metteask.blogg.no Velkommen, jeg er en åpen, ærlig og personlig blogger som blogger om meg og mitt liv. Er gift og gravid med en 10 år yngre tyrkisk mann, som enda bor i Tyrkia. Er mamma til to og ung bestmor til eneggede tvillinger. Du vil i tillegg kunne lese om mine hobbyer som er oppussing, interiør, hage og matlaging.

Da sitter vi på bussen på vei til hjem til hjembygden til Hüseyin som ligger i innlandet nært Syria grensen. Tror vi har vært på bussen i ca 4 timer og har 4 timer igjen, før vi skal videre med bil til hjembygden. Hadde i utgangspunktet tenkt å ta en buss fra siste stoppestedet og da fått ca 2 timer ekstra. Men nå har tvillingbroren til Hüseyin sagt at han henter oss og og da sparer vi nesten én time.

Reisen til Tyrkia var lang, men jeg har faktisk kost meg stort sett hele veien. Har derimot fått minimalt med søvn, men det tar jeg igjen med late dager i Ören (hjembygden). Flyet fra Istanbul til Ankara tok ca en time og jeg sov hele veien. Frokosten spiste jeg på flyplassen i Istanbul før flyet (matpakke fra Norge). Hüseyin hadde derimot ikke spist frokost og selv med mye mas fra “crazy konen” spiste han ikke før vi fikk kake her på bussen.

Det var helt fantastisk å se mannen min igjen og hver eneste gang vi møtes så føles det ut som vi aldri har vært borte fra hverandre. Fantastisk deilig følelse og en ro i hele kroppen som alltid får meg til å føle meg “hjemme” når vi er sammen. Sammen kan vi nemlig overvinne absolutt alt.

Hüseyin hadde en typisk “Hüseyin reaksjon” når han så meg med gravidmagen for første gang. Først var fokuset på meg og selvfølgelig på to stjålne kyss da færrest mulig kunne se oss. Deretter så han på magen min, smilte med hele ansiktet og sa “what have you done?”, som betyr “Hva har du gjort?”. Deretter smilte han lurt mens det glimtet spøkefullt i øynene. Selv svarte jeg med samme mynt og sa “you did it to me” (du gjorde det mot meg) og ga en like stort smil tilbake. Etter det har jeg innsett at magen min har fått en ny beundrer og at den vil både få mange blikk, smil og berøringer av mannen min.

Vi tok buss fra flyplassen og bort til en busstasjon og videre derfra med taxi. Første taxi stoppet midt i ett vegkryss og sa vi var fremme på adressen vi ga han. Men vi var langt fra det stedet vi skulle være og måtte ta en ny taxi til riktig adresse. Deretter gikk vi inn i en høy bygning noen meter ovenfor visum og søknad bygningen. Dette er ett kontor som hjelper kundene sine med å ordne papirer, oversette og skrive søknader før papirene kan leveres. Hüseyin har god kontakt med sjefen og vi ble tatt imot personlig ved heisen og hadde veldig god oppfølging hele veien.

For meg var det veldig godt å være en del av prosessen og ekstra flott å se hvor god tone min mann hadde med alle sammen. Kontoret består av sjefen selv og to ansatte som skriver søknadene og oversetter. Jeg hadde i forkant prøvd å skrive “klage”brevet, men fant fort ut at det brevet som de skrev i samråd med oss var MYE bedre. Vi slapp i tillegg å betale for noe, så vi er veldig fornøyd. I utgangspunktet tar det kort tid å behandle klage på selve ambassaden, men vår blir sendt til UDI og vi kan beregne ventetid på opp til 6 måneder (NB. Jeg har termin om 6 måneder).

Vi har lagt vekt på selve avslag grunnen og samtidig informert om graviditeten og hvor langt jeg er på vei. Drømmen hadde selvfølgelig vært at vi fikk tidlig svar og at han kunne kommet alerede på nyåret. Men fokuset nå er at han får komme til fødselen om 6 måneder. Etter at søknaden (klagen) var ferdig fikk vi vite at de skulle scanne og sende direkte til UDI. Dermed var vi ferdig og kunne reise hjem til Ören.

Nå har vi jo kjørt ca halve veien med buss og det har gått overraskende bra. Jeg forandrer sittestilling og strekker på beina innimellom, så jeg har ikke noe ubehag eller smerter. Varmegradene er nå kommet opp i 21 grader og solen varmer godt igjennom vinduet. Men vi får ofte tilbud om drikke og vi fikk også kake som snacks i starten på reisen.

Nylig hadde vi ett stopp på veien hvor Hüseyin og meg drakk tyrkisk te og delte Gözleme. Angrer litt på at jeg spiste her jeg sitter, for jeg ble jo selvfølgelig kvalm. Men jeg vet det vil gå over snart og Gözleme er så godt, at det var verdt det. Har så smått begynt å tenke på hvilken middager jeg skal lage til svigerfamilien min og kjenner det stresser meg litt fordi jeg ikke er vant til tyrkiske råvarer og hvordan tyrkiske ganer “tenker”. For det jeg kan synes er godt, kan være vondt for en som ikke er vant til den type smak. Men vi finner nok på noe og de skal uansett få mat!

