For en del år tilbake gikk jeg med en drøm om å starte en nettbutikk. Hadde akkurat sagt meg ferdig med fotohobbyen hvor jeg hadde tatt jobber både i studio og i bryllup, og følte for et nytt og spennende prosjekt. Så etter en kort idé myldring satt jeg i gang med å lage en nettside og satt opp en plan for bedriften. Dessverre rant det bare ut i sanden og ble aldri noe mer enn planlegging.
Nå, noen år etterpå har denne tanken og dette ønsket om å prøve å drifte en nettbutikk kommet tilbake.
Jeg er veldig “flink” på å overfokusere på en hobby/jobb av gangen og setter alt av energi og tid til det når jeg først er kommet i gang. Jeg kan nevne perioden hvor jeg bakte kaker som jeg solgte og fikk veldig gode tilbakemeldinger på, perioden hvor jeg sang hver eneste dag på en synge app og drømte om å synge i kor, perioden hvor jeg som tenåring brukte all min fritid på å skrive egne låter og små noveller og som nevnt perioden hvor jeg tok bilder i studio og på locations.
Her er noen bilder tatt på oppdrag og som jeg har fått inn i min minnebok fra tiden jeg drev Askphoto.
Har flere ganger vurdert å gå tilbake til denne hobbyen, men det har ikke passet inn i en ellers hektig hverdag med jobb og barn.
Videre har jeg jo, som dere vet, brukt mye tid og energi på å blogge og på å utlevere meg selv og kjærlighetslivet. Men det å blogge slik jeg gjorde i starten har blitt vanskeligere og vanskeligere både på grunn av situasjonen, men og fordi min mann og jeg har fått en datter som vil kunne bli påvirket, om jeg fortsetter i samme “tralt”. Så jeg har satt bremsene litt på og vurderer hvordan jeg skal gå videre for å ivareta ikke bare barna, men også min mann.
Har absolutt ikke mistet interessen, da det å skrive er en av hobbyene mine som har fulgt meg igjennom hele livet. Men jeg må finne ut hvordan jeg skal gjøre det uten å utlevere for mye av meg selv og de rundt meg. Det er en utrolig vanskelig balansegang å blogge om sitt eget liv og samtidig ikke utlevere! Er vel egentlig en bortimot umulig oppgave og derfor har jeg altså satt det litt på brems for å kunne puste ut og finne et nytt spor jeg ønsker å gå.
Vil fremdeles blogge, men holde meg til litt tryggere tema.
Derfor har jeg satt fokuset mitt litt vekk ifra blogg, snapchat og Instagram for å heller bruke det på å prøve å starte en nettbutikk.
Da jeg fortalte om planene mine til Hüseyin ble han veldig interessert i tanken og har støttet meg under hele prosessen. Nettbutikken er mitt prosjekt og min drøm, men jeg vil selvfølgelig inkludere min mann etterhvert om det går bra.
Til nå har jeg laget en nettside som enda er under utvikling har valgt ut en del produkter som jeg har bestilt og betalt, i tillegg til å sette meg inn i lover og regler. Det er fremdeles uklart om jeg vil ta inn spiselige produkter og om jeg skal ha lite eller stort produkt variasjon. Først tenkte jeg nemlig at temaet skulle være tyrkisk, men det har jeg gått litt bortifra og tenker heller å selge produkter jeg selv liker og ville hatt (både tyrkiske og “norske”).
Har derfor nå kjøpt inn varer i små mengder på 20 – 50 av hvert produkt og tenker å starte med et lite utvalg av varer og så heller øke på om jeg får solgt. Det vil si at jeg ikke vil tjene noe som helst på bedriften, men heller bruke det på å utvikle nettbutikken med flere varer.
Skulle bedriften gå dårlig vil jeg da bli sittende med varer jeg ikke får solgt, og da synes jeg det er viktig at det er produkter jeg selv liker og kan få bruk for. Eventuelt at jeg da har et lager med fremtidige gaver til venner og familie.
Siden jeg er en blogger med noen få iherdige kritikere som virkelig gjør sitt ytterste på å svartmale det som kan, så er jeg forberedt på at noen vil kunne finne glede i å prøve å ødelegge. Det er blant annet tydelig når jeg har anonyme spørsmål på snapchat og jeg får meldinger som helt tydelig prøver å provosere eller såre.
Men med mine utdanninger som blant annet har fokus på kundebehandling og kundeservice, så har jeg stor tro på at jeg fint vil klare å opprettholde en god dialog under kjøp og om en kunde skulle være missfornøyd med et produkt eller leveranse. Det viktigste med en bedrift er jo kundene og at de ønsker å komme tilbake. Langsiktige salg er titusen ganger mer viktig er kortsiktige salg!
Derfor er en av forberedelsene mine å lage et godt system som gjør at kunden får en positiv opplevelse helt fra kunden trykker seg inn i nettbutikken og frem til varen er mottat og tatt i bruk.
Forresten, om dere har noen gode navneforslag så legg gjerne igjen en kommentar. Alt jeg vet nå er at jeg ønsker et kort navn med kun ett ord og at det skal ha bokstaven A i slutten på ordet, ettersom mitt etternavn er Ask.
I dag er det Black Friday, og jeg tipper jeg ikke er den eneste som kommer til å shoppe litt? Dette er jo dagen for å handle på tilbud, noe som er supert med tanke på julegave shopping. Selv har jeg kun én julegave igjen, så planen min er å handle litt til meg selv i dag.
Siden jeg holder på å pusse opp yttergangen og trappeoppgangen tenkte jeg blant annet å se om jeg kan finne noe som vil passe inn til resten. Har valgt å pusse opp i grått og hvitt, og heller piffe det opp med farger på bilder og senere på tekstiler jeg skal kjøpe inn.
Alle bildene mine er fra posterstore.no og jeg har vært så heldig å få min egen rabattkode som gir dere hele 45% rabatt på plakater. Black friday gir deg 40% og så får du ytterligere 5% med min rabattkode.
RABATTKODE metteask45 gir deg altså 45% avslag på alle plakater (ikke rammer eller selection) fra i dag den 27.november og frem til 30. november.
Så om du har hatt lyst til å lage en bildevegg eller du lenge har vurdert å kjøpe et spesielt bilde, så er dagen i dag perfekt til å gjøre nettopp det. Selv elsker jeg utvalget posterstore har og finner hele tiden nye favoritter blant det store utvalget.
Det er egentlig ganske utrolig hvor mye et bilde på veggen kan forbedre rommet. Det gir det liv, farger og det gir stemning. Hvilken stemning bildet gir varierer utifra selve bildet og rommet det er plassert i. Selv har jeg ønsket å gi rommet en følelse av ro, varme og hvor en føler seg glad og lett. Noe jeg føler jeg har klart!
