Dager hvor speilbildet forandrer seg!

Reklame | Femme Luxe

For noen dager siden hentet jeg en pakke på posten med klær fra Femme Luxe. Jeg gledet meg veldig til å åpne den opp og prøve på klærene, da jeg har lagt på meg ett par kilo etter de tre ukene jeg hadde i Tyrkia. Så jeg trengte en oppmuntring.

 

 

Jeg savner nemlig mannen min, og da blir det lett for at jeg stapper nedpå med litt mer usunt, enn det jeg burde ha gjort! Så jeg følte at jeg trengte å ta på meg noen nye klær og få opp igjen selvfølelsen min.

For det pleier nemlig å hjelpe på humøret mitt, om jeg føler meg litt sliten, stor og ustelt. Det å få på meg noe nytt og spennende, gjør altså at jeg føler meg både litt ny og fresh.

Men for første gang, så fungerte det ikke i det hele tatt, med nye klær. Faktisk, så gjorde det humøret mitt egentlig bare enda verre. Altså var jeg skikkelig grinete og lite glad i kroppen min der jeg stod foran speilet i mine nye klær, som jeg hadde gledet meg sånn til.

For å gjøre humøret mitt og selvfølelsen min litt bedre, bestemte jeg meg så for å klippe håret mitt. Det pleier jeg nemlig å gjøre selv, etter at jeg kjøpte en smart “dings” på internettet for ett par år siden. Det gjorde godt å få vekk de slitte tuppene, men da jeg stilte meg opp foran speilet i bare bysteholderen og så meg selv bakfra i speilet med telefonen, skvatt jeg skikkelig til. For jeg kjente meg ikke igjen i det hele tatt i speilet. For i speilbildet kunne jeg nemlig se både ryggvalker og at jeg så ut som en kort og firkantet dverg.

Jeg reagerte med å legge fra meg telefonen og sluttet å se meg selv i speilet. Så mumlet jeg surmutt til min datter at jeg ikke var i humør, for så å gå opp å legge meg. Hadde vært på nattevakt og trengte søvn.

Men den opprinnelige planen min for dagen var å ta bilder av meg selv i klærne for å lage ett innlegg hvor jeg skrev om produktene. Nå ville jeg ikke tenke tanken på å ta bilder av meg selv i klærene engang!

Jeg vet nemlig med meg selv, at når jeg er i dette humøret, så er det ingenting som hjelper. Samtidig vet jeg at jeg mest sannsynlig ser helt lik ut som jeg gjorde dagen før, selv om jeg føler speilbildet plutselig har forandret seg over natten.

Tror vi alle har disse dagene innimellom! Dager hvor vi ser oss selv plutselig helt annerledes og finner feil med det meste av det vi ser i speilet. Til og med ting vi opprinnelig liker med oss selv, kan se helt annerledes ut på en slik dag.

Slik har i alle fall jeg hatt det så lenge jeg kan huske. Ikke nødvendigvis så ofte, men ofte nok til at jeg husker dagene igjen, når den dukker opp. Dager hvor jeg rett og slett føler meg stygg!

Så jeg valgte å spørre Amalie om hun kunne hjelpe meg. Jeg trengte nemlig bilder av tøyet jeg hadde fått og visste at jeg ikke ville bli fornøyd nok med meg selv, til å få tatt bilder som jeg kunne bruke her i innlegget. (derfor er bildene av henne og ikke meg)

 

Toppen finner du HER

Buksen finner du HER

 

 

Denne heldrakten med “one arm” finner du HER

 

 

Og under her har jeg den på meg, med en enkel hvit skjorte over

 

Og her er den samme drakten, bare i ensfarget rød. Den er dessverre utsolgt.

 

Heldigvis har jeg en helt fantastisk nydelig datter som stiller opp, når jeg trenger det. Så hun prøvde på klærene jeg hadde kjøpt, tok selfier og sendte det til meg. Så nå kan jeg altså legge ut bilder av plaggene her til dere og dermed vise hva jeg har fått og hvor fint alt var.

Jeg vet at om en dag, to dager eller kanskje ett par dager, så vil jeg føle meg normal igjen. Det er nemlig ikke utseendet mitt som har forandret seg. Men mer hvordan jeg ser på meg selv utifra dagsform, trøtthet og helt sikkert noe annet psykologisk som påvirker oss mennesker på hvordan vi oppfatter vårt eget speilbilde.

Har dere slike dager også?

Klærene kommer fra nettsiden Femme Luxe Og er enkelt å bestille hjem. Nettsiden er oversiktlig og bedriften er profesjonell. Klærene tar ett par dager fra du bestiller til du får det på posten eller levert på døren. I tillegg er klærene av god kvalitet og utvalget stort. Jeg kan iallefall anbefale dere å handle på denne nettsiden.

