Du kan få lov til å se på min følsomhet, som ett svakhetstegn. At jeg ikke er sterk nok til å stå stødig igjennom stormen. At jeg lar mine følelser kontrollere meg og at jeg gjør for mange feil i løpet av livet. Du kan synes synd på meg, fordi jeg ikke klarer å være like sosial som folk flest og fordi jeg jeg ikke har noen jeg kan kalle mine venner. Kanskje du ønsker å le av meg fordi du ser meg som en vits og du kan til og med velge å tenke stygt om meg for valg jeg har tatt og valg jeg kommer til å ta i fremtiden. For jeg kan med hånden på hjerte si at jeg har, og vil fortsette med å gjøre feil i livet mitt.

 

Du kan tro og tenke akkurat hva du ønsker om meg, kjære deg. For du ser meg fra utsiden. Og fra utsiden er det den personen du oppfatter meg som, som blir din virkelighet. Du velger å tolke meg utifra din egen livserfaring og din egen personlighet. Slik du tror jeg er, og hvordan du tror jeg har det. Du dømmer meg på grunnlag av ditt eget speilbilde og ikke fra mine sko. Kanskje har du laget din egen oppfatning av den jeg er, utifra små glimt du har fått med deg på steder som blogg eller Facebook. Nei, ingen skal ta fra deg dine tanker, følelser og oppfatning uten at du selv ønsker det. Det er ditt å holde på så lenge du føler for det.

 

 

Men jeg ønsker å fortelle deg at den eneste som vet hvordan jeg er, hvordan jeg har det og hva jeg går igjennom, er den som bærer denne kroppen. Den som har vært igjennom hvert eneste sekund av dette livet og ingen andre. For på lik linje som deg, så er jeg og blitt formet av opplevelser, drømmer, tanker, motgang, medgang og håp. Vi har begge opplevd livet og alt det har å by på. Eneste forskjellen er at du har opplevd det igjennom din kropp og jeg er her, inni min. Ingen av oss går på nøyaktig samme sti i livet. Vi har alle våre egne veier å gå, egne motbakker og svingete veier.

 

Du er så heldig at du er akkurat den du er og jeg er heldig som er akkurat meg. VI er heldige som er her og for muligheten til å leve akkurat dette livet. Det å leve er å kjenne, og det å kjenne er å føle. Smerte, sorg og alt det vonde er dessverre en motpart til alt det gode. En motpart som vi bare er nødt til å godta. Hvor i verden vi bor, hvem som føder oss, hvem som tar vare på oss, hvem som velger oss bort, hudfarge, seksualitet, utseendet, måten vi beveger oss på, måten vi snakker på, hva vi velger å snakke om, hvem vi velger å snakke til, hvem vi stoler på, hvem som skuffer oss, sårer oss og hvem vi får inn i livet, påvirker oss og former oss. Vi er den vi er og vi blir den vi blir på veien..

 

 

Du kan velge din egen oppfatning av meg og jeg kan velge min oppfatning av deg. Ikke minst har vi ytringsfrihet her i landet vårt, og det er noe vi må være veldig stolt over. At vi har muligheten til ytre hva vi mener og tenker uavhengig av kjønn, seksualitet og alder er fantastisk. Hvordan du velger å bruke den kan ingen bestemme. I alle fall så lenge du holder deg innenfor loven. Men har du noen sinne stoppet opp og tenkt over at det ikke er alt som behøver å bli sagt? Eller spurt deg selv om hva du kan bli flinkere på? Hva du kan gjøre bedre? Hvem du kan gi en ny sjanse? og kanskje hvordan du kan påvirke andre eller hvordan du kan bli oppfattet selv?

 

Vet du at det beste med livet er nettopp det at ingenting er for sent så lenge du lever? Hver dag kan være ditt snupunkt. I dag kan være dagen du bestemmer deg for å jobbe med dine egen feil og mangler. For tro meg.. vi har dem alle sammen.

 

Ønsker å avslutte med å fortelle at jeg er trygg i meg selv, og både glad og stolt av den jeg er. Jeg har vært igjennom mitt liv og kommet ut sterke enn aldri før. Jeg trives i det livet jeg lever og kjenner på kjærligheten hver dag. Ser glede i de små tingene og nyter de store. Jeg har oppnådd mye og forandret meg på samme tid opp igjennom årene. Den jeg er i dag, er den jeg har lært meg å elske. Jeg står stødig med visshet om at stormer alltid vil komme. For slik er det å leve. Har og mye jeg ønsker å bli flinkere på og enda en del jeg trenger å jobbe med. Og det er nettopp det som er så viktig. Elsk deg selv, men gå i dybden å se hva du kan gjøre enda bedre. For vi har alle noe vi kan jobbe med..

 

 

Jeg ligger strak ut i sengen, ved siden av en sjarmerende spyskål jeg putter hodet oppi med jevne mellomrom.  For å si det pent, så har vi blitt veldig godt kjent iløpet av natten. Den er blank og kald, og ikke akkurat så veldig vennlig mot meg. Men den tar nå imot alt oppkastet mitt uten å klage, så kan vel kanskje si at jeg er veldig glad for at den er her, iallefall.

 

Var så sikker på at jeg ikke var smittet og at det kun var Brage som skulle ende opp med spy-syken her i huset. For jeg tror nemlig at immunforsvaret mitt er veldig bra. Har iallefall tidligere ikke blitt smittet, til tross for at jeg både har trøstet, tørket, gitt vann, holdt rundt og stelt med den syke. Men denne gangen klarte jeg ikke å lure meg unna!