Gleder meg til å komme hjem til svigerfamilien min og verdens vakreste sted. Skal selvfølgelig vise dere alt sammen og håpe dere vil føle litt på den stemningen jeg selv får. For det å være i et ekte tyrkisk hjem, langt inne i landet og hvor det ikke er turister, er helt spesielt og fantastisk.

 

Nb. Har glemt å ta bilder, men om du går inn på min snapchat så ser du mye fra dagen min i film.

 

-Mette

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

Reklame | Ellos

I samarbeid med Ellos ønsker jeg å vise noen av mine favoritter blant mange flotte produkter de nå har inne. Jeg har nemlig kost meg med å se igjennom masse flotte tekstiler, tepper og belysninger på Ellos sine nettsider, som gir meg følelsen av at vi nærmer oss jul.

Jeg har også en RABATTKODE som gir dere hele 30% rabatt på den dyreste varen i handlekurven. Rabattkoden inkluderer varemerker og møbler, men gjelder ikke på kampanjepriser.

Rabattkoden 403461

Koden er gyldig tom 30/11

 

Om ca 3 uker er vi i desember og for meg betyr den måneden røde toner, masse lys og myke tekstiler. Jeg elsker å pynte til jul og begynner ofte et par dager før desember.

Derfor har jeg valgt ut mine favoritter som for meg skaper stemning og som gir meg lyst til å synke ned i sofaen med ett mykt teppe og en god bok.

 

 

Uansett om du liker å pynte med rødt slik som meg, eller med andre farger, så finner du altså et stort utvalg produkter som skaper den helt spesielle julefølelsen inne på Ellos sine nettsider.

 

 

For meg er det viktig å få frem en varm følelse inne, nå som det er så kaldt ute. Det finnes nemlig ikke noe mer deilig enn å komme inn til myke varme tepper både på gulvet og i sofaen, etter å ha vært ute i kulden. Det å gå barfot på et mykt og varmt gulvteppe, pakke seg inn i et pledd og synke ned i en myk sofa gir en sjelero som igjen skaper den deilige følelsen av vinter ro.

Fant noen helt fantastisk flotte gulvtepper som jeg gjerne vil vise dere..

 

 

Fordelen med å handle på Ellos er at du kan bestille det hjem, se om du liker det og så velge om du vil beholde det eller sende det i retur. Jeg har selv brukt Ellos I alle år og har kun gode erfaringer. Bruker ofte å handle med giro, slik at jeg ikke betaler før jeg har produktene hjemme.

Utvalget er stort, produktene er av god kvalitet og det er enkelt å handle.

Trykk HER for å komme direkte inn til Ellos sine nettsider.

 

@ellosofficial #ellosfeatured #elloshome

 

-Mette

 

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

 

 

Hei dere,

Tenkte jeg bare skulle svippe innom en tur for å gi dere en liten oppdatering på dagen.

Er som tidligere skrevet på vei til Hüseyin i Tyrkia. Så i morgen tidlig lander jeg altså i Ankara for at vi skal få levert noen papirer. Det er nemlig der ambassaden er og det er der Hüseyin tidligere har levert søknader.

Nå skal vi klage, eller rettere sagt etterlevere flere papirer for å se om det kan utgjøre noe forskjell på besøksvisum søknaden vi fikk avslag på. Men mest av alt, så skal vi ha en uke sammen hvor vi prioriterer hverandre og hvor vi koser oss hjemme med svigerfamilien min. Det er jo selvfølgelig hovedmålet med hele turen og det gleder vi oss til begge to.

Hüseyin tok bussen til Ankara alt i går og bor nå hos en han kjenner. Han er alltid tidlig ute og hadde garantert sovet på flyplassen om han ikke hadde hatt noen andre steder å sove. For er det en ting jeg vet, så er det at Hüseyin kan jeg stole 100% på og han kunne gitt meg hele verden, om jeg spurte.

Reiseruten min er lang og består av 20 timer og 4 flyplasser. Selvfølgelig hadde jeg valgt direktefly om jeg kunne det, men jeg har alltid tenkt økonomi når jeg booker fly og da er lang reisevei det billigste. De første gangene syntes jeg det var tungt å reise på den måten og jeg syntes nesten synd på meg selv som måtte sove på noen stoler om natten. Men jeg ble vant til det og de siste gangene har jeg ikke sett på det å reise nesten i ett døgn, som noe problem. Det er bare noe jeg må igjennom for å komme meg billig til Tyrkia.

Reiserute: Bergen – London – Istanbul – Ankara.

Jeg fikk tak i en billig billett på ca 1500 kroner på skyscanner.no, men hadde jeg kjøpt da jeg var inne dagen før, hadde jeg fått en billett til 1200 kroner. Så det er lurt å hele tiden gå inn å sjekke og slå til med det samme en finner ett godt tilbud.

Blir faktisk litt godt å se Ankara, ettersom Hüseyin har vært der ett par ganger i sammenheng med søknader. For nå får jeg se området selv med egne øyne og dermed får jeg et bedre innblikk i hvordan det er for Hüseyin og hvordan det foregår. Ser også frem til å ta den bussen han alltid tar frem og tilbake, fordi det gir meg mer forståelse på en måte. Bussen tar ca 8 timer og fører oss fra Ankara til Adiyaman, etter vi har levert fra oss alt av papirer.

