Bildedryss – Halloween

 

Det er egentlig ganske nytt for oss å feire Halloween, selv om vi på en måte har gjort det hvert år i en periode nå. Men det var i utgangspunktet noe jeg ikke ønsket å gjøre, da jeg ikke syntes noe om å ta tradisjonen inn i Norge.

 

 

 

 

 

Men ingen barn ønsker jo å være annerledes enn andre eller å ikke få lov til å gjøre det de andre gjør. Spesielt om det inkluderer snop og når de andre barna samles for å gå sammen. For da kan det nemlig være vondt å være den ene som ikke får være med, eller som ikke har noe å fortelle om på skolen neste dag. Så vi begynte det første året med å gå knask eller knep med å bruke nyttårsbukk-klærene vi hadde liggende.

 

 

 

 

Å gå knask eller knep på halloween er både gøy, spennende og ikke minst så er det lettere enn nyttårsbukk, siden en slipper å synge sanger på dørene. Så dette ble raskt noe vi har gjort hvert år. Etterhvert lagde jeg en avtale med meg selv at jeg skulle kjøpe iallefall èn skummel halloween pynt hvert år. Helst når det var på salg, for å ikke bruke så mye penger på det. Pynten brukte jeg til å pynte gangen, slik at de som kom på “trick or treat” kunne se det og etterhvert ble gangen ganske så skummel og gjennomført.

 

 

 

 

 

 

 

 

I fjor følte jeg at gangen var blitt ganske så bra pyntet og tenkte å trekke halloween pynten videre inn i spisestuen og stuen. Så i år har jeg derfor valgt å kjøpe en svart duk og litt småpynt som jeg har pyntet med både på selve bordet og i vinduene. I tillegg har jeg kjøpt inn putetrekk og løvblader i høstfarger, som kan brukes både på halloween og ellers på høsten. 

 

 

 

Så jeg må nok innrømme at jeg litt etter litt har begynt å elske halloween og gleder meg alt til å pynte enda mer, til neste år. Kommer blant annet til å prøve å få tak i større figurer og flere ting som lager lyd. Kanskje litt kroppsdeler og skjeletter til å ha på spisebordet og mer skumle figurer som jeg kan sette ut på trappen. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg er iallefall blitt en halloween person og har nok etterhvert fått mer pynt, enn det de fleste andre har. Får iallefall høre det hvert år, av de som kommer på knask eller knep, at vi virkelig har ett skummelt hus.

 

 

 

Men jeg er altså langt ifra ferdig og gleder meg til å bli enda mer halloween frelst. Det er noe med det å sette lys på de mørke “triste” vinterdagene og gjøre tiden litt mer spesiell mens vi venter på jul.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Håpe dere alle har en flott kveld og at dere prioriterer hverandre og avslapping i dag. Det gjør vi iallefall i dette huset!

 


 

 

Vi er så takknemlig og lykkelige -tvillingmagen

 

 

Hadde tenkt å skrive ett innlegg i går om hvordan det gikk på blant annet sykehuset og på teoriprøven for Amalie, men jeg kom aldri så langt. Fikk nemlig ikke sovet mer enn ca 1 time etter nattevakten og da vi kom hjem og kvelden kom, var jeg så trøtt at jeg sovnet. Sovnet ikke bare ifra planene mine, men og fra min daglige samtale med Huseyin (min tyrkiske kjæreste). Selvfølgelig var det kjedelig at dagen min ble så kort. Men jeg trengte det og kjenner i dag at det gjorde meg veldig godt med en god og lang nattesøvn.

 

 

 

Etter at Amalie vekket meg på sofaen som planlagt, så brukte jeg litt for lang tid på å bare være levelig nok til å åpne øynene. Så til slutt måtte jeg bare dra kroppen min ut i bilen, sånn at vi kom tidsnok til alt vi skulle. Kjørte deretter til byen og slapp henne av utenfor bygget hvor hun skulle ta teori testen på bil. Så kjørte jeg tilbake til parkeringen bak bygget, låste alle dørene og prøvde å sove.

 

 

 

Noe jeg ikke klarte, da det både var lyst og sol ute. I tillegg gikk det folk utenfor og så inn på meg, innimellom. Så jeg ble bare sittende der som en zombie med tunge øyelokk og slitent ansikt. Tiden sto liksom stille, der jeg satt å jobbet med søvnen. Spøkte med meg selv at jeg like godt kunne ha satt meg ut med en hatt foran meg. For jeg hadde garantert fått nok sympati til å kunne tjent noen tigge-penger. Men jeg ble nå bare sittende der i låst bil og se på folkene som så på meg, haha. Litt sånn crazy lady med stirreblikk.

 

 

(Bilde fra film på Snapchat)

 

 

 

Etter “gud vet hvor lenge”, fikk jeg telefon ifra Amalie, om at jeg måtte hente henne. Spurte om hvordan det hadde gått og fikk bare til svar at jeg måtte komme med det samme og at hun ikke ville snakke om det. Fikk en følelse av at hun hadde bestått, men at hun prøvde å late som hun ikke hadde det. Så jeg tok sjansen på å filme henne da jeg plukket henne opp.

 

 

Heldigvis for meg, filmet jeg en super glad jente til snapchat og ikke en trist en. Hun hadde nemlig bestått med kun 3 feil… HURRAAAAA! Endelig hadde hun klart teorien og det på siste mulighet før tvillingene kommer. Så vi kjørte videre til neste avtale i en herlig lykkerus.

 

 

 

(Bilde fra film på Snapchat)

 

 

 

Da vi kom til sykehuset følte vi at DETTE, dette var vår lykkedag. I dag var en god dag og alt kom til å gå fint. Så når det var ledig plass på parkeringen utenfor sykehuset, slik at vi kunne kjøre igjennom bommen med det samme, bare så vi på hverandre og smilte.

 

 

 

Inne ved stolene på ultralyd for risikosvangerskap, var det nesten helt tomt. Til vanlig er det helt fullt og vi blir som oftes sittende i over 1 timer på overtid, før vi blir ropt inn. Men nå var det kun en dame der fra før, så vi kom ganske raskt inn til jordmor.

 

 

 

Sist vi var på ultralyd, ble det oppdaget at den ene tvillingen ikke hadde vokst som forventet. Så vi fikk ny time bare 1 uke etterpå, for å observere videre. Derfor var vi sikker på at vi skulle sjekke veksten i dag og. Men det skulle vi vist ikke gjøre, da det var for tidlig etter sist gang. Nå skulle de kun sjekke blodtilførsel, hjertet, fostervannet og aktivitet.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Den første tvillingen de sjekket, var den som ikke hadde vokst som forventet. Heldigvis var det både nok fostervann, ett friskt bankende hjerte og god blodtilførsel til han. Men neste tvilling (den største) var ikke like samarbeidvillig og jordmoren fikk ikke til å måle blodtilførselen. Så hun måtte tilkalle en lege, som heller ikke fikk det til etter gjentatte forsøk. Til slutt bare ga de opp og sa at de ikke var bekymret for denne tvillingen, da han var størst og var i mest bevegelse.

 

 

 

Deretter var det inn på neste undersøkelse, som er sparketest (CTG). Her får Amalie på målere som skal måle begge babyene sine hjerteslag, samtidig som hun trykker på en knapp hver gang hun kjenner bevegelse. I tillegg blir pulsen hennes målt og blodtrykket taes jevnlig. Dette er vanlig undersøkelse om babyen i magen ikke legger på seg som forventet.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Etter at testen var ferdig fikk vi beskjed om at alt så bra ut og at vi kunne reise hjem igjen, med ny time om 1 uke igjen. I mellomtiden må hun følge med på at begge barna beveger seg og på tegn på om hun kommer i fødsel. Dagen var altså kjempe fin og vi er så utrolig takknemlig og ikke minst lykkelige, for at alt står bra til med tvillingene og at de ser ut til å bli to friske gutter. 

 

 

 

NB. Jeg fikk den beste reaksjonen EVER da jeg presenterte meg som kommende mormor til den ene legen, haha. Den bestod av noen utrolig rare lyder, samtidig som hun på en måte snublet litt bakover mens hun så rart på oss begge. Så sa hun noe som at vi begge var jo så unge, før hun lo en eller annen rar og uskyldig latter. Altså… sånn kan en kommende bestemor like, haha.

 

 

FØLG MEG GJERNE PÅ SNAPCHAT:
mette.ask (Mette blogg)

 


 

Tvillingmagen, fødebaggen, ung mamma, sykehus og ung mormor

God morgen leserne mine.

 

 

 

Akkurat kommet hjem fra nattevakt og tenker å legge meg ned på sofaen for en time eller to. Litt usikker på hvor mye søvn jeg får før Amalie vekker meg. Avtalte nemlig i går at hun skulle vekke meg når hun var klar, sånn at jeg kan kjøre henne til byen. Der skal hun først ta teoriprøven på bil og deretter skal vi kjøre videre på sykehuset for ultralyd.

 

 

Hun er nå kommet inn i uke 37 og fødselen kan egentlig skje når som helst. Om det ikke skjer av seg selv, så kan vi regne med at hun blir igangsatt neste uke eller uken etter der, siden det er tvillinger . Altså i uke 38 eller i uke 39. For det er nemlig sjeldent at tvilling gravide går ut alle 40 ukene.

 

 

 

 

 

 

Sist vi var på ultralyd ble det gjort ekstra undersøkelser, da det så ut som den ene tvillingen ikke hadde lagt på seg så mye som forventet. De ville være på den sikre siden og tok en sparketest i tillegg til å rådføre seg med en lege. Etter alt for mange timer på sykehuset ble vi sendt hjem med beskjed om å komme tilbake etter 6 dager, mener jeg det var. Går litt i surr, da det er så mye som skjer fortiden. Så det kan godt hende det bare har gått 5 dager.

 

 

 

Derfor er meg og Amalie forberedt på at ting kan skje i dag, om alt ikke er som det skal være. For har den ene tvillingen fremdeles ikke lagt på seg som forventet, kan det hende at de velger å ta de ut i dag. Så jeg tenker vi like gjerne kan ta med fødebaggen hennes og ha den liggende i bilen, just in case.

 

 

Vi ønsker jo gjerne å treffe tvillingene og gleder oss veldig til å “bli ferdig med det”. Men føler allikevel at de kan ligge der inne i alle fall en uke til, før de kommer ut. Jeg er nemlig ikke ferdig med rommet hennes enda og barna kan godt legge på seg litt mer. 

 

 

 

Herregud.. tenk det, dere…. Jeg blir mormor i løpet av de neste ukene!!! DET har egentlig enda ikke gått opp for meg. På lik linje som det ikke har gått opp for Amalie at hun skal bli mamma til to små gutter. Men sånn er det nå blitt og vi blir nok vant til det etter hvert som ting faller mer på plass.

 

 

Samtidig er det jo litt greit å bli ung mor og ung mormor også da, når alt kommer til alt. Iallefall har det vært en fordel for meg og Amalie, med at jeg var ung mor. For ett bedre mor og datter forhold kunne jeg ikke hatt. Barnebarna mine er uansett heldig som har verdens beste mamma, verdens beste onkel og så har de en mormor, som ikke er så gale hun heller..

 

 

 

Takle skuffelse alene som høygravid

Gjesteinnlegg av Amalie 

 

 

 

 

Man kommer alltid til punkt i livet der man tenker at ting ikke går som man hadde sett for seg. At man må komme seg ut av den lille perfekte boblen sin og innse at ting ikke alltid går din vei. For alle møter på noen fartsdumper på veien, som kan skape både frustrasjon og irritasjon.

Jeg hadde en plan om at jeg skulle fullføre utdanningen min så fort som mulig, for å komme meg på rett spor videre og få en fast jobb. Men blir nå 1-2 år forsinket, da jeg må i mamma permisjon. Dette ble jo en av mine fartsdumper på veien, som gjorde at jeg måtte finne en omvei. Heldigvis så har det ordnet seg da jeg får permisjonen jeg har rett på. Vært så heldig at jeg får muligheten til å komme tilbake til min gamle arbeidsplass og fullføre utdanningen min der, med kjente barn og kolleger

 

 


Men så kommer man selvfølgelig til nye fartsdumper som igjen kan stoppe planene dine og ødelegger alt som er planlagt. Jeg hadde ett hovedmål som gikk ut på å få bil-lappen før jeg satt med barn i hendene. Det skulle vært fullt mulig da jeg har fullført all den obligatoriske opplæringen min. Det klarte jeg til tross for lite energi og lite motivasjon. Så jeg er veldig nært målet mitt. Så nå er mitt neste delmål er nå å få bestått teorien for å kunne få en time til oppkjøring. Men etter tre forsøk på å ta teoriprøven kjenner jeg at jeg virkelig ønsker å gi opp. For den følelsen jeg får hver gang jeg ser “ikke bestått” på skjermen når jeg er ferdig, er virkelig en følelse jeg ikke ønsker å ha. 

 

 

 

Husker første gang jeg møtte opp på statens vegvesen. Jeg hadde ikke peiling på hva jeg gikk til og følte en ubehagelig vond magefølelse. Men var samtidig positiv på at dette kunne jeg klare, for jeg hadde øvd hver dag i flere uker. Jeg satt der med en kølapp i hånden og ventet på min tur, mens jeg øvde litt mer på teori på teoritentamen appen min, som har vært til stor hjelp i løpet av øvingen.

Der fikk jeg bestått gang på gang, så dette skulle jeg klare. Så blir det min tur til å gå i skranken. Der tar jeg synstest, betaler og blir fulgt bort til ett skap hvor jeg legger fra meg alt, unntatt legitimasjonet som jeg må ta med meg inn. Så blir jeg sendt inn døren, får tildelt en plass i rommet og så var teoriprøven igang.

Jeg leser igjennom spørsmålene og svarer selvsikkert igjennom hele testen. Føler egentlig at spørsmålene var lettere der enn på appen. Men så er jo det noen avanserte spørsmål inni der, som går ut på å regne ut bremselengde og diverse sånt. Det er min store svakhet, da jeg alltid har slitt med utregning og matte, så lenge jeg kan huske. Men jeg svarer jo det jeg føler virker mest sannsynlig av de valgene jeg får.

Så kommer jeg til de siste spørsmålene av testen og føler stresset med at alt sikkert er helt feil. Så jeg blar tilbake til første spørsmål og gå igjennom alt på nytt. Velger å forandre på litt småting innimellom og stopper opp med siste spørsmål. Det handlet om veioppmerking i Sverige. Dette har jeg jo ikke lest på, men det var bare var to svaralternativer. Så da tok jeg bare ett valg, for så å trykke på avslutt. Rett etter at jeg trykket kommer det opp på skjermen med store bokstaver, “ikke bestått”.

Jeg følte at jeg seg sammen i stolen og at alle kunne se det på meg. Jeg skammet meg.. Får så muligheten til å se hvilke spørsmål jeg svarte feil på og hvor mange feil det ble. Jeg hadde fått 8 feil og at ett av de feile var om veioppmerking i Sverige. Jeg ble rett og slett rasende på meg selv, der jeg satt. For hadde jeg svart det andre alternativet av de to alternativene, hadde jeg faktisk fått bestått på første teoriprøven. Det er nemlig 7 feil vi har lov å ha, for å bestå.

 

 

 

 

Så jeg kommer meg fort ut av statens vegvesen og faller helt i do. Dette var nemlig den gangen jeg var alene hjemme og mamma var i Tyrkia. Jeg hadde planer om å overraske henne når hun kom hjem og stolt vise fram papiret, men det gikk ikke. Resten av dagen trakk jeg meg selv lengre og lengre ned ved å plage meg selv med at den ene feilen ødelagte alt. Hadde det vært mange feil hadde jeg visst at jeg hadde mye mer å øve på og at jeg hadde en lang vei igjen å gå. Men jeg var så nærme med å klare det og til å overraske alle sammen!

 

 

 

Jeg hadde valgt å ikke si det til noen, da jeg tenkte det ville bli skamfullt å si at jeg hadde tatt teoriprøven og så få masse spørsmål om hvordan det gikk. For man ønsker jo ikke å si til alle at man ikke har klart det. Så jeg måtte sitte med alle følelsene helt alene og satt på bybanen og bussturen hjem med tårer i øynene og kjeftet på meg selv. 

 

 

 

To uker senere gikk jeg på samme smellen. Da hadde jeg øvd enda mer, lært meg hvordan man regner ut bremselengder og hadde ikke de store forhåpningene for meg selv, slik jeg hadde første gangen. Kjørelæreren min hadde også fortalt meg at jeg ikke burde gå tilbake og fikse på svarene, da den første tanken ofte er det mest rette. For da svarer en som oftes det som er mest logisk. Så jeg tok med meg tipsene inn og følte meg klar. Hadde heller ikke fortalt om testen til noen, denne gangen heller. For jeg ønsket virkelig å overraske alle sammen. men det var som sagt ikke noe lurt, da jeg igjen var alene med alle følelsene. På testen svarte jeg på alle spørsmålene og gikk tilbake for å se igjennom svarene, men denne gangen forandret jeg ikke på noen av svarene.

Avslutte testen og opp på skjermen kommer det “ikke bestått” igjen. Antall feil var 8 av 7 tillatte feil og jeg følte meg verre enn på lenge. Alle følelsene kom som kastet over meg, men denne gangen gikk jeg hjem til mamma og snakket med henne om det, da jeg skjønte at jeg kunne ikke gå rundt å holde alt inni meg. 

 

 

 

Tredje gang, som var på fredag for en uke siden, ville mamma kjøre meg bort og hente meg når jeg var ferdig. Jeg følte virkelig på presset, da jeg nå var ferdig med all den obligatoriske opplæring og kunne få en oppkjøring når teorien var bestått. Så denne gangen MÅTTE jeg klare det! Ble sluppet av ved inngangen og gikk inn for å prøve en gang til. Følte at spørsmålene var ganske greie denne gangen og at jeg nå hadde klart det.

Avsluttet prøven og for tredje gang på rad kom det opp på skjermen “ikke bestått” og med like mange feil som alle de andre gangene!! Jeg ble så frustrert at jeg trykket på en knapp som gjorde at jeg ikke kunne se svarene. Så jeg fikk ikke sett hva jeg hadde svart feil på. Noe som var veldig dumt, da jeg ville vite hva jeg måtte øve mer på.

 

 

 

 

 

 

Mamma og Brage møtte meg utenfor og tårene begynte å trille. Frustrasjonen tok helt over meg i bilen og jeg falt ned i kjelleren igjen. Men denne gangen var jeg veldig glad for at jeg hadde to stykker rundt meg som kunne trøste. En mamma som sa at dette fikser du neste gang, at jeg ikke trengte og stresse og jeg må være glad for at det iallefall ikke har blitt verre. I baksete satt Brage som ønsket å tilby meg både is, chips og sjokolade. Var deilig å få de vonde tankene litt på avstand, da det ikke blir bedre av å sitte å trekke seg selv ned. For det hadde bare ødelagt hele dagen min. 

 

 

 

Men hvorfor er det egentlig sånn at noen skammer seg over å ikke bestå teorien? Det er jo en naturlig ting som så mange går igjennom.. Man skal ikke føle seg mindre smart enn andre og man skal ikke skamme seg over å si at man ikke fikk det til på de første forsøkene. For vist man jobber hardt nok, så går det jo til slutt. Noen trenger bare litt lengre tid for å bestå, enn andre. Det er og viktig å vite at man ikke får den samme teoriprøven gang på gang. så det er veldig varierende hvor vanskelig testen er og om en har flaks eller ikke på spørmålene.

 

 

 

Så jeg velger å stolt si at neste fredag, da skal jeg igjen prøve å ta teoriprøven. Det blir siste sjanse jeg har på å ta teorien før barna kommer og vist det ikke går, så blir jeg nok veldig skuffet. Men jeg kommer ikke til å gi opp og se negativt på det selv om. Jeg kommer til å få det til en dag og det samme vil andre, som kanskje er i samme situasjon.

 

Så jeg ønsker bare å si til meg selv og til dere andre at “bare fortsett å øve og ikke gi opp håpet”, for en dag går vi derfra med ett stort smil om munnen og følelsen av endelig å ha klart det”. 

 

Gjeste innlegg av min Tyrkiske forlovende. Part 1

Gjesteinnlegg: Huseyin 

 

 

 

I have been working in tourism for about 10 years now. But it was in April of this year, I received a job offer in a hotel in Antalya’s Side district, where my twin brother worked. I took the job, but already the next day my old shef proposed a job for me. But i told him that i already had got a job offer from a different hotel, the day before. But he wanted me to work at his hotel, because he knew me and know that i am doing my job well. So he kept pushing me in and insisting that i would take the job. I felt the pressure on me, because he had hired me in the restaurant we worked with before.

 

 

 

My head was so mixed bucause i said yes to the other job first and now my old şef wanted me to work on this hotel. i have never worked any other places then Alanya, so i liked that this job was so close to Alanya and in the same time, i know the sef. That was why i called my brother sef and told him i could not take this job. A week later I bought a ticket from my own city Adıyaman to go to Konakli in Alanya.

 

 

 

 

 

When i came to Alanya my sef greeted me and showed me the hotel and the beach right away. I liked the hotel very much and i was thankful that i sayed yes to work here. I started off at the beach, but forgot that he had problems with alcohol. The first weeks were very good and he was doing his job well and seeing that things were going well. But after a while he started drinking and all the work fell on me. I worked on the beach about 1,5 months, before on day he did not come to work. I was very upset and i called him and he told me “I am coming”,  but after a long time, like 1 hour he didnt come and i call him back. But it was his son that opened the phone. He told me that hes father had been in a accident. His leg was broken during the accident.

 

 

 

Now i was unsure what i should do, but decided to work in the hotel restaurant instead of the beach. Everything was very good at the beach, but I can’t say the same thing about the extreme heat and i have never liked the heat that much. I was more used to working in hotels, so i like that better. Also when i worked at the beach, i had to wake up at 7 a clock in the morning and start working at 8 a clock and was working for 10 hours. But in the resturant i only have 8 hours working and i did not start working before 4 in the afternoon.

 

 

 

 

 

It was July 10th that i saw two young ladies sitting on the outside of the restaurant while i was clearin off the tables, and both looked very similar. I thought they were sisters and i got eyecontact with the oldest one. She had a unblevile a smile and I thought about how to go over and talk to her. I approached their table and asked them if they were siblings and got so shocked that they were mother and daugther. I asked what the name of the oldest one was and if she was married. She told me her name and that she was not married.

 

 

 

I realized that they had been eating there every day, whitout me seeing them before. Maybe because they where sitting outside and on the end of the eating area. I did thought that they liked it in a calm environment, but I asked them why they had always been eating at the same table and she answars it was more quiet and peaceful there.

 

 

 

She was like a gazelle in the crowd of many people and i wanted to talk her more, but i had to much work to do. The next day i looked for her, because i only saw them during dinner. When i saw them i went over to ask if i could add her on facebook. She looked over to her dauther and said something in norwegian and laught. I gave her my phone and started to clear off the table next to them. She gave me the phone back and i saw her facebook profile at on my phone.

 

 

 

 

 

 

That night i sent her a text and we exchanged texts almost the whole night. I wanted to get to know her better so i asked if they wanted to see alanya city with me the next day, because she told me that they had only been around the hotell area. So the next days we spend time whit eachother before i went to work every day. Finally we were outside together and the work pressure was not on me, so we could talk whitout me focusing on my work. I felt like a bird, and I couldn’t imagine that I was happier then this in my life before. After some days I was falling in love, and she was just like I wanted. She was mature, sympathetic, unsosial like me and she was so simular to me in so many ways.

 

 

 

I was hesitant at first because it was so long ago since i was in love and my heart was like a stone. But her smile soften my heart. Those days were just like water and went past so fast. There vacation was over and it was very difficult to say good bye. I asked if she could come again and she told me that this is too difficult now. That made me upset, because I wanted to get to know her better and really see her again.

 

 

 

 

 

 

After they where gone i felt that she had taken something out from my heart. Thankfully i had her on facebook and we talked everyday after she came home. And luckily she wanted to come back after a while and I was going crazy about joy.

 

 

Fått svar på søknaden om besøksvisum..

Spenningen sitter i hele kroppen og hjertet dunker hardt mens jeg venter på at det blir min tur. Litt etter litt rykker jeg frem i køen og snart får jeg høre at jeg står som nummer en. Den alt for velkjente klumpen bygger seg opp i halsen og jeg trekker pusten sakte ned i lungene. Hele kroppen kribler og jeg kjenner det helt ut i fingertuppene.

Plutselig er den en stemme i den andre enden som spør meg om hva hun kan hjelpe meg med. Med ett lager halsen min en ukontrollert rar lyd for å rense halsen og med forsiktig stemme introduserer jeg meg selv og forteller om relasjonen vår, før jeg spør om det er mulig å få vite svaret på søknaden. Hun spør etter fødselsdatoen til min forlovede og etter noen tastetrykk finner hun det frem på dataen sin og leser opp svaret helt uten innlevelse og forståelse for hvordan situasjonen oppleves for meg. Det tar noen sekunder før jeg klarer å forstå at det hun sa, faktisk var svaret vi hadde fått..

I går fikk nemlig Huseyin beskjed om at søknaden vår var ferdig behandlet og at svaret var sendt til han i posten. Så han ringte inn til ambassaden i Ankara for å spørre om hva vi fikk til svar, men fikk beskjed om at svaret var kommet fra Norge og at de ikke kunne åpne det. Så han måtte bare vente til det kom i posten.

Så etter at jeg snakket med en dame som har vært igjennom det samme som meg, valgte jeg å ringe UDI i Norge for å spørre om de kunne gi meg svaret over telefon. Usikker på om jeg noen sinne klarte å bestemme meg for hva jeg trodde, da jeg hele tiden jobbet med å ikke ha for store forhåpninger. Men da jeg fikk svaret, følte jeg meg ikke forberedt i det hele tatt. Vi hadde fått avslag…

 

Hjerte mitt sank helt ned i bunnen av magen og jeg følte meg plutselig som ett skall av meg selv. Jeg spurte om hva begrunnelsen var, men den kunne hun ikke gi meg over telefonen og sa vi bare måtte vente på brevet han får i posten. Så jeg la på og alt av tanker føk igjennom meg på en gang. Hva nå, hva i all verden gjør vi nå?

Når jeg traff han visste jeg ikke hvor mye han skulle komme til å bety for meg. Når jeg kysset han første gangen, visste jeg ikke hvor tungt alt skulle bli og når jeg dro hjem til Norge, så visste jeg ikke hvor lang tid det ville ta før vi kunne holde rundt hverandre igjen. Enda vet jeg ikke når vi får treffe hverandre igjen eller om vi noen sinne får muligheten til å bo sammen. Alt jeg vet er at han er en mann som har alt jeg noen sinne har leitet etter og at alt av hele meg, lengter etter hver minste lille celle av han.

Jeg husker alt fra tiden vår sammen, som det skulle vært i går. Men samtidig er alt blitt som en drøm jeg ikke kan nå lengre. Hvorfor kunne vi ikke bare gjort som han sa og stoppet tiden når vi var sammen. Bare satt alt på pause og leve opp og opp igjen den samme uken! Selvfølgelig hadde det ikke vært en løsning, da jeg ønsker å leve her hjemme sammen med barna mine, som jeg elsker over alt på jord. Men det å dra fra han og tilbake til mitt “gamle” liv, var som å reise med ett helt hjerte og komme hjem igjen med ett halvt.

 

Jeg føler meg ikke like hel lengre og jeg føler meg ikke like lykkelig. For det føles ut som jeg dro ifra en stor del av meg selv, da jeg tok flyet hjem fra Tyrkia. Det å stå der på flyplassen å holde rundt hverandre mens tårene rant og stemmene brast gang på gang, var en fin og nær opplevelse, samtidig som det var det verste jeg noen sinne har opplevd. I mangel på bedre forklaring, så føltes det like vondt som det hadde vært å dra fra barnet mitt.

Vi har prøvd å finne løsninger på å kunne være sammen igjen, uten at vi fant andre løsninger enn å søke om besøksvisum til Norge. Tanken på at han kunne komme hit, siden jeg ikke har muligheten til å reise nå som Amalie skal ha tvillinger, har vært det som har holdt meg gående. Men nå som vi har fått avslag, så føler jeg meg nesten etterlatt i en skog hvor jeg ikke finner veien ut av. Som om jeg har gått meg vill!! For hva i all verden skal vi gjøre nå? Klart vi kan vente til situasjonen min her hjemme tilsier at jeg kan reise til han, men bare denne ene måneden har vært helt forferdelig. Så hvordan vil det da være å vente 3,4,5 eller 6 måneder til? Vil jeg klare å funger her hjemme i løpet av denne tiden tro!

Det er så mye jeg må tenke på og jeg må klare å holde meg flytende for barna mine sin del. For dette er ikke noe min datter skal føle hun er skyld i, for det er hun ABSOLUTT ikke. Dette er noe jeg har gått inn i og selv om situasjonen er vanskelig, så vil jeg alltid være her for barna mine, først og fremst. Men savn er vanskelig når man virkelig elsker hverandre og det gjør det ikke akkurat bedre å ikke vite når vi får truffet hverandre igjen.

 

Jeg ringte til Huseyin for å fortelle han om resultatet og selv om jeg hadde bestemt meg for å være den sterke av oss, så brøt jeg helt sammen og badet i ett hav av tårer. Han trøstet meg så godt han kunne og prøvde å berolige meg med at det alltid finnes en løsning og at han skal klare å finne den. Jeg måtte ikke gi opp og jeg måtte ikke mistet håpet, for dette skulle vi klare sammen.

Vi snakket sammen lenge før han måtte legge på og gjøre seg klar til å gå på jobb. Selv hadde jeg trukket meg tilbake til soverommet mitt med det samme jeg fikk vite resultatet på søknaden og satt der alene hele dagen. Amalie tok seg av Brage slik at jeg kunne få tid på meg til å jobbe med alle følelsene. Jeg gråt, tenkte, gråt litt mer og prøvde å finne andre løsninger mens jeg lå sammenkrøpet under dynen. Huseyin som var på jobb, både sendte meg meldinger og ringte flere ganger, for å høre om hvordan det gikk med meg. Men litt etter litt kom jeg meg oppover og jeg klarte etterhvert å bygge opp nytt håp for fremtiden. For ja, dette skal vi klare..

Da Brage hadde lagt seg, fikk jeg melding av Amalie. Der stod det at hun hadde gått på rommet sitt, slik at jeg kunne gå ned å få i meg noe mat uten å føle at jeg måtte prate. For det siste jeg sa til henne da jeg gikk opp på rommet, var at jeg ikke ville snakke om dette enda. Så etter å ha fått i meg noe mat og fått koblet av med litt tv, ringte Huseyin meg. Slik han gjør hver dag etter arbeidstid. Samtalen var veldig preget av situasjonen og begge tok til tårene flere ganger. Men vi bygget hverandre opp og vi prøver å finne andre løsninger for å treffes igjen, så snart som mulig.

Spørsmålrunde til min Tyrkiske forlovede -Spør i vei..

Hei dere

 

 

Som dere sikkert har fått med dere så har min datter Amalie skrevet en del innlegg her på bloggen i det siste. Jeg har nemlig gitt henne koden min og sagt at om hun ønsker, så er det bare til å skrive innlegg når det måtte passe henne. Men skal innrømme at jeg ikke visste hun var så flink til å formulere seg, som hun faktisk er. Jeg vet jo hvor fantastisk hun er som person, men har aldri sett henne skrive på denne måten. Så jeg kan ikke si noe annet enn at jeg er veldig stolt av henne og gleder meg veldig til å følge med på gjeste-innleggene hennes videre fremover.

 

 

 

Siden jeg føler at bloggen nå viser mer av hvem jeg er og ikke minst mer av hvem VI er, med hennes gjeste-innlegg. Så tenkte jeg at det kanskje kan være interessant å trekke inn min tyrkiske forlovede som gjesteblogger i tillegg. Derfor spurte jeg han i dag om han kanskje kunne tenkt seg å skrive ett gjesteinnlegg. Noe han svarte ja på med det samme.

 

 

 

 

 

 

Han er alt godt i gang med å skrive ett innlegg og tenker at det vil komme ut i morgen eller i løpet av helgen. Innleggene hans vil bli skrevet på engelsk, da han ikke kan så mye norsk enda. Men om noen virkelig ønsker at jeg skal oversette alt, før det legges ut, så kan jeg vurdere det. Men selv tenker jeg det kanskje er mer rett å la det være engelsk, slik han skriver det. 

 

 

 

Om dere har spørsmål til han, kan dere spørre under dette innlegget. Så vil han nok lage ett eget innlegg hvor han svarer på spørsmål etterhvert som han får nok spørsmål. Fint om dere spør på engelsk, da det blir lettere for han. Men om dere spør på norsk, skal jeg selvfølgelig oversette det til han.

 

 

 

Så da avslutter jeg med: Spør i vei 😉

 

 

Mamma og hennes tyrkiske kjæreste – Her er sannheten om mine tanker og følelser

Gjesteinnlegg: Amalie

 

 

De fleste på denne bloggen har fulgt med min mor, hennes reise i kjærligheten og tankene hennes rundt dette, i denne siste tiden. Men hva tenker egentlig de aller nærmeste angående om alt som har skjedd?

 

 

 

Slik jeg har oppfattet det, så er det mange som lurer på nettopp dette og derfor tenkte jeg å fortelle min side av historien. Noe av det jeg kommer til å skrive kan faktisk være helt nytt for min mor og kanskje noe hun ikke hadde trodd!!

 

 

I juli skulle vi ta en siste mor og datter tur før jeg satt med to små barn i armene mine og ikke hadde muligheten til dette flere ganger, på en god stund. Så jeg  fikk velge hotell og min fantastiske mor betalte for både hotellet, maten og fly, frem og tilbake. Det var på denne turen mamma møtte på mannen, som i dag er hennes forlovede.

 

 

 

 

 

 

Husker hun spurte meg om hva hun skulle gjøre, når han spurte om hennes sosiale medier  på en av våre første dager. Hun var nemlig veldig usikker på om hun skulle si ja til å bli kontaktet av han, eller ikke. Så hun så bort på meg og jeg svarte “hva er nå det værste som kan skje? Jo, at du bare må slette han igjen, om det skulle være noe”. Så hun fikk låne telefonen hans og fant seg selv på Facebook. Der la hun seg til på vennelisten til han som hadde beundret henne fra dag en av. Dette ble begynnelsen på ett stort kav av stress, tårer, fortvilelse, men også masse masse glede.

 

 

 

 

 

 

Etter dette har de snakket sammen mye hver eneste dag. Noe jeg syntes er veldig koselig, da de har en veldig god tone og mamma blir i godt humør av å snakke med han. Sånn som det startet, så tror jeg samtalene deres begynte som to nysgjerrige personer som begge var interessert i å få mer forståelse for den andres kultur og hverandre som personer.

 

 

 

Mamma har hatt sine fordommer mot tyrkere og han har sikkert hatt sine fordommer mot turister, da fordommer ofte går begge veier. Men de snakket sammen døgnet rundt og ble veldig godt kjent med hverandre på kort tid. I gjennom disse samtalene har de blitt forelsket i hverandre, noe som folk kan tenke er rart, da det har gått så kort tid, men som jeg kan kjenne meg igjen i da jeg selv har vært i lignende situasjon. Jeg var nemlig i ett forhold med en jeg ikke engang hadde møtt før.

 

 

 

 

Etter kort tid fikk jeg vite at de var blitt ett par, noe som gjorde meg både glad på deres vegne, men også sjokkert. Første tanken min var at mamma fortjener glede i livet sitt og vist hun føler hun finner det der, så er det bare til å kjøre på. Men jeg fikk og andre litt mer egoistiske tanker. For jeg hadde nemlig gått rundt de siste månedene med sjokk etter sjokk, som jeg ikke visste hvordan jeg skulle håndtere.

 

 

 

Først fikk jeg sjokkbeskjeden om at jeg skulle bli alenemor og ville få ett barn hevet i armene mine, uten å ha peiling på hva jeg skulle gjøre. Så kommer sjokket om at det ikke bare var ett barn, men to!! Hvordan skulle jeg, som en alenemor i tenårene ta vare på to levende barn? Jeg har jo bare to armer og fikk det liksom ikke til å gå opp.

 

 

 

 

 

 

Men hele veien har mamma betrygget meg med at vi er to om dette og at vi skulle klare dette sammen. Så hodet mitt tenkte automatisk negativt den første tiden, fordi jeg fikk den ubetryggende følelsen av at jeg plutselig sto helt aleine igjen. Samtidig gikk jeg inn i en slags benektelsesfase, der jeg bestemte meg for at jeg skulle være helt støttende til alt sammen, fordi jeg følte at når hun reiste ned til Tyrkia for å bo med han i en uke, så ville det ikke bli som hun håpte på. At hun var inni en liten drømmeboble og at hun ville bli skuffet over at det ikke var så fantastisk, som hun trodde.

 

 

 

Så hun reiste ned for å være med han i en uke og jeg satt igjen her hjemme. Vi var jo begge to redde for faren ved at fødselen kunne starte tiderligt og at jeg da måtte reise på sykehuset alene. Men heldigvis så skjedde det ikke…

 

 

 

 

Når mamma var i Tyrkia, satt jeg dessverre hjemme og ventet på meldingen om at det ikke var som forventet og at hun ikke ønsket at det skulle bli noe mer mellom de. Men slik ble det ikke, og som dere sikkert har fått med dere, var de forlovet bare etter noen dager og hun hadde det bedre enn hun hadde hatt det på lenge. Der og da datt jeg rett tilbake til mine negative tanker, om at nå får ikke jeg den hjelpen jeg trenger. Jeg falt til og med så langt ned, at jeg begynte å se på adopsjon som ett valg, da jeg ikke har troen på meg selv og på at jeg skulle klare dette aleine.

 

 

 

Men jeg kunne ikke dele disse tankene med noen, for jeg måtte være der å støtte mamma. Jeg måtte være der for henne, fordi hun dessverre ikke fikk noen positivitet rundt seg når hun fortalt om dette. For når noe så stort, som at en forelsker seg og forlover seg skjer, så ønsker man jo at andre skal være glade på sine egne vegne, noe som ikke skjedde for henne. Så til tross for mine egne egoistiske følelser, så gjorde jeg det jeg kunne for å legge tankene bak meg og være den støtten hun trengte.

 

 

 

Dagen mamma kom hjem igjen fra Tykria, bestemte jeg meg for å dra til ett kjøpesenter for å finne en gave til henne. Jeg ønsket å gratulere henne med forlovelsen og skulle i tillegg ta henne med ut å spise middag på resturant. Hun har jo tross alt aldri vært forlovet og det er en stor opplevelse man kan drømme om fra man er liten av. Så jeg kjøpte inn en gave og tok bybanen til flyplassen for å møte mamma når hun kom.

 

 

 

Det var helt fantastisk å se henne igjen og hun hadde jo selvfølgelig masse å fortelle, da det hadde skjedd så mye på kort tid, som jeg ikke hadde fått hørt om enda. Så hun fortalte meg om alt som hadde skjedd og om at han både var snill, romantisk og alt hun hadde ønsket seg. Noe som er helt fantastisk, for hun fortjener en slik mann i livet sitt.

 

 

 

 

 

 

Men de første ukene hun var hjemme var veldig rare. Jeg har alltid vært vandt til å ha min mor for meg selv store deler av tiden og være den som gir henne masse glede i hverdagen. Men nå måtte jeg plutselig dele alt dette med en mann jeg ikke kjente så godt. I tillegg følte jeg at mamma falt ned i en brønn og ble liggende der på bunnen, da hun gikk rundt å følte på lengsel, sorg og fortvilelse. For hun visste jo ikke når hun fikk treffe han igjen, eller hva som ville skje videre. Jeg følte at grunnen til at hun ikke fikk treffe han igjen, var på grunn av meg og det gikk veldig hardt inn på meg. For jeg har aldri hatt lyst å stå i veien for andre sin lykke. Men samtidig kan jeg ikke gjøre noe med det, da jeg ikke har muligheten til å avvente med barna mine til hun har vært med han mer. Så jeg kan ikke bryte meg selv ned på grunn av dette.

 

 

 

Mamma jobbet hardt for å fungere i hverdagen, etter hun kom hjem. Hun lagde middag, jobbet og hadde Brage. For andre har hun skjult at hun har det vondt, mens jeg og mamma, som alltid har hatt en åpen tone sammen, kunne snakke om alt. Så hun føler ikke at hun trenger å være “falsk” foran meg. Mye har hun nok holdt for seg selv, men vi prøvde å snakke om tingene som skjedde. Jeg prøvde mitt på å være støttende og vise at jeg støtter dette fullt og helt ut. Men jeg vet at hun ser igjennom litt av skallet mitt og at hun vet at jeg har mine meninger om dette også.

 

 

 

Mamma stresser med å planlegge hvordan dette kan gå opp og de har begge tenkt på mange forskjellige måter å være med hverandre på, før de gifter seg. Det har blant annet vært å bo i Sverige en periode, da det er så vanskelig å komme inn til Norge. Da måtte mamma reist ofte ned til Sverige og jeg ville enten blitt værende her i huset alene eller flyttet ned med henne. De har tenkt på masse andre ting og de har diskutert dette frem og tilbake, for å finne en løsning. Men det er vell det med Sverige som gikk mest inn på meg, da jeg endelig var blitt vandt til tanken på hvordan det ville bli fremover og nå skulle det kanskje forandres. Alt av babyting står klart og jeg trenger ikke stresse mer nå, så det og begynne å forandre på alt, stresset meg veldig og skapte så mye frustrasjon i hodet mitt.

 

 

 

 

 

Nå er besøksvisum sendt inn og vi venter på svar på om det blir godkjent eller ikke. Om det blir godkjent, så kommer han hit når jeg sitter med to nyfødte barn i armene mine. Jeg håper jo på hjelp av min mor, for jeg har ingen erfaring eller peiling på hvordan dette kommer til å bli. Men jeg vet dessverre at vist han kommer, så forsvinner også halve fokuset til mamma, da hun har enda flere hun må dele oppmerksomheten sin med.

 

 

 

Men de trenger å se hvordan de fungerer sammen, før de går videre. Så jeg ser jo hvor viktig det er at de får bo sammen i disse 3 månedene før de velger å gifte seg. Jeg blir jo litt beroliget med at han kommer til å hjelpe til med avlastning, men jeg vet ikke om jeg er så komfortabel med at en jeg nesten ikke kjenner, skal hjelpe til med å passe på mine barn. Jeg er og redd for at jeg kommer til å være så sårbar i denne perioden, at jeg faller på bunn.

 

 

 

Det er så mange risikoer, men jeg kan ikke tenke sånn, for det er egoistisk av meg å bare tenke på meg selv og mine barn i denne situasjonen. Jeg har vært så heldig å få bo her hjemme gratis slik at jeg kan spare penger. Så jeg skal gjøre mitt, for å ta imot han med åpne armer. Men til tross for alle de egoistiske og negative tankene jeg har rundt dette, så ønsker jeg min mor virkelig alt godt. Og etter å hørt de snakke i telefonen på høyttaler og snakket med han litt selv, så må jeg si at han høres virkelig ut som en fantastisk fyr.  Han har en utrolig gøy humor og han viser stor interesse for mamma.

 

 

 

 

 

 

Jeg har også lært å ikke se så negativt på det, da jeg ser at det gjør mamma godt og det er jo alt jeg håper på. For en glad mamma gir en glad Amalie. Jeg håper mamma får godkjent på denne søknaden, for jeg tenker de virkelig trenger å lære hvordan det er å bo med hverandre før de tar det neste steget. Så nå får bare tiden vise hva som skjer videre. Om bare noen få dager så har vi enten ett lykkelig par eller så går begge to på bunn. Men da må det bare prøves igjen etter en stund, tenker jeg.

 

 

 

 

Nå er i alle fall jeg “all in” og har klart å få vekk stygge tanker og heier på at dette går! Krysser både fingrer å tær..

 

Lavkarbo pizza

 

 

DETTE TRENGER DU TIL EN STOR PIZZA:

3 egg

4 ss fiberhusk (eller psyllium)

250 – 300 g ost

Litt salt

Litt olje

Litt vann

 

 

 

 

DETTE GJØR DU:

 

Ha egg, salt og revet ost i en bolle eller en foodprosessor. 

 

 

 

 

Bruker du foodprosessor kan du dele osten opp i biten slik jeg har gjort på bildet over. Om du ikke har det, så rasper du osten og blander det godt sammen.

 

 

 

 

Konsistensen på deigen blir finere om du bruker foodprosessor, men smaken er den samme. Rør så inn fiberhusk (eller psyllium) til slutt.

 

 

 

Bland det godt sammen til det blir en deig du kan jobbe med.

 

 

 

Trykk deigen ut på ett steke-papir eller legg deigen mellom to stekeark og kjevle den flat. Om du bruker hendene og trykker den ut, er det lurt å ha matolje på hendene. 

 

 

 

Stek bunnen ¨før du tar på fyllet, slik at den blir sprø. Men ikke stek den for lenge, da den skal inn igjen i oven etterpå også!

 

 

Ta på ønsket fyll og sett den tilbake i ovnen

 

 


 

Få den herlige hotellfølelsen på soverommet VELDIG billig her

Reklame | Jotex

 

Hei dere.

Jeg holder på å pusse opp soverommet og har planer om å få den herlige hotellfølelsen når jeg legger meg på kveldene. For det finnes nemlig ikke noe mer avslappende enn å legge seg i en deilig seng og rulle seg godt inn i en myk og behagelig dyne som har ett herlig dynetrekk, som både føles bra på kroppen og som ser innbydende ut.

 

 

Selv har jeg valgt å ha en dobbeldyne med naturfyll, da jeg synes den ligger seg lett og behagelig rundt kroppen, i tillegg til at størrelsen gjør at jeg kan rulle meg godt inn når jeg skal sove. Men må nok se meg nødt til å dele dynen min når min kjære en gang kommer på besøk til Norge. Noe jeg selvfølgelig ikke har noe imot, da jeg drømmer om å få sove tett inntil han hele natten, hver natt. Så den dagen vi får godtatt visumet og han kan reise fra Tyrkia og hjem til meg, vil jeg selvfølgelig dele absolutt ALT med han <3

 

 

 

Soverommet mitt er lite, så tanken min er å fokusere på å gjøre sengen så lekker som jeg bare kan, men uten å tømme lommeboken helt. Derfor har jeg funnet fram til salget på Jotex og bestilt hjem ett par trekk. Selv liker jeg best ensfargede dynetrekk og heller pynte opp med dekorative puter i ulike materialer som fløyel, lin og fuskepels, for å få fram luksusfølelsen når sengen er oppredd. Samtidig ønsker jeg å tipse dere om det samme tilbudet, da kanskje flere enn meg vil falle for disse herlige fargene.

 

 

 

 

NB. DET ER FORRESTEN I TILLEGG 20 % AVSLAG PÅ ALT AV SENGETØY OM DU HANDLER I DAG, DEN 14.10.18.

 

 

 


 

 

Vinrød dynetrekk i 100 % bomull med glidelås.

 

TRYKK HER for sengesett Jasmin 2 deler  for Kr 489,-  (30% avslag) og

TRYKK HER for sengesettet Jasmin til dobbeldyne for Kr 629,- (30% avslag)

 

 

 

   

 

 

Dette skal være ett luksuriøst sengesett som ikke bare er produsert i fine materialer, men som også gir deg følelsen av hverdagsluksus år etter år. Materialet er 100% bomull og den har glidelås som holder dynen på plass inne i trekket. 

 

 

 


Himmelblå dynetrekk i 50 % bomull og 50 % lin med knapper.

 

TRYKK HER for sengesett Hedda til dobbeldyne for Kr 339,60,- (60% avslag)og

TRYKK HER for sengesettet Hedda til enkeltdyne for Kr 329,40,-  (40% avslag)

 

 

 

Dette sengetøyet er av naturmateriale i en eksklusiv kvalitet med dobbeltstukne sømmer. Funksjonelle og dekorative knapper holder dynen på plass.

 

 


 

 

TRYKK HER for sengesett Percale til enkeltdyne i kornblå Kr 319,- (20% avslag),

TRYKK HER for sengesettet i kornblå til dobbeltdyne Kr 239,60 (60% avslag)og 

TRYKK her for sengesett Percale petrolblå til enkeltdyne Kr 319,- (20% avslag).

 

 

 

PERCALE sengesett. 

 

Det står at Percale er et fantastisk materiale for sengetekstiler. At det er mykt mot huden, luksuriøst, svalt og smidig. Det skal og være slitesterkt og beholde sin farge, mykhet og følelse lenge. Den er vendbar med to farger ton-i-ton. Fine detaljer som dobbeltstukne sømmer og dekorative knapper. Materialet er 100% bomull. 

 

 

 

 


LINK TIL ALT AV SENGETØY SOM HAR 20 % AVSLAG I DAG, FINNER DU HER.

 

 

Da håper jeg dere også fant noe sengetøy til lav pris og kanskje i tillegg fikk 20% avslag på allerede lav pris. Selv gleder jeg meg stort til å få sengetøyet mitt i posten.