Julegavene jeg ga og julegavene jeg fikk!

De siste årene har jeg kjøpt veldig dyre julepresanger til barna mine. Kan dra frem eksempler som PlayStation 4 (når den var helt ny) og elektrisk peis. Men i år hadde jeg ikke råd til å kjøpe slike presanger og skal innrømme at det stakk litt,når barna mine ga meg julepresangene de hadde kjøpt og lagd til meg. For jeg ga ikke det jeg i utgangspunktet ønsket å gi!

Brage ønsket seg en PlayStation 4, slik som Amalie fikk for noen år siden. Han fikk PlayStation 3 den gang og har ikke ønsket oppgradering før nå. Men nå er det ett spill til 4’eren som han ikke kan spille på sin. Så han har kjempe lyst å kunne spille de spillene på sitt eget rom og ikke måtte låne søsteren sitt rom. Derfor hadde det vært helt fantastisk å kunne gitt han denne til jul. Han hadde blitt så utrolig glad og takknemlig for den.

Amalie ønsket seg ingenting i år og gjorde det dermed utrolig vanskelig for meg å finne på noe. I tillegg har hun vell egentlig alt, og jeg hadde ingenting å gå etter. Så jeg tenkte lenge og hardt på hva jeg skulle kjøpe. Tenkte blant annet at jeg kunne kjøpe noe hun kunne ta med seg, den gangen hun flytter. Men kom ikke på hva det skulle være.

Så tenkte jeg at jeg kunne jo kjøpe noe hun trengte til tvillingene og ble enig med meg selv, at det var det beste å gjøre. Etter litt frem og tilbake bestemte jeg meg for å kjøpe to vognposer. To varme og gode vognposer hun kunne bruke nå om vinteren.

Før jeg fikk kommet så langt at jeg kjøpte noe av det jeg planla, så kjøpte jeg en liten ekstragave til Amalie. For jeg følte jeg måtte ha noe bare til henne også! Og Ikke bare til tvillingene. Derfor kjøpte jeg ull undertøy til henne, som jeg vet hun liker å gå med. To genser og en bukse.

Men da jeg satt meg ned for å betale regningene i Desember, slik jeg gjør hver måned! Innså jeg at det var mer som gikk ut, enn jeg først trodde. Hater når jeg får så mange regninger at nesten hele lønningen min blir spist opp. Heldigvis var gavene til resten av familien kjøpt tidlig i år. Så jeg trengte bare å kjøpe til barna mine.

Men jeg hadde ikke nok penger til å kjøpe det jeg opprinnelig planla. Noe som jeg følte var veldig vanskelig, ettersom jeg visste det var noe de ville ha blitt EKSTREMT glad for. Jeg elsker nemlig å overraske de med de flotteste gaver på julemorningen.

I år var vi jo på hotell med suite og ikke hjemme i vår egen stue. Derfor hadde det jo vært ekstra gøy og overrasket de med det de ønsket seg aller mest.

Amalie fikk ull-undertøyet og en konvolutt med 500 kr ved siden av. For når jeg ikke fikk kjøpt det jeg opprinnelig planla, så hadde jeg ikke fantasi til noe annet. Og Brage fikk en Lego ninjago drage, som han ønsket seg. Begge ble både glade og takknemlige for gavene sine. Men jeg kjenner uansett at det hadde vært gøyere for meg å kjøpe det jeg opprinnelig planlagte.

 

Selv fikk jeg ett utrolig nydelig hjerte som Brage hadde laget på skolen. Jeg ble kjempe glad for det og elsket at det kunne henges på treet og at det var formet som ett hjerte. Elsker slike gaver som barna har laget selv.

Hadde ikke trodd eller forventet noe gave fra Amalie, da jeg vet at hun ikke kommer seg noen steder uten at jeg kjører henne (+tvillingene), eller at hun må styre med buss og tvillingvogn. Så jeg tenkte faktisk ikke på om hun hadde noe med seg på hotellet eller ikke. Er nemlig så opptatt over det jeg gir selv, at jeg ikke tenker på at jeg selv skal få noe.

Men klokken 12:00 om morningen tikket det inn en melding på telefonen min. Jeg så den komme, men valgte å ikke trykke på den, da jeg trodde det bare var reklame eller noe lurendreier. Så etter en liten stund måtte jo Amalie spørre meg om jeg hadde fått noe eller ikke. Da forstod jeg det med det samme og gikk innpå meldingen.

 

Herregud… jeg ble så sjokket og overrasket at jeg tror jeg bare satt der uten å reagere (helt apatisk). Kan faktisk ikke huske om jeg ble glad på utsiden, om jeg takket eller hva jeg gjorde. Alt jeg husker er at jeg først og fremst tenkte at denne frøkenen følger med når jeg snakker og at hun virkelig ønsker mitt beste.

Jeg har nemlig snakket om at jeg vurderte å sette på vipper før jeg skal til Tyrkia og gifte meg. Jeg har hatt vippeextension en gang før for noen år tilbake og likte det, så lenge det satt fint på. Likte det derimot ikke når det falt litt og litt av, og i tillegg tok med mine naturlige vipper. Men det å ha fyldige og fine mørke vipper, hele tiden, uten å måtte ordne seg,  var sinnsykt deilig.

Da jeg satt der med mine fine gaver, kjente jeg veldig på det at jeg ikke fikk gitt det jeg ønsket å gi. Tenkte og at pengene jeg brukte på flybillettene jeg skal bruke i starten på januar, kunne vært det jeg trengte for å gi de gavene jeg ønsket. Men det slo meg fort at de 4000 ekstra kronene faktisk ikke hadde vært nok, uansett.

Så jeg tenker heller å se om jeg finner en brukt PlayStation 4 til Brage på “Finn.no” (Ingen reklame eller spons). Han blir like glad for en som er brukt, som han blir for en ny. Så lenge den virker som den skal, og han kan få spille spillene sine på sitt eget rom, istedenfor å spørre Amalie om å få låne hennes.

Vognposene jeg planla å kjøpe, kan jeg jo like godt kjøpe utenom julen, tenker jeg. Så det skal jeg kjøpe til henne og tvillingene, når jeg har råd. Er nemlig veldig dyrt å kjøpe slike vognposer jeg har i tankene.

Videre har jeg jo tenkt å gjøre ferdig siste rest av rommene deres i år. Så da føler jeg egentlig at de får mye de ønsker seg, selv om om jeg ikke fikk kjøpt de julepresangene jeg først planla.

Her er forresten gaven Amalie kjøpte til Brage.

Det er det samme som jeg kjøpte, bare at den blå og litt mindre. Brage ble kjempe glad for begge to og om dere følger meg på Snapchat så dere jo reaksjonen hand der. Denne er forresten åpen, da meg og Brage har begynt å bygge litt sammen.

Her er gaven Brage ga til Amalie.

Han har laget de på skolen og var sååååå stolt over de. De står nå på pynt i stuen og er kjempe flotte.