 

TRYKK HER FOR Å KOMME TIL NETTSIDEN

Nå har de forresten 50% avslag på ALT

 

Femme Luxe er en nettbutikk du får kjøpt klær, som passer alle og enhver

 

Haha, det hørtes ut som ett slagord, som kunne vært brukt i en radioreklame. Men det er altså helt og holdent sannheten. De har nemlig alle slags klær og du finner alt fra minikjoler til mer hverdagslige klær. Selv velger jeg de “vanlige“ klærene, da jeg ikke bruker minikjole eller andre klær som viser mye kropp.

Men nettopp det at de har så mye variasjon. Er jo det som gjør denne nettbutikken så gøy. Skader heller ikke at prisen er overkommelig og at kvaliteten er veldig bra. Videre er nettbutikken profesjonell og har både god dialog og er raske på å sende produktene.

Her er ett par direktelink til de forskjellige stilene du kan finne i denne nettbutikken:

 

 

 

Jeg er nygift, men alene

Meg og min mann har nå blitt enige om at jeg fra nå av skal reise ned til Tyrkia en uke hver måned. Har ikke kunne gjort det tidligere, da Amalie var høygravid og deretter fikk tvillingene som alenemor.

 

 

Hun og tvillingene bor jo gratis hjemme hos meg, men jeg ønsket å hjelpe henne (min datter) med barna og alt rundt, som matlaging og diverse. Er nemlig ikke lett å være alene med to nyfødte babyer etter ett keisersnitt.

Nå som jeg har vært i Tyrkia ett par ganger og var til og med vekke så lenge som tre uker i strekk, har Amalie blitt helt selvstendig. Hun gjør absolutt ALT selv og finner i tillegg tid og energi til å både lage middag og gjøre husarbeid.

Derfor har jeg nå muligheten til å reise mer og prioritere mitt eget liv og fremtid, mer enn før. All denne reisingen vil jo påvirke økonomien min og det vil både jeg og barna kjenne på den neste tiden. For jeg har nemlig alltid hatt stort fokus på å ta ekstravakter i friuken min, og nå vil jeg jo være vekk reist og ikke få den ekstra inntekten. I tillegg vil jeg få ekstra utgifter på selve reisen hver måned.

Så jeg vil få mindre penger inn og måtte ta mere penger ut! Absolutt ikke ett koslig regnestykke.. Men for meg er det totalt verdt det og jeg håper at det kun vil være snakk om ett år, før vi kan bo sammen her i Norge. Jeg holder jo på å pusse opp huset og lage hage, så jeg trenger pengene mine.

 

 

Nå reiser jeg med direktefly fra Bergen onsdag 24 april til Antalya flyplass, hvor jeg vil møte min mann. Så reiser vi sammen videre til området utenfor sentrum hvor han skal jobbe i år. Han jobber som servitør og begynner å jobbe omtrent på samme tid som jeg kommer ned.

Vi skal bo på ett hotell vi ikke har vært på før og som ikke har mat inkludert. Så vi vil gå ut å spise hver dag, om vi ikke bestiller noe takeaway da. Hüseyin vil jo opprinnelig bo der han jobber og få alle måltidene der. Men når jeg er der, vil han bo og spise med meg.

 

 

Her skal vi bo 😊 Billig, men vi trenger ikke mer enn dette.

 

Han jobber kveldsvakter og har fått beskjed om at han ikke vil få noe særlig fri, selv om jeg er der. I fjor fikk han fri nesten hele uken vi hadde sammen. Men i år er det tydeligvis strengere. Så det blir nok lange kvelder for meg, hvor jeg bare vil sitte på rommet og vente på han.

Gleder meg noe sykt til å krype inn i armene hans igjen og å få være konemor i en uke. Er nemlig litt rart å være nygift, men alene!

 

 

Er forresten veldig trist å ikke kunne reise tilbake til hjembygden hans mer i år. Synes nemlig det var mye bedre å være sammen med han der, enn i turist-områdene. Savner naturen og ikke minst så savner jeg familien hans.

Men jeg reiser selvfølgelig der han er og gleder meg noe sykt til at vi kan være sammen en uke hver måned fremover.

Jeg ble som ett dyr i Tyrkia

Ligger i sengen og tenker over alle opplevelsene jeg hadde da jeg var i Tyrkia for å gifte meg!

Bryllupet var jo helt fantastisk og det samme var Henna-night’en min. Det kan du forresten lese om, med å trykke HER for bryllupet del 1, HER for bryllupet del 2 og HER for henna-night.

Men jeg tenker nesten like mye, om ikke mer, på de dagene det bare var meg og Hüseyin. Dagene hvor vi var hjemme med familien og dagene vi to alene, kom oss ut i naturen.

Naturen var så fantastisk vakker i landsbyen hans, og vi trengte bare å gå rett utenfor porten på tomten og vi var alt i bunnen av fjellet. Fjellet som ikke var så høyt eller bratt, men som i mine øyne, er det vakreste fjellet jeg noen sinne har sett. Fargene gikk i grønt, brunt og grått. En nydelig fargetone som ble som ett maleri jeg kunne trakke rett inn i. Eller som en drøm jeg kunne ta og føle på!

