ja, det kjenner jeg dypt inni meg og jeg håper og tror at jeg også vil oppleve det å bli fridd til. Ikke minst det å stå der som en vakker brud og si "ja" til å leve livet mitt sammen med han.

 

 

Denne drømmen om å finne min plass, har vært så stor i så mange år. Har tatt veldig mye av mine tanker, drømmer og ikke minst veldig mye av tiden min. Faktisk har den tatt alt for stor plass og påvirket alt for mye av mine handlinger. Hadde jeg som ung visst at jeg i dag fremdeles hadde vært alene, hadde jeg kanskje brukt tiden og tankene mine på noe helt annet enn menn. Så er det noe jeg angrer på, så er det nettopp dette fokuset jeg har hatt.

 

 

Selvfølgelig har jeg gode minner jeg ikke ville vært foruten. Så det er ikke sånn at jeg skulle ønske jeg hadde holdt meg vekke fra alle menn, hehe. Nei, tenker mer på det usunne fokuset jeg har hatt, alle de dårlige forholdene og på alle de feile valgene mine. For jeg har da truffet fantastiske menn opp igjennom livet som jeg enda husker med ett stort smil. I tillegg har jeg jo fått to nydelige barn i løpet av denne tiden. Så når jeg tenker meg om, så har jeg kanskje hatt godt av denne tiden. For selv om jeg har vært treg, så har jeg altså lært masse av dette. Har lært mye om meg selv, om hva jeg ønsker, hva jeg trenger og på hva som er viktig for meg. Samtidig har jeg kjent på så mange følelser som har gitt meg en stor styrke inni meg. En styrke som vil få meg langt i livet uansett hva som venter meg der ute.

 

 

Processed with MOLDIV

 

 

For meg har det vært viktig å innse at det er helt greit å ikke gjøre som alle andre. At det er godkjent å ikke være A4 og ikke følge reglene som våre foreldre og besteforeldre fulgte. Du vet det at en skal treffe en mann, forelske seg, være kjærester en stund, flytte sammen, forlove seg, gifte seg og så få barn. For det var en rekkefølge jeg så gjerne ønsket å følge, men som jeg aldri klarte.

 

 

Jeg ble uønsket gravid som 18 åring med en gutt som ikke ville ha noe barn. Ingen rundt meg ville at jeg skulle gjennomføre svangerskapet og ingen hadde tro på meg. Men jeg klarte det og jeg klarte det HELT alene. Uten noe nettverk og uten venner, lagde jeg min egen vei hvor mammarollen var alt som betydde noe for meg. Fra første stund jeg kjente liv i magen min og til den dag i dag, har barna vært hele livet mitt. Men jeg har samtidig følt meg litt mislykket siden jeg ikke klarte å slå meg til ro med en mann. Følte at alle rundt meg dømte meg og at jeg måtte gi barna mine den tryggheten med en A4 familie. Så jeg prøvde og prøvde, uten at jeg fikk det til.

 

 

Nå ser jeg jo at det hadde vært mye bedre for både meg selv og barna, om jeg ikke hadde hatt dette fokuset. At jeg heller lærte meg å godta meg selv for den jeg er og ikke minst være stolt av meg selv som den sterke alenemoren jeg er. For fokuset mitt på å finne denne roen, tilhørigheten, tryggheten i en mann, burde jeg brukt på å finne det i livet jeg alt hadde. For jeg kan altså oppnå alt dette uten en mann i livet. Så nå har jeg valgt vekk det fokuset og valgt å leve alene sammen med barna mine, uten å ønske om en mann å dele det med. Å være alenemor er ikke noe nytt, men det blir helt nytt å ikke være på "jakt" etter en mann.

 

 

 

Processed with MOLDIV

 

 

En dag skal jeg åpne meg selv opp igjen for kjærligheten til en mann. Utsette meg selv for å bli såret igjen og få tilbake drømmen om å finne den å dele livet med. Men nå har jeg fått nok kjenner jeg. Klarer det ikke mer nå og vil rett og slett ikke ha det usunne fokuset med meg videre. For om jeg ikke slutter nå, så vil det ødelegge meg helt og holdent.

 

 

Nei, livet er alt for godt til å bruke det feil.

 

 


 

Ditt liv er like viktig som alle andre sitt

 

Da har jeg nettopp våknet etter å ha sovet ALT for lite etter nattevakten i natt. Ble bare liggende å tenke på alt og ingenting egentlig, når jeg la meg i dag tidlig. Tenkte på hvor jeg er i livet, hva jeg har bak meg og hva jeg forhåpentligvis har foran meg. På hva som betyr noe for meg og hvordan jeg skal ta vare på det, uten å bli påvirket av det jeg enda ikke har fått oppleve. Tanken på om jeg hadde fått vite at jeg kun skulle få leve en måned til, hva ville jeg da ha fokusert på. Hvem ville jeg fokusert på og hva ville jeg ha gitt av meg selv i den siste tiden.

 

 

Processed with MOLDIV

sovetryne - med gårsdagens sminke og genser uten noe under :D

 

 

Fortiden er det ikke noe vi kan gjøre noe med, dere! og det burde vi egentlig ikke ha noe ønske om å forandre på heller, da det er livet vårt. Livet på godt og vondt med både dårlige og gode valg. Klart vi kan ha opplevd ting som vi skulle ønske vi hadde sluppet og klart vi kunne ha vært på ett helt annet sted nå, om vi hadde opplevd noe annet. Men livet skal ikke være lett å leve og ingen går igjennom hele denne reisen kun med medgang, dessverre. Klart det kan føles urettferdig at noen får mer enn andre. Men om vi fokuserer på det som er bra, er livet vi har levd noe fantastisk fint.

 

Se bare på de som har ingenting, lever i krig og som ofte er helt alene i verden. På barna som vokser opp uten omsorgpersoner og uten noen mulighet for en bedre fremtid. Se hvor mye håp du finner i øynene og hvor mye glede de viser oppi alt det vonde. Selv når alt ramler ned rundt de og livet deres ikke blir verdsatt av noen rundt, så lever de og de slutter aldri å jobbe for seg selv. DET er styrke det og ikke minst er det vakkert. Hvor mye livskamp vi mennesker kan ha og hvor mye livet betyr for oss.

 

Er fullt klar over at depresjon er en stor folkesykdom. Har selv slitt med det store deler av livet og selv om det er en lenge siden nå, så vet jeg hvor altoppslukende det er. Det spiser deg opp innenfra og mørket smyger seg sakte over alt du er og alt du har. Er ikke lett å komme seg ut av og heller ikke lett å unngå når vi har så mange forventninger til oss selv og til livet. Vi kan skylde på de ytre påkjenningene så mye vi ønsker, men til syvende og sist er det hvordan vi selv takler verden, som er avgjørende for vår egen psyke. For det er ingen andre enn DEG SELV som kan avgjøre hvordan livet DITT blir. Alt kan rase rundt deg og du kan kjenne det fysisk på kroppen, men det er inne i oss vi må ta tak.

 

 

Processed with MOLDIV

 

 

Vi må være sterke og vi må fokusere på det som gir OSS glede. Vi er selv ansvarlig for vårt eget liv og vi har bare denne ene muligheten. Så vi må ta vare på oss selv og vi må ta vare på de menneskene som gir oss både kjærlighet og glede. For vet du hva? DITT LIV ER LIKE VIKTIG SOM ALLE ANDRE SITT. Så LEV og NYT alt og alle som gir deg god følelse.

 

Nå skal jeg stå opp og hoppe i dusjen. Amalie kommer snart hjem fra jobb og vi tenkte oss en tur i butikken for å kjøpe inn litt godt til i kveld. Skal ha litt mor og datter kvalitetstid denne helgen. Var Amalie som spurte om vi skulle finne på noe og jeg var selvfølgelig ikke vanskelig å be. Hun er en av mine største grunner til lykke her på jorden!   

 

 


 

Jeg er ikke ødelagt og jeg trenger ikke hjelp!

 

Vell...Det er natt, jeg har fri og er altså enda våken når klokken nærmer seg halv fem på mørke-natten. Så her sitter jeg da, i sofaen med alt lyset av, peis på tven og med musikk på ørene. I starten surfet jeg på ting jeg ønsket å kjøpe til huset og på planer som jeg finpusser på, når det kommer til oppussingen. Men så begynte plutselig tankene mine å vandre inn i mørket og kroppen gikk sakte inn i sin melankolske  tilstand. Skal jeg produsere noe, så er NÅ den perfekte tiden, haha. For det er når jeg er i denne tilstanden jeg føler mest og tenker mest. Dermed klarer jeg bedre å formidle det jeg ønsker, enn det jeg klarer til vanlig.

 

 

Viktig å bare ha sagt det at dette ikke er en negativ tilstand. Jeg er ikke deprimert eller noe i de banene der.. Er bare veldig "åpen" på en måte. Er vanskelig å forklare og jeg har ofte følt at andre tolker det som negativt, når det egentlig bare er veldig produktivt og positivt. Er nok noe med den type menneske jeg er, som gjør at dette er blitt en så stor del av meg. For etterhvert som jeg har lært meg selv å kjenne mer og mer for hvert år, har jeg innsett at dette er en del jeg ønsker å bevare. Det er dette som styrker meg, gjør meg mer bevisst og ikke minst fyller meg med mer kjærlighet. For jeg går i dypet og kjenner på ett haugevis av følelser på en fantastisk herlig måte. Blir som en psykologisk behandling av mitt eget indre.

 

Selv synes jeg det både er ufattelig spennende og nesten litt underholdende å komme i denne "tilstanden" og det å jobbe med meg selv på denne måten. Hvor jeg lar tankene og følelsene vandre dypt ned og bli så ufattelig åpen for alt. Vil tro at de fleste kreative mennesker har det på denne måten og at det er da en klarer å produserer lettere og bedre enn ellers. Sånn er det iallefall for meg og jeg nekter å tro at jeg er så unik der ;) hehe.

 

Så til min mulige fremtidige kjæreste -Ikke tolk det som noe negativt når jeg sitter oppe i mørket om natten med melankolsk musikk på ørene. For selv om det høres deprimerende ut, så er det noe jeg trenger og noe jeg trives med. Ikke ta det fra meg og ikke prøv å fikse meg. For jeg er ikke ødelagt og jeg trenger ikke hjelp. Jeg er bare veldig bevist på mitt eget indre og innimellom trenger jeg å komme mer i kontakt med den delen av meg, for å være det lykkelige mennesket jeg er :)

 

 

Processed with MOLDIV

 

 


 

Alene på morsdagen

 

Etter å ha vært mamma i snart 19 år har jeg begynt å få ett litt nytt syn på det å ha morsdag. Før tenkte jeg som så mange andre at det var barna som skulle gjøre stas på meg som mamma. Ikke nødvendigvis gaver, men mer tegninger og litt ekstra oppmerksomhet. Selvfølgelig synes jeg enda det er veldig koselig og hadde blitt ekstremt glad om jeg fikk frokost på sengen. Men synes nesten det er mer viktig at vi som mødre tar litt ekstra vare på oss selv på denne dagen. Reflekterer over hvordan livet vårt er blitt og hvor mye vi har forandret oss. Hva barna har betydd og vil alltid bety for oss og hvor flinke vi har vært i denne morsrollen.

 

 

Helt fra vi bar barnet inni oss i ni måneder til vi i dag sitter her, har vi vært mamma. Vi har trøstet, gledet, beskyttet, vært fortvilet, vært redd, bekymret, sint, oppgitt, lykkelig, lettet, stolt og så mye annet i denne perioden. Vi har vokst underveis og fått opplevd så mye mer enn vi trodde. Dette lille barnet som var så avhengig av deg, har vokst og blitt en fantastisk menneske. Ett menneske du har vært med på å skape og forme. Du har rett og slett gjort ett fantastisk arbeid og bør være stolt av deg selv. Vi har alle trakket feil både en og flere ganger, men se bare på resultatet av jobben din som mor. Se hvor fantastisk barnet ditt er og hvor mye du betyr.

 

 

Livet er så ufattelig herlig og vi har alle fått muligheten til å oppleve gleden av å være mennesker. Til å se og ikke minst føle alt det vakre rundt oss. Vi har fått æren av å skape nye mennesker og lære de både kunnskap og hvordan vi bør oppføre oss i denne verden. Vi er vinnere av livet og vi bør bære det med en stolt og strak rygg.

 

Processed with MOLDIV

 

Selv sitter jeg her alene i sofaen under teppet med deilig musikk. På bordet står blomstene jeg kjøpte til meg selv og i skålen har jeg sjokolade som jeg følte jeg fortjente. Høres det trist ut? hehe, vell jeg føler meg ikke trist. For jeg vet at jeg har en fantastisk sønn som er hos pappaen sin og jeg har en like fantastisk voksen datter som ligger syk oppe i sengen sin. Så jeg bruker heller morsdagen min på å reflektere over hvor heldig jeg er og hvor mye barna har og vil alltid bety for meg.

 

 

Tenker og på at jeg mest sannsynlig aldri skal få oppleve å være gravid igjen eller kunne amme ett lite hjelpeløst spedbarn igjen. Selvfølgelig er det litt vemodig å tenke på, men mest av alt er jeg bare stolt og glad for å ha hatt muligheten to ganger i livet mitt. For etter mye frem og tilbake på om jeg vil ha flere barn eller ikke, de siste årene. Så har jeg altså bestemt meg for at jeg er ferdig med den perioden av livet mitt. Jeg har fått to fantastiske barn som alltid vil være barna mine. Den ene er voksen og den andre er blitt en veldig selvstendig liten seksåring. Så fremtiden min vil være mye mer friere og med mer tid til meg selv.

 

 

 

 

En dag vil jeg få barnebarn og dermed starte en helt ny fase i livet mitt som bestemor. Noe som jeg gleder meg veldig til og innerst inne håper ikke er aaaaaalt for mange år til.

 

 

Så jeg ønsker dere ALLE en riktig god morsdag. Både du som har født ett barn og du som kanskje har tatt på deg morsrollen etter barnet var født (fostermor, adoptivmor og stemor). Vi er alle fantastiske og vi er unike <3 ta vare på dere selv og bruk denne dagen til å tenk på hvor heldige vi er som har fått denne æren.

 

Jeg er MER enn hva du ser

 

Er du klar over hvor sterk tankene dine er? Hvor mye de utgjør for hvordan livet ditt har vært, er og blir? At du med en eneste liten tanke kan snu noe fra den ene siden og helt over til den andre?

 

Processed with MOLDIV

 

Selv synes jeg det er ufattelig spennende og ikke minst lærerikt om hvordan jeg selv fungerer, når jeg setter meg inn i mitt eget indre. Med så mye selvinnsikt som jeg egentlig har, burde jeg jo ikke ha noen problemer i livet, kan jeg ta meg selv i å tenke. Men tankene mine er ofte som en villhest som nekter å bli temmet. Den galopperer i full fart og kraft der den selv ønsker til tider, mens jeg klamrer meg fast i salen. Ofte tar det meg derfor tid å få tak i tankene og få roet de ned. Noen ganger raskere enn andre ganger og eneste forklaringen jeg har her, er at jeg blir påvirket av ytre faktorer og ikke minst min egen vilje. For når jeg først bestemmer meg for å få orden på det, så går det fort. Blir litt som å slutte å røyke, føler jeg. En kan ha lyst og en prøver halvhjertet gang på gang. Men det er når en først virkelig bestemmer seg, at en klarer å slutte.

 

Viljen min er faktisk veldig sterk når jeg først virkelig går inn for det. Da kan jeg omtrent flytte fjell om det fører meg til det målet jeg har satt meg. Men jeg har to svakheter og det er nok de som ofte feller meg i det jeg skal gå inn for noe. Om du har lest bloggen min, vet du nok hva svakhetene mine er. Men for dere som ikke vet det, så er altså svakhetene mine håp og frykt. To svakheter som ofte sloss mot hverandre og gjør meg både forvirret og engstelig. Håpet er sterkt og frister meg med alt jeg har drømt om og alt jeg har ønsket meg i livet. Mens jeg på den andre siden har frykten som er like sterk og som får meg til å tenke på alt som kan gå gale og på alt jeg kan miste. Dermed sliter jeg blant annet veldig med å ta store avgjørelser og kan virke både ubestemmelig og uberegnelig.

