Nå som det bare er 4 dager igjen til Hüseyin reiser tilbake til Tyrkia, bestemte vi oss for å finne på noe annet enn å bare sitte hjemme. Vi har jo ikke fått gjort så mye sammen og de tre siste dagene våre vil jeg måtte jobbe nattevakter.
Derfor bestemte vi oss for å ta bussen til byen rett etter at sønnen min var ferdig på skolen. Vi ville gå rundt og vise Hüseyin litt mer av Bergen, enn det han har sett tidligere da han kun har sett byen igjennom bilvinduet. For det å gå igjennom gatene er noe helt annet og gir et mye bedre bilde av den flotte byen vår, enn å sitte i bilen. Han er forresten veldig fasinert av alle fuglene vi har i Norge og at de er så uredde. Han er vant til at de fuglene han ser i Tyrkia er redd for mennesker og flykter når han kommer mot dem. Spesielt endene er mye mer menneskevant her, enn det han er vant til. Han er jo en jeger og fantaserte høyt om å fange disse endene med hendene sine og lage et herremåltid til min sønn og meg. Det hadde nemlig vært litt av en historie å fortelle til kompisene i Tyrkia som han ofte drar på jakt med. Jeg har sagt ifra at det er ulovlig å drepe dyr i Norge uten lisens og selv da er det kun under strenge former.
Etter å ha gått litt rundt i byen bestemt vi oss litt impulsivt for å dra på kino. Jeg har nemlig en streng plan om å leve veldig sparsommelig etter han er reist hjem og skal leve på max 300 kroner i middags budsjett på én uke. Det er et lite prosjekt jeg har og som skal bli ett eget blogginnlegg når neste uke er omme. Så da tenkte jeg at vi kunne bruke litt ekstra penger nå som vi var i byen og hadde tid til det. Er jo tross alt den siste dagen vi har sammen og jeg ikke må på jobb!
Vi valgte å se filmen Jumanji i 2D og med bevegelige kinostoler. Bestilte bilettene først og stakk deretter innom en spar butikk og kjøpte en stor pose chips til 10 kroner og hver vår flaske med brus. I vesken min hadde vi alt kjeks og boller som vi hadde pakket med oss, så vi hadde mer enn nok å kose oss med under filmen. Filmen var RÅ BRA og den passet til både min sønn og oss voksne i både humor og spenning.
Etter filmen dro vi rett hjem med bybanen og bilen vår som var parkert med det ene bybane stoppet. Vell hjemme begynte jeg med det samme å lage middagen og min sønn gjorde lekser. Nå… Vell nå ligger vi paddeflate begge to etter at min sønn har lagt seg. Det har vært en fantastisk dag for oss alle tre.
Håpe dere også har hatt en flott dag og at dere får en god kveld og natt videre.
Jeg hadde så mange planer, så mye jeg ville vise han og ikke minst så mye jeg ville vi skulle få oppleve sammen før vi blir foreldre sammen til vår lille jente (mulig gutt). Vi skulle på kino, på ulrikken, på fløyen, på danskebåten, ta bussen til byen og gå rundt å se på alt og ingenting, på fisketorget, ut å spise på restaurant, handle på den tyrkiske matbutikken osv osv..
Mulig det er bare jeg som merker det, men jeg får alltid gravid nese når jeg er gravid, haha.
Ja, jeg hadde i løpet av den korte tiden fra vi fikk vite at visum søknaden var innvilget, etter at vi klaget og frem til han landet i Norge, sett for meg et hav av ting jeg ville dele med mannen jeg elsker. Ting jeg ville han skulle få oppleve av kultur og at han skulle få se mer av Bergen enn innsiden av huset mitt. Men det ble ikke slik..
Det er rart med det! En kan planlegge så mye, tenke så mye og drømme seg vekk til hva en burde fått til. Men når hverdagen treffer, en er trøtt og sliten, jobber mye og tiden strekker plutselig ikke til. Ja, da blir det ofte ikke slik en ønsket og det er selvfølgelig veldig dumt. Skulle ønske jeg hadde hatt mer tid, at jeg ikke måtte jobbe så mye og at jeg ikke ble trøtt og sliten av å snu døgnet konstant for å jobbe på natten. Men virkeligheten er nå en gang virkeligheten og en kan ikke gjøre noe mer enn å fokusere på det en har fått opplevd sammen og tiden en har fått brukt med hverandre.
Vi har hatt noen utfordringer og jeg vet ikke om det er meg, mine hormoner, været, at Hüseyin er i ett nytt land med anderledes kultur eller om det er fordi han har vært mye alene som har gjort at vi har kræsjet et par ganger. Men noe er det som har vært veldig anderledes denne gangen mot alle gangene jeg har vært i Tyrkia og nå er det snart slutt på oppholdet hans og han reiser tilbake til Tyrkia. Det blir veldig tung å se han gå inn på flyplassen! Jeg vet jeg vil komme til å savne han og jeg vet at han vil savne meg. Men samtidig tror jeg faktisk vi har godt av en liten pause hvor vi kan fordøye alt som har skjedd og alle følelsene vi har hatt.
Vi visste det ville bli vanskelig, men vi trodde nok ikke at vi ville komme inn i det vanskelige så fort og tenkte at disse 4 ukene skulle være som en ferie, slik det har vært for meg i Tyrkia. Kanskje er jeg mindre flink enn Hüseyin på å tilrettelegge for han her i Norge, eller kanskje jeg var flinkere til å tilpasse meg i Tyrkia enn det han er her? Helt ærlig så vet vi ikke hvorfor det ble som det ble og har bestemt oss for å ikke grave for mye i det. For heldigvis har vi også hatt flotte dager, nydelige dager hvor vi har smilt fra øre til øre og kjent på hvor mye vi betyr for hverandre.
Hüseyin er mannen jeg har valgt å dele livet mitt med og jeg kan ofte se på han og føle meg både stolt og glad for at han også har valgt meg. Han er en følsom og myk mann, noe jeg er veldig takknemlig for siden personligheten min kan være veldig sterk til tider. Vi passer egentlig veldig godt sammen, samtidig som vi også kræsjet litt. Men jeg tror at ting vil gå seg litt til og at vi finner våre plasser i vårt nye liv etterhvert.
