Etter å ha vurderte det litt frem og tilbake, så har jeg nå endelig bestemt meg for å publisere disse sangfilmene mine her på bloggen. For først og fremst var jeg litt usikker på om dette var noe jeg ønsket å ha her inne i det hele tatt, og for det andre så er jo dette tross alt karaoke og ikke noe profesjonelt jeg kan vise frem. Men etter å ha tenkt litt på det, så har jeg bestemt meg for å legge det ved som en av hobbyene mine, på lik linje som jeg gjør med matlagingen, oppussingen osv..
Hei, og god tirsdagskveld til dere alle <3
I dag har jeg fått sovet litt ut og kjenner jeg har fått ekstra energi med å bare tenke på at jeg skal ha fri helt frem til fredag. For etter å ha jobbet 8 av 9 netter på rad, med 10 timer hver natt, så er det luksus å kunne ha fri nå om kvelden og ikke minst tenke på at jeg skal legge meg i sengen min når jeg er trøtt. Aaaaahhh så jeg gleder meg til å kunne sove når kroppen min ønsker det og ikke på dagtid når alle andre er våken.
Tidligere i dag la jeg ut et innlegg hvor Amalie sminket meg og hvor jeg understreket at jeg sminket meg etter å ha fått masse kommentarer på at jeg burde sminke meg annerledes og at øyenbrynene mine ikke er noe fine, slik jeg sminker de til vanlig. Så vi tok det som en morsom challenge og sminket meg totalt annerledes enn det jeg pleier å gjøre, og i tillegg sminket hun øyenbrynene mine slik folk har tipset meg om å gjøre det. Hud-tonen og selvfølgelig hud-strukturen er veldig forskjellig på meg og frøken datter, så sminken hun hadde liggende passet ikke min hud i det hele tatt. Men det gjorde jo egentlig bare hele situasjon enda mer morsom og vi lo godt når jeg ble mer og mer hvit i ansiktet og så ut som en hovedrolle i en science fiction film, som forøvrig er min favoritt kategori. Men etterhvert som sminken ble lagt ferdig, ble det mye bedre enn vi trodde det skulle bli, og jeg syntes i bunn og grunn at det så litt fint ut på meg. Eneste var at det ble for lyst for mine farger, at det la seg litt i de små rynkene rundt øynene og gjorde at jeg mistet litt “dybde” i ansiktet. For jeg skulle egentlig se mer sminket ut, enn jeg endte opp med å gjøre.
TRYKK HER for å se innlegget hvor hun sminket meg
Men det var utrolig gøy å prøve ut noe nytt og jeg kan ikke gjøre noe annet enn å innrømme at jeg er for gammel til å bruke så mye sminke. Ekstra gøy var det jo at jeg var “nødt” til å gå med sminken resten av dagen, og vi var både i butikken og hos faren (med fru) til sønnen min. Ikke det at de sa noe til meg, for det turde de kanskje ikke, ettersom jeg ikke sa noe om at det var en challenge. Men da vi kom hjem så jeg at jeg hadde en haug av snapper, kommentarer og privatmeldinger om denne sminkelooken min. Tilbakemeldingene jeg fikk var blandet av både det ene og det andre. Men jeg tror de fleste synes det var litt vell mye sminke for mitt ansikt. Meeeeeennnn planen min var jo egentlig å bevise at jeg IKKE ville se noe bedre ut med øyenbryn som gikk mer inn mot neseroten, noe som ser ut til at jeg ikke klarte. For de aller fleste likte disse nye øyenbrynene mye bedre enn mine vanlige! Så den planen gikk jo litt i vasken, haha. Spesielt siden jeg likte de litt selv også! Derfor lurer jeg på om jeg skal prøve meg på noe lignende selv i morgen og se om jeg får det til. Kanskje ikke like mye, men noe tilsvarende. Altså… bare øyenbrynene og ikke hud-sminken.
Har dere andre morsome challenger vi kan ta, så tar vi gledelig imot tips.
Da takker disse to galningene for i dag og håper dere får en fantastisk kveld videre.