 

Men jeg kommer meg alltid i mål, selv om det kan ta litt tid før jeg kommer meg dit. Jeg trenger rett og slett bare litt mer tid på å få tak i alle tankene og få sortert de før jeg tar ett valg. Jeg må altså ofte veie ting opp mot hverandre og prøve å se hva jeg kan vinne og hva jeg kan tape på det. Hvor lang tid det tar, kommer ann på hvor strukturert og fokusert jeg er. Vil egentlig tro at jeg tar det mer seriøst enn de fleste andre og at jeg tenker mer langsiktig, da jeg ikke bare tar ting som det kommer.

 

Processed with MOLDIV

 

For når jeg først har bestemt meg, så snur jeg meg ikke tilbake eller gir opp uten å ha gitt absolutt alt. Da er jeg målrettet og med en styrke som gjør at jeg klarer de fleste hindringer som skulle ha dukket opp. Problemet mitt er jo at før jeg kommer meg dit, så må jeg altså igjennom disse to svakhetene mine og jeg trenger tid på å komme til en bestemmelse. Dermed kan jeg risikere at det valget jeg skulle ta, ikke er aktuelt lengre.

 

Jeg tror... nei jeg VET at livet mitt vil være ett godt liv. Jeg vet at jeg vil ha mye kjærlighet både i meg og rundt meg. Jeg vil og oppnå alt jeg drømmer om og ønsker for meg selv og mine nærmeste. Noen drømmer må en ofre på veien, men jeg vil sitte tilbake med så ufattelig mye som vil gjøre meg tvers igjennom lykkelig.

 

Det blir hva en gjør det til, ikke sant? Og indre lykke, kommer nettopp fra ditt eget indre. Det er altså DU som sitter på lykken til ditt eget liv. Så NYT det og vær bevisst på hver eneste lille ting i livet ditt som er bra. Stopp litt opp, la det trekke inn i deg og la det spre seg ut i hver eneste lille celle i kroppen. Som ung klarte jeg nemlig ikke det og slet med både livet og meg selv. Nå som voksen har jeg litt etter litt blitt mer bevisst min egen psykisk styrke og hvor mye jeg selv kan styre. Selv om jeg enda har en lang vei å gå, så elsker jeg livet og alt det fører med seg. For vi er sabla heldige dere.. Vi lever, vi føler, vi smaker, vi nyter, vi ser, vi kjenner og vi hører all verdens av vakre og spennende lyder. Så nyyyyyt det.. 

 

Processed with MOLDIV

 

Om livet er Yin og Yang, så kan jeg trygt si at jeg har hatt mitt Yin og at jeg nå har begynt reisen inn i Yang.  

 

 


 

Her får du det i klartekst..

 

Når jeg skriver innlegg, skriver jeg det jeg føler for å skrive og på den måten jeg liker å ordlegge meg. Ofte er det litt i koder på hva jeg egentlig tenker og på en måte som sier det jeg tenker, uten å si for mye. Men tror en kan trekke ut mye mellom linjene mine og utifra følelsen i teksten, om en leser det med åpne øyner. Problemet med det er jo at det ikke er sikkert at det du trekker ut, er det jeg følte og tenkte når jeg skrev teksten.

 

Processed with MOLDIV

 

Kanskje er teksten for svevende til at dere i det hele tatt ser sammenhengen og at alle innleggene mine bare blir rotete og at jeg oppleves som en jente med mer kaos enn jeg opprinnelig har. Så er litt usikker på om jeg må forbedre måten jeg skriver på og heller skrive ting i mer klartekst. Hva tenker dere?

 

Så, for å få det litt frem i klartekst, kan jeg her og nå ta en liten forklaring på hva som har lagt bak tekstene mine i det siste. Tenker jeg kan gå tilbake til da jeg hadde samboer. Det var en jeg hadde truffet på en nettdating side og som hadde flyttet inn til meg med sine to barn. Forholdet var ustabilt og usunt.

 

Rett før jul (året 2016) gikk han fra meg og var borte en uke uten å gi lyd fra seg, før han kom tilbake. Så da han til sommeren gikk fra meg igjen. Bestemte jeg meg for at jeg og barna mine fortjente bedre. Men jeg var likevel veldig nedbrutt etter bruddet og måtte bygge meg opp igjen. Ikke fordi jeg hadde følelser, men fordi jeg var blitt ødelagt av ett slik forhold.

 

Det var da jeg traff en ny mann. En mann som strålte av trygghet, ro, stabilitet, godhet, god humor og ikke minst var han jo flott å se på. Tiden for å treffe noen var nok helt feil og jeg burde ha vært singel lengre før jeg gikk inn i ett nytt forhold. Men det utviklet seg naturlig og jeg hadde ett fantastisk halvår med denne mannen. Jeg slet med usikkerhet og redsel for å bli såret, så jeg var absolutt ikke en lett kjæreste. Men han hadde både tålmodighet og forståelse for alt jeg følte, så jeg begynte å slappe litt mer av.

 

Problemet var da jeg plutselig gikk på en økonomisk smell og ikke så noen utvei. Utgiftene mine hadde økt betydelig etter jeg traff han, da vi stort sett alltid var hjemme hos han. Så jeg gikk fra å fylle diesel en gang i måneden til å fylle tre ganger. Videre fikk jeg regning på bompengeringen som lå på ca 2000 kr i måneden og jeg kjører vanligvis aldri igjennom bompengeringen. Samtidig som både reiseutgifter og matutgifter økte, fikk jeg mindre lønn da jeg tok mindre ekstravakter. Så da jeg fikk problemer med bilen og måtte ha den på verksted, ble det full kaos i hodet mitt. Jeg fikk ikke endene til å møtes i det hele tatt og måtte både ta banklån og privatlån.

 

Processed with MOLDIV

 

Det var da jeg september i fjor handlet i affekt og gikk ut av forholdet. Ikke fordi jeg hadde mistet noen følelser, men fordi jeg kun klarte å fokusere på å komme meg ut av knipen jeg befant meg i. Så jeg klarte ikke å se noen annen utvei, selv om han flere ganger kom med løsninger til meg. De neste månedene fokuserte jeg på å jobbe mye ekstra og få ordnet opp i det økonomiske og komme meg opp på beina igjen. Men da jeg hadde fått orden på alt, innså jeg hvilken stor tabbe jeg hadde gjort. Istedenfor å la han hjelpe meg igjennom det og finne løsninger sammen, hadde jeg gikk avkall på den beste mannen jeg noen sinne har truffet.

 

Så etter julebordet jeg var på med min datter i år, reiste jeg ut til han for å prate. Vi fikk snakket sammen og jeg kjente enda mer på hvor mye jeg savnet han og trenger han i livet mitt. Men etterhvert kom det frem at han hadde bestemt seg for å ikke få flere barn. Vi har altså begge lagt å vippet på om vi skulle få flere barn eller ikke, da vi begge har barn fra før. Han har vippet mer over på nei og jeg har vippet mer over på ja. Så selv om jeg først tenkte at jeg ville ha han i livet uansett om vi fikk barn sammen eller ikke, fikk jeg litt sjokk av at han hadde landet på "nei".

 

Derfor trakk jeg meg på nytt unna og trengte tid til å både fordøye og tenke. Det var nå tanken min på å få barn alene med donor kom. For i morsrollen er jeg trygg og jeg vet at barna aldri vil dra fra meg, slik jeg har opplevd med menn. Disse tankene surret lenge og hardt i hodet mitt, som du muligens har lest i innleggene mine. For en liten stund siden var det en kamerat som ønsket å se om vi hadde mer enn vennskap mellom oss. Jeg var alene, ensom og med behov for å snakke med noen. Så vi møttes to ganger hjemme hos han for å prate. Det var to koselige treff og vi fikk pratet mye. Men fant raskt ut at det ikke var noe der mellom oss. Ingenting skjedde og vi ble enige om å holde det kun til vennskap.

 

Etter det har jeg på nytt tenkt mye og prøvd å se hva jeg ønsker ut av livet mitt. Jeg vet at jeg ALDRI vil finne en så fantastisk mann igjen og at jeg med å gå, har gjort mitt livs største tabbe. Det er nå gått 5 måneder siden jeg gikk og savnet er her like mye enda. Føler meg uttørket på nærhet og hudkontakt etter 5 måneder uten noe som helst, hehe. Så savnet etter han er både fysisk og følelsesmessig.

 

Litt etter litt har jeg snudd tanken min vekk fra den drømmen jeg opprinnelig hadde. Dette har jeg enda ikke skrevet noe om, så det er nytt her på bloggen. Men jeg har gått fra å drømme om å skape en familie sammen med å få barn, til at en skaper en familie sammen med de en alt har rundt seg. Så jeg har altså funnet ut at jeg ønsker han i livet mitt, selv om det betyr at jeg aldri mer skal oppleve å bli gravid og dele hele den opplevelsen sammen med han. Har virkelig kjent på kroppen at tanken på å miste han helt er sterke enn tanken om å få barnefamilie. Vi må alle ofre noe en eller flere ganger i livet og dette er det jeg ønsker å ofre. For det jeg vil vinne er så utrolig mye mer verdt å ta vare på. Vi har jo tross alt 3 barn sammen og selv om to av de er voksne, så har vi enda mange år med sønnen min som enda bare er 6 år. Ikke minst vil jeg etterhvert få barnebarn :) herregud som jeg gleder meg til det.

 

Processed with MOLDIV

 

Men det er dessverre ikke så enkelt at dette er opp til meg. Nå vet jeg hva jeg ønsker og trenger, men det hjelper jo ikke om han ikke tar sjansen på meg igjen. Med å gå fra han slik jeg har gjort, har jeg ødelagt tilliten og jeg har skapt ett stort gap mellom oss. Alt jeg kan gjøre nå er å gi han tid, håpe og vise at jeg ikke går noen steder.

 

Når du finner GULL...

 

Livet er både godt og vondt. Men det er hva en velger å fokusere på, som vil være den delen du husker når du en gang kanskje er gammel og ser tilbake på livet ditt. I mitt tilfelle, så er jeg veldig flink til å lage kaos for meg selv. Hehehe.. ble litt feil å bruke ordet "flik" i denne sammenhengen, kjente jeg. Da det så absolutt ikke er en positiv ting å være flink på og ordet "flink" er jo positivt ladet.

 

Processed with MOLDIV

 

Men selv om jeg lager kaos og kanskje i noen tilfeller ødelegger for meg selv. Så føler jeg at jeg til syvende og sist, finner ut av ting. Jeg filtrerer på en måte ut alle de uviktige kornene og sitter forhåpentligvis igjen med gullet. For jeg bruker tid på å lete, vurdere og sette kriterier. Tar meg ikke til takke på noe som helst måte på noe som bare ligner eller på noe som bare NESTEN er gull. Nei, jeg studerer, vurderer og kaster det ut igjen, før jeg leiter videre. Samtidig så føler jeg heller ikke at jeg hele tiden ønsker noe bedre. For det finnes det mange av der ute. De som hele tiden tenker at gresset er grønnere på den andre siden. Eller som jeg bruker her "At gullet er større og finere, om en bare leter litt til".

 

Det kan nok for andre se veldig ut som det er nettopp det jeg gjør. Altså å hele tiden lete etter noe bedre. Men jeg tror rett og slett bare at det har vært feil gull eller at det ikke har vært gull i det hele tatt. For tro meg, jeg har funnet gråstein flere ganger! Gråstein jeg burde ha kastet med det samme jeg fikk det i hånden og gråstein som lignet litt på gull i starten. Gråstein er bare tragisk og jeg blir både skuffet og sint over å ha brukt tid på noe så ubrukelig og idiotisk. Men heldigvis er det bare å rette opp ryggen og kaste steinen ut igjen med ett smil om munnen. Ett smil som sier "Du lurte ikke meg, din gråstein".

 

Noen ganger kan jeg finne på å plukke opp igjen det jeg har "kastet", for ett nærmere ettersyn. For eksempel se etter om det virkelig var gråstein, eller om jeg tok feil? Kan og se etter om jeg godta disse gråe områdene i gullet jeg fant, eller om jeg burde lete etter en uten slike gråe områder? For i noen tilfeller kan altså gullet se HELT rent ut eller det kan se ut som det har litt gråe områder, varierende på lyset og hvordan jeg holder den opp. Kanskje finnes det ikke HELT rent gull i det hele tatt, eller kanskje blir det ikke rent gull før jeg innser at noen ganger må jeg bare ofre noe jeg og?

 

Ja, jeg er altså kommet der at jeg har vurdert opp og opp igjen om "noe" kan ofres og kjenner at det kanskje ikke er så skummelt som jeg først trodde. En må bare av og til ofre noe som satt langt inne og forandre på hvordan en tidligere har sett på det, for å beholde noe. For når en ikke klarer tanken på at en annen skal ta det gullet du kastet ifra deg, så bør du beholde det selv. Slutte å lete og heller bare nyte det gullet du har vært så heldig å finne. For det finnes nemlig VELDIG lite gull, men MASSE gråstein.

 

Så jeg velger å ikke kaste bort tid på gråstein i fremtiden og heller plukke opp igjen det gullet jeg fant sist og som jeg var dum nok til å kaste ifra meg. For om jeg holder det opp mot lyset, så ser det HELT rent ut og det som tidligere var for skummelt å ofre, er ikke skummelt i det hele tatt lengre. Dermed vil jeg nå først og fremst prøve å se om gullet lar seg finne og så vil jeg ta enda bedre vare på det, enn noen andre ville gjort.

 

Processed with MOLDIV

 

Så kanskje gullet gjør meg rik...RIK PÅ LANGVARIG KJÆRLIGHET.

 


 

Legger ved en sang sunget av meg og sang-mannen min.

 

og her er en sang jeg synger en del av sangen, hvor det er åpent for en annen til å synge med meg.

Min favoritt app: Smule

hahaha... Eg glemmer jo at jeg blir filmet og ser både på tven og dataen som er bak telefonen :D 

 

 

Her er 5 rare og intime opplysninger om meg

 

Det er veldig viktig å vite at alle er forskjellig og at vi alle har våre egne oppfatninger av verden. Vi har ytterpunkter og vi har de som faller i midten. Uavhengig om hvor du faller, så er det viktig å ikke tenke at nettopp DU sitter på alle svarene. Spesielt om du ikke vet alle spørsmålene. Er ikke alltid den som snakker høyest og står med strakest rygg som er den sterkeste -HUSK DET

 

Processed with MOLDIV

 

Her er 5 punkter jeg kom på i farten, som er med på å gjøre MEG unik. Har du noen særheter, kan du gjerne skrive de til meg som kommentar under innlegget. For det er viktig å se at vi alle han noe som gjør OSS unike. Uansett om det er små eller store forskjeller, så er ingen av oss like -heldigvis. 

 

 

1. Bruker ikke truse

For mange år siden da alle gikk over fra vanlig truse til string truse, prøvde jeg samme overgang. Men klarte ikke å bli vant til det, da jeg følte det både så rart ut på min rumpe og at den krøp så langt "opp". Så for å ikke ha trusekant bakpå buksen og for å slippe å ha det ubehagelig, valgte jeg å bare smyge meg oppi buksen uten truse. Etter det har det blitt noe jeg er vant til og truse kjennes sykt ubehagelig ut. Så nå går jeg uten truse i bukse, kjole og andre klær. Om sommeren kan jeg ha på bikini og ved spesielle anledninger har jeg på truse. For menn liker jo damer i en sexy truse når de tar buksen av. Ikke at de tar av buksen og så er "den" der :D hahaha.

 

 

2. Jeg logrer med foten

Så lenge jeg kan huske tilbake har jeg logret med fotbladet når jeg ligger og koser meg. Det kan være når jeg ligger å ser på film, når jeg ligger å holder rundt noen jeg er glad i eller når jeg ligger i sengen før jeg sovner. Da begynner det ene fotbladet å bevege seg opp og ned. Usikker på hvorfor jeg gjør det, men jeg vet at det skjer når jeg er avslappet og har det bra.