Akkurat nå er jeg i London og skal være her frem til neste fly går klokken 17:35. Her er det sol, ganske mildt og masse folk. Jeg kan ikke sjekke inn før om lenge, så nå sitter jeg bare på en myk stol og slapper av mens jeg spiser litt niste og koser meg. Det er nemlig rå-lurt å lage flere matpakker når en skal ut på en slik reise som dette. For skal en først reise billig med store omveier, så kan en like gjerne gjøre maten billigere også.

Pakket med meg tre matpakker med fire skiver i hver, I tillegg til frukten min bestefar ga meg da han kjørte meg til flyplassen. En matpakke spiste jeg på flyplassen i dag tidlig i syv tiden, en spiser jeg nå og en i morgen tidlig. Så vi jeg ta frukten innimellom og kjøpe meg ett måltid til middag.

Tro det eller ei, men jeg koser meg og jeg gleder meg til hver minste lille del jeg skal få oppleve denne uken. Alt har sin sjarm og så lenge jeg snart har mannen min ved min side, så føler jeg meg både lykkelig og trygg.

Gleder meg til at Hüseyin skal få se gravidmagen min og spesielt til vi skal ta ultralyd i Besni, som er den samme byen vi opprinnelig tenkte å leie leilighet.

Nb. jeg har med pengene (euro) jeg fikk av Hüseyin og skal kreve at vi bruker de pengene på buss og lignende. Han har sagt at han skal spandere alt, slik han alltid gjør. Men jeg får ikke brukt pengene som euro og orker ikke å styre med å reise ned til sentrum av Bergen for å lete etter den eneste banken som veksler. I tillegg koster det en del å veksle, så da har pengene mye bedre nytte i Tyrkia.

 

-Mette

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

Reklame | Lafrem.com

For en stund siden ble jeg kontakten av nettsiden lafrem.com med spørsmål om jeg ønsket å teste ett par produkter fra nettbutikken.

Produktene jeg skulle få prøve ut var en tatto leppefarge og ett vippeserum. Begge deler har fått veldig god omtale og jeg takket ja til å prøve. Men siden jeg er gravid, valgte jeg å være på det sikre siden og fikk min datter til å prøve ut produktene for meg.

I dag skal jeg vise dere tattoo Leppefarge som varer i 24-timers og finnes i hele tre nyanser.

 

Trykker du HER, kommer du rett inn på produktet.

Inne på nettsiden står det:

Hyaluronsyre og arganolje i gelens formel glatter ut og gir omsorg til leppene dine, med bedre fuktighet og beskyttelse. PEEL-OFF-formelen er en effektiv måte å oppnå en stilig og fremtredende lip makeup på. Gelen kan enkelt påføres og fjernes lett etter tørking – slik at leppene dine er mettet med farge og ugjennomtrengelig vakker. Leppefargen har en 24-timers garanti varighet.

 

Dette er altså en gele du påfører leppene og lar det tørke i ca 5 minutter, slik at det danner seg et spesielt lag over leppene.

Etter 5 minutter er gått drar du av laget, enkelt og delikat. Vent så i 2 minutter til og bruk din favoritt leppomade som beskytter fargen og gir fuktighet til leppene dine.

 

Enkelt, varig og vakkert.

Amalie, som nå har prøvd produktet over tid forteller meg at det er enkelt å påføre, føles naturlig ut på, varer lenge og ser bra ut. Hun har ikke trengt å bekymre seg for å etterlate leppestift på drikkeglass eller på hud, om hun kysser barna eller samboeren.

Dette er ett produkt hun er veldig fornøyd meg og hun ønsker seg flere farger av denne til jul.

 

Kort om bedriften:

LA FREM er en liten familiebedrift som drives fra Oslo og Trondheim med et mål om å tilby gode skjønnhetsprodukter til Norge.

Trykk HER for å bli satt over til nettbutikken. De har ett godt utvalg av flotte produkter som er verdt en titt.

 

-Mette

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

 

Da er jeg kommet hjem fra sykehuset og plassert meg selv i sofaen for å slappe av litt, før jeg må begynne å pakke. Jeg reiser nemlig til Hüseyin i Tyrkia i morgen tidlig, så jeg har en del som må ordnes.

Dagen i dag begynte med å kjøre min sønn på skolen, før jeg kjørte hjem for å ordne meg. Deretter kjørte jeg for å hente Amalie, siden hun ville være med på ultralyden.

Tar oss litt mellom en halv time og tre kvarter å kjøre til kvinne klinikken, så vi hadde god tid til at jeg kunne leke litt med tvillingene før vi kjørte fra leiligheten hennes. Himmelen var knall blå, solen strålte og minusgradene var helt nede på syv minus. Med andre ord kaldt, men utrolig vakkert.

Vi parkerte og gikk inn på sykehuset med den samme gode innstillingen og humøret som vi hadde i bilen på vei ned. For når Amalie og meg er sammen, så har vi stort sett alltid ett fantastisk godt humør hvor vi ler mye og hvor praten går i ett. Så nervøsiteten min og redselen for at noe var gale, kjente jeg ikke på i det hele tatt.

Når vi kom inn på undersøkelses rommet startet vi med ultralyd hvor fosteret ble målt og hvor hun undersøkte blod gjennomstrømning. Hjertet slo, nakkefolden ble målt, hode ble mål sammen med lårbeinet, tverrsnitt og lengde. Etterpå satt vi oss ned for å legge tallene inn med svaret på blodprøven jeg tok sist og lot datamaskinen regne ut risikoen min.