 

 

Spesielt vakkert var det med knall blå himmel og ikke minst når vi gikk hjemover i solnedgang. Bare det å gå der rolig, mens jeg nødt hver minste detalj rundt meg og samtidig gå der sammen med mannen jeg har valgt å leve resten av mitt liv med. Nei, ord kan ikke beskrive hvor lykkelig jeg var når jeg gikk der i fjellet.

Den tryggheten, lettheten og kjærligheten jeg følte gjorde meg ufattelig lykkelig. Det var nemlig som om jeg hadde funnet veien hjem! For der i naturen, der i solen, der med ektemannen min og med insekter og dyr..  Følte jeg meg som en del av noe større.

Jeg følte meg fri fra alt av bekymringer og stressfulle dager. Fri fra mennesker og trafikk, og ikke minst så følte jeg meg så LEVENDE…

Her er to firfisler som skulle til å pare seg 😊

 

Tenker mye på disse fjellturen vi hadde. På stillheten vi delte, på ting han viste meg, lærte meg og ikke minst fikk meg til å smake på. For det å smake på naturen, gjorde ikke bare opplevelsen spennende, men også fullstendig HEL, om jeg kan si det sånn.

Jeg ble som ett dyr som gomlet i meg gress og jeg klarte ikke å la være å fantasere om at vi var de eneste menneskene igjen på jord eller at vi var ett ektepar fra den tiden menneskene levde i naturen. At vi bodde i en hule og måtte spise det vi fant eller klarte å fange.

 

Det var magisk og det føltes ut som jeg levde i en film jeg ikke ville slå av! Spesielt da vi dro ned til elven, som ligger ca 5 min med bil fra huset. Naturen der er orgasmisk vakker, om jeg kan si det rett ut. Det blåe vannet slår på en måte mot deg og gjør deg helt målløs av forelskelse. For jeg følte nettopp det… En slags forelskelse til naturen.

Vet ikke hva det er med meg og huler i fjellet. Men jeg er så ufattelig fasinert av det. Jeg ville gå inn i hver eneste hule vi så og det var ikke akkurat lite av dem rundt oss. Der var nemlig huler overalt og noen kunne vi rett og slett ikke nå på grunn av naturen, som mest sannsynlig har forandret seg i løpet av alle disse årene.

Det var landsbyer av huler og innimellom var det mest sannsynlig lukkede gravplasser inni fjellet. Noen av de større hulene kunne være på 3 etasjer og det var både romfordelinger og ganger.

 

 

Som jeg har skrevet tidligere, prøvde vi altså å lage baby i ett par av hulene. Altså… Vi var helt alene og situasjonen var spennende, så hvorfor ikke? Jeg er iallefall ikke flau over det og vil gjerne gjøre det igjen – mange ganger.

Det ble forresten ikke noe baby av det, selv om vi gjorde en sabla god jobb på å prøve, I hele 3 uker. Men det skal jeg ikke tenke på nå!

Nei nå skal jeg tenke litt videre på alle disse opplevelsene mine og samtidig felle en tåre for savnet etter min mann. Men det er heldigvis bare litt over en uke igjen, til jeg reiser tilbake til Tyrkia for å krype inn i armene hans igjen.

Hotellfrokost blir prioritert

 

Nå nærmer det seg påske med stormskritt. Og for oss, alle under mitt tak, så betyr det familietid. Da pleier vi nemlig å kose oss litt ekstra og kanskje finne på noe sammen, som familie.

Så da jeg kom over ett godt tilbud på hotellfrokost inne på facebook, slo jeg til med det samme og booket plass. Vi er nemlig veldig glad i mat alle sammen og elsker stemningen hotell gir oss.

 

I utgangspunktet skulle vi ha med oss Brage, men han er hos pappaen sin denne helgen. Så da ble det “bare” meg, Amalie og tvillingene som dro avgårde. Men vi er jo hele tre generasjoner og det er jo litt kult, når jeg tenker over det.

Er jo ikke påske helt enda og vanligvis ville vi nok ha ventet til påsken var begynt, før vi booket. Men siden jeg stort sett skal jobbe hver eneste natt i kommende uke, så passet det aller best å gjøre det den dagen før jeg skulle på kveldsvakt. Jobber nemlig veldig mye for tiden, siden jeg snart reiser ned igjen til min mann i Tyrkia.

Hotellet ligger bare 10 minutter unna oss og vi har tidligere overnattet der. Faktisk hadde vi suite på juleaften i fjor og spiste julefrokost der hele gjengen. Så vi kjenner til hotellet og vet at maten og utvalget er kjempe godt.

Det første som møter oss når vi kommer inn på hotellet og går mot frokost lokalet, er velkomstdrink…

 

Altså en veldig god start på en fantastisk frokost.