Nb. Skulle gjerne ha skrevet de innleggene jeg trodde jeg ville skrive. Der hvor fokuset hadde vært på det positive, på hva vi har opplevd og på kulturforskjeller. Men hverdagen ble ikke slik vi trodde og jeg blogger om den sanne hverdag og ikke en ønske hverdag.
This is my side of the story part 1. In the end of this post you will find it in norwegian. (Dette er min versjon av opplevelsen del 1. I slutten av innlegget finner du den på norsk)
Me and my wife had a hard time when we where away from each other. I wasn’t there when she needed me, she wasn’t here when I needed her. The most important thing in a marriage isn’t to be together on a good day, but be together on a bad day. We are both aware that we chose this life together, whit all of the difficulties we would face. But we fight for our love and I hope we will crown this love with eternity.
Last year we got a negative result in applying for a the visa. At that time we were engaged and we did not choose to object the rejection. About a year has passed, and last spring we got married in my village. We did not try to apply again until now, this winter.
We applied for a new visa a month before the end of the tourist season, and were overwhelmed with sadness when we learned that our visa was negative a month later. My wife was pregnant and if the visa had been approved, I would help her with work in the house and take care of her. She already has been alone in very difficult times, and it was hard for me to not be able to hold her close to me.
After a long time, my wife came back to me and we agreed to appeal the visa results this time. We met in Ankara and sent in new papers for a visa and then traveled back to Adiyaman, the city where I live. My wife only stayed for a week, and I always have the happiest moments when I’m with her. I don’t know how time goes so fast with her.
A month had passed since our visa appeal and I was spending some time with my good friends when my wife was in Norway. We went on excursion and hunting tour.
One day, when I had planned a hunting tour with my friends and all of the preparation was complete, i got a mail from Visa UDI. I was reviewing the mail before going to bed that evening and saw this email. I opened the mail in excitement and panic, the visa was written in two languages, Turkish and English. The Turkish part stated that our objection was accepted and that I had to hand over the VFS Golabele, the intermediary company, with a passport and a few documents. I immediately called my wife and wanted to share this happy news with her. When my wife picked up the telephone, I told her I had some good news. Surprised she asked what had happened. I answered I’m coming to you..
I could see the expression of happiness and amazement in my wife’s eyes. At first she thought I was kidding, but she was just as happy as I was when I sent her a screenshot of the mail. When I asked her about what to do, she told me to go to Ankara and get my passport. When I told her that I had a hunting organization the next morning and that I promised my friends to come, she told me to go next day with understanding.
But because of my longing for my wife and the thought of seeing her hometown and her house, I spent my hunting day just walking in dreams. The next day I set out early in the morning because there were only two days left before the weekend. I didn’t have much time, because it would take one day for only going to Ankara. Anyway on Friday morning I was in Ankara. I went to the visa office, where I always go for help with visa procedures and I asked them what to do. They told me to book a plane and started my travel insurance for 3 days later.
After delivering the passport to the vehicle company, I went to my friend’s house in Ankara. After three days there, I remembered that the guy in the visa office told me I’d get my passport from the consulate. I waited until Monday and went to the consulate. Then i asked the employees if there was any a chance to get the passport soon and when they said that we were sending the passport to the intermediary institution, I told them that the date of the visa procedures started within a few days. they issued my passport.
A few hours after I got my passport I went to my friend’s house in Ankara to get my belongings and my wife and i bought tickets for me to go to Norway the same day (the day before norwegian Christmasday).
(In my next article I will write another article about my journey, chiristmas day and the culture difference)
Note: I am not very good at writing, please understand.
Jeg og min kone hadde det vanskelig når vi var borte fra hverandre. Jeg var ikke der når hun trengte meg, hun var ikke her når jeg trengte henne. Det viktigste i et ekteskap er ikke å være sammen på en god dag, men være sammen på en dårlig dag. Vi er begge klar over at vi valgte dette livet sammen, med alle vanskeligheter vi ville møte. Men vi kjemper for vår kjærlighet og jeg håper vi vil krone denne kjærligheten med evighet.
I fjor fikk vi et negativt resultat i å søke om visum. På den tiden var vi forlovet, og vi valgte ikke å innvende avslaget. Omtrent ett år har gått, og i fjor vår giftet vi oss i landsbyen min. Vi prøvde ikke å søke på nytt før nå, i vinter.
Vi søkte om et nytt visum en måned før slutten av turistsesongen, og ble overveldet av tristhet da vi fikk vite at visumet vårt var negativt en måned senere. Min kone var gravid, og hvis visumet hadde blitt godkjent, ville jeg hjelpe henne med å jobbe i huset og ta vare på henne. Hun har allerede vært alene i veldig vanskelige tider, og det var vanskelig for meg å ikke kunne holde henne nær meg.
Etter lang tid kom min kone tilbake til meg, og vi ble enige om å anke visumresultatene denne gangen. Vi møttes i Ankara og sendte inn nye papirer for visum og reiste deretter tilbake til Adiyaman, byen der jeg bor. Min kone ble bare en uke, og jeg har alltid de lykkeligste øyeblikkene når jeg er sammen med henne. Jeg vet ikke hvordan tiden går så fort med henne.
En måned hadde gått siden visumappellen vår, og jeg tilbrakte litt tid med mine gode venner da kona var i Norge. Vi dro på utflukt og jakttur.
En dag, da jeg hadde planlagt en jakttur med vennene mine og alt forberedelsene var fullført, fikk jeg en mail fra Visa UDI. Jeg leste igjennom emailen min før jeg la meg den kvelden og så denne e-posten. Jeg åpnet posten i spenning og panikk, visumet ble skrevet på to språk, tyrkisk og engelsk. Den tyrkiske delen uttalte at innsigelsen vår ble akseptert, og at jeg måtte overlate VFS Golabele, formidlerfirmaet, med et pass og noen få dokumenter. Jeg ringte umiddelbart min kone og ville dele denne glade nyheten med henne. Da kona tok telefonen, fortalte jeg henne at jeg hadde gode nyheter. Overrasket spurte hun hva som hadde skjedd. Jeg svarte at jeg kommer til deg ..