Risikoen ble satt på 1: 478, som er veldig bra. Nakkefolden var fin og alt så ut til å være i orden. Det vil si at jeg slipper videre kontroller og at neste ultralyd blir ordinær og så følger jeg vanlig program etter det.

Jeg begynte faktisk å gråte av lettelse da vi fikk høre tallet på risikovurderingen (KUB-testen) og jeg føler endelig at uhellet har snudd til lykke. Nå skal ting bli bra fremover og jeg tror helt ærlig at Hüseyin og meg får bo sammen i løpet av året 2020 (iallefall ett sterkt håp).

Fosteret var forresten større enn vi trodde og jeg er lengre på vei enn først antatt. Hüseyin og meg hadde nemlig regnet oss frem til at jeg var i 12 svangerskapuke, men egentlig er jeg 13 uker og 1 dag. Så jeg har på en måte “vunnet” en gratis uke, haha.

Barnet er ca 7 cm stor fra hode til rumpe og ny termindato er 20 mai. Har alltid gått på overtid med mine svangerskap og siden jeg har bursdag 26 mai selv, er det en fare for at jeg må dele denne dagen med barnet mitt.

Hüseyin er på vei til Ankara med buss og har vært litt utålmodig med å få vite svaret på KUB-testen (risikovurderingen) i dag. Så han fikk raskt vite at alt var bra og Amalie sendte til og med ett filmklipp til han fra ultralyden, som hun filmet i smug.

(Les om KUB-test HER)

Neste ultralyd i Norge blir om ca 5 uker, men Hüseyin skal ordne en ultralyd i Tyrkia slik at han også får oppleve det. Det er jo hans første barn og derfor er det veldig stort for han ❤️.

I morgen kjører jeg sønnen min på skolen og så setter jeg meg deretter på ett fly for å komme til Ankara på onsdag. Blir fantastisk å treffe Hüseyin igjen og vi gleder oss begge to til å få en etterlengtet uke sammen. Vi har jo ikke engang sett hverandre etter vi fant ut at vi ventet barn, så det blir magisk å kunne være sammen igjen.

Klem fra en lettet og overlykkelig Mette

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

 

 

 

 

Endelig fikk jeg regnestykket til å gå opp og nå er alt klart for at jeg kan reise til Tyrkia neste uke.

Det ble mye styr siden det var litt i siste liten på grunn av klagefristen på søknaden. Vi bestemte jo oss nemlig for å klage og da hadde vi kun 3 uker på oss til å levere søknad. Nå er det gått én uke, så vi var enten nødt til å bare trø til eller droppe hele klagen.

Jeg har selv anbefalt andre til å ikke klage, men heller ta å søke på nytt. Grunnen til det er at det tar tid med klage prosessen, mens søknaden tar stort sett bare 15 dager. Men nå ble situasjonen vår slik at det faktisk passet best for oss å klage istedenfor.

Jeg har jo en turnus med én friuke hver måned og kan derfor reise om jeg ønsker det. Men denne gangen hadde vi for kort tid på oss og da klaffet det ikke med friuke min. Så ved hjelp av fantastiske nattevakt kollegaer, har jeg nå fått byttet vekk alle vaktene mine og er fri til å reise.

I dag har jeg betalt 1 530 kroner for fly fra Bergen til Ankara, hvor vi skal levere klagen. Reisen tar meg ca 20 timer og jeg må mellomlande på to flyplasser før jeg kommer frem. Reiser på førstkommende tirsdag og kommer frem tidlig på onsdag morgen. Deretter skal Hüseyin og meg ta bussen i 8 timer hjem til familien hans.

Det blir en lang reise, men for Hüseyin og meg er det selvfølgelig verdt tiden vi får sammen. Er lenge siden vi har sett hverandre og nå trenger vi denne tiden før jul og nyttår kommer.

På vei hjem til familien skal vi forresten ta én ukes handling av matvarer som jeg skal bruke til å lage middag til hele familien i den tiden jeg er på besøk. Gleder meg noe helt enormt og skal selvfølgelig dele denne opplevelsen med dere både på bloggen, snapchat og Instagram.

Men før jeg reiser ned til min mann, skal jeg altså på sykehuset i morgen for å få svar på risikovurderingen jeg tok sist. Er litt smånervøs, men håper virkelig på et positivt svar og at jeg kan reise til Hüseyin med et smil rundt munnen.

Nyt søndagen dere, så sees vi i morgen.

 

-Mette

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

 

Fremdeles strømmer det inn med tips og råd, i tillegg til meninger om at vi velger feil. Veldig takknemlig for at dere tar dere tid til å tenke på oss, det er jeg virkelig, men nå har vi bestemt oss for neste skritt og da holder vi på det.

Vi vet at sannsynligheten for at søknaden vil bli omgjort med en klage er liten, men vi har valgt å prøve. Vi har også valgt å legge frem absolutt alt vi har av papirer og opplysninger, ikke bare med tanke på klagen, men også med tanke på fremtidige søknader. Sannheten vil en alltid komme lengst med, selv om det kanskje tar litt lengre tid.