 

 

Processed with MOLDIV

 

 

3. Jeg klorer på huden

Helt siden jeg var 18 år og gravid har jeg klort på huden. Tror det begynte som en psykisk reaksjon på at jeg mistet alle vennene, hadde ingen kjæreste og jeg hadde heller ikke noe særlig kontakt med familien min. Det var tungt nok å være gravid som ung jente, men siden jeg stod helt alene i verden så var det nok en av mine tyngste tider i livet. Så jeg begynte å klore på alle ujevnheter i huden og har fått det som en stygg uvane. Nå har jeg heldigvis klart å redusere det så mye at det ikke er like synlig lengre. Jeg får tilbakefall innimellom, men stort sett klarer jeg å la være å klore.

 

 

4. Jeg bygger meg selv opp med deppa-musikk

Dette er det ikke alle som forstår og mange har prøvd å motivere meg til å heller høre på glad-musikk. Men jeg er nå den jeg er og jeg reflekterer best med musikk som blir sett på deprimerende og mørkt. Om jeg har en vanskelig periode eller om jeg bare føler for å bygge meg opp. Så tar jeg på deppa-rocken min og lar tankene mine jobbe. Da går jeg igjennom alt det som er vanskelig og tungt, før jeg setter alt sammen der det hører hjemme. Det blir litt som om jeg rydder opp i alle de løse trådene og dermed blir ferdig med det. Etterpå er jeg mer styrket og med mer pågangsmot.

 

 

5. Jeg er psykisk sterk

Mange tror nok at jeg er psykisk svak siden jeg har problemer med blant annet å slappe av og senke skuldrene når det kommer til følelser, forelskelse og kjærlighet. I tillegg til at jeg er følsom og at det ofte styrer meg i mine valg. Men det de ikke vet er hvordan jeg hele tiden er bedre rustet til å takle motgang fordi jeg vet hvordan jeg jobber meg igjennom det. Jeg klarer å sette meg ned for å gå igjennom det alene og komme ut både med ett smil og sterkere enn jeg var. Jeg har funnet min måte å jobbe på og det fungerer svært bra for meg. Det er ikke noe fasit på hvordan en skal leve, en må bare finne det som passer for seg.

 

 

Processed with MOLDIV

 

 

JEG ER JÆVLIG REDD

 

Er nok rett som jeg har blitt fortalt, at om jeg ikke tar meg sammen, så kommer jeg til å ende opp alene. Men så er det ikke så lett å forandre på denne delen av meg heller, da den har fulgt meg i så mange år nå. Burde helt sikkert hatt en strakere rygg og ikke være så usikker på dette punktet. For det er mulig jeg ikke har noen som helst grunn for å tenke og føle som jeg gjør. Men igjen, så er det ikke lett å forandre på det og jeg er usikker på om jeg klarer det alene. Og med det så mener jeg ikke psykolog, men en som støtter ryggen min og gir meg ny selvtillit ved å gå ved min side. For jeg trenger å erfare det og ikke bare bli fortalt det!

 

Processed with MOLDIV

 

Tror heller ikke det ville vært en vanskelig oppgave å utføre, da alt jeg ønsker er en som har litt ekstra tålmodighet, forståelse og en som kan ha en åpen og ærlig dialog. Noe som jeg faktisk hadde funnet, men som jeg klarte å kaste ifra meg. For etter mange dårlige erfaringer hvor jeg har blitt forlatt, skuffet, såret og brukt, har jeg blitt veldig på "høgget" etter tegn på å gå før jeg blir såret. Derfor har jeg analysert, overtenkt, vært redd og kommet i forsvarsposisjon ved det minste lille tegn på at han ville komme til å såre meg. Så de siste årene har jeg ødelagt for meg selv, gang på gang. For jeg er rett og slett bare jævlig redd.

 

Jeg er redd for å velge feil mann, redd for å bli såret, redd for å føle meg lurt, redd for å ta store valg som kan få store konsekvenser, redd for komme i en situasjon hvor jeg vil få det vanskelig og ikke minst er jeg redd for å såre den andre parten. Denne redselen gjør meg usikker på menn når det kommer til å date, forelskelse og følelser. Dermed blir jeg veldig stresset og går med ganske så høye skuldre i slike situasjoner, mens jeg omtrent bare går å venter på fallet. Det blir nesten som jeg presser de vekk ubevisst for å unngå situasjonen hvor jeg kan bli mer såret.

 

Det verste er jo at det øker mer og mer for hver gang jeg prøver. Det blir altså ikke bedre, men verre! Så jeg har flere ganger tenkt at nokk er nokk -tro meg, jeg er så luta lei av meg selv på dette punktet. Min verste fiende er meg selv og jeg skulle så gjerne kvelt den delen en gang for alle og fått vist den sterke, trygge, rolige og behagelige personen jeg opprinnelig er. For denne usikre siden av meg, gir den andre parten ett helt feil inntrykk av meg. Da jeg i starten lett kan stemples som sjalu, slitsom, ustabil og veldig krevende. Noe som jeg opprinnelig ikke er, når en kommer innunder denne redselen min.

 

Processed with MOLDIV

 

En annen ny ting som har begynt å sette rot i meg og som jeg prøver å kvitte meg med før den får feste, er følelsen av å ikke ha nok tyngde. Den har dukket opp nå i de siste dagene og jeg vil ikke la den slå rot og ødelegge mer for meg selv. Men følelsen av å ikke være bra nok intellektuelt og intelligent var en ny opplevelse og egentlig ganske så vondt. Jeg har aldri vært noe bok-smart, ei heller fulgt så mye med på hva som skjer der ute i verden. Men det har aldri gjort at jeg føler meg "blond" og dum før nå. Mine "blonde" øyeblikk har tidligere blitt sett på som sjarmerende og jeg har ledd av meg selv mange ganger. Men nå følte jeg rett og slett at jeg ikke hadde nok tyngde og var blåst bort der jeg satt.

 

Jeg elsker opprinnelig det menneske jeg er og alle mine særegenheter. Trives i mitt eget selskap, med mine "kjedelige" hobbyer, med de jeg har rundt meg og synes selv jeg ville vært en dame å være stolt av å ha ved sin side. Altså sett vekk ifra problemet mitt med å stole på menn og det å ikke klare å slappe helt av. For det må jeg virkelig jobbe med fremover! Men sett vekk ifra det er jeg en som virkelig kan gjøre en annen lykkelig og som har MYE å gi på flere plan.

 

I tillegg tror jeg at jeg både er intellektuell og intelligent på områder jeg bryr meg om og har satt meg inn i. Jeg lærer ikke alltid så raskt, men jeg lærer og har to utdanninger og med ønske om mer lærdom. Selv synes jeg og at jeg er flink til å resonnere meg frem til løsninger, altså løsningsorientert og en kan jo ikke nekte på at jeg bruker tid på å både tenke og analysere. Så selv om tyngden min ikke er like stor som andres, så er den der og den har vært nok for meg frem til nå. Dermed skal ikke tanken om å ikke være bra nok, få ta å sette noen rot i meg. Nei, jeg skal heller tenke at om noen tror jeg er dum og blond, så får det være deres problem. For da har de ikke tatt seg tid til å lytte og se den jeg opprinnelig er. Dermed er det deres tap og ikke mitt.

 

Ellers kan jeg si at de siste dagene har jeg hatt en del a-ha opplevelser om min egne styrker og svakheter. Jeg har utfordret meg selv og lært en del. Altså en liten berg og dalbane på kort tid, som jeg tror jeg vil vokse på. Nå skal jeg bare fokusere på å senke skuldrene, tenke mindre på morgendagen og mer på her og nå. Leve mens jeg lever rett og slett bare nyte ALLE de små gledene jeg får underveis.

 

Processed with MOLDIV

 

 

Klem på dere alle 

Jeg vil nyte, gi nytelse og jeg vil ikke at det skal ta slutt

 

Det er rart hvordan jeg kontrolleres så mye av mine egne følelser og tanker. Som om de har en større styrke enn den personen jeg ønsker å være. At uansett hva jeg ønsker å jobbe mot, så må jeg sloss mot mine egne tanker og følelser igjen og igjen. Noen ganger føler jeg at jeg har kontroll og kan styre meg selv inn på den veien jeg ønsker å gå, men for det meste har jeg absolutt ingen kontroll og jeg blir dradd både den ene og andre veien.

 

Processed with MOLDIV

 

Både håper og tror at jeg ikke er den eneste som har det sånn. At det er flere som meg der ute, hehe - "is there anybody out there?". Som styres så alt for ofte av den følsomme siden sin og som har tanker som går innunder alt det hverdagslige. Som drømmer, lengter, håper, føler og nyter alt til det fulle uten å sette lokk på noe som helst. At det er flere som må prøve å tvinge seg selv til å føle mindre, tenke mindre og handle mindre. For om jeg gir helt slipp, så blir jeg så totalt mye at jeg ikke blir forstått av andre og jeg klarer ikke lengre å fokusere på hva som er "normalt". Verden er rett og slett ikke lagt opp til slike følsomme mennesker som meg lengre.

 

Mange forbinder følsomme mennesker som svake, triste og som om de lever i sin egen liten boble. En drømmer som ikke ser virkeligheten for det den er og som trenger å få beina godt ned igjen på bakken. Men da skal jeg fortelle deg at følsomme mennesker faktisk er sterke og ofte veldig lykkelig mennesker. Selvfølgelig finnes det følsomme mennesker som tar for mye innover seg og dermed knekker fortere enn andre. For de har en tendens til å ta mer på seg selv enn andre. Jeg kan jo tross alt bare snakke for meg selv og kan så absolutt ikke slå knyttneven i bordet om at vi er sterkere enn andre. Men jeg tror at med å åpne seg så mye opp og gå igjennom livet med hjertet på utsiden, så lærer en hva det er å leve på en helt annen måte.

 

Processed with MOLDIV

 

Jeg føler så mye deilige følelser. Nyter de små tingene og kjenner hver eneste følelse ut i hver eneste ende på kroppen. Når jeg kjenner lykke, fylles hele meg opp og jeg føler ett så stort behov for å vise denne lykken. Sånn som ved dyp kjærlighet vil det ikke være tvil om hvor viktig personen er for meg. Barna mine, som jeg elsker over alt på jord, vet at jeg gjør hva som helst for de. Det vet de basert på mine handlinger og på at jeg forteller hvor mye de betyr for meg, OFTE.

 

Når jeg føler seksuell tiltrekning, så er det så sterkt at jeg brenner etter å bruke alle sansene mine og komme så nært som overhode mulig. Behovet for å komme nær er så sterk at jeg omtrent kryper inn i personen. Jeg vil nyte, gi nytelse og jeg vil ikke at det skal ta slutt.  

 

 

Men jeg må nesten innrømme at jeg elsker hverdager hvor tankene mine ikke fører meg inn på den følsomme siden. Dager hvor hverdagen bare flyter og en bare følger etter i en egen hverdagsdus. Det er befriende og jeg føler meg så mye lettere i kroppen. Skulle hatt flere av de dagene i livet mitt synes jeg. Samtidig elsker jeg den følsomme siden min som kan gjøre meg så ufattelig bevisst på hver minste ting rundt meg. Både de gode og de dårlige, egentlig. For jeg tror det gjør meg til ett bedre menneske. Det eneste er at det kan ta for stor plass og få meg til å vise mer enn andre takler å se, høre eller føle. Dermed må jeg holde igjen og det kan til tider være veldig slitsomt og jeg føler jeg mister kontrollen til tider.

 

Processed with MOLDIV

 

Jeg er intens og jeg er ekte... Jeg er meg..

 

 


 

ETT FYRVERKERI AV FØLELSER..

 

I løpet av en dag har vi gjennomsnittlig ca 80.000 tanker i hodet, hver dag. Hva tankene går ut på varierer fra person til person utifra hvor de er i livet, hva de går igjennom og hva de tidligere har opplevd. Noen klarer å filtrere bort de tankene som er unødvendig å bruke tid på og andre klarer det ikke like bra. Det går ofte på personlighet og erfaring. For eksempel så er det ofte kreative mennesker som tenker mest, funderer mest, analyserer mest og ser verden kanskje på en litt annen måte enn det andre gjør. Dette gjør ikke de eller andre til noe bedre eller verre, under noen omstendigheter. Det gjør oss bare annerledes fra hverandre.

 

Processed with MOLDIV

 

Jeg er ett kreativt menneske som tenker mye og lar tankene få mer plass enn jeg kanskje burde. Samtidig velger jeg å dele mange av mine tanker her på bloggen med dere. Det er mitt valg og det er jo jeg selv som styrer hvilken, hvor mye og hvor ofte jeg deler av meg selv på denne måten. Men det jeg nå har innsett er at jeg glemmer at de tankene jeg da velger å dele med dere, er den eneste delen av meg dere får se. Resten av meg viser jeg jo ikke og derfor får dere ett bilde av meg basert på det jeg viser. Altså vil dere lage ett bilde av meg og en oppfatning av meg utifra alle disse kaos tankene mine som jeg har delt her.

 

Dere ser ikke den personen jeg er utenfor bloggen. Den jenten jeg er på jobb og hjemme. Dere ser ikke hvordan jeg er som singel eller hvordan jeg er som kjæreste. For dere ser den jeg fremstiller meg selv som her på bloggen. Dere ser de tankene jeg velger å skrive ned fordi det er de jeg har behov å få ut og dermed få litt mer orden i topplokket. Jeg rydder på en måte, kan en vel si, hehe.

 

Processed with MOLDIV

 

Processed with MOLDIV

 

Processed with MOLDIV

 

Jeg er en glad-jente som smiler og ler mye hver dag. Både synger, danser, tuller meg, gråter av filmer, brå-ler av morsomme ting, nyter livet og koser meg. Altså er mesteparten av hverdagen og livet mitt fylt opp av glede, takknemlighet og kjærlighet. Denne delen som kommer ut her på bloggen er den delen av meg som jeg tidligere har holdt for meg selv. Altså er den mindre enn den positive siden og den kan fint holdes på innsiden av meg selv. Men det gjør godt å skrive den ned og prøve å løse opp i flokene med å sette det ned i ord.

 

Da var jeg var yngre skrev jeg dagbok. Eller periode-bok er vel mer rett å si, haha. For jeg brukte den på samme måte som jeg bruker denne bloggen. Når jeg fikk dominerende tanker som jeg måtte få ryddet opp i, så valgte jeg å skrive det ned. For meg er det en slags befrielse å få det ut og ta fatt på neste, om du forstår. Jeg er faktisk god på å se mine egne feil og mangler. Det er noe jeg er veldig glad for og noe som gjør meg til en reflektert og sterk person. Men jeg skulle bare ønske at jeg klarte å forandre eller forbedre på disse feilene og manglende mine. For det holder jo ikke å bare innse hvor og hva en gjør feil, om en ikke klarer å gjøre noe med det.

 

Processed with MOLDIV

 

Men jeg vet at det blir sterkt påvirket av mine tidligere erfaringer og frykten på å bli såret. Valgene mine er ofte sterkt farget av at jeg er vant til at ting går galt og at jeg egentlig har mistet troen på "for alltid". Nå tenker jeg altså på mitt største og egentlig eneste problemområde, nemlig kjærligheten. For her er jeg en liten redd og dum jente, som føler med hele seg. Jeg blir ett fyrverkeri av følelser og går inn både hardt og med alt jeg har. Men så blir jeg redd og da kommer tankene fykende. Det er her problemet ligger.. At jeg som er ett så sterkt følelsesmenneske lar tankene ta plass og lage både tvil og frykt i meg. Jeg vet jo hva som vil gjøre meg trygg og hva som hadde gjort at jeg ikke kom dit i det hele tatt. Men dessverre kan jeg ikke programmere de jeg møter til å være akkurat slik jeg trenger.

 

Alt jeg kan gjøre er å komme med ønsker og prøve å forklare hva jeg tenker og føler. Sånn at de på forhånd vet at jeg er krevende og at jeg kanskje trenger litt mer enn andre. At jeg trenger bekreftelser på at han virkelig ønsker meg i livet, at jeg trenger nærkontakt hver dag, at jeg trenger komplimenter, at jeg trenger å høre at han er glad i meg, at jeg trenger at han tar initiativ... ja listen er lang og krevende. Så jeg er nok ikke for hvem som helst, haha. Men jeg trenger å føle meg trygg og elsket for å kunne slappe av.