 

Det som er “spennende” nå, er å se om Amalie eller tvillingene hennes er smittet. Jeg gikk jo tross alt å bar på de, bysset på de, byttet bleier, kysset og koste med guttene, før Brage begynte med oppkast. Så jeg kan jo ha smittet de før jeg og Brage ble sendt opp i karantene. Vi har nemlig nå vært oppe i andre etasje i to døgn, for å unngå å smitte de andre. Noe som har fungert så langt! Men slik jeg husker, så er en smittsom i 48 timer og da er jo kanskje faren for at de er smitter over, ettersom de enda er friske!?

 

 

Natten ble ikke akkurat bedre av at Brage våknet ett par ganger i gråt og fortalte at han hadde vondt i magen. Trodde nemlig at han var helt frisk og at han var klar for både skole og bursdag-besøk, ettersom han ikke har spydd på 2 døgn. Men nå er jeg ikke sikker lengre og valgte derfor å holde han hjemme fra skolen en dag til. Så får vi se det ann, når det nærmer seg bursdag-besøket.

 

I dag kommer det ikke til å skje så mye her hos meg. Blir nok for det meste sengen og skålen som blir mine venner, i dag. Så snapchaten min kommer ikke til å være så oppdatert. Men siden Amalie skal bake smultringer og kanskje prøve seg på julebrødet i tillegg, om hun får tid. Så har jeg avtalt med henne at hun sender bilder og filmer over til meg, som jeg og kan legge ut. Dermed blir det både oppskrifter og litt frøken ung tenårings-mamma på snaphatten min i løpet av dagen. Så følg med på brukeren min: mette.ask, om dere vil se.

 

I mens Amalie svinger seg rundt med to babyer hengende på henne og hvor hun styrer med både baking og det som ellers kreves når en er alene med tvillinger. Så ligger jeg her i sengen ved siden av Brage frem til jeg føler meg bedre. Han ser på tegnefilm og klapper meg på hodet med jevne mellomrom. Passer på at mamma har det bra og at jeg ikke er alene. Men den derre spy-skålen.. Nei, den må jeg vist tømme helt selv, sier han. Noe jeg godt kan forstå, siden han fortsatt ikke føler seg helt bra selv enda.

 

NB. Bildene i dette innlegget er bilder jeg hadde liggende på dataen og ikke fra i dag. Skulle nesten krevd pokal til å stille opp i vinduet mitt, om jeg var så frisk og pyntlig som det, med denne spy-syken i kroppen.

 

Denne oppskriften vil gi deg to store nydelige og saftige julebrød som lukter og smaker helt himmelsk.

 

Oppskriften er forresten hentet fra bloggen min og er fra i fjor. Tenkte å lage dette brødet selv i løpet av denne uken eller kommende helg. Vil legge ut oppskrift og fremgangsmåte på storyen min (Snapchat), når jeg baker brødet.

---

Dette trenger du:

 Ca 1 kg hvetemel 

6 dl melk

1 egg

100 g smør

1 ts salt

1 pose tørrgjær

2 dl sukker

2 ts kardemomme

ca 5 dl rosiner

1-2 poser Sukat

---

Dette gjør du:

Bland først alt det tørre. Deretter varmen du opp melken til den blir lunken.

 

Ha så den lunkne melken og egget oppi det tørre og jobb dette godt inn. Det er en bløt deig, så greit å bruke eltekrok om du har det.

 

Skjær så smøret opp i terninger og tilsett en etter en mens du jobber det godt inn i deigen. Etter deigen er ferdig må den settes til heving i 30 min.

Deretter tilsetter du rosiner og sukat (jeg bruker ikke sukat i mine brød)og kna det godt inn, så du får fordelt det i hele deigen.

 

Tøm deretter hele deigen ned på benken og del den i to like store deler. Form det slik du ønsker å ha brødene. Deigen er bløt, men ikke klissete.

 

Når du har laget formen du ønsker på brødene oppå ett bakepapir, så må det igjen heve seg store. Nå kan du evt pensle brødene med litt melk, før du til slutt setter brettet nederste i ovnen på 180 grader i ca 30 min.

 

Du ser når brødet har fått en fin farge! 

 

Avkjøl på rist og nyt lukten og smaken av jul <3

 

 

 

Nå har jeg vært her i to døgn og begynner virkelig å kjenne at jeg trenger å komme meg ut herfra snart. Altså, det er nesten sånn at jeg prøver å kaste ned håret mitt fra vinduet og håpe noen vil klatre opp og redde meg snart. Men ikke har jeg lengden på håret eller tålmodigheten til å spare til det, så da blir jeg vel bare sittende her, jeg da!

 

I helgen ble altså jeg og Brage puffet opp i andre etasje, da han begynte å kaste opp. Amalie ble livredd for at tvillingene skulle bli smittet, da hun hadde lest på nett at det kunne være livsfarlig for barn under 3 måneder. Så da pakket jeg sammen alt vi trengte i en full fart og dro med meg guttungen opp trappene, midt på natten. For tanken på at tvillingene skulle komme i fare gjorde meg piss-nervøs og jeg var enig i at det beste var å være på den sikre siden. Så da gikk meg og Brage i karantene i vårt eget hus.

 

Oppe er etasjen hvor vi alle har soverommene våre, ett ekstra bad og mitt kontor hjørne. Men siden vi har sovet nede i stuen alle tre for å gjøre det lettere for Amalie etter keisersnittet, har vi omtrent ikke vært her oppe på litt over en måned. Så det var først veldig deilig å komme opp, sove i en normal seng og ikke minst få ryddet litt på rommene. Men etter at den første dagen gikk mot kveld og en ny dag begynte, kjente jeg at det ble litt kjedelig. Ikke minst så savner jeg både Amalie og tvillingene noe sykt. Jeg kan høre de, prate med de og se de når jeg står i trappen. Noe som egentlig gjør det hele bare verre og jeg kjenner det i hver eneste celle, når tvillingene gråter.