Har i det siste fått mange spørsmål om hvordan jeg sminker meg og hvorfor jeg ikke har sminket meg annerledes på alle de årene jeg har brukt sminke. Jeg bruker nemlig veldig lite sminke i forhold til mange andre der ute, har jeg lagt merke til. For jeg nøyer meg med en tynn krem med farge som jevner ut huden, uten at det blir et lag som blir liggende utenpå. Vil tro det heter foundation, men jeg har ikke peiling, haha. Som dere kan lese så er jeg absolutt ikke noe opptatt av sminke, ettersom jeg ikke engang vet hvilken produkter jeg bruker. Ellers har jeg bare pleid å bruke litt farge i kinnene, litt brun øyenskygge, maskara, litt farge på leppene og så til slutt tegner jeg opp brynene mine, ettersom de er så smale.
Men siden jeg nå har fått så mange kommentarer på sminken min og på at øyenbrynene mine ikke er noe fine, så tenkte jeg å la Amalie få lov til å sminke meg i dag.
Så here we go….
Første hun gjorde var å dekke den urene huden min med grønn concealer.
Så dekket hun hele ansiktet og halsen med en tykk foundation som fikk meg til å bli veldig skeptisk. Skulle hun sminke meg opp med hvit sminke nå, bare for å ha det litt morsomt?
Sånn kommer jeg til å se ut om jeg skal spille i en film som Alien en gang, bare for å ha nevnt det!
Deretter la hun bronzor under skinnbeina, rundt pannen og rundt kjevepartiet på begge sider.
Etter det la hun hvitt pudder under bronzeren og på nesen.
Så mye som dette har jeg ALDRI sminket meg før og jeg kan ikke forstå at noen gjør dette hver dag. Er jo omtrent en liten jobb i seg selv + at det tar lang tid i en hektisk hverdag.
Etter at det var lagt og kostet utover, var hun ferdig med huden og gikk over på øyenbrynene mine. Jeg ga beskjed om at hun måtte prøve å lage de både bredere og at de gikk lengre inn mot neseroten enn det mine naturlige øyenbryn gjør.
Så la jeg maskara..
Og til slutt litt lipgloss med farge på leppene.
Og slik ble resultatet.. Hva synes dere?
Gi meg gjerne en tilbakemelding om det er noe av dette jeg burde lære meg og gjøre oftere.
Klem
Helt tilbake, så lenge jeg kan huske, har jeg ikke klart å spise noe som lever i sjøen. Hva som er årsaken er jeg altså litt usikker på, men tror muligens at jeg fikk et fiskebein i halsen som liten. Men det ville jo bare forklart selve fisken og ikke krabbe, reke og alt det andre som lever “der nede”. Helt ærlig så har det vært utrolig flaut å være så kresen som det jeg er, og spesielt siden det ikke bare er èn matvare eller èn rett jeg ikke liker. Neeeeiii.. jeg liker absolutt INGENTING som lever i sjøen. Altså.., om du hadde puttet en ku ned under vannoverflaten, så hadde jeg nok ikke spist den heller! Neida, det er ikke fullt så gale, eller jo, for jeg ville ikke spist kjøtt som hadde lagt på havbunnen. Men du er sikkert med på hva jeg mener! For det å svare i en litt finere middag eller når en er gjest hos noen som har invitert deg på middag og du ser at maten er sjømat, at jeg ikke liker noe som helst som lever i sjøen. DA føler en seg både dum og ganske så barnslig. Noe jeg skal innrømme at jeg mest sannsynlig er på dette temaet.
