Skal gifte meg i Tyrkia uten barna mine og familien min..

Processed with MOLDIV

Sitter å smiler mens jeg ser på den fine ringen min. Kjenner at det nesten er litt uvirkelig og at jeg får ett hav av forskjellige følelser inni meg, når tankene mine vandrer. Ja, det har gått veldig fort og ja vi burde nok ha brukt mer tid på hverandre, før vi gifter oss. Men det blir ikke alltid slik en har sett for seg eller som en i utgangspunktet ønsket. For “trust me”, kunne jeg valgt hadde jeg jo selvfølgelig vært samboer med han i 1 år før vi gifter oss. Det er for det første det vi nordmenn er vant til og for det andre burde vi nok kanskje kjenne hverandre bedre før vi blir mann og kone.

Men det har vi dessverre ikke muligheten til og vi har måtte tatt ett valg basert på HELE situasjonen vår. Det er nemlig ikke slik at han bare kan flytte hit og bo med meg, da han ikke kan flytte her uten at vi er gift. Ikke kan jeg flytte til han heller, da jeg har barn som jeg ikke kan ta med meg på flyttelasset. De har sine liv her i Norge og da måtte jeg ha flyttet fra de og det gjør jeg ALDRI.

Så det eneste vi kan gjøre er å besøke hverandre i perioder og ellers holde kontakten med facetime og telefon. Men det er ikke så enkelt det heller dessverre. Jeg kan ikke besøke han så mye da min datter Amalie får tvillingene sine snart og trenger meg her hjemme. Videre kan jeg ikke reise vekk i lengre perioder da sønnen min er hos meg annen hver uke og fordi jeg trenger å jobbe for å tjene penger. Så da blir det kun ett par turer innimellom, som varer 1 uke sammenhengende, når ingen trenger meg her hjemme.

 

Ikke er det enkelt for min kjære å komme på besøk til meg heller. Vi har startet prosessen med å søke om besøksvisum, men det er så sabla strengt at jeg er drit redd for at vi får avslag. Noe som hadde gjort alt enda vanskeligere for oss og fremtiden vår. For vi trenger virkelig disse 3 månedene sammen, før vi gifter oss. Vi trenger å bo med hverandre lengre enn en uke og vi trenger å kjenne på hverdagen sammen. Så jeg krysser alt jeg har og ber til høyere makter om at vi får dette besøksvisumet og at vi dermed kan prøve å bo sammen i 3 måneder, før vi reiser sammen til Tyrkia og gifter oss.

Ett bryllup som ikke blir helt slik jeg i utgangspunktet hadde drømt om, men som allikevel vil bli en fantastisk vakker opplevelse fordi jeg får mannen jeg elsker. Det ville uansett vært en fiasko å hatt bryllupet her hjemme i Norge, for jeg tror helt ærlig at ikke så mange ville kommet. Noe som både er veldig vondt og tungt å tenke på, men som jeg ikke tillater meg selv å fokusere så mye på. For det er bedre å fokusere på de som er glad på mine vegne og på de som vil være der for oss. Men det som er så ufattelig tungt å tenke på, er at barna mine ikke skal være der og jeg skulle så gjerne hatt de med meg igjennom det hele.

 

Processed with MOLDIV

Processed with MOLDIV

 

Hadde ALDRI sett for meg å gifte meg uten at barna mine var der og feiret med meg. Men jeg må bare innse at det ikke er mulig og at vi heller får lage en bryllupsfest i Norge, etter at vi er gift. For det er alt for mye stress for min datter å reise ned til en liten bygd i Tyrkia med hennes to små tvillinger og med lillebroren sin. Klart jeg ville ha hjulpet til på flyet og både meg, min kjære og sikkert hans familie ville stilt opp med hjelp i landsbyen. Men hun føler det blir for mye reising og stress med alt sammen og det har jeg god forståelse for. For jeg vet at begge barna mine i utgangspunktet ville vært der med oss. Men noen ganger går regnestykket bare ikke opp, dessverre.

 

Processed with MOLDIV

 

Gleder meg til søknaden på besøksvisumet er levert, for da er vi ett skritt nærmere hverandre. Vet ikke hva vi gjør om vi får avslag, for det har vi ikke orket å tenke på enda. Men da må jeg jo bare finne tid til å reise ned igjen der, når Amalie føler hun klarer seg uten meg i en uke. Nei, vi får bare ta ett skritt av gangen og juble for hver skritt vi tar! For denne avstanden tar knekken på oss begge to…

 

 

Nattevakt tar knekken på meg…

 

 

Nå har jeg snart vært nattevakt i 5 år og tenker å ta noen år til, før jeg gir meg. Men det kan se ut som kroppen min begynner å bli litt uenig i den avgjørelsen og det er godt mulig jeg må gi meg før planlagt. Selv håper jeg det bare er en dårlig periode som vil gå over etter hvert. For det vil være så alt for vanskelig for meg å gå over til vanlig turnus jobb der jeg må ta kveldsvakter i tillegg, siden jeg er alenemor. Så da gjenstår vanlig 8-16 jobb, som nok blir mitt neste steg. Men jeg hater å stå opp tidlig og alt stresset en kan føle om morgenen på vei ut av dørene hjemme. Skal heller ikke nekte på at det å gå ned i lønn, ikke frister så veldig. Så jeg tvinger meg igjennom dagene, selv om kroppen ikke henger helt med!

 

 

 

 

Her er mine negative opplevelser med å jobbe natt: 
  • Kroppen har ikke noe særlig energi

  • Klarer ikke å få nok søvn

  • Er nesten konstant i søndagsmodus

  • Blir fortere irritert og tar lettere til tårer

  • Dårlig på faste rutiner

  • Kan glemme å pusse tenner fordi jeg ikke har noen fast rutine lengre

  • Kan glemme å fjerne sminke eller bare være for trøtt til å klare å fjerne det.

  • Har sluttet å ordne meg og går oftere og oftere i joggeklær

  • Blitt mindre flink til å holde huset ryddig og rent

  • Mistet helgefølelsen, da jeg nesten aldri har frihelger lengre.

  • Er mindre aktiv og kan glemme måltider

 

 

 

 

 

 

 

 

Her er mine positive opplevelser med å jobb natt:
  • Jeg kan jobbe mye uten at barna merker at jeg er borte, siden de sover når jeg er på jobb

  • Jeg kan tjene mye mer som nattevakt enn jeg kan med vanlig jobb

  • Har muligheten til å ta mer fri og oftere ferie (men har ikke benyttet meg så mye av det)

  • Har en fast jobb og tryggheten om at jeg har jobb så lenge jeg ønsker

  • Trives veldig godt med både selve jobben og stedet

  • Slipper morgen stresset..

  • Slipper å stå i køer fra og til jobb.

  • Har muligheten til å få unna private ting når jeg er på jobb.