Jeg er fremdeles ikke ferdig med å pusse opp dette rommet, men jeg kan alt se hvor stor forandring rommet får og føler hvor mye det påvirker meg positivt. Jeg gleder meg virkelig til å vise det når alt er ferdig og kunne legge ved før-bilder i tillegg til etter-bilder for å vise hvor stor forandring det egentlig er.
Trykk HER for å komme direkte inn til nettbutikken til posterstore.no.
Da kommer fortsettelsen på forrige spørsmålsrunde til Hüseyin og meg. Et intervju hvor jeg har gitt oss spørsmålene og hvor vi svarer hver for oss og setter det sammen i blogginnlegg.
Vi kommer fra to veldig ulike oppvekstmiljø hvor vi begge er vokst opp med forskjellige tradisjoner, helligdager og kulturer. Hvordan vil vi klare å leve sammen med så store forskjeller? Hvor forskjellig er vi egentlig? Håpe dere finner dette interessant..
Hva heter du?
H: Hüseyin
M: Mette
Hvilken høytider feirer du og din familie?
H: Vi feirer morsdag, farsdag, lærerdag, verdens morsdag, valentinsdag, nyttår, republikkens dag, barnasdag, vårdag, ramadan og ofre fest.
M: Vi feirer jul, nyttår, påske, 17 mai (grunnlovsdagen) og Halloween. Tradisjonene morsdag og farsdag feires kun med litt ekstra god middag og en gratulasjon, men ingen gave. Valentine’s Day Har vi aldri feiret og om i så tilfelle ville det kun vært en romantisk middag ute.
Har dere noen tradisjoner?
H: En gang i året lager vi en stor gryte med en dessert som heter Aşure og sender det til alle naboene. Dette er egentlig en tradisjon fra profeten Noah.
Bildet er hentet fra Google.
Når vi dreper et dyr deler vi alltid halve med naboene. Er så mye her at det må bli et eget blogginnlegg.
M: Til jul setter vi ut en skål med grøt og ett glass melk til nissen om kvelden den 23 desember. På den 24 desember ser vi på jule tegnefilmer om morgenen til alle er våknet. Så åpner barna en morgengave før frokost og alle går i avslappende klær (nattøy) frem til lunsj. Senere kommer nissen på besøk med gaver til barna om han har mulighet. Om ikke han har muligheten har han satt gavene i en sekk ved treet. Vi spiser pinnekjøtt til julemiddag og hører på sølvguttene som synger på tv.
Nye tradisjoner vi har innført i julen er å pynte tidligere for å slappe mer av i desember og fokusere på å kose oss. Vi kjøper ikke gaver til hverandre lengre, men har en gave lek hvor vi alle kun har kjøpt kun én gave hver. Barna får fremdeles gaver og de åpner disse gavene før juleselskapet slik at det ikke er gaver som er fokuset på kvelden. Vi baker ikke syv slag lengre, men det er noe jeg ønsker å ta tilbake og videreføre til barna mine.
17 mai er tradisjonen finklær, men jeg har veldig lyst å få kjøpt inn bunad til alle mine. Vi spiser hotdog og is på barneskolen til den yngste, i tillegg til en familiemiddag senere på dagen. Middagen vi da serverer er rømmegrøt med salt kjøtt og hard kringle.
I påsken reiser vi ikke på fjellet ettersom vi ikke har hytte i familien og vi står heller ikke på ski. Men vi pynter, gir påskeegg til barna og spiser kalkun eller kylling.
Når barna mister melketenner legges tennene i et vannglass på kvelden slik at tannfeen kan bytte tennene til penger.
Hvilken tradisjoner og helligdager ønsker du å ta videre.
H: Vil fortsette å feire valentinsdag, morsdag, farsdag og nyttårsaften. Videre ønsker jeg å begynne å feire de norske helligdagene jul, halloween, påske og den norske frigjøringsdagen.
Ønsker å gå med tradisjonelle klær på frigjøringsdagen, gi gaver til jul, spise julemat, ha påskeegg og sikkert mer jeg ikke vet om enda.
Vil gjerne føre videre tradisjonen hvor jeg leser gamle og vakre tyrkiske historier, og synger tyrkiske sanger til min datter.
M: Jeg vil beholde alle de norske og etter å ha fått mer innsikt i Hüseyin sine tradisjoner og helligdager vil vi avgjøre hva vi kan ta med oss for Hüseyin og vår felles datters skyld.
Har du forandret deg mye siden du var ung?
H: Jeg tror alle forandrer seg. Jeg husker ikke hvordan jeg var, men jeg har forandret meg.
M: Både ja og nei. Den største forandringen skjedde da jeg ble mor for første gang. Jeg gikk fra å kun tenke på meg selv til å fokusere 100% på morsrollen, slutte å feste og begynte å fokusere på utdanning.
Veldig stolt over hva jeg har klart å bygge opp, selv om det har stått litt på stedet hvil de siste årene. Fra jeg var 18 til 25 år klarte jeg å ta to utdanninger, ta sertifikatet på bil, kjøpe egen bil, få gode jobberfaringer og få bygget et eget hus.
Fra 25 til 40 har jeg vel nesten kun oppgradert det jeg jobbet for som ung. Fikk kjøpt nyere bil, tatt sertifikatet på båt, kjøpt en 26 fot båt, solgte båten etter sesongen, fått ordnet andre etasje som var råloft, begynne å pusse opp hele huset, laget hage av naturtomt og giftet meg.
Hvem var den/de eldste slektningen(ene) du husker som barn? Hva husker du om dem?
H: Jeg husker da jeg var veldig liten dro vi til et familiemedlem sammen med min mor (min mor sin kusine). Jeg tror de var glad i meg, men jeg løp vekk fordi jeg trodde de skulle slå meg. De kjeftet mye!
M: Min oldemor er den eldste. Hun døde da jeg var liten, så husker hun mest etter hva andre har fortalt og bilder jeg har sett.
Det er nok besteforeldrene mine på min mor sin side som har betydd mest for meg. De har alltid bodd i huset rett ved siden av og jeg var innom dem daglig i oppveksten. Det var også en periode på mange år hvor de alltid tok meg med på ferie både innlands og utenlands.
For meg var de som foreldre nummer 2 og de har alltid vært der for meg når jeg trenger det. Etterhvert som min datter ble eldre, overtok hun på en måte min rolle hos mine besteforeldre og fikk det samme sterke båndet jeg har hatt i hele oppveksten.