 

 

Amalie har i perioder hatt mye å gjøre og jeg syntes det er veldig ubehagelig å ikke kunne hjelpe til med bleieskift, lage mat eller bysse/kose en av guttene mens hun har den andre. Men det verste var nok når det gikk opp for meg at jeg faktisk ikke er så uerstattelig som jeg håpet på. For hun klarer seg helt utmerket uten meg og absolutt INGEN lider noen nød. Hun både spiste frokost, lagde frokost som hun ga til meg og Brage, sminket seg, fikk kledd på seg, hadde gjester på besøk, fikk tatt do-besøk, sett serie, blogget, ryddet litt, tatt imot pizzaen jeg bestilte, fjernet sminke på kvelden, tatt ansiktsmaske og la seg til normal tid den første dagen. I dag har hun også laget frokost til seg selv, kommet opp med frokost til oss og ordnet seg for dagen.

 

Så mamma og bestemor følelsen min har fått seg en liten knekk, kjenner jeg. For jeg trodde virkelig at det var ett stort behov for meg og at hun rett og slett ikke ville klare seg uten meg.  Men der tok jeg feil og det må jeg bare innse!

 

Men jeg er jo selvfølgelig både glad og stolt over hvor dyktig og selvstendig hun er. For det å være alene med tvillinger, er langt ifra en enkel sak. Det krever rutiner og det krever tålmodighet. Noe frøken datter så absolutt har. I tillegg har hun en ro over seg, som jeg er sikker på gjør tvillingene mer rolig og som igjen gjør dagene hennes bedre. Det er som de tre der nede spiller på lag og vinner hele forbaskede kampen. Og de vinner den, HELT uten meg, hehe.

 

Skal innrømme at jeg lusket meg ned i går kveld, etter alle var sovnet.  Først sakte ned trappene og så på tær inn i stuen, hvor jeg stilte meg opp i døråpningen som en gal øksemorder og bare så på de mens de sov. Galskapen i meg brant etter å kveppe henne og så le meg halvt ihel etterpå. Men heldigvis så har jeg litt normal-skap i meg og ble bare stående der jeg stod. De var så ufattelig nydelig alle tre og de sov alle sammen så søtt i sengen. Ytterst min tenåringsdatter som jeg ser på som min beste og kanskje eneste venn. Ved siden av henne mine to små barnebarn, som lå så tett at det så ut som de holdt hender.

 

 

Tenk at jeg har skapt alle som bor i dette huset med meg! At om det ikke hadde vært for at jeg ble Uplanlagt gravid som tenåring og senere i starten på ett forhold, så hadde jeg vært her heeeelt alene. Det er litt rart å tenke på, egentlig. At mine “uhell” har gitt meg så ufattelig mye kjærlighet og glede, som jeg ALDRI ville ha vært foruten. Det å bli mamma som ung, var redningen for meg og jeg har elsket alt ved det fra den dagen det gikk opp for meg at jeg skulle bli mamma.

 

Det er enda mer “rart” å tenke på at min første skapelse, nå har skapt to nye liv selv. To vakre gutter som er en del av meg, selv om de ikke er “mine”.  Det å bli ung bestemor er faktisk noe helt fantastisk og jeg elsker de som om de var mine egne, samtidig som jeg vet at de ikke er mine. Haha, det ble en litt rar setning. Men det er den eneste måten jeg klarer å beskrive hva jeg føler. For bestemor-følelsen er ikke så langt unna morsfølelsen og jeg vet at disse to guttene kommer til å ha en helt spesiell rolle i livet mitt. Jeg skal være bestemoren de overnatter hos, når mor ønsker seg fri og de skal ha det kjempe gøy hos gamlo (meg).

 

 

Men nå, nå gleder jeg meg først og fremst til karantenen er over og jeg kan få gjort både husarbeid og få dulle litt med tvillingene igjen. I mens jeg venter på at våre 48 timer er over, skal jeg kose meg videre med Brage og gi han all fokuset. Han har nemlig stor kost seg med denne karantenen, da han har fått masse egentid med meg. Noe han både trengte og fortjente <3

 

 

 

Etter mye om og men, og mye frem og tilbake, har jeg endelig tatt å bestilt meg flybilletter til Tyrkia for å treffe min kjære igjen. Har rett og slett ikke klart å legge fra meg skyldfølelsen av å reise fra Amalie og tvillingene, før nå.  Tankene mine surret rundt på at det ble for mye for henne her hjemme, alene med tvillingene og ikke minst alene om alt fra husarbeid til mat. Klart hun hadde klart det, det er jeg ikke i tvil om. Men jeg var redd for at hun ville bli syyyykt sliten og at både hun og tvillingene ville hatt det fælt.

 

 

Men nå har vi klart å finne en slags løsning som jeg håper vil gjøre alt lettere for Amalie og vil gjøre at hun kan fokusere på tvillingene, og ikke på alt rundt. Så da er skuldrene mine litt lavere og jeg kunne endelig ta steget med å bestille meg flybilletter. Noe som alltid er mye dyrere enn jeg forestiller meg, irriterende nok. I tillegg må jeg mellomlande både i Oslo og i Instanbul. Vente i mange timer på begge flyplassene før jeg kommer frem til den lille bygden min kjære bor i. Først da kan jeg slappe av og nyte hele opplevelsen. For jeg HATER nemlig flyplasser av en eller annen grunn. Ikke det å sitte på flyet, men det å gå på flyplasser. Jeg stresser alltid like mye og er livredd for å gå på feil gate eller komme for sent til flyet.

 

 

Etter å ha reist ifra Bergen klokken 14:55 på tirsdagen og til slutt landet på siste flyplass neste dag klokken 07:55, vil jeg endelig få treffe kjæresten min igjen, etter 4 måneder fra hverandre. Han fortalte meg at flyplassen er så liten at han vil se meg i det jeg går av flyet. Så jeg kommer til å kjenne det i hele kroppen når jeg reiser meg fra flysetet og skal gå ut i Adıyaman for første gang. Vi har bare truffet hverandre to ganger før og begge gangene har vært i Alanya (Antalya flyplass). Så det er veldig spennende å få komme hjem til han og familien på besøk.