 

 

 


 

 

Er kun det siste halve året listen over de negative opplevelser har blitt så lang. For før var den positive listen lengre enn den negative. Så vil tro at det er fordi jeg rett og slett tar for mange ekstravakter og ikke lar kroppen nullstille seg mellom slagene. At jeg presser kroppen mer enn den egentlig klarer og at jeg nå begynner å få symptomene på det. For nå kjennes det ut som at jeg kan gå på en smell etter hvert, om jeg ikke forandrer på noe. Har nemlig så ufattelig underskudd på søvn og klarer ikke å sove like godt på dag lengre. I tillegg ligger jeg så utrolig langt etter på diverse gjøremål at jeg blir stresset av det. Så noe må jeg nesten bare gjøre snart, om jeg skal klare å komme meg ovenpå igjen.

 

 

 

 

 

Men å jobbe mindre har jeg ikke muligheten til enda, da jeg har så mye utgifter fremover. Har en datter som bor hjemme og venter tvillinger, som kanskje kommer til verden allerede neste måned. Har ett hus som ikke er ferdig oppusset og burde vært ferdig for lenge siden og jeg skal kanskje ha besøk av min tyrkiske kjæreste her i 3 måneder, hvor jeg står økonomisk ansvarlig. I tillegg prøver jeg å få betalt ned ett lån jeg har liggende og en nedbetaling konto på ett kjølehjørne. Så jeg trenger virkelig å jobbe mye for å få nok penger til å klare regnestykket. Så jeg kan ikke slappe av helt enda, dessverre.

 

 

 

 

 

 

Forrige måned jobbet jeg 210 timer, mot ca 150 timer som er det som er vanlig å jobbe i en måned. Jeg har 10 timers vakter og var altså på jobb 21 netter den måneden. Denne måneden er det litt mindre ettersom jeg var en uke i Tyrkia for å besøke kjæresten min. Men jeg prøver å ta igjen det tapte med å ta mange ekstra nattevakter på rad nå på slutten av måneden. Men som dere ser på listen min over, så sliter kroppen min og jeg kan nok risikere å gå på en smell snart. Hva jeg kan gjøre, er jeg litt usikker på. Tenker at alt jeg egentlig kan gjøre, er å bare prøve å forbedre rutine på ALT. Alt fra egenpleie, søvn, mat, husarbeid og alt annet som er ett kaos i livet mitt nå.

 

 


 

Svar på spørsmål ang tvilling graviditet, svangerskapet, alder og mm..

Gjesteinnlegg

Jeg har fått gleden av å skrive ett gjesteinnlegg for min mor, da jeg ser noen av dere er nysjerrig på min situasjon rundt tvilling-graviditeten og enkelte andre ting. For ett par dager siden la min mor altså ut ett innlegg der hun skrev at dere kunne spørre meg om spørsmål som jeg skulle svare på i ett eget innelgg. Så nå tenkte jeg å svare på spørsmålene deres.

 

 

 

 

 

Jeg ser at det er veldig mange spørsmål om barnefaren til barna mine. Men det er noe meg og han er blitt enig om å ikke gå for mye innpå da jeg respekterer hans ønske om å ikke bli utlevert. Jeg svarer utifra min side, men det er jo alltid to sider av en sak og navn blir ikke nevnt da han ikke ønsker å bli nevnt navn på.

 

 

 

​Har svart så godt jeg kan og håper at dere føler dere blir bedre kjent med meg og min situasjon. Er det noe som er uklart, er det bare til å gi beskjed så kan jeg muligens skrive ett nytt innlegg og gå mer inn i detaljer.

 

 

 

 

 

Spørsmål:

 

 

Vet du hvem barnefaren er, og er du ilag med barnefaren?

Jeg vet godt hvem som er barnefaren og han er også klar over at jeg er gravid. Han fikk beskjeden den samme dagen jeg tok graviditetstesten og den viste seg å være positiv. Dette valgte jeg å gjøre fordi jeg syntes at faren har like mye rett som moren til å vite det med en gang, da de også trenger tid til å bli vandt til tanken. Så jeg valgte altså å kontakte han med en gang, selv om jeg visste at det var noe han ikke ønsket å høre og noe som han ikke ville bli glad for. Jeg angrer ikke på at han fikk vite det med engang selv om det var en vanskelig tid, da vi ønsket forskjellige ting. Jeg er ikke ilag med barnefaren og vi mistet mer og mer kontakt etter at vi fant ut at jeg var gravid. Vi hadde forskjellige ønsker og vi trengte begge to tid til å bli vandt til tanken på at jeg var gravid.

 

 

 

Hvordan er det å gå gravid med tvillinger?

Syntes dette er ett ganske vannskelig spørsmål å svare på da graviditet er så varierende fra person til person, uansett om man bare venter ett barn eller flerlinger. Jeg kan dessverre ikke svare for alle på hvordan det er å gå med tvillinger, da min graviditet kan være så utrolig annerledes en andre sin.  Men min erfaring i løpet av denne graviditeten er at jeg har vært utrolig heldig med hvordan formen min har vært. Den første måneden opplevde jeg en god del kvalme da jeg ble ekstremt sensisitiv til forskjellige lukter. Jeg kunne sitte oppe i andre etasje og brekke meg av all mulig mat min mor sto nede og holdt på tilberede. Men jeg hadde ikke så mye oppkast som gjerne mange andre kan oppleve. Men jeg hadde mye kvalme som gjorde at jeg følte jeg måtte spy, uten at jeg gjorde det. Etter denne måneden har jeg hatt en utrolig god opplevelse. Hadde ingen andre plager enn at etter sommerferien begynte jeg å få bekkenløsning, vis jeg anstrenger meg for mye. Da endte det opp med at jeg begynte med en 50% sykemelding for å unngå at dette skulle forverre seg. Det hjalp veldig med å bli 50% sykemeldt da jeg også fikk muligheten til å slappe mer av og lære meg hvordan jeg ikke skulle belaste kroppen. Det hjalp meg også til å holde meg i jobb frem til jeg kom i svangerskapsuke 30, som nå er 3 uker siden. Men nå merker jeg at jeg begynner å kjenne smerter ved å sitte oppreist og jeg føler jeg må ligge meg ned på siden hele tiden, da ryggen min sliter veldig. Men jeg er veldig takknemlig for at graviditeten min er som den er, da jeg ser at de fleste med bare en baby i magen sliter så mye mere enn meg.

 

 

 

 

 

 

Hva sier venner og bekjente om å være gravid i denne alderen?

Jeg føler ikke at alderen min har en så stor innvirkning i hvordan beskjente og venner reagerte på graviditeten. min Jeg har nemlig for det meste bare fått positive kommentarer og lykkeønskninger. De som har kommentert litt mer negativt, har ikke kommentert noe med min alder, men mer det faktum at jeg får tvillinger. Da har det vært litt nedlatende kommentarer som at det kommer til å bli mye jobb, at jeg ikke kommer til å få sove og stakkars meg som skal bli aleine mor. Men dette er nok sånt som en hver tvilling gravid kan få høre, uansett hvilken alder en er.

 

 

 

 

Hvilke tanker har du rundt å bli gravid i denne alderen?

Selv har jeg ikke noe negative tanker om å bli gravid i en alder av 18 og 19 år da jeg selv vet at så mange faktisk blir gravid i en enda yngre alder enn dette. Men jeg hadde ett ønske om å vente til jeg var ferdig med utdanningen, var i ett stabilt forhold og hadde egen bolig før jeg ble gravid. Noe som jeg tror de aller fleste av oss tenker! Men selvom det ikke ble som jeg i utgangspunktet ønsket, så betyr det ikke at jeg angrer på valget jeg tok om å beholde.