Graviditeten gir oss ingen fordel nå og vi valgte derfor først å ikke ta det med. I tillegg var jeg under 12 uker og faren for spontanabort var større. Men vi tror at det på sikt vil være en fordel at det blir sagt nå og ikke senere. For det må uansett bli sagt en gang og det å tilbakeholde informasjonen kan være uheldig. Ved neste søknad som enten blir besøksvisum til fødsel eller familiegjenforening, så vil vi uansett ta med den informasjonen og da tror jeg det er lurt av oss å ta det med alt nå.

Når det kommer til papirer på utdanning så var vi usikker ettersom han ikke går daglig på skole, men kun stiller opp på eksamener. Altså litt som nettbasert skole med møter ett par ganger i året. Derfor var jobb papirene bedre å ta med i søknaden. Han har nemlig fått laget en skriftlig avtale med jobben at han kommer tilbake når sesongen starter. Så disse papirene burde veie sterkt ettersom det er en forplikelse han må holde.

Sist la vi med papirer på sykdommene faren har og ett skriv på at de begge er gamle og trenger hjelp. Det gjorde vi ikke denne gangen, men skal etterlevere nå ved klage.

Det å forandre på selve årsaken de bruker på avslag er vanskelig å få til. Han har ingen eiendom eller bedrift og det får vi ikke forandret på. Han har også en avtale med nåværende jobb, som han ikke kan bryte for å ta en vanlig helårs jobb. Samtidig er vi begge fokusert på å gjøre dette rett og ikke ta noen lettvinte løsninger som kan slå tilbake på oss senere. Ting skal gjøres etter boken og ikke ulovlig, det er veldig viktig for oss.

Med ett skritt av gangen og med sannheten i ryggen, vil vi nå målet til slutt. Hvor lang tid det vil ta, gjenstår å se!

Nå holder jeg på å ordne med jobben og barnepass, for at jeg kan reise til Tyrkia kommende uke. Vi hadde 3 ukers klagefrist og når jeg kommer ned har vi altså to uker på oss. Men om jeg hadde sendt papirer i posten, kunne vi risikert å ikke nådd fristen. Derfor er det bedre å levere papirene i Ankara personlig.

Min første tanke var å ordne to uker i Tyrkia, men på grunn av at barnefaren til sønnen min reiser vekk på jobbreise, så blir det max en uke. Men den uken, eller de dagene (mulig det blir mindre enn en uke) skal nytes fullt ut.

Planen er å møtes i Ankara, levere papirer og deretter ta bussen direkte tilbake til Adiyaman. Det er en busstur på ca 8 timer, som jeg skal klare helt fint. Deretter bor vi hjemme hos Hüseyin med hans tvillingbror og foreldre til jeg skal dra hjem igjen til Norge. Ingen hotell, ingen restauranter og ingen ekstra utgifter. Kun fly, buss og på besøk.

Jeg betaler altså ikke for mat eller opphold, men har gitt beskjed om at jeg ønsker å ha ansvaret for å lage middag, dessert og knask/kvelds hver dag. Så avtalen nå er at moren lager frokost og jeg tar resterende måltider, noe som jeg gleder meg noe helt ekstremt til ❤️. Jeg elsker nemlig å lage mat og har planer om å lage typisk tyrkisk mat, men også mat som jeg er vant til fra Norge.

Vi trenger sårt å se hverandre igjen “face to face” etter alt som har skjedd og vi trenger fysisk kontakt. Vi har ikke engang klemmet hverandre etter vi fant ut at vi er gravid og vi har ikke fått feiret graviditeten. Så ett par tusen kroner å betale for denne reisen er den beste måten å prioritere pengene mine. Andre bruker penger på for eksempel røyk, alkohol, fest, julebord, klær og sminke.. Jeg bruker heller de pengene på å være nær mannen min.

Nb. Vi håper å få ordnet med en ultralyd i Tyrkia, slik at Hüseyin kan få oppleve å se babyen sin.

 

I dag skal jeg på familiebesøk, i morgen er det fullt fokus på å organisere reisen og mandag blir det ultralyd og svar på risikovurderingen. Deretter reiser jeg mest sannsynlig til Tyrkia på tirsdag med forhåpentligvis gode nyheter i bagasjen fra sykehuset (risikovurderingen).

 

-Mette

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

 

Først og fremst ønsker jeg å takke for alle meldingene jeg har fått det siste døgnet på alle kanalene mine. Er helt fantastisk at det finnes så mange som enten ønsker å hjelpe med tips og råd, eller vil komme med lykkeønskninger og gode ord.

Jeg er nemlig helt satt ut over hvor mye og hvor mange som bryr seg om Huseyin og meg og vår historie. Veldig, veldig glad for at dere følger oss på veien og krysser fingrene for oss.

 

Vi har ikke gått inn i dette med lukkede øyner og har selvfølgelig visst at dette ville bli en tung, lang og vanskelig vei. Men selv om vi visste det på forhånd, så gjør det jo ikke følelsene våre noe mindre når vi befinner oss midt oppi det.

Egentlig er jo alle stadiene veldig tunge hver for seg og jeg husker at savnet helt i starten var mye vanskeligere enn den er nå. Vi er på en måte blitt vant til å savne hverandre og det er blitt vår hverdag. Nå befinner vi oss i stadiet hvor vi er gravide og ønsker tid sammen og etter hvert bo sammen, og det stadiet er nok det som er mest synlig vanskelig for andre, mens stadiet vi har vært igjennom og det som kommer senere ikke vil være like synlig for andre enn oss som går igjennom det.