Det ligger jo i hodet mitt og jeg vet jeg kan lære meg å like, om jeg bare tvinger meg til å spise det i starten. Men om du hadde sett meg spise, så hadde du forstått hvor vanskelig dette er for meg. For jeg både brekker meg, gråter og synes fryktelig synd på meg selv når jeg for eksempel spiser kokt fisk. Noen ganger går det lettere enn andre ganger, heldigvis. Men om jeg finner ett bein, så er det gjort og jeg kan bare pakke sammen og krype til korset. For da klarer jeg ikke å holde masken lengre og ser ut som en katt som har fått hårball i halsen. Altså ikke et vakkert syn i en finere middag eller når en er på besøk hos noen. Flaut? ja, gjett om…
Den siste gangen jeg spiste fisk var faktisk hjemme hos svingerfamilien min i Tyrkia. De hadde grillet egen-fisket fisk og serverte den sammen med nydelig tilbehør. Heldigvis for meg, så serverte de denne middagen når vi ikke var hjemme og vi fikk derfor maten senere enn alle de andre. Så vi valgte å spise inne på Hüseyin sitt rom mens resten av familien var inne på det andre rommet. Dermed var det bare Hüseyin, min venninne som hadde kommet for bryllupet vårt og meg, som spiste sammen. Venninnen min er vegetarianer og fikk servert noe annet enn fisk, men på mitt fat lå det en god, og da mener jeg GOD, porsjon med steik fisk. Hadde jo fortalt Hüseyin at jeg ikke liker fisk, men tror ikke han helt forstod hvor mye jeg virkelig ikke liker det. For han sa at jeg kunne nå iallefall spise litt og smake før jeg sa jeg ikke likte det. Så siden jeg var gjest, og siden det er ganske så barnslig holdning jeg har til sjømat, så valgte jeg å spise.
Det gikk ikke så veldig bra, haha. For etter å ha vært flink til å svelget ned et par omtrent u-tygget fiskebiter mens jeg konsentrerte meg om å ikke bli kvalm, så fant jeg ett bein i fisken. Jeg ga beskjed til Hüseyin og han plukket det lett vekk mens han gikk igjennom fisken min og konkluderte med at det sikkert ikke var flere bein igjen. Dermed havnet fisken foran meg igjen og jeg måtte fortsette å spise. Jeg svelget unna klumpen i halsen og tok en ny fiskebit på gaffelen og førte den opp til munnen. Men noe var skjedd oppe i hodet og jeg hadde plutselig en sperre som gjorde det vanskelig å få svelget ned fisken. Dermed ble jeg sittende og tygge og tygge, uten å klare å svelge det ned eller spytte det ut. Tårene presset seg på og jeg kavet med å ikke vise det jeg følte på innsiden, på utsiden. Men det varte ikke lenge før jeg begynte å brekke meg og til tårene begynte å renne i strie fosser. Men jeg fortsatte å spise, selv om jeg både brakk meg og gråt som en blanding av en cry-baby og en katt med hårball.
Både Hüseyin og venninnen min ble sittende å se måpende på meg, før de begynte å le. Og når de først lo, så brakk jeg meg jo bare enda mer, gråt enda mer, samtidig som jeg lo så mye at jeg holdt på å dø der og da. Altså… prøv å se det for deg, der vi sitter tre stykker og skal kose oss med middag etter en lang dag i fjellet. Og så sitter jeg der og både ler, gråter og brekker meg med de rareste lydene. Så ja, jeg er utrolig takknemlig for at vi ikke satt sammen med resten av familien. For det hadde både vært utrolig flaut og utrolig utakknemlig og frekt av meg.
Klem fra meg til dere <3
Reklame | organixfood
Heihei!
Jeg har de siste månedene fått en stor lidenskap for å ta bilder av meg selv og ungene, for å så dele bildene på instagram. Instagram må jeg si er en av mine favoritt sosiale plattformer, for jeg har nådd ut til utrolig mange andre mødre som jeg har fått gleden av og følge og bli kjent med. Jeg har brukt instagram i flere år nå, men nå nylig begynt på å få fokus på å gjøre profilen min større og mer synlig. ( Nådde 3.000 følgere idag, hipp hurra for meg)
Folk har ekstremt stor fokus på dette at man skal ha en fantastisk fin instagram feed for å gjøre profilen sin større, noe som jeg virkelig har prøvd på. Når jeg først hørte det at bildene skal passe sammen for å lage en fin feed så tenkte jeg at det høres jo super lett ut! Men herregud så feil det går an å ta, for det å ha en fin feed syntes jeg er ett stort strev.
Instagrammen min har gått igjennom en god del forskjellige stiler for å prøve å finne det perfekte. Jeg kan nemlig finne noe jeg syntes er fint, men så etter noen uker så innser jeg at jeg må ha noe nytt. Det at alle bildene skal passe sammen syntes jeg ødelegger innholdet på instagram, for jeg har opplevd flere ganger at når jeg er avhengig av diverse farger og lys så er det mange bilder jeg ikke kan bruke.