 

 

 

 

Hvordan forhold har du til din biologiske far? Hadde du kontakt/ samvær med han da du var lita? Var du gammel da dine foreldre skilte lag?

Akkurat det og snakke om noen jeg ikke har fått tillatelse til å snakke om, ønsker jeg ikke og gjøre. Så da velger jeg å ikke svare på dette spørsmålet.

 

 

 

 

 

 

 

Hvordan forhold har du til tvillingenes far? Hvor gammel er han? Bor han også hjemme med sine foreldre?

Som sagt tiderligere så skled vi fra hverandre når vi fant ut av graviditeten. Vi har hatt våre uenigheter og diskusjoner om dette, da vi hadde to forskjellige ønsker og jeg innrømmer at jeg hadde en periode der jeg var utrolig skuffet og sur på hvordan han håndterte dette. Men har i etterkant innsett at det er noe som går utover han i like stor grad som meg og at han trenger sin egen tid på å fordøye dette. Vi snakker sammen på Snapchat og kan fint ha en dialog om både graviditeten og andre ting.  Han ringte meg seinest i går og vi hadde en normal samtale om alt og ingenting. Han er på samme alder som meg og jeg har faktisk kjent han i ca 13år. 

 

 

 


Hvordan tror du livet ditt er om 5 år?

Jeg har virkelig ingen peiling på hvordan livet mitt kan se ut om 5 år ,da så mye kan skje i løpet av den denne perioden. Men jeg har jo håp om at på den tingen, da jeg er blitt 24 år, så har jeg fått min egen bolig og gjerne fått en kjæreste/samboer. Jeg vil på den tiden ha to fantastiske gutter som er 5 år og er førskolebarn i barnehagen. Jeg vil være ferdig med utdanningen min og fått meg fast jobb enten i barnehage eller barneskole. Men uansett hva som skjer så håper jeg bare at jeg har begge barna mine og at vi alle er friske og har det fint sammen.

 

 

 


Hvilke tanker har du om at du er to barnsmor i en alder av 19år?

Har egentlig ikke så mange tanker om min egen alder, da jeg ikke syntes alder har så mye og si midt oppi alt dette. Det er jo spesielt og få tvillinger i en alder av 19 år og kommenterer dette selv, at det er en ganske utrolig opplevelse. I tillegg har jeg også hatt tanker i hodet mitt som sier at dette klarer jeg ikke, men det hadde jeg nok tenkt uansett om jeg hadde vært 19 år eller 30 år. Men jeg er så heldig at jeg har en fantastisk mor som støtter meg fullt og helt igjennom dette og som skal hjelpe meg igjennom hele denne opplevelsen. Er så utrolig takknemlig for at jeg har en slik mor, som klarer og gi meg den tryggheten med at dette kommer vi til og klare uansett og at jeg ikke er aleine med det.

 

 

 

 

Hvordan ser du for deg å bo om 1 år?

Jeg skulle jo så gjerne stått på mine egne bein og bo aleine for å være selvstendig i livet. Men med tanke på at min mor har tilbudt meg å bo hjemme gratis og dermed spare penger, så er dette ett tilbud jeg bør ta imot. Da får jeg ett år på å spare opp penger til å kunne stå på egne bein senere. Men samtidig må jeg se det ann, da jeg ikke ønsker å bo hjemme vis det blir en belastning for resten av familien. Men dette må bare tiden vise 🙂

 

 

 

 

 

Hvilken utdannelse og yrke har du lyst til å ende opp med?

Jeg er lærling i Bergen kommune som barne og ungdoms arbeider nå og planen er å fullføre 2. året som lærling, nå etter permisjonen. Da vil jeg få en utdanning som barne og ungdoms arbeider der jeg kan jobbe i barnehage eller på barneskole.

 

 

 

 

Hvilket forhold har du til dine besteforeldre, din mor og din far i dag?

Jeg føler jeg har ganske godt forhold til alle i familien min, da jeg kan ha fine dialoger med alle sammen. Men det er jo noen jeg har bedre kontakt med enn andre. De jeg har best kontakt med må være oldeforeldrene mine som bor rett ved siden av oss. der tilbringer jeg veldig mye tid og vi har det veldig kjekt sammen! Og selvfølgelig min mor som står med min side igjennom tykt og tynt. Jeg kunne virkelig ikke ønsket ett bedre forhold med min mor, da vi matcher sammen som pølse i brød, haha. Uansett hvor mange diskusjoner og sånt vi har, så er vi alltid der for hverandre uansett hva og vet at vi elsker hverandre like mye uansett hva. 

 

 

 

Hvilke hobbyer har du?

Nå for tiden har jeg egentlig ingen store hobbyer jeg holder på med, da jeg er for sliten til å gjøre det meste. Men har opp igjennom tidene hatt veldig variasjoner i hobbyene mine. Som liten holdt jeg først på med håndball, men var egentlig aldri noe interessert idet. Det var bare noe jeg valgte å gå på fordi vennene mine gjorde det. Det samme gjelder den lille perioden jeg valgte å gå på dansing. Men i løpet av årene har jeg funnet ting jeg var interessert i. På ungdomsskolen hadde vi musikk og jeg fikk frem interessen for å lære meg å spille gitar. Det er noe som jeg har tatt med meg til den dagen i dag. Jeg har egen gitar og hadde en periode der jeg satt på rommet og skrev egne sanger, spilte gitar og sang. Jeg har fortsatt denne interesse, men det har kanskje dabbet litt av. For noen år siden hadde jeg interesse for neglelakk der jeg laget meg en Instagram konto med eget design jeg lagde. Den nådde egentlig ganske langt, men tilslutt så forsvant den interessen også. Nå er hobbyen min sminke, men det er ikke så lett for meg å sitte så lenge rett opp og ned når jeg er gravid.
 

 


Hva er det beste med å bo i Bergen?

Jeg vet egentlig ikke hva som er det beste ved å bo i Bergen, da jeg aldri har vært så interessert i diverse attraksjoner her i Byen. Jeg skryter jo ikke akkurat over å bo i en by som er kjent for så mye regn. Så jeg tror det jeg selv liker best med å bo her, er alle menneskene som betyr så mye for meg. Hadde det ikke vært for venner og familie i Bergen, hadde det ikke vært noe som holdt meg igjen her.

 

 

 

 

 

Hvordan reagerte du på graviditeten? Ble barnefaren lei seg?