 

Processed with MOLDIV

 

Det verste jeg vet er dating perioden. For om jeg virkelig liker personen så er dette en prøvelse i seg selv. Da tar tankene tak i meg OFTE og jeg kan risikere å trekke meg bare fordi jeg blir redd. Det å slappe av i denne perioden er veldig vanskelig for meg, kan jeg trygt si. For samtidig som jeg er fullstendig klar over at det er akkurat da en må holde tungen beint i munnen og gi kun det beste av seg selv. Kanskje av og til spille det derre tullete spillet med å være litt "hard to get". Så klarer jeg bare ikke å la være å bli litt "Crazy-Mette", hehe. Tanker som "er han kun ute etter sex", "er jeg bare en å ha det gøy med" og "hva tenker han egentlig om meg" påvirker meg stort og jeg blir både redd og usikker. Redd for å bli såret og usikker på hvordan jeg skal gå frem. 
 


Så er det noe jeg skal jobbe med så må det nok være dette. For hva så om han bare lekte med meg? Da har jeg jo bare fått vite hvor jeg har han. Og er det tilfellet så er han jo ikke verdt mine tårer uansett! Men det er jo når det drar ut over tid og jeg føler meg usikker i perioden vi treffes som er verst. Så det er her jeg må lære meg å gi litt mer faen og enten bare kjøre løpet ut eller gå min vei. Ikke bli værende og la tankene mine påvirke meg så mye at jeg blir smågal inni meg selv. Dating varer jo ikke evig, selv om jeg nok burde hatt lengre dating periode før jeg går inn i noe. Men for meg har forhold vært en bekreftelse på at jeg betyr mer for personen enn bare sex og kos..

 

Processed with MOLDIV

 

Dermed kan vi slå fast at ja, jeg er krevende og jeg har mine problemer og mine tanker som kommer ut i denne bloggen. Jeg er nok veldig forvirret og usikker på dette området. Det er min dårlige side og den har jeg valgt å dele offentlig. Så på den måten maler jeg ett dårlig bilde av meg selv til dere som leser. Jeg skaper det helt selv og har ingen andre å takke. Så lurer litt på å begynne å vise mer av meg.. Mer av den jeg er utenom mine feil og mangler. Bilder hvor jeg smiler og innlegg som går innunder "feel good" følelsen. Sånn at dere blir kjent med MEG og jeg føler at den som kommer frem er hele meg og ikke bare en liten del av meg.

 

Men den andre siden av meg vil alltid være en del av meg. For jeg vil alltid være en tenker av person og jeg vil alltid være reflektert. Det er den jeg er og jeg er glad i meg selv, selv med mine feil. Bare håper at jeg en dag kan bli avslappet og trygg på en mann. For jeg ønsker jo ikke å leve alene og få donor-barn helt alene! Jeg ønsker jo ett deilig familieliv med alt det kaoset og herligheten det krever. Men det å date er ikke noe jeg ønsker å gjøre nå og kanskje jeg aldri ønsker det igjen. Vell egentlig, så håper jeg at jeg slipper det..

 

Processed with MOLDIV

 

Klem på dere

 

HAR IKKE MISTET HÅPET ENDA..

 

Dette er absolutt ikke første gangen jeg har sagt til meg selv at "NÅ får det faen meg være nok. Nå har du prøvd nok ganger og bør innse at du er en av de som rett og slett ikke kommer til å slå deg til ro med en mann". Har helt ærlig faktisk ikke tall på hvor mange ganger jeg har prøvd å være streng med meg selv på dette punktet. Men kommer meg nok ikke unna at jeg er en liten håpløs romantiker, som innerst inne enda har en brennende flamme om å få oppleve det jeg alltid har drømt om.

 

Processed with MOLDIV

 

Drømmen om å føle den ekte kjærligheten som ikke ser noen grenser. Kjærligheten som vedvarer og som fører to mennesker sammen som livsledsager, som det så fint heter. Drømmen om å få det livet som i manges liv er en hverdag og hvor dagene er fylt opp av familielivet. Der jeg kan få fylle rollen min som "konemor", haha. Må bare le litt av meg selv her, for jeg er så typsik "konemor" at det er ganske humor. Er en typisk "pleaser" som VIRKELIG elsker å dille og dalle med de jeg er glad i. Alt fra å lage mat, tilfredsstille både generelt og sexuelt. Bare det å få gjøre alt jeg kan for at den andre skal ha det bra på alle måter, gjør meg lykkelig.

 

Denne delen av meg har vokst seg større for hvert år og for hver erfaring. For den jeg var når jeg var yngre, er ikke de samme som jeg er nå. Har på en måte vokst meg inn i rollen og elsker gleden jeg får av å kunne få lov å "ta vare" på ett annet menneske. Problemet er bare det at jeg ikke har en mann å ta vare på, haha. Så jeg elsker en rolle jeg ikke har, rett og slett. Derfor har jeg nok gått så fullt og helt inn i morsrollen hvor jeg fokuserer så mye på barna. For dette er en rolle jeg mestrer og som gir meg så ufattelig mye lykke.

 

Tror nok jeg er en av de som ikke kommer til å slå meg til ro før sent i livet, om jeg i det hele tatt kommer til å slå meg til ro. Det er egentlig en følelse jeg har hatt i mange år, men som jeg har prøvd å grave ned. For det har så absolutt ikke vært ønskelig og jeg har virkelig prøvd å finne denne mannen jeg skal bli gammel med. Tror nok jeg har prøvd for hardt og hatt for stort fokus på det, selv om jeg egentlig ikke ønsker å innrømme det. For jeg er flink til å bare lukke øynene og late som jeg er helt og holdent uskyldig. Spesielt om andre tar det opp med meg. -At jeg kanskje skal slutte å prøve så hardt. For da går jeg hardt i forsvar og prøver å forklare at jeg ikke går inn for å prøve. Noe som på en måte er sant, ettersom jeg aldri planlegger denne delen av livet mitt.

 

 

For jeg planlegger som oftes det motsatte av det som skjer. Som at jeg bestemme meg for å holde meg unna menn og ikke gå inn i ett nytt forhold på en stund og plutselig så står jeg der igjen og jeg har så absolutt ikke tenkt godt nok over det i forkant. Til tider føler jeg nesten som det er to personer inni meg. To forskjellige som har HELT ulike syn og ønsker, på alt jeg går igjennom i livet. Du vet sånn tegnefilm der du har en engel på ene skulderen og en djevel på den andre!? Så står du der i midten av disse to som går imot hverandre og du føler deg dradd i begge retninger. Andre vil nok bestemme seg for å høre på den ene og så lukke ørene for den andre. Mens jeg vandrer frem og tilbake uten helt å klare å bestemme meg for hvem jeg skal lytte på.

 

Det å være alene har blitt min trygge flåte egentlig. For det er dette jeg er vant til og det er her jeg føler jeg på en måte hører hjemme. Blir som om jeg får en smakebit på det livet jeg så lenge har lengtet etter og så kommer jeg hjem.. Hjem hvor jeg kan fokusere på barna, huset og jobben. På det jeg vet jeg har og på det som har fulgt meg i så mange år. Jeg er så trofast mot dette livet at jeg kanskje burde gifte meg med det. Hahaha, Husker ikke hvem det var som spøkte med det, men det er ikke lenge siden en sa nettopp det, at jeg burde gifte meg med huset siden jeg elsket det så høyt. Er nok mye sannhet i det, selv om det er ganske så komisk. For det er her hjemme med barna og med jobben min jeg føler meg trygg og avslappet. I kjærlighet så jobber topplokket mitt alt for mye og jeg klarer ikke å la være å analysere, tenke og vurdere alt.

 

Nå har jeg altså vært singel i ett par måneder og har funnet tilbake til roen inni meg. Men har jo som du så i forrige innlegg tenkt mye i denne perioden. For en stor del av meg er livredd for at jeg tar feile valg. Er det noe jeg er totalt elendig på, så er det nettopp å ta slike store valg. Avgjørelser som påvirker livet mitt (og barna) i den ene eller andre retningen. For jeg vet jo at mest sannsynlig så er det min egen feil at jeg ikke har klart å slå meg til ro. Det er sikkert så logisk som at jeg tenker feil, tenker for mye, tenker for langt frem, vurderer for mye, stiller for høye krav og sikkert en drøssevis av andre ting som jeg gjør feil. Har prøvd å finne "av" knappen på alt dette, men den er enda plassert ett sted der jeg ikke har sett noe til den. Ser du den, så skrik gjerne ut. For jeg vil så gjerne få til dette og kunne gi både meg selv og barna den roen jeg synes vi fortjener.

 

Så nå sitter jeg altså her alene, igjen og kjenner veldig på savnet etter å ha en jeg kan være nær. En jeg kan krype inn i armene på og føle meg trygg sammen med. For jeg er egentlig ikke noe annet enn en redd liten jente som ønsker å føle seg tatt vare på..

 

Processed with MOLDIV

 

 

Lytt gjerne til denne sangen:

Jeg har vært en DRITTSEKK

 

For første gang på så lenge jeg kan huske, føler jeg veldig på at jeg begynner året med helt blanke ark. Har på en måte gått tilbake til start og har all verdens av veier å velge videre. Alt er friskt og åpent for meg fremover og det er både ufattelig deilig og samtidig ganske trist. Men mest av alt så er det befriende! Er som jeg hentet ned en ny bok fra hyllen og kan fylle innholdet med akkurat det jeg selv ønsker og at den gamle boken er pakket langt vekk.

 

Processed with MOLDIV

 

Det siste året har jeg styrt veldig mye og opplevd både veldig mye vondt, men og mye godt. Noe har vært så tungt og vondt at jeg er glad det er pakket langt, langt vekk. Slik som da jeg hadde en samboer som konstant såret meg og gjorde meg usikker på meg selv. Han flyttet ut i sommer og jeg slapp han HELDIGVIS ikke tilbake, når han angret seg. Er så glad det er HELT avsluttet og ALDRI vil komme inn i livet mitt igjen. Noen ganger må en bare gjøre det helt klart at en ikke ønsker vedkommende i livet sitt på noen omstendigheter og det måtte jeg tilslutt gjøre her, ganske så nylig. Både hardt og brutalt, for å bryte ALL kontakt. Selv om det var brutale ord jeg skrev, så gjorde det godt å få skrevet akkurat hva jeg egentlig mente og ikke minst så var det deilig å endelig få han HELT vekk.

 

Dessverre har jeg selv og vært litt drittsekk dette året. Jeg gikk inn i ett forhold alt for raskt etter bruddet og det fikk sine konsekvenser. Han er verdens fineste, snilleste og den mest tålmodige mannen jeg kjenner og fortjener ikke noe annet enn det beste. Men jeg hadde ikke klart å fordøyd alt som bruddet hadde gjort med meg. Hadde ingen følelser for exen, men jeg var ganske så ødelagt etter opplevelsen, og hadde ikke gitt meg selv tid til å bygge meg opp igjen før jeg gikk inn i dette nye forholdet. Det ente med at jeg fikk for mye kaos oppi hodet, som igjen gjorde at jeg tilslutt bare måtte bort og få tid til meg selv. Det var som om jeg hele tiden ventet på å bli såret igjen. Så jeg klarte ikke å slappe av og bare nyte forholdet og alt som var bra. Det endte med at jeg gikk ut av forholdet i affekt når alt bygde seg opp inni meg. Ikke at jeg var sint eller noe sånt. Nei, jeg var bare veldig forvirret og stresset.

 

I ettertid har jeg brukt mye tid på meg selv og barna. Landet litt og funnet litt igjen den jeg en gang var. Hatt mange tanker og mange følelser som har styrt meg litt frem og tilbake. Er ikke noen hemmelighet at denne jenten her, hun er ett følelsesmenneske og en som tenker MYE. Men jeg mistet all kontroll på det i den siste tiden. Fikk ikke tak i endene på alle de røde trådene som føk rundt som ett virvall i hodet mitt. Det ble rett og slett for mye for meg til å takle i det stille og jeg måtte bare ut og bort. Derfor gjorde jeg det slutt på forholdet, som for andre kan se ut som "lyn fra klar himmel" (noe som det jo faktisk var). Men for meg var det en handling i affekt eller i desperasjon om du vil.

 

Processed with MOLDIV

 

Når ting begynte å roe seg og jeg fikk mer oversikt, kom jo og spørsmålet om jeg hadde gjort mitt livs største tabbe. Kanskje ting skjer av en grunn? At det er en mening med alt som skjer? Eller kanskje en bare tar idiotiske valg av og til og så leter en etter noe å legge skylden på. Altså med at det ikke var "ment to be". Så enten har jeg gjort mitt livs største tabbe eller så var det ikke ment å være oss, rett og slett. Dessverre føler jeg nå at noe er blitt borte mellom oss, som om jeg slaktet det brutalt den gangen jeg dro. Men det er jo ikke så rart, ettersom jeg bare gikk ut av forholdet sånn helt plutselig. Da kan en ikke forvente at alt skal være som før og at en bare kan sprade rett tilbake. Det forstår jo jeg og! Men er ikke vant til å jobbe meg tilbake på denne måten og jeg er litt usikker på om det i det hele tatt er rett å prøve igjen. For jeg ønsker ikke å såre noe mer og jeg ønsker ikke å være like mye drittsekk som jeg selv har kjent på kroppen.

 

Jeg nok ganske krevende å være med og trenger kanskje å være med en som kan takle meg. En som gir den oppmerksomheten og betryggelsen jeg trenger for å føle meg trygg. Ikke minst en som kan "riste" meg på plass igjen når tankene mine tar overtaket. Hvem det er og når det skjer, det vet jeg ikke. Men det er jo da det er så godt å tenke på at jeg nå begynner ett helt nytt frisk år. En ny start og kanskje en bedre versjon av året som har vært!

 

I natt var jeg på nattevakt siden sønnen min var hos faren sin og datteren min var på fest. Ønsket ikke å føle meg alene på den nye starten av året og valgte altså å ta ekstravakt på nyttårsaften. Angrer ikke ett sekund på det og koste meg masse. Klokken tolv stod jeg og en ufattelig herlig mann med Down syndrom på altanen og så på nyttårsrakettene sammen. I fjor stod jeg på akkurat samme sted, med akkurat samme mann og følte på en måte at jeg nullstilte hele dette rare og vonde året, på denne måten. 

 

Så i dag føler jeg veldig på at jeg gleder meg til å ta fatt på dette nye året. Uansett hva som skjer, så føler jeg meg klar. Tror faktisk at dette året kan være ett at de viktigste årene i livet mitt. For jeg har hatt mange tanker og planer som enten skal slå rot eller forsvinne dette året. Tanker som om jeg skal gå for å få barn alene med en sæd donor, eller om jeg skal satse på å finne tilbake til kjærligheten, eller om jeg bare skal fokusere på å bare være meg og de barna jeg alt har. Det er nesten litt nå eller aldri for meg dette året. For jeg føler veldig på at nå er tiden inne for å virkelig gå inn for noe. En ting er iallefall sikkert og det er at slike datingsider og det å date, DET er jeg ferdig med. Det må enten bli han jeg alt hadde i livet mitt eller så må en fremmed mann finne veien inn selv. For jeg går ikke inn for å treffe noen og føler heller ikke at jeg har lyst. Hater å date og denne startfasen når en ikke kjenner hverandre. Så det gjør jeg bare ikke flere ganger!

 

 

Processed with MOLDIV

Dette var altså mine tanker på denne første dagen av det nye året.

 


 

Håper dere har hatt en fantastisk nyttårsfeiring og at dere vil komme til få ett fantastisk år.

 

Godt nytt år og takk for det gamle

 

 

Vil du ha meg?

