Om 2 dager setter jeg med på et fly, sammen med en annen herlig dame her fra Bergen og flyr sammen opp til Tromsø, hvor vi skal tilbringe helgen med mange andre som går på det samme kurset som oss.
Jeg har gledet meg lenge og håper med alt jeg har at jeg får sett nordlyset i løpet av helgen. Aldri vært noe særlig nordover og nå skal jeg plutselig få muligheten til å reise helt til Tromsø. Det er bare helt fantastisk i seg selv!
Vi har fått en spennende pakkeliste, som gjør oss alle ganske spente på hva vi egentlig kommer til å få oppleve, og vi har i tillegg fått et program som ikke akkurat gjør oss mindre spent. For her er det lagt opp til både opplevelser og overraskelser, slik jeg tolker det.
Selv håper jeg på å få se naturen, se byen og ellers det som er å anbefale å oppleve i Tromsø. Videre har vi fått satt sammen en pakke med blant annet mat som gjorde det hele lettere for meg, ettersom jeg nå har det trangt økonomisk.
Er det av interesse å få ett lite innblikk i pakkeliste og programmet?
For da tenkte jeg å spørre lederene om det er noe jeg kan publisere her til dere i morgen. Blir jo litt gøy om dere også kan være med på å gjette hva vi skal gjøre og hva vi kommer til å oppleve.
Gi meg gjerne en lyd om det skulle være av interesse!
Da er jeg endelig kommet hjem og funnet litt roen i kroppen, etter en herlig dag på sentret med min sønn.
Planen var å gå i banken for å veksle euro jeg fikk av Hüseyin over til norske kroner og sette det inn på min konto. Men etter å ha stått i lang kø inne i banken, fikk jeg vite at det ikke lenger er mulig.
Ble ganske så overrasket ettersom det ikke er så mange år siden jeg vekslet etter en ferie. Men nå er det altså kun én bank som muligens veksler fra euro over til norske og den ligger midt i byen (Bergen).
Det er nok sikkert blitt strengere med tanke på hvitvasking av penger, vil jeg tro. I tillegg er det jo veldig dyrt å veksle den veien og derfor er det kanskje få som har etterspurt det og da blir det jo ikke et tilbud som blir prioritert.
Jeg ble iallefall anbefalt å spare pengene til neste ferie og bruke de 7000 kronene da. Orket ikke å forklare at det var penger fra min mann som jeg skulle bruke her i Norge, så jeg bare takket for hjelpen og ga opp hele tanken.
Kjører ikke helt til byen bare for å kanskje få vekslet over til norske. Nei, jeg har nok av andre ting jeg skal gjøre og prøver å ikke stresse meg selv opp med alt innimellom nattevakter, lite søvn, jobb i SOME, planlegging og alt annet som surrer rundt meg.
Stress er absolutt ikke bra for graviditeten og jeg gjør så godt jeg kan med å ikke gi meg selv flere oppgaver enn jeg kan klare akkurat nå. Har begynt å ta ekstravakter igjen forresten og selv om jeg har funnet tilbake til gleden med å jobbe natt, så påvirker det altså både søvnen og stressnivået.
Derfor er jeg veldig opptatt av å finne roen i kroppen før nattevakter, ikke få for mye å tenke på og ikke ha for mye på “to do” listen min. Nå er det nemlig først og fremst babyen sin helse og så kan jeg tenke på andre ting etterpå.
Min sønn har forresten eget bankkort og har fått penger på konto både av meg, faren og andre familiemedlemmer. Så da han fikk høre at det ikke gikk ann å veksle pengene slik vi hadde planer om, ville han så gjerne spandere middag på mammaen sin før vi dro hjem.
Han ville først dra på macdonalds og deretter kjøpe is, og jeg kunne velge akkurat hvilken is jeg ville ha. Først gikk vi for å spise mat og min sønn ville at jeg skulle finne bord og så skulle han ordne med maten. Så etter å ha sagt hva jeg ville ha, gikk han bort i køen for å bestille mat, mens jeg satt og så beundrende bort på min nydelige gutt som jeg er så stolt over å være mamma til.
Høfflig, trygg og med et stort smil foretok han bestillingen og betalte, før han kom bort med kvitteringen med koden på.
Deretter ble nummeret ropt opp og han gikk bort for å hentet maten til oss og balanserte det rolig og trygt tilbake igjen til bordet jeg satt på. En barnemeny til han og en bigmac hamburger og vann til meg.