Dessverre mistet vi nylig min bestemor og Corona gjorde hele situasjonen mye vanskeligere og tyngre. Hun var et fantastisk menneske og vi er utrolig takknemlig for tiden vi har fått.
Er det navnetradisjon i din familie, som f.eks. å gi den førstefødte bestefar sitt navn?
H: Ja, vi har slike tradisjoner. Min far ga hans eldste sønn navnet til faren sin. Min eldste bror heter defor det samme som min bestefar.
M: Nei, vi har ingen tradisjon på det.
Neste innlegg vil være en fortsettelse på intervjuet og skal klare å få det ut i morgen.
Jeg som blogger er jo alltid veldig åpen, rett fram og ærlig, noe jeg er som person utenom bloggen også. Har lett for å prate og kan til tider fortelle for mye om ting jeg kanskje burde holdt for meg selv.
Hüseyin er en annen type enn meg og svarer kortere og tenker mer over hva han skal si. Nå er han jo fra Tyrkia med en annen kultur og tenker kanskje derfor litt anderledes enn det vi gjør. Så når han uttrykker seg, så blir det ofte på en annen måte, da spesielt når det kommer til følelser.
Jeg personlig synes det blir for mye svevende, for søtt og for voldsomt med måten tyrkere utrykker følelser. Som om de leser poesi hvor budskapet skal pakkes inn i tusen lag med sukker. Kanskje spesielt siden jeg selv absolutt ikke er romantisk eller noe særlig glad i kjærlighetserklæringer. Jeg er mer på handling enn ord, selv om jeg er flink på å fortelle at jeg er glad i eller elsker de rundt meg.
Har derfor valgt å ha et intervju hvor både Hüseyin og meg svarer hver for oss og så sette det sammen her på bloggen. Spørsmålene han jeg blant annet funnet på nett og noe kommer fra meg selv.
Innlegget er delt opp i flere innlegg da det ble for langt.
Hva er ditt navn?
H: Hüseyin
M: Mette
Hvorfor valgte dine foreldre dette navnet til deg?
H: Mine foreldre valgte dette navnet siden det var det mest populære navnet for tvillinger på den tiden. I tillegg var det navnene på barnebarna til en muslimsk leder.
M: Jeg er oppkalt etter en dukke min mor hadde som liten.
Hadde du et kallenavn?
H: Familien min kaller meg noen ganger Hüso
M: Ble kalt Nettie av venner da jeg gikk på ungdomsskolen.
Når og hvor ble du født?
H: Jeg er født på soverommet i et gammelt leid hus. I papirene er jeg registrert født august 1992, men min egentlige fødselsdato er juli 1991.
M: Jeg er født på sykehuset i Bergen mai 1980.
Hvor er du oppvokst?
H: Har bodd 17 år i landsbyen Ören i Tyrkia.
M: født og oppvokst i Bergen.
Har familien din bodd andre steder?
H: Foreldrene mine bodde i Adana før de fikk barn.
M: Nei, familien min har alltid bodd i Bergen.
Har du bodd andre steder?
H: Mine 17 år i landsbyen Ören og etter det har jeg bodd i Alanya om sommerene.
M: Ja, har bodd i Bergen sentrum og i Vaksdal kommune.
Kan du beskrive huset ditt?
H: Vi har 3 rom, ett baderom, et kjøkken, vaskerom og en gang.
M: Huset mitt er ikke like stort som de fleste husene her i området, men det er stort nok for oss. Det er to etasjer hvor vi har to store soverom oppe, en tv stue, et bad og en gang. Nede har vi ett soverom, en stue, et kjøkken, spisestue, vaskerom, et bad og en gang. Holder på å bytte stil i hele huset etter jeg hadde en vannlekkasje for noen år tilbake. Ute har jeg en stor hage som jeg holder på å opparbeide.
Hvordan er det å bo der du bor?
H: Tror det er bra å bo på landsbygden da det er stille her. Jeg kan føle årstidene og i tillegg er det billigere her enn i byene.
M: Jeg stor trives her og nyter stillheten, naturen og hagen min. I mange år har jeg vært proppet med idéer på oppussing både ute og inne, og selv om det går tregt med meg, så elsker jeg både planleggingen og det å putle på for meg selv. Flystøyen er jeg selvsagt ikke så fryktelig glad i og kunne klart meg uten. Men tenker bare over det på sommeren når jeg er ute i hagen. Er også utrolig avslappende å sitte i hagen og høre båtlivet og måkene. Elsker hjemmet mitt, men føler meg også klart for et nytt huseventyr etterhvert.
Hva er ditt beste minne?
H: Da vi giftet oss og da min datter ble født. Mitt beste barndomsminne er da jeg hadde mange duer og bygget hus til de. Når duene fikk babyer og de begynte å fly, følte jeg at jeg også fløy!
M: Åååhhh det er så mange av de at det er vanskelig å trekke ut bare en. Alle mine beste minner inkluderer barna. Alt fra jeg fødte og fikk se barna mine for første gang, til opplevelser vi har hatt sammen. Bryllupet og alle Tyrkia turene er også nydelige minner. I tillegg var det jo helt fantastisk å bli mormor og være med da de kom til verden.
Hva er ditt dårligste minne?
H: Da min søster døde.
M: Usikker, da jeg har hatt mange dårlige opplevelser på forskjellige tidspunkter i livet. Når jeg prøver å huske det aller dårligste så dukker det opp mange minner og det er ikke en ting som skiller seg mest ut. Uansett så er det fortid og ikke noe jeg pleier å tenke på.
Hva er ditt tidligste minne?
H: At jeg lå i babysengen og ble bysset i søvn av min søster.
M: At jeg satt på rommet mitt og hørte på Sissel Kyrkjebø og sang så veggene ristet.
Hva lekte du med som liten?
H: Jeg lekte med hunder og fugler. Lagde også mine egne leker med stål tråder.
M: Lekte med dukker og figurer. Husker spesielt at jeg elsket å leke med små dyre figurer med klær som jeg hadde diverse møbler og hus til. Ellers lekte jeg mye ute med å klatre i trær, hoppe tau, hoppe strikk og leke med steiner og kongler.
Hva var favorittleken din og hvorfor?
H: En trehest. Når jeg lekte med den følte jeg meg fri.
M: Tror ikke jeg hadde en favorittleke. Men nå har jeg ufattelig dårlig hukommelse, så det kan godt hende jeg hadde det men at jeg bare ikke husker. Jeg var et veldig introvert barn som brukte mye tid på å tenke og drømme. Det å sitte på rommet alene med musikk og enten bare tenke, synge eller skrive, var nok det jeg gjorde mest
Hva var det morsomste du gjorde for å ha det moro?