Har fått spørsmål om jeg angrer på mine valg nå som jeg sitter alene, gravid og med en ektemann i Tyrkia. Jeg kan forstå at noen kanskje tror jeg angrer og at jeg plutselig innser hvor tungt det faktisk er. Men dette har Huseyin og jeg vært forberedt på lenge og vi vet absolutt alle risikoene ved valgene vi har tatt. Vi angrer ikke på ett eneste valg og ville gjort alt det samme en gang til, om vi fikk muligheten til forandring. Det eneste er jo at ekteskapet i mars hadde sett bedre ut på papiret senere på året eller evt året etterpå. Men for oss var mars den datoen som var best av flere årsaker.

Vi vet i våre hjerter at vi ikke har gjort noe galt, at vi ikke har noen baktanker eller ikke kommer til å være en belastning for Norge. Vi er kun to mennesker som elsker hverandre, ønsker å stifte familie og leve sammen under samme tak. En dag vil den drømmen bli sann, det handler bare om tid!

 

Jeg har fått veldig mange forskjellige råd og tips angående søknader på både besøksvisum og familiegjenforening. Noen har erfaringer fra søknader som ble innvilget og andre har erfaring fra søknader som ble avslått.

Alle kommer med kjempe gode råd. Men det er også veldig mye forskjellig og det er vanskelig å vite hvilken vi skal gå for ettersom det tydeligvis ikke er noe fasit på hva som er rett og galt, men at det varierer fra sakene og saksbehandlerne. Det som den ene fikk innvilget søknad på, har en annen fått avslag på og selv om begge hadde samme utgangspunkt så er resultatet helt forskjellig.

Vi har tidligere blitt anbefalt å ikke nevne graviditeten før det er nødvendig og utfra avslag grunnen vi fikk, ser jeg jo at en graviditet kanskje kunne veid mer over på avslag siden enn på innvilgelse. Det som veide over på avslag siden nå er at Huseyin er ung, barnløs, ingen eiendom og ingen fast jobb (kun sessongarbeider) i sitt eget land. I tillegg skulle han besøke sin kone i Norge som ifølge ambassaden og UDI er ett veldig ettertraktet land å bo i. Dermed får vi avslag på faren for at han ikke kommer til å returnere til Tyrkia etter endt besøk.

Jeg har brukt hele natten mens jeg var på nattevakt til å tenke igjennom denne problemstillingen og prøvd å finne en løsning. Har også fått forskjellige tips på om vi burde klage, søke ny besøksvisum eller gå rett på familiegjenforening.

Snakket med Hyuseyin i går kveld og ble enige om at vi ønsker å klage på søknaden istedenfor gå videre på ny søknad, for klagebehandlings tiden ligger kun på 1 måned (Det er ikke UDI men ambassaden som har behandlet søknaden). Deretter vil vi se om vi går for en ny besøksvisum søknad eller om vi gå rett over på den store. Noen fraråder nemlig veldig sterkt å søke om familiegjenforening før en besøksvisum er blitt godkjent og andre sier at de fikk godkjent familiegjenforening uten at mannen hadde vært på besøk i Norge. Så vi føler virkelig at vi tumler rundt i mørket og ikke aner hvilken vei vi skal ta videre og hvilken konsekvenser det kan få for fremtiden vår.

Vi er nemlig begge livredde for å gjøre feil og er derfor veldig forsiktig med å ta forhastede valg.

Men vi har i alle fall bestemt oss for å klage på vedtaket og det ønsker vi å gjøre personlig på Ankara hvor vi begge to møter opp i skranten. For siden vi alt har fått avslag har vi ingenting å tape og vi vil legge frem alt vi har av papirer både på svangerskapet, på at Huseyin går på skole (usikker på om det var med i søknaden Hüseyin leverte) og på at foreldrene er gamle og syke. Så tar vi det fra der og planlegger neste skritt etter det!

Derfor reiser jeg til Tyrkia så raskt som mulig og vil da mest sannsynlig treffe Huseyin i Ankara og så dra sammen hjem til familien hans i Ören (Besni) for å bo der en eller to uker, etter vi har levert klagen.

Reiser enten allerede kommende uke eller uken etter der!

 

-Mette

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

 

Akkurat nå har jeg så mange følelser i kroppen at jeg merker det er vanskelig å ordlegge meg forståelig her til dere. For samtidig som følelsene herjer i kroppen, så er det også ti tusen tanker som spinner rundt i hodet mitt på samme tid.

Men jeg skal prøve å konsentrere meg for å gi dere svaret vi fikk på søknaden, da jeg vet det er mange som sitter å venter spent etter jeg nylig oppdaterte på snapchat og instastory.

Selvfølgelig kunne jeg bare ha bust ut med svaret og ikke skrevet så mye mer enn det. Men jeg synes det blir mer ordentlig å gi dere hele bildet av hvordan det foregikk og hvordan vi opplevde det.

Som dere vet har både Hüseyin og jeg hatt noen tunge måneder. Han fordi han ikke har kunne vært her og trøstet meg, og fordi han så gjerne ville vært en del av svangerskapet. Meg fordi jeg fikk svangerskapsplager, som førte til deprisjon, som ble forverret ved en tung økonomisk krise som jeg heldigvis nylig kom meg ut av.