Etter middag var det tid for is, men prisen er så dyr på frozen yoghurt at jeg overtalte han til at jeg ikke ville ha. Kunne heller smake litt av hans, om jeg ble fristet. Dermed kjøpte han seg en stor is og tilbød meg hele tiden å smake ❤️
Nå er han hos faren sin og jeg er igjen alene her hjemme. Har begynt å venne meg til det og trives mer og mer med den egentiden jeg ikke har hatt på mange år. Ville selvfølgelig mye heller hatt alle hjemme om jeg fikk valget, men det handler om å gjøre det beste ut av situasjonen.
Pengene jeg fikk av Hüseyin får jeg ta med meg tilbake til Tyrkia og be Hüseyin sette det inn på sin egen konto. For her i Norge får jeg absolutt ingen nytte av de, så lenge de ikke kan veksles. Så på en måte kan han rett og slett ikke hjelpe meg nå, uansett hvor mye han ønsker.
I dag var jeg tidlig oppe og måtte skynde meg ut av dørene, før jeg helt var våken. Fikk nemlig melding ifra Hüseyin som er i Ankara for å ordne papirer til besøksvisum søknaden vår, at han hadde fått tips om at det kunne være en fordel å ta med noen papirer som vi i utgangspunktet ikke trodde vi trengte.
Så da tok jeg med meg de papirene og kastet meg i bilen for å kjøre til biblioteket for å kunne scanne og sende det direkte over til han på mail der.
Men da jeg kom frem så fant de ut at det ikke var noe viktig nå, men at det ville være en stor fordel når vi senere skal søke familiegjenforening. Dermed kun jeg bare snu å dra hjem igjen for å spise frokost.
Biblioteket åpnet uansett ikke før klokken 10:00 så jeg hadde måtte vente utenfor i litt over en halv time før de åpnet dørene. Så det var godt å slippe det stresset med å kaste meg inn for å ordne det med ett tidspress på meg, med det samme dørene ble åpnet.
På vei hjem tenkte jeg at jeg like godt kunne stoppe ved senteret og ta turen inn i banken for å veksle euro over til norske kroner og sette det inn på min konto. Sist jeg var hos Hüseyin så pakket han nemlig på meg sparepengene sine og sa at jeg skulle bruke de om jeg trengte det.
Har jo hele tiden tenkt at de skulle han ha selv når han kommer til Norge, slik at han har litt “lommepenger” når han må leve på meg. Men nå som jeg har det tungt økonomisk, så har jeg innsett at jeg er nødt til å ta imot den hjelpen selv om jeg synes det er ubehagelig.
Vi er jo gift og skal selvfølgelig hjelpe hverandre når vi trenger det. Men jeg er veldig egen og sta og har store problemer med å ta imot hjelp fra andre. Må nok sikkert bli vant til det nå som jeg er gift og får kanskje se på dette som “steg 1” for å lære meg å bli tatt vare på og ikke hele tiden ta alt selv.
Når jeg kom inn på senteret fant jeg jo ut at lommeboken med visakortet og pengene lå hjemme på stuebordet, haha. Hadde i farten helt glemt at jeg tok lommeboken opp fra vesken i går kveld, da jeg skulle gi noe info til Hüseyin over telefonen før jeg la meg.
Så jeg måtte bare kjøre hjem igjen uten å ha fått gjort en eneste ting!
Nå har jeg spist frokost, funnet roen og fått beskjed om at søknaden er levert og at Hüseyin er på vei hjem igjen til Konakli.
Om ca 2 uker får vi svar på søknaden og selv om jeg ikke tørr å håpe for mye, så tror jeg faktisk at vi får det innvilget denne gang.
Og dere, jeg er så utrolig stolt over mannen min og alt han gjør for oss ❤️.
Det var et par stykker som ønsket oppdatering på søknadsprosessen, så da kommer det allerede ny informasjon til dere nå.
Hüseyin har nemlig endelig fått ordnet papiret fra jobben og er da helt klar for å levere inn søknaden i Ankara. Det tar ca 7 timer med buss fra Konakli til Ankara, så han setter seg på en buss allerede i kveld og vil da være fremme i Ankara tidlig på morgenen i morgen.
Det var det samme har gjorde i fjor, på omtrent samme tid på året som nå. Husker veldig godt at han hadde glemt jakke og gikk rundt og frøs hele dagen. Noe som førte til at han ble forkjølet. Så jeg skal minne han på å ha med en varm jakke denne gang.