Processed with MOLDIV

 

Plutselig datt jeg rett i do her jeg satt. Kom helt uten forvarsel og jeg skjønner egentlig ikke hvordan sinnsstemningen kan forandre seg så fort og brutalt. Hadde jo egentlig en helt fin søndag der jeg var i skikkelig deilig søndagsmodus. Men plutselig slo det meg at jeg har så mye rot rundt meg. Ikke i form av fysisk rot, selv om det ikke er så fryktelig ryddig her hjemme i dag. Nei, i form av kjærligheteslivet og hvordan jeg takler det.

 

Jeg er ekspert på å rote det til for meg selv og det burde jeg ha lært av for lenge LENGE siden. Men tydeligvis gjør jeg ikke det, for jeg gjør jo de samme feilene på nytt og på nytt. Føler meg så lost og udugelig på dette området at jeg av og til ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Hvorfor roter jeg det så jævlig til hver gang, da? Hvorfor klarer jeg ikke holde tankene og følelsene mine klare og i riktig fokus?

 

Er som jeg venter på at noen kan komme å redde meg fra alt dette rotet. En som bare skjærer seg igjennom og puffer meg litt opp mot veggen og setter meg litt på plass! Selvfølgelig ønsker jeg ikke å bli fysisk angrepet. Men jeg trenger å bli ristet litt i av og til når jeg er ute på feilt spor. En som kan hjelpe meg å holde alt rotet på plass sånn at jeg ser hvilken vei jeg skal gå. Klar tekst er nok det som funker best på meg. At ting blir sagt slik det er og at jeg ser hva og hvor jeg skal gå. En som ikke er redd for å vise følelser og som ikke er redd for å få frem mine følelser. Men igjen, så er det jo en deilig balanse her som på alle andre områder.

 

Men ja, jeg er nok veldig lidenskaplig og trenger å få utløp for dette innimellom. Mest av alt når det kommer til nærhet, sex, kjærtegn og alt det gode. Men av og til det andre og en gang i blant, når jeg trenger det vell å merke. Hater å krangle, så det er ikke det jeg tenker på. For det unngår jeg så mye som mulig. Det gir meg absolutt ingenting på noe som helst måte. Tenker mer på få ting svart på hvitt. Litt sånn "Dette føler jeg" og "dette gjør du mot meg", om du forstår. Jeg trenger å se hvor jeg står og hva som er ønsket eller forventet av meg.

 

Er nesten som jeg føler meg som ett lite barn på dette området og at jeg trenger en som er mer dominerende enn meg. Ikke mer dominerende på alle områder, for jeg er veldig selvstendig av meg. Men mer på en "ta vare på" måte. Nei, dette ble vanskelig å forklare kjenner jeg. For vet ikke helt hvordan jeg skal sette ord på det. Men jeg er såååå ufattelig lost at du aner det ikke. Jeg sabla vanskelig og ikke minst veldig uberegnelig om du ikke klarer å forstå meg. For jeg krever så mye uten å vite det selv. Ikke i form av penger eller tid, men mer på det følelsesmessige plan..

 

Processed with MOLDIV

 

Jeg er litt sånn " vil du ha meg, så vis det med hele deg". Ikke la meg sitte å lure på om du er glad i meg eller om jeg bare har blitt en vane. Pass på meg som jeg skulle vært av gull og vis andre at du stolt av meg. Hold rundt meg på byen og kyss meg offentlig. Lidenskap er sykt deilig og det vekker liv i hver eneste liten bit av meg. Jeg er en liten vanskelig skrue, men med riktig behandling så sitter jeg godt i veggen -tro meg. og ja... det går begge veier, så det er like mye forventet av meg.

 

Men samtidig så forstår jeg og respekterer at "du" ikke er slik og da må jeg prøve å få unna alt dette rotet på egen hånd. Men det krever tålmodighet, så da må du være tålmodig med meg kjære!   

 

 


 

 

 

Jeg sloss for deg...

 

En sa nylig til meg at "Det er ikke vanskeligere enn du gjør det til selv", når jeg spurte om hvorfor livet og kjærligheten er så vanskelig. Det var en setning jeg ikke helt klarte å fordøye. For er det virkelig jeg som gjør det så vanskelig for meg selv? Er det ikke bare det at jeg aldri har hellet med meg og at jeg rett og slett ikke er i stand til å mestre det! 

 

Processed with MOLDIV

 

Men etter å ha tenkt en del på det, ser jeg jo at det var ett ekte og ikke minst ett klokt svar. For selv om jeg ikke med vilje har valgt å ha ulykke i kjærlighet, så er det jo ingen andre enn nettopp meg selv som er skyld i det. Det er jeg som velger å trekke meg ut når jeg ikke klarer å holde hodet klart og det er meg som fokuserer på alt som gjør det vanskelig.

 

Ingenting vil være problemfritt og ingenting vil komme uten at en jobber for det. Det er hva en velger å fokusere på, som gjør at ting enten blir vanskelig eller lett. Alt ligger i hvordan en tenker og hvordan en velger å håndtere det. Så er det noe jeg må lære meg, så er det nettopp dette.

 

Jeg må lære meg å stole på vedkommende og jeg må klare å slappe mer av både i tankene og i følelsene. For jeg er en veldig følsom og "levende" person, om jeg kan forklare det sånn. Jeg viser kjærligheten min helt ut i fingertuppene og jeg lever med hele kroppen hver dag. Jeg gjør meg sårbar og så stenger jeg meg igjen, hele tiden.

 

Når jeg føler meg trygg så gir jeg alt og hele meg. Men når jeg føler meg litt utrygg, så stenger jeg alt av igjen. Hva som kan gjøre meg utrygg kan være inni mitt eget lille hodet og ikke nødvendigvis noe realitet i det hele tatt. For på bakgrunn av tidligere erfaringer, så overtolker jeg og ikke minst så lager jeg meg mine egne tanker om hva den andre tenker og føler.

 

Processed with MOLDIV

 

Videre har jeg en tendens til å ta sorger og mulige fallgruver i forkant. Tenker alt for langt frem og vil helst ha en plan på alt som skal skje fremover, her og nå. Finner jeg ut at ting kan bli vanskelig i fremtiden, så lar jeg det påvirke meg. Det å ta ting som det kommer og se om det ordner seg underveis på veien, er noe jeg har store problemer med.

 

 

For meg er det nok ikke så enkelt som å si at jeg skal bli flinkere og så er alt plutselig bra igjen. Nei, dette er nok noe jeg må jobbe mye med fremover. Det trengs en hel haug av tålmodighet, kjærlighet og forståelse for at jeg skal klare å lære meg å slappe av og la kjærligheten finne sin vei mens vi går.

 

Jeg må lære meg at vi har alle forskjellige måter å vise kjærlighet på, at det er lov å være for trøtt og sliten uten at det skal tolkes på noe som helst måte. At "hverdagen" har sin sjarm og at en aldri skal være for stolt til å være den som tar mest initiativ. Må og bli flinkere på å ofre for å vinne og ikke minst jeg må bli flinkere på å finne løsninger og ikke problemer.

 

Til slutt vil jeg bare si til dere som leser at dere aldri, ALDRI må handle i affekt. Føler du at tingene har hopet seg opp og du ikke klarer å se noe tydelig lengre, ikke ta den letteste veien ut. Om alt er kaos og du nesten føler deg litt kvalt av dine egne tanker og følelser, ikke ta ett valg basert på det. For selv om du får roet ned den verste stormen der og da, vil ett slikt valg stort sett være feil. For når du befinner deg i alt dette kaoset av følelser, så velger en stort sett det tryggeste valget. Altså tilbake til utgangspunktet og tilbake til der du er vant å være.

 

Processed with MOLDIV

 

For ønsker du å komme videre i livet, må du ta sjanser og du må utfordre deg selv inn i det ukjente. "love is worth fighting for" og når du har truffet denne mannen som tar deg for den du er, selv på dine dårlige dager. En du kan krype tett inntil og føle deg trygg sammen med og en som tilgir deg for å ha både såret og forvirret han. Da begynner du å sloss for kjærligheten, honey! For da har du funnet gull i store mengder..

 

Så jeg sloss og jeg vil fortsette å sloss, om jeg får muligheten. Og med det sagt, så føler jeg at ingenting passer bedre enn å ta med denne sangen av Haley Reinhart, som heter -Love Is Worth Fighting For

 

 

 

Klem til dere fra meg.

Mitt livs største tabbe

Akkurat kommet hjem fra nattevakt og har ti tusen tanker i hodet samtidig. Har egentlig hatt det sånn i ett par dager nå, uten å si det til noen. Men nå kjenner jeg at trenger å få det ut snart. Tror kanskje det har vært synlig på bloggen min, at alt ikke er som før. Enten som færre innlegg eller på at innleggene som jeg har skrevet, har vært ganske så overfladiske. Men jeg kan ikke ta det her, selv om jeg så aldri har lyst.

 

Eller kan jeg det?

 

 

(Litt crazy blikk på ett litt crazy innlegg, fra en litt crazy dame)

 

Det er faktisk nesten litt irriterende å ikke kunne gjøre det, da det hjelper meg å skrive ned alt av tanker og ideer jeg får i hodet. Blir på en måte lettere å få det sortert da, føler jeg. Men selvfølgelig kan jeg jo skrive det ned uten å offentliggjøre det. Ja, det er jo så klart en bedre løsning. Men det er noe med det å dele det med noen og noen er for meg dere! Tror rett og slett jeg bare må få det ut, egentlig. Bare for å få døyvet den verste stormen i hodet mitt. Og for meg finnes det ikke noen bedre lyttere enn dere her inne.

 

Nei, vett du hva? Dette er min blogg, mine tanker og min åpenhet! Så jeg skal fortelle dere NESTEN alt av det som herjer i hodet mitt for tiden. Noe må jeg avvente med, både for min egen del, men og for en annen sin del. 

 

Har tenkt ekstremt mye på valgene jeg har tatt de siste årene og hvor lite eller hvor mye gjennomtenkte de var. Har kjent på savn og på følelsen av å være alene igjen. Har følt at jeg kanskje har gjort store feil og at jeg kanskje tok forhastede beslutninger. Tenkt tanken på at det var andre muligheter og på det å tørre å ta en sjanse. Gått igjennom bruddene mine og sett etter logikk eller forklaring. Rett og slett tvilt på min egen dømmekraft og på om jeg har valgt rett for meg selv og barna.

 

(og litt sur-munn hører jo til, eller hva?)

 

Bedre safe then sorry heter det. Men er det virkelig sånn? Kan jeg gå igjennom hele livet mitt uten å tørre å ta sjanser, fordi jeg har brent meg tidligere? Skal jeg virkelig unngå muligheten for å få det jeg alltid har drømt om, fordi jeg er alt for redd for hva jeg gjør med fremtiden for barna, om det ikke fungerer. De kommer jo først og SKAL alltid komme først. Men hva om det å ta en sjanse, hadde vært til det beste for de? Hva om alt jeg er redd for, aldri skjer... men at jeg ikke vil finne ut av det fordi jeg ikke tørr å ta den sjansen?

 

Har jo ett par ganger vært så sikker og gitt så mye, men opplevd at alt bare gikk rett til helvete (beklager ordvalget). Hvorfor ga jeg så mye, prøvde så hardt og holdt ut så lenge, når det absolutt ikke var rett! Når magefølelsen min prøvde å få meg på andre tanker gang på gang, men jeg overså det og fortsatte å håpe og håpe på at det skulle ordne seg til slutt (noe det så absolutt ikke gjorde). Hvorfor i all verden jobbet jeg sånn for det da og ikke i andre situasjoner hvor ting er bra? Hvor er logikken i det?

 

Irriterer meg at jeg tydeligvis sliter med å stole på mennesker rundt meg og at jeg overanalyserer ting som blir sagt så vell som ting som ikke blir sagt. Videre irriterer det meg at jeg tydeligvis ikke kan stole på min egen dømmekraft og at jeg er litt lost når det kommer til dette punktet. Jeg vet at jeg trenger masse bekreftelser, nærhet og trygghet for å kunne slappe av. Men hvem orker vell å stå i noe sånt over tid, for at jeg skal finne denne roen og begynne å stole på andre igjen?

 

 

Har vært litt detektiv i det siste og prøvd å finne ut hva som var grunnen og hvilken følelser de som har vært innom livet mitt har hatt. Sikkert helt idiotisk, men jeg trengte å se om den følelsen jeg hadde innerst inne var rett eller gal. Du vet den lille stemmen som en bør lytte til, men som jeg tydeligvis har valgt å overse. Fant ut at i de fleste tilfellene har jeg tatt feil, men at den lille svake stemmen inni meg stort sett har hatt rett. Jeg har bare ikke klart å lytte til den godt nok! 

 

Mange har skuffet meg stort og jeg har nesten tenkt at de med vilje bare har kastet seg inn for å lure meg. Som om jeg bare var en leke de kunne kaste litt rundt på, før de gikk lei og fant ut at de ville videre. Som om jeg ikke var bra nok til noe seriøst eller for noe langvarig, men at de ikke kunne fortelle meg det. Så de satt opp ett skuespill som jeg har gått fem på! Det er vel dette som gjør mest vondt og som sitter dypest i meg. Følelsen av å bli lurt og brukt.

 

 

Hadde det gått utover bare meg, så hadde jeg nok ikke blitt så skremt av det og heller bare gått videre med strak rygg. Men dette påvirker jo barna mine og jeg sitter igjen både skuffet og forbanna på meg selv, for å ha dratt de igjennom det ene bruddet etter det andre. De fortjener SÅ UFATTELIG mye bedre og de burde hatt en mamma som kunne gitt de dette. Skjønner rett og slett ikke hvorfor dette er så vanskelig for meg, når det ser ut til å være så lett for alle andre rundt meg.

 

Klart jeg kan holde barna utenfor så lenge som mulig og det prøver jeg jo selvfølgelig å gjøre. Men en trenger etter hvert å bruke tid sammen som ett par, for å forsterke forholdet og for å ikke skli fra hverandre. Jeg trenger i alle fall å være med vedkommende for å vedlikeholde følelsene. Hva om en bor ett stykke ifra hverandre? Hvordan får en det da til å gå opp?

 

Selv bruker jeg jo barnefri perioden min til å jobbe, slik at jeg kan bruke mer tid sammen med lillegutt når han er hjemme annen hver uke. En må jo gi av seg selv for å kunne bygge noe i ett forhold og da trenger en tid sammen. Men i mitt tilfelle, så har jeg ikke så mye ledig tid. Videre er det jo det med å virkelig satse. Når skal man tørre det og bør man gjøre det i det hele tatt? Som å selge bolig og kjøpe noe sammen og andre slike store valg som kan få store konsekvenser om forholdet ryker. Jeg er nok blitt veldig "tenk hvis" og "hva om".

 

(Sånn sover jeg forresten etter nattevakt, som oftest. Fullt påkledd, i sofaen og med dette for øynene)

 

 

Skulle ønske jeg var tøffere og at jeg tørr å gi alt og bare satse fullt ut. Tenk hvor mye jeg kan vinne, dere. Men igjen, tenk hvor mye jeg kan tape. Alt jeg har bygget opp og jobbet for i så mange år, kan forsvinne på ett blunk. Er rett og slett PISS REDD for å ødelegge mer for meg selv og barna.

 

Så redd har jeg vært at jeg har tatt valg som er bedre safe then sorry. Men nå har altså dette hodet mitt begynt å sette tvil på om det var det riktige valget... Kanskje jeg har gjort mitt livs største tabbe? 

TA PÅ DEG BOKSEHANSKENE OG GÅ I KAMP

Noen mennesker vil slite med depresjoner igjennom hele livet sitt. For den vil komme og gå akkurat som den vil og du må hele tiden jobbe mot den. Er en slags evig kamp inni deg som kun DU er vitne til og du kan ikke gjøre annet enn å jobbe. For den dagen du slutte å sloss mot den, er den dagen den tar over livet ditt.

 

Processed with MOLDIV

 

For selv om en har lange perioder hvor en kan anse seg som frisk, så ligger den der i bakgrunnen å lurer. Nesten som om den venter på det ene øyeblikket du ikke er på vakt og kanskje ikke like sterk som ellers. I tillegg så samarbeider den med din indre kritiker og sammen kan de være ganske så sterke.