Men nå er det snart ett nytt år og meg og barna (+barnebarn) skal feire det slik vi pleier. Kommer ett eget innlegg om feiringen vår seinere i dag.

Klem.

 

 

Ung bestemor`s bildedryss

Da har vi bare to dager igjen av dette året, dere. To dager og så går vi inn i ett nytt år! For mange er ett nytt år nesten som en ny start og mange velger derfor å ha nyttårsforsett for det nye året. Selv har jeg ikke hatt det og tror ikke jeg kommer til å ha det i år heller. Men jeg liker å legge planer for det nye året.

I tillegg liker jeg å tenke igjennom hva jeg har opplevd og hva jeg har oppnådd. Det gjorde jeg jo i forgårs, som dere så i innlegget mitt HER.  I år har det nemlig skjedd så utrolig mye, at året gikk alt for fort synes jeg. Føles nesten som om jeg bare henger etter og må ta tingene som det kommer, uten at jeg er klar for det.

Spesielt gikk høsten og vinteren utrolig raskt og jeg kan egentlig ikke forstå at vi alt begynner på januar om to dager… 2 dager dere!! herregud, det er jo helt villt. For hodet mitt er ikke kommet lengre enn at det skulle vært høst nå.

Men jeg gleder meg til det nye året og tror det kommer til å bli ett veldig spesielt og forhåpentligvis ett veldig godt år. Hva jeg tror og håper kommer til å skje i 2019 skal jeg ta å lage ett innlegg om i morgen. I dag ønsker jeg nemlig å holde meg i 2018 og heller vise dere masse bilder fra julen vår.

Vi valgte jo å ligge på hotell og begynne juleaften med hotellfrokost, som vi er så utrolig glad i. Så selv om vi ikke fikk den store julefølelsen av å ligge på hotell, så er vi veldig glad for at vi tok det valget i år.

 

Tvillingene slet litt med å få sove om natten og usikker på om det var fordi vi var på ett nytt sted eller om de bare hadde en dårlig natt. Skulle jo tro at de var for liten til å merke det, men det kan jo hende at det var andre lukter enn hva de er vant til..

På dagtid var de og litt krevende til tider, og ville helst bli holdt. Så det var litt vanskelig for oss å sminke og gjøre oss klare for julen. Men de sov innimellom og da utnyttet vi tiden godt til å få gjort det vi skulle. Amalie valgte blant annet å ha den ene tvillingen i bæresele når hun sminket seg. Så slapp hun å gå frem og tilbake, slik jeg måtte gjøre. Vi ender nemlig ofte opp med å ha hver vår tvilling å ta vare på! Nå har jeg jo trukket meg litt mer ut. Men hjelper henne ofte med å ha den ene innimellom på dagen.

Sminkelyset på badene vi hadde på Suiten var bare helt AMAZING. Vi forelsket oss i lyset, begge to og ville gjerne hatt det samme her hjemme. Det å stå og sminke seg der, ble jo faktisk direkte gøy, haha. Så vi koste oss med å stå på hvert vårt bad og sminket oss klare til juleaften.

Meg og Amalie hadde nok alt for store forventninger til det å bo i en suite. Vi så for oss at det skulle være så mye større, i tillegg til at det skulle være noe ekstra. Brage derimot ELSKET det og sa flere ganger at dette var den beste dagen i hans liv. Hotellet var jo helt nydelig og det var rommet vårt også. Så vi måtte jekke oss ned noen hakk og heller se hva vi faktisk hadde og ikke hva vi håpet på. Det eneste jeg følte manglet, var mer julepynt og julemusikk for å gi oss julestemning

Lobbyen var helt NYDELIG pyntet til jul og var vell det eneste stedet en kunne gå for å få julestemning. Så savnet litt mer julepynt på resten av hotellet og hadde jo vært fantastisk om suiten hadde hatt ett juletre. DA hadde vi nok fått mer julefølelse enn det vi klarte å få. Vi fikk nemlig mer følelsen av sommer når vi var på suiten vår, enn vi fikk følelse av jul. Men jeg ser jo at de ikke kan pynte alle rommene på hotellet.

Frokosten var helt fantastisk god og vi klarte å proppe i oss MASSE mat. I tillegg valgte vi å gå ned to ganger, for å få mest mulig ut av pengene. Hahaha, jeg er dessverre litt sånn. Tenker alltid at jeg må få mest mulig ut av pengene når vi er på buffet eller koldtbord.

Spiseområdet var veldig flott og hadde en kjempe koselig og behagelig stemning over seg. Men følte ikke at det var noe julestemning over det, i det hele tatt. For som du ser på bildene, så ser det nesten ut til å være litt sommer stemning over det istedenfor. Men de hadde litt svak julemusikk på når vi satt der, som hjalp litt. Men skulle ønske de heller hadde valgt klassiske julesanger og hatt litt mer volum på, så vi ikke måtte trenge å konsentrere oss for å høre musikken. Men maten var som sagt FANTASTISK god og vi koste oss leeeenge..

De serverte faktisk frokost fra klokken 4:00 om natten og frem til klokken 10:30. Så vi stod opp tidlig for å spise første gangen og så gikk vi ned igjen bare en halv time før de stengte. På den måten fikk vi jo båre frokost og lunsj i oss, for de samme pengene.

I løpet av den tiden vi satt og spiste, så vi ett par andre gjester på hotellet. Blant annet så vi ett par stykker som var helt alene og satt stille og koste seg med maten. Tenkte at det kunne jo være at de ikke hadde noen å feire jul med. Men det var kanskje større sjanse for at de var flyvertinner eller piloter som hadde gått av, i påvente på neste tur. Hotellet vi lå på, ligger nemlig rett ved flyplassen i Bergen.

I tillegg så vi ett par familier som helt sikkert hadde tatt samme valg som oss, med å starte julen på hotell. Tror ikke jeg noen sinne vil ønske å være på hotell på selve julekvelden. Da det ikke er noen tre på rommet og at det ellers er lite julepynt. Men å stå opp og spise julefrokost på hotell, kan vi fint gjøre igjen. For det var utrolig koselig og ikke minst så var det litt deilig å få frokosten servert, istedenfor å lage den selv.

Vi har en juletradisjon her i huset, med å starte dagen med hver vår julegave. Liker nemlig å gi mine gaver på morgningen, istedenfor samtidig som de får alle de andre gavene. Stort sett har jeg kjøpt flere gaver og gir en om morgningen, en om kvelden og en fra nissen. Men i år ble det bare denne ene, siden jeg hadde brukt penger på hotell. Samtidig tror jeg barna synes det er bedre å gi sine gaver når vi er alene, enn når vi er i besøk. Hva jeg fikk i gave av barna mine kommer i ett eget innlegg, hvor jeg i tillegg skriver om litt andre ting(!).