Etter han har levert søknaden vil det ta ca to uker til vi får svar på om den er innvilget eller om vi får avslag. Vi har et stort håp og et enda større ønske, men vi vet også at muligheten for avslag er stor.
I fjor fikk vi avslag på grunnlag at at Hüseyin ikke eide noe i Tyrkia og siden han jobbet kun i høysesongen. Det vil si at de mente det var for lite som holdt han fast i Tyrkia og at sjansen var stor for at han ikke ville returnere etter endt besøkstid.
Det er jo ingenting av det vi fikk som grunnlag på avslag i fjor, som er anderledes i år. Så det er mulig vi får avslag på akkurat samme grunnlag i år.
Vi har forresten ikke nevnt graviditeten i søknaden, da vi følte det ikke ville spille noe rolle den ene eller andre veien
Men nå er det iallefall klart og vi vil levere inn søknaden i morgen og krysse alt vi har for at vi får feiret jul og nyttår sammen, for første gang.
Det hadde vært så fantastisk å hatt han her denne julen, ettersom det er siste jul før vi blir foreldre. Så det å ta med Hüseyin, sønnen min, datteren min og hennes to barn for å besøke foreldrene mine på juleaften, hadde vært helt perfekt.
I dag skal jeg avgårde å hente bilen min på verksted. Den var egentlig ferdig i går, men jeg orket ikke å styre med busser og valgte heller å slappe av her hjemme.
Utgiftene på bilen ble mye mindre enn det jeg hadde fryktet, så jeg er egentlig veldig lettet selv om det er en utgift som gjør alt enda mer tyngre enn det var fra før av.
Er inne i en tung tid der jeg for første gang føler at jeg ikke har kontroll. Det å ha det tungt økonomisk er tydeligvis tabu og noen reagerer sterk på at jeg skriver det offentlig. Men jeg er langt ifra den eneste som går igjennom en tung periode og en bør ikke skamme seg for å ha det tungt.
Det er nemlig helt menneskelig å ha perioder i livet hvor ting er vanskelig og hvor en må jobbe for å komme seg ut av det. Det første en må gjøre er å bryte opp fra det mønsteret som har skapt problemet. Altså må en gjøre forandringer og ikke fortsette som før. Noe jeg nå har gjort!
Det å gjøre store forandringer kan være tungt, men det er det eneste riktige. Jeg må tenke fremover og ikke bare “her og nå”. Jeg har derfor bestemt at i et par måneder skal jeg jobbe mye, ikke reise, ikke gå ut å spise, ikke kjøpe interiør, ikke kjøpe klær og bare fokusere på å bygge opp igjen økonomien og få orden på alt rotet.
Det er ikke noe jeg bare gjør for meg selv, nei dette gjør jeg både for barna og for Hüseyin. Jeg må rydde opp før det går gale og jeg må ta tak NÅ.
Samtidig som jeg nå skal jobbe meg oppover, så vet jeg at store utgifter er rett rundt hjørnet. På kort tid har jeg skiftet to dyser på bilen til 22 000 kroner til sammen. Det kostet meg litt over 1000 for EU kontroll og nå skal jeg betale 9500 for reprasjon av bilen. Altså en utgift på 32 500 på veldig kort tid.
Men jeg er ikke ferdig på å betale på bilen, ettersom det er to dyser til som er blitt anbefalt å bytte snarest. De vil ryke og kan ryke når som helst. Utgiften på reparasjon av de to dysene vil ligge på ca 20 000 kroner til sammen.
Samtidig trenger vi ca 15 000 kroner til familiegjenforening søknad og det vil selvfølgelig være sjanse for at andre uforutsigbare utgifter i tillegg til alt dette dukker opp.
Jeg er alt havnet bakpå og sliter med å betale alt, så det eneste rette å gjøre er å bryte opp alle utgifter som er mulig å bryte og så få orden på kaoset før det tar knekken på fremtiden til både Hüseyin og meg, men også barna mine.
Klart det smerter meg å ikke kunne reise til Tyrkia for å treffe mannen min og klart jeg gjerne skulle ha lukket øynene for alt og bare fortsatt å reise ned en gang i måneden. Men jeg må tenke lengre enn det og jeg må ta ansvar FØR det går gale. Det er jo snakk om en hel fremtid og ikke bare “her og nå”.