Jeg hadde egentlig en ganske enkel reaksjon til graviditeten, men det har nok noe med at det tok en stund før det faktisk gikk opp for meg. Når jeg tok testen, gikk jeg rundt i mange dager og bare lo av det og trodde egentlig at det hele var en drøm. Så jeg ventet på dagen jeg skulle våkne opp og at problemet skulle være vekke. Men jo mer tid det tok, jo mer måtte jeg komme til en beslutning om abort eller ikke. Hvor nærmere fristen jeg kom, jo mer stresst ble jeg. Hadde ikke lyst å gjøre noe som noen andre ikke ønsket og jeg hadde mange forskjellige meninger rundt meg, som gjorde det umulig å gjøre alle fornøyd. Så jeg endte egentlig opp med å skyve beslutningen frem til det var for sent, for da trengte jeg jo ikke lengre å føle på det presset med å måtte ta ett valg. Noe som barnefaren ikke var fornøyd med, da han sikkert følte at hans ønsker ikke hadde noe å si oppi alt dette. I en situasjon hvor det også gikk utover han. Så jeg skal ærlig si at han ikke var fornøyd med den beslutningen. Vet ikke om han ble trist, men jeg tror han følte at hans ønsker ikke ble hørt, noe som gjorde han skuffet.

 

 

 

 

 

 

 

Innlegget ble kanskje litt langt, men da har jeg svart på de spørsmålene dere har kommet med. Om det er noe mer dere lurer på, er det bare å slenge inn en kommentar i kommentarfeltet under her, så skal jeg gå igjennom og svare på flere spørsmål senere.

 


 

Lavkarbo Moussaka

 

Denne lavkarbo middagen er utrolig god og smaker like godt for de som går på lavkarbo, som for de som spiser vanlig kost. Selve retten er egenkomponert, men det å bruke sellerirot istedenfor poteter fant jeg tips om på internett.

 

DETTE TRENGER DU:

Kjøttdeig

Tomater på boks

Tomatpure

Løk (kan sløyfes)

Fløte

Kremost

Sellerirot

Muskatnøtt (malt)

Kikkoman

Sitronsaft

Hvitløk (pulver eller fersk)

Salt og pepper

 

 

 

SLIK LAGER DU DENNE RETTEN:

 

Stek kjøttdeigen (Jeg brukte 2 stykk her)

Tilsett grovhakkede tomater eller gjør som meg og bruk hele tomater på boks (Jeg brukte 4 bokser og 2 sjalottløk). Denne inneholder lite karbohydrater og er billig på pris. Jeg moser altså tomater sammen med løk, til jeg har en jevn flytende masse

 

 

Bland sammen og tilsett Kikkoman og sitronsaft etter smak. Jeg bruker ganske mye i denne retten, da jeg liker smaken. Men husk at det er litt karbohydrat i begge to, selv om det ikke er så mye.

 

Tilsett så tomatpure (Jeg brukte 2 glass) for å tykne retten etter å ha kokt en stund.

Smaksett til slutt med Muskattnøtt, Hvitløkspulver, Salt og Pepper.

Samtidig eller etterpå, lager du til den hvite sausen.

 

Tilsett fløte i en gryte og la den koke opp. Jeg brukte en stor fløte (7,5 dl).  Deretter tar du kremost oppi og røre det ut mens det koker (Jeg har to slike billige kremoster oppi denne gryten).

La det koke sammen litt før du smaksetter med Muskatnøtt, Hvitløkspulver, Salt og Pepper

 

Tilslutt kutter du opp Sellerirot i skiver og legger de oppi gryten. Kok det sammen og smak til underveis, da selleriroten gir ekstra god smak på sausen. La det koke en stund til og tilsett evt mer krydder.

 

NB. Kokt/Stekt sellerirot smaker veldig svakt og ikke som selleri.

Bruk en stor form (evt 2) og legg kjøttsausen i bunn.

Deretter tar du ostesausen med selleriroten og fordeler den ut over kjøttsausen.

Sett det inn i ovnen på ca 200 grader og la det steke til den er nesten ferdig, før du tar ost over og steker den litt til.

 

Serveres gjerne med salat til oss som spiser lavkarbo og kanskje hvitløksbrød for de som spiser vanlig kost.

 


 

Spørsmålsrunde til Amalie

For en liten stund siden fikk jeg en kommentar med spørsmål på om ikke Amalie kunne skrive ett par gjesteinnlegg her inne på bloggen min. Så da jeg spurte henne i går, fikk jeg til svar at det kunne hun gjerne gjøre nå som hun allikevel bare går hjemme i permisjon og venter på tvillingene. Det blir nemlig lange dager nå som hun ikke jobber lengre, så det er bare kjekt å ha noe å gjøre på. Hun er derimot ikke vant til å skrive blogg og følte seg ikke så gira på å bare skrive uten å vite helt hva hun skulle skrive om. Så vi fant ut at det beste er å begynne med en spørsmålsrunde på spørsmål som går direkte til henne og ikke til meg.

 

Så har du noen spørsmål til henne er det bare til å fyre løs.

 

 

 

Tips til spørsmål for tema er: graviditeten, det at hun venter tvillinger, ung gravid, fremtidsplaner, hvordan det er for henne å ha en ung mor, hvordan det vil bli å bli ung mor selv, hvordan hun tenker og føler rundt det at jeg har funnet kjæreste i Tyrkia osv..

 

 

 

 

 

 

 

Her er det bare til å spørre, så skal hun lage ett innlegg eller flere basert på spørsmålene hun får av dere.

 

 


 

Tenåring og gravid med tvillinger – Uke 32

 

Bildet over: Ung (kommende) mamma.
Bildet under: Ung (kommende) bestemor.

 

 

 

 

I går var meg og frøken datter på ultralyd igjen og så på tvillingene hennes. Det har blitt en del ultralyder i det siste, for å si det sånn. Aldri før opplevd at jeg er gått lei av å gå på noe så fantastisk som ultralyd, men nå er jeg nesten det altså. Har liksom sett alt før og det er ingenting nytt. Heldigvis, får jeg vel egentlig si! For guttene hennes er enda friske og vokser bra. Noe som vi er begge veldig lettet og glad for selvfølgelig. Men merker at jeg blir mer og mer redd for at noe skal være gale og jeg overtolker alle målinger, kroppsspråk og ansiktsuttrykk. Altså jeg henger meg opp i hvor ofte de måler opp igjen og opp igjen på det samme, hvor lang tid de bruker på å finne noe og om de er mer stille enn vanlig under selve ultralyden. Er rett og slett livredd for å få en negativ beskjed og følger med som en hauk der jeg sitter på stolen ved siden av.

 

 

 

 

 

 

 

 

Amalie prøver alltid å ligge litt over på siden for å unngå å bli så kvalm når hun ligger på rygg.

 

 

 

 

 

Men denne gangen hjalp det ikke og hun endte opp med å ha kvalme som endte i oppkast.

 

 

 

Dermed ble resten av undersøkelsen gjort mens hun lå helt over på siden.

 

 

 

 

 

Men heldigvis går det altså veldig bra med barnebarna mine og de vokser begge to, selv om den ene er litt større enn den andre. Gleder meg noe sykt til å treffe de og bli kjent med de begge. Tenkt, det er to små gutter inni der, som er en liten del av meg og! Altså, jeg har jo ikke skapt de på noen som helst måte, haha. Men siden jeg har skapt Amalie og hun nå har skapt to barn, så er de jo en del av meg og. De er en del av familien jeg har skapt og jeg elsker tanken på at jeg har vært med på noe så fantastisk som å lage nye forgreininger i familietreet vårt. Dette er min familie og de jeg skal beskytte resten av livet mitt.