Hadde faktisk forventet at det skulle være masse folk, siden det var så billig frokost. Men det var ikke så mange som hadde tatt turen. De fleste som spiste der, tror jeg bodde på hotellet. Men det så ut som det var ett par familier som hadde gjort det samme som oss og bare kommet for frokosten.

 

 

 

Tvillingene var våken når vi kom. Men etter å ha trillet litt på de, så sovnet begge to og vi fikk begge god tid til å spise før han ene våknet opp igjen.

 

Mathias ville nemlig mye heller være med mammaen sin og mormor (selvfølgelig, hihi) enn å sove i vognen.

Thomas sov helt til vi var på vei ned i bilen!

 

Lagt på meg noe sykt etter jeg var i Tyrkia og i tiden etter jeg kom hjem. Så burde nok ikke ha spist så mye som jeg gjorde.. Men altså… Vi lever bare en gang dere og da må vi nyte livet. Og for meg, er livet mat, hehe.. Matgal…?, ja det er meg!

NB. Legg merke til glorien jeg fikk over hodet, hehe. Er så sabla uskyldig, serr u’

 

 

 

 

 

 

På vei ned i kjeller for å hente bilen, fikk vi selfie-dilla på grunn av alle speilene…

 

 

Helt alene ser jeg helt normal ut i høyden, noe jeg forøvrig er med mine 168 cm over bakken. Men ved siden av min datter Amalie, ser jeg ut som en dverg!

Ler meg ihjel når jeg ser på dette bildet og føler jeg kunne fått en rolle i den neste filmen “Hobbits”.

 

Altså… Haha..  Er det rart jeg føler meg liten ved siden av denne nydelige høye jenten på høye hæler?

 

Ble bedre når hun bøyde knærne, haha..

Mor og datter ❤️

Etter frokost kjørte vi hjem for å slappe litt av, gå en tur og senere spise middag, før jeg dro på seinvakt.

 

I dag skal jeg på tidlig vakt fra klokken 9-15, før jeg kan ta litt helg. Får bare resten av dagen og kvelden fri, før jeg begynner på ann igjen. For neste uke skal jeg jobbe 5 eller 6 nattevakter. Vaktene er på 10 timer, så det blir jo en uke med 50 eller 60 timer på jobb. Tar nemlig mye vakter nå for tiden, da jeg skal reise til Tyrkia i en uke og mister altså da en hel uke, hvor jeg pleier å ta litt vakter.

Men det er sååå verdt det, ettersom jeg skal ned å være med min ektemann i Tyrkia, den uken. Savner han noe sykt alerede. Er jo nygift og forelsket ❤️..

 

Følg meg gjerne på snapchat. Er veldig aktiv der. Noen dager litt mindre..  Men stort sett bilder og filmer hver dag fra mitt liv. Finner meg som: mette.ask

 

Barna mine skal møte ektemannen min for første gang!

Opprinnelig hadde barna ønsket seg Danmarkstur i år, da Brage ville på Legoland og Amalie tenkte bilferie var bedre enn sydentur, med tvillingene. Men nå ser det ut som om alle sammen sterkt vurderer å bli med meg ned til Tyrkia, for å treffe mannen min.

 

 

Amalie var jo med meg i fjor, da jeg traff min mann den aller første gangen. Så hun har jo både truffet han og snakket med han tidligere. Men nå som jeg ble kjærester og senere gift med han, ønsker hun å treffe han igjen. Han blir jo tross alt hennes stefar, selv om hun er blitt voksen. Uansett alder, så vil han jo bli en del av livet hennes og hun ønsker da å bli mer kjent med han, før han flytter hit.

Brage er enda liten (snart 8 år) og var i utgangspunktet veldig innstilt på Legoland. Så siden barna mine alltid kommer først, la jeg sommerferie planene etter dette. Men han er nå begynt å tenke mer over situasjonen og har selv sagt at han ønsker å reise ned å besøke sin stefar. De har snakket litt sammen på FaceTime (samtale med skjerm – lignende Skype) og har en veldig god dialog, selv om de ikke snakker samme språk.

Min sønn er i tillegg veldig glad for at jeg er gift, da det ser ut som det gir han trygghet. Som han sier selv, “endelig har du funnet en mann som vil ha deg og ikke går fra deg”. Haha, må jo bare le litt av det, selv om det egentlig er trist at han har hatt slike opplevelser. Men nå har han både mor og far, som begge er i stabile forhold og er lykkelige. Det gjør han nok veldig godt og vil etterhvert gjøre at han ikke trenger å passe sånn på mammaen sin.

 

 

Mange reagerer sterkt på at jeg, som har barn, har giftet meg med en Tyrkisk mann og det skal de få lov til å gjøre. For de kjenner ikke meg, mine barn eller mannen min. For hovedpersonene, som er oss, har det veldig bra og er trygge i situasjonen.

Selvfølgelig er situasjonen annerledes og ting kan føles litt uvant i starten. Kanskje mer for Amalie enn for Brage. Det går litt på alder og på personlighet. Men vi har det bra, absolutt alle av oss, her i huset.