 

 

Jeg har sett litt bilder og han har fortalt meg en god del om hvordan de bor. Så jeg er veldig forberedt på at alt er helt annerledes enn slik vi har det her i Norge. For tidligere har jeg jo truffet han på turist stedet Alanya og vi har bodd sammen på hotell. Så det å komme til en liten bygd i Tyrkia og være den eneste utlendingen, blir en opplevelse i seg selv. Men jeg gleder meg til å hilse på mine svigerforeldre og ett par av søsknene hans. I tillegg gleder jeg meg til å se hvordan han bor og hvor han er oppvokst, for å bli enda bedre kjent.

 

 

Vi skal bo på samme rom og dele seng, selv om vi enda ikke er gift. Noe som ikke akkurat er så veldig vanlig i Tyrkia. Men det var slik han ønsket det og foreldrene hans godtar det, så da skal jeg jo ikke akkurat klage, haha. Alenetid blir nemlig veldig viktig for oss. Ikke minst på grunn av at vi har savnet hverandre i mange måneder, men og fordi vi må planlegge bryllupet og ja… vi ønsker å lage barn!

 

Det å bli gravid er ett stort fokus hos oss begge og vi føler at vi ikke har noe tid å miste, da vi ønsker å få to barn sammen før jeg blir for gammel. Dermed kan en vell si at jeg reiser ned til Tyrkia for å bli gravid, haha. Men det er jo selvfølgelig bare en del av det hele store bildet. For situasjonen vår er ikke så lett og vi må bare finne de beste løsningene for oss begge. Vi er forelsket, forlovet og skal gifte oss, nå i mars. Etter det, håper vi at vi får muligheten til å starte livet vårt sammen og bo her i Norge, da jeg ikke kan bo andre steder.

 

Men først skal jeg altså ned å besøke han og familien hans, der han er født og oppvokst. Se på gifteringer, brudekjole og på stedet hvor vi skal gifte oss. Gleder meg noe helt sykt og det er utrolig deilig å ha en dato å se frem til, etter å ha vært fra hverandre så lenge.

 

 

Det er ca 1 år siden jeg startet å blogge og jeg har prøvd å blogge minst hver 3 dag siden da. Noe jeg tror jeg har klart, selv om det ikke alltid har vært like enkelt. Jeg jobber om natten og sover utover dagen. Så innleggene mine blir ofte lagt ut sent på dag, noe som ikke er det beste for å øke på lesere. Men jeg har vært stolt over å ha klatret oppover blogglisten og nå nylig begynt å bli sponset ved gratis produkter mot reklame og blitt kontaktet av aviser. For meg har det vært en god seier, for at det jeg elsker å gjøre, blir likt av andre enn meg selv.

 

Men det var før min datter begynte å blogge!

 

 

 

Min datter er verdens beste jente og er flink i alt hun foretar seg. Men jeg trodde at det å skrive var “min greie”. Vi er mor og datter, samtidig som vi er bestevenner. Så vi både krangler og har det kjekt sammen, haha. Vi er vant til hverandre og takler de få og unødvendige kranglene våre. Men jeg har nok vært litt ekstra “på høgget” den siste tiden. Det er nok både på grunn av lite søvn, mange tanker, mange følelser og på grunn av at jeg, mammaen i huset, er sjalu på tenåringen min!

 

Hun startet med noen gjesteblogg innlegg på min blogg, som fort ble mine mest leste innlegg. For meg var det jo en hjelp til å få flere lesere, få mer variasjon i bloggen og kunne slippe å blogge de dagene hun skrev for meg. Altså vinn – vinn…. for meg!!

 

Etter noen dager begynte Amalie å vurdere å blogge selv. Noe jeg oppmuntret henne til å gjennomføre. For hun er flink til å formidle og underholde. I tillegg tenkte jeg at det kunne være godt for henne å ha noe annet enn mammarollen sin, nå som hun er i mammapermisjon med tvillingene.

 

Hun lagde bloggen og jeg hjalp henne litt med tips og råd. Det første innlegget hennes ble publisert og BANG, der var hun plutselig laaaaaangt over meg på blogglisten.

 

(TRYKK HER FOR BLOGGEN TIL AMALIE)

 

 

Kjente jeg det?

 

Ja….tro meg, det gjorde jeg. Som voksen og som mamma, skal en jo ikke kjenne på sjalusi. Men det gjorde jeg som bare det, når jeg så at hun ved sitt første innlegg gjorde det bedre enn jeg har gjort det iløpet av hele mitt år som blogger. Jeg ble plutselig oppmerksom på at jeg var blitt gammel, ut-datert og lite interessant. For selv om jeg føler at mitt år og mitt liv er super spennende og ikke helt A-4, så vekker jeg ikke nok interesse rundt meg selv.  Jeg gjør rett og slett en for dårlig jobb og må ta meg sammen, om jeg skal klare å konkurrere med Amalie fremover.

 

Så nå skal jeg begynne å ta opp igjen kampen mot Amalie på blogglisten. Vi skulle nemlig opprinnelig ha en liten konkurranse om å ha flest lesere da hun lagde bloggen. Men det ble jo ikke noen konkurranse, da hun bare føk forby meg og kom laaaangt over på det aller første innlegget. Ikke minst så har hun til og med klart å holde seg der oppe og samtidig klatrer hun oppover og lengre vekk fra meg. Mens jeg, gamle-mor, ligger her nede og føler meg litt sjalu på at hun både er yngre enn meg, slankere enn meg, har flere lesere enn meg og siden vi ligner, så er hun en bedre utgave av meg.