 

 

 

 

Vet ikke hva Amalie gjør, men jeg tenker en del på hvordan det blir videre nå. Da tenker jeg ikke på tiden etter fødselen, for det vet jeg at vi klarer helt utmerket. Men tenker mer på alt som nå skjer videre fra nå av, men tanke på at dette er tvillinger og de enda ikke har lagt seg ned med hodet. Altså på selve fødselen og tiden før og rett etter. Alt som kan gå galt og alt som er nytt for både meg og min datter. Hadde jo vært mye lettere for meg å være en stabil trygg støtte ved siden av henne, om jeg visste hva hun gikk til. Men det vet jeg jo ikke og føler meg like usikker som om jeg aldri skulle ha født før.

 

 

 

Jeg skal være med på fødselen og jeg skal gjøre alt jeg kan for å være den tryggheten hun trenger. Så jeg håper virkelig at jeg klarer det og at jeg vil hjelpe henne med å få en god opplevelse. Har hatt to fødsler selv, men som jeg skrev over, så kan det jo ikke sammenlignes med tvillingfødsel og all usikkerheten rundt det. Så dette blir en helt ny opplevelse og jeg vil i tillegg se datteren min gå igjennom noe som både er litt skummelt og vondt. Så veldig blandende følelser rundt det hele. Men mest av alt så gleder jeg meg til å få se barnebarna mine komme til verden og til å se min datter bli mor for første gang.

 

 

 

 

Jeg var selv en ung mor og jeg klarte meg veldig bra, til tross for at jeg både var mye mer uansvarlig, barnslig og ikke hadde alt på stell. Så jeg kan med hånden på hjertet si at jeg vet at Amalie kommer til å bli en fantastisk mamma. Det vet jeg basert på hvordan hun er som menneske og hvordan hun håndterer tingene i livet sitt. Hun er nemlig både rolig, moden, fornuftig, flink med barn, økonomisk og har både ett stort hjerte og ett godt hode. Egentlig har hun alt tatt på seg mammarollen og tok den fra dag 1 av. Hun beskytter sine to små sønner i magen for alt vondt og har tatt alle valgene til barnas beste, over hennes egne. Så ja, jeg er ufattelig stolt over henne og har ingen bekymringer rundt hvordan hun er som mamma til barna sine. For jeg VET at de to barnebarna mine, kunne ikke fått en bedre mamma <3 og så må jeg jo si at hu derre unge bestemoren (mormoren, hu er ikke så verst hun heller, thihi..

 

 

 

 

 


 

Min tyrkiske kjæreste fridde etter 2 dager og jeg sa ja – DEL 2

Har måtte delt innlegget om frieriet i to, da det ble så langt. Her er DEL 2 som er om selve frieriet.

På dag nummer 2 sammen begynte enda en fantastisk dag. Vi våknet tidlig og gikk til frokost sammen, hvor vi koste oss med masse god mat og tyrkisk te. Deretter gikk vi på hotellrommet og slappet av en stund, før vi gikk ned til bassenget. Her ble vi liggende i skyggen da min kjære ikke er så glad i sol og varme. Klart jeg kunne lagt meg lengre vekk, slik at jeg ikke fikk skygge på meg. Men å bli brun er ikke noe jeg er så opptatt av.

Etter å ha lagt der en liten stund og badet ett par ganger, så jeg tydelig at han var lei. Så da foreslo jeg at vi kunne gå opp igjen på hotellet. Litt senere gjorde vi oss klare til dagens gjøremål. Vi skulle reise til den restauranten i Antalya jeg hadde valgt utifra de alternativene jeg hadde fått. Men siden det bare var dag nummer to og siden vi skulle inn igjen til Alanya neste dag, var jeg litt usikker på om det var “den” dagen.

Vi gikk hånd i hånd (noe som vi gjør hele tiden) opp mot bussen og presset oss inn i en fullstappet buss. Usikker på om det er kultur eller bare hans personlighet, men gentleman, det er han med stor G. Det er de små tingene som at han alltid bærer alt for meg, ønsker å kjøpe alt til meg, passer på meg og beskytter meg for absolutt alt. Så i bussen var han opptatt av at jeg gikk først inn, da bussene her nede ofte kjører før du er kommet helt inn. Videre passet han på at jeg fikk sitte meg ned, mens han selv stod. Når vi kom frem til Antalya byttet vi buss og kjørte oppover fjellet mot Borgen vi skulle spise på.

Ett fantastisk nydelig sted som har en helt ubeskrivelig fantastisk utsikt og i tillegg er de kjent for god mat. Vi fant oss ett bord nesten helt på toppen og bestemte oss for hva vi ønsket å spise. Så tok vi litt bilder sammen og snakket sammen slik vi pleier. Men han var litt tankefull og ikke like sprudlende som han pleier å være. Så jeg vurderte om det kunne være ett frieri han tenkte på eller om det var noe annet som plaget han. Maten kom og vi snakket lettere igjen.

 

 

 

 

 

 

 

Etter maten var spist opp og mens vi ventet på at den skulle bli ryddet vekk, tok han å trakk pusten sakte innover før han tok hånden min og kysset den sakte på håndflaten, slik han pleier å gjøre. Han så meg inn i øynene og begynte å fortelle meg om hvor sterke følelser han har for meg, hvor mye jeg betyr for han og så avsluttet han med å spørre om jeg ønsket å leve resten av mitt liv med han. Deretter dro han frem en liten eske fra baklommen og åpnet den foran meg.

Jeg var forberedt og hadde tenkt over denne settingen i lang tid, men nå var jeg plutselig midt oppi den og det var en helt spesiell opplevelse. Jeg så på ringene som han hadde valgt ut og jeg så på han. Han var tydelig nervøs der han satt å ventet på svaret mitt. Selvfølgelig ønsker jeg å leve resten av livet mitt sammen med han og selvfølgelig vil jeg gifte meg med han. Så jeg svarte raskt ja og han tok ut ringen og plasserte den på fingeren min før han ga esken til meg. Etter å ha tatt ringen på fingeren hans, bøyde jeg meg frem og omfavnet han. Jeg var forlovet <3

 

 

 

 

 

Vi tok flere bilder sammen, som ny-forlovet og pratet om alt vi har i vente. Deretter gikk vi til fots hele veien ned igjen til sentrum, hånd i hånd -med ring på fingeren.

Dagen etter ringte han til alle søstrene sine og ville at jeg skulle snakke med de alle sammen (han har 6 søstre). Ingen av de kan snakke engelsk, så han hadde på høyttaler og jeg kom med mine dårlige og få tyrkiske ord. Deretter fikk jeg snakket litt med moren hans og hun sa blant annet ” i love you” og jeg kalte henne mamma på tyrkisk. Til slutt snakket han med faren sin og var tydelig nervøs. Men det var viktig for min kjære at jeg fikk snakket med faren og at han fikk snakket med meg. Foreldrene kan heller ikke engelsk, så det ble igjen til at jeg sa mine få ord på tyrkisk som jeg kan.