Brage ELSKER lego og fikk akkurat det han ønsket seg av både meg og Amalie. I tillegg hadde han med gaver han hadde fått av familien på min side, siden han skulle bli hentet av pappaen sin og feire jul med han i år.

Han koste seg glugg ihel og vekslet med å bygge Lego og se på tegnefilm.

Tror Amalie syntes det var godt med litt stueforandring og ikke minst at vi fikk tatt litt bilder til bloggen. Hun har jo begynt å skrive blogg selv, som forøvrig går veldig bra og ligger stort sett over meg på blogglisten. Så det å ha bilder til blogginnlegg er nesten hellig, når en ellers i hverdagen egentlig ikke har tid til å ta bilder på grunn av tvillingene som tar opp den meste av tiden hennes (vår).

Vi hadde ikke pakket med oss fin-klær til Brage, da faren hans ønsket å fixe det selv. Så vi fikk ikke tatt det familie bildet jeg først hadde tenkt. Så til neste år skal jeg huske å pakke med fin-klær til alle, selv om jeg opprinnelig ikke trenger det. For det hadde vært så kjekt å hatt oss alle på samme bilde.

Usikker på om dette med hotell skal bli en tradisjon i vår familie eller om vi skal gå tilbake til slik vi har gjort det tidligere. For før pleide vi å ta hotellovernattingen samtidig med julebordet jeg hvert år tar med barna mine på. Da blir det både julebord, en avslappende natt og deilig hotellfrokost på samme opphold. Noe som jo er utrolig deilig, når en først er på hotell å spiser julemat. For savnet litt det å våkne opp på juleaften til ett julepyntet hus, gå i natt-tøy til langt på dag og kose seg med masse julefilmer fra sofakroken med teppe på.

Vil du se flere bilder fra selve suiten vår, finner du det HER  

Besøke familien til min tyrkiske kjæreste

Jeg har jo alt booket og betalt flybilettene til Tyrkia. Men klarer rett og slett ikke si at jeg SKAL reise før dagen er der, tror jeg! For jeg er så redd for å reise ifra Amalie, om hun opprinnelig trenger meg her.

 

Får tanker om alt fra at det skjer en ulykke, til at hun sitter frustrert og gråter, fordi hun er utslitt etter å ha vært alene med tvillingene. Noe som gjør veldig vondt å tenke på, og da blir jeg stresset med denne turen min. For det er så ABSOLUTT ikke lett å være alene med tvillinger og det vet jeg etter å ha blitt sliten når jeg passer de en liten time, mens hun evt dusjer. En føler nemlig ganske fort at en har to armer for lite, når begge to gråter samtidig.

Tvillingene er noen ordentlige kose-gutter og trives best i armene våre. Så de gråter lett om de ligger alene! Noe som i utgangspunktet bare er kos, siden vi og liker å kose med de. Men når du er alene og begge to vil holdes eller bysses i søvn samtidig, blir det ett lite kaos av armer og babyer om hverandre.

Vi har funnet ett par teknikker for å holde begge samtidig når vi sitter i sofaen og jeg klarer å bære begge to på engang og holde på nakken til begge. Men ingenting av det er behagelig og en blir litt fastlåst når en sitter eller står sånn. For du har jo ingen hender tilgjengelig til å gjøre andre ting. Du blir altså bare sittende der, uten å kunne gjøre noe.

 

(Bilde under: Amalie)

Så jeg bekymrer meg for at guttene kanskje vil ha noen dårlige dager og hun bare blir sittende der hele dagen. Får ikke gått på do eller spise, fordi hun er helt opptatt med tvillingene. Ser da for meg at hun sitter sånn i ett par dager, frem til det blir nok og hun blir utbrent. Bare tanken på det lager en vond klump i magen min. Ikke minst er tanken på at noen av de blir syk eller skadet når jeg er vekke, vond å svelge.

Vi har familie i nabohuset, bare ett par meter bortenfor og jeg skal lage masse middager ferdig og legge i frysen. Men til syvende og sist, så blir hun jo gående alene hver eneste dag.

Vi har begynt å venne de til å sove i vognen på dagtid. For da blir det lettere å håndtere alene. I tillegg har jeg trukket meg mer og mer ut, og hjelper ikke like mye som jeg gjorde i starten. Det har jeg gjort bevist for å se hvordan det kommer til å gå når jeg er borte. Jeg trenger nemlig å bli beroliget om at det vil gå bra uten meg og jeg tror Amalie har godt av å føle at hun mestrer det alene. Noe hun har gjort med glans etter jeg trakk meg ut.

 

Men jeg er enda redd for å reise ifra de alle. Føler meg som en dårlig mamma og en dårlig mormor for de små, som bare reiser vekk når de er så små. Samtidig trenger jeg å se kjæresten min igjen, da det er aaaaalt for lenge siden sist.

Huseyin har nemlig ikke muligheten til å komme på besøk til Norge, da vi fikk avslag på søknaden. Så jeg MÅ reise ned til han i Tyrkia, om vi skal sees. Noe vi begge lengter etter og trenger nå, etter å ha vært så lenge fra hverandre. Føler meg dradd mellom to ytterpunkter og jeg skulle så gjerne delt meg i to og vært begge steder. Men jeg må nok bare ta ett valg når reisedagen er her.

Om litt under 2 uker skal jeg altså opprinnelig reise ned til Tyrkia for å være en uke med min forlovede og hilse på hele familien hans. Jeg skal bo i hans foreldres hus, sammen med de alle og se hjembygden hans. Jeg både gleder meg og gruer meg av forskjellige grunner.

Gleder meg noe sykt til å krype inn i armene hans igjen og føle meg hel igjen. Gleder meg til å kunne hilse på familien hans og se hvordan han bor og hvor han er oppvokst. Jeg vet det er VELDIG forskjellig til hvordan jeg bor og hvordan jeg har vokst opp. Men det er en del av han og den han har blitt, så det er viktig for meg å se og høre om alt, når jeg er der.

Jeg gruer meg til flyplassene og den lange reisen med alle timene jeg må ha på mellomlandingene mine. Gruer meg til å reise ifra Amalie og tvillingene, som til nå stort sett har hatt meg som eneste hjelp hele tiden. Og jeg gruer meg litt å ikke kunne kommunisere med alle rundt meg hos familien hans, da det bare er han som kan snakke engelsk.

 

Om jeg reiser eller ikke… vet jeg altså ikke. Noe som sikkert er vanskelig å forholde seg til både for Amalie og for Huseyin, som er på hver sin ende av valget mitt.

Mitt 2018 -HELT SYKT

 

Januar:

Året mitt begynte med at følelsene mine var like mye fyrverkeri, som det var utenfor på selve nyttårsaften. Jeg var nylig gått ut av mitt andre mislykkede forhold på kort tid og jeg kjente meg så usikker og utrygg på alt og alle. I tillegg var jeg drit lei av å feile i kjærlighet og ikke minst lei av å gå igjennom den “bli kjent” -fasen, når du treffer noen nye. Så jeg valgte å ikke ha noe med menn å gjøre fremover og heller fokusere på meg selv og barna. Men det var ikke lett, og jeg hadde en berg og dal bane av følelser om hva jeg skulle gjøre med fremtiden min.

