Han fridde sist vi var her!

Nå er uken min i Tyrkia sammen med min mann, faktisk snart over. Det går alltid så utrolig fort hver gang, og avskjeden er desverre alltid like vond. Men denne gangen er det heldigvis bare 2 uker til jeg reiser ned igjen, for å bli enda en uke. Så da tror jeg nok at avskjeden blir litt lettere enn før.

Det er vanskelig å fordele seg mellom to forskjellige liv og mennesker en elsker, i hver sine land. Men jeg må jo bare gjøre det beste ut av det og håpe at jeg snart kan få samlet alle hjemme i Norge.

Men inntil videre prøver jeg å fokusere på en ting av gangen. Det vil si at jeg fokuserer på barna når jeg er hjemme, og på min mann når jeg er i Tyrkia.

På lørdag tok meg og Hüseyin oss en tur inn til Alanya sentrum. Vi hadde nemlig planer om å dra opp på restauranten vi forlovet oss på, for ca 10 måneder siden.

Vi dro jo til Alanya tidligere i uken, men da var det meldt regn og vi valgte å holde oss nede i sentrum istedenfor.

Restauranten vi forlovet oss på, ligger på toppen av fjellet (borgen). Det finnes flere restauranter det oppe, men jeg synes denne som ligger helt på toppen, har den fineste utsikten.

Vi hadde opprinnelig planlagt å ta bussen opp til borgen. Men det var så lenge å vente, at vi valgte å ta taubanen istedenfor.

Vi hadde litt dårlig tid, da porten mellom taubanen og borgen ville stenge om 15 min. Taubanen bruker nemlig ca 10 minutter opp og så må en gå videre oppover mot porten i trapper.

Så tanken om å ta taubanen uten andre fungerte dårlig og vi måtte hoppe inn til de som var foran oss i køen.

Når vi kom opp, småløp vi oppover trappene for å nå vakten før han stengte. Har aldri vært i god form, men nå merket jeg virkelig hvor utrolig dårlig form jeg var i.. Altså jeg holdt på å dø, samtidig som jeg latet som ingenting, haha.

Fikk snappet litt underveis, selv om jeg pustet og peste som en hval. Dette bildet fikk jeg tatt rett etter porten.

Se denne nydelige moskeen på toppen av fjellet..

Og denne katten som lå og sov fredelig utenfor en liten turist butikk.

I huset under her har min mann faktisk bodd for mange år siden. Søsteren hans leide det og han fikk bo der mens han jobbet på en restaurant i nærheten. 

På vei til restauranten stoppet vi her, da min mann fant ut at han skulle skrive navnet vårt i denne planten. Det ble kun forbokstavene, da det var litt styr å få til. Men jeg synes det var utrolig sjarmerende. Og om du ser etter på bildet, så har flere andre gjort det samme før oss.

Litt små stopp på veien til restauranten, må han bare finne seg i. Her tok vi bilde ved en åpning mellom store trær.

Vell fremme på restauranten bestilte vi dette som forrett.

Og te er selvfølgelig obligatorisk…

Se på denne utsikten, dere… 

Så bestilte vi oss middag

Drakk enda en te, mens vi mimrer tilbake til vi satt der sist. Altså til dagen han tok hånden min og spurte om jeg ønsket å dele dette livet med han og hvor jeg sa ja!

Vi valgte å gå ned til fots, akkurat som vi gjorde da vi var nyforlovet.

Det ga oss nemlig en utrolig deilig følelse av å gå der igjen, hånd i hånd. Bare at denne gangen var vi kone og ektemann ❤️

Når vi kom ned i sentrum gikk min mann til en barbersalong for å ordne skjegget. Det er nemlig ikke lov å ha skjegg når det er gjester på hotellet. Og de første gjestene for denne sesongen, kom neste dag.

Jeg satt utenfor og slappet av med telefonen og ventet på han.

Etterpå tok vi bussen hjem og gikk til sengs.

 

 

Bruker mer tid på telefonen, enn på mannen min!

Når jeg traff mannen min den første gangen her i Tyrkia, hadde jeg blogget i ca 1 år. Antall lesere var varierende og jeg blogget ikke hver dag. Men jeg la likevel vekt på at jeg både blogget og snappet, og at jeg ikke kom til å slutte selv om jeg fikk meg kjæreste.

Dette var altså noe han måtte ta med på kjøpet, om han valgte meg!

Han valgte meg… og vi endte opp med å bli gift, som forøvrig er en av de fineste dagene i livet mitt.