 

 

Ikke skal jeg nekte på at jeg er sjalu på at hun fikk tvillingene, heller. Har nemlig hatt lyst på flere barn i mange år nå og hadde lagt planer om å bli gravid med sæd donor, da jeg traff tyrkeren min.  Har ikke akkurat blitt mindre baby-syk etter å ha tvillingene rundt meg hver dag, for å si det mildt. Så jeg er bare SUPER klar for å bli gravid sammen med forloveden min. Men han bor jo i Tyrkia og vi sees ikke akkurat så ofte at det er en enkel sak å bli gravid. Nei, ting må planlegges og ting må klaffe, om vi skal klare det.

 

Men vi skal prøve å få barn sammen, når vi treffes igjen. Selv om vi enda ikke er gift når jeg kommer, er han like gira på det som jeg er. Opprinnelig skal tyrkere gifte seg før de er intim og det å få barn utenfor ekteskap er absolutt ikke vanlig. Men han er nesten mer baby-syk enn meg og vil ikke vente de 4 månedene før vi prøver å lage baby. Så jeg tenker å reise ned til han i Tyrkia nå i januar og være der en uke og deretter en uke i februar, før vi gifter oss i mars.

 

 

Selv om jeg kjenner på sjalusien for alt det Amalie får til og alt hun er (som forøvrig er helt fantastisk), så er jeg uendelig stolt av henne og heier på henne, hele veien. Selv om jeg aldri noen sinne skulle klart  ta henne igjen på blogglisten, så synes jeg virkelig hun fortjener hver eneste leser og hver eneste lykke i livet.

 

 

For Amalie, jeg elsker deg så ufattelig høyt og er så stolt over den personen du er blitt og alt du har fått til i livet. Jeg elsker rollen min som bestemor og kommer ALLTID til å være her for både deg og guttene dine. Du, Brage og tvillingene dine er hele livet mitt <3 uansett hva som skjer i verden.

 

 

 

 

1 Jeg skal gå til frisøren for å lysne håret mitt, da det er blitt veldig mørkt øverst. Har opprinnelig lyse striper i håret, men har ikke stripet det på ca 2 år og har derfor fått min naturlige farge i halve håret.

 

 

2 Skal prøve å se om jeg får råd til å bleke tennene mine. Har alltid hatt hvite tenner, men føler de har gulnet de siste årene.

 

 

3 Skal prøve å gå ned i vekt, slik at jeg føler meg mer vell i brudekjolen.

 

 

4 Skal prøve restylane i leppene og kanskje litt i skinnbeina for første gang. Håpe jeg ikke blir seende helt annerledes og fæl ut på min store dag, haha.

 

 

 

5 Kanskje sette botox ved smilerynkene mine

 

 

6 Ta hårkur. Noe jeg opprinnelig burde gjort til vanlig også, men som jeg ikke pleier å ta meg råd til.

 

 

7 Ta litt solarium. Ikke for å bli brun, men for å få en gylden farge og finere hud.

 

 

 

8 Sette på vippe extension, for å slippe å sminke meg så mye.

 

 

 

Gleder meg noe helt sykt til å gifte meg med min Huseyin og få tittelen kone og mann. Men samtidig gruer jeg meg jo litt og!

 

Blir nemlig en opplevelse helt annerledes enn hva jeg kjenner til og det vil jo ikke bli som jeg opprinnelig drømte om. Men det er ingenting jeg heller vil, enn å reise ned til min forlovede i Tyrkia og hans familie for å starte fremtiden vår, sammen.

 

Så skal vi ha ett norsk bryllup med familien min (de som ønsker å komme), når han har kommet til Norge. Noe som er veldig viktig for barna mine, da de ikke kan være med til Tyrkia når jeg gifter meg om 4 måneder.

 

 

 

Har så lyst å fortelle dere hvordan jeg har det, hva jeg føler og hva jeg tenker, men usikker på hvordan jeg skal få det “ut”. Jeg har nemlig så ufattelige mange følelser og tanker rundt to tema som går inn i hverandre. Hver av de er helt fantastiske og jeg føler meg veldig heldig som får oppleve det. Men når de kommer samtidig, så blir det bare rot. Og rot er vel den beste måten å forklare hvordan jeg har det inni meg, for tiden.

 

 

 

 

Har egentlig lyst å bare koble av alt og bare skrike. Men det hjelper ingenting om jeg skulle ha gjort det, så jeg prøver bare å få orden på rotet inni meg. Men det er en helt annen type “rot” enn jeg er vant med og det gjør at jeg ikke finner ut hvordan jeg skal ordne opp i det. Til nå har jeg klart å  holde meg flytende med å fokusere på en ting av gangen. Men det gikk ikke så bra og jeg er rett og slett nødt til enten å bare ta det som det kommer, eller finne en løsning.

 

 

 

 

 

 

 

Jeg er heldig som har så mye kjærlighet i livet mitt og jeg føler meg både elsket og ønsket. Ikke bare av en person, men av flere. Noe som er helt fantastisk og noe som jeg virkelig setter pris på. Det beste med det hele, er jo at jeg elsker de like mye tilbake og ønsker å gi av meg selv og være der for de alle. Men jeg klarer ikke å være alle steder samtidig og jeg klarer ikke å gi det jeg ønsker å gi! Det er nettopp det som gjør meg så ufattelig stresset inni meg og som igjen gjør meg sliten.

 

 

 

 

 

Barna mine kommer alltid først. Det er noe jeg alltid har sagt og noe jeg alltid har prioritert. Ingen andre mennesker vil noen sinne kunne få meg til å velge bort det som er best for barna mine. Altså vil jeg velge barna mine over hvem og hva som helst, any day. Noe jeg har bevist gjentatte ganger, når menn jeg har truffet er en negativ innvirkning på barna mine. For har jeg følt at barna mine ikke blir sett, slik jeg ønsker at de skal bli sett. Eller at de ikke er med i samtalene, når han snakker om fremtiden. Så har jeg tatt beslutningen om at forholdet ikke er det rette og gått min vei!