Egentlig tror jeg at denne situasjonen faktisk gjør oss godt, når alt kommer til alt.

 

Det skal jeg selvfølge forklare litt bedre.

Jeg selv hadde mistet troen på menn og deres evne til å satse og stå stabilt i den avgjørelsen. For min erfaring er at datingsider har ødelagt oss Nordmenn. Det er nemlig blitt så utrolig vanskelig å få noe til å vare. Menn, slik jeg oppfatter det, er hele tiden observant på at det kan dukke opp noe bedre. De treffer en de virkelig liker, men klarer ikke å slippe tanken på at det kanskje er en der ute som passer ENDA bedre. Det gjorde hele dating prosessen og nyforhold veldig stressende for meg. Jeg var konstant usikker og nervøs, da jeg ikke følte meg trygg. Jeg ville bare hoppe over alt det og gå rett inn i noe seriøst og trygt. Noe jeg kunne jobbe med og ett sted jeg kunne føle meg “hjemme” og tatt vare på.

Jeg fant det i mannen min og jeg føler endelig at jeg har landet. Ikke bare fant jeg en moden, trygg og stabil mann, men jeg fant også en mann som passer meg som en “hånd i hanske” (som det heter). Han gir meg ABSOLUTT alt jeg trenger og ønsker.

 

Avstanden og tiden er selvfølgelig veldig tung for oss begge og ikke minst tanken om fremtiden, på det vi selv ikke kan styre. Men samtidig tror jeg at dette vil gjøre oss sterkere og at med all denne motstanden og utfordringene, så vil vi som par, få ett sterkere bånd enn om vi hadde hatt det lettere.

Barna mine har opplevd menn som kommer og går. Det er noe jeg skammer meg over og synes er veldig trist. For det har absolutt ikke vært mitt ønske for både de og meg selv. Helt siden jeg ble gravid som 18 åring har jeg altså ønsket å ha en kjernefamilie. Men det hele startet med feil mann og jeg har tydeligvis tatt flere dårlige valg i ettertid opp igjennom livet mitt. Ett par ganger (få tall) har jeg truffet fantastiske menn som virkelig er gode mennesker. Men av diverse grunner har det ikke fungert. Brage sin far er en av de sistnevnte. Ett fantastisk menneske som jeg er utrolig takknemlig for er faren til sønnen min.

Nå har barna fått en stefar som bor i Tyrkia.

Jeg ser selv hvordan det ser ut her på “papiret”, men virkeligheten er ikke så svart på hvitt som det. Barna mine ser nemlig at mamma er lykkelig. At hun har lave skuldre og at hun har fått en trygghet hun aldri tidligere har hatt. Samtidig har de ikke måtte gi så mye slipp på meg og min tid. Vi lever nemlig som før og jeg har fremdeles stort fokus på de alle sammen. At jeg har begynt å prioritere meg selv litt og kommer til å reise til Tyrkia en uke i måneden, tror jeg ikke er noe som oppfattes negativt av de.

 

I tillegg vil tilvenningsperioden bli bedre nå som de får fordøyd det at mamma er gift, uten å måtte dele meg med noen her hjemme, enda. At de nå i tillegg ønsker å være med ned for å møte han, gjør jo denne tilvenningsperioden enda bedre. Så jeg er veldig glad for at de nå ser ut til å ha bestemt seg for å reise dit og ikke til Danmark, som de først ønsket.

Jeg vet at sønnen min og ektemannen min kommer til å klaffe bra og få ett godt kompis-bånd. Der er jeg ikke bekymret for i det hele tatt. Det jeg vil være observant på, er hvordan utviklingen blir oppigjennom årene. At Brage vil føle seg like mye sett, hørt og tatt vare på, selv om meg og min mann får felles barn.

Amalie vil nok slite litt mer med tilvenningen da hun er blitt voksen, med meg som ung mamma og siden min mann er yngre enn meg. De vil nok aldri få ett far-datter bånd, selv om hun trenger en farsrolle i livet sitt. Men jeg tror at med tid, så vil de føle seg som familie og kanskje til og med få noe lignende far-datter forhold. Men igjen, det vil ta tid!

 

 

(Bilde: Amalie og hennes tvilling sønner)

Nå sitter jeg å ser på hoteller i Tyrkia og planlegger reisen vår litt. Det er viktig for meg at det blir meg, mine barn og tvillingene som bor sammen og ikke at vi deler oss opp på noe som helst måte. Min mann er jo blitt en del av familien, men akkurat her, blir han kun en vi treffer på hver dag og ikke en som skal være på ferie med oss

 

Gleder meg sykt til å samle gjengen min ❤️

 

 

Tre små uker hadde vi…

Vi skulle for første gang ha tre hele uker sammen.. Tre uker hvor vi skulle gifte oss og bli mann og kone. Men mest av alt, tre uker hvor vi bare skulle være sammen.