I ettertid av forlovelsen har vi stort sett vært på hotellet og kun gått inn til sentrum her på kveldene. Som kjæresten min sier, så lever vi litt som om vi er på honymoon. Men i dag, når han kommer hjem fra jobb, skal vi reise inn igjen til Alanya for å spise middag hos den ene søsteren hans som har bosatt seg der. Hun kan som sagt ikke engelsk, så blir en spennende opplevelse.

 


HER FINNER DU DEL 1 – TRYKK


 

 

Jeg snudde ryggen til kjæresten min

 

 

Nå sitter jeg på nattevakt og føler endelig at jeg har landet litt og funnet tilbake til hverdagsgleden min igjen. For det ble rett og slett for mye følelser for meg og jeg klarte ikke å skrive noe her på bloggen i denne perioden. Hadde mer enn nok med å ta vare på meg selv og mine egne tanker. Så da prioriterte jeg det!

Min siste dag sammen med kjæresten min i Tyrkia var ufattelig følelsesladet. Aldri hatt så mye følelser på en gang, tror jeg. Vi gikk fra å nyte tiden vi hadde der og da til å bryte ut i gråt sammen. For tanken på at jeg skulle dra vekk og at vi kanskje ikke fikk se hverandre igjen på en veldig lang stund, ble for sterk for oss begge to. Noe vi kjente på de tre siste dagene, men som selvfølgelig økte da den siste dagen plutselig var der.

 

 

 

Men heldigvis fikk vi ikke tid til å tenke så alt for mye den siste dagen, ettersom vi skulle ganske tidlig avgårde. Så vi stod opp tidlig og brukte litt tid på hverandre før vi hoppet i dusjen og begynte dagen. Frokosten ble spist med en mørk sky over oss, følte jeg. Vi var begge veldig stille og berørte av situasjonen. Skulle heller ikke så mange ord til, før vi fikk tårer i øynene. Så det var faktisk bedre å ikke snakke om det! Derfor ble vi sittende ganske taus mens vi spiste vårt siste måltid sammen.

Sjåføren som min kjære hadde leid inn og som skulle hente oss, kom litt over en time for seint. Vi var litt trege med å innse at han var sein og da han ringte for å spørre om hvor han var,  spøkte Huseyin om at kanskje sjåføren hadde vært i en ulykke. Noe som faktisk viste seg å være tilfellet! Så da sjåføren endelig kom, løp vi ned for å kaste oss inn i bilen. Vi hadde jo tross alt dårlig tid, siden jeg skulle være på flyplassen to timer før avgang. Bilen var helt smadret i fronten på den ene siden og sjåføren var ganske så oppkavet. Men vi kom nå oss avgårde mot flyplassen i en voldsom fart, slik at jeg skulle nå flyet. For dere som ikke har vært i Tyrkia, så kjører de altså mye mer aggressivt der enn de gjør her i Norge.

Kjæresten min plasserte meg på den ene siden hvor det var setebelte og satt seg selv i midten uten setebelte for å være nær meg. Husker jeg flere ganger så for meg skrekkscenariet med at vi krasjet og at han ble dradd ut av armene mine, ut av bilruten og ut i veibanen. Noe som gjorde at jeg holdt ekstra hardt rundt han der vi satt i en bil som kappkjørte med en sykebil med blålys, i en liten periode. Herregud hvor fort han kjørte..  Ønsket jo selvfølgelig å rekke flyet mitt, men ville jo mye heller at vi alle skulle komme levende ut fra det. Huseyin spurte han til slutt om å kjøre litt saktere og farten reduserte -for en liten stund. Men for det meste av turen mot flyplassen, som tar 2 timer, hadde vi kun øyner for hverandre. Vi satt tett og så hverandre inn i øynene og kysset vel omtrent hvert 5 sekund hele turen. Herregud hvor nydelig han var der solen traff han igjennom bilruten og herregud hvor forelsket jeg følte meg. Dette var min forlovede og jeg visste ikke når jeg fikk se han igjen. Ord kan ikke beskrive følelsene jeg satt med i de to timene mot flyplassen. Så godt å være så lykkelig forelsket og så vondt å måtte reise ifra han.

Da vi kom på flyplassen hoppet vi begge ut av bilen og sjåføren kjørte sin vei. Sammen gikk vi inn på flyplassen, meg og han, med kofferten min diltende etter. Jeg ville ikke dra og jeg ville ikke at han skulle være igjen alene. Jeg hadde jo funnet den ekte kjærligheten og nå skulle jeg bare dra fra det og gå tilbake til mitt vanlige liv. Nei, dette var mye tyngre enn jeg trodde det skulle være og jeg følte at det hele var en film med en irriterende dårlig og trist slutt. En slutt hvor det ikke er noe happy ending og hvor en ikke vet hva som skjer videre. Vi sjekket inn bagasjen og han fulgte meg helt opp til den siste innsjekkingen. Der lurte vi oss bak en vegg, slik at vi kunne være alene mens vi sa farvel til hverandre. Her stod vi og holdt rundt hverandre mens tårene rant og det var vanskelig å puste. At han elsker meg, er våre siste 3 dager ett virkelig godt bevis på. For jeg har ingen tvil om at han føler akkurat like sterkt som meg.

 

 

 

 

Etter å ha brutt sammen x-antall ganger, bestemte vi oss for å tørke tårene og komme oss i gang med å gå fra hverandre. Vi måtte rett og slett bare hoppe i det, når vi ikke var helt på bunnen. Så jeg tok på meg sekken min, vi tørket vekk våre siste tårer og gikk ut fra vår lille hemmelige krok, hånd i hånd. Når vi kom ut kysset jeg han farvel for siste gang og begynte å gå fra han mens jeg fremdeles holdt han i hånden og så han inn i øynene. Dermed ble hendene våre sakte brutt fra hverandre og fingrene våre var det siste av oss som berørte hverandre, før jeg snudde meg og gikk bort for å gi billetten og sjekke inn. I rulletrappen snudde jeg meg og fikk se han stå i bunnen og se opp på meg. Min vakre, gode og fantastiske kjæreste stod igjen der nede alene og jeg dro bare fra han. Da klarte jeg ikke å holde tårene tilbake lengre og snudde ryggen til han mens de sakte begynte å renne.

Trakk pusten dypt og rolig mens jeg gikk mot min siste sikkerhetskontroll, for jeg måtte prøve å få kontroll og ikke la følelsene ta overhånd igjen. Snudde meg rundt igjen idet jeg kom opp på siden og kunne se ned hvor min kjære nettopp hadde stått. Men nå var han borte og alt føltes plutselig så tomt ut. I ett forsøk på å få vekk tårene med min tåpelige humor, så tenkte jeg for meg selv at jeg ikke kunne gå her å gråte, for da kunne jo sikkerhetsfolkene tenke at jeg hadde noe å være nervøs for og kanskje trekke meg ut for en innvendig undersøkelse for narkotika. Dermed lo jeg litt av meg selv og klarte å få vekk den største klumpen i halsen. Kom meg fint igjennom kontrollen og gikk for å kjøpe meg noe mat og drikke til flyet. Deretter gikk jeg rett til gaten og satt meg ned. Her tok jeg på musikken min og sendte han en melding med spørsmål om det gikk bra og hvor han var. Jeg fikk til svar at han enda var på flyplassen og at han prøvde å samle seg nok til å gå ut.