Jeg kunne se uttrykket av lykke og forundring i min kones øyne. Først trodde hun at jeg tullet, men hun var like glad som jeg var da jeg sendte henne et skjermbilde av posten. Da jeg spurte henne om hva jeg skulle gjøre, ba hun meg gå til Ankara og få ordnet passet mitt. Da jeg fortalte henne at jeg hadde en jaktorganisasjon neste morgen og at jeg hadde lovet vennene mine å komme, ba hun meg om å gå neste dag med forståelse.
Men på grunn av min lengsel etter min kone og tanken på å se hjembyen og huset hennes, tilbrakte jeg jaktdagen min bare på å gå i drømmer. Dagen etter dro jeg avgårde tidlig om morgenen fordi det bare var to dager igjen før helgen. Jeg hadde ikke mye tid, for det ville ta en dag å bare dra til Ankara. Uansett, på fredag morgen var jeg i Ankara. Jeg dro til visumkontoret, hvor jeg alltid søker hjelp med visumprosedyrer og spurte dem hva vi skulle gjøre. De ba meg bestille et fly og de startet reiseforsikringen min 3 dager senere.
Etter å ha levert passet til kjøretøyselskapet, dro jeg til huset til vennen min i Ankara. Etter tre dager der husket jeg at mannen på visumkontoret sa til meg at jeg skulle få passet mitt fra konsulatet. Jeg ventet til mandag og dro til konsulatet. Så spurte jeg de ansatte om det var noen sjanse til å få passet snart, og da de sa at vi sendte passet til formidlerinstitusjonen, fortalte jeg dem at datoen for visumprosedyrene startet i løpet av noen dager. de utstedte passet mitt.
Noen timer etter at jeg fikk passet mitt dro jeg til min venn sitt hus i Ankara for å hente eiendelene mine og kona og jeg kjøpte billetter til meg til Norge samme dag (dagen før norsk juledag).
(I den neste artikkelen min vil jeg skrive en ny artikkel om reisen min, chiristmas-dagen og kulturforskjellen)
Merk: Jeg er ikke veldig flink til å skrive, vennligst forstå.
Som jeg har nevnt i tidligere innlegg, skal altså Amalie flytte hjem igjen sammen med tvillingene sine. Først var det opprinnelig ikke planen at hun noen sinne skulle flytte hjem igjen, men så kom temaet opp og vi har snakket om det og funnet en løsning nå i det siste. Vi har også vært litt usikker på hvilken tid som var best. Amalie har jo leilighet og samboer, mens Hüseyin og jeg skal få baby og han skal bo her i minst 2 måneder mens vi venter på svaret på familiegjenforening søknaden vi skal sende inn til sommeren. Så vi måtte finne en løsning og ett tidspunkt som ville fungere for oss alle.
Hüseyin vet at barna mine kommer før alt og alle. At han aldri vil bli prioritert over barna mine og at han ikke har så mye han skulle ha sagt når det kommer til mine barns beste. Det høres brutalt ut og kanskje noen vil få vondt på hans vegne, men dette er noe jeg har sagt klart ifra på siden første dag. Han vet det og han godtar det. Ikke minst så ønsker han selv å stille opp og gjøre så mye han kan for at mine barn har det bra og får den beste muligheten i livet. Han er ett fantastisk menneske, full i empati, kjærlighet og omsorg. Så dette har ikke vært noe problem for han.
Jeg kjenner barna mine, vet hvilken personligheter de har, hvilken styrke og hvilken svakheter. Vi har alltid hatt lett for å prate sammen og de har aldri vært redd for å komme til meg med sine problemer. Barna mine har vært mitt ALT siden jeg ble gravid som 18 åring og jeg har levd igjennom de og ikke savnet noe som helst, så lenge jeg har kunne brukt tiden min sammen med de. Jeg er nok ikke den perfekte mor som gjør absolutt alt rett, men jeg vet at barna mine har det godt og de vet at jeg ville ofret absolutt alt til det beste for de og deres fremtid.
Amalie er 20 år, mor til to og går snart tilbake til lærlingsjobben, nå som permisjonen nærmer seg slutten. Hun har en flott kjæreste, som hun nå er samboer med og hun er en av mine aller største stoltheter. For meg er det veldig viktig å gjøre absolutt alt jeg kan for at hun (og senere min sønn og baby i magen) får den beste starten på voksenlivet. Jeg ønsker å være en ressurs og jeg drømmer om at de vil kunne komme seg inn på boligmarkedet og få et stabilt og trygt liv som unge voksne, uten å drukne i gjeld.
Hun har spart opp en grei sum til bolig fra før hun flyttet inn i leid leilighet og hun planla opprinnelig å fortsette sparingen etter hun flyttet inn med kjæresten. Men de har begge innsett at det å spare raskt ikke lar seg gjøre når en har utgifter på både bolig, regninger, mat, barnepass og alt annet vi som voksne betaler på. Det ville derfor tatt de mange år før de kunne kjøpt seg bolig for seg selv og tvillingene. Vi har snakket en del om det, Amalie og meg. Om hvordan hun, kjæresten og tvillingene kan raskere komme inn på boligmarkedet. Jeg er jo ikke akkurat rik (ler litt ondskapsfullt av meg selv, hihi), men jeg har muligheten til å hjelpe på andre måter og da er det viktig for meg å gjøre nettopp det.
Amalie og tvillingene skal derfor flytte hjem igjen og så og si overta første etasje, mens min sønn, jeg og Hüseyin skal bo oppe i øverste etasje. Kjæresten hennes skal også flytte hjem til sine foreldre for å både spare penger og for å kunne ta sertifikatet på bil mens han bor der. Dette er noe vi alle sammen er enige om å gjøre, slik at denne lille, nydelige og unge familien får det beste starten på voksenlivet vi kan gi dem.