Tenker jeg må ta med at jeg absolutt ikke er personen som ønsker hjelp fra andre. Har alltid klart meg selv og vil ikke under noen omstendigheter ta imot penger fra andre uten at jeg har jobbet for det. Det er ikke derfor jeg skriver om dette.
Jeg velger bare å åpne meg og fortelle at alt ikke alltid er lett, og at det er helt lov og ikke noe jeg burde skamme meg over.
Jeg har det tungt nå og har hatt det en stund. Men jeg tar tak i det og jobber meg oppover, noe som er det eneste rette å gjøre i en slik situasjon.
Samtidig håper Hüseyin og meg at vi vil få innvilget besøksvisum denne gangen og at han kan komme å bo med meg i litt over to måneder. Det hadde vært fantastisk herlig og noe vi så ABSOLUTT trenger, begge to.
Jeg har gjort alt av mine papirer klart for lenge siden og selv om jeg fryktet at det var “gått ut på dato”, så har vi nå snakket med UDI og fått vite at det fremdeles er gjeldende. Så nå skal han bare få ordnet det papiret fra arbeidsgiver som vi har irritert oss grønn over har tatt så lang tid, og så leverer vi søknaden inn med det samme.
Håper det skjer denne uken og jeg kan godt holde dere oppdatert, om det er ønskelig?
Det hadde vært helt fantastisk å kunne ha Hüseyin her i denne tiden og ikke minst få feiret både jul og nyttår sammen. Det er den største drømmen min nå ❤️ å kunne sove med han hver natt, våkne opp med han, lage middag til han, bli laget middag til, gjøre husarbeid sammen, vise han byen min og ikke mist få mer enn bare noen uker i strekk sammen.
Nå er det lenge siden jeg har hatt spørsmål og svar spalten min her på bloggen, da jeg rett og slett har tenkt det er for lite ting som skjer i livet mitt til at leserne lurer på noe.
Men nå har spalten altså blitt etterlyst ett par ganger og da tenkte jeg det er verdt å prøve å se om det er noen av dere som har noen spørsmål til meg.
Dere kan sende meg spørsmål her på bloggen, på Instagram og på snapchat, så samler jeg alt og svarer i et eget innlegg her på bloggen.
Så er det noe dere lurer på, er det bare til å fyre løs og så skal jeg svare 100% ærlig tilbake i innlegget.
Jeg har alltid sagt til både kjente og ukjente at min aller beste venninne, er datteren min. Det har jeg fått veldig forskjellige reaksjoner på..
Noen ser på det som flott at en har et sterkt mor og datter forhold.
Noen ser på det som usunt for både datteren og moren av ukjente grunner (ingen kommer nemlig med konkrete grunner)
Noen mener jeg da må være barnslig.
Noen mener vi begge går glipp av å kunne være venner med andre enn hverandre.
Først og fremst så kan jeg si at min datter selvfølgelig har andre venner enn meg og at vi ikke henger sammen slik unge venninner gjør.
Selv har jeg valgt å bruke tiden og energien min på familien (inkluderer Hüseyin), huset og jobben. Det var et bevisst valg jeg gjorde den dagen jeg mistet kontakten med vennene mine, første gang da jeg gikk ut av et dårlig miljø og andre gang da jeg var eneste som fikk barn og ble “kjedelig”.
Det var tungt å plutselig stå alene og gå fra å være veldig sosial til å være en “kjedelig” mamma som hele tiden var alene. Det var en overgang som gikk litt og litt bedre etterhvert som jeg vente meg til mitt nye liv. Jeg ønsket nemlig aldri å fortsette festlivet og la mitt barn konstant være hos andre, for at jeg skulle fortsette å være ung.
Nei, jeg hadde blitt en ung mamma og fått et ansvar jeg aldri hadde hatt før. Derfor bestemte jeg meg alt den dagen jeg valgte å beholde, at dette ansvaret skulle jeg ta svært seriøst.
Det å skape vennskap i voksen alder når du i tillegg er alenemor uten barnefri, er veldig tungt. Spesielt siden vi ikke hadde alle disse kontaktforumene som finnes nå. Så skulle jeg få venner, måtte jeg snakke med fremmede på butikken eller gaten.
For meg ble dette for slitsomt og jeg orket ikke ta den jobben med å fokusere på å få venner. Istedenfor fokuserte jeg på å gi datteren min en trygg og god oppvekst.