 

 

 

 

 

 

 

Sånn sett burde jo valget mitt nå være enkelt og jeg skulle kanskje ikke trenge å stresse rundt med hva jeg burde gjøre. Men etter jeg traff Huseyin, så sluttet det å være enkelt! Det var nemlig som om han kom høyere opp på prioriteringslisten min, enn det noen annen mann noen sinne har gjort. Han er ikke bare en jeg kan kaste bort, om han ikke oppfyller ALLE kravene mine. Nei, han er en prioritering (nesten) på samme nivå som barna mine!

 

 

 

 

 

Kanskje du tenker at jeg har laget meg ett glansbilde av han og vår fremtid. Ett glansbilde som vil knuses når vi er gift og bor sammen. Kanskje du baserer den tanken på at vi opprinnelig ikke kjenner hverandre så godt enda. For vi har jo i teorien vært med hverandre i bare 2 uker, noe som er alt for lite å gifte seg på. Vell, jeg kan ikke si noe annet enn at den tanken forstår jeg og ikke minst så respekterer jeg den. Men for meg, så ble denne situasjonen så mye mer, enn jeg noen sinne ville trodd. Likevel må jeg jo nesten si at om jeg var deg, hadde jeg nok tenkt akkurat det samme om “denne galskapen”. -trust me on that!

 

 

 

 

 

 

 

Men nå som jeg opplevde det selv. Det å forelske seg i en som bor i ett annet land, har en annen kultur, en annen religion og som i tillegg er så mye yngre enn meg. Så oppdaget jeg at den delen faktisk blir visket ut og hva vi føler for hverandre tar over. Ikke minst hvordan vi kommuniserer og hvordan vi samarbeider. Tankene våre for fremtiden, drømmene våre, planene våre og hvor riktig alt føles. Så vi er begge villig til å ta sjansen på at det ikke skulle fungere i lengden, med å satse full og helt på oss. For dette er ikke noe vi kan gi opp og vi tror begge at dette vil være det rette for oss begge (ink. barna mine).

 

 

 

 

 

Vi kommer til å gifte oss i mars 2019, da det er den veien vi må gå for å kunne leve sammen. Men vi både trenger og ønsker mer tid sammen, før vi gifter oss. Derfor er det veldig viktig for oss begge å møtes 1-2 ganger før vi blir mann og kone. Så planen var at jeg skulle komme ned både i januar og februar. Både for å planlegge bryllupet og for å få mer tid sammen. Men det ser ut til at det er lettere sagt enn gjort…

 

 

 

 

 

 

 

Det er nemlig en veldig vanskelig tanke å reise ifra Amalie med sine to tvillinger sønner. Det er tungt nok å være ung alenemor til ett barn og ikke akkurat noe lettere å være alene med to små babyer. Så om jeg reiser vekk i 1-2 uker, så blir hun sittende alene med alt av husarbeid, matlaging, handling og tvillingene sine. Noe jeg sliter med å ha på samvittigheten.

 

 

 

 

 

Så jeg føler meg dradd mellom det å reise ned til Tyrkia for min egen fremtid eller å være hjemme for min datter og barnebarn. Noe som for første gang i mitt liv er en HARD avgjørelse å ta. For jeg både savner og trenger kjæresten min, som trenger og savner meg like mye. Men barna mine og nå, mine to nydelige barnebarn er hele livet mitt og jeg vil ikke at de skal ha det tungt eller vanskelig. Så jeg er super stresset for hva og hvordan jeg skal gjøre dette…

 

 

 

 

 

 

 

---

 

 

 

 

 

 

 

 

Min lykke holder på å drukne i andres fordommer. Min kjærlighet blir ikke gratulert, og min dømmekraft blir sett på som dårlig. Noen vil redde meg, andre vil advare meg. Få kommer med lykkeønskninger til meg.

 

 

 

Her sitter jeg, nyforelsket og lykkelig, men med en ekkel følelse av å måtte forsvare mine egne følelser, gang på gang. Hvorfor? Jo, fordi jeg har en 10 år yngre muslimsk kjæreste som bor i Tyrkia.

 

 

 

Jeg har alt fått høre hvor dum jeg er, hvor farlig han er, hvor naiv jeg er, og hvor lite voksen jeg er. Kjente og nære unngår å snakke om det, sannsynligvis fordi de ikke ønsker å såre meg med meningen sin.

 

 

 

Jeg har opplevd at flere har slettet meg som venn på Facebook etter at jeg fortalte at jeg har fått en muslimsk kjæreste i Tyrkia, og jeg har måttet ta imot en del kjeft før de slettet meg.

 

 

 

Jeg tror ikke det vil avta, så jeg har stålsatt meg for mye kjeft og advarsler fremover.

 

 

 

Jeg forstår jo hvor kritikken og fordommene kommer fra, da jeg selv hadde mine fordommer mot norske kvinner eller menn som kommer hjem og forteller at de har fått en utenlandsk kjæreste.

 

 

 

Vi har jo alle hørt om kvinner som blir lurt av tyrkiske menn når de er på ferie. De blir snakket rundt med løfter om evig kjærlighet og med ord som er så sukkersøte at kvinnene tror de er den rette for en mann som garantert har ny dame hver uke, hver sommer.

 

 

 

Disse kvinnene er ofte mye eldre enn sine tyrkiske kjærester. Ofte ender historiene med at kvinnen sender masse penger til ham, eller at de gifter seg og han kommer til Norge, for så å gå fra henne når han har fått sitt norske pass godt plassert i lommen.

 

 

 

Jeg var derfor selv en blanding av kritisk og drømmende da jeg gikk inn i dette forholdet. Men for hver dag kom han mer og mer under huden på meg, og litt etter litt har skeptisken min forsvunnet. Jeg har ikke de samme fordommene lengre.