Her er instagram profilen min for bare 2 måneder siden. Da var bildene mine mørke og dystre som jeg lagde med ett filter i appen vsco. På den tiden likte jeg fargene utrolig godt, men nå når jeg ser tilbake så syntes jeg ikke det er noe å skyte av i det hele tatt.
Her er for så ikke alt for lenge siden, da hadde jeg nettopp fått kameraet mitt og hadde begynt å øve med å ta fine og lyse bilder. Men jeg ble fort alt for avhengig av å ha hvit bakgrunn, som igjen gjorde at jeg hadde så mye bilder jeg ikke kunne poste for det hadde ødelagt feeden. Så jeg bestemte meg for å jakte etter en måte å kunne få bildene til å passe og kunne bruke både bilder inne og ute.
Dette er da min nyeste feed der jeg har laget presets på appen lightroom (anbefaler virkelig denne appen). I første øyekast så er jeg utrolig fornøyd med hvordan profilen ser ut, for jeg elsker egentlig fargene og hvordan bildene går sammen. MEN… når jeg trykker meg inn på ett og ett bilde så blir jeg rett og slett irritert, for bildene er ikke redigert slik jeg egentlig ville hatt de. Fargene blir feil og bildene blir rett og slett ødelagt syntes jeg. Det er også kanskje irriterende når jeg tar bilder av sponsede produkter for forskjellige bedrifter, at jeg må redigere bildet på to forskjellige måter for at de også kan bruke bildet på sin profil.
Så jeg har nå bestemt meg for at jeg skal stoppe med å tenke så mye over at feeden skal være så perfekt, å begynne å redigere bildene slik jeg ønsker den 1.juli. Det øverste bildet under her viser ett bilde jeg tok idag med filteret jeg pleier og bruke, mens det nederste er slik jeg selv ville redigert.
Vil du følge med videre på instagram? Trykk HER
Dette er meg for en god del år siden. Husker helt ærlig ikke hvor gammel jeg var her, men kan tenke meg at jeg var i slutten på 20 årene eller begynnelsen på 30 årene. Jeg var alenemor til ett barn og jobbet ved siden av for å forsørge oss begge, slik jeg alltid har gjort. Denne hobbyen, som i tillegg ga meg en ekstra inntekt hver eneste måned, ble til etter at jeg stilte opp som TFP (time for print) modell. For selv om jeg syntes det var en artig opplevelse å stå foran kamera som ung, så var det enda mer fristende å stå bak, og på den måten oppstod min største hobby, nemlig å være hobbyfotograf selv.
Først måtte jeg øve meg og jeg måtte bli kjent med det dyre kameraet jeg hadde kjøpt. Så det ble en hel del bilder av Amalie frem til hun var lei av å bli fotografert. Så når hun ble lei gikk jeg over til å ta selfier for å øve meg på forskjellige ideer jeg hadde, lyssetting osv. Dermed ble det et helt lass med bilder av meg selv som jeg senere brukte på nettsiden jeg lagde, for å vise hva jeg var god for. Jeg ble nemlig så trygg at jeg etterhvert tok betalte oppdrag. Herregud så gøy det var og ikke minst så utrolig kjekt det var å få inn en liten ekstra inntekt.
Bildene jeg nå tar til bloggen er preget av at jeg bruker et dårligere kamera (mobil), ikke har satt meg inn i fotograferingen og heller ikke gitt det nok tid, til å bli ordentlig bra. Samtidig synes jeg at det kanskje blir litt mer ekte å ikke bare ha studio bilder i en blogg. Derfor tenker jeg at denne bloggen hovedsaklig kommer til å ha ekte bilder, som viser meg slik jeg er. Noe jeg så og si har gjort opp til nå. Men at jeg innimellom kommer til å ha litt mere “forseggjorte” bilder som for meg blir litt “falsk” ettersom en poserer på en helt annen måte, har mer sminke, har nøye planlagt lyssetting og hvor en redigerer bildet litt etterpå. Falsk er et hardt ord, for det er jo så absolutt ikke falskt med mer proffe bilder. Men det blir iallefall en mer pyntet versjon av sannheten.