Samtidig slet jeg med at jeg i mange år hadde hatt lyst på ett barn til og klarte ikke tanken på å gi opp den delen av livet mitt. Så jeg begynte å vurdere å bli gravid som planlagt alenemor.

Februar:

Denne måneden bestod av mange tanker og igjen, mange følelser. Jeg var liv redd for at jeg hadde tatt ett feil valg med å gå ut av det siste forholdet mitt, da han var en mann som kanskje kunne gi meg den tryggheten og stabiliteten jeg trengte. Men han ville ikke ha barn og ting var ikke slik det skulle, i mine følelser.

Samtidig som jeg var redd for å ha tatt feil valg for min og barna mine sin fremtid, følte jeg enda på litt følelser for han jeg var med før dette forholdet. Spesielt siden han tok kontakt igjen og var usikker på om han burde ha gått fra meg! Så jeg slet med så mange forvirrende følelser og tanker at jeg holdt på å krype ut av mitt eget hodet. For alt var bare rot og vondt i denne tiden.

Tanken min på å reise til en klinikk i Danmark, for å bli gravid uten en mann i bildet, begynte å sette mer rot i meg. Jeg ønsket virkelig ett barn til og ville ikke måtte være avhengig av å måtte finne en mann til det. For jeg hadde INGEN ønske om å gå igjennom hele den “bli kjent” fasen og date igjen.

 

Mars:

Måneden startet med noen etterdønninger, med dårlige dager der jeg brøt helt sammen. Jeg hadde angret meg litt etter det siste bruddet og ville se om det kunne være noe der, men han ville ikke ta meg tilbake. I tillegg ble jeg forvirret og såret gang på gang av det forholdet jeg hadde før jeg traff han siste. Der var det fremdeles følelser og jeg klarte ikke å legge det helt fra meg, selv om jeg visste det bare ville gjøre meg vondt. Men til slutt klarte jeg å avslutte alt og bryte all kontakt med begge to. For jeg innså en gang for alle, at det var til det beste for både meg og barna.

Dermed gikk jeg inn i noen fine dager, der jeg følte meg lettet og som “mitt gamle meg” igjen. Barna fikk all fokuset og livet føltes deilig ut igjen.

Men det var og denne måneden min datter kom til meg og fortalte at hun var blitt gravid!! Hun hadde følt seg kvalm om morgningene og valgte derfor å kjøpe inn to tester, for å se om hun var gravid. Den ene tok hun på ett offentlig toalett da hun var på vei hjem og den andre tok hun da vi begge satt på badet. Vi var i sjokk da denne også viste at hun var gravid. Vi vekslet mellom å le, gråte, spøke og være alvorlig. Det ble mange lange og vanskelige samtaler denne måneden.

 

April:

Denne måneden bestod i å snakke masse med Amalie som ikke visste hva hun skulle gjøre. Hun følte seg så splittet med hvilket valg hun skulle ta og tenkte på alle rundt, som ville bli berørt om hun tok abort og om hun valgte å beholde. For henne føltes det som ett stort press fra begge kanter og hun visste ikke hva som var rett å gjøre. Ikke bare for seg selv, men for absolutt alle rundt i tillegg.

Selv valgte jeg å prøve å stille meg nøytral, men mitt syn på abort påvirket henne nok en del, selv om. Jeg tenker ikke stygt om noen som velger å ta abort. Har nemlig vært inne på den tanken selv begge gangene jeg var gravid. Men jeg synes heller ikke det er riktig at vi skal velge om noe får leve eller dø.

Samtidig som min datter hadde blitt gravid, fikk jeg svar ifra min bestevenn på noe jeg opprinnelig spurte om for mange år siden. Han ville stille opp og “gi” meg ett barn. Vårt vennskap bestod i å være venner med noe “attåt”. Så hver gang vi begge var single, så tok vi vare på hverandre og passet på at vi begge fikk dekket behovene våre. Vi var glade i hverandre og vi var intime. Så overgangen var ikke så stor, om en ser sånn på det. Men dette skrittet var STORT å ta! Jeg slo til med det samme og vi bli enige om å “gå for det”.

Mai:

Bestevennen min bodde flere timer unna meg og det var ikke ofte jeg dro ut der. Men jeg dro ned og ble der en helg, for å gjennomføre planene vår. Da jeg kom hjem, ventet jeg til jeg kunne ta testen og krysset alt jeg hadde. Testen var negativ og jeg knakk sammen i en slags kjærlighetssorg, da jeg innså at jeg ikke var gravid. Da jeg ville prøve en gang til, sa han ifra at han ikke var sikker lengre og innrømmet at det hele ikke var så gjennomtenkt fra han side. Han angret på at han hadde sagt ja til noe så stort og følte ikke for å prøve igjen.

Amalie var nå ca 3 måneder gravid og hadde bestemt seg for å beholde barnet. Vi hadde pratet mye og hun hadde fått forsikringer om at jeg skulle stille opp så mye jeg kunne og hjelpe henne igjennom det, så lenge hun trengte det. Hun skulle IKKE måtte gå igjennom dette alene, uansett.

Selv klarte jeg ikke å gi slipp på tanken om å få ett eget barn til. Jeg gledet meg til å bli bestemor, men det forandret ikke min egen drøm. Så jeg ble desperat og prøvde hele tiden å finne en løsning, uten at jeg klarte det. Jeg var jo tross alt blitt 38 år og hadde ingen planer om å få en mann inn i livet mitt. Så tiden rant ut for drømmen min og jeg var redd for at jeg ville bli for gammel og at jeg ikke ville få mitt siste barn.

 

Juni:

Jeg tenkte høyt om alle slags løsninger på hvordan jeg selv kunne bli gravid, men gjorde ikke mer enn å snakke om det. Vurderte om jeg skulle spare opp til å reise til klinikken i Danmark eller om jeg skulle bli gravid med en annen som hadde sagt han kunne hjelpe meg. Var mye “frem og tilbake, like lagt” for å si det sånn. Jeg var samtidig ufattelig lei meg for at bestevennen min hadde trukket seg og følte meg både lurt og brukt. Det påvirket meg nok så pass mye, at vi ikke har kontakt den dag i dag!

Meg og Amalie gikk til hennes første ultralyd  og svangerskapet hadde alt begynt å bli litt synlig, med en liten mage. Vi gledet oss til å se og høre babyen hennes. Samtidig krysset vi alt vi hadde, for at barnet skulle være friskt. Det var da jordmoren sa rolig at her ser det nok ut til å være to små babyer.. To guttebabyer! (Innlegget der jeg skriver om dette, finner du HER) Både meg og Amalie fikk sjokk og reaksjonen til Amalie var sterkt med at hun gikk igjennom absolutt alle sinnsstemningene på samme tid. Amalie skulle bli tenåringsmamma til tvillinger.