Jeg valgte altså å ikke fokusere på vennskap og etter hvert var det faktisk ingenting jeg savnet.
I dag er jeg veldig fornøyd med å ikke ha det ansvaret vennskap gir. Jeg fokuserer på familie, hobby, jobb og meg selv og det gir meg veldig stor lykkefølelse. I tillegg elsker jeg å være hjemme, kontra å være ute på farten. Jeg savner altså ingenting og har det veldig fint slik jeg har det.
Jeg er veldig åpen, ærlig og imøtekommende mot andre mennesker, i tillegg til at jeg liker å prate og bli kjent (bortsett fra når jeg er på nattevakt). Men jeg ønsker ikke å forplikte meg inn i et vennskap som må vedlikeholdes, da det ikke er en prioritering jeg ønsker eller har tid til.
Opp igjennom årene har jeg som sagt fokusert på barna og siden Amalie og meg kun har 18 år mellom oss, har vi hatt mye alenetid før jeg fikk sønnen min som nå er blitt 8 år.
Min datter og jeg har reist masse på ferier, helgeturer, opplevelsesturer, gått på kino, hatt filmkvelder og mye mer før jeg fikk sønnen min. Så det båndet vi har skapt mellom oss er unikt og ingenting jeg ville ha byttet bort mot en vennegjeng.
Det handler ikke om at jeg er barnslig, da vi ikke har gjort så kalt “barnslige” ting sammen. Det handler om at vi er veldig like som mennesker og har de samme interessene. Om en skulle satt en merkelapp på oss, så ville det iallefall blitt at Amalie er veldig moden og fornuftig for alderen sin.
Vi har har et trygt og godt mor og datter forhold, som har gjort datteren min til et fantastisk menneske jeg er VELDIG stolt over. Hun har selvfølgelig hatt både regler, arbeidsoppgaver, fått tilsnakk og blitt irettesatt når det har vært behov for det oppigjennom oppveksten. Men den kontakten og den kjemien vi har hatt, har vi definert som vennskap.
En kan fint være venner med barna sine uten at det er negativt for noen av de involverte.
Da har jeg så og si akkurat våknet etter å ha sovet på dagen etter nattevakten i natt. Har hatt en nattevaktsperiode nå og kjenner det blir virkelig godt med et par fridager, før jeg skal på jobb igjen på onsdag.
Det var en stund jeg var veldig usikker på om jeg ville klare å jobbe natt nå som jeg er gravid og plaget med kvalme. Men det har faktisk gått veldig bra og jeg har utrolig nok (hadde ikke trodd det) begynt å liker det å jobbe på natten igjen.
Jeg var også redd for at jobben min skulle føre til spontanabort, ettersom nattarbeid øker risikoen betydelig. Men det har gått veldig bra frem til nå og satser på at det vil gå fint fremover også. Tar en dag av gangen og ser på hver dag som en seier.
Er nå i svangerskapuke 8 og er begynt å føle meg bedre, både når det kommer til energinivået og kvalmen. Langt ifra på topp, noe som jeg vet er synlig på bloggen, men jeg føler iallefall at jeg får gjort mer enn å bare ligge på sofaen, slik jeg gjorde forrige uke.
Til helgen reiser jeg til Tromsø for å være med på et helgekurs med resten av kurs deltakerne. Veldig usikker på hvordan det kommer til å gå, ettersom jeg ikke er helt i form. Men jeg reiser iallefall og så tar jeg det som det kommer.
Skulle jo mye heller ha reist til Hüseyin i Tyrkia, ettersom savnet er blitt veldig stort. Men bilettene til Tromsø er alt bestilt og betalt, så da blir det Tromsø tur.
Når jeg får truffet Hüseyin igjen, vet jeg ikke. Jeg er ikke i form eller har økonomien til å reise akkurat nå, så det blir nok ikke før på nyåret kan jeg tenke meg.
Vi har gjort hele besøksvisum søknaden klar og venter bare på papirer fra jobben hans. Det har vi gjort over lengre tid nå og vi er litt redd for at papirene jeg ordnet vil “gå ut på dato” før han får det arket fra jobben sin.
De har sagt at han skal få et papir på at han kommer tilbake for å jobbe samme sted når høysesongen begynner igjen. Noe som er mye bedre enn det papiret han fikk sist gang. Men hun som har med det administrative å gjøre, sitter på et annet kontor og kommer hele tiden med nye tider på hvortid hun får papiret klart.