 

I noen periode av livet er den mer til stedet og dominerer livet så pass mye at det blir vanskelig å fungere, mens andre perioder er den fraværende og du sitter med kontrollen over ditt eget liv. Periodene kan være lange og de kan være korte. Det hele kommer ann på din egen styrke og din egen kampvilje.

 

For man kan synes depresjon er så mye jævlig drit som man vil. Men til syvende og sist er det kun deg selv som kan få kontroll på den. Det er kun du som kan bestemme hvor mye den skal få overtaket og hvor lenge den skal få herje ved livet ditt. Du vil nok kanskje aldri få den helt vekk. Men jobber du hardt kan du alikevel få ett godt og langt liv.

 

Jeg har depresjon som er arvelig, den har i tillegg blitt forverret av vanskelige livsforhold, miljø og kanskje basert på at jeg er den personen jeg er. Altså siden jeg er innadvent, følsom, en tenker, en analyserer og en som trekker meg unna omverden. Dette har gjort det vanskelig for meg å leve slik jeg opprinnelig ønsker å leve.

 

Processed with MOLDIV

 

Men jeg kom til ett punkt for en god del år tilbake, at den ikke skulle ha kontroll på meg. For det er mitt liv og jeg ønsket å ha mer kontroll over mitt eget liv. Jeg vet at jeg aldri vil bli "normal" og jeg vil aldri kunne klare å leve ett helt "vanlig" liv. Det har jeg prøvd på så alt for mange ganger og gitt litt opp. Tror det er viktigere å finne lykken i det livet en har og det livet en får.

 

 

Min byrde er ikke synlig på meg for andre i det hele tatt. Jeg er en glad-jente som egentlig er veldig sterk. Kanskje litt for sterk og litt for mye selvstendig, egentlig. Men min livserfaring har gjort meg til den jeg er i dag og jeg er opprinnelig veldig stolt av det.

 

For jeg står ekstremt stødig i bakken og ikke minst veldig sterkt når det stormer rundt meg. Dessverre har den og gjort at jeg ikke klarer å åpne skallet mitt for andre enn barna mine. De er nok de eneste i hele verden som er innenfor den store muren jeg har bygget opp igjennom barndommen og ungdomstiden. Det er på en måte meg og barna på den ene siden og hele verden på den andre!

 

Men selv om jeg er sterk og selv om jeg har mer kontroll enn jeg noen sinne har hatt før, så finner depresjonen min meg, innimellom hele tiden. Slipper nok ikke unna selv om jeg har jobbet ett helt liv mot den. Tror nok at den alltid vil være med meg og vente på tiden jeg er på mitt svakeste. Som om jeg skulle blitt alvorlig syk, eller når jeg blir gammel. Da er jeg nok ikke sterk nok til å jobbe mot den lengre. Men det får jeg bare ta som det kommer.

 

For nå er jeg enda sterkere og klarer å jobbe med den på en helt annen måte enn da jeg var ung. Før hadde den overtaket og ødelagte ikke bare meg, men alle rundt meg. Men nå er det kun meg som kjenner den og jeg klarer å holde den unna alle andre rundt meg. Ingen skal lide på grunn av min lidelse. Så i 18 år har jeg jobbet mer effektivt enn noen sinne med denne jævelskapen og den enste som egentlig vet om det er meg.

 

 

Vell... iallefall frem til nå da, haha. For det å ha depresjon er noe en skammer seg over og noe som en ikke ønsker skal frem i lyset. Men HEI DERE, jeg har depresjon og har hatt den hele livet mitt og jeg burde ikke skamme meg for det. Det er tross alt MANGE mennesker som opplever den en eller flere ganger i livet.

 

Forskjellen for meg nå er at jeg jobber den aktivt vekk og ikke lar den ta kontroll over meg eller livet mitt. Tar meg alt ifra en kveld til toppen ett par dager, så har jeg vunnet kampen. I tillegg så legger jeg meg ikke ned mens jeg jobber mot den. Nei, jeg tvinger kroppen min til å gå videre.

 

Kampen min er ikke synlig for andre, for den er inne i meg. Det er jo tross alt MIN kamp og da skal jeg ikke legge den over på noen andre. Jeg har funnet min metode som fungerer for meg og det er å ta tid for meg selv om kvelden/natten. Da hører jeg på musikk, skriver, synger og det som hjelper meg igjennom det. Ingen tårer og ingen "synes synd" på meg tanker. Nei det handler om å bygge opp sin egen styrke, sin egen glede over livet og bare finne alt som gjør nettopp meg lykkelig. Tvinge en fot foran den andre og så vil det etterhvert bli lettere.

 

For det er INGEN ANDRE eller INGENTING ANNET enn nettopp DU som kan ta kontroll over ditt eget liv. Du sitter med spakene og da må du ta kloke valg for deg selv og de rundt deg. For meg fungerer ikke psykologer eller tabletter i det hele tatt. Jeg har prøvd det og beklager å si det, men for meg gjorde det alt bare verre. Jeg er min egen styrke om jeg tillater det. Så om du og plages med depresjon, så anbefaler jeg deg til å slutte å synes synd på deg selv og starte å jobbe. Jeg har gjort det i 18 år og det er mine BESTE år på jorden.

 

Som du ser på bildene, så er jeg i kamp inni meg akkurat nå og har vært det siden i går. Tror jeg er ferdig til i morgen :) NB. Sovet med sminke og har ikke ordnet meg. Straks nattevakt igjen.

 

 

 

Bli planlagt gravid som singel

Da har tanken om at jeg ønsker å få ett barn til, dukket opp igjen... Det rare er at denne tanken forsvant da jeg var i forhold og dukket opp igjen nå som jeg er alene. Ikke helt etter "boken" det nei, hehe.

 

 

Det å bestemme seg for å få barn helt alene er heller ikke en lett avgjørelse. Det å ikke ha en far med i bildet kan være positivt på noen områder, men og veldig negativt på andre områder. Hadde jeg kunne gitt ett nytt barn en like god far som faren til sønnen min er, så hadde det ikke vært noe alternativ med å få ett barn uten far. Men jeg har erfaringer på begge sider -Ett barn med en elendig far og ett barn med verdens beste far. Jeg må vel legge til at en ønske situasjon hadde jo vært å truffet en mann som jeg skulle ha levd sammen med for resten av livet og fått barn med han. Men vet du hva? Jeg tror ikke på eventyr lengre og vet at det ikke skjer meg. 

 

Jeg er blitt hele 37 år og skal jeg ha barn, må jeg få det før jeg blir 40 år. Vet jo at en fint kan få friske barn etter fylte 40 år. Men risikoen er der og jeg ønsker ikke å ta den risken. Så det er litt nå eller aldri i mitt tilfelle. Dette er ikke ett innfall eller noe "redd for å bli gammel" følelse. For dette var noe jeg tenke mye på de tre årene jeg var singel, før jeg gikk inn i forhold.

 

Det første forholdet jeg hadde var veldig ustabilt og usundt både for meg og barna. Han jeg da var sammen med var mye sint, kranglet mye, truet flere ganger med å flytte fra meg, gikk fra meg rett før jul og ga ingen lyd på 1 uke, før han da kom tilbake, ga meg to angstanfall, viste ingen omsorg, nærhet eller kjærlighet, gikk fra meg igjen til sommeren uten å gi meg en grunn og ga ingen lyd fra seg før han så meg på byen med en ny. Da ville han plutselig ha meg tilbake! Jeg var sykt forelsket og ville så sårt at det skulle funke, når vi var i forhold. Men etter at han dro siste gangen, var jeg ferdig! Han skulle ikke få lov til å såre meg flere ganger.. Min datter kjente han ikke så godt siden hun hadde bodd på hybel det året, men min sønn som heldigvis ikke hadde opplevd det verste fordi han sover tungt, savnet både han og barna hans. Så bruddet var veldig tungt for han. 

 

Det andre forholdet mitt var alt for raskt etter det andre og med en mann som var ferdig med den delen av livet. Han var opprinnelig perfekt på alle måter, men jeg fikk det ikke til å stemme helt. Hadde så mye stress inni meg og fant ikke roen. Så jeg valgte ganske nylig å gå ut av det. Både min datter og sønnen min tok ikke det noe særlig tungt, da han ikke hadde vært noen stor del i livet deres det halvåret vi var sammen. Måtte sette meg ned med sønnen min å forklare det litt og han sa at det var dumt, fordi han hadde vært så snill og grei. Men etter det, har han ikke nevnt det noe mer. Får heller ta å avslutte dette avsnittet med at jeg vet, at det å gå ut og inn av forhold ikke er noe bra for barn og at jeg er veldig klar over det. Det er denne siden av meg jeg missliker mest! Altså at jeg ikke har klart å slå meg til ro. Det er og nettopp derfor jeg nå har bestemt meg for at jeg skal leve alene fremover sammen med barna mine. Har prøvd lenge nok nå føler jeg.. Har rett og slett ikke fått det til og innsett at jeg bare må sette en strek her!

 

 

Så på bakgrunn av at forholdene mine ikke har vært rett, har jeg heller ikke hatt ønske om å få barn sammen med de. Derfor er det iallefall for meg, ikke så rart at tanken ikke dukker opp igjen før nå. For jeg er vant å være alene, jeg er trygg alene og jeg er sterk alene. Det er nettopp da jeg har det best faktisk og det er jo det jeg ønsker å eventuelt tilby ett nytt barn. Det eneste er om jeg hadde klart å fått det til rent praktisk. Jeg med min nattevakts-jobb og uten en til å passe barnet når jeg skal ut i jobb igjen. Mye lettere å få barnevakt til en stor gutt på 6 år enn til en baby. Så jeg har nå planlagt å tenke på dette frem til sommeren og først da eventuelt dra til Danmark for å bli gravid på en klinikk der.

 

 

Ett åpent, ærlig og sårt innlegg

Heisan leserene mine

 

I dag har jeg bestemt for å åpne meg litt mer om ett par av mine tunge og vanskelige valg i det siste. Det er egentlig veldig ferskt enda og jeg har nok ikke helt fordøyd det godt nok. Kanskje det ikke helt har gått opp for meg, men tror uansett det er greit å få det ned på "papiret" og dermed kanskje senke skuldrene litt mer. For jeg har vært plaget med mye indre stress og uro de siste månedene og trenger å komme tilbake til den gode "gamle" Mette. Det vil si, den Mette som tar en dag av gangen og har en deilig indre ro om at livet bare er til for å leves.

 

Om valgene mine er rett basert utifra ytre synspunkt, er det nok ikke. For logikken er ikke så veldig tilstede i det jeg har "gjort" og den avgjørelsen jeg har tatt. I alle fall ikke om en kun, som sagt -ser det fra utsiden. Men for meg og mitt indre, er det rett og jeg kjenner at ting begynner å roe seg litt rundt meg nå.

 

Det har vært noen utfordrende år i det siste, uten at jeg ønsker å gå for mye inn på det. Men jeg har uansett klart å holde hodet godt over vannet ettersom jeg har vært igjennom så mye verre da jeg var yngre. Det jeg har valgt å åpne meg om i dag, er kjærlighetslivet mitt. Det er ett kapittel for seg selv i "min bok" og har nok til tider stått for det meste av spenningen og dramaet i alle de årene jeg har vært her på jorden. Det er liksom der jeg har endt opp med å bruke den meste av frustrasjonen, energien og lengselen.

 

Har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hatt en alvorsprat med meg selv. Hvor jeg går igjennom hva som VIRKELIG er viktig og hva som egentlig ikke betyr noe. Men så er det jo denne snevre firkanten alle prøver å presse seg inn i, for å være normal. Den som påvirker de fleste og som får mange til å føle seg unormal og annerledes. Vell, den har påvirket meg igjennom hele livet og jeg har hatt ett så stort behov for å prøve å være slik alle andre er, og klare det alle andre klarer. Men jeg har ikke klart det og det har stresset meg så mye at det har påvirket meg til den grad at livet mitt har vært ett evig jag etter noe jeg lengtet etter. Ett liv der jeg hele tiden har prøvd å strekke meg etter noe som jeg ikke fikk tak i, for å kunne oppnå det jeg trodde ville gi meg fred. Det typiske gode A4 livet hvor en lever sammen som mann og kvinne, med barn, hus og bil.

 

Har følt meg som en taper når det kommer til kjærligheten. At alle andre har vunnet, mens jeg gjentatte ganger bare har tapt. Ikke bare en gang...men igjen og igjen. Og for hver gang mistet jeg mer og mer troen, samtidig som lengselen økte. Altså en dårlig miks og ett dårlig utgangspunkt. Ikke minst fremstod jeg dårligere og dårligere utad for hvert brudd og andre så nok på meg, på en helt annen måte enn jeg selv gjor. Det hele ble som en vond sirkel hvor jeg ble mer og mer fokusert på å få det til, samtidig som erfaringene mine ga meg mindre og mindre tro.

 

De siste månedene har jeg jobbet hardt med mitt eget indre. Har vært ustabil på den måten at jeg har hatt lyst å bryte ut av forholdet det ene øyeblikket og hatt lyst å gi jernet i det neste. For jeg hadde jo truffet en fantastisk mann som virkelig er fra øverste hylle. Men fant ikke roen og stresset med alle tankene og følelsene mine. I tillegg var jeg nok veldig farget av det forrige forholdet mitt, som var en stor utfordring og som endte akkurat slik jeg hadde fryktet. Så siden jeg gikk så fort inn i noe nytt, fikk jeg ikke bearbeidet det gamle ordentlig.

 

Det som stort sett herjet inni meg var ett hav av tanker, som stresset meg så mye at jeg begynte å trekke meg unna. Kan skrive ett par av de her.  

 

Jeg må ha tid til å besøke han, være med han, ha besøk av han, skrive meldinger og evt snakke i telefonen med han.
Jeg må kunne sette opp avtaler med han og holde de, selv om jeg får tilbud om ekstravakter.
Jeg kan ikke ha katt i fremtiden da kjæresten er allergisk.
Jeg får mindre tid alene sammen med barna mine.
Jeg må kunne reise på ferier uten barn for å pleie kjærligheten.
Jeg får mindre tid til å pusse opp huset og gjøre husarbeid.
Jeg må selge huset mitt den gangen vi bestemmer oss for å kjøpe noe sammen.
Jeg kan ikke lengre ha full kontroll på interiør om vi flytter sammen.
Jeg må kanskje flytte sønnen min ut av huset og ut av skolen for å flytte til en annen bydel.
Jeg mister huset mitt.
Barna får ikke min fulle oppmerksomhet lengre.
Jeg kommer bare til å bli såret "in the end, anyways"
Jeg har ikke råd til regningene på bompengeringen og heller ikke flylle så mye bensin, som jeg gjør når jeg besøker han.

 

Dette er bare litt av de mange tanker som herjet i hodet mitt i denne tiden. Klarte ikke å slappe av, senke skuldrene og ta det som det kom. Så selv om kjæresten er alt jeg har sett etter og mer til.. så klarte jeg ikke å bli i forholdet. Jeg valgte å ta det tunge valget med å trekke meg helt ut og bli singel igjen.

 

Nå skal jeg fokusere 100 prosent på barna, huset og jobben uten å plage meg selv med hva som er forventet av meg eller hva jeg burde ha gjort. Har innsett at jeg ikke er klar for ett forhold og vil nok ikke bli det på lang tid. Jeg har det rett og slett mye bedre med meg selv, når jeg har full kontroll på alt rundt meg. Da tenker jeg på at jeg har kontroll på hvor mye utgifter jeg skal ha, hvordan tiden min blir brukt, på hvordan fremtiden min ser ut, på hvordan barnas fremtid vil bli, på hvor mye ekstravakter jeg kan ta og både hverdager og høytider generelt.