Som dere sikkert forstår så planlegger jeg altså hvordan jeg skal sette opp bloggen i fremtiden. Om hva jeg skal ta bilder av, hvor mange bilder jeg skal ha i hvert innlegg, hvor “proffe” bildene skal være og hvor “ekte” jeg skal være. Jeg vil nemlig at bloggen min skal være så bra som mulig og samtidig gi et så ekte bilde av meg og mitt, som mulig. Ønsker altså ikke å glorifisere meg eller livet mitt til det ugjenkjennelige. Jeg vil vise meg, på godt og vondt, og jeg vil vise livet mitt slik det utfolder seg.
Her er jeg eldre og mer ekte, noe jeg liker bedre enn bildene over. Men kvaliteten er ikke til å hoppe i taket for og jeg tenker at jeg etterhvert må invistere i et kamera slik at bildene mine blir bedre.
Akkurat nå:
Holder jeg på å manne(dame) meg opp til enda en 10 timers våken nattevakt. Har nok kanskje tatt på meg litt for mye jobb disse ukene kjenner jeg, men jeg ønsker å jobbe mye nå som sønnen min er på ferie med pappaen sin. Så kan jeg heller ta ferie med god samvittighet når han kommer hjem igjen.
Ukens tanke:
Denne uken bestemte jeg meg for å virkelig gå inn for å forbedre bloggen min og jobbe både enda mer målrettet og enda hardere fremover, for å få en blogg jeg virkelig er stolt over. Gleder meg veldig til å vise at jeg KAN og ikke minst til å vise mer av “meg” til dere.
Ukens mest leste blogginnlegg:
Denne ukens mest leste innlegg er: En vond og sterk opplevelse på flyet til Tyrkia. Det var et innlegg jeg lenge hadde tenkt på å skrive, men som jeg ikke helt klarte å skrive når jeg satt meg ned med det. Følte det var viktig å få det riktig, ettersom det handlet om noen andre enn meg og siden jeg ikke ville fremstille andre på en feil måte. Så det var godt å endelig få det skrevet og publisert, ettersom flere har etterlyst det både på snapchat og her i kommentarfeltet i bloggen.
Ukens mat:
Denne uken har jeg økt opp til to faste dager, hvor jeg skal legge ut mat oppskrifter. Dagene jeg har valgt å ha fast mat-spalte på er onsdagene og lørdagene. Maten som har kommet på bloggen denne uken har vært BØREK – TYRKISK PAI og LAHMACUN – TYRKISK PIZZA. Begge deler smakte veldig godt, men neste gang skal jeg lage et litt annet fyll til Lahmacun og i tillegg kjevle den enda tynnere, og jeg skal prøve et annet fyll til Børek enn jeg gjorde denne gangen.
UKENS FAVORITT-BILDE:
Bildet av tvillingene som jeg er bestemor til <3
Ukens cravings:
Har vært litt matlei og ikke vært så flink på å spise. Så denne uken har det ikke vært en type mat jeg har hatt mer lyst på enn noe annet egentlig.
Neste uke:
Skal jeg bli MYE flinkere på å ta mer proffe bilder av meg selv og det jeg skriver om. Jeg skal også sette inn høygiret når det gjelder oppussingen på Amalie sitt rom. Har nemlig stoppet litt opp nå som jeg jobber så mye. Utenom det tenker jeg å kanskje ta med Amalie og tvillingene ut å spise. Men det kommer litt an på hvor trøtt jeg er etter nattevaktene og på hvor mye ekstra-tid vi har.
For en stund tilbake bestemte jeg meg for å ta et skikkelig tak i meg selv og jobbe mer effektivt med bloggen fremover. Jeg ville gjøre den mer “meg” og mindre “Tyrkia” ettersom det var blitt så stort fokus på det i kommentarene mine i det siste. I tillegg ville jeg jobbe mer effektivt med språket og oppbygninger av setninger. Kjenner selv at det faktisk har blitt gøy å jobbe vekk uvaner på hvordan jeg har skrevet noe i alle år, og får en seiers-følelse når jeg endelig begynner å skrive ordet eller setningen slik jeg har øvd på, uten å måtte tenke over det lengre. Uvaner tar lang tid å venne av og det krever en god del terping for å lære seg å forandre på det, men jeg er på god vei dere! Det var ikke mange og heller ikke graverende feil jeg hadde, men jeg ønsker å forbedre meg, så da gjør jeg i alle fall en innsats. I tillegg har jeg syntes at bloggen min, som i utgangspunktet skulle ha hovedfokus på Huseyin og min kjærlighets historie, har muligens fått feil fokus.