Flyturen gikk egentlig veldig fint og jeg fokuserte på å sove og på å tenke på alt det fine vi hadde opplevd denne uken. Når jeg landet i Oslo, tenkte jeg at jeg hadde god tid og gikk for å kjøpe meg en brus og ett rundstykke. Så gikk jeg litt rundt å så på folk ettersom jeg jo hadde god tid, da bagasjen min skulle bli sendt direkte. Men da jeg kom til gaten fikk jeg beskjed om at de ikke sendte bagasjen direkte fra Tyrkia til Bergen, selv om jeg hadde blitt fortalt det i Alanya. Så jeg ble nødt til å løpe ut og hente bagasjen min, for så å sjekke den inn på nytt. Dermed måtte jeg kaste både brusen og maten min, i tillegg til at jeg endte opp med å ikke nå flyet mitt. Da jeg stod i skranten for å klage på det og forklare at jeg ikke hadde penger nok til å bestille ett nytt fly, kjente jeg gråten bygge seg opp. Men heldigvis fikk jeg vite at jeg fikk ett nytt fly 40 min etterpå uten å måtte betale, akkurat i det gråten var i ferd med å boble opp. Så da klarte jeg å svelge vekk gråten og komme meg inn igjen til gaten og deretter hjem til Bergen.

 

 

På flyplassen ventet datteren min med sin store tvilling-mage og vi tok bussen hjem sammen fra flyplassen.

 

5 dagen i tyrkia med min tyrkiske forlovende

Datoen for hjemreise nærmer seg og vi kjenner det veldig på kroppen at vi ikke ønsker å reise fra hverandre. Så dagene blir stort sett brukt til å være sammen alene på rommet og spise maten her på hotellet. At vi er kommet veldig nære og at vi er blitt veldig godt kjent på kort tid,  kan vi skrive under på. For det føles virkelig ut som vi har kjent hverandre i flere år og alt føles så avslappet og naturlig ut. Jeg blir bare mer og mer forelsket i denne mannen og vi nyter hvert eneste minutt vi har sammen. Skal faktisk innrømme at jeg har tatt til tårene to ganger, bare fordi jeg så han inn i øynene og kjente hvor sterke følelsene mine er.

Denne mannen er min drømmemann og jeg har valgt denne veien, med alle sine motbakker fordi jeg ønsker å gjøre alt jeg kan for å leve livet mitt sammen med han. Hva han får meg til å føle, styrker meg som menneske og jeg kjenner meg så sterk, hel og elsket, på en helt annen måte enn jeg noen sinne har følt. Selv om jeg er mange år eldre enn han og selv om jeg ikke er en tynn modell, så føler vi oss som den andres bedre halvdel og jeg føler meg både avslappet og trygg sammen med han. Aldersforskjellen er ikke synlig, men jeg har til tider hengt meg litt opp i det. Derfor har vi måtte ha en del samtaler om både det og hva vi forventer av hverandre. Det er tross alt mye å snakke om, selv om vi skulle så gjerne ønske å bare “være”..

 

 

 

 

 

 

Innen ett år vil vi nok være gift og barn har vi planer om å få sammen. Hvor vi skal gifte oss, hvordan bryllupet skal være, hvor mange barn vi ønsker og andre slike detaljerte planer, har vi ikke funnet helt ut av. Det er familier, tradisjoner, religioner og kulturer vi må ta hensyn til. Så dette er noe vi skal planlegge sammen etter jeg er kommet hjem. Men ja, vi skal både ha barn og gifte oss!

I går tok vi bussen inn til Alanya for å besøke søsteren hans og hennes to barn. Vi ble litt sein avgårde fordi bildene på blogginnlegget i går var så ufattelig vanskelig å legge inn. Så han ble stående å trippe litt på slutten, ettersom hun tross alt ventet på oss. Noe jeg ikke tenkte over før vi var på vei bort til bussen og han fortalte meg at han måtte ringe søsteren for å fortelle at vi ble litt sein. Da kjente jeg veldig på at jeg skammet meg for å ha fokusert på bloggen og ikke på han og hans familie. Vi ble vel stående å vente på neste buss i ca 15 min før vi presset oss inn i en alt stappet full buss. Men det tok bare noen par busstopp før det var gått ut nok personer til at vi kunne sette oss ned.

Vi gikk av i sentrum og fortsatte oppover i ca 7 min til fots. Det var utrolig deilig å gå vekk ifra all turismen og komme inn i de ekte tyrkiske gatene. Trygg føler jeg meg uansett der jeg går med hånden min i hans. Så jeg koste meg med å se på alt rundt meg og småprate mens vi gikk mot søsteren sin leilighet. Men tro meg… jeg var sykt nervøs og de siste minuttene brukte jeg på å spørre om hva jeg burde si og gjøre når vi kom frem. I det vi åpnet porten var magesmerten min så vond at vi måtte stoppe litt før vi gikk videre. Jeg får nemlig vondt i magen når jeg er nervøs!

 

 

 

 

 

I det samme vi kom opp trappene, så jeg en dør som stod på gløtt. Der stod det en gutt på ca 10 år, en jente på ca 15 år og en liten babygutt på 2 måneder i armene på søsteren sin. De smilte så stort og hadde så herlig utstråling at all magesmerter bare forsvant med det samme. Så kom moren til barna(storesøsteren til min kjære -som for øvrig er yngre enn meg) ut i døren og smilte like stort. Jeg hilste på søsteren med en klem etterfulgt av kyss på hver skinn, mens barna ga klem på hvert skinn. Så gikk praten i ett på tyrkisk og Huseyin oversatte det viktigste til meg. Vi satt oss i stuen og pratet en stund alle sammen på tyrkisk. Eller det vil si, at de pratet og jeg prøvde å få med meg hva som ble sagt. Hans herlige søster hadde så mange flotte komplimenter til meg, at jeg ble helt rørt og hun var virkelig glad på våres vegne. Så fikk vi servert tyrkisk mat på altanen mens de andre ventet inne. Maten var sterk, men veldig godt og jeg kjente meg virkelig heldig som har så fantastisk kjæreste som igjen har slike fantastiske mennesker i familien sin. Etterpå satt vi oss inn igjen i stuen for å drikke tyrkisk te alle sammen (både barn og voksne). Det var det barna som serverte og jeg må si at så flinke og høflige barn er det ikke mange av i Norge.

Så fikk jeg se kjæresten min med baby og ble så rørt over å se hvor flink han var. Det er mye kjærlighet i denne mannen min, det kan jeg virkelig skrive under på. Skal heller ikke nekte på at da jeg selv holdt babygutten så kjente jeg virkelig på ønsket om å få en liten baby til. Videre snakket vi en del om Norge og jeg viste bilder av både sommer, vinter og naturen i både Bergen og resten av landet. De hadde aldri hørt om Norge og er så klart nysgjerrige ettersom Huseyin mest sannsynlig skal flytte til dette landet etter hvert.  Etter to kopper med tyrkisk te og etter å ha sett på bilder de fant frem, sa min kjære ifra om at vi måtte komme oss hjemover. Så hele familien fulgte oss til døren og vi fikk klem av alle sammen igjen. Når jeg gikk ifra bygningen kjente jeg at dette var en familie jeg kan bli glad i. Jeg var så rørt over hvor gode, snille, herlige, smilende og fantastiske de var at jeg nesten var på gråten. Så jeg bestemte meg der og da at jeg skal sende de alle en pakke fra Norge med en liten takke-gave for gjestfriheten.