 

 

 

Selv om han er fra Tyrkia, er muslim og er vokst opp med en annen kultur, trenger han ikke være verre enn andre.

 

 

 

 

 

 

Det gjør vondt å få så mye negativ respons på noe som kjennes så godt ut. Ikke minst gjør det vondt at de rundt meg ikke har større tiltro til min dømmekraft og til mine følelser. Jeg blir sint og skuffet over hvordan vi lar oss bli påvirket av medias negative fremstilling. Ja, det er mye innvandring fra denne delen av verden. Og ja, mange av dem lager bråk i landet vårt.

 

 

 

Det er viktig å være kritisk i en tid hvor vi opplever at muslimske menn og kvinner ønsker å skade andre for å heve seg selv og sin tro. Men det er like viktig å vite at disse menneskene er ekstreminister og ikke «den vanlige muslim».

 

 

 

Alle muslimer er ikke slik, og alle muslimer ønsker ikke å lure eller skade andre. Det finnes nemlig mange gode, snille, rolige og herlige muslimer både i landet vårt og i andre land.

 

 

 

Jeg ønsker å fortelle min historie for å vise det litt fra «den andre siden». Jeg passer nemlig inn i båsen «desperat eldre kvinne som forelsker seg i tyrkisk mann på ferie». Jeg er enslig og ble sjarmert av en 10 år yngre mann og jeg forstår at jeg kan bli dømt deretter.

 

 

 

Jeg forstår også at min muslimske kjæreste kan bli dømt som en lykkejeger på grunn av alder og hvor han kommer fra. Men jeg skulle ønske at flere så at ikke alle er slik, og at ikke alle som finner seg en kjæreste i utlandet blir lurt, utnyttet eller utnytter.

 

 

 

Jeg vet at et par fra to så forskjellige kulturer vil møte motgang. Ikke minst vil avstanden være vanskelig i lengden. Men jeg har lært at vi bør passe oss for å sette alle mennesker med samme kultur eller religion i samme bås. Akkurat som det er forskjeller hos oss, er det det i andre land også.

 

 

 

Hva som skjer videre, vet jeg ikke, men jeg er forberedt på å gå igjennom en liten «krig» om det skal bli oss to resten av livet.

 

 

 

 

 

 

Om 4 måneder skal vi bli mann og kone. Men kampen vår er langt ifra over etter det…

 

 

---

 

 

 

 

Hvor gammel var du da du ble gravid første gang?

Jeg var 18 år da jeg ble gravid for første gang. Det var ikke planlagt og så absolutt ikke lett. Jeg var alene om alt og både svangerskapet, fødselen og tiden etterpå var veldig tung og ensom. 

 

 

 

Har du to forskjellige fedre til barna dine?

Ja, heldigvis -holdt jeg på å si! Faren til Amalie har ikke stilt opp for henne, så jeg er så ufattelig takknemlig for at sønnen min har en god pappa som både stiller opp 100% og som er til å stole på.

 

 

Hvordan går det med Amalie?

Hun har det veldig fint. Såret fra keisersnittet har grodd fint og hun er smertefri. Men hun er sliten, da det er tungt med to små barn i hus. Tvillingene krever en god del og hun har nok mangel på søvn. Noe som nok er vanlig for alle nybakte mødre der ute. 

 

 

 

Er det tungt med tvillinger?

Det er dobbelt opp med alt.. Dobbelt så mye gråt, bleieskift, tøyvask, trøsting, søppel, mating (Amalie fullammer), klesskift og alt annet som er med babyer i hus. Som oftes går vi begge med hver vår baby på armen igjennom hele dagen, på de dagene de gråter mye (mest sannsynlig på grunn av magevondter). Så det er vanskelig å få gjort alt jeg ønsker av husarbeid og blogging. Vi har og gode dager der tvillingene er rolige og ikke like krevende. Men det er sjeldent de er det på samme tid over lengre perioder.

 

 

Er guttene eneggede eller toeggede?

De er toeggede. I starten slet vi veldig med å se forskjell og behold navnebåndet på, til vi følte oss trygge nok til å ta det av. Nå ser vi forskjell i ansiktene og heldigvis enda på størrelsen, da den ene er større enn den andre. Men vi har tilfeller der vi blir usikre på hvem som er hvem og trodd vi har skiftet bleie på Thomas, når vi egentlig har skiftet bleie på Mathias. Vi finner heldigvis alltid ut av det, når vi legger de ved siden av hverandre og kan se de samtidig. En annen måte for oss å se hvem som er hvem på, er personligheten. Mathias liker for eksempel å ligge på brystet vår å sove, mens Thomas ikke liker det og vil heller ligge i armkroken å sove.

 

 

 

Hvor gamle er tvillingene nå?

Nå er de litt over 3 uker :). Det har gått utrolig fort og vi prøver å nyte nåtiden og ikke gå glipp av noe. For selv om det er slitsomt, så er det jo en fantastisk tid vi bare har den ene gangen.

 

 

Hva hjelper du Amalie med?

Jeg hjelper med alt jeg kan hjelpe med…Har nok en slags pappa/ekstramamma rolle i tvillingene sitt liv 😀 haha.. 

 

 

 

Hva er favoritt maten din?

Skal jeg velge en middag som jeg er mest glad i, må det nok bli biff med deilig tilbehør. Men det er mye annet jeg og elsker av mat! Er nok litt matvrak…

 

 

 

Hvor lenge har du kjent din tyrkiske kjæreste?

Jeg traff han for første gang for ca 5 måneder siden i Tyrkia da jeg var på ferie med Amalie (snart ett halvt år siden altså). Men jeg har fysisk bare truffet han tilsammen i 2 uker. Av de 2 ukene, var det bare 1 uke der vi var sammen som kjærester og var fysisk med hverandre. Da den første uken bare pratet vi sammen og ingenting mer.