Vi hadde planer, håp og forventninger begge to. Om både hva vi skulle gjøre, hvordan alt skulle bli, men og hva vi ville ha muligheten til å oppnå med 3 uker.

Alt gikk som planlagt med både papirarbeid, Henna-night og med bryllupet. Faktisk var dette det mest fantastiske bryllupet jeg noen sinne kunne ha fått. Jeg elsker opplevelsen min og jeg elsker minnene jeg har å se tilbake på.

Jeg føler meg 100% lykkelig og trygg i avgjørelsen med å takke ja til å leve resten av mitt liv sammen med akkurat denne mannen. En mann som er så lik meg selv, men samtidig gjør meg hel på de områdene vi er ulike. Vi utfyller hverandre og vi er begge like innstilt på å jobbe oss igjennom de dagene ting ikke er så lett.

 

Kommunikasjon og fysisk kontrakt er limet vårt, og det skal vi jobbe for å bevare igjennom ett langt liv. Ikke minst humoren og våre felles interesser. Vi snakker en del om det… Hvordan vi skal takle fremtidige utfordringer!

En av forventningene våre som vi hadde til disse tre ukene, var å bli gravid. Jeg har to barn fra før av, men har aldri håpet eller prøvd å bli det før. Derfor trodde jeg nok at det var mye lettere, enn det faktisk er. For i mitt hode var det bare å ha sex på riktig tid, så ble det baby av det.

Vi hadde jo tre uker på oss, så da ville vi jo klare å klaffe med tiden… Tenkte jeg! ” Men jeg tenkte feil, dessverre.

 

Jeg ble nemlig ikke gravid og har både 2 graviditetstester og mensen, som forteller meg det. Vi ble selvfølgelig veldig skuffet og lei oss, begge to. Spesielt siden jeg var så sikker på at jeg faktisk var gravid, de siste dagene jeg var i Tyrkia.

Men nå som jeg innser at det faktisk er mye vanskeligere enn jeg trodde, er jeg blitt PISS REDD for at jeg kanskje ikke kan bli gravid mer. For tenk om egg kvaliteten min er blitt så gammel og dårlig at det ikke vil bli noe baby, uansett hvor lenge vi prøver. Tenk om jeg aldri mer får oppleve å gå gravid, føde en baby og amme igjen! Eller at jeg ikke får gitt mannen min opplevelsen av å bli pappa!

Akkurat nå er DET min største frykt… Å ikke kunne få barn sammen med mannen min.

Jeg har vært babysyk og har ønsket meg ett barn til, i mange år nå. Så selv om jeg alt har to fantastiske barn, er dette noe som virkelig er veldig viktig for meg. Ikke minst har det blitt enda mer viktig nå som jeg har en fantastisk mann som ønsker det samme som meg.

 

Han fortjener virkelig å få egne barn og bli pappa. Det er en rolle jeg vet han passer og ikke minst så vet jeg at han brenner for det familielivet med meg og barn. Han vil bli en fantastisk pappa og stepappa, det er jeg ikke i tvil om.

Men om ikke jeg kan gi han det, så vet jeg ikke hva jeg skal gjøre! Han ønsker å gå videre med medisinsk hjelp, om vi ikke blir gravid, og det er jeg selvfølgelig med på. Men om ikke det heller fungerer, så er det mulig jeg ber han finne en annen dame som kan gi han det familielivet han drømmer om. Selv om det knuser meg helt..

Men jeg elsker han og ønsker han kun det beste i livet. Så om det betyr å gi slipp, så gjør jeg det. Vi lever jo tross alt bare en gang og da er drømmer veldig viktig.

Selv vil han ikke høre snakk om det og blir såret når jeg sier det. Han forstår meg, men vil ikke at vi gir hverandre opp, uansett om vi får felles barn eller ikke. Da vil han heller at vi finner en annen løsning på å bli foreldre sammen.

 

 

 

Vi er blitt enige om å ikke tenke så mye på om vi blir gravid eller ikke, sånn at vi ikke stresser med det. Skjer det, så skjer det, liksom!

For om 2 uker drar jeg tilbake til Tyrkia for å være med min mann i 1 uke. Deretter vil jeg reise ned minst en gang i måned, for at vi kan være sammen.

 

Jeg VET at han elsker meg

Ligger enda i sengen, selv om jeg egentlig våknet for fire timer siden. Følte bare veldig for å ligge her å tenke og egentlig bare føle på alt som har skjedd i det siste.

Jeg er lykkelig.. Men jeg er samtidig redd for smerte i fremtiden.

 

 

1-2 år avstand skal vi klare, da kjærligheten vår er sterk nok til å tåle det meste av motstand. Det vet både jeg og min mann, ettersom vi alt har fått en god del motstand som bare har gjort oss sterkere. Men om det blir mange år, mange flere enn det vi er innstilt på, så vil vi få det veldig tungt.