 

Så gikk vi ned igjen til sentrum og kastet oss igjen inn på en buss som var stappet full av mennesker. Vi ble stående i midtgangen nesten hele veien hjem, så min kjære ba meg om å stå tett og holde balansen. Noe jeg gjør med mer enn glede, så jeg stilte meg tett inntil han og hold den ene hånden min lett på ryggen hans. Dette er nok en blanding av å holde meg trygg og på å vise andre at jeg er opptatt. Etter ca en halv time var vi tilbake til hotellet og han minnet meg på at vi glemte å ta bilder til bloggen min. Så han ville prøve at vi skulle besøke de igjen før jeg skulle dra hjem igjen til Norge. Ikke bare på grunn av bloggen min altså, men og for å ha bilder å sende til resten av familien hans.

Nå er ha på jobb igjen og kommer tilbake i kveld på samme tid som han gjorde i går. Han har måtte jobbe 2 halve dager og en dag i 2 timer i løpet av denne uken, så vi har fått masse tid sammen. I morgen skal han ordne seg fri og ville ta en ny tur inn til Alanlya sentrum. Så nå sitter jeg her inne å venter på at han skal komme hjem. Vi skal ut å spise middag sammen og deretter blir det nok en gåtur inn til sentrum her vi bor, da han ønsker å klippe seg.

Min tyrkiske kjæreste fridde og jeg sa ja – DEL 1

Dette er ett slags forord før selge innlegget med frieriet. Dette for å forklare mer hva jeg tenker og hvordan situasjonen var.

 

Da sitter jeg i sengen på hotellet og hører på musikk mens min kjære skal være noen timer på jobb. I går var han på jobb for første gang siden jeg kom hit, men han var bare borte i 2 timer før han kom tilbake. Så fikk ikke tid til å savne han så mye, før han var her igjen. I dag skal han være borte i flere timer. Usikker på hvor mye, da han skulle prøve å gå tidligere. Vi har så kort tid sammen før jeg må reise hjem til Norge, så han ønsker egentlig ikke å jobb i det hele tatt.

Men når jeg først er alene, så får jeg muligheten til å oppdatere bloggen og det gjør jo at tiden går mye fortere. Det har jo tross alt skjedd veldig mye på kort tid og da er det greit å få det ut litt og litt, så jeg ikke overlesser dere med alt for mye informasjon på en gang.

I går fortalte jeg dere om dag nummer 1 her nede i Tyrkia og hvordan mitt første møte var med min tyrkiske kjæreste. Vi traff hverandre første gang i sommer da han jobbet på restauranten ved hotellet jeg bodde på. Jeg takket ja til å legge han til på facebook, men hadde aldri trodd at jeg skulle sitte her jeg er i dag! Men vi forelsket oss og ble enige om å definere oss som kjæreste før vi møttes igjen. Så det var en veldig spesiell opplevelse å reise ned igjen helt alene for å møte han og bo med han i en uke på ett hotell rett ved hotellet han jobber på.

Vår første dag var helt ufattelig fantastisk og alle følelsene vi hadde bygget opp igjennom meldinger, telefonsamtaler og facetime var fremdeles til stedet og økte for hvert minutt vi tilbragte sammen. Vi føler oss begge “hjemme” når vi er sammen og absolutt ALT klaffer helt og holdent mellom oss. Det at vi teoretisk nettopp har truffet hverandre, er ikke noe vi tenker på. Vi har følt sterkt for hverandre nå i ett par måneder og nå som vi er sammen, er det fremtiden vi fokuserer på og ikke hva andre skulle måtte tenke og mene om vår kjærlighet.

Jeg har aldri vært gift eller forlovet og har heller aldri blitt fridd til. Samboere har jeg hatt og barn har jeg fått, men har aldri kommet så langt at jeg har tatt det til det neste steget. For i Norge er det noe som av en eller annen grunn sitter langt inne. Vi flagrer ofte fra den ene og til den andre uten å tørre å satse på noen fullt ut. Noen gifter jeg jo som unge i Norge, men flertallet er ofte blitt godt voksne før de velger å sette en ring på fingeren. Jeg er absolutt ingen unntak og har vært livredd for å velge feil og gå inn i noe som ikke varer. Men barn har jeg ikke vært redd for å få, selv uten å være i ett stabilt forhold.

Da jeg begynte å få følelser for Huseyin googlet jeg alt jeg kunne rundt både religionen og kulturen. For jeg ville ikke gå inn i dette uviten og jeg ville ikke være uforberedt på alt som kunne oppstå. I tillegg hadde jeg lange utspørringer som omtrent ble litt grilling av kjæresten min. Men det har gjort at alt har gått så mye bedre og jeg føler jeg forstår både han og kulturen her nede så mye bedre. I Tyrkia er det blant annet vanlig å enten gifte seg ung med en som dine foreldre velger, eller de gifter seg innen ett år om en finner kjærligheten. De bor altså hjemme hos foreldrene (både sønn og datter) frem til de skal gifte seg. Først da flytter de ut og starter sitt nye liv, som da er ekteskap.

Kjæresten min ønsket ikke arrangert ekteskap og sa ifra til sine foreldre at han ønsket å finne kjærlighet og at han ønsket å gifte seg av kjærlighet. Han ønsket og å flytte fra den lille bygden for å få seg jobb i en større by. Så han flyttet og begynte å jobbe i Antalya for ca 10 år siden. Nå jobber han litt utenfor Antalya, da han så seg lei av all festing og fulle turister. Det var her jeg traff han og her vi er på ferie sammen nå.

At han hadde planer om å fri til meg, var egentlig ikke en overraskelse for meg. For han har gitt så mange hint nå i lang tid. Eller skal vell ikke kalle det hint, men mer at han har fisket etter informasjon. Spørsmål som om jeg liker sølv eller gull, om jeg kunne sende bilde av hånden min, om hvordan norske frir og ett par andre spørsmål jeg ikke kommer på nå. Videre har han sagt at jeg måtte velge en opplevelse ut av ett par alternativer han ga meg. Da jeg sa at han måtte velge, la han vekt på at han gjerne ville jeg skulle velge da dette skulle være en spesiell opplevelse for meg.

Jeg er ufattelig glad for at jeg har hatt denne tiden på å fordøye det at han kom til å fri til meg, for ellers hadde jeg kanskje ikke klart å si ja 😉 For jeg har som sagt hatt vansker med å slå meg til ro før. Men siden jeg har hatt god tid på meg til å tenke, føle etter hva jeg selv ønsker og ikke minst siden følelsene mine var så sterke, hadde jeg bestemt meg for at jeg skulle svare utifra det jeg ville føle når jeg traff han igjen.

 


HER FINNER DU DEL 2 – TRYKK HER