 

 

Hvor lenge er det til du gifter deg?

Alt for kort tid, egentlig! Begynner nemlig å gå opp for meg at jeg om ikke så lenge til, skal bli en konemor for første gang i mitt liv. Men det er ingenting annet jeg vil, enn å bli konen hans. Om 4 måneder skal vi gifte oss i Tyrkia.

 

 

 

Hvorfor er dere så raske med å gifte dere?

Situasjonen er veldig spesiell og ting er så absolutt ikke lett når en forelsker seg i en fra ett annet land. Spesielt med oss, hvor jeg har barn (+barnebarn) og jobb jeg ikke kan reise ifra. Hadde jeg vært yngre, kunne jeg nok klart å hatt ett langdistanse forhold i ett par år før en tenker på giftemål. Men siden jeg ikke kan reise til Tyrkia så ofte og når jeg først reiser, kan jeg heller ikke være vekke så lenge, blir det veldig vanskelig. Derfor hadde det vært helt supert om han kunne kommet på besøk til meg i Norge. Da kunne vi blitt bedre kjent og prøvd å bo sammen, før vi tok neste skritt. Men vi fikk ikke godkjent besøksvisumet da han ikke har noe som holder han fast i Tyrkia. Dermed er de redd han ikke ville reist tilbake til Tyrkia, om han fikk komme her på besøk. Så for oss blir dette det beste og mest riktige valget for oss til å leve sammen. Vi er forelsket og ønsker ikke denne avstanden mellom oss.

 

 

 

Hvordan er det å være bestemor så ung?

Har vell egentlig ikke gått helt opp for meg enda, at jeg er bestemor. Føler meg mer som en ekstra-mamma eller noe, hehe. Sikkert fordi jeg er så involvert i alt med tvillingene. Men tror ikke jeg er så ekstremt ung som bestemor.. Jeg er ung, men det er nok mange flere enn meg som er bestemor som 38 år og kanskje yngre. Tror forskjellen er at jeg ser yngre ut enn jeg er!

 

 

Hva gjør du for å se så ung ut?

Absolutt ingenting, haha. Har aldri vært flink på å ta godt vare på meg selv. Men jeg burde begynne å ta bedre vare på utsiden, nå som jeg er blitt så “gammel” som jeg er.

 

 

 

Hadde du rett på permisjon når Amalie var i fødsel?

Siden jeg jobber som nattevakt i turnus, har jeg en del fri. Så når Amalie kom i fødsel, klaffet det perfekt med fri-perioden min. Men jeg måtte ringe meg inn syk på den første natten. Da hun kom hjem søkte jeg om permisjon for å hjelpe henne i 2 uker. Jeg fikk byttet vekk vaktene mine og var hjemme, men vet enda ikke om den ble godkjent med betaling.

 

 

Skal du virkelig gifte deg med en du ikke har bodd sammen med?

Eneste måten jeg har til å bo med han, før vi gifter oss, er å flytte til Tyrkia. Vi søkte nemlig om besøksvisum for han til å komme på besøk her i 3 måneder, men fikk avslag. Det er VELDIG strengt og han er for ung og har for lite som holder han til hjemlandet sitt. Så da er de redd han ikke vil reise hjem igjen når visumet går ut. Men jeg kan ikke flytte til Tyrkia, da jeg har barn, barnebarn og jobb her i Norge, som jeg ikke kan reise ifra. Svaret på spørsmålet ditt er: Ja, jeg skal gifte meg med han, uten å ha bodd sammen med han!

 

 

 

Skal familien din være med i bryllupet?

Nei, dessverre. Det blir kun meg som reiser ned, når jeg skal gifte meg. Amalie ønsker ikke å ta med seg tvillingene ned til Tyrkia når de er så små og sønnen min skal ikke involveres før Huseyin kommer til Norge. Har ikke invitert eller spurt resten av familien, da de ikke har vist meg at de ønsker å være en del av det. 

 

 

Hvordan er dagene til deg, barna og barnebarna dine?

Hektiske og late på en og samme gang, hahah. Vi er stort sett bare hjemme. Men det skjer hele tiden noe og dagene fyker. Går mest i bleieskift, trøst, kos, byssing, sofasitting og litt husarbeid. Selv har jeg begynt å jobbe natt igjen, så mine dager går og litt til å sove ut etter vakten.

 

 

 

Hvorfor skriver du så lite om sønnen din?

Han er så liten enda, at jeg ikke ønsker å involvere han for mye.

 

 

Du skrev at du og din tyrkiske kjæreste skulle prøve å bli gravid. Vil dere prøve før dere er gift? Er det lov i Tyrkia?

I Tyrkia er det veldig uvanlig å bli gravid før en er gift. Spesielt siden det helst er ønskelig at en er jomfru frem til en er gift. Men det begynner å bli flere og flere som ikke venter med sex til etter de er gift. Forskjellen fra her, er vell at mennene tar ansvar om en kvinne blir gravid. Da gifter de seg nemlig med kvinnen, om hun blir gravid. Så alenemødre er ikke vanlig å finne der nede. Kjæresten min er vokst opp med normer og regler som han i utgangspunktet ønsker å følge. Men en del av de, har blitt brutt etter at han traff meg. Det å bli gravid før ekteskapet, er en av de han nå ønsker å bryte. Han er nemlig veldig babysyk og klar for å få en familie. Noe som passer bra, ettersom jeg er akkurat på samme sted.

 

 

 

Kan du begynne å ta flere og bedre bilder av deg og din hverdag?

Det skal jeg ta å bli flinkere på. Akkurat nå er det vanskelig å få til, da tvillingene krever masse av oss. I tillegg føler jeg at jeg både ser fæl og sliten ut fortiden. Så føler meg ikke bra foran ett kamera akkurat nå. Men ja… jeg skal bli flinkere på det 🙂