 

Jeg er nok bare ikke en som passer inn i den snevre boksen av hva som er normalt på dette området. For jeg er ikke der at jeg lever A4 og slik jeg ser det nå, blir jeg ikke klar for det før om mange mange år.  Er nok blitt for godt plantet der jeg er og ønsker ikke å gi avkall på noe av det jeg har eller hva jeg bruker tiden på. Så jeg har bestemt meg for at livet mitt skal leves slik jeg trives med, selv om jeg kan føle meg fryktelig ensom til tider. Så jeg har valgt å bli singel igjen og jeg har valgt å forbli singel i mange år fremover. Skal heller jobbe med forventingene til meg selv, på dette med å slå meg til ro. For det bør være like mye godkjent å leve alene som det er å leve med en mann. 

mammatilmichelle: La kvinner være kvinner

Jeg er absolutt ikke en person som henger meg opp i bloggere og hva de skrev eller hva de ikke skrev. Er ikke aktiv i noen forum eller i noen diskusjoner på noen som helst måte. Jeg lever for det meste i min egen boble og får ikke så mye med meg om det som skjer utenfor. Titter innom ett par av toppbloggerene innimellom for å se om det er noe interessant å lese der. De jeg leser og de som jeg synes er spennende å følge med på er Pilotfrue, Sophieelise, Rannveigheitmann og Sraad. Men ser det at interessen for Sraad er dalende. Litt usikker på hvorfor, men tror det har med at det blir litt "old news" men henne til tider. At det blir det samme opp igjen og opp igjen. -Reise, klær og sminke.

 

En annen blogger jeg besøker en gang i blant er Mammatilmichelle. Men det er dessverre ikke av de riktige grunnene. For hun er den bloggeren jeg respekterer aller minst og egentlig synes synd på, som har latt det gå så langt og ikke klarer å finne veien tilbake. Hun er så opptatt av antall lesere at hun ikke bryr seg lengre om hun har lesere som liker henne eller hater henne. For alt handler om tall og penger. Hun er rett og slett blitt så opphengt i å være på topp at hun gjør hva som helst for å være der. Og det er fryktelig dumt for henne, men og ikke minst for barna hennes.

 

De få gangene jeg har vært innom bloggen hennes har jeg blitt så satt ut at jeg kjenner at jeg nesten kan sette meg i kategorien "hatere". Men jeg er nok ikke der. For jeg hater absolutt ingen mennesker og ønsker ingen noe vondt. Men at jeg har håpt at hun får seg en smell slik at hun trekker seg vekk fra blogglivet, ja det har jeg gjort. Ikke fordi jeg ønsker henne noe vondt, men fordi jeg ikke ønsker å se en ung kvinne ødelegge seg selv og sine egne barn.

 

Hun hadde en periode hvor hun gikk langt over streken. Deretter trakk hun seg tilbake for så å komme igjen etter en måned, mener jeg det var. Tenkte først at hun hadde hatt veldig godt av denne pausen og at hun kom til å beklage oppførselen sin og blogge på en mer voksen måte. Men nei, jeg tok feil. For da jeg var inne på bloggen henne i natt når jeg var på jobb, så jeg at hun fremdeles "melker" alle disse innleggene og filmene hun la ut om kropp, nakenhet og sex.  Det er film og bilder der hun viser frem kroppen sin med baktanke om å sette lys på at kvinner ikke kan vise kroppen sin på samme måte som menn uten å få kommentarer.

 

 

Men hva mener hun egentlig her? Ønsker hun at kvinner og menn skal kunne vise seg i bar overkropp på lik linje uten at noen hever ett øyenbryn engang? Ønsker hun å normalisere nakne pupper så mye at de ikke vil være fascinerende for menn lengre? Nei, dette synes jeg er så dumt og lite gjennomtenkt at jeg blir oppgitt av det hele. Beklager ordet, men "Idiotiske" filmer der hun og kjæresten viser frem de nakne overkroppene sine og prøver å legge grunnlaget på at de ønsker å formidle at det alltid er mer reaksjoner når en kvinne viser kropp. Ja, så klart er det mer reaksjoner på det! og det burde det være, kjære deg. For vi har kvinnebryster. Noe som menn ikke har og noe som menn tenner på å se. 

 

 

Menn er "enkle" og de tenner rett og slett på det de ikke får se så ofte. Det som ikke er likt til sin egen kropp og på det som gjør godt å ta på. En trenger bare å se bakover i tid når norske kvinner gikk i mer heldekkende klær. Da var kvinneankler og nakne skuldre noe som tente mannen. Heldigvis er vi ikke like påkledd lengre. Men vi trenger jo ikke å kle av oss alt heller, og miste alt vi har av kvinnelighet. For det ER forskjell på menn og kvinner og det BØR være forskjell på oss. Vi har jentetiss og vi har pupper...Det har ikke mennene. Kan vi ikke bare ta vare på det og nyte vår kvinnelighet og effekten det har på menn? Jeg ønsker i alle fall at puppene mine blir kjærtegnet ved sex og at mannen blir tent av å se de uten klær på. Tenk hvor kjedelig det hadde vært for oss kvinner om det kun var underlivet som var spennende på oss. At alt fokuset var der... Nei, la nå kvinner være kvinner.      .

Hjerte er mitt våpen

 

Den kjærligheten den kjærligheten altså... Jeg blir jo aldri klok på den og det til og med nå i voksen alder. Synes det er så vanskelig å vite hva jeg skal tenke, føle og handle i slike situasjoner. Faktisk så synes jeg den er vanskeligere nå enn da jeg var yngre. For nå er den vanskeligere mer på det praktiske plan. Det er flere enn bare meg som blir berørt av valgene mine og forandringene kan være store og egentlig ganske skremmende. For jeg vet jo hva jeg har, men ikke hva jeg vil sitte igjen med om jeg tar steget ut i det ukjente. 

    

Hjerte mitt er egentlig våpenet mitt. Så når jeg gir det til noen er jeg helt forsvarsløs. Å bli såret er ikke fremmed for meg i det hele tatt. Det er litt av det å være meg, føler jeg. Vell, egentlig er det litt av det å være ett menneske. For det er det vi vokser på og utvikler oss med. Tror helt ærlig at det er sundt å bli såret i kjærligheten. Men en ønsker jo seg flest oppturer enn nedturer. Og så er det jo det med å bli voksen og slutte å rote det til. Vell, Mette.. du er voksen nå!

 

Processed with MOLDIV

 

Tror egentlig at jeg er ett veldig lidenskapelig menneske og at det er derfor jeg ikke klarer det alle andre rundt meg klarer. Jeg forventer nok for mye og krever mer enn noen kan klarer å gi meg. Kanskje jeg har ett forvridd syn på kjærlighet og at jeg etter så mange ganger har hilst på asfalten med trynet først, på en måte bare forventer å havne der igjen. At jeg ikke klarer å gi fra meg hele hjertet mitt i frykt på å være helt forsvarsløs.

 

Helt ærlig så føler jeg meg litt ødelagt. Som om jeg har mistet troen og som om at jeg ikke tørr å håpe lengre. Føler jeg har lest for mange eventyr og endelig innsett at det ikke er virkeligheten. At det ikke finnes noe som varer livet ut for meg. At jeg ikke er en person som noen klarer å leve med. 

Kjæresten min har det så absolutt ikke lett med meg og jeg er til stadighet imponert og egentlig litt overrasket over hvor mye tålmodighet og forståelse han viser for meg. For jeg kan overtolke og lage mine egne små historier på hva som skjer og på hva som kan komme til å skje. Tror kanskje han ikke alltid vet hvor han har meg, da jeg har en tendens til å trekke meg tilbake om jeg føler at jeg kan risikere å bli såret. Har nok noen store vegger oppe som jeg gjemmer meg bak med det samme jeg føler at "nå skjer det igjen".. 

 

Men dere, jeg synes jo at kjærligheten er noe fantastisk fint og, altså. Ikke minst er jeg ufattelig heldig som har funnet en slik fantastisk mann som kjæresten min er. I snart ett halvt år har holdt ut med meg og alt som følger med det å være kjæresten min. Blir det meg og han til slutt, vet jeg at han vil behandle meg veldig bra. Han har måtte tåle mye av mine tidligere sår fra forhold som ikke har vært bra. Sårene vil nok bruke tid på å gro og jeg vil nok være en utfordring enda en stund til. Men kanskje jeg om ikke så alt for lenge vil kunne tro og håpe igjen. At jeg vil kunne slappe av og senke skuldrene mine. Tørre å håpe og tro at jeg ikke kommer til å bli såret igjen.

 

Kanskje jeg snart klarer å gi han HELE hjertet mitt og stå igjen HELT forsvarsløs, fordi jeg vet at han alltid vil beskytte meg.   

Dette er min FORBANNELSE..

En ting er sikkert, og det er at ingenting automatisk blir lettere når du blir eldre. Det er ikke sånn at en blir automatisk kjedelig og går inn i ett kjedelig voksenliv. Dessverre kan vel kanskje jeg si... For jeg er så absolutt ikke redd for å bli voksen og leve det typsike A4 livet med mann, barn, hus og jobb. Der en står opp og legger seg uten å huske hva en egentlig har gjort mellom en stod opp til en la seg, for alt gikk på automatpilot.

 

 

Ja, jeg har vært innom det og likte det ekstremt godt. For det vanlige "kjedelige" livet, er det livet jeg lengter etter og etter alderen å dømme burde jeg vært plassert der for lengst. Jeg er da for søren meg ikke en ungjente lengre, og burde vært både konemor og gamlemor, haha. Men for meg har det ikke blitt sånn og mest sannsynlig er det lenge til jeg kommer der. Ikke fordi jeg ønsker det sånn, men fordi jeg ikke kommer meg videre. Føler jeg kan sammenligne det med å få båt i gave når en bor i ørken. For jeg føler at jeg har det som trengs etter mye prøving og feiling. Men at jeg nå er kommet der at ting bare er for vanskelig.

 

Det er nok en typsik jenteting å drømme om dagen en skal gifte seg. Selv har jeg faktisk aldri gjort det som ung. Men nå som jeg opprinnelig burde ha opplevd det -i alle fall ha opplevd å bli fridd til og være forlovet. Så begynner jeg å drømme om å få oppleve det. I alle fall før jeg er så gammel at rynkene beveger seg i takt med kjolen på bryllupsdagen. Men i mitt liv er denne delen langt ifra A4 og kjedelig...

 

 

Det å elske og det å gi av meg selv, synes jeg at jeg er flink på. Har veldig fokus på å gi og ikke ta. For det gir meg så mye mer glede og tilfredstillelse med å ta vare på en mann. Men jeg håper jo veldig på å få noe tilbake. Føle at jeg og blir tatt vare på og at han og gir av seg selv. Skal innrømme at jeg er dårlig på å godta hverdager hvor det blir glemt å gi disse små kjærtegne som sier at "jeg er fremdeles glad i deg" og "jeg ser deg...". For det krever så lite. Det tar deg 5 sek med ett lite kyss i forbifarten eller du kan ta litt mer tid å gi en lang og god bamseklem. Fy søren som jeg ELSKER bamseklemmer. For jeg trenger å føle meg beskyttet og tatt vare på. Som en liten jente som blir beskyttet fra alt vondt.

 

Herregud så jeg ønsker å leve det kjedelige A4 livet med alt som følger med. Der hvor ukene fyker avgårde uten at du helt får det med deg. Der hvor jeg alltid har noen å komme hjem til, eller at noen kommer hjem til meg. Der "jeg" blir til "vi" og der hvor jeg kan føle meg trygg og ikke minst føle meg hjemme. Vil komme der hvor jeg føler meg trygg på han og ikke bare venter på at ting skal gå skeis. Jeg er kanskje krevende på den måten at jeg krever en del bekreftelser for å føle meg trygg. For når utryggheten min kommer smygende så kan den ødelegge mye. For da begynner hodet mitt å spinne på alt mulig av tanker og ideer. Og har jeg først blitt utrygg på hva han føler og tenker, så trekker jeg meg automatisk litt unna. Da begynner jeg å bygge mer på muren min og forberede meg på å bli såret.

 

 

Begynner å lure på om dette er min forbannelse. At jeg helt fra jeg var tenåring har hatt behov for denne tryggheten, men at jeg ikke vil få det. Kanskje er det en kunst jeg ikke klarer å mestre? en mesterverk jeg ikke klarer å lage!. At jeg ikke opprinnelig har lært av mine feil, eller tatt lærdom i erfaringene mine. Kanskje jeg svømmer inn i det samme garnet gang på gang!.

 

Jeg må lære meg dette før det er for seint. Jeg må ta andre valg enn før, jeg må tenke nytt og jeg må kanskje til og med ta sjanser. Jeg er villig til å ofre mye, men ikke barna mine, familien min eller hjemme mitt. Så vis meg gjerne veien...

Avslutte livet og bare forsvinne

(Bildet er ett selvportrett for noen år tilbake)

 

 

Livet handler om å overleve og om å lande på beina.

Hvor lang tid du bruker på å lade på beina er ikke det viktigste. Men det at du til slutt plasserer beina under deg igjen etter å ha mistet fotfeste og ikke minst, du må ikke gi opp. For det blir alltid bedre, om du tillater det. Psyken vår er sterkere enn du kanskje tror og med hjelp av din egen styrke kan du dra deg selv opp av den dypeste brønn.

 

Da jeg var liten slet jeg mye med depresjoner og følelsen av å ikke høre hjemme noen sted. Det var som å sitte ute å se inn på alle andre. Som om alle levde sine liv og jeg satt på utsiden uten å passe inn. Følte meg ikke elsket eller ønsket, samtidig som jeg visste jeg hadde en familie rundt meg. Men de var ikke en del av meg eller mitt liv, følte jeg. De slapp rett og slett ikke inn i min verden. For i min verden var alt bare mørkt og vondt. Det var her jeg hørte hjemme og her jeg gjemte meg for alt og alle rundt meg. 

 

Jeg forstod ikke hvorfor jeg var her på jorden og hva poenget med det hele var. For jeg skulle jo egentlig ikke være her i det hele tatt. Det måtte ha blitt gjort en stor feil, for det var ikke noe plass til meg noen steder. Jeg følte at den eneste løsningen var å avslutte livet og bare forsvinne. Det ville jo bare være til det beste for alle rundt meg. Ikke det at det var så mange som ville legge merke til at jeg var borte. Familien min ville jo få det mye bedre uten meg, for jeg var jo bare til problemer.

 

Musikk var en stor del av min personlighet og egentlig min beste venn. Jeg kunne på en måte grave meg ned i det og leve livet mitt igjennom musikken. Det ga meg følelsen av å rømme fra alt det vonde rundt meg. Det var min redning.

 

Tankene om å avslutte livet gikk litt i bølger. Noen ganger var det bare ett ønske og andre ganger prøvde jeg på det. Men oppi det hele var jeg pysete og var redd for både smerte og hva som skjer etter døden. Så det ble med knivkutt oppover armene og belte rundt halsen som ble løsnet når jeg ble blå i ansiktet. Jeg var flink å synes synd på meg selv samtidig som jeg hatet den personen jeg var. Følte at sjelen min innerst inne.. Det som var "meg", gjemt bak alt det jeg hatet, var både god og flott. Så jeg hadde ett lys langt der inne i mørket. Ett lite lys som jeg følte var den jeg opprinnelig var, så vidt synlig bak alt det mørke.  

  

Etter hvert som jeg ble ungdom ble jeg veldig opptatt av å finne kjærlighet. For mitt største ønske var å kunne føle jeg passet inn ett sted, føle meg elsket og tatt vare på. Dette ønsket styrte min ungdomstid og har påvirket meg til den jeg er i dag. Det er dette ønsket som har gitt meg så mange fallgroper og mørke i løpet av årene. Men samtidig er det nok det som har holdt meg på jorden. For det ga meg håp om å ikke alltid være alene.

 

Redningen min var nok at jeg ble ung mor. For meg ble det min mulighet til å lage min egen verden og min egen familie. Det var ikke planlagt og heller ikke ønskelig der og da. Men til tross for at jeg mistet de vennene jeg hadde og at jeg var helt alene i situasjonen, så var det som en bryter ble slått på i meg. Jeg fikk mer lys i mørket mitt og jeg fant min plass på jorden. For jeg skulle bli mamma og jeg hadde så ufattelig mye kjærlighet til barnet jeg bar.