Vi vet ikke hvor lenge hun skal bo hjemme, men vi har snakket om 1-2 år og vi bestemte oss for at det var lettere å få det til nå som tvillingene enda er små og nå som Hüseyin enda ikke er flyttet inn hit. Ikke minst er det best rundt den tiden babyen til Hüseyin og meg blir født, for da vil vi garantert bruke mye tid på å hvile, sove, mate og slappe av i andre etasje. Noe som gjør overgangen til et folksomt hus mye mykere.
Amalie vil bo gratis og det er her hun sparer penger. Hun betaler selv på tvillingene og maten deler vi på, selv om jeg på død og liv ønsker å betale mest på denne posten (hun er jo barnet mitt). Så utgiftene mine vil så og si ikke ha de største forandringene, selv om det selvfølgelig vil bli litt mer. Men om en veier opp hva hun kan spare og hva det utgjør for hennes og tvillingene sine fremtid, mot at jeg må betale litt mer strøm og litt mer mat…. Ja, da er regnestykket helt klart og tydelig for meg.
Så nå har jeg ett halvt år på å gjøre første etasje mer barnevennlig og andre etasje mer klar for at vi skal flytte opp. Hüseyin kommer og blir her i to måneder før han må reise tilbake til Tyrkia. Etter det vet vi ikke hva som skjer, annet enn at vi søker familiegjenforening og finner den beste løsningen på at vi kan treffes så mye som mulig under behandlingstiden til søknaden.
Siden jeg har et samarbeid med Ellos, har jeg en ny rabattkode til dere nå på nyåret. Mange av oss kjenner nemlig på lysten til å friske opp hjemmet i sommerlige farger etter julen og gleder seg til lysere dager. Selv har jeg mange drømmer og ønsker om forbedringer i hjemmet mitt og kjenner at det kribler i fingrene etter å begynne.
For selv om jeg ikke har vist så mye av det her på bloggen, så holder jeg altså på å pusse opp nesten alle rommene i huset mitt. Rart med det, men jeg er litt perfeksjonist på dette området og sliter med å vise bilder av hjemmet mitt før det er ferdig. Kanskje hadde det vært interessant å se bilder av uferdige rom som snart er ferdig? I så tilfelle skal jeg bruke året 2020 på å bli flinkere å dele av denne hobbyen min til dere.
30% rabatt på dyreste vare til ordinære priser – også på eksterne merker, men ikke på møbler. Koden er gyldig tom 31/1
Rabattkoden er: 415414
I dag har jeg kost meg på Ellos sine nettsider og drømt meg bort i varme farger på soverommet. Ingen av soverommene her i huset er helt ferdig, men det er opprinnelig ikke så mye igjen før jeg kan si meg fornøyd. Så da er det ekstra gøy å se på farger og dermed planlegge siste finish på rommene. Jeg ELSKER interiør og tror selv at jeg har litt nese for hva som ser bra ut sammen og hva som gir rommet et løft. Så en av planene mine for dette året er å prioritere denne delen en god del mer enn jeg gjorde i fjor. Har blant annet laget meg et budsjett hvor interiør og oppussing har fått sin egen post hver måned.
Ellos er uten tvil en av de butikken jeg bruker mest. Grunnen til det er både utvalget, kvaliteten, prisen og hvor enkelt det er å bestille varene rett hjem i posten. Ikke minst elsker jeg å kose meg med å se igjennom nettsiden og bare drømme meg bort og planlegge fremtidige innkjøp. Blir rett og slett lykkelig av å sitte slik å leite, finne skatter og så se for meg hvordan det ferdige resultatet i mitt eget hjem ville blitt. Ja, jeg elsker virkelig interiør, tekstiler og møbler.
Har forresten en liten hemmelighet jeg ikke har fortalt dere. Til sommeren skal min sønn og jeg så og si flytte opp i andre etasje og overlate første etasje til min datter og tvillingene. Dette skal jeg komme nærmere innpå i ett eget innlegg. Så på grunn av at vi “flytter” opp, har jeg nå planer om å fokusere på soverommene våre oppe, loftstuen og loftbadet fremover før min datter og tvillingene flytter hjem igjen til meg. Kanskje hjelper det meg i å være mer fokusert og ikke ha for mange prosjekter på en gang? Ja, det tror jeg faktisk at det vil gjøre.
Badet i andre etasje er lite med hvite og svarte fliser. Her vil innredningen bli helt ny og i fargen hvit slik at rommet virker større. Så fargene i dette rommet vil være på tekstiler. Det er egentlig veldig lurt å ikke låse seg i farger på slike rom, for da er det enkelt å bytte ut om en trenger en fornying. Selv er jeg opprinnelig veldig glad i fargen blå og grønn, noe som vil være synlig på loftstuen. Men jeg har også alltid likt jordfarger og varme rosa og oransje nyanser. Så litt usikker på hvilken farge jeg skal velge på soverommene og badet. Aaahhh… Jeg blir så giret bare av å skrive om det. Så dette gleder jeg meg veldig til.
Ta dere gjerne en tur inn på Ellos sin nettbutikk for å bli inspirert dere også. Du finner så mye fint og det er i tillegg kommet masse nyheter i kategorien tekstiler, som er den letteste måten å gi et rom et skikkelig løft på, uten å måtte gjøre de største forandringer. Nytt sengetøy, nye gardiner eller nye håndklær kan nemlig gjøre store forandringer raskt uten at det trenger å koste så mye penger.
Trykk HER for å komme direkte inn i nettbutikken Ellos.
Nå som jeg mer og mer nærmer meg termindato har jeg begynt å tenke mer på fødselen, permisjonen, innkjøp til barnet og på hvordan jeg skal gjøre det med blogg i permisjonstiden. Det er jo bare 4 måneder til fødsel og siden jeg ikke har tenkt på det i det hele tatt frem til nå, tenker jeg det er på høy tid at jeg tenker igjennom hva jeg skal gjøre.