Ser liksom ikke helt for meg å være gift med en mann jeg aldri får bo sammen med! Det tror jeg nemlig er mer enn hva jeg klarer å mestre. Men vi liker ikke å snakke om det og vi prøver helst å ikke tenke på det. Det at vi kanskje aldri får bo sammen som mann og kone.

Jeg er glad for at regelverket er strengt, da det er viktig å luke ut de som kun gifter seg kun for å komme inn i landet. Men det er skremmende når jeg leser om andre som blir dømt til proforma, uten at det er det. Altså at det er ekte kjærlighet, men de får avslag fordi de ikke blir trodd. Da blir jeg nemlig redd for at noen skal henge seg opp i ting på papiret, som alderen vår og ikke tro at min mann faktisk kan elske meg.

Jeg VET at han elsker meg og selv om andre der ute liker å påpeke alder, at jeg har barn fra før av, at jeg har barnebarn og at vi ikke har samme religion, som en årsak til at han ikke kan elske meg. Så vet jeg at det ikke stemmer, på lik linje som andre nygifte tenker om sine ektefeller. Jeg har nemlig ikke en tvil i min sjel på at han virkelig føler det samme som meg.

Det finnes de som alltid slenger naiv-kortet etter meg. “Du er så sykt naiv og ser ikke sannheten fordi du er forelsket” osv…

Før plaget det meg veldig, og jeg fikk behov for å prøve å bevise både at jeg ikke var naiv og at han faktisk elsker meg. Men det har jeg heldigvis sluttet med. Det er for det første helt umulig for meg å bevise, da det er følelser og ikke ett fysisk objekt jeg kan legge fram som bevis! Og for det andre er de som alt har bestemt seg for at jeg er dum og naiv, og at mannen min er kun ute etter penger og innreise til Norge, så fastlåst i sin egen tankegang, at det ikke er verdt bryet.

 

Jeg vet, min mann vet, barna mine vet, hans familie vet og mine nærmeste begynner å forstå… Det er opprinnelig ALT som betyr noe. Jeg gidd rett og slett ikke å bruke energi på de trangsynte og fordomsfulle menneskene som uansett ikke kommer til å forandre seg på grunn av meg. De er alt for hardt preget av media og redsel, til å forstå at ikke ALLE muslimer er like og at ikke ALLE Tyrkere lurer damer for å komme til Europa.

Hmmmm…. Livet er som en spennende film eller bok, noen ganger. Vi tar våre valg, får våre opplevelser og vi går igjennom vår helt unike historie med både sorg, lykke, kjærlighet, spenning og komedie. Jeg pleier iallefall å tenke sånn på livet mitt. At jeg har mange gode historier som både har vært vanskelige og lette å se tilbake på. Men selv om jeg kanskje ville ha forandret på noe, om jeg kunne gjort hele livet på nytt. Så er jeg utrolig takknemlig for å ha hatt dette livet mitt. Jeg er MEG og jeg har levd Mitt liv, som har gjort meg til det mennesket jeg er i dag.

Nå bare håper jeg av hele mitt hjerte at neste kapittel i boken min, gir meg den roen og tryggheten med kjærligheten, jeg alltid har drømt om. At jeg kan bo sammen med ektemannen min og dele hverdager som både er tunge og lette, med han. – min bestevenn og kjæreste.

 

 

Har forresten bestilt og betalt to turer ned til Tyrkia nå. En uke i slutten av denne måneden (april) og en i midten av mai. Dessverre klarte jeg å booke tur slik at jeg er vekkreist på 17 mai, da jeg ikke tenkte over den datoen før etter det var betalt. Men jeg håper at det er den eneste viktige datoer jeg kommer til å være vekke fra barna på. Barna kommer nemlig ALLTID først og det har jeg fokus på.

 

Jeg dro fra mannen min

Jeg kom hjem for noen dager siden og har vært i ett rart humør siden. Jeg er ikke glad, men jeg er heller ikke trist. Har havnet ett sted midt i mellom og føler meg egentlig litt tom.

Det samme skjer hver gang jeg reiser ifra han. For jeg gleder meg jo til å se barna og barnebarna igjen, sove i sengen min og dulle rundt i huset. Men jeg reiser ifra hjertet mitt og det blir ett tomrom som jeg ikke klarer å fylle når han ikke er med meg.

Denne gangen har vi bestemt oss for at det ikke skal være så lenge til jeg reiser tilbake, da vi begge sliter med avstanden. Så allerede om ett par uker, setter jeg meg på flyet til Tyrkia.

Min mann har takket ja til å jobbe samme sted som han gjorde sist turistsesong. Altså det stedet vi traff hverandre for første gang for snart 1 år siden. Så det blir utrolig herlig å reise ned der for å treffe han om ett par uker.

Fra nå av skal vi prøve å treffes en uke i hver måned frem til vi kan bo sammen. Usikker på om jeg har råd til det. Men vi hjelper hverandre økonomisk for å få det til. Så da skal det nok gå bra.