Tok med meg sønnen min på en sydentur, bare meg og han. Brage storkoste seg i Bulgaria og vi fikk masse flott mor og sønn tid sammen. Det var nok den avkoblingen jeg trengte og jeg følte at jeg endelig klarte å slutte å fokusere så mye på det å få baby.

Valgte derfor å legge fra meg tanken på å få ett barn alene (Det innlegget finner du HER) og heller vurdere å date igjen. Jeg var LIV redd for å ende opp alene og stresset mye med tanker om min egen fremtid. Men jeg var samtidig veldig glad for at jeg ikke ble gravid, siden Amalie nå venter to barn og ikke bare ett som vi først trodde.

Jeg lagde en profil på en datingside og begynte å prate med ett par stykker. Men tok ikke lang tid før jeg slettet den igjen og innså at jeg ikke var klar for noe sånt. Jeg hadde vært singel siden september (9 måneder) og kun vært fysisk nær en person i en helg, iløpet av denne tiden. Så selv om savnet var der, klarte jeg ikke tanken på å gå igjennom hele den dating og “bli kjent” fasen. Bare tanken stresset meg.

Juli:

Min datter ble 19 år og vi tok oss en mor og datter tur til Tyrkia for å koble helt av. Gravidmagen hennes var nå synlig og vi tenkte at det var lurt at hun fikk en ferie, før hun ble mamma. Det var Amalie som hadde valgt hotellet og jeg som betalte.

 

Det var på denne turen jeg la merke til en servitør som smilte litt ekstra til meg. Usikker på om jeg så han først eller om det var omvendt, men vi endte i alle fall opp med å få blikk-kontakt som vi holdt lengre enn normalt. De neste dagene gledet jeg meg til smilet hans og etter hvert kom han bort for å prate. I starten bare høflige kommentarer, men etter hvert litt mer spørrende. Vi møttes ett par ganger utenom arbeidstiden hans. Men uten at jeg så på det som date eller noe som skulle bli noe mer enn ett bekjentskap.

Da vi kom hjem ifra Tyrkia, holdt vi daglig kontakt igjennom facebook og facetime. Jeg begynte å innse at jeg kanskje begynte å falle for han og tok meg derfor tid til både undersøke religionen og kulturen bedre. Jeg fant andre bloggere som hadde utenlandske kjærester ifra Tyrkia og leste vell absolutt alt jeg kom over, som kunne være nyttig for meg. (Her er litt av tankene mine) og (HER)

 

August:

Dette var måneden meg og Huseyin bestemte oss for å satse på følelsene vi kjente. Vi ville definere oss som kjærester og informerte alle rundt oss om det. Det ble ikke like godt mottatt av alle, dessverre. (Finner litt innlegg fra det HER, HER og HER.

Jeg booket meg min første ferie uten å ta med barna. For nå som vi var blitt kjærester, trengte jeg å reise ned å bruke tid sammen med han, helt alene.

 

September:

Jeg reiste alene ned til Tyrkia for å ha en ukes ferie med Huseyin. Vi hadde vårt første kyss den dagen jeg landet og vi ble mer og mer forelsket for hvert minutt som gikk.( Her og Her er innlegg fra reisen ned og vårt første møte som kjærester).

Han fridde til meg allerede etter 2 dager sammen og jeg sa ja. Dette er mitt første frieri og første gang jeg er forlovet. (Innlegg finner du HER og HER)

 

Jeg fikk en vanskelig tid da jeg kom hjem igjen til Norge. Både fordi jeg savnet han, men og fordi forlovelsen min ble ikke like godt mottatt av alle. Jeg fikk masse negativitet både av kjente og fremmede. (Innlegg HER)

 

Oktober:

Meg og min forlovede startet søknadsprosessen med å søke om besøksvisum. Vi både ønsket og trengte å få prøve å bo sammen en liten periode, før vi tok skrittet videre. (innlegg HER og HER)

Vi begynte å planlegge bryllupet vårt (innlegg HER)

Både meg og Huseyin knakk sammen da vi fikk svar på søknaden. Vi hadde fått avslag (Innlegg HER)

I slutten av måneden bestemte vi oss for å gi opp med å treffes igjen i Norge (og Sverige). Jeg brukte for mye energi på det og vi ville ikke ødelegge for fremtiden vår (Innlegg HER)

 

November:

Amalie sin fødsel ble satt igang da hun var 39 uker på vei. Planen var at tvillingene skulle bli født normalt, men sånn gikk det ikke dessverre. Etter 3 døgn i fødsel ble det haste keisersnitt for å redde tvillingene. (Innlegg HER, HER, HER, HER, HER, HER og HER.

Resten av måneden ble brukt til å stille opp 100% for Amalie og hennes tvillinger. Så Huseyin måtte smøre seg meg tålmodighet, da jeg ikke hadde så mye tid til han lengre.

Desember:

Denne måneden har vært fokus på å stille opp for barna mine og barnebarna mine. I tillegg har jeg trukket meg litt ut slik at jeg igjen har kunne brukt tid på kjæresten min og våre daglige samtaler. Vi prater ikke like mye og han syntes det var veldig tungt i starten. Men han vet at det er midlertidig, da jeg har så mye her hjemme jeg må ta meg av.

Jeg har bestilt flybiletter til å reise ned til Tyrkia igjen for å besøke han, i starten på januar. Da skal jeg reise hjem til bygden han bor og treffe hele familien.

Året mitt har vært voldsomt, vanskelig og veldig flott. Ett år som har fått meg til å kjenne på alle følelsene og som har gitt meg en berg og dalbane av følelser. Noe skulle jeg kanskje ha forandret på! men til syvende og sist, så er jeg veldig glad for at året endte slik det er nå. Jeg er blitt ung bestemor til to herlige gutter og jeg er forlovet meg en fantastisk mann. Kan ikke si noe annet enn at jeg gleder meg til kommende år hvor planen er både ekteskap, graviditet og å kunne bo sammen med kjæresten min. Jeg håper at ting vil roe seg ned og gi meg det trygge og stabile livet jeg ønsker!

 

 

Jeg mobber meg selv..

 I går og på jobb i natt hadde jeg en kjempe dårlig dag. En dag hvor hodet mitt motarbeidet meg og hvor jeg slet med å holde meg positiv. Vet ikke helt hva som var årsaken, men tror det er litt av alt og det at min negative side tok for mye kontroll over meg. Du vet litt som i tegneserier, hvor du har en djevel og en engel på hver skulder?!  Det blir litt som om djevelen slenger vekk engelen og plasserer seg midt på hodet istedenfor.