Når det kommer til fødselen så har jeg et sterkt ønske om å føde hjemme i min egen seng. Sist jeg fødte gikk jeg lenge hjemme med rier, kjørte til sykehuset og fikk pressrier utenfor på parkeringsplassen. Sønnen min ble da født ca 10 minutter etter vi ankom sykehuset og vi dro hjem igjen kun etter noen timer (jordmor hjem tilbud). For meg var dette en helt fantastisk opplevelse og utrolig mye bedre enn hvordan det var med min første fødsel som foregikk i mange timer på sykehuset og hvor jeg bodde der i omtrent 7 dager etterpå. Så denne gangen føler jeg veldig for å bare være hjemme og få den roen og stillheten som er her. For jeg trives absolutt ikke på sykehus og føler faktisk at smerten blir større bare ved å være der.
Så i dag tidlig, etter jeg var kommet hjem fra nattevakt, ringte jeg til helsestasjonen for å snakke med de om dette. Har faktisk ikke vært inne til lege eller jordmor etter den ordinære ultralyden i uke 18, så jeg fikk beskjed om at jeg var veldig sein ute og har gått glipp av oppfølging. Fikk en jordmor time i svangerskapuke 24, som er om ca 2 uker. Tilbudet med å føde hjemme er ikke ved det offentlige og fikk derfor beskjed om å ta kontakt med en privat jordmor som tilbyr dette her jeg bor. Videre fikk jeg beskjed om at den offentlige jordmoren (helsestasjonen) muligens ønsker tettere oppfølging om jeg skal føde hjemme. Ellers mente hun jeg pratet med på telefonen at dette mest sannsynlig skulle gå i orden, siden jeg har født før og har hatt ukompliserte svangerskap og fødsel før.
Nevnte ikke komplikasjonen jeg fikk ved min første fødsel på telefonen og tenker jeg vil fortelle det til jordmor om to uker på timen jeg har fått. Jeg revnet nemlig hele veien ned, over endetarmsmuskelen og hadde en del betennelse før det grodde. Dette måtte vi ta hensyn til ved fødselen nummer to og det er grunnen til at jeg brukte 10 minutter på å få sønnen min ut. Vevet måtte nemlig tøyes så mye som mulig før han kom ut. Så derfor tror jeg og håper jeg det vil gå like fint denne gangen. Beklager intime detaljer!
Har også vært inne på nav sine sider for å lese om permisjon. Det er for tidlig for meg å søke nå, men har iallefall planlagt hvordan jeg skal gjøre det. Kommer til å gå ut i permisjon tre uker før termin og vil ta permisjon med 100% foreldrepenger. Da kan jeg være hjemme i 46 uker (49 totalt) siden jeg overtar Hüseyin sin permisjonstid. Har rett og slett ikke muligheten til å ta lengre permisjon med lavere betaling da jeg skal brødfø både min sønn, meg selv, barnet i magen og muligens Hüseyin. Det er også en mulighet for at jeg må brødfø flere, så jeg er nødt til å ta 100%.
Har I tillegg begynt å se på hva jeg trenger av utstyr og klær til barnet, og tenker å kjøpe det aller meste brukt. Har vært så heldig å få arve og låne mye av Amalie som har en del liggende her fra tvillingene da hun bodde her. Så det blir nok kun kjøp av seng, dyne, sengetøy, vogn, bleier og litt babyklær. Vognen og sengen kommer jeg mest sannsynlig til å kjøpe brukt. Har ikke tenkt å kjøpe smokk eller flasker før jeg vet om det er behov eller ikke.
Når det kommer til bloggen min under permisjonen, er jeg veldig usikker på hvordan jeg skal gjøre det. Har et veldig stort ønske og behov for å kunne oppdatere og ha den kontakten jeg har med dere nå. Men siden jeg tjener penger på bloggen og jeg vil gå i permisjon, så vil det bli et problem. I fjor tjene jeg ca 40 000 kroner på bloggen og ble derfor ikke momsregistrert (inkluderer spons og ja, det er lagt inn på selvangivelsen). I år er jeg ganske sikker på at jeg vil tjene mer, om jeg da fortsetter som før. Noe som selvfølgelig er flott, men som ikke er lov når en er i permisjon fra jobb. Derfor må jeg undersøke dette med nav og høre hvordan dette eventuelt kan løses.
I går tok jeg på meg en ekstra nattevakt helt på tampen da jeg ble oppringt fordi nattevakten var blitt syk. Vanligvis er det vanskelig for meg å ta slike hastevakter da jeg annen hver uke må undersøke med familie og barnefar om ekstra hjelp om jeg får telefon med tilbud om å steppe inn på kort varsel. Så det var utrolig deilig å bare løfte blikket og spørre Hüseyin og min sønn om det var greit at jeg gikk på nattevakt. En befriende følelse av å være skikkelig fleksibel og en liten smakebit på hvordan fremtiden min kan bli.
Jeg er veldig selvstendig og har vært vant til å klare meg selv over mange år. Noe som selvfølgelig er positiv, men som også i noen sammenhenger kan være utfordrende. Så det å lære meg å slippe litt taket, gi Hüseyin litt mer kontroll og delegere mer og mer over på han er både deilig og skummelt på samme tid. Jeg liker å ha kontroll og sliter med å ikke kontrollere eller styre hvordan ting blir gjort. Det er rå tøft for meg og jeg jobber hardt med å bli vant til å ha en mann i hus. Ja, det har bare gått to uker, hehe. Men vi forbereder oss på et helt liv sammen og jeg ønsker at han skal føle seg delaktig og at dette er (vil bli) hans hjem også.
Egentlig litt rart hvordan ting har gått seg til og hvordan vi alt har begynt å finne våre plasser. I starten kræsjet vi nemlig en hel del og vi hadde forskjellige forventninger og behov. Men etter at vi fikk snakket ut og blitt enige om hvor på midten vi skulle møtes, har alt gått så mye bedre og vi har fått en flyt i hverdagen. Eneste jeg ser er at Hüseyin blir trøtt og slapp av å ikke ha noe å gjøre. Så jeg må bli flinkere til å delegere arbeidsoppgaver slik at han får noe å fylle dagene med. Kanskje ekstra viktigere i periodene der jeg jobber, for da blir han bare liggende på sofaen når jeg sover ut etter nattevakt.