Jeg ville ta leserne mine med inn i vår historie der vi har to helt forskjellige kulturer, der hvor han er muslim mens jeg er ikke-troende, Hvor vi har en aldersforskjell som går den gale veien og det at vi bor i to forskjellige land. Jeg ville vise hvor vanskelig det kan være ettersom nettopp disse tingene fører til mye fordommer, engasjement og debatter rundt meg, Hüseyin og mine kanaler. Jeg ville gjøre meg mer synlig for å kanskje bane vei for de som kommer i lignende situasjoner etter meg. Og jeg ønsket å hjelpe med å legge ut informasjon om hva jeg lærte underveis, slik som jeg har gjort med “besøksvisum” og med “hvordan du gifter deg i utlandet”. Dette var det jeg ønsket med bloggen, og det jeg faktisk trodde jeg gjorde. Men jeg har erfart at mitt fokus på kjærligheten til Hüseyin, har gjort at noen tror jeg blogger om landet Tyrkia og at jeg tror jeg sitter på en fasit eller snakker om tyrkere generelt. Så siden det absolutt ikke er mine intensjoner, tenkte jeg å ta fokuset litt vekk fra Tyrkia biten og mer over på meg og mine.
Jeg vil altså få inn flere faste spalter som viser mer av hvem jeg er og hva jeg interesserer meg for. I tillegg vil jeg lage en mer ryddig og oversiktlig blogg hvor jeg appellerer til flere enn jeg gjør med bare “Tyrkia spalten”. Jeg tror nemlig at om jeg får litt mindre fokus på hovedfokuset, som er Hüseyin og mitt ekteskap, så vil “Tyrkia delen” få den oppmerksomheten den fortjener og bli tolket slik den er ment å bli tolket. Dermed vil jeg lettere klare å oppnå målet mitt med å få den biten mer synlig og etterhvert kanskje redusere stigmatiseringen av norske damer som faller for tyrkere og av tyrkere som treffer utenlandske damer og forelsker seg.
Her er planen min for mine faste spalter.
Disse faste spaltene er kommet i gang, men er enda i startfasen og vil derfor kanskje ikke være helt på plass alle dagene. Men tanken er å følge de hver uke når jeg er hjemme i Norge, men ha “lov” til å ikke følge de når jeg er i Tyrkia. Skal prøve så godt jeg kan å lage innlegg i forkant før jeg drar til Hüseyin, men noen ganger lar det seg dessverre ikke gjøre.
Jeg vil selvfølgelig ha mest fokus på Hüseyin og min historie her på bloggen, og både skrive om det når jeg er i Tyrkia og noen ganger når jeg er her hjemme i Norge. Dere vil da kunne følge oss hvor vi går igjennom savn, glede, frustrasjon, sorg og ikke minst utfordringer vi møter på veien. Blant annet vårt store ønske om å få felles barn og kunne bo sammen i fremtiden. Men jeg vil også prøve å vise mer av hvem jeg er igjennom disse andre spaltene som viser mine interesser og hobbyer. I tillegg skal jeg innimellom komme med åpne og ærlige innlegg som går mer på mine følelser og tanker, for at dere skal få et lite innblikk i hvordan jeg er. Det er disse innleggene som er vanskeligst, da jeg ofte reflekterer mye i slike innlegg og vil derfor begynne et sted, kanskje drøfte litt med meg selv og så komme med en konklusjon på slutten. Så om noen ikke leser hele innlegget eller av en eller annen grunn ikke får med seg slutten, så vil personen kanskje missforstå hele poenget mitt.