Så istedenfor å se alt det jeg liker med meg selv og livet mitt, så ser jeg alt jeg ikke liker. Noe som er ufattelig slitsomt og vanskelig. Det kan være at jeg plutselig ser meg selv i speilet og ikke liker noe av det jeg ser. Som om alt plutselig har forandret seg og jeg føler meg drit stygg. Alt av uren hud, ekstra kilo og andre “feil” ved meg selv, blir dobbelt så synlig og jeg ser KUN det. Samtidig legger jeg mer merke til mine negative sider og plager meg selv med hvor dårlig jeg er på alt.

Det blir rett og slett skikkelig mobbing inni mitt eget hode og jeg sliter med å ikke lytte på det, og tro på det. Jeg bryter meg selv ned, litt etter litt, og mister mer og mer motet ved å jobbe for meg selv. Slik en blir etter å ha blitt mobbet over lengre tid. For det har jeg nemlig blitt, av meg selv. Hele barndommen min og ungdomsårene slet jeg nemlig med mobbing, av meg selv. Høres det rart ut? Ja, det er kanskje litt spesielt. Men jeg tror at mange der ute har det på samme måte.

 

 

At en går igjennom livet med seg selv som den største mobberen og sliter med å holde seg sterk. Jeg var så langt nede da jeg var barn at jeg ønsket å ta livet av meg selv. Både på grunn av det som skjedde på utsiden, men mest av alt på grunn av hvordan jeg hadde det på innsiden. For når du ikke engang klarer å like den personen du selv er, så er det vanskelig å se noe godt i livet.

Men jeg har lært meg å håndtere det og jobbe meg selv opp igjen. Noen ganger krever det litt mer tid, slik som denne gangen. Og andre ganger går det fort og jeg unngår å falle for langt ned. En kan godt si at det krever styrke. Men jeg tror det mest av alt handler om ønske om ett godt liv og å kunne gjøre det beste ut av hva en har og hvem man er.

For meg var det å bli mamma redningen, da jeg har hatt noen å elske og som har elsket meg tilbake, uansett hvordan jeg ser ut eller føler meg. Barna har gitt meg den livsgleden og lysten på ett godt liv, som jeg trengte. Hva andre tenker og tror om meg, spilte plutselig ikke så stor rolle lengre og jeg klarte å slutte å dømme meg selv. Men jeg har mine små tilbakefall, slik som i går og i natt.

 

 

Jeg hadde god tid til å tenke og jobbe med meg selv på nattevakten. Så jeg gikk igjennom hva jeg hadde, hvor heldig jeg er, hvor mye fint jeg kan ha i vente, hvor viktig jeg er for barna og kanskje til og med for barnebarna. Jeg valgte å tenke positivt om fremtiden til meg og Huseyin. Tenkte på hvor flott alt blir og på at alt vil gå bra, istedenfor på all redselen min for at vi ikke vil kunne bo sammen.

Jeg så meg selv i speilet og tvang meg selv til å se de tingene jeg liker ved meg selv, slik at jeg fokuserte på det og ikke på det andre. Samtidig fortalte jeg meg selv opp igjen og opp igjen, om alle mine positive sider. Dermed kom jeg meg ut av det ganske raskt og følte meg så utrolig mye bedre da jeg satt i bilen på vei hjem.

Når jeg plager meg selv med alle mine negative sider og mangler, påvirker det humøret mitt. Noe mine aller nærmeste får oppleve. Spesielt Amalie og Huseyin har fått sine doser innimellom. Da blir jeg plutselig irritert og tåler mindre, helt uten forvarsel. Amalie får det nok mest og vi ender av og til opp med å krangle, da hun kanskje i tillegg er sliten. Hun er jo tvillingmamma og kan ha mangel på både søvn og egentid. Så når vi begge har en dårlig dag, så kan vi skrike til hverandre og ende opp med å gråte begge to. Men det er heldigvis kortvarig og ikke ett stort problem.

Huseyin får det jo bare igjennom meldinger og telefonen, ettersom han bor i Tyrkia. At jeg plutselig blir irritert og misstolker det meste han sier. Da blir han oppgitt og lei seg, men har aldri blitt sur eller kjeftet på meg.  Så jeg føler han takler meg veldig bra og at det er ett godt utgangspunkt for en lang og god fremtid sammen.

Jeg er heldig som har en slik fantastisk kjæreste, datter, sønn og barnebarn. Det vet jeg og det er vell det som drar meg mest opp, når jeg er nede. Samtidig vet jeg jo at jeg er ett godt menneske og at hjertet mitt er stort. Må bare bli enda flinkere å fokuserer på alt som er bra og ikke på alt det andre!

Håper dere har en flott dag og at dere alle ser hvor unike og flotte dere er. For det er vi, alle sammen! Vi må bare lære oss å fokusere på det gode og ikke på det vonde. I tillegg må alle bli flinkere til å tenke godt om de rundt seg og ikke være for raske til å dømme. For uansett om en fokuserer på det negative i andre eller i oss selv, så har det den samme virkningen. En blir negativ til livet og det påvirker livet generelt.

De fleste dagene er jeg flink til å se både meg selv og livet mitt med kjærlighet i øynene. Noe jeg har jobbet hardt for og som jeg ikke gir slipp på så lett. Jeg er glad i den personen jeg er, selv om jeg innimellom har små tilbakefall.

-Love you

Dette er jeg redd for…

 

Vi har vell alle noe vi er redd for en eller flere ganger i løpet av livet, har vi ikke? Det har iallefall jeg, og har valgt å skrive ned 10 stykker av de her, i tilfeldig rekkefølge.

 

1 Jeg er redd for å bli gammel alene og ikke ha noen rundt meg, etter at barna har flyttet ut. Barna vil jo få sine egne familier og hverdagen vil gå så fort at det å besøke meg, ikke blir like ofte som kanskje jeg hadde ønsket.

2. At jeg skal få en sykdom som gjør at jeg ikke kan stille opp for barna mine (og barnebarna). Som i tillegg gjør at livet mitt vil føles meningsløst og trist ut.

3. At barna mine skal få en alvorlig sykdom. Dette er jeg utrolig redd for og vet hvor fort ting kan snu seg og hvor mange som ikke er like heldige med å være frisk.

4. Redd for at meg og Huseyin ikke får muligheten til å leve sammen. At det strenge regelverket til Norge gjør at han ikke får flytte hit til meg, for at vi kan bo sammen. At jeg må flytte ut av Norge for at vi skal få være sammen og det kan jeg ikke gjøre mot barna mine.

5. Flyplasser… Vet ikke om jeg direkte er redd, men jeg blir iallefall ufattelig stresset hver gang jeg er på flyplasser. Alt ifra alle menneskene, finne riktig gate, ikke komme for sent til flyet og alt annet som kan gå gale på en flyplass. Når jeg sitter meg ned i flysetet slapper jeg av. Iallefall frem til jeg skal ut i flyplassen igjen etter flyet har landet. Så det å fly er jeg ikke redd for!