Nå har jeg tre nattevakter på rad før jeg tar helg og skal fokusere 100% på Hüseyin og min sønn. Planlegger kino, mye god mat og selvfølgelig det å bare komme oss litt ut. Har hatt en del fokus på det disse to ukene. Det å bare kjøre ut en tur, finne på noe og få litt stue forandring siden Hüseyin blir sittende mye hjemme alene. Bare det å gå rundt på et senter uten å nødvendigvis måtte kjøpe noe, er en god avveksling.
Gruer meg veldig til han må reise tilbake til Tyrkia, men gleder meg noe helt enormt til han kommer tilbake. De to månedene vi da får sammen blir noe vi vil komme til å huske igjennom hele vårt liv. Nei, det er helt uvirkelig hvor mye vi skal oppleve samnen på den korte tiden. Siste del av svangerskapet med alt det innebærer, fødselen og den første måneden av barnet vårt sitt liv. Det blir helt amazing!
Det som vil skje etter det, velger jeg å ikke tenke på. For da kommer uvissheten igjen og den er det verste av alt. Så fokuset ligger på det vi vet og ikke noe mer enn det.
Sitter i sengen mens jeg hører at Hüseyin ordner og styrer nede på kjøkkenet. Jeg sov lenge i dag fordi jeg var på nattevakt forrige natt og klarte ikke å sove mer enn ett par timer på dagen i går. Nattesøvnen er forøvrig ikke slik den var, siden jeg er 5 måneder gravid (uke 21). Klarer bare å ligge på siden (venstre side, siden det er anbefalt), babyen vekker meg i tillegg flere ganger med sparkene sine og jeg må ofte stå opp for å gå på do om natten. Men jeg elsker det og har ikke klaget ett eneste sekund (om du ser vekk ifra det rett over her).
Fikk forresten frokost på sengen i dag og har virkelig kunne tatt en laaaang og rolig morgen. Hüseyin kom opp med 1 glass juice og tre grove skiver med brunost, avokado og agurk til meg. Jeg har aldri smakt den sammensetningen av pålegg før og klarte ikke å la være å le litt og si at dette var noe helt nytt for meg. Så noen minutter etterpå kom han opp med et lite fat med hvitost, slik at jeg kunne flytte litt rundt på påleggene. Jeg føler meg utrolig heldig og utrolig lykkelig med å ha Hüseyin her. Vet at han snart må reise tilbake til Tyrkia, men det velger jeg å ikke fokusere på. Tiden er her og nå, så da fokuserer vi på det.
Er medlem i en Facebook gruppe for de som har termin i mai og ser at mange har begynt å få plager. Noen av de er gradert sykemeldt og andre helt sykemeldt. I sist svangerskap hadde jeg en god del smerter og ble sykemeldt på grunn av muskelsmerter i lår og hofte. Gikk til fysioterapi hvor det ble trykket, klemt og vridd på meg samtidig som jeg hadde lyst til å skrike av smerte. Heldigvis har jeg ikke noe av dette i svangerskapet mitt nå og krysser fingrene for at jeg vil føle meg fin helt frem til jeg skal ut i permisjon. Formen min er nemlig utrolig god og jeg føler meg mye bedre fysisk enn i mine to andre svangerskap da jeg var 18 år og 31 år.
Har enda ikke kommet meg til lege eller jordmor etter ordinær ultralyd og har heller ikke kjøpt inn noe som helst til babyen. Jeg har derimot arvet litt fra Amalie (min datter), Hüseyin har fått gaver ifra gjester på hotellet han jobbet og vi har ett plagg som Hüseyin fikk av meg til jul med «I love daddy» på. Så jeg begynner å kjenne litt på behovet for å kjøpe inn det viktigste snart. Hüseyin vil jo gjerne være en del av det, så vi må enten gjøre det nå før han reiser eller når han kommer tilbake en måned før fødsel. Han har, etter han kjente spark ved å holde på magen min, vært veldig på å snakke, synge og kjenne på magen min. Dette er hans første barn og jeg tror det virkelig begynner å gå opp for han at han skal bli pappa.
Han er veldig redd for at jeg skal gå fra han og at han da i tillegg ikke får ha kontakt med barnet sitt. Det er nemlig slike skrekkhistorier i vennekretsen hans og han sier helt tydelig at det vil ta livet av han, om det skjer. Jeg på min side er jo redd han vil gå fra meg både nå og seinere, på grunn av skrekkhistorier jeg hører. Så vi har begge en uro i oss kun basert på hva andre sier og forteller, og det er jo egentlig veldig tragisk. Vi stoler på hverandre, vi vet at vi elsker hverandre, men samtidig er vi begge redd fordi andre ikke klarer å la være å prøve å skremme oss.
Jeg synes personlig at andre bør slutte å komme med advarseler og skrekkhistorier de vet ikke vil gjøre vedkommende noe godt. Faktisk kan slike ting være veldig ødeleggende og helt ærlig, to av våre vonde diskusjoner har handlet om hva andre sier og tror, istedenfor hva vi selv føler og tenker. Folk bør godta at andre tar valg en selv kanskje ikke ville tatt, tenker anderledes enn en selv eller at de bare er anderledes som personer. Vi er forskjellige og vi bør godta de forskjellene selv om en ikke er enig. For det å direkte eller indirekte prøve å ødelegge for andres lykke er i mine øyne helt patetisk (beklager det).
Så klart får jeg mer siden jeg har en offentlig blogg og så klart tåler jeg kritiske spørsmål. Men én må forstå at dette handler like mye om prinsipp som mine egne opplevelser. Tenk før en skriver noe til noen eller om noen. Jeg har selv vært i kontakt med andre som opplevde å gjentatte ganger bli advart, få skrekkhistorier, få falske utroskap rykter og mye annet kun fordi mannen var fra Tyrkia, han var yngre og de tok valg kanskje ikke andre ville gjort. Vell, disse ekteskapene har vart i 10 år eller lengre og de er fremdeles lykkelig sammen.