H: Når noen av søskene mine ringte så tok jeg telefonen og etterlignet min far.
M: Det må være å leve meg inn i min drømmeverden og stenge alt annet ute.
Hadde du mange plikter/oppgaver som barn? Hva var de?
H: Ja det hadde jeg. Hadde ansvaret for å se etter lammene og geite killingene to ganger for dagen. Måtte også stå opp tidlig om morgenen for å dra til hagen utenfor landsbygden å hente tobakksplante og gjøre den klar for tørking til vinteren.
M: Ja jeg måtte rydde rommet og hjelpe til i huset.
Hvordan var skolen for deg som barn?
H: I starten følte jeg det var så enkelt. Jeg lærte raskt å skrive og lese, mye raskere enn de andre. Men i andre klasse begynte vi med matte og det syntes jeg var utrolig vanskelig. Elsket å gå på skolen fordi jeg var så glad i å lese.
M: Jeg slet alt fra første klasse og ble raskt hengende etter de andre. Fikk etterhvert bekreftet at jeg hadde lese og skrive vansker i tillegg til konsentrasjonsvansker. Har alltid elsket å skrive og skrev gode tekster når det kom til innhold. Men jeg stokket om på bokstaver og ord, i tillegg til andre typiske lese og skrive vansker tegn.
Jeg ble hver dag tatt ut av klassen og satt inn på et eget rom hvor vi var ett par stykker med samme utfordringer (ingen på min alder). Her skulle vi få ekstra hjelp og ekstra hjelpemidler som foreksempel data. For meg som var introvert, så gjorde dette at jeg ble anderledes enn de andre barna og ble derfor fryst ut og selvtilliten var veldig lav.
Da jeg byttet skole bestemte jeg meg for å ta en rolle som den utadvendte, tøffe og uredde Mette. Det gjorde at jeg fikk venner, men det gjorde også at jeg havnet i feil miljø.
Etter at jeg hadde flyttet vekk ifra det dårlige miljøet som ikke var noe for meg, men som samtidig ga meg tilhørighet, så ble jeg uplanlagt gravid som 18 åring. Bestemte meg for å beholde barnet og klare å ta en utdannelse slik at jeg kunne få en jobb meg og datteren min kunne leve på.
Det å begynne med yrkesrettet utdanning var en enorm lettelse. Jeg gjorde det veldig bra og fikk veldig gode karakterer for første gang i mitt liv. Selvtilliten kom tilbake og jeg innså at jeg også hadde evnen til å lære og at jeg ville klare meg fint videre.
Hvilken sport liker du?
H: Jeg liker fotball, basketball, sykling, bueskyting… Kan vel egentlig si at jeg liker absolutt all sport.
M: Jeg har aldri likt sport og kommer nok aldri til å like det. Klart jeg kan like å gjøre noen ting selv, men detter raskt av og faller tilbake til mitt vante liv uten sport.
Hva er din favorittsang og musikk?
H: Sangen «my heart will go on» fra filmen Titanic. Da jeg så den filmen ble jeg så rørt at sangen ble spesiell for meg. I tillegg er jeg veldig glad i den sangen vi hadde til bryllup dansen vår.
M: Blant annet Alter Bridge og Shine Down. Sangen Call me med Shine down har vært favoritten i mange år.
Har du hatt kjæledyr?
H: Har hatt både hund og katt for mange år siden.
M: Oppvokst med katter og har katt nå i voksen alder også. Som liten hadde jeg marsvin, vi hadde ett lam som bodde et halvt år hos oss og som sov på mitt rom og vi har hatt geiter i hagen. Da jeg var 16/17 år og bodde på hybelen til daværende kjæreste hadde jeg hetterotter som fikk babyer jeg solgte til dyrebutikken.
Hvilken religion har du?
H: Jeg er muslim, men det er mange forskjellige religioner i Tyrkia.
M: Jeg hadde ingen religion som barn, men ble kristen da jeg begynte på en privatskole for adventister. Men så ble jeg skremt av hvor “enten – eller” jeg følte det var og distanserte meg fra det som ungdom. Nå i voksen alder er jeg tilbake til ingen religion, men liker å tro det finnes noe mer der ute og noe som er større enn oss.
Har du noen ganger vært nevnt i avisen?
H: Ja en gang i norsk avis hvor vi ble intervjuet om bryllupet vårt.
M: Ja flere ganger, men kun etter jeg ble blogger. Har aldri selv tatt kontakt, men fått spørsmål fra journalister som har lest bloggen min. Flesteparten har jeg takket ja til, men noe har jeg også sagt nei til.
Beskriv en typisk familiemiddag. Spiser dere alle sammen samlet middag? Hvem lager maten? Hva er favorittmaten din?
H: Vi spiser mye bønnesuppe og ris. Alle som bor i huset spiser sammen. Tidligere var det min søster som lagde maten, men hun har nå flyttet. Så nå er det enten min mor, jeg eller min tvillingbror som lager maten. Favorittmaten min er kylling, ris og bønnesuppe.
M: Jeg er en potet elsker, så jeg lager mye middag med poteter. Prøver å ha varierte middager, så tror ikke vi har en typisk familiemiddag. Men det blir ofte kjøtt, potet, makaroni, says og grønnsaker. Favoritten er helt klart biff med tilbehør.
Resten, og kanskje de mer private spørsmålene kommer i neste innlegg. Hva tenker dere så langt? Er vi litt like eller veldig forskjellige?
Har i det siste skrevet noen blogginnlegg om kulturen til min mann, hvor han kommer fra og hvordan han er vant til å leve. Er liv som er veldig ulikt mitt, men absolutt ikke noe verre enn mitt. Litt av grunnen til at jeg ikke har skrevet slike innlegg tidligere er nettopp fordi jeg vet hvordan noen nordmenn tenker og hvor lett de har for å dømme når andre lever på en annen måte enn oss.
Livet på landsbygden i Tyrkia er ikke et vondt eller vanskelig liv, det er bare anderledes enn vårt. Vi har våre vanskeligheter og de har sine vanskeligheter! Vi har våre goder og de har sine goder. Hva som er det “gode liv” kommer jo helt ann på hva en verdsetter, hva en ønsker og hva en er vant til.
Jeg vet blant annet at mine svigerforeldre og mesteparten av mine svigerinner og svogere ikke ville ha trivdes her i Norge. De elsker livet sitt i Tyrkia og ønsker ikke å forandre på noe. Klart de har drømmer og ønsker som ville gjort ting enklere og bedre, men det har vi jo i vårt land også.