6. Jeg er redd for veps og bier. Er sikker på at de virkelig hater meg og bestemmer seg for å plage akkurat meg, selv i en stor mengde av folk. Mister alt av hemninger når en veps er etter meg og løper skrikende med armer og bein overalt.

7. Alltid redd for hai når jeg bader. Spesielt i Norge hvor sjøen er mørk og jeg ikke kan se noe. Da føler jeg at den ligger klar med åpen munn når jeg hopper uti eller kommer nedenifra eller bakfra når jeg svømmer. Er faktisk, tro det eller ei, nesten like redd når jeg bader i basseng. Jeg vet at den ikke er der, men føler det likevel.

8. Porselensdukker og andre dukker som har “stirre øyner”. Husker jeg samlet på de en liten stund da jeg var liten. Men var overbevist om at de så på meg og planlagte å skade meg eller drepe meg når jeg sov. Så jeg sluttet rakt å samle på de, for å si det sånn.

9. Jeg er redd for at Huseyin skal komme ut for en alvorlig ulykke. Rett etter at vi hadde blitt kjærester, var han nemlig i en motorsykkel ulykke og havnet på sykehuset. Heldigvis gikk det bra og han trengte bare å operere nesen sin, som var knekt. Men jeg vet hvor fort de kjører i Tyrkia, hvor lite de bryr seg om trafikkregler og hvor dårlig de er på sikkerhet som belter og hjelmer.

10. Jeg er redd for å komme i store økonomiske vansker som gjør at jeg vil miste huset og dermed ikke kunne gi barna mine en stabil oppvekst. Huset er nemlig noe jeg virkelig har jobbet for å beholde og ikke minst få oppusset etter at jeg bygde det i 2006. Jeg har klart det som singel og er stolt over at huset er bare mitt og noe som jeg har klart som alenemor.

 

 

Elsker å være ung bestemor

 

Håper alle hadde en fantastisk juleaften i går og at alle har fått sovet godt. Vi reiste ifra hotellet og hjem i en time, før vi dro videre til mine foreldre. Prøvde å passe på at tvillingene hadde fått sovet litt i forveien og at de begge var både mette og fornøyde. Så var det ikke annet å gjøre enn å krysse fingrene for at de ikke ville gråte begge to.

Men alt gikk så utrolig mye bedre enn det vi hadde trodd. Begge to sovnet i armene våres og sov godt selv når de gikk fra person til person. For det er jo så klart mange i familien vår som ville bære på de nye familiemedlemmene.  Vi er en liten familie som nå er bestående av 5 generasjoner. Tvillingene er de yngste, så kommer Amalie som mamma, deretter meg som bestemor, min mor som oldemor og min besteforeldre som tippoldeforeldre.

Her skulle jeg gjerne lagt ut bilde av generasjonene, for vi er litt unike med at vi alle ser så unge ut. Men vi er nok i utgangspunktet yngre enn andre med samme tittel, da vi alle ble unge mødre. Så det hadde vært gøy å vise hvor flotte både min mor og min bestemor er som oldemor og tippoldemor. Men jeg respekterer ønsket deres om å ikke bli tatt bilde av til bloggen, så det får jeg dessverre ikke vist dere.

Middagen kunne ikke gått bedre, forresten. Både Thomas og Mathias sov godt i hver sin vippestol. Så både meg og Amalie fikk spist både middag og dessert. Var vell kun på slutten Amalie tok opp han ene for å gi litt sovehjelp. Hele familien skrøt sånn over hvor snille og rolige de var og fikk nok inntrykket av at de er enkle å ha i hus. Men da skulle de vært flue på veggen her hjemme av og til, haha. For slik de var i går, er veldig uvanlig.

Men for all del, så kunne vi ikke vært mer glade for at de var så rolige. Nesten så de visste det var jul og at vi ikke kunne gå rundt å bysse på de hele tiden. Så vi er kjempe takknemlige for at julekvelden ble så fin og at vi har flotte minner å se tilbake på, ettersom det jo tross alt var tvillingene sin første jul.

I dag derimot, er de ikke like stille og flinke til å sove på egenhånd. Nesten som de har spart opp fra i går og må ta igjen det tapte i dag. Men det gjør ingenting, for i dag skal vi bare sitte her hjemme å kose oss med tven og litt mat. Så da tåler vi både byssing, trøsting og skriking. Vi sitter nå her med hver vår tvilling sovende i fanget etter å ha bysset de i søvn.

Brage er hos pappaen sin og kommer hjem igjen her i morgen. Så i dag blir det bare rolig og med fokus på tvillingene.

Håper virkelig at dere og hadde en fantastisk juleaften.

Feirer jul på hotell

 

GOD JUUUUL DERE <3

Da er vi godt igang med julemorgen og koser oss masse her på hotellet. Har ikke helt den store julefølelsen enda og usikker på om det er fordi vi er på hotellet eller om det bare er fordi julen kom for brått på oss. Det har jo skjedd så mye de siste månedene at tiden bare har flydd, uten at jeg har fått det med meg. Men nå har ting begynt å roe seg rundt oss og hverdagen er så smått kommet tilbake. Så da kommer vi vel mer inn i det som skjer rundt oss, etterhvert.

I går løp vi forresten rundt som noen galninger for å pakke siste rest, som vi hadde glemt. Det var nemlig mye mer som måtte pakkes, enn jeg hadde tenkt, når en skal ha med seg tvillinger på 6 uker. Spesielt siden meg og Amalie hadde lyst å ta med oss litt klær for å ta bilder og Brage ville ta med seg masse leker, “just in case”.

Dermed pakket vi bilen som om vi skulle på en ukes ferie og kjørte endelig avgårde. Tok oss ca 10 min å kjøre bort til hotellet vi skulle bo på. Men avstanden bryr vi oss lite om, da vi uansett føler vi er langt vekke på ferie, siden vi aldri har vært på dette hotellet før. I tillegg er det jo supert om en har glemt noe hjemme, som vi selvfølgelig klarte å gjøre. Da var det jo bare å sette seg i bilen igjen og kjøre hjemom en tur.

Rommet vi valgte oss er en suite og jeg skrev i mailen at vi gjerne ønsket å få en av de som hadde badstue. Men til min store ergrelse fikk vi ett uten! Tror faktisk at hotellet ikke har lest på bookingen igjennom hotels.no i det hele tatt, siden de ikke hadde fått med seg at vi hadde betalt ekstra for sein ut-sjekk. Så jeg burde nok ha spurt om suite med badstue da vi stod i resepsjonen. For da kunne hun sikkert gitt oss ett nytt rom.

Men det tenkte jeg jo selvfølgelig ikke på før ETTER vi hadde begynt å rote til rommet vårt. Jaja… vi får heller spørre i resepsjonen etter badstue neste gang vi overnatter her med suite. Er dere forresten nysgjerrig på hvordan suiten vårt ser ut?