I løpet av denne tiden jeg var deprimert har tiden gått i surr, hodet vært tomt og kroppen vært svak. Så det var en stor lettelse å komme ovenpå økonomisk igjen og samtidig kjenne at både hode, kroppen og psyken raskt ble bedre.

Ikke bare påvirket det meg å bli bedre, men også Hüseyin ble utrolig lettet og glad av å se meg få tilbake farge i kinnene, et ekte smil rundt munnen og glimt i øynene. Det har nemlig vært utrolig tungt for han å se hvor tungt jeg hadde det, uten at han kunne gjøre noe annet enn å prate med meg på FaceTime.

Besøksvisum søknaden tok lang tid, men i dag var brevet endelig kommet fram på postkontoret og Hüseyin kastet seg inn i bilen sammen med tvillingbroren og kompisen for å kjøre inn til byen og hente brevet. Vi var begge veldig nervøs og samtidig veldig usikker på hva vi trodde svaret ville bli. Selv vekslet jeg mellom å tenke avslag og innvilget konstant hele tiden.

Men selv ved usikkerhet på hva svaret ville bli, klarte jeg ikke å la være å starte planleggingen på alt vi skulle oppleve sammen, alt jeg skulle vise han og all den viktige tiden vi skulle få være sammen. Ikke minst at han skulle få oppleve ultralyden hvor han kunne se sitt første barn på skjermen, høre hjertelyden og få vite svaret på risikovurderingen sammen med meg.

Hüseyin ringte meg på FaceTime allerede med det samme han satt seg inn i bilen etter å ha hentet brevet. Så åpnet vi det sammen og leste svaret. “avslag”, vi hadde fått avslag…igjen! og på akkurat samme grunnlag som for 1 år siden.

Jeg knakk sammen mens Hüseyin prøvde å være sterk for meg. Men etter en lang tid hvor jeg vekslet på å både være trist, sint og oppgitt, knakk han også sammen. Han er ikke vant å se meg gråte og klarte ikke å holde det inne selv lengre.

Det er urettferdig, blodig urettferdig og jeg er direkte forbanna på hele UDI. Samtidig er jeg forbanna på meg selv for at vi giftet oss i mars og for å ikke skrive at vi venter barn. Jeg tok avgjørelsen på å ikke si noe fordi det enda var så tidlig at det var fare for spontanabort og fordi jeg var redd de ville bruke det mot oss. Men nå er jeg redd de vil tenke vi ble gravid fordi vi fikk avslag.

Hüseyin trøstet meg med at en erklæring fra jordmor med dato for mest sannsynlig unnfangelse dato vil hjelpe oss ved en familiegjenforening søknad. Så da trøster jeg meg med det!

Jeg planlegger nå å reise til Tyrkia i januar/februar og selv om det er godt å ha noe å se frem til, så vil denne julen være tung, dessverre. Barna og øvrige familie skal ikke merke at det er tungt for meg, for dette skal ikke ramme flere enn det må.

Hüseyin ønsker å betale hele familiegjenforening søknaden på 10 500 kroner og vi begynner å sette oss inn i søknadsprosessen så snart så mulig.

Får vi avslag på familiegjenforening, så tror jeg ikke at min styrke vil holde meg oppreist lengre.

Ber om forståelse for at dette oppleves tungt, selv om vi visste om risikoen alt da vi traff hverandre i fjor sommer. Så jeg håper at de som fryder seg over vår smerte, holder det for seg selv.

Det er tungt her og nå, men det blir bedre og det skal ende godt til slutt. Det har nemlig Huseyin og jeg bestemt oss for.

 

-Mette

 

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

I natt var det en rolig nattevakt og jeg brukte litt av mine 10 timer på jobb med å sitte foran datamaskinen. Det er lite som skjer på Internett om natten, så etter en stund hadde jeg lest det meste som fattet interessen min.

Det var da jeg fikk den “smarte” ideen av å gå inn å lese hva som hadde blitt skrevet om meg etter jeg gikk ut offentlig med min økonomiske krise, som nå er ordnet.

-Typisk, nå kommer hun med enda en forsvarstale..

Ja, jeg vet at den setningen kommer til å bli brukt og at det på et underlig vis skal sette meg i dårlig lys og motparten skal føle seg bedre. Men kall dette gjerne en forklaringstale, om “du” absolutt skal måtte ha behov for å sette ett navn på det. For dette handler om så mange flere enn bare meg og da akter jeg ikke å la det ligge åpent.

Jeg kjenner og vet om MANGE som ikke har tredve tusen kroner (pluss) stående på konto som en buffer til en hver tid. For det er nemlig ikke mulig for alle å få det til, uten at en sparer over flere år eller at en dropper ferier. Det finnes de med lavere lønn, langtidssykemeldte, uføre og enslige forsørgere som ikke har nok penger til å punge ut mange tusen om noe skulle gått i stykker og måtte trenge reprasjon eller kjøpe ny.

Men gjør deres økonomi dem til mennesker som ER dårlig på økonomi? Nei, og mitt svar kommer både momentant og hardt. For en slik oppfatning av mennesker som ikke er like heldig som “deg” selv er en empatiløs og patetisk holdning.