 

I tiden etter at datteren min Amalie ble født, har jeg vært en helt annen person. Jeg fant min plass på jorden og en mening med livet mitt. Igjennom å elske barna mine har jeg lært meg å elske meg selv. I alle fall så mye som mulig. For jeg har hatt og har enda etterdønninger fra tiden jeg var ung. Men på tunge dager og i tunge stunder, så lar jeg det ikke bryte meg ned lengre. Jeg står ganske så stødig i stormer og selv om jeg enda er ganske så alene i min egen verden, så har jeg så mye kjærlighet og lykke. Det er dette livet jeg kjenner til og det er her jeg føler meg hjemme.

 

De som har truffet meg og de som har vært en bit av livet mitt, har sett meg som en glad og lykkelig jente. En som er sterk og som tåler en støyt. Den de har sett er den jeg er og den delen av meg er jeg stolt av. Men jeg har en veldig sårbar side ved meg og jeg har ett mørke som prøver å sluke meg til tider. Men jeg er sterk og klarer å nekte det noe særlig påvirkning på livet jeg lever. Jeg holder det for meg selv og gjemmer det lengst bak og setter lokket på. Så tar jeg det frem når jeg er HELT alene og jobber med det da.

 

Det er mye jeg ikke har lært meg når det kommer til sosialisering. Jeg slipper ikke noen helt innpå meg og jeg har en mur bygget opp for å verne meg selv. Fremdeles lever jeg mitt eget liv litt på utsiden av alle andres. Fremdeles føler jeg at jeg ikke passer helt inn med det som skjer rundt meg. Men jeg har funnet min plass og min lykke i det livet jeg lever. Det har i alle år vært meg og barna som har vært mitt liv og min verden. Litt sånn "oss mot verden" følelse og jeg har vært fornøyd med det. Men jeg prøver hele tiden å slippe andre mer innpå.

 

 

En ting er sikkert, og det er at livet virkelig er verdt å leve. Det er så mye en kan finne glede i og da er det viktig å fokusere på det. Finn det som gjør deg lykkelig og ikke bry deg om du ikke passer inn i resten av verden.

 

Ta vare på deg selv :) klem fra meg

Priskrig debatten på smågodt

 

Da er vi i gang igjen med priskrig på smågodt og debatter rundt dette. For nå har flere dagligvarekjeder dumpet prisen på smågodt inn mot halloween. Til nå er altså smågodt satt ned til 7,45 kroner per hekto i Coops lavpriskjeder Extra og Obs. Europris har det til 6,90 kroner per hekto. Så dette er veldig billig og en kan se mange som hamstrer. Men for dere som husker tilbake til i fjor. Så er det enda muligheter for at prisen faller enda lengre ned.

 

Overalt hvor det blir skrevet om smågodt prisene, følger det en stor og sint debatt om hvor bra det er og at flere heller ville sett noe sunnere skulle vært på tilbud. Vi finner de som absolutt ikke vil se noe usundt være billig fordi de bekymrer seg over andres menneskers helse. Så de ville helst sett at smågodt og annen usunn vare var dyrere, og at det heller var priskrig på frukt og sunnere varer. På andre siden finner vi de som synes at hvert menneske skal få bestemme selv om de vil kjøpe eller ikke. At det er bra det er billig med tanke på at det er halloween og at flere da har råd til å kjøpe snop.

 

 

 

Hva tenker du?

 

 

Spiser vi mer snop og usunn mat når det er billig?

Er priskrig en helsefare for oss?

Ville vi vært mer sunn om frukt og grønt var billigere?

Påvirker priskrigen oss mennesker til å hamstre og kaste mat?

Er dette ett godt tilbud for de med mindre penger?

 

 


 

 

Selv tenker jeg at det er bra med priskrig på produkter som vi trenger før diverse høytider. Dette fordi det gir de med mindre penger muligheten til å kjøpe inn på lik linje som alle andre. Slik som med halloween er det flott at flere har muligheten til å kjøpe inn for å gi til barn som kommer på døren. At noen velger å hamstre og spise mer enn om smågodt var dyrere, bør være opp til hver enkelt. Vi er da frie mennesker som kan ta egne valg. Om noen mener at barn kjøper smågodt på egenhånd og dermed får dårligere helse. Så bør vi heller se på foreldrene som gir barna penger. For alle voksne vet at snop er usunt og kan ta dette valget helt på egen hånd. Men ja, frukt og grønt kunne og vært billigere. Men da heller resten av året. Slik at det blir lettere å leve sundt resterende av året.

TENK DÅRLIG OM MEG, om du ønsker det..

 

Du kan se på min følsomhet som ett svakhetstegn. At jeg ikke er sterk nok til å stå stødig igjennom stormen. At jeg lar mine følelser kontrollere meg og at jeg gjør for mange feil i løpet av livet. Du kan synes synd på meg, fordi jeg ikke klarer å være like sosial som folk flest og fordi jeg jeg ikke har noen jeg kan kalle mine venner. Kanskje du ønsker å le av meg fordi du ser meg som en vits og du kan til og med velge å tenke stygt om meg for valg jeg har tatt og valg jeg kommer til å ta i fremtiden. For jeg kan med hånden på hjerte si at jeg har, og vil fortsette med å gjøre feil i livet mitt.

 

Du kan tro og tenke akkurat hva du ønsker om meg, kjære deg. For du ser meg fra utsiden. Og fra utsiden er det den personen du oppfatter meg som, som blir din virkelighet. Du velger å tolke meg utifra din egen livserfaring og din egen personlighet. Slik du tror jeg er og hvordan du tror jeg har det. Du dømmer meg på grunnlag av ditt eget speilbilde og ikke fra mine sko. Kanskje har du en annen versjon laget av en annen person og kanskje du til og med har laget din egen oppfatning av små glimt du har fått. Ingen skal ta fra deg dine tanker, følelser og oppfatning uten at du selv ønsker det. Det er ditt å holde på så lenge du føler for det.

 

Men jeg ønsker å fortelle deg at den eneste som vet hvordan jeg er, hvordan jeg har det og hva jeg går igjennom, er den som bærer denne kroppen. Den som har vært igjennom hvert eneste sekund av dette livet og ingen andre. For på lik linje som deg, så er jeg og blitt formet av opplevelser, drømmer, tanker, motgang, medgang og håp. Vi har begge opplevd livet og alt det har å by på. Eneste forskjellen er at du har opplevd det igjennom din kropp og jeg er her, inni min. Ingen av oss går på nøyaktig samme sti i livet. Vi har alle våre egne veier å gå, egne motbakker og svingete veier.

 

Du er så heldig at du er akkurat den du er og jeg er heldig som er akkurat meg. VI er heldige som er her og for muligheten til å leve akkurat dette livet. Det å leve er å kjenne, og det å kjenne er å føle. Smerte, sorg og alt det vonde er dessverre en motpart til alt det gode. En motpart som vi bare er nødt til å godta. Hvor i verden vi bor, hvem som føder oss, hvem som tar vare på oss, hvem som velger oss bort, hudfarge, seksualitet, utseendet, måten vi beveger oss på, måten vi snakker på, hva vi velger å snakke om, hvem vi velger å snakke til, hvem vi stoler på, hvem som skuffer oss, sårer oss og hvem vi får inn i livet, påvirker oss og former oss. Vi er den vi er og vi blir den vi blir på veien..

 

Du kan velge din egen oppfatning av meg og jeg kan velge min oppfatning av deg. Ikke minst har vi ytringsfrihet her i landet vårt, og det er noe vi må være veldig stolt over. At vi har muligheten til ytre hva vi mener og tenker uavhengig av kjønn, seksualitet og alder er fantastisk. Hvordan du velger å bruke den kan ingen bestemme. I alle fall så lenge du holder deg innenfor loven. Men har du noen sinne stoppet opp og tenkt over at det ikke er alt som behøver å bli sagt? Eller spurt deg selv om hva du kan bli flinkere på? Hva du kan gjøre bedre? Hvem du kan gi en ny sjanse? og kanskje hvordan du kan påvirke andre eller hvordan du kan bli oppfattet selv?

 

Vet du at det beste med livet er nettopp det at ingenting er for sent så lenge du lever? Hver dag kan være ditt snupunkt. I dag kan være dagen du bestemmer deg for å jobbe med dine egen feil og mangler. For tro meg.. vi har dem alle sammen.

 

Processed with MOLDIV

 

Ønsker å avslutte med å fortelle at jeg er trygg i meg selv, og både glad og stolt av den jeg er. Jeg har vært igjennom mitt liv og kommet ut sterke enn aldri før. Jeg trives i det livet jeg lever og kjenner på kjærligheten hver dag. Ser glede i de små tingene og nyter de store. Jeg har oppnådd mye og forandret meg på samme tid opp igjennom årene. Den jeg er i dag, er den jeg har lært meg å elske. Jeg står stødig med visshet om at stormer alltid vil komme. For slik er det å leve. Har og mye jeg ønsker å bli flinkere på og enda en del jeg trenger å jobbe med. Og det er nettopp det som er så viktig. Elsk deg selv, men gå i dybden å se hva du kan gjøre enda bedre. For vi har alle noe vi kan jobbe med..

Abort burde vært FORBUDT

I ett par dager nå, så har jeg hatt ekstremt følsomme brystvorter. Så følsomme at det faktisk er vondt både med og uten klær. Ikke nok med det, så har jeg vært veldig matsugen i det siste. Dermed ble det til at jeg lå i sengen på kvelden og funderte på om jeg kunne være gravid. For ømme brystvorter er jo ett av de tidligste tegnene på graviditet. Så der lå jeg altså og ble mer og mer bekymret etter hvert som timene gikk. Det er jo ofte sånn at jo mer du tenker, jo mindre sannsynlig er det at du får sove.

Kan ikke huske når søvnen tok meg igjen. Men jeg kan huske ett kaos av tanker som gikk igjennom hodet mitt den kvelden. Måtte jo legge en plan på hva jeg skulle gjøre om det var tilfellet. Problemet var at det ikke var så enkelt...

Jeg har vært gravid 3 ganger i livet mitt og har 2 barn. Det vil si at ett av barna mine ikke fikk vokse opp. Ett av barna mine fikk ikke oppleve livet med både oppturer og nedturer. Fikk ikke trekke inn frisk luft, kjenne regnet forsiktig treffe ansiktet eller gå barfot igjennom gresset. Ett av barna kroppen min har skapt fikk ikke oppleve livet og det kan til tider gjøre meg vondt å tenke på. Dette barnet ble skapt mellom de to barna jeg har nå. Det var ikke planlagt eller ønsket da forholdet jeg var i, var på vei til å bli avsluttet. Så vi vurderte abort den gang og jeg følte meg så dradd ifra den ene avgjørelsen til den andre. Etter mye frem og tilbake valgte vi til slutt å bære frem barnet. Eller det er vel mer rett å si at jeg bestemte meg for det og han godtok avgjørelsen min. Etter ett par måneder begynte jeg å blø og kroppen min kvittet seg med fosteret på egen hånd. Så på en måte tok kroppen min avgjørelsen for meg og det var nok til det beste, ettersom fosteret da ikke var levedyktig.

De to barna jeg har, har heller ikke vært planlagt og jeg vurderte abort på de begge to. Med min første graviditet var jeg bare 18 år og alle rundt meg anbefalte meg til å ta abort. Jeg var alt for ung og ansvarsløs til å ta vare på ett lite barn mente de. Husker jeg følte meg veldig presset fra alle kanter og vippet nesten over flere ganger. Men da jeg googlet utviklingen til livet jeg bar på og fikk vite at hjertet slo, klarte jeg ikke tanken på å være den som avgjorde om dette livet skulle få leve videre eller ikke. Med min yngste så var forholdet så ferskt og en graviditet ville gjøre alt mye vanskeligere for forholdet vårt. Vi hadde jo ikke blitt ordentlig kjent engang, følte vi. Så igjen kom spørsmålet opp om vi skulle ta abort eller ikke. Heldigvis ble vi enige om at vi hadde vært "dum" nok til å skape dette livet, så kunne vi ikke bare drepe det.

Nå sitter jeg som voksen og har to nydelige barn som jeg elsker høyere enn alt her i verden. Det har jeg gjort siden jeg kjente livet på innsiden av magen og vil gjøre til den dagen jeg ikke puster lengre. Tanken på at jeg en gang satt der å vurderte om de skulle få oppleve dette livet eller ikke, er så ufattelig ubehagelig å tenke på. Tenk at jeg (som selv ikke var planlagt hos min mor) satt der å vurderte det ut i fra MITT liv og hvor bra det passet inn hos meg. For hvor egoistisk tanke er ikke det? Selv synes jeg det er fryktelig egoistisk å vurdere om dette barnet passer inn i livet sitt. For tro meg... Velger du å beholde barnet, så vil det alltid løse seg på en eller annen måte.

For skal vi egentlig bryte inn å bestemme om ett liv skal få lov til å leve videre eller ikke?

Dette er nok ett sårt punkt. Det forstår jeg veldig godt. Spesielt om det ligger andre årsaker bak, som voldtekt og annet som gjør alt så mye mer komplisert. Det er mange som går å bærer på følelser rundt en abort de har tatt. Vil tro det er veldig få som tenker på en abort uten en vondt følelse som får sinne til å koke når de leser slikt som dette innlegget. Til deg vil jeg si at det gjør meg vondt at du valgte abort og at jeg håper du ikke plager deg selv med det som er gjort. For det kan du ikke gjøre noe med.

Selv sitter jeg her å tenker at hadde jeg vært gravid nå, så ville jeg måtte si opp nattevakten min. Jobben min som jeg er så glad i og ønsker å beholde i en god del år til. Videre utdanning kan jeg se langt etter og forholdet mitt ville fått en stor påkjenning ettersom vi er ganske så fersk. Jeg måtte ha flyttet ut fra huset mitt og inn til kjæresten (eller omvendt) og det er jeg ikke klar for enda. Ikke minst har jeg to barn med to forskjellige menn fra før av og ønsker ikke å ende opp med 3 barn med forskjellige fedre og så bo alene. Så nei... det passer meg så absolutt ikke å få ett barn nå. Men seriøst... Er det en grunn nok til å velge om ett liv skal få leve videre eller ikke, om jeg har vært "dum" nok til å skape det.

Jeg har aldri tatt abort og vil aldri komme til å gjøre det. Skaper jeg ett liv, er det ikke riktig å bare fjerne det fordi det ikke passer meg. Slik ser i alle fall jeg på det.

 

 

Med det sagt ser jeg ikke ned på noen som velger noe annet enn meg. Jeg vet at i land hvor abort er ulovlig er det mange som velger å prøve å kvitte seg med fosteret på andre måter. Det er jo selvfølgelig ikke noe jeg ønsker her i vårt land. Men igjen så er det å bli gravid i de landene mye verre enn å bli det her i Norge. Det å få barn her i Norge utgjør ikke at du blir utstøtt fra familien din eller at du blir straffet på noen som helst måte. Her har vi ett hjelpenett som fanger deg opp og gjør det mulig for deg å gi dette barnet ett godt liv. Selv om det kanskje ikke var det livet du så for deg i starten.

Synes dessverre at det er fryktelig mange der ute som tar alt for lett på abort. Er nok en del kvinner, men jeg tror nok flertallet er menn. For det er absolutt ikke BARE bare å ta abort. Vi som kvinner kan føle oss dradd i begge retninger og slite med avgjørelsen. Spesielt om mannen sitter på andre siden og presser på med abort. Og jeg vet at flertallet som ender opp med å ta abort angrer. Hvor mange som beholder tror du angrer?

Det å si at abort burde vært ulovlig er nok å ta litt vell hardt i. Men jeg skulle ønske at det var ett system en måtte igjennom. Nesten som en søknadsperiode hvor en får mer innblikk i hva hjelp en kan få og med mer støtte enn det er i dag. At vi ikke gjør abort så lett som det dessverre er blitt og at en sammen med fagfolk går igjennom denne prosessen sammen før en tar ett valg på vegne av dette lille uskyldige livet.

 

Hilsen en mamma som forguder barna sine og som aldri ville ha byttet de ut for noe som helst. Ingenting slår kjærligheten jeg får og gir hver dag. Jeg er rik...rik på kjærlighet.

 

(og, nei jeg er ikke gravid. Men en vet aldri, da det ikke er noen prevensjon som er 100% sikker.)