 

Soverommet har Amalie og tvillingene fått. Vi fikk opprinnelig inn babysenger, men hun samsover med de. Så vi trengte ikke de sengene! Dermed sov hun med tvillingene sine oppi denne dobbeltsengen. Vi bare bygget opp en liten “vegg” ved den ene siden, slik at de lå trygt.

Sengen er kjempe myk og rommet er utrolig koselig. Så det er vi veldig fornøyd med.

Vi fikk morgenkåper og tøffler. Noe som jeg synes er obligatorisk når en bestiller seg større rom enn vanlig hotellrom. Litt usikker på om det er lov å ta med seg morgenkåpene hjem!? Men det er mulig at vi kommer til å gjøre det. ELSKER morgenkåper og min hjemme burde byttes ut.

Badet med soverommet er stort, men ikke stort nok, med tanke på at dette er en suite. Trodde faktisk at det var større. Trodde egentlig at hele suiten var større!

Men hovedbadet hadde iallefall dusj og badekar.

Spisestuen var enkel men koselig. Brage elsker kaffe og te stasjonen. Så vi har fått servert en del kopp med te det siste døgnet og han har funnet ut at han skal jobbe med det når han blir stor!?

Stuen er utrolig sjarmerende og jeg elsker veggen bak sofaen. Dette er forresten en sovesofa som meg og Brage sov på i natt. Var faktisk veldig god å ligge i og vi skulle gjerne sovet lengre i dag, kjenner jeg. Men frokosten kan vi jo ikke gå glipp av!

Her er gangen som vi alt har rotet til med alt av ting og tang.

Og til slutt så har vi badet til meg og Brage. Her er det kun dusj, wc og vask. Men noe mer trenger en jo ikke i ett bad nummer 2.

Men nå skal vi kose oss videre med julemorgen, julekos, masse god mat og familietid, før Brage blir hentet av faren ca kl 12:00 og vi andre skal videre på middag til min mor og de.

 

Ønsker dere ALLE en riktig god jul og kos dere masse, uansett om dere skulle vært alene eller med familie/venner i dag. Gjør dagen litt ekstra med å unne deg noe og ta litt ekstra godt vare på deg selv. Så snakkes vi i morgen <3

GILF – meg og andre halvnakne bestemødre

I dag har dagen gått litt i ett og jeg har ikke fått skrevet noe innlegg før nå. Så i utgangspunktet tenkte jeg at jeg like godt kunne vente med å skrive til i morgen, ettersom vi skal på hotell, hele gjengen i morgen tidlig. Men så kom skrivelysten over meg med det samme jeg fikk satt meg ned med dataen.

 

I morgen skal vi nemlig sove på ett hotell her i Bergen og våkne til hotellfrokost på juleaften. Både meg, Amalie, Brage og tvillingene til Amalie. Vi sjekker inn tidlig i morgen tidlig og sjekker ut igjen sent på juleaften, slik at vi kan kjøre direkte til min mor og de for selskapet. Brage skal være hos pappaen sin denne julen, så han blir hentet av faren sin på hotellet før vi kjører videre.

Tenkte at siden det er jul og det er en litt spesiell hotellovernatting, så kunne jeg jo like godt slå på stortrommen og gjøre litt mer ut av overnattingen. Derfor booket jeg suite istedenfor vanlig hotellrom. Noe vi aldri har gjort på hotell før. Så vi gleder oss noe sykt til å se hvordan det ser ut der og hvor mye “ekstra” vi får med på rommet. Når vi først er inne på det.. Badekåpe og tøffler, er det ett lån eller noe vi kan ta med oss hjem?

I dag skrev forresten Amalie ett innlegg om at hun nå har blitt kalt MILF, siden hun er blitt mamma til tvillingene (innlegget hennes finner du HER). Selv har jeg skrevet GILF på mine instagram bilder innimellom, bare for gøy. Men da jeg trykket på linken fikk jeg jo helt sjokk. Greit nok at bestemødre pleier å være eldre enn meg, men altså… Gamle nakne bestemødre som står med sin innskrumpete rumpe i været og med “ta meg” uttrykk!? Pupper like store som de er lange og uten en tråd på kroppen og ellers positurer en ellers bare ser pornostjerner og andre glamourmodeller bruker. Skal jeg virkelig tagge meg i den samme kategorien.

Greit nok at GILF betyr “Grandmothers i like to fuck”, men skal det virkelig brukes så bokstavelig og kun være i bruk for de som virkelig blir tent på gamle bestemødre? Selv synes jeg (iallefall opp til nå) at GILF var hysterisk morsomt å kalle meg selv. Blanding av både humor og at jeg faktisk føler meg som en ung og flott bestemor. Men altså….. om det er disse nakne “ta meg” bestemødrene jeg setter meg i kategori med. Så tenker jeg at dette var siste gang jeg kalte meg det, iallefall.

Det ble ikke som jeg trodde..

I dag hadde jeg planene klare og skulle opprinnelig stå tidlig opp, for å få mest mulig ut av dagen. Men det ser ut til at det ikke blir noe av planene mine, selv om jeg alt både har vært på badet og gått ned med bosset.

Jeg la meg nemlig alt for sent i går og har sovet dårlig i natt. Tror ikke jeg krøp opp i sengen min før klokken var nærmere tre på natten. Da var jeg trøtt og gledet meg til å sove. Men så fikk jeg den “lure” ideen om å hjelpe Amalie i natt. Så jeg sa at jeg kunne ha en av tvillingene inne hos meg.

Merket fort at jeg ikke er vant til å sove med de lengre. For hver minste bevegelse og grynt vekket meg.  Jeg våknet altså hele tiden og fikk ikke noen dyp søvn.

 

Midt på natten når jeg leverte tvillingen for å bli ammet, fikk jeg spørsmål om jeg ville ha han andre nå. Det sa jeg ja til, for jeg følte jeg ikke kunne forskjellsbehandle. De er bare 5 uker gamle og ville ikke lagt merke til det. Men jeg følte det litt som prinsipp!

Dermed har jeg brukt natten på å lytte, se og trøste, istedenfor å sove. Ingen av tvillingene gråt når de sov hos meg, altså. Men de “makket” en del og mistet smokken ofte.

Så nå er jeg rett og slett kjempe trøtt og har valgt å gå opp igjen for å legge meg i ett par timer. Alt jeg hadde planer om å gjøre på morningen i dag, får heller bli tatt i morgen. Både å rydde huset, vaske, lage god frokost til oss alle, lage housetour til bloggen, sette sammen pepperkake husene og rydde i walk in closet, får avvente. Nå er det søvn som er min nye plan

 

Amalie må altså sitte alene med begge babyene på dag. Noe som er mye tyngre enn på natt, med tvillingene våre. For de sliter med å sove på dag og blir da ofte overtrøtte. Så delbar jo nå hjelpen min hadde vært bedre! Jaja… jeg kommer sterkere tilbake i morgen.