Men etterhvert som jeg har fått flere lesere, har jeg også satt meg nye mål. I tillegg har jeg åpnet snapchat’en min og blitt enda flinkere på å dele hverdagen til alle som ønsker å se.

Min mann har sakte begynt å venne seg til å både bli filmet og tatt bilde av, hver dag. For han var nemlig veldig utilpass foran kamera i starten.

Han skulle nok ønske at jeg ikke var så offentlig med livet vårt og vil nok helst ha all oppmerksomheten min, og ikke dele den med en telefon. Men han respekterer at dette er viktig for meg og han ønsker å være en del av det, om det gjør meg mer lykkelig.

Men han har dager eller stunder der han blir lei og vil heller at jeg fokuserer på han og forholdet vårt. Derfor hadde vi en samtale i forgårs, hvor vi diskuterte tiden jeg skulle ha mobil, når den skulle være offline og når jeg skulle ha “mobil-nekt” (mitt forslag). Dette tror jeg nemlig er veldig viktig for at vi skal klare å fungere i fremtiden, når antall seere og lesere øker.

Bloggen prioriterer jeg når han er på jobb. Dette er nemlig min “jobbe tid“. Så det er da jeg svarer på kommentarer og på snapper, i tillegg til å redigere bilder og skrive blogg.

Når vi er sammen snapper jeg offline, slik at jeg ikke blir stående å svare på meldinger som kommer inn etterhvert som jeg snapper. Jeg tar selvfølgelig også bilder til bloggen.

Men når vi setter oss ned for å spise, logger jeg meg på nett og publiserer alt som ligger på vent. Han liker nemlig ikke å prate så mye når han spiser, så da er dette den beste tiden til å få ut snapper og svare litt på meldinger.

Før leggetid avtaler vi antall minutter med mobil, før jeg logger av og lar den ligge til neste dag. Det samme gjør vi med morningene.

Dette er altså en ny avtale vi har laget og som vi nylig har begynt med. For frem til nå, har jeg stort sett gått med mobilen foran meg, hele tiden.

Derfor har jeg lagt veldig vekt på i bloggen min at vi begge gir og tar, for at vi begge skal ha det bra i dette ekteskapet (forholdet). To av disse tingene er altså at jeg respekterer hans ønske om at jeg ikke vandrer rundt alene i Tyrkia når han er på jobb og han respekterer mitt store mobilbruk.

Og dere må jo være enig i at dette er veldig fantastisk av en mann å godta? At konen tar så mye film og bilder hver dag, omtrent hele dagen. I tillegg til å bruke så mye tid på å skrive med mennesker hun egentlig ikke kjenner! Det synes iallefall jeg ❤️ og jeg passer derfor alltid på å få både takke og vise takknemlighet så ofte jeg kan. For dette gjør han for meg og min lykke… Noe jeg virkelig elsker han for!

Ut alene i Tyrkia, til mannens store bekymring!

I dag tror jeg faktisk at jeg kommer til å skrive to innlegg til dere her på bloggen min. For jeg har både lyst å skrive om gårsdagen og dagen i dag.

I går var meg og min mann inne i Alanya sentrum igjen. Bare at denne gangen gikk vi opp på slottet for å spise middag. Var nemlig der vi forlovet oss for ca 10 måneder siden. Så jeg vil gjerne fortelle og vise dere bilder fra den opplevelsen vi hadde i går (kommer i neste innlegg).

Men jeg vil også fortelle om i dag, da det for meg, har vært både lærerikt og fantastisk. Jeg trodde nemlig at mannen min ikke likte tanken på at jeg gikk ut alene, kun på bakgrunn av sjalusi. Jeg tok feil….

I dag jobber mannen min kveldsvakt fra klokken fire og frem til midnatt. Så han ønsket i utgangspunktet å kjøpe inn noe mat til meg, som jeg kunne spise når han var på jobb. Men i dag ønsker jeg å gå ut å kjøpe min egen mat og etterpå finne meg en kjole på kjøpesenteret.

Først prøvde han å finne en løsning på hvordan han kunne ordne det, slik at jeg ikke måtte gå ut alene mens han var på jobb. Men da han ikke fant noen løsning Som fungerte for meg, så begynte han heller å forberede meg på å gå ut alene.

Han fortalte meg om hvor det var best å gå og steder jeg burde unngå. At jeg måtte passe meg for bilene, at jeg måtte finne veien hjem igjen, at jeg burde gå før det ble mørkt og mye mer jeg ikke kommer på nå. I tillegg har han pakket på meg lommeboken sin med