Til de som er kritiske vil jeg si: prøv å forstå at min blogg er min private historie og ikke noe jeg tror er en fasit. Jeg skriver ikke fakta blogg og jeg skriver ikke at våre valg er det eneste rette. Jeg forteller bare vår historie og med det ønsker jeg å sette fokus på hvordan det er for noen i min situasjon. Med å være åpen med vår historie, håper jeg at det blir lettere for andre som kommer i lignende situasjon. Det er nemlig for mye negative tanker rundt det å treffe en mann i Tyrkia og det er alt for mye snakk om at en tyrker er “sånn” eller “sånn”. Jeg er meg, Hüseyin er seg og vi tenker, handler og føler på vår måte. Ingenting er rett eller galt så lenge ingen blir skadet eller såret.
Jeg vet at kritikk er en del av en bloggers hverdag og jeg synes normal kritikk er både flott og i noen tilfeller lærerikt ❤️. I tillegg liker jeg å diskutere, men har innsett at om jeg diskuterer med iver i kommentarfeltet eller på snapchat, så blir det sett på som forsvar eller frekkhet. Så det må jeg nok slutte med og heller ta privat med de som kjenner meg og min innlevelse ved diskusjon. Men når noen gjentar noe til det kjedsommelige og har tydelig kun én tanke, “spekulere om det negative til det blir oppfattet som en sannhet av andre”, nei da synes jeg ikke det er like kjekt lengre. Da smiler jeg ikke lengre og har ikke lyst å diskutere, fordi det er som å snakke til en vegg. Om noen på død og liv vil ha det til at Hüseyin bare lurer meg for å komme inn i landet og at han er verdens beste skuespiller, så får de tenke det og kose seg med den tanken. Det samme med de som tror at jeg bare bruker Hüseyin! Men jeg ber dere, tenk over hva dere skriver. Ikke bare på grunn av vårt forhold/ekteskap, men også for andre i lignende situasjoner. Er det virkelig så viktig å øke denne stigmatiseringen?
Dette innlegget utviklet seg underveis mens jeg skrev og skulle i utgangspunktet ikke ha dette innholdet. Men nå som det ble skrevet, så velger jeg å la det stå. Jeg vil aldri “vinne” over de negative og de vil stort sett alltid være negativ til det jeg skriver. De ser meg med andre øyner enn jeg ser meg selv og det er greit. For noen vil alltid se på det jeg skriver eller ikke skriver som negativt, naivt, provoserende eller kanskje bare mindre intelligent. De har sitt inntrykk av meg og det vil jeg aldri klare å forandre. Men jeg ber dere dette gjelder om å tenke over hva dere skriver, hva andre kan oppfatte, hva det kan påvirke andre til og ikke minst, tenk over at det du skriver mest sannsynlig vil ramme flere enn Hüseyin og meg, fordi det vedlikeholder en stigmatisering vi i 2020 burde ha fokus på å redusere.
Jeg er langt ifra perfekt selv og skriver sikkert noen ganger ting uten å ha tenkt ordentlig igjennom hvordan det kan påvirke andre. Men jeg prøver å vise at vi alle, uavhengig av hvor vi kommer fra, hvilken religion, hvilken hudfarge, hvilket utseende, hvilken alder, hvilken klestil, hvilken legning osv.. Har lov til å være oss selv som enkeltindivider uten å bli satt i bås. Å være uenig er bra, men det er ikke like bra å gå ut å gjentatte ganger prøve å ødelegge eller trakke ned på noen.
Til slutt: Tusen takk til dere som følger meg og er hyggelig uavhengig om dere er enig eller ikke i mine/våre valg. For vi trenger ikke å være enige og vi trenger ikke engang å forstå hverandre. Alt vi trenger er å respektere hverandre og det er det mange som gjør ❤️
I dag gikk jeg inn på kalenderen fordi jeg skulle undersøke hvor lenge Hüseyin faktisk har vært her med meg i Norge. Siden jeg jobber turnus og natt har jeg nemlig helt elendig oversikt på tiden og dagene, i tillegg går datoen helt inn i hverandre siden jeg ikke har fri hver helg eller andre faste holdepunkter for at en uke er gått. Var helt sikker på at vi begynte å nærme oss avreise datoen til Hüseyin og hadde litt panikk følelse da jeg gikk inn for å sjekke. Men det har jo ikke gått to uker en gang fra jeg hentet han på flyplassen til nå! Noe som selvfølgelig er helt fantastisk bra, men samtidig føler vi begge to at vi har vært sammen lengre enn vi faktisk har.
Det har skjedd så utrolig mye, vi har opplevd så mye og vi har gått igjennom flere faser i denne tiden. Greit at vi ved flere anledninger har vært raske i vendingene, men denne tiden i Norge har vi virkelig kjent på mye følelser og utfordringer som vi nå er veldig takknemlig for å ha gått igjennom.
Da han kom gikk han rett fra flyplassen og inn i vår norske juleaften. Kun noen timer etter han landet var det nemlig rett bort i familiebesøk hvor absolutt ALT var nytt på en og samme tid. Han fikk ikke en eneste pause fra han kom inn dørene her og frem til vi gikk å la oss seint på kvelden den juleaften. Både han og meg er selvfølgelig veldig takknemlig for at vi fikk feiret jul sammen. Alt fløt helt fantastisk fint og han klaffet utrolig bra med hele familien min. Men det var mye inntrykk som måtte fordøyes etter en slik start på hans aller første utenlandsreise og det fikk sine konsekvenser.
De neste dagene var det enda flere inntrykk som måtte fordøyes og han måtte i tillegg være en del alene fordi jeg var nødt til å jobbe natt og deretter sove ut. Jeg hadde tatt meg fri juleaften og de dagene jeg reiste til Tyrkia for å levere klagen sammen med han og hadde ikke muligheten til å ta mer fri. Så hverdagene ble nok dradd hardt over hodet på han helt fra starten av. Han var jo tross alt kommet til Norge for å bruke tid på meg, for oss til å være sammen og ikke for å sitte i et fremmed hus, i et fremmed land, helt alene. Vi hadde nok forskjellige forventninger og det endte med et skikkelig krasj hvor vi ikke forstod hverandre eller klarte å finne en løsning der og da.