Mitt mål med bloggen er altså å bli mer synlig og dermed gjøre stigmatiseringen mindre. Men det kan ta tid ettersom jeg tar leserne med på vår historie mens den utfolder seg og ikke i ettertid. Vi er begge to enige om å jobbe oss igjennom alt av motgang og stå sammen i alt som måtte komme. Selvfølgelig kan ting skje underveis og vi ender opp med å gå fra hverandre en gang i fremtiden, men det skal mye til før vi gir opp og det skal mye til for at vi ikke stole på hverandre videre. Så jeg velger å skrive at den sjansen er fryktelig liten.
Bli bedre kjent med meg på snapchat som mette.ask, eller på Instagram og Facebook
Hadde jeg ikke blitt u-planlagt gravid som 18 åring, hadde jeg ikke valgt å beholde barnet, hadde ikke jeg valgt å være den beste mammaen jeg klarte alt fra den dagen jeg kjente det var liv i magen, hadde jeg ikke møtt exen min, hadde ikke vi blitt gravid, hadde jeg ikke… hadde jeg ikke…. Ja, jeg kan forsette i en lang tid med både store og små “hadde jeg ikke”.. Men poenget er og blir det samme. “Hadde jeg ikke”, så hadde jeg ikke hatt det livet jeg har i dag!
Jeg elsker livet mitt og jeg elsker de barna jeg har, så ufattelig høyt. For “hadde jeg ikke”, hadde jeg jo ikke fått alle de fantastiske opplevelsene vi har delt og jeg hadde ikke opplevd så mye fantastisk sterk kjærlighet hver eneste dag. Barna er mitt ALT og jeg vil ofre ALT for dem om det trengs, og det vet både barna og de rundt meg. Nå har mine “hadde jeg ikke” ført til at jeg har fått muligheten til å bli bestemor mens jeg enda er ung og jeg er så glad for å ha disse to barnebarna i livet mitt. Jeg er så utrolig stolt over å ha skapt Amalie og for å ha vært den som har “formet” henne til det fantastiske mennesket hun er. Hun har alltid hatt et hjerte av gull og en sjel full av kjærlighet. Nå er hun blitt voksen og er en trygg, god og dyktig tvillingmamma som tar alt av utfordringer på strak arm. Jeg tror helt ikke hun vet hvor sterk hun egentlig er.
Så i dag har jeg lyst å dele et lite tilbakeblikk på da hun var på sykehuset for å føde tvillingene og tiden rett etter tvillingene ble født.
Jeg hadde truffet Huseyin i Tyrkia når Amalie var gravid, men valgte å være hjemme i Norge i en del måneder for å ta vare på Amalie som var høygravid og for å kunne være med å hjelpe på sykehuset. Ikke minst ønsket jeg å stille opp i tiden etter fødselen når hun og barna flyttet hjem til meg.
Amalie ble satt satt i gang med drypp som lagde smertefulle rier som ikke hadde så god effekt de to første dagene. Hun ble altså liggende i 3 døgn før det ble krisekeisersnitt da vannet gikk og navlestrengen til barnet kom ut før barnet. Tvillingen som skulle komme ut først satt altså helt fast og det var stor fare for at han ikke ville få oksygen ettersom navlesnoren kom ut og ble dermed i klem. Så i løpet av et par minutter ble alt av ledninger dradd ut fra veggen og de løp mot operasjonssalen med henne før jeg helt forstod hva som skjedde. Jeg fikk være med på operasjonen etterhvert og fikk oppleve å se mine to barnebarn bli løftet ut og i full fart levert til barnelegen som stod klar i det andre rommet. Heldigvis gikk alt veldig greit med både tvillingene og med Amalie.
Meg og tvillingguttene måtte vente et par timer før Amalie kom til overvåkningen. Det var en fantastisk opplevelse å se datteren min være mamma for første gang.
I starten var hun sengeliggende og avhengig av min hjelp, så vi bodde sammen på et familierom. Men litt etter litt så klarte hun å bygge seg opp igjen og smertene ble lettere å håndtere.
Når vi kom hjem fikk sønnen min oppleve å være onkel for første gang og han forelsket seg helt i tvillingene og er stolt over å være onkel.
“Hadde jeg ikke”, hadde jeg altså ikke fått oppleve alt dette og hatt alle disse fantastiske menneskene i livet mitt. Jeg elsker hvert eneste sekund av det og jeg elsker å være både mamma og bestemor.