I got married to the woman of my life 

Gjesteinnlegg av min ektemann, Hüseyin 

 

I’m not that good at writing, but I can express myself enough to explain my feelings, my love and my happiness.

Time… the time can feel so unfriendly for me. It goes to fast when we are together and to slow when we are apart. Somethimes it feels like the time stops and i drowned, and I feel the weight of the whole world. Especially when I have to leave my wife at the airport, something in my throat tied and I have difficulty swallowing. This pain cannot be described !!!

I have fallen on stones before, my hand has been burned in the flames, my nose has been broken and I have fallen down from tree’s. But that was not the half of the pain I am suffering, when my wife leaves me at the airport.

 

 

When my wife came to Turkey for our wedding, there was not that much time. I had so much to do, in so short of time. We had to go to hospital to get blood test, then I needed to fix the translation of papers for marriage and make sure that everything with the wedding day and henna party was done. It is not easy to do it all at the same time. But I am proud to have done the most special and beautiful memories of my life.

Two days after my wife arrived, her friend Linn, was on her way to help us and we went to the airport to pick her up. I’ve never met her before, but in a short time after I met her, she was like a long-time friend. She was very helpful to us and I would like to thank her in particular. (Many thanks Linn)

Normally I’m not a very stressed person, but I have learned that I can be stressed when it comes to paperwork or wedding.
It wasn’t easy to organize our wedding, which was the most special moment of my life. I had to adjust everything from the smallest details to the biggest, and I was getting stress from the stress, that everything would go well on our wedding day.

Luckily, everything went well and we did not experience any problems. I love my wife very much and I’m bound with a very big love for her.

We got married soon after we was engaged. That is normal here in Turkey and especially in the area where I live. Those who gets engaged, will married in a maximum of 1 year after. I understand that Norwegians are not in a hurry to get marry and some are even never married. But we (Turks) can’t live without marrying the one we love.

My father is very old and has multiple diseases, so I wanted him to see our wedding. We are not here for a long time and we need to live our life, when we can. I also had to think about that families who lose an individual from his family, can not celebrate for a long time.

I wanted to offer my wife a wedding tradition of my own culture. But if our family where in grief I couldn’t do a wedding. So I am very happy to have done it now, when almost all of my family was here and also since only two of my married brothers had a wedding in my village.

I am therefore very glad that I could give my wife this wedding whit the live music, dancing and everything else that is my culture.

I am very happy to be married and I will protect my wife until I die, because she is my love, my life, my happiness and my everything.

Mette, my beloved wife, I love you so much. You you are my everything and I am happy when you’re happy. Believe me when you are sad, I’m going more sad than you. I want you to know that you have a husband who has to live away for a while. He is in love with you and can not describe his feelings for you.

The whole time goes by thinking of you. You’re on my mind every moment, and believe me, I haven’t even had a moment whitout you in my mind since I’ve known you. This heart will love and protect you forever and I swear with my heart that I will do my best to make you happy.

 

You are the most beautiful woman in the world for me and my beautiful wife who is as sweet as I have never seen in my life …

Hvorfor gjør jeg dette?

Noen ganger spør jeg meg selv om hvorfor i all verden jeg deler så mye av mitt eget liv. Ikke minst spør jeg meg selv om hva jeg får ut av å bruke både tid og energi på det.

Spesielt går jeg i meg selv, når jeg ser tilbake på slike innlegg som jeg la ut i går. Hva i all verden var poenget med det? Og hva om familien til min mann ser det og bruker Google translate! Det var jo tross alt over grensen på hva som er normalt å dele offentlig.

Var det ikke?

Svaret mitt, til meg selv, er ikke så bra og jeg ville aldri ha vunnet en diskusjon med det. For helt ærlig så vet jeg ikke alltid hvorfor. Det er som om at jeg glemmer at andre faktisk kan lese det jeg skriver og at det tross alt ikke er ett anonymt innlegg eller anonym blogg. For i teorien kan absolutt alle lese det, uansett hvem de er og hvor de bor. Og det er egentlig en skummel tanke.

Jeg elsker mannen min og er utrolig glad i den herlige familien hans. De tok nemlig utrolig godt imot meg, begge gangene jeg bodde der. Følte meg som en del av familien og jeg respekterer de så utrolig mye. Helt fantastiske mennesker hele gjengen og jeg kan se hvor min mann har fått sitt gode hjerte og sin herlige personlighet fra.

 

Føler meg utrolig heldig og priviligert til å få oppleve alt dette og for å ha truffet alle disse fantastiske menneskene. Så varme, godhjertet, åpne og omsorgsfulle mennesker.

Ikke minst er jeg ekstremt takknemlig for å ha en slik fantastisk ektemann i livet mitt og håper av hele mitt hjerte, at vi snart kan begynne livet vårt sammen her i Norge.

Skal prøve å tenke mer over på hva jeg deler og hvordan det kan slå tilbake på meg eller de rundt meg.