Hüseyin er en mann som har følt for litt ekstra spenning i livet sitt. Han har drømmer om å oppleve nye ting, se nye steder og leve på en annen måte enn familien hans gjør. Det betyr ikke at han synes at familien lever dårligere enn hva han ønsker for seg selv. Det betyr bare at han ønsker noe anderledes!
Han valgte å jobbe i turistbransjen da han var 17 år. Grunnen til det var mange og jeg tror at de aller fleste av oss kan forstå valget, om vi tenker etter. Han ville se mer av verden enn bare landsbygden, han ville oppleve turistområdene, han ville se hvordan disse utenlandske jentene var og han drømte nok om litt romantikk, litt spenning og opplevelser. Han var en tenåring på jakt etter sin egen identitet for å bli voksen, og det tror jeg alle som ønsker klarer å forstå.
Etterhvert som livet går, så forandrer vi også drømmene våre. Vi finner ut hvilken veier vi ønsker å gå videre og vi tar valg utifra det. Hüseyin er ikke lengre den 17 år gamle gutten, men en ung mann på snart 30 år som er klar til å starte voksenlivet. Valg han tok som ung har ført han til der han er i dag og nå befinner han seg i starten på et helt nytt, skummelt og spennende liv med en utenlandsk kone som har barn og barnebarn fra før av og i tillegg så har vi nå en felles datter som også bor i Norge.
For en mann som aldri har vært utenfor Tyrkia, så var det nok et veldig risikabelt valg å velge en utenlandsk kvinne og gå fullt inn før han i det hele tatt har vært i landet mitt. Noe han virkelig fikk kjenne på da han kom til Norge på besøksvisum.
Det er mye som er anderledes her i Norge og han opplevde at det var utfordringer hvor han ikke engang hadde tenkt på at det skulle være utfordringer. I tillegg var alt anderledes enn hva han hadde forventet. Noe av det er store ting vi må bruke mer tid på, mens resten må vi klare å le av. Klarer vi ikke å snu det til noe morsomt, vil vi ikke klare oss igjennom dette. Så det å skrive om disse opplevelsene og utfordringene hjelper både oss og ekteskapet.
Har forresten fått veldig mye skryt av min mann for mine siste innlegg. Han synes jeg forklarer det utrolig bra og han koser seg med å lese alt jeg skriver. Etter å ha lest innlegget hvor jeg skriver om landsbygden hans (trykk HER for å lese det innlegget), sa han at jeg skrev det så bra at han skulle trodd jeg var født og oppvokst der selv. Noe som må være det beste komplimentet jeg noen sinne har fått.
De neste dagene vil jeg publisere innlegg som forhåpentligvis vil gjøre at dere blir bedre kjent med både Hüseyin og meg. Har nemlig valgt å intervjue Hüseyin med ganske så personlige spørsmål, og i tillegg svart på de selv. Så dere vil kunne lese spørsmålene og svarene våre, slik at vi enten får se hvor forskjellig vi er eller om vi er mer like enn vi kanskje trodde.
Et innlegg som jeg har valgt å kalle «you say what?» som betyr «Du sa hva?», eller mer rett «Hva sa du?». Altså noe en ofte sier når noe er overraskende..
Hüseyin har 13 søsken hvor den eldste er 47 år og yngste 26 år. Tre av de er født på sykehus mens resten er født hjemme. Det er to tvillingpar i søskenflokken og alle 14 har bodd hjemme i huset på samme tid uten at det ble kaos. De eldste hjalp til med husarbeid, “mannearbeid” og med de yngre søskene. Ingen gikk rundt og var sultne eller frøs! Jeg tenker bare «wow for en sterk, tøff og fantastisk mamma».
Hüseyin har en toegget tvillingbror og siden det er arvelig kan det være at datteren vår (lillejenta) får tvillinger når hun får barn. Det er forøvrig ett til tvillingpar i søskenflokken til Hüseyin! Selv har jeg jo alt to barnebarn som er tvillinger, men de er eneggede tvillinger og det er ikke arvelig. Tenker det bare blir gøy med flere tvillinger i familien vår.
Hüseyin og jeg forlovet oss den aller første uken vi var sammen. Så selv om vi hadde snakket sammen daglig på facetime med kamera frem til jeg reiste ned, så hadde vi fysisk bare vært med hverandre noen dager. (da regner jeg ikke med den uken vi møttes, ettersom det var ferie med min datter og jeg bare så på Hüseyin som et bekjentskap).
Jeg endte opp med å gifte meg i joggebukse og svart genser. Det var så mye som skjedde den dagen og vi hadde ting å gjøre fra vi stod opp til vi skulle legge oss. Så jeg kastet på meg noen klær, droppet sminken før vi føk avgårde for å hente min venninne på flyplassen. Deretter løp vi fra kontor til kontor og fra legekontor til sykehus. Plutselig satt vi på et kontor som gjorde det klart for signeringen av inngått ekteskap og jeg skjønte ikke helt alvoret før de la ned duk og tok på seg hvite kapper. Da først innså jeg at vi ville bli gift der og da, i joggebukse.
Jeg elsker tv-serien «90 days of fiance» som er en reality-serie hvor vi følger oppturer og nedturer til kjærestepar som bor i forskjellige land og som må søke visum for å være sammen. De søker om forlovelsesvisum og må da gifte seg innen 90 dager ellers må den som bor i det andre landet reise hjem. Med andre ord, ganske likt til det livet Hüseyin og jeg lever.
Jeg nett-stalker flere av de som har vært og er med i den tv-serien. For det var vanskelig å sitte der som en seer av noe som var så likt det Hüseyin og jeg går igjennom. Det å sitte der med tanken «han er bare ute etter oppholdstillatelse», «det derre kommer aldri til å fungere» når jeg så på andre, påvirket meg og vårt forhold. Derfor var det godt å finne de på Instagram og se at mange av de har klart seg og holder sammen enda.
Etter at Hüseyin fikk se noen episoder av 90 days fiance spurte han om ikke vi også kunne melde oss på! Da han fikk vite at vi ikke hadde et sånn program i Norge, mente han at det burde det være, Haha. Dette var så klart sagt med humor, med et lite hint av alvor.
Hadde ullklær under brudekjolen min siden bryllupet skulle være ute og vare til langt ut på natten. Så jeg var hele tiden god og varm mens alle rundt meg frøs.
Jeg ble litt sint og kranglete på min mann i selve bryllupsfesten vår. Det var dekket til fest bak tronen vår og da måltidet kom kunne jeg ikke se gjestene spise. Bad venninnen min sjekke og fikk vite at det kun var menn som spiste. Så da min mann kom bort for å høre om alt gikk bra med oss, spurte jeg om hvorfor kun mennene spiste. Fikk da vite at det var vanlig at mennene spiste først, mens kvinner og barn måtte spise etterpå. Jeg klarte å holde det inni meg, men jeg likte det absolutt ikke og ble sint på Hüseyin, selv om han ikke var skyldig i det.
Bryllupsnatten hadde vi på samme soverom som min venninne. For oss var det ikke noen problem og egentlig bare morsomt. Men vi leide et hotellrom dagen etter og fikk tid sammen alene der før vi kjørte hjem til landsbyen igjen.
Jeg tok av meg bryllups ringen under graviditeten på grunn av store fingre, men har enda ikke tatt den på igjen. Har aldri likt å gå med ringer og hadde akkurat blitt vant til det da vi ble gravid. Nå må jeg begynne på nytt for å bli vant til det igjen.
Usikker på hvordan jeg skal begynne innlegget ettersom jeg har titusen tanker i hodet på en gang og jeg er usikker på hva jeg skal ta med i dette innlegget.
I dag blir det nemlig et litt mindre planlagt innlegg hvor jeg forteller litt om hva som har skjer, hva som har hendt, hva som er nytt og hva vi tenker å gjøre videre. Føler nemlig det er viktig å få med litt nåtids innlegg mellom alt det andre jeg har planlagt å skrive fremover.
Hüseyin var heldig som fikk jobb under Corona. Ikke bare en gang, men to ganger! Om han var dyktig eller om han bare var heldig, vet jeg ikke. Men er utrolig stolt over at han først fikk jobb på en restaurant oppe på the castle (fjellet i Alanya) og deretter nede i byen på et hotel. Husker jeg var litt nervøs når han bestemte seg for å si opp den første jobben og prøve å finne ny. Men var veldig glad og stolt da han raskt fikk en ny og mye bedre jobb enn den han hadde.
Utrolig nok har det vært hektiske arbeidsdager på hotellet nå i Corona. Ingen til veldig få gjester fra Skandinavia, men mange turister fra andre land. Og siden hotellet valgte å ikke ansette så mange på grunn av mulig få gjester, ble det veldig mye jobb på de som var ansatt.
Men nå har hotellet stengt for vinteren og Hüseyin sin arbeidsperiode er over.
Han ble værende noen ekstra dager i Alanya mens han bodde hos søsteren. Men han valgte å reise hjem i går da han var blitt så plaget av det han mente var pollen. Selv har jeg reagert litt på at de tydeligvis ikke tester seg for Corona på lik linje som vi her i Norge gjør. Blir vi syk her, tar flertallet av oss test for å utelukke corona. Mens i Tyrkia ser det ut til at de lettere tenker at det ikke er Corona og derfor ikke vits i å teste seg. Så jeg vil tro at mørketallet på smittede er høyere der enn her.
Hüseyin satt seg på bussen i går og kom hjem i dag. Mener å huske at turen tar omlag 10 timer med buss, så det er en lang reise. Nå blir han værende hjemme i landsbyen frem til papirene for søknadene er kommet. For når han har papirene, så må han reise inn for å leve søknadene. Først besøksvisum og så to uker etter familiegjenforening.
Nå går vi mot jul og julen er ganske hellig for meg og mine, så jeg tar ikke sjansen på at det blir noe tull eller dårlig stemning i denne tiden. Derfor har vi valgt å søke med datoen januar og ikke i desember slik vi gjorde i fjor. Det var så mye “tull” sist vi bodde sammen, at jeg rett og slett velger å sikre julen fra mulig konflikter. Det vil forhåpentligvis ikke bli noen konflikter neste gang, men julen er for barna og Hüseyin har uansett ikke den samme tilhørigheten til desember, som det vi har.
Bare håpe at Corona smitten går ned og retningslinjene løsner litt opp. Nå er det (her i Bergen) ikke lov å samles mer enn 5 personer inkludert husstanden som inviterer, og det fungerer ikke på juleaften. Så det er veldig viktig at vi alle tar å følger anbefalingene, slik at vi får flatet ut kurven eller i beste fall får den til å gå ned før jul.
I dag skal jeg ta med meg oreo kaken jeg har laget, pakken jeg har kjøpt i butikk og pakken jeg har kjøpt brukt og besøke min eldste datter. Barnebarna mine fyller hele to år og de må selvfølgelig feires. For å kunne feire nå med innstrammingen har vi måtte delt oss opp og kun prioritere de aller nærmeste. I tillegg må vi holde avstand og spite oss godt både før og etter besøk.
Mange har lett for å dømme en tyrker for å bare være ute etter oppholdstillatelse når de gifter seg med en utenlandsk kvinne etter relativ kort bekjentskap.
I Norge er det nemlig mer vanlig å bli kjærester, deretter samboere og så kanskje forlovet og gift. Vi kan bo sammen som kjærester i mange år, være forlovet i mange år og noen velger til og med å aldri gifte seg i det hele tatt. Det er for oss helt normalt og ingen reagerer på det. Men det er ikke like vanlig andre steder i verden.
Tyrkia er et stort land og mange steder er det blitt veldig moderne og ganske likt slik vi har det her i Norge. Men det finnes enda steder i Tyrkia som i våres øyne er gammeldags. Hüseyin kommer fra Ören (Besni) som fremdeles er veldig gammeldags for oss nordmenn.
Vest er slik jeg har forstått det mer moderne enn nord, øst og sør. Nord er også moderne, men ikke like mye som vest. Øst og nord kan være det vi ser på som gammeldags! Landsbyene er selvsagt mer gammeldags enn det byene er.
For å skrive dette innlegget har jeg måtte spørre Hüseyin om informasjon og han har svart utifra det han kjenner til, altså fra det området han kommer ifra.
Han forteller meg at i Tyrkia er det vanlig å flytte hjemmefra rundt 20 år, men at de fleste ikke flytter ut før de gifter seg. Bor de hjemme når de jobber, så hjelper de ofte med økonomien til foreldrene. Vanlig alder for å gifte seg er 20 til 35 år.
Det som avgjør når de flytter ut er inntekten og hvilken jobb de har. Hüseyin begynte å jobbe som 17 åring, men siden jobben er kun i høysesongen med overnatting og mat inkludert, hadde det vært bortkastet å leie bolig. Så han har derfor ikke flyttet hjemmefra.
Når en tyrker virkelig forelsker seg, så tenker de ekteskap! For en tyrker elsker høyt og intenst når de først finner kjærligheten, får jeg vite. Hüseyin forteller videre at det ofte bare går et par måneder før de da frir og blir forlovet. Videre vil det kun gå ett år, max to år før de gifter seg, noe som for oss nordmenn er veldig uvanlig.
Så om de teffer en utlending fra for eksempel lille Norge vil det å bli fridd til så raskt, være veldig skremme for oss. Vi vil kanskje bli skremt ut av forholdet og vi vil oppleve mye dømmende anklager på at de kun vil komme seg inn i landet vårt.
Forelsker de seg i en tyrkisk dame, er det en litt anderledes måte å gjøre det på. Da går gutten sin familie til jenten sin familie og forteller at sønnen gjerne vil gifte seg med datteren. Deretter spør ofte faren til jenten om sønnen drikker alkohol, hva han jobber med eller om han har gjort noe galt. Om alt er greit spør de datteren om hun ønsker å gifte seg med gutten. Om hun sier ja, så informerer de familien om at de vil ringe om et par dager for å avtale videre.
I noen tilfeller blir barna giftet bort i et såkalt arrangert ekteskap. Det betyr ikke at det er barneekteskap eller tvangsekteskap, men at foreldrene hjelper barna sine. Da er ofte gutten 20 år eller eldre og foreldrene ønsker at han skal bli gift. De vil da se etter en passelig jente i nærheten og så spørre sønnen om hva han synes om denne jenten. Om sønnen godkjenner valget til foreldrene sine, vil foreldrene dra hjem til jenten sin familie og spørre om de tar imot forslaget om ekteskap.
For noen år siden var det veldig vanlig å gifte seg med et søskenbarn (kusine), men det er begynt å bli færre slike ekteskap i landsbygden til Hüseyin nå.
Det er selvfølgelig de som kun har kjæreste uten å forlove seg eller gifte seg, men da er det skamfylt og det holdes hemmelig. De tar ikke med seg kjæresten hjem til foreldrene og de viser ingen følelser ute på offentlige områder eller foran andre. Selv de som er forlovet eller gift viser ikke følelser offentlig.
Når jeg er i Besni eller Ören for å besøke svigerfamilien min, kysser vi ikke på offentlige plasser hvor vi kan bli sett av andre. Det er respektløst å vise følelser offentlig, ettersom dette er noe som blir sett på som privat. Men siden jeg er utlending går vi ofte og holder hender. Hadde jeg vært en tyrkisk kvinne, ville jeg nok ikke ønsket det på grunn av at det ikke ville vært sømmelig. Noe jeg da ville ha blitt lært opp til å tenke utifra oppvekst.
Om dere har noen spørsmål rundt dette, er det bare til å skrive det i kommentarfeltet og jeg vil lage et nytt innlegg hvor vi svarer på dette.
Jeg skrev et innlegg i går om hjembygden til Hüseyin for at det skal være lettere å forstå dagens innlegg. Jeg tror nemlig det er viktig å se hvor forskjellig mitt liv og mitt hjem er fra det han er vant til, for å forstå hans reaksjoner på mitt hjem og Norge.
Første gangen Hüseyin satt sine føtter på Norsk jord, var vinteren i fjor. Vi hadde søkt besøksvisum og først fått avslag, men fått det omgjort etter å ha sendt inn klage. Nå skulle vi feire jul og nyttår sammen, før han måtte reise tilbake til Tyrkia etter 1 måned og så komme tilbake igjen til sommeren når datteren vår ble født i mai.
Det var desember da vi hentet Hüseyin på flyplassen første gang og vinter været bestod av masse regn og kald vind. Han hadde boblejakke på seg, men skalv av kulde da vi ventet på bybanen. Husker selv hvor mye jeg frøs da jeg var i hans hjemby i januar året før uten at han frøs, og lurer på om det har noe med luftfuktighet som er uvant for oss. Selv frøs jeg nemlig ikke der vi stod og ventet.
Som muslim har han aldri feiret jul, men sett tegnefilmer med Tom og Jerry som løper rundt i et julepyntet hjem og filmer om julenissen som kommer og gir barna gaver. Han håpte alltid at julenissen ville komme hjem til han også da han var liten. At han ville våkne opp til masse flotte julegaver med hans navn på. Men det skjedde aldri og som voksen forstod han jo hvorfor!
Nå skulle han få oppleve en norsk jul for første gang.
Han var forberedt på at det ikke ville bli slik han drømte om som barn. At den spenningen til gaver og julepyntet hjem ikke var så spesielt lengre som voksen. Men han elsket stemningen på julekvelden og under måltidet. Han følte at alle hadde en fantastisk kontakt og at stemningen var magisk. Ikke minst fant han ut at pinnekjøtt er hans nye favoritt mat.
Hans første tid i Norge bestod av mange små og store opplevelser. Bare det å bo i et hus laget av planker, var en rar opplevelse. Da han våknet om natten for å gå på toalettet var det uvant å gå stille over tregulvet. Han er vant til betonggulv og synes gulvet mitt laget mer lyd og at det var rart å gå på. Ikke minst var det uvant med så stor og myk seng. Han sov ikke godt i starten og kavet veldig hver gang han skulle krype ut og inn av sengen. For meg som observerte det hele så det ut som at han holdt på å drukne der han prøvde å svømme seg ut av kaoset med madrass og dobbelt dyne. Måtte alltid smile litt for meg selv, selv om det var umulig for meg å få sove når han skulle ut og inn av sengen om natten.
I starten var han litt redd for å røyke på terrassen utenfor huset. For hva om en gnist falt ned og satt huset i fyr!? Rart for oss å tenke, men han har aldri sett hus laget av brennbart materiale før, så han var usikker på hvor mye det tålte. Ikke minst spisset han ørene når det stormet utenfor og huset som er i god stand, knirket litt i de verste takene. Et hus i trevirke er jo mye mer “levende” enn et hus i betong, så det vil alltid være litt lyder, noe han ikke var vant til.
Vi har forresten en nydelig svart katt som har bodd med oss i ca 10 år. Hun begynner å bli gammel, men er fremdeles en aktiv jeger og veldig glad i kos. Tyrkere er ofte overtroiske og en svart katt betyr ulykke, på lik linje som den norske overtroen vi hadde i gamledager. Så da han så katten vår første gang skvatt han skikkelig til og tenkte at oppholdet i Norge nå ville starte med ulykke.
Han ble vant til katten etterhvert og syntes hun var flott, selv om han flere ganger har nevnt at det er en tykk katt. Om du har vært i Tyrkia og sett en eller flere av kattene som vandrer rundt der, så kan du forstå at min katt virket tykk i forhold.
Da han var her om sommeren syntes han det var rart at jeg ikke hadde noen frukt eller grønnsaker i hagen. Har kun ett epletre og ett morelltre, men begge er ganske små og unge. Så han lurte på om nordmenn ikke likte frukt og grønnsaker i det hele tatt. Etterhvert ble han med i butikken og fikk sett at jeg ofte kjøper frosne grønnsaker og at ferske grønnsaker og frukt er kjempe dyrt iforhold til hva det er i Tyrkia.
Det å klippe gresset var en ny opplevelse for han og først kunne han ikke forstå hvorfor jeg ikke bare kjøpte en ku som kunne spise ned gresset. I hans landsby vokser gresset kun om våren og det er ikke behov for å klippe det da det blir spist opp av dyr. Mens her må vi klippe det 1-2 ganger i uken kun fordi vi vil at det skal se bra ut.
Før han kom til Norge sa han ved flere anledninger at han både trives og er vant til regn. Men etter å ha vært i Bergen fikk regn en ny betydning for han. Han er vant til at det regner opp til 3-4 dager på sitt verste og at det er sol både før og etter. Mens her gikk det lang tid med daglig regn og han så ikke solen over lengre tid.
Han elsket skogen og synes det så helt likt ut til hva han har sett i filmer. Ikke minst var det en fantastisk opplevelse for han å se en hjort gå fritt og tilsynelatende uredd i skogen. Første tanke var at dette var mat og burde jaktes på, men etter å ha sett hvor trygge dyrene i Norge er synes han det er fint at det er strenge regler med kvote på jakt. Samme med endene som til hans store overraskelse kom helt bort til oss uten å være redd.
Selve huset mitt synes han var fint og likt hva han har sett på tv, men at det var overlesset av ting. Masse møbler og pynt han føler vi ikke trenger. Han sammenlignet faktisk huset mitt med ett hobbit hus, haha. Ikke fordi det var lite, men fordi det var så mye pynt.
I norske øyne er ikke huset mitt overlesset av møbler og ting, men i forhold til hjembygden hans så er det det.
Har egentlig mye mer å skrive på dette temaet og både Hüseyin og meg synes det er morsomt å snakke om. Så om det var interessant, kan det hende jeg skriver om flere ting senere.
Min mann Hüseyin er oppvokst i en liten bygd i Tyrkia som heter Ören. Dette er en landsbygd som ligger langt inn i landet, borte fra sjøen og turismen.
En sjarmerende bygd midt i storslått natur som fokuserer på jordbruk, dyrehold og jakt. Hvor dagene er like og årstidene veldig varierende. Her er det altså ekstremt varmt på sommeren og det kan gå helt ned i minus grader på vinteren.
Husene er laget av stein, sement eller leire og bygges med flatt tak og mobile vedovner på innsiden med uttak for røyk i vegg. Air-condition er montert i noen hus, men flertallet lever uten mulighet for avkjøling.
Hvert hus har hage, men mange har i tillegg kjøpt store områder litt utenfor bygden hvor de blant annet dyrker linser, kikerter, hvete, bygg, mais, vannmelon, melon og druer.
På innsiden av husene er veggene ofte malt med sterke pastell farger, fargerike tepper med mye mønstre lag på lag oppå betonggulvet og med sitteputer fordelt langs veggene. Ofte er fellesrommet både oppholdsrom og soveplass til husstanden om de er stor familie og få rom. Om vinteren er det blant annet lettere, mer praktisk og billigere å kun holde varmen i ett rom.
Vedovnen plasseres midt i rommet når årstiden blir kald og fyres opp med ved hentet fra naturen. Den er stor, dominerende og gir en god varme i tillegg til lukten av bål og til tider et litt røykfullt rom. Formen på vedovnen er perfekt til å sette tekannen på og få laget nytrukket te flere ganger for dagen. Møbler er det sjeldent de kjøper inn, da de er både vant og trives med å sitte og sove på gulvet.
Om vinteren lever de stort sett inne i husene og fokuserer på familiehygge og på å både få og gå på besøk til naboer. Da samles de alle i fellesrommet som har fyr i ovnen og drikker te, spiser mat, prater, ser på tv, trykker på mobilen og koser seg.
Gjester er alltid velkommen og naboer blir alltid servert te og kaker når de kommer på besøk. Gjester som har reist lang får i tillegg til te og kaker også spise måltidene sammen med vertskapet. Et besøk planlegges ikke og blir tatt på sparken uten å spørre i forkant. De blir uansett tatt imot med åpne armer og kan selvsagt overnatte om de ønsker det. Hvor lenge de vil være på besøk er opp til gjestene og det stilles aldri spørsmål om hvor mange dager de ønsker å overnatte.
Maten kjøpes ikke daglig eller ukentlig, men årlig. Da kjøper de ett års forbruk av ris, bønner, potet, hvitløk og løk. Kjøtt som kylling og sau blir enten kjøpt i butikk eller slaktes for anledningen. Grønnsaker med kortere holdbarhet blir ofte laget paste av eller syltes. Ferske grønnsaker kjøpes ved behov eller hentet fra hagen når det er tid for høsting.
Det spises stort sett lite av ku og sau. Ku er kjempe dyrt og blir kun slaktet når den snart skal dø av naturlige årsaker eller ved religion (ofring). Sau blir ofte spist ved spesielle anledninger og servert til gjester de ønsker å gi litt ekstra. Det vil si at en familie ofte spiser ku og sau kun ett par ganger i året. Fisk spises cirka en gang i måneden, mens kylling er det kjøttet som spises mest.
Det spises stort sett 3-4 måltider i uken med kylling og de resterende dagene er vegetariske middager. Variasjonen på rettene varierer så klart fra familie til familie, men det blir ofte den samme type gryte eller suppe som blir servert.
Om sommeren er det veldig varmt og gradene kan ofte passere 40 grader. Naturen går da fra å være grønn og frodig om våren, til å bli gul, brun og tørr om sommeren. Både våren, sommeren og høsten vil største delen av døgnet bli brukt ute og på de varmeste månedene vil taket bli brukt som sove område. For når solen går ned og mørket kommer, blir natten behagelig avkjølt og luften frisk. Da ligger de på ull fra sauene som er lagt inn i dynetrekk. Hüseyin sier det ikke er for hardt og ikke for mykt.
Er det noe jeg angrer på jeg ikke fikk oppleve før jeg fikk lillejenta, så er det å sove på taket, under myggnetting og se på stjernene og høre på naturen og dyrene.
Det er noe helt unikt og fantastisk å være i denne bygden synes jeg. Det er så stille, rolig, fredelig og gjestfritt. Du føler at du lever på en helt annen måte enn vårt hektiske liv her i Norge.
Neste innlegg vil være om hva Hüseyin synes om Norge og om mitt hjem. Spesielt gøy blir det å skrive om hva han sammenlignet hjemmet mitt med.