Så vi begynner å bli litt utålmodige og er redd for at vi må ta hele papirmølllen en gang til på grunn av at hun er så treg.
Vi nærmer oss nemlig snart datoen vi har skrevet opp som den dagen vi ønsker at han skal komme hit til Norge. Vi har veldig lyst å feire både jul og nyttår sammen i år, så vi håper virkelig å få levert søknaden snart, slik at den kan bli godkjent.
Om vi får avslag, får vi nok ikke sett hverandre før ut i januar /februar.
Nå skal jeg kose meg med et eple og en film på TVen. Så snakkes vi senere i dag.
I’ve never been a pro-war or supporter of war. I have always been a side of friendship, brotherhood and peace.
A brief summary of the reasons for the moment I want to pass on Turkey’s Syrian territory.
America has been unable to do anything but hostile and wage war.
Now Syria is in a very complicated situation and there is more than one terrorist group. Two groups called PKK and ISID. There are all kinds of people in the ISIS. ISIS only killing people for enjoy.
The PKK is a terrorist group which has plagued Turkey since the beginning of many years. A group of people.
This group troops kill at the border soldier Turkey for many years in the environment and chaos and they have no other purpose than exited into a situation.
İn Turkey is also live on about 4 million Syrians on paper. Turkey is the first country that is hosting the Syrian refugees to their homes. Care, Food undertook all of Turkey. So far, nearly $ 40 billion has been spent on Syrians alone.
Currently Turkey’s PKK has been called on the Syrian border. he wants to displace the people there and establish a state of terror. There are about 1 million people there, and if someone doesn’t stop this terrorist group, a new wave of imigration is not far.
European Union did not help about anything to Turkey. And now he has no power to lift a wave of refugees again.
Turkey wants to do it right now, to protect the property of the landlord’s home and create a safe zone there. This region is in Turkey for Syrian refugees.
Believe that not 4 million refugees even 10000 refugees not accept any country. In fact, there are many countries should thankful to turkey
And Turkey alwaiys with innocent. My idea is that I wish there was no solution by diplomatic agreement without any war.
I går skrev jeg at jeg kom til å trakke noen på tærne med innlegget mitt, uansett hva jeg skrev eller ikke skrev. Men jeg hadde faktisk ikke trodd at den jeg kom til å trakke på, skulle være Hüseyin.
Ganske raskt etter jeg la ut innlegget fikk jeg altså melding ifra min mann, hvor han uttrykte at han ikke var enig i det jeg hadde skrevet og følte nok på en måte at jeg fremstilte både landet og folket hans negativt.
Han ville jeg skulle ta bort innlegget fra bloggen min, men jeg nektet. Vi er uenige, men vi elsker hverandre selvfølgelig like høyt til tross for uenigheter.
Først og fremst vil jeg si at jeg aldri hadde til hensikt å fremstille Tyrkia negativt og føler heller ikke at jeg har gjort det. Jeg forstår nemlig en del av valgene Tyrkia har tatt, selv om jeg ikke liker selve konsekvensen av de handlingene.
(mer om tankene mine rundt “sikker sone” og YPG-militsen står skrevet i forrige innlegg)
For meg er det ikke enten-eller og det er heller ikke svart-hvitt. Nei, for meg er det så mange nyanser rundt selve handlingene og ønsket utfall. IS og eventuelt andre terrorismegrupper MÅ bekjempes og det finnes dessverre ingen andre måter en å gå inn å angripe selve gruppene.
Men med den handlingen skapes det enda verre forhold for de sivile som alt har vært igjennom et (beklager ordet) helvete. De blir igjen sendt på flukt, de blir drept, blir traumatisert og de mister sin tilhørighet. I tillegg tar både dyr og natur skade av krig.
Jeg forstår selvfølgelig at noe må gjøres og jeg ser som sagt at det å gå til angrep kanskje er det eneste som vil være effektivt i denne situasjonen. Men jeg liker det absolutt ikke og føler at dette bare er begynnelsen på en utvikling som vil ramme mye større områder og mennesker enn det er beregnet til å gjøre.
Jeg verker i hjertet for Syria og ser med tårer i øynene på hvordan kurdere lever. Vi må ikke glemme de sivile og vi kan ikke vende ryggen til.
Hüseyin fortalte meg i går at han ønsker å skrive et eget innlegg om hvordan han ser på og tenker rundt krigen mellom Tyrkia og Syria. Så det kommer muligens senere i dag.