Men etter at vi lot det synke litt og tok oss en lang, ærlig og vond samtale klarte vi å forstå hverandre og få orden på alt rotet som hadde oppstått mellom oss. Vi vet begge to at alt har gått raskt med oss og at vi nå har det tøffere enn muligens andre nettopp fordi alt har gått så fort. Vi vet at vi nå blir kjent samtidig som vi går inn i en ny fase av vårt forhold og at vi ikke har gitt hverandre anledning til å bare være kjærester før vi blir familie. Vi vet også at alt hadde vært lettere om vi ventet med å gifte oss og ikke minst ventet med å bli gravide til vi hadde flere års erfaring sammen som kjærester og kanskje til og med fått bodd med hverandre over flere sammenhengende uker, før vi tok det valget om å starte en familie.
Men vi angrer ikke på ett eneste valg vi har tatt og vet at de valgene vi har tatt har vært rett for oss både når vi tok dem, men også nå som vi sitter her i Norge med vårt første barn i magen min. Hadde vi ventet og hadde vi gjort slik som alle andre mente vi burde ha gjort hadde overgangen blitt mykere og lettere, men vi hadde muligens mistet muligheten til å få barn sammen og det kunne ha påvirket forholdet vårt, ekteskapet vårt mer enn at vi nå har en brå overgang.
Hüseyin har aldri vært i et langvarig forhold før og har dermed kun erfaring fra den første fasen hvor en er nyforelsket og alt handler om kun den forelskelsen. Derfor er det logisk at det er slik han så for seg at det skulle være med oss også. Så det å ha en gravid kone med de hormonene som herjer og senere gå igjennom barseltiden er nok og vil nok være tøffere enn han så for seg. For den fasen vi nå er gått inn i er krevende og da spesielt krevende for en par som ikke har hatt lang nok tid sammen som kjærester i forkant. Selv er jeg nok og har nok vært i for mye “hverdagsmodus” etter jeg ble gravid og må derfor gi litt mer, selv om jeg ikke alltid føler jeg har mer å gi.
De siste par dagene har ting gått seg til, det har roet seg og vi har heldigvis funnet vår plass sammen i ett nytt liv. Hüseyin nevnte blant annet i går, at nå føler han seg hjemme her og at han føler han vil trives når han senere skal flytte til Norge. Noe som for meg var godt å høre, men som samtidig sa mer om hva han har gått og følt på etter han landet i Norge.
Han har helt fra starten av hatt et veldig stort fokus på å sette seg inn i den norske kulturen og det livet vi lever her. Så han har ikke hatt lyst å ha tyrkisk mat eller ta med den tyrkiske kulturen inn i livet vårt her i Norge. Noe som jeg først ikke helt klarte å forstå og som jeg nesten syntes var litt trist siden jeg har øvd meg på å lage tyrkisk mat. Men nå som vi har snakket ut om absolutt alt vi føler og tenker, ser jeg hvorfor han har det fokuset og respekterer at han vil ha det sånn her og nå. For når han er klar og når han trenger litt tyrkisk innputt, så drar vi å handler, lager tyrkisk mat og annet han skulle måtte ønske. Men nå ønsker han å bli vant til alt det nye og til det livet han skal leve i fremtiden, noe jeg synes er veldig stort av han og noe jeg i utgangspunktet setter veldig pris på.
Har lenge tenkt å lage et hjemmelaget stuebord til loftstuen for å få den stilen jeg ønsker å ha i det rommet. Men det koster med materialer og det tar tid å lage, så da har det bare blitt utsatt.
Oppskriften på bordet har jeg hatt i hodet over lengre tid og har derfor ikke skrevet noe ned. Så da vi var på butikken og jeg fikk lyst å kjøpe inn materialer, hadde vi ingen mål å gå etter. Derfor gikk vi bare etter lengden på hva vi fikk inn i bilen.
Det du trenger for å lage dette bordet er:
To smale lekter til kortsiden på rammen.
To brede lekter til langsiden på rammen.
Fire lekter til beina.
To lekter til kortsiden i bunnen for stabilitet.
To lekter på langsiden i bunnen for stabilitet.
Seks like lengder med bord til bordplaten. (+ en ekstra delt i bredden da det ikke var plass til en hel)
Skruer
Skrumaskin
Sandpapir
Beis
Klut
Målene forandrer du etter eget ønske på hvordan bordet skal se ut. Vi betalte ca 1000 kroner for å handle inn til dette bordet, men da kjøpte vi tre liter med beis og en hel eske med skruer. Så om en ser på hva som ble brukt på akkurat bordet, ligger prisen mye lavere.
1. Vi begynte å lage rammen først. Langsidene er av to litt bredere lekter i lengden 1 meter. På kortsidene har vi to smalere lektere i lengden 65 cm. Disse skrues sammen slik som bildet under viser.
Siden vi hadde valgt både brede og smale lektere ble resultatet det du ser under.
2. Så kuttet vi opp fire like lengder på beina. Rommet dette bordet skal stå på har et tv skrudd opp på veggen ganske lavt og vi ønsker å kunne se TVen over bordet. Derfor tok vi beina i lengden 42 cm.
Beina festet vi over de smale lekene og inn i de brede slik bildet under viser.
3. Så snudde vi bordet for å feste det bedre.
Og tok en skrue ned fra toppen av i tillegg, for å få det bedre festet.
4. Deretter sagde vi opp 6 like deler av 1 (bord) til bordplaten. Viktig å være nøye her for å få et godt resultat. Vårt bord har et litt skjevt inntrykk da bordene ikke var helt like.
Mitt tips er å først kutte ett bord som du bruker til “mammabord” for resten. For om du kutter bordene etter det siste du kuttet for hver gang, vil små minimale forskjeller bli større og det første og siste bordet ha synlige forskjeller. Så mål alle etter den samme malen.
5. Så skrur du på bordplatene på bordet. Vi måtte kutte det sjette bordet på langs, da vi ikke hadde plass til ett helt (dårlig planlegging på min side).
6. For å stabilisere bordet er det lurt å lage en ramme i bunn i tillegg. Så her har vi brukt lekter på langsiden i samme mål som oppe og lekter på kortsiden i lengde 54 cm.
Til slutt pusset vi over med sandpapir og etterskudde alle skruer, før vi beiset bordet med svart/brun beis.