La meg bruke meg selv som ett eksempel siden noen har skrevet at jeg er dårlig med økonomi, at det skader sønnen min når jeg ikke har råd til å gjennomføre ting vi har planlagt sammen og at jeg har dårlig dømmekraft..

Først og fremst, jeg har aldri brutt avtaler med barna mine på grunn av pengemangel. Planlegger jeg noe med barna, så er det min hovedprioritet og jeg har aldri latt penger være til skade for mine barn, verken den ene eller andre veien. At noen i det hele tatt kommer med en slik beskyldning er for meg helt ubegripelig.

Jeg var en ung tenåring da jeg flyttet hjemmefra. Deretter ble jeg uplanlagt gravid som 18 åring med en barnefar som aldri har stilt opp verken økonomisk eller på noen andre måter. Jeg fikk det jeg hadde krav på av stønad (minstesats) og det var det. Alikevel har jeg klart meg ekstremt bra i livet og jobbet meg opp til å kunne få bygget ett eget hus i en alder av 25 år. Tatt to utdanninger, ett par kurs, tatt bil sertifikatet og båt sertifikatet. Har også hatt båt og mange brukte biler frem til jeg kjøpte meg en helt ny bil i alder av 30 år. I tillegg har jeg satt i gang med å totalrenovere huset mitt på innsiden og lage hage på en opprinnelig naturtomt.

Jeg er langt ifra rik og jeg er absolutt ingen person som spør eller tar imot hjelp fra andre. Nei, jeg er sta, egen og har en enorm stå på vilje når jeg brenner for noe. Familie har alltid tilbudt å hjelpe meg og jeg har tatt imot hjelp i arbeidskraft og støtte på diverse områder. Jeg har og fått pengegaver på lik linje som resten av barn og barnebarn i familien, av prinsippet “får en, får alle”.

Har ingen rik slektning, men jeg vet at familien min ville stilt opp om jeg spurte om økonomisk hjelp. Det er bare det at jeg ikke er skrudd sammen til å spørre eller ta imot økonomisk hjelp. Jeg har nemlig ved å leve mitt liv lært meg verdien av å klare meg selv uavhengig av hvor tungt det skulle måtte bli.

Som alenemor har jeg oppnådd mye mer enn mange andre og det har jeg klart nettopp fordi jeg er flink med økonomien. Barna har alltid hatt masse klær, merkeklær (om det har vært ønskelig) og de har alltid spist godt. I tillegg har vi reist på ferier hvert år og de har generelt aldri følt at de har manglet noe.

Barna mine har også fått ett sunt innblikk i økonomi og har selv fått prøvd ut med penger de har fått av meg. De forstår at penger ikke vokser på trær, at det vil komme tyngre perioder, men at det også vil komme veldig gode perioder. Jeg har gitt de en trygg og god oppvekst i tillegg til et godt innblikk i hvordan en bør forvalte pengene og jeg kan stolt vise til min datter som alt har spart opp en stor pengesum. Hun kommer garantert til å kjøpe bolig enda tidligere enn meg.

Jeg har aldri hatt kredittkort og har kun ett lån på rett over to millioner, for et hus som har en estimert verdi på over fem millioner. (Både bil og det lånet jeg tok nå nylig, ligger inne i dette lånet på to millioner.)

En dag vil jeg bo sammen med min mann, han vil være ferdig med utdannelse og ha jobbet seg opp til en grei inntekt. Det er stor forskjell på å være to enn det er å bare være én og vår hverdag vil med ett bli lettere. Kanskje jeg til og med kan begynne å unne meg selv goder, jeg ikke tidligere har gjort. Men vet dere hva? Jeg vil aldri, ALDRI se ned på de som har tunge økonomiske perioder.

For er det noe jeg er evig takknemlig over, så er det at min familie, min oppvekst og mine erfaringer har gjort meg sterk, snill, empatisk og selvstendig. Jeg ser mennesker og ikke status, penger eller utseende. Dette har jeg ført videre til mine barn (stolt mamma).

Klart jeg har mine feil og mangler som alle andre, helt ærlig så har jeg garantert mange av de! Men jeg er absolutt ikke dårlig på økonomi og jeg bryter aldri løftene til mine barn.

Alt som har skjedd er at jeg, som så mange andre, fikk en vanskeligere periode når bilen måtte gjentatte ganger på reparasjon.

La oss være medmenneske og ikke sitte på vår høye hest og dømme andre som ikke sitter like godt der og da. Det finnes nemlig MANGE som går igjennom tunge økonomiske perioder og det er ikke noe en skal måtte skamme seg over. Har selv vært i kontakt på messenger med flere som har det tungt og jeg har fått høre hvor mye skam det er rundt temaet. Redsel for å bli dømt, det å få dårlig rykte, at noen skal overføre denne skammen på barna deres og frykten for å bli sett ned på, er det som går igjen.

Jeg akter ikke at noen rakker ned på meg og slår tilbake med denne forklaringstalen, nettopp fordi jeg faktisk ikke er noe særlig dårlig stilt økonomisk og fordi jeg ikke er dårlig på økonomi. Det finnes så mange der ute som ikke har oppnådd det samme som meg og alikevel har det tungt økonomisk. Derfor er viktig for meg å poengtere at en dårlig økonomi eller en dårlig økonomisk periode IKKE betyr at vedkommende er dårlig på økonomi eller har dårlig dømmekraft❤️

 

 

-Mette

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask