GJESTE INNLEGG AV MIN TYRKISKE FORLOVENDE. PART 3

My side of the story

 

Gjesteinnlegg: Hüseyin 

 

DEL 1: FINNER DU HER

 

DEL 2: FINNER DU HER

 

 

 

 

We spent our last days in our room. Just beeing together and make most of the time we had left. We went into the pool only once a day and went back to our room. The last day came and i wanted us to eat our last dinner together in the place where I asked her to marry me. So we took the bus to the Alanya city and then decided  to take the cable car up the mountain. I’ve never been on a lift before, but i knew that the cable car went up to the top of the castle. So i was thinking that we could go to the restaurant from the top.

 

 

 

For the first time in my life I was in a ropeway and I had my princess. When we reached the top, we realized that the roads were closed. I asked if there was a possibility that we could pass the way to the castle from there. But it was closed and we could not get through. I was very upset, but my love told me we could eat at a restaurant below. She said it was okay that our last night did not go as planned and that it would be nice to eat at a other place i had been working before. I have been working in many restaurants in the city, so I know all the restaurants that have delicious food. We went to a restaurant near the pier, which is the most lively place in Alanya.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Without looking at the menu, i ordered two potions of a meal called Lahmacun that I had eaten many times before and that i really like. My love said that she liked it very much and that it looked like a pizza, but tasted better than a pizza. After eating our meal, we went back to the hotel and hugged each other in our room, the hole night. It was our last night together and i did not want to sleep, because i had too much feelings. I knew it was not going to be easy not see each other for a long time, when she went back to Norway. We were both very upset…

 

 

 

I called the man who brought us from the airport and told him to be in front of the hotel at 8 in the morning. The next day i called the driver at 7:00 in the morning, and he told me that he was leaving. But he was a little late, so I called him back and he told me he had been in a accident. I was afraid to tell my love. I asked him what happened and he just said that it was a an accident, but that he still would come. He was upset.

 

 

 

He came and he was so stressed. The car was broken in the front, but he could drive it. We arrived at the airport and my heart was very upset to the movement of my feet could not prevent, as if the world was exhausted to breathe oxygen in the world was so difficult that this huge world had come so narrow that I did not even know what to do in sorrow.

 

 

 

 

 

 

This was the first time i was in real love and we where going to be separated from each other. We cried when we hold around each other and it was so hard saying goodbye. I didn’t want to leave the airport, but I knew my love was going to fly away. So i went out and trying to see the plane she was in, but it was very difficult. I was in the direction of the north of the airport, so I thought that the outgoing planes heading south. But i did not see the plane.

 

 

 

I took the bus home an went to my room. But there wasn’t ant time left to think, because i needed to get ready and go to work. But at work i was thinking that there had to be a way to go to her. I didn’t have a passport, so i immediately started the passport procedures, to go and see her. After speaking with my love for a long time, I understood that this would be really long and hard process. So when my love started writing the invitation, I started to prepare all the paperwork I needed here.

 

 

 

After some days the whole thing was ready, Finally. I booked for visa processing on internet. It took me about 9 hours by bus to get to the capital city. I set off and handed my documents to a company that was attached to the consulate. All the hustle and bustle were all over. I received an e-mail that my reply letter was sent to me only after about 15 days except just waiting for an answer. My excitement was at the peak.

 

 

 

 

 

 

About twenty minutes later, my love wrote to me that she found out that the outcome was not good and that we received rejection. All my sense organs were not working, communication with the world was lost. Soon, my love was calling me and saying something to me in a sad voice. I had times in my life where I was very cold in life and I could add this to that time, because everything just stoped for a while.

 

 

 

I am going to live my life with her and i want to feel this love forever. Because there’s no other way I can stop this heart from crying. You can always find a partner, but it is really hard to find your soul mate. Especially if you feel a love in every corner of your heart.

 

 

 

I promised my heart that I will make her happy and I will keep that promise with my life. I want to be loved and love, I don’t want too much from this world, just this…

 

 

 

 

 


 

Keisersnitt uten full bedøvelse, for å redde tvillingene

Det er helt utrolig hvor fort dagene fyker avgårde med to små babyer i hus. Føles nemlig ut som vi nettopp kom hjem fra sykehuset, men så er tvillingene faktisk alt blitt 11 dager og nærmer seg 2 uker.

 

Nybakt mamma med sine to tvilling gutter

 

Jeg har tatt permisjon fra jobb og er hjemme for å hjelpe til med å gjøre det lettere for Amalie, som er alenemor for tvillingene. I starten hadde hun nemlig veldig vondt og trengte mer hjelp, enn det hun gjør nå. For nå klarer hun å gjøre alt selv og trenger ikke like mye hjelp lengre. Uansett så er det nok godt å få litt hjelp til å bytte på å ta bleieskift og på å ta de om natten, slik at hun får sove.

 

Nybakt mormor med Mathias (Tvillingen som kom først ut)

 

Forrige innlegg om fødselen ble avsluttet med at krise-alarmen hadde gått og de dro ut alt av stikk-kontakter i veggene, før de løp nedover gangen med Amalie. Tilbake stod jeg alene med hodet fullt at tanker, som jeg ikke ønsket å ha. Hva om ting ikke ville ende bra? Hva om jeg mistet Amalie, eller hva om jeg måtte fortelle henne at en eller begge tvillingene ikke overlevde? Nei, jeg kunne ikke tenke slike tanker..ikke nå!

Rommet var så lite og det var masse mennesker som gikk rundt og gjorde seg klar. Maskiner ble klargjort i tilfelle det ville være behov for det og ett par studenter virket så ivrige og spente på hva som skulle skje. Selv satt jeg å ventet på stolen min i hjørnet. Stolen jeg hadde blitt bedt om å sette meg i, med det samme jeg kom inn i dette rommet. Min “vente-stasjon”, slik at jeg ikke skulle stå i veien, mens de andre gjorde seg klare.

Her satt jeg i overtrekks klærene jeg hadde fått og som jeg raskt hadde tatt på meg utenpå mine egne klær inne på føderommet, før vi gikk nedover den samme korridoren Amalie nettopp var blitt kjørt igjennom i full fart. På hodet hadde jeg en grønn plast hette, som en jordmor hadde tatt på meg mens jeg gikk nedover gangen. Så ble jeg vist inn i dette rommet og fikk tildelt ett munnbind og bedt om å sette meg i dette hjørnet.

Jeg følte meg så liten og svak når jeg satt der. Så hjelpeløs og uten noe som helst makt over de neste timene. For rett innenfor døren til min venstre, lå Amalie på operasjonsbordet og tvillingene var i fare. Jeg kunne ikke gjøre noe og jeg kunne risikere å miste en eller flere som betydde hele verden for meg. Om jeg satt der ett par minutter eller om det faktisk ble en halv time, kan jeg ikke svare på. Men vil tro at det ikke tar så lang tid å klargjøre ett akutt keisersnitt.

Så selv om det føltes ut som en evighet og selv om alle menneskene i dette lille rommet, så ut til å surre rundt som forvirrende veps. Så er jeg sikker på at det ikke var det kaoset jeg opplevde det som og at det hele tok kort tid. For vil nok tro at min egen verden stoppet litt opp og at siden det var kaos i hodet mitt, ble alt rundt meg oppfattet som kaos.

Døren åpnet seg og en mann stakk hodet ut og nikket til en av de andre i rommet. Hun så igjen bort på meg og jeg kjente kroppen låste seg i ett lite sekund. Så jeg trakk pusten dypt og akte meg helt frem på tuppen av stolen, mens jeg tok begge hendene ned på hver side av meg selv. Flere i rommet snudde seg og så på meg og jeg kjente meg klar til å gi fart med hendene og løpe inn til jenten min.

Husket så alt for godt den siste og eneste gangen hun har operert før. At hun som 5 åring lå på fanget mitt når hun fikk narkose og hvor hjelpeløs jeg følte meg da kroppen hennes plutselig ble helt slapp. Som om hun forsvant og alt som var igjen, var ett skall av den hun engang var. Nå var hun blitt 19 år og skulle forhåpentligvis bli mamma iløpet av dagen. Men hun vil alltid være min lille jente og jeg vil alltid ha ønske om å beskytte henne.

Før de rakk å spørre, reiste jeg meg opp og spurte om jeg kunne gå inn. De nikket og jeg gikk raskt mot døren, som hindret meg fra å være der for henne. Inne i rommet var det mye mennesker både foran og bak forhenget. Bak forhenget var alle konsentrert og opptatt med sitt, mens de foran forhenget lagde plass til meg og bad meg sette meg ned med hodet til Amalie. Med det samme jeg hadde satt meg ned, fortsatte alle med sine oppgaver og jeg følte jeg satt i veien.

En dame kom og la inn en veneflon i den armen som ikke alt hadde en og det lå fremdeles både teip og en saks ved hodet til Amalie. På min høyre side stod det en mann som fulgte med på både blodtrykk og puls, og jeg mener å huske at han ordnet med bedøvelsen. Bak meg stod det flere folk, men jeg snudde meg aldri og vet derfor ikke hvor mange det var snakk om. Men hele rommet hadde kaos og det så ut til at de jobbet mot klokken.

Jeg bøyde meg fremover slik at hodet mitt kom rett ved siden av Amalie sitt og tok hånden min opp på den andre siden av ansiktet hennes. Fikk på en måte følelsen av å beskytte henne, når jeg satt sånn. Jeg strøk henne forsiktig på skinnet samtidig som jeg prøvde å betrygge henne med ord. Men jeg tror jeg gjentok meg selv en god del og usikker på om det var til særlig mye hjelp.

Det ble mye “dette går bra, vennen min”, “Du er trygg her”, “De er veldig dyktige”, “Snart har du begge barna hos deg”, “snart vil du høre babyene dine gråte” og “jeg er her, vennen”. I ettertid har jeg tenkt at jeg sikkert prøvde å overbevise meg selv, samtidig som jeg ønsket å betrygge henne. For jeg var veldig redd for at noe skulle gå gale og at jeg ville miste henne, eller barna. Det var rett og slett en ubehagelig følelse av å ikke ha kontroll og ikke kunne gjøre noe annet enn å bare være der.

De bak forhenget gjentok flere ganger at det hadde gått for lang tid og at de ikke kunne vente lengre. Samtidig bøyde en dame, som plutselig stod på min venstre side, seg ned og sa rolig “Det er godt mulig vi er nødt til å gi henne full narkose, om det ikke er nok tid”. Amalie hadde nemlig fått lagt inn epidural den andre dagen hun var i fødsel og fordelen med epidural er at hvis det må utføres et ikke planlagt keisersnitt, så kan føde-epiduralbedøvelsen omstilles til en operasjons-epidural. Noe det ble behov for nå som navlestrengen til den ene tvillingen kom ut før barnet når vannet ble tatt og ble satt i klem.

Det ble med ett mer kaos rundt meg og Amalie, som hele tiden lå med øynene igjen og virket både slapp og groggy. De spurte henne ett par ganger om hun kjente noe, for å teste om hun var helt bedøvet. Men hver gang de spurte, ga hun til svar at hun kjente det. Den siste gangen de spurte, kunne hun svare at hun enda kjente det, men at det ikke var like mye som i starten. Selv satt jeg å vekslet mellom å se på Amalie, han på min høyre side og de på andre siden av forhenget. Det jeg så, var dyktige leger som var usikker på sitt neste steg.

I løpet av ett par sekunder var det vekslet ett par blikk og de snakket, uten at jeg fikk med meg innholdet.  Men jeg hørte en som sa at de ikke kunne vente lengre og at nå måtte barna ut fort.

Neste øyeblikk registrerte jeg at hele kroppen til Amalie hoppet. Det var ingen lyd, men hele kroppen hennes hoppet bokstavlig talt opp fra operasjonsbenken. En dame kom fram fra ett sted bak meg og sa mykt, men strengt, at hun måtte prøve å ligge i ro. Så jeg lente meg igjen frem og ba henne om å prøve å ligge i ro. Fikk til svar at det var vondt og at hun kjente at de skar i henne.

Så hoppet hun to ganger til, før kroppen roet seg ned. Jeg løftet blikket og så rett opp i øynene på den ene legen som stod bak forhenget. Han nikket beroligende til meg, før han snudde hodet tilbake og fokuserte på jobben han skulle gjøre.

De neste minuttene rant tårene mine, mens jeg vekselvis så på datteren min, som så ut til å være langt borte, på anestesi legen som informerte de andre om blodtrykksfall og lav puls og på legene på den andre siden av forhenget, som jobbet hardt for å ta ut tvillingene. Anestesi legen spurte Amalie om hun var med og om hun var våken, med jevne mellomrom. En dame kom og dunket henne lett på skinnet og sa at hun måtte holde seg våken.

Så jeg prøvde å glemme alt rundt meg og kun fokusere på å betrygge henne og samtidig forsikre meg om at hun fremdeles var våken.Så jeg fortsatte å snakke rolig til henne og samtidig innimellom spørre henne om hun var våken. Hva jeg sa og om det var noe logikk i det, vet jeg ikke. Men husker jeg iallefall sa at nå var hun snart ferdig og at vi snart ville møte barna hennes.

Minuttene sneglet seg avgårde og alt virket som ett evigvarende fengsel, jeg aldri ville komme ut av. Følelsen av å ikke være til hjelp og smerten ved å se min aller beste venn og min kjære lille datter, ligge der, var så vondt at tårene ikke ville holde seg på innsiden lengre. Jeg kunne gjort hva som helst for å bytte med henne og hva som helst for at hun skulle få to friske og sterke barn, i armene sine. Men jeg kunne ikke gjøre noe annet enn å sitte der og håpe på at alt snart skulle være over og at barna snart ville komme ut gråtende og i god form.

Jeg hørte en mannestemme si “det er for trangt, vi får han ikke ut”, men valgte å skyve det til side og heller fortelle Amalie, at nå var han snart ute. Etter en liten stund, usikker på hvor lenge, hørte jeg noen si at første mann var ute. En dame løp forby meg med en bylt inne i ett klede. Det hele gikk så fort, men jeg husker at jeg ikke så noen bevegelse og at den ikke gråt. Øynene mine fulgte bylten, mitt barnebarn, i det den forlot rommet vi var i. En dame kom igjen frem fra ett sted bak meg og fortalte at barnelegen bare skulle se på han først og så kunne jeg gå inn etterpå.

Ett minutt etterpå løp det enda en gang noen forby meg med en urørlig og stille bylt i armene sine. Mitt andre barnebarn var født og jeg visste ikke hvordan det stod til med de. Jeg kjente meg forvirret over hva jeg skulle føle og hvordan jeg skulle takle det hele. Så når døren ble åpnet og jeg hørte barnegråt, kjente jeg en enorm lettelse og kunne gråtende fortelle Amalie at jeg hørte barnegråt. Usikker på hvor mye hun fikk med seg på dette tidspunktet, da hun både var slapp, svimmel og kvalm. Men jeg mener å huske at jeg så ett lite lettet smil i ansiktet på henne.

 

Her (over og under) er Mathias som kom først ut og som ikke hadde fått blod og oksygen, etter at navlestrengen kom ut når spesialisten tok vannet.

 

Her (over og under) er Thomas som er minst og som også var både slapp og medtatt, når han kom ut.

 

Jeg ble fortalt at jeg kunne gå inn til tvillingene, om jeg ønsket det. Så etter å ha spurt Amalie om det var greit, gikk jeg fra henne og inn på det lille rommet jeg tidligere satt å ventet. Tvillingene var plassert i hver sin boks med varmeapparat over og rommet var fullt opp av folk. Usikker på om de to barnelegene som stod klar tidligere på dagen fremdeles var der, eller om det var andre som hadde tatt over. Men det stod iallefall 2-3 mennesker rundt hver barn når jeg kom inn i rommet og jeg følte meg usikker på hvor jeg skulle gå eller hvor jeg skulle plassere meg. Så jeg stilte meg opp midt imellom boksene, slik at jeg kunne se på begge barnebarna mine uten å måtte gå fra den ene til den andre.

De var store, vakre, friske og de var av mitt blod. Min datter som jeg selv fikk da jeg var ung, hadde i ung alder gått igjennom ett maraton av en fødsel på 3 døgn, for å bringe frem disse to nydelige menneskene. Tårene trillet og jeg filmet opplevelsen og delte det med alle jeg hadde på snapchat som den stolte bestemoren jeg var (er).

Men da jeg hadde sett de begge to og visste at de var friske og ble godt tatt vare på. Følte jeg at jeg heller burde sitte inne med Amalie. Så jeg spurte om jeg kunne gå inn igjen og prøve å være den støtten og trøsten hun fortjente. Så jeg gikk tilbake og satt meg ned på krakken ved hodet hennes og fortalte at hun hadde fått to nydelige og friske gutter.

Etter en liten stund kom det inn en koselig jordmorstudent med tvilling 1 (som har fått navnet Mathias) og holdt den foran ansiktet til Amalie. Jeg spurte om å få ta ett bilde og fikk lov til det. Men da en annen kom inn med tvilling nummer 2 (som har fått navnet Thomas), fikk jeg beskjed om at det ikke var lov å ta bilde på operasjonsstuen.

 

 

Etter en liten stund ble jeg bedt om å gå ut og var usikker på om det var på grunn av at de snakket om at hun hadde mistet så mye blod og at pulsen var lav, eller om det var vanlig prosedyre. Men jeg gikk ut til tvillingene igjen og tok av meg overtrekks klærne, før jeg fikk beskjed om å ta med meg tvillingene inn i stuen på føden og vente på videre informasjon.

En ny jordmor vi ikke hadde truffet før iløpet av de 3 døgnene hun var i fødsel, presenterte seg og fulgte meg ned. Hun gratulerte meg som mormor og fortalte at det var hyggelig å hilse på meg og at det på rapportene ble sagt av vi så ut som søstre, men at vi faktisk var mor og datter. Så hun syntes det var artig å “se det med egne øyne”.

Da jeg gikk inn på stuen med mine nyfødte barnebarn, traff jeg på to kvinner som var eldre enn meg. Hun ene var blitt satt igang og hadde med seg venninnen. Jeg viste stolt frem barnebarna mine og prøvde å venne meg til å si at jeg var bestemor. Pratet med de en halvtimes time, før de fikk ett føderom og gikk videre.

Så ble jeg sittende alene med tvillingene og kjente hvor sent tiden gikk. Hvor lengre jeg satt der å ventet, jo mer tenkte jeg. Og hvor mer jeg tenkte, jo mer redd ble jeg for Amalie. Etter noe som føltes som en evighet, kom endelig jordmoren vi hadde hatt den ettermiddagen og sa at det var klart og Amalie var rullet opp på overvåkningen. Så jeg ble fulgt inn på føderommet og hun stod å så etter barna, mens jeg pakket sammen alle tingene våre. De ble låst inn i ett skap i gangen og jeg ble fulgt opp i etasjen over.

 

 


 

Det er fremdeles mye mer å skrive om og jeg tenker å ta tiden på overvåkningen og tiden på barsel i ett eget innlegg. Så jeg skal prøve å få skrevet det enten i morgen eller på tirsdag.

 

HER KAN DU LESE OM DAG 1: Tvillingfødselen er påbegynt

HER KAN DU LESE OM DAG 2:  Tvillingfødsel i seteleie

HER KAN DU LESE OM DAG 3: Tvillingfødsel i seteleie

HER KAN DU LESE OM:  Tvillingfødselen gikk som vi fryktet

HER KAN DU LESE OM: 3 DØGN I TVILLING-FØDSEL ENDTE I FULL KRISEALARM


 

3 døgn i tvilling-fødsel endte i full kriseALARM

Da er endelig alt roet seg og vi er alle kommet hjem igjen fra sykehuset. Jeg endte opp med å ta Amalie og tvillingene med meg hjem alt etter 3 netter på sykehuset. Grunnen til det, kommer jeg til å skrive om i slutten på neste innlegg.

 

 

I dag er det andre natten vi har hatt hjemme, etter at tvillingene ble født for 5 dager siden og vi kjenner at ting begynner å få en rutine. De spiser godt og trenger heldigvis ikke morsmelkerstatning (enda). Vi er sliten og har kanskje litt mangel på søvn, men er samtidig så utrolig lykkelig og lettet over at alt gikk bra til slutt.

 

(Dette er mitt første selfie som mormor)

Hadde tenkt å skrive om den siste delen av fødselen mye tidligere enn dette. Men det skjedde så mye på kort tid og jeg ønsket ikke å bruke tiden min på bloggen iløpet av den tiden. Fokuset mitt var Amalie og mine to tvilling barnebarn.

 

(Thomas og Mathias)

 


Etter 3 døgn med rier uten å få noen større åpning enn 4 cm, ble hun altså satt på igjen på drypp oksytocin for å lage kjemiske stimulerte rier. Men hun fikk muligheten til å “gi opp” og gå for keisersnitt, om hun ønsket det. Noe alle la vekt på var en løsning, men ikke den beste løsningen for henne eller for barna. For det er nemlig bedre både for mor og barn å føde normalt. Så Amalie valgte å fortsette på drypp for å se om det kunne bli en vanlig vaginal fødsel iløpet av dagen. Men siden hun var så sliten både psykisk og fysisk ga legene henne en “ende” på det hele, med at hun ville bli satt opp på keisersnitt den ettermiddagen om det ikke var noen forandring.

Timene sneglet seg avgårde og dryppet ble økt litt etter litt, for å gi god effekt. Dermed ble smertene (riene) sterkere og sterkere for hver gang de økte den opp. Hele tiden fikk vi noe å se frem imot og hun jobbet mot det klokkeslettet stille og rolig. Det var spesielt klokkeslettene hvor hun skulle bli undersøkt for åpning, som var det som ga henne ett lite lys i tunnelen. Men hver gang fikk vi det samme svaret, at hun ikke hadde fått noe mer enn 4 cm åpning. Altså ingen forandring!

Etter å ha lagt i 3 døgn med rier, hvor hun ikke engang fikk gå ut av sengen for å gå på do. Var det nok veldig befriende at de valgte å koble av registreringen av tvillingene og la henne gå inn på toalettet, istedenfor å få bekken i sengen. For siden hun konstant hadde kvalme og oppkast, så var det ikke ofte hun trengte å gå på do. Ved hjelp av støtte gikk både hun og stativet inn på wc og kom tilbake igjen med ett helt nytt glimt i øynene og ett smil. Hun hadde hele tiden holdt humøret oppe og til tider klart å spøke og le. Men på slutten var hun litt som ett skall av seg selv. Så det var så ufattelig godt å se henne komme gående som den jenten jeg kjenner så alt for godt. Min gode, glade og sprudlende datter <3

Hun fortalte med ett smil at nå var hun på beina og følte ikke for å legge seg tilbake til sengen. Så hun fikk lov å sitte litt på en hoppeball på gulvet, etter de hadde montert registreringen på tvillingene tilbake på magen. For siden det hele tiden var så vanskelig å registrere begge tvillingene, kunne hun ikke bevege så mye på seg. Dermed var nok noen minutter med rier på hoppeballen en befrielse for henne.

Hun klatret opp i sengen igjen og fikk en veldig kraftig rie som ble fulgt opp av en ny, deretter en ny og en ny… Hun fikk altså plutselig mange kraftige riere på rad, som begynte før den andre var gitt seg. Både meg og jordmor satt ved siden av henne og prøvde å støtte henne, mens vi så på skjermen og fulgte med på hvor intense de var. Etter å ha lagt slik i ca 10 min, valgte den andre jordmoren å ringe på legen for å sjekke åpningen. Legen brukte litt tid under undersøkelsen, da hun måtte være forsiktig å ikke ta vannet. Litt overrasket sa hun at her var det skjedd mye på veldig kort tid. Amalie hadde nemlig plutselig en åpning på 9 cm og de slo av dryppet med det samme. Jeg gråt av lettelse og kjente på følelsen av å ha kommet ett steg videre og jeg så at Amalie smilte av lettelse mens hun jobbet seg igjennom en ny rie.

 

 

Spesialist legen ble tilkalt og han kom for å sjekke åpningen og vurdere hva som skulle gjøres videre. Når dryppet ble slått av dabbet riene av og det tok en god stund før hennes egne naturlige riere stabiliserte seg og dermed fikk hun en god pause etter all smerten. De valgte å ta en innvendig ultralyd og vanlig ultralyd på magen for å kartlegge hvordan barna lå og hvor navlestrengen befant seg. I løpet av denne tiden jobbet kroppen hennes godt og hun fikk 10 cm åpning.

 

 

Rundt oss stod det 2 jordmødre, 2 leger og en spesialist lege for å gjøre alt klart til neste steg. Alt av utstyr til vanlig vaginal fødsel var lagt frem av jordmødrene og legene satt med ultralyd maskinen for å se hva som måtte gjøres videre. Etter å ha undersøkt i noe som føltes som ekstremt lang tid, så spesialisten på oss begge vekselvis og fortalte at navlestrengen til tvilling 1 lå veldig dårlig til og det kunne se ut til at den ville komme ut om vannet gikk. Så de var usikker på om de skulle kjøre henne rett inn på operasjonsbordet nå eller om de skulle prøve å ta vannet. De diskuterte seg i mellom mens de tok flere undersøkelser.

 

 

 

Deretter kom de til en enighet og spesialisten forklarte oss rolig hva som ville skjer, hva som kunne gå galt og hva som ville skje om det skulle gå galt. De ønsket nemlig å ta vannet, da de mente at det mest sannsynlig ville gå bra. Samtidig la han veldig vekt på at vi måtte vite og forstå, at navlestrengen kunne komme ut ved vannavgang og at den da ville komme i klem og føre til at blodtilførselen og oksygenet til barnet ville ble avstengt. Så fortalte han oss at om dette skjedde, så ville de trykke på alarmen og alt ville gå veldig fort. De ville prøve å holde navlestrengen oppe, samtidig som de ville løpe ned til operasjons-hallen med henne, for å redde barna ut med keisersnitt.

 

 

 

Vi nikket begge to og kom ikke med noen spørsmål. Selv følte jeg at det ikke var tid eller sted for å være en som spør og graver rundt noe, som kanskje uansett vil skje. Vi måtte bare krysse fingrene og håpe at alt gikk bra. Hendene mine var iskalde, kroppen var stiv og jeg jobbet hele tiden med tårene som presset på. Hadde jeg kunnet, hadde jeg glatt tatt plassen til Amalie og latt henne slippe det hele. Men selv med denne faren hengene over oss, var det en betryggende og rolig stemning i rommet.

Spesialist legen tok så å fant frem en gjenstand til å ta vannet med. Han var rolig og forklarte Amalie hele tiden hva han gjorde og hva som ville være neste steg. Vannet kom ut og han spurte henne om hun følte at det var mindre trykk, mens han smilte betryggende. Samtidig kjente han etter om navlestrengen kom ut og om det var mulig til å ta tak i barnet som lå litt for langt oppe med beina i kors. Alle rundt stod klar og den ene jordmoren var samtidig på telefonen med barnelegen.

Han så meg rett inn i øynene og smilte, før han sa at her ser det ut til å bli en vanlig vaginal fødsel. Med det samme jeg hørte det, var det som om noen slo på en bryter. Tårene klarte ikke å holde seg på innsiden lengre og de bare fosset ukontrollert. Alle satt fokuset over på meg og spesialisten begynte å snakke om at han forstod at noen gjerne helst vil føde normalt. Det var jo ikke av den grunn jeg gråt, men følte ikke for å begynne å forklare det. Jeg var jo bare lettet over at navlestrengen ikke kom ut og at både babyene og Amalie var kommet trygt videre til neste steg.

I det jeg mumlet noe om at de ikke måtte se på meg, men ha fokuset på Amalie, fikk legen ett veldig konsentrert blikk og sa høyt til jordmoren som satt i telefonen noe jeg ikke helt fikk med meg. Hun videreformidlet det igjennom telefonen og han så tilbake på meg og Amalie, før han rolig sa at nå hadde navlestrengen kommet ut. Og med det samme han sa det, fikk alle rundt hastverk og alarmen ble trykket inn.

Alt av stikk-kontakter som var festet til Amalie og til sengen ble revet ut, teppet ble kastet over henne og de løp ut av rommet med henne før jeg fikk sukk for meg. Tilbake stod jeg litt lamslått over hva som nettopp skjedde, samtidig som jeg jo hadde vært forberedt på at det kunne skje. En jordmor hadde blitt igjen og kom bort til meg med klær og en hette som jeg skulle ta på meg, før hun rolig fulgte meg nedover gangen samtidig som alarmen gikk i lokalet.

Ble fulgt inn i ett lite rom hvor det var alt for mange mennesker (følte jeg) og ble henvist til en stol i hjørnet. Her måtte jeg sitte å vente til det var klart for meg å komme inn. Mens jeg satt der, fulgte jeg med på alle som gikk rundt og på hva de sa til hverandre. Følte meg litt som en flue på veggen og tenkte selv at det var rart å ha rollen som pårørende og ikke som en av de andre som så på dette som jobb eller som noe spennende å få være med på som student. Noen hilste på meg og ga den vanlige reaksjonen jeg alltid får når jeg presenterer meg som mamma til Amalie og som mormor til barna som lå i magen. Men denne gangen klarte jeg ikke å glede meg over å høre hvor ung jeg er eller at vi så ut som søstre. Nei, jeg satt bare å prøvde å legge vekk alle ødeleggende tanker om hva som KUNNE gå galt.

 

RESTEN KAN DU LESE i NESTE INNLEGG OG “trust me”, det er mye spennende å lese der også….

KEISERSNITT UTEN BEDØVELSE FOR Å REDDE TVILLINGENE 

tvillingfødselen gikk som vi fryktet

 

En rask liten oppdatering om at tvillingene er født og at både mor og barna har det bra. Fødselen ble ikke som vi håpet på og var nok noe vi fryktet. Skriver mer om dette på mandag, da vi er kommet hjem fra sykehuset.

 

på Snapchat er det daglige oppdateringer. Meg (mormor) finner du som Mette.ask og min datter Amalie (nybakt mamma) finner du som aas019

 

HER KAN DU LESE OM: 3 DØGN I TVILLING-FØDSEL ENDTE I FULL KRISEALARM


HER KAN DU LESE OM: KEISERSNITT UTEN BEDØVELSE FOR Å REDDE TVILLINGENE 

Dag 3: Tvillingfødsel i seteleie

 

Hadde egentlig ikke tenkt å skrive innlegg hver dag for å oppdatere bloggen her på sykehuset. Men så hadde jeg ikke trodd at hun skulle være i fødsel i tre dager, heller. Så det har nå bare blitt til at det ble oppdateringer underveis. Amalie har selv lagt ut oppdateringer på sin snapchat. Men i dag har hun nok ikke noe særlig energi til det. For hun er nemlig enda i fødsel og kroppen hennes er blitt veldig, veldig sliten.

 

 

Tenker jeg skal begynne med å fortelle om hvordan dagen i går var, etter det forrige innlegget. Jeg avsluttet nemlig med at hun hadde fått sin tredje modningspille på natten til i går og at vi ventet på legen for en ny sjekk. Det er nemlig prosedyre at legen overtar, om ikke modningspillen har hatt effekt på riene etter den 3 innsettingen. Så de overvåket barna i magen, mens vi ventet på legen.

 

 

Det tok en god stund før legen kunne komme, da det hadde oppstått ett hastekeisersnitt som de ble opptatt med. Men plutselig kom hun inn og satt igang med undersøkelsen veldig raskt. Dessverre var Amalie ikke mer enn 2-3 cm åpen, som var det samme som ved første kontroll. Altså ingen fremgang i fødselen det første døgnet. Deretter gikk alt veldig raskt, da legen hadde dårlig tid. Det ble avgjort å sette henne på drypp med oksytocin for å lage kjemiske stimulerte rier. Så de la inn både veneflon til dryppet og Epidural i ryggen.

Vi var forberedt på at hun skulle få Epidural fra før vi kom på sykehuset, da det er vanlig prosedyre ved tvillingfødsel. Dette gjøres fordi ved forløsning av babyene, så må legene være mer hardhendte enn ved vanlig fødsel. I tillegg ligger baby nummer en i sete og hun skulle settes igang kjemisk.

 

 

 

De valgte å sette på Epiduralen på svak stryke ved det samme og heller øke etterhvert som dryppet ga sterkere rier. Så var det bare å vente på at riene skulle ta seg opp. Noe de gjorde ganske så raskt. De kom både ofte og var ganske så kraftige. Pausene hun hadde mellom hver rie lå på 1-2 minutter og av og til gikk riene inn i hverandre uten pause. Så det er ganske heftig å jobbe med slike rier over tid.

Etter å ha lagt slik i ett par timer, var det tid for å undersøke om riene hadde hatt effekt på mormunnen. Jordmoren undersøkte og brukte en del tid på å måle. Men sa tilslutt at her hadde det vært fremgang og at det var 5-6 cm. Jeg ble så lettet at tårene sprutet, mens Amalie lo litt av hu derre galdne moren sin. Tankene føk igjennom hodet mitt og jeg var så lettet over at vi nærmet oss slutten etter at hun hadde jobbet med rier i 1 døgn. Men jordmoren hadde dessverre målt feil og beklaget seg så mye. Åpningen var nemlig ikke så mye som hun først trodde, men den hadde økt til 4 cm.

I hele går lå hun med drypp som ble økt litt etter litt. Innimellom ble hun undersøkt om åpningen ble større. Riene ble samtidig kraftigere og kraftigere, i tillegg til at de kom tett på hverandre uten mulighet for at Amalie kunne hvile. Ved hver undersøkelse fikk vi vite at det ikke var noe fremgang. Hun var fremdeles kun 4 cm. Så de fortsatte å øke opp styrken, for å få effekt.

 

 

Samtidig som hun hadde hyppige og sterke rier, slet hun med kvalme igjennom hele dagen. Hun fikk ikke i seg noe mat og alt av drikke kom ut igjen. Så hun ble slappere og slappere utover dagen. Men selv med alt kroppen hennes gikk igjennom, så jobbet hun stille og rolig seg igjennom hver eneste rie. Hun jobbet seg så stille igjennom det, at vi andre ikke klarte å se på henne om hun hadde en rie eller ikke. I tillegg holdt hun humøret oppe og kunne både smile og le innimellom.

Ut på kvelden ble det veldig intens da dryppet var økt opp til det nest høyeste. Hun jobbet seg like rolig igjennom det og jeg måtte jobbe med tårene flere ganger, for å ikke sitte der å gråte. Jeg er så stolt, imponert og har samtidig sååå vondt av henne. Det å sitte der å bare se på, uten å kunne ta over, er ufattelig tungt.

Da hun enda ikke hadde fått mer enn 4 cm åpning, så valgte legen å sette opp stryken til max. Altså på full stryke, for å få mest mulig effekt. Men det som var så rart da, var at Amalie kviknet til og kjente ikke like mye av riene som hun gjorde før den ble skrudd opp. Senere fikk vi vite at det kan være fordi mormunnen rett og slett ga opp. At den var overstimulert og sluttet helt å fungere.

Ved siste kontroll i går kveld/natt ble det tatt avgjørelse av legen om at de skulle ta av alt av maskiner og la henne sove i natt. Hun var nemlig enda bare 4 cm etter en hel dag med intense rier og med kvalme/oppkast. Så de rullet inn en seng til meg (noe jeg ble overlykkelig over, etter å ha sovet i en stol natten før) og hun kunne gå litt fritt rundt, før hun la seg.

Litt slapp i kroppen var hun, men hun hadde veldig lyst å gå litt med meg i gangene. Så vi hentet litt vann i maskinen ved ultralyd avdelingen og gikk å pusset tennene sammen etterpå. Deretter gikk vi å la oss inne på rommet og slo av alt av lys. Jeg sovnet etter hun var sovnet og våknet ikke før klokken fem i dag tidig. Amalie hadde ikke gjort som jeg ba henne om, da hun alltid skal ta så hensyn og vise omsorg til alle andre. Så hun hadde ikke vekket meg som avtalt, fordi hun ønsket at jeg skulle få søvn. Selv hadde hun ikke sovet så godt på grunn av kroppens egne rier og på grunn av kvalme.

Dagen i dag startet altså med at det ble tatt ny undersøkelse for å se om natten hadde hatt noen effekt på åpningen. Men det var fremdeles 4 cm og altså ingen forandringer. Dermed valgte legen å ta en innvendig ultralyd for å se om det var mulighet for å ta vannet, slik at hun kunne få større åpning. Men gutten sitter med beina i kors og beina står da altså i veien for at han setter seg helt ned i bekkenet. Dermed kan navlestrengen komme ned under barnet og komme i klem ved åpningen. Så det er ikke ett alternativ å ta vannet på grunn av fare for barnet.

 

Så de tok avgjørelsen på å prøve en siste gang med drypp for å se om det går i dag. Så nå er alt av maskiner startet opp igjen og vi venter på neste undersøkelse for å se om det er noen fremgang. Men hun er ikke den samme jenten som hun var i går. I dag er hun nemlig helt utmattet og sliten av alt kroppen har vært igjennom. I tillegg er hun dehydrert og har måtte få væsketilførsel intravenøst.

Går det ikke denne gangen, så blir det keisersnitt i kveld.

 

HER KAN DU LESE OM:  Tvillingfødselen gikk som vi fryktet

HER KAN DU LESE OM: 3 DØGN I TVILLING-FØDSEL ENDTE I FULL KRISEALARM


HER KAN DU LESE OM: KEISERSNITT UTEN BEDØVELSE FOR Å REDDE TVILLINGENE 

Dag 2: Tvillingfødsel i seteleie

 

Vi ligger her enda og har mest sannsynlig ikke kommet så mye videre siden i går. Eller, det vet vi rett og slett ikke. Siden det ikke har blitt sjekket åpning siden klokken 01:00 i natt.

 

Dagen i går var fin og hun hadde masse energi. Vi både gikk rundt i bygget, danset litt, tullet oss og koste oss med måltidene. Grunnen til at hun følte seg så bra, var at kroppen hennes rett og slett ikke var samarbeidsvillig med jordmødrene. Hun fikk til sammen 3 modningspiller i løpet av gårsdagen, for å sette igang riene. Men ingenting skjedde…

Hun har hatt murringer som kjennes ut som mensensmerter, men ingenting mer enn det og de sammentrekningene hun har hatt, har ikke hatt noen effekt på mormunnen sin åpning.

 

 

 

 

Ved innsjekk hadde hun 2-3 cm, som vil si at mormunnen er moden (klar). Dermed forventet jordmødrene hver gang, at pillene skulle sette riene i gang. Men ved hver kontroll, var det ikke kommet noe større åpning og det ble avgjort at hun skulle få en ny pille etter hver kontroll.

Det som skjer under kontrollene er at de først måler hjerterytmen og bevegelsene til barna, samtidig som de måler sammentrekninger i magen til moren. Så sjekker de mormunnens åpning for å se på utviklingen i fødsel. Amalie er nå i den passive delen og venter på å bli 4 cm, som er den aktive delen av fødselen. Vanligvis er moren hjemme i denne fasen. Men siden Amalie blir igangsatt med tvillinger som ligger i seteleie, så skjer alt på sykehuset. Både for å følge med på tvillingene underveis og for å følge med på utviklingen.

Etter kontroll tar de en avgjørelse på hva som skal gjøres videre og til nå har det vært modningspille. Pillen settes inn i underlivet og opp under livmorhalsen og må løses opp i løpet av en time. Derfor må Amalie ligge i ro i en time etter å ha fått denne pillen. Etter den timen får hun lov til å bevege seg og kan gå rundt som vanlig. Deretter er det 6 timer til neste kontroll.

Siste modningspille fikk hun klokken 01:00 i natt og vi la oss samtidig til å sove begge to. Tenkte og håpet at riene ville ta seg opp og at det var viktig å få samlet søvn og krefter. Jeg sov forresten i en lenestol med pute og ett laken, haha.. Så ikke den beste natten for noen av oss. Men vi sovnet nå begge to og sov tungt frem til vi ble vekket klokken 07:00 i dag tidlig. Med tanke på at vi brukte litt tid på å sovne, har vi fått ca 4-5 timers søvn i natt.

 

Da vi ble vekket, tok jordmoren en ny kontroll på hvordan barna hadde det og på riene til Amalie. Hun har hele tiden hatt sammentrekninger, men det har ikke vært noe voldsom merkbare eller effektive. Siden alt så bra ut og Amalie kunne fortelle at hun ikke hadde hatt noen vonde rier i natt, tok jordmødrene konklusjonen om at legene skulle overta. Det er nemlig prosedyre etter 3 modningpiller, uten effekt! Så hun valgte å ikke sjekke åpning, ettersom legene skulle komme inn å gjøre det snart og da var det unødvendig å måtte gå igjennom det to ganger.

Legene skulle egentlig ha kommet inn her for over 3 timers siden, men vi venter enda. Har fått beskjed om at det oppstod ett haste keisersnitt og at de derfor ikke har kunne kommet som avtalt. Men må innrømme at vi kjenner litt på utålmodighet her vi ligger/sitter å venter. Kanskje mest fordi vi er nysgjerrige på om hun har fått noen mer åpning eller ikke.

Dagen i dag, er ikke like god som i går og vi kjenner veldig på at nå burde ting ta seg opp og få noen fremgang. Amalie er mye kvalm og har ikke klart å få i seg noe mat og har i tillegg en del smerter i nedre del av ryggen. Så vi tror det kanskje er kommet igang med neste fase, ettersom det kan virke å komme i “tak”. Men uten å vite, så tørr vi ikke å håpe på for mye.

 

Nå håper vi bare at legene snart kan komme og undersøke om det har vært noen fremgang eller ikke. Og ikke minst høre hva avgjørelsen på hva som skal gjøres videre, blir!

 

HER KAN DU LESE OM DAG 3: Tvillingfødsel i seteleie

HER KAN DU LESE OM:  Tvillingfødselen gikk som vi fryktet

HER KAN DU LESE OM: 3 DØGN I TVILLING-FØDSEL ENDTE I FULL KRISEALARM


HER KAN DU LESE OM: KEISERSNITT UTEN BEDØVELSE FOR Å REDDE TVILLINGENE 

 

Følg oss gjerne på Snapchat for å få bilder, filmer og oppdateringer underveis. 

Meg finner dere som mette.ask (kommende mormor)

og Amalie (kommende tvillingmamma)finner dere som aas019

 

 


 

Tvillingfødselen er påbegynt

 

Dette innlegget blir skrevet på mobil og kommer derfor ikke til å bli så langt. Men ønsker bare å informere dere litt om hvordan det går.

 

 

Vi møtte opp som avtalt i dag tidlig klokken ni for at Amalie skulle igangsettes. Men da de skulle finne henne på skjermen, så fant de henne ikke. Legen vi var til sist, hadde nemlig rett og slett glemt å legge det inn. Så de var nødt å legge henne inn på nytt og vi måtte vente mer enn vi i utgangspunktet hadde trengt å gjøre. Så vi satt oss ut i gangen, som fungerer som ett venterom og ventet i ca tre kvarter.

Deretter ble vi ropt inn til undersøkelse og fikk vite at Amalie skulle bli igangsatt med ballongkateter. Det er ett kateter som er som en slange med ballong på tuppen. Denne ballongen fylles opp når den er satt inn, for å legge trykk på mormunnen, slik at riene kan komme. Men da legen undersøkte henne, fant de ut at hun allerede var 2-3 cm åpen. Så hun trengte faktisk ikke å få satt inn ballong, da kroppen selv hadde startet modningen av seg selv. Noe denne kommende bestemoren måtte tørke vekk noen tårer for, uten at jeg vet helt grunnen..

 

 

 

Etter undersøkelsen måtte vi vente en stund før vi fikk tildelt ett rom. Så nå ligger vi endelig på ett føderom som vi fikk tildelt for ca 1 time siden. Eller… Amalie ligger og jeg sitter i en lenestol ved siden av. Hun har fått på målere for å måle hvordan det går med tvillingene og en måler for å se om hun har rier.

 

 

Det er så langt har vi kommet til nå og alt går veldig greit. Etterpå skal hun opp å spise lunsj, mens jeg ordner med parkeringen. Deretter får hun en modningspille som skal hjelpe henne mer i gang og hun må ligge flatt i en time etter den, før vi kan gå litt rundt.

 

HER KAN DU LESE OM DAG 2:  Tvillingfødsel i seteleie

HER KAN DU LESE OM DAG 3: Tvillingfødsel i seteleie

HER KAN DU LESE OM:  Tvillingfødselen gikk som vi fryktet

HER KAN DU LESE OM: 3 DØGN I TVILLING-FØDSEL ENDTE I FULL KRISEALARM


HER KAN DU LESE OM: KEISERSNITT UTEN BEDØVELSE FOR Å REDDE TVILLINGENE 

Følg oss gjerne på Snapchat for å få bilder, filmer og oppdateringer underveis. 

Meg finner dere som mette.ask (kommende mormor)

og Amalie (kommende tvillingmamma)finner dere som aas019

Gjeste innlegg av min Tyrkiske forlovende. PART 2

My side of the story

 

Gjesteinnlegg: Hüseyin 

 

DEL 1: FINNER DU HER

 

 

 

 

My love was gone about two months and we talked together daily on messengar with the camera on. But there is a lot of difference between seeing each other on camera and meeting in real life!

 

 

 

I was so looking forward to meet my love again and everything i planned was going well. I’ve ordered a bouquet of flowers for her and i hired a friend of a friend from Antalya, to be our driver. I rented the car to be ready at 12.00 outside the airport.

 

 

 

 

 

 

On the 4 september i woke up at 4 am in the morning. The sun was just being born, and I had to get my flowers from the flower shop in Konakli and then take the bus ride to the airport. The distance was only 100 kilometers and it took about 2.30 hours for the bus to arrive in Antalya.

 

 

When i came to the airport i asked a person who worked there, where the international flights came from and he showed me the way. So i started to wait, about 50 meters away from the door. After a half an hour later there came a security lady working there and sat down on the empty place beside me. She greeted me and we started to talk. She must had seen my flowers, because she asked me if i was waiting for my girlfriend. I said yes and then she asked me where she will come from and i answard that she will come from Norway.

 

 

 

 

 

Then she told me that maybe i should wait inside to easier see her, when she came out. So the security lady helped me and took me in closer to the door. Actually, that was where she was working, so she told me to wait by her desk and she took the flowers under the desk. It was very crowded and dozens of people were coming out from the door at the same time.

 

 

I was really nervous because i was afraid that i couldn’t see my girlfriend when she came out. so i was asking the passengers that came out, where they came from. The majority came from Russian and Germany, but nobody answered that they were from Norway. So i was very happy when a person told me that they were from Norway. It was about 15 minutes waiting by the door and I got so excited and nervous at the same time.

 

 

Finally, I saw my love behind about 20 people, shining like the sun. My heart was pumping so much blood all over my body, that i wasn’t even on my feet anymore. When she came to me, we smiled and hugged each other. Then the security lady got the flower she kept under her desk and gave it to me. She greeted my girlfriend and walked away. I gave my flowers to my love and she hugged me again.

 

 

The owner of the vehicle i rented in Antalya called me and said that he was waiting for us. We got in the car and was on our way to the hotel. We had made a reservation to a hotel in Konaklýda. We hugged and kissed all the way to the hotel and our hands never let go of each other. Her beautiful smile and glance was turning my head.

 

 

 

 

When we arrived at the hotel the girl behind the desk in the reception greeted us and started the check-in procedures. She then asked me where I found this beautiful world lady and i answered ​​”from Heaven”. She was so beautiful that I couldn’t belive my eyes. It was like I was in a dream and my beautiful girlfriend was my hole world. Fortunately, we could move to our hotel room after a little while and we hugged again. It was so beautiful that my heart kept saying that I had to give her a hug and never stop.

 

 

After a while she told meg that she had to take a shower, after the long journey.  So she got into the bathroom and i missed her when she was in the shower and until she came out again. But i knew that she would stay with me for a hole week and that made me feel good.

 

 

When we were getting ready to go out, it was about 3 o’clock in the afternoon and the hotel’s lunch hour had passed. I knew she came a long way and was probably as hungry as I was. I had not been eating anything the hole day! We went to a restaurant in Konakli city and  i asked my girlfriend what she liked to eat. She told me that she was not that hungry and that she was on a diet, so she only wanted to eat a salad.

 

 

 

 

After eating our food, we had some tea and then we drank Turkish coffee. She liked the Turkish tea, Turkish delight and coffee very much. She told me that she dont drink coffee in Norway, but she really liked the Turkish coffee. It was like i was just living the most beautiful dream in my life. She said she liked everything and liked it very much.

 

 

 

 

 

We came to our hotel in the evening and we started to talk about everything. I was thinking that she had such a sweet voice, that her voice sounded even more beautiful, than the most beautiful music I have ever listened to. I don’t remember being so in love with anyone in my life before. She fascinated me in every way, my eyes were blind, my connection to the world had been cut out and my life had begun. So i felt like I was born again. Like i am normally smoking, but after she came i often forgot about smoking.

 

 

Our holiday was passing very quickly and i should make this love last for ever. So i was thinking that we should get married! II’ve been thinking about marrying for the first time in my life and for the first time I was in a mutual relationship. Living my life with her and for her to be mine, was the only desire from this world.

 

 

We went to a restaurant in Caracas where I had worked before, and it was almost at the top of the mountain. It was a place that showed the best view of Alanya. We arrived at the restaurant and sat down with one of the most beautiful tables. I don’t remember how I ate my food, but i was so exciting because it was really happening.

 

 

 

 

I waited for my love to eat her meal and when we were finished, i got up from my chair and sat down on the chair next to her. I focused on her eyes and I just asked her, “Would you share this life with me?” and i gave her the ring. My love looked at me with the sea in her eyes and kissed me, before she answered yes…

 

 

 

 

 

 

I was going crazy because of the happiness i felt and that this beautiful life we had together and this girl would be mine!!! We were very happy and when we started to go down from the castle, I was like a bird. My feet weren’t touching the ground. I felt very different and it felt like my mind and my heart were so close together. Everything was like a dream and i could feel my joy, excitement and all my senses. I kissed her hands all the way from the mountains. We where holding hands, and these kisses were the way my heart responded.

 

 

We arrived at our hotel and we hugged each other even more. But it was not easy to sleep that night because my heart didn’t even let my body rest in this happiness. I am usually sleeping good, but with her I woke up at 6 in the morning. I just wanted to watch her and to hug her. The world was turning for us.

 

 

 

 

The next day my love asked me if we should go to the beach. I normally dont like the beach because it is hot and the sea is too salty, but I couldn’t refuse her request, so we went to the beach. The sea was so choppy and frankly my swimming is not that good. But we headed towards the sea and the waves were very high and did not allow us to go forward. A few waves were too hard and I couldn’t even open my eyes. We realized that it was not possible to deal with these crazy waves and we went to the pool.

 

 

In the evening i wanted to introduce my beautiful fiancè to all of my family because she would be my forever life partner. I introduced a lot of people in my family to her on the phone and i told her some words she said to them in Turkish. It was so funny and lovely because I have not heard any more beautiful speaking Turkish. The next day we went to Alanya city and i introduced her to my sister that live there. 

 

 

I was having fun and i was very happy. But I was also upset because I didn’t have a lot of time with my love. She was going away, and it was like I had a bleeding inside. I don’t remember having tears in my eyes for many years, but it was really hurting me that my girlfriend was going to leave me in just a few days and I wouldn’t be able to see her for a long time.

 

 

 

 

There will come a part 3 in a few days

 


Fått dato for igangsettelse av tvillingfødsel..

 

 

 

Ultralyden i går gikk faktisk over all forventning, da vi fikk vite at den minste av tvillingene hadde lagt godt på seg og er nå nesten like stor som broren sin. Det vil si at de ikke er bekymret for han lengre og Amalie slapp å ta sparketesten. De to forrige gangene de målte den estimert veksten, mente de nemlig at han ikke hadde lagt noe særlig på seg og de var bekymret for at han ikke fikk den næringen han skulle ha. Så vi har hatt fødebaggen klar i bilen i denne tiden, da vi ikke var sikker på om hun ville bli lagt inn, eller ikke.

 

 

 

Denne gangen fikk hun en lege som var veldig rolig og dyktig, men som samtidig virket en del utilpass. Vi følte iallefall at det ble en del kleine situasjoner iløpet av undersøkelsen. Men vi fikk nå den informasjonen vi var ute etter og undersøkelsen ble gjort bra og egentlig ganske raskt. Så vi er happy, happy over gårsdagens ultralyd. Vi fikk nå spurt om alt vi lurte på angående fødselen og tiden på sykehuset. I tillegg fikk vi en dato for igangsettelse.

 

 

Det er ett veldig stort fokus på at hun skal føde normalt, altså vaginalt. Noe jeg tror er ganske nytt, da jeg mener at det tidligere var mer vanlig med planlagt keisersnitt ved tvillingfødsel. Spesielt om det var snakk om seteleie. Amalie sin baby nummer 1 ligger nemlig med rumpen ned og vil altså bli født i seteleie, noe som gjør forløsningen litt vanskeligere. Tvilling nummer 2 ligger med hodet ned og kan se ut til å komme ut i hodeleie, altså med hodet først. Men det kan forandre seg etter at tvilling nummer 1 er ute. Så hun er sterkt anbefalt å sette inn Epidural med det samme hun er i aktiv fødsel. Dette fordi hun både skal være godt smertelindret ved forløsningen til tvillingene, da det kan være behov for mer “tøff” behandling av legene og fordi hun skal være klar ved ett mulig hastekeisersnitt.

 

 

 

Hun kan nemlig risikere å føde tvilling nummer 1 vaginalt i seteleie og måtte gå inn for hastekeisersnitt på tvilling nummer 2. Altså kan hun måtte gå igjennom både vanlig fødsel og keisersnitt på samme dag. Men det er kun om det skulle være behov for å hjelpe tvilling nummer 2 ut eller om han må ut raskt, ved at hjertelyden blir svak eller at han blir stresset. Vi håper jo at alt skal gå bra og at begge guttene blir født normalt, uten noen komplikasjoner eller problemer.

 

 

 

Føderommet til Amalie vil være veldig folksomt, da dette både er en tvillingfødsel og en setefødsel. Så det vil være Amalie som er den som skal gjøre all jobben, meg som kommende bestemor og støtte, minst 2 leger, 2 jordmødre og en barnelege. Går utifra at siden alle har sine oppgaver og siden de er forberedt på det meste, så vil det ikke være noe følelse av kaos eller stress i rommet. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Amalie er en ung og sterk jente, så dette kommer til å gå veldig fint. Ikke minst vil hun være under nøye overvåking og ha dyktig personell rundt seg hele tiden, som har hver sine oppgaver og som vet hva de skal gjøre. Selv håper jeg at jeg kan være til støtte og være med på å lage hele opplevelsen til ett godt minne. Ett minne vi kan se tilbake på, smile over og kanskje til og med le litt over i ettertid. For jeg er en smule rar til tider og kan nok finne på å ha noen rare kommentarer innimellom. Ikke minst vil nok denne overfølsomme kommende bestemoren, knekke litt sammen i tårer når barna er født. Bare tanken på å se datteren min ligge der med sine to sønnen, gjør at jeg får tårer i øynene. Så jeg er forberedt på være litt psyko-besto når alt er overstått og jenten min er blitt mamma.

 

 

 

På tirsdag den 6 november, altså om 3 dager, skal vi kjøre ned på sykehuset for å starte prosessen. Hun vil da bli satt igang enten med piller eller ballong. Dette har vi faktisk ikke spurt om, så det tar vi litt som det kommer. Men vi håper jo at riene vil komme allerede samme dag og at hun vil slippe å bli liggende lenge uten at noe skjer. I tillegg håper vi at kroppen selv vil ta over riene innen det første døgnet, så hun slipper å ligge i flere dager med rier. Fokuset vil være på at hun skal sove mellom riene, spise mat, slappe av og samle energi. I tillegg håper jeg vi kan klare å få tiden til å gå fort enten med å prate eller på å finne på noe. Har nemlig lest at igangsettelse krever masse tålmodighet.

 

 

 

Jeg tenker at jeg skal informere dere underveis og legge ut bilder i prosessen. Så klart med godkjennelse ifra Amalie. Jeg skriver nemlig ikke noe uten at hun godtar det og jeg legger heller ikke ut bilder hun ikke har godtatt på forhånd.

 

 

 

Må nok innrømme at jeg virkelig håper at fødselen starter av seg selv, før vi har avtalt time. Fordi jeg ønsker jo helst at hun skal slippe å bli satt igang, da det er litt forskjellige meninger om hvordan det oppleves. Mange sier nemlig at riene blir kraftigere og at det kan ta veldig mye lengre tid, enn det hadde gjort normalt. Men vi får bare ta en dag av gangen og ta det som det kommer. Uansett så vil hun klare det utmerket og jeg er alt så ufattelig stolt over hvordan hun håndterer alt sammen.

 

 

 

 

Neste gang vi tar ett slikt familiebilde som dette, så er vi en familie på fem stykk, dere <3  Amalie med sine to sønner, Brage som både bror, sønn og onkel og meg som mamma og bestemor.

 


 

Klar for tvillingfødsel..

 

 

 

God morgen.

 

 

I dag skal jeg og Amalie på den siste rutinemessige ultralyd kontrollen. For nå går hun nemlig straks inn i den siste uken hun “får lov” til å gå gravid og vi er garantert at tvillingene kommer til verden innen neste uke er over. Noe som er utrolig rart å tenke på, ettersom det føles ut som hun nettopp fortalte meg at hun var gravid!

 

 

Vi har jo vært klar over at de kunne ha kommet når som helst disse siste ukene og vi har jo på en måte vært klar og forberedt på det. Men samtidig som vi vet om at de kan komme når som helst, så føles det likevel så urealistisk på en måte. Tenk at min lille jente skal bli mamma til to små gutter og tenk at unge meg (la meg leve i troen på det, dere) skal bli bestemor. Det er både spennende, fint og rart på samme tid…

 

 

Vi reiser om ikke så lenge og er forberedt på at det tar like lang tid som vanlig. For det har tatt opp til 3 timer de siste gangene, da det tar tid å undersøke to små barn inni magen, i tillegg til at de har tatt andre tester. Den ene tvillingen har nemlig ikke lagt på seg som forventet i det siste og har måtte blitt undersøkt litt ekstra for å være sikker på at han får all næringen han trenger. 

 

 

 

 

Om alt er som det skal med tvillingene i dag, så får vi forhåpentligvis en plan på hvordan vi skal gjøre det kommende uke. En dato hvor hun blir satt i gang eller en dato for keisersnitt. Den nederste tvillingen, som vil komme først ut, ligger nemlig i seteleie og den øverste ligger med hodet ned. Så det er litt forskjellig hva som blir anbefalt ved fødsel. Usikker på hva Amalie håper på, da vi ikke har snakket så mye om selve fødselen. Vell, egentlig er jeg usikker på hva jeg selv håper på. Er jo jento mi som skal igjennom dette og jeg vil bare at hun skal få det som er best for henne med tanke på smerter både under fødsel og etterpå. Selv har jeg jo bare fødd normalt uten noe særlig komplikasjoner, så jeg vet ikke hvordan det andre vil være.

 

 

Uansett hvordan tvillingene kommer til verden, så kommer jeg til å være der med henne, hele veien. Jeg skal bruke all energien min til å prøve å være den støtten og hjelpen hun trenger, uansett om det blir i føderommet eller på operasjonsrommet. Hun skal nemlig klare å finne den ekstra styrken hun trenger, igjennom meg og jeg skal prøve så godt jeg kan å berolige henne om det kommer til å være behov for det. For jeg skal ikke legge skjul på at dette med tvillingfødsel er så ukjent for meg at det skremmer meg litt.

 

 

Om legene er bekymret for den miste tvillingen på ultralyd i dag, så kan det hende at de alt setter igang fødselen når vi er der. De har jo vært litt bekymret frem til nå, men utifra testene bestemt at den har det bedre inni magen enn så lenge. Så vi har fødebaggen liggende klar i bilen, om det skulle være behov for det. I tillegg skal Brage til faren i dag, så vi er klar for hva som enn skulle ha skjedd.

 

 

 

 

Selv har jeg nattevakter denne helgen og ett par netter i kommende uke. Men jeg ringer meg inn syk om hun blir innlagt før jeg drar på jobb. Skulle hun komme i fødsel når jeg er på nattevakt, må jeg ringe rundt og prøve å få noen til å komme å ta vakten min. Noe som i utgangspunktet er veldig vanskelig å gjøre midt på natten, da de fleste har lyden av og veldig få ville vært interessert i å stå opp og gå på jobb for noen andre. Men heldigvis har en fantastisk kollega av meg sagt at jeg kan ringe til henne og at hun da stiller opp. Så jeg skal uansett komme meg av gårde og være med henne i denne opplevelsen.

 

 

Etter hun har født vil hun nok ligge litt på sykehuset og hun er anbefalt å ligge så lenge som hun har muligheten til. Så da vil jeg fortsette å jobbe nattevakt og heller komme hver dag på besøk og være så lenge det er lov til. Hun vil ligge på føden og jeg tror besøkstiden er kortere der enn den er på storken, hvor jeg var. 

 

 

Gleder meg sykt til å hente henne hjem og samtidig ta med hjem to friske og nydelige barnebarn. Tanken gjør faktisk at jeg får masse tårer i øynene og jeg smiler stort hver gang. Har alltid vært veldig følsom og er ikke akkurat mindre følsom nå som det skjer så mye i livet mitt (livet vårt). Tenk at denne vakre jenten jeg har skapt og vært alene med igjennom hele livet hennes, nå har skapt to små liv! Det er rett og slett bare helt fantastisk og jeg blir så rørt over hvordan livet gir oss så mye å være takknemlig for. 

 

 

 

 

Når hun kommer hjem med tvillingene skal jeg søke om permisjon, for å være hjemme med henne og hjelpe til så mye som jeg klarer. Skal prøve å gi henne en så god start på dette, som overhodet mulig. Det er hvordan jeg takker henne for å være akkurat den personen hun er og fordi hun har vært den beste datteren jeg kunne ha fått. Hun har ikke alltid hatt det så lett med å vokse opp med en ung alenemor og uten noe særlig kontakt med hennes egen far. Så det at hun er det sterke, flotte, følsomme, gode, kjærlige og fantastiske menneske hun er, er ikke en selvfølge. Nei, hun er faktisk ganske så unik og jeg skulle ønske at absolutt alle kunne se hvor fantastisk flott hun er på innsiden. En moden, fornuftig og fantastisk jente som kommer til å bli en fantastisk mamma til sine to sønner og jeg kunne ikke vært mer stolt over henne, enn det jeg er akkurat nå. 

 

 

 

 

Kremt… har på musikk på ørene og ble veldig følelsesladet når jeg skrev det siste her. Så nå renner tårene her og jeg kjenner meg så fylt av kjærlighet og lykkelig. For selv om kjærlighetslivet mitt aldri har vært enkelt, så har jeg alltid hatt mine barns kjærlighet og det er den beste kjærligheten jeg vet om. Men får vel avslutte med at jeg virkelig håper at den andre kjærligheten min endelig har kommet til meg. Ikke mors kjærligheten, men den mellom to voksne personer som ønsker å dele livet sammen. Vi har en vanskelig start med at vi bor i to forskjellige land og at det er vanskelig for han å komme til Norge. Men alt med han kjennes rett ut og jeg lengter så etter å endelig finne den roen jeg har drømt om så lenge jeg kan huske!

 


NB: Følg gjerne dagen vår på blant annet ultralyden i dag på snapchat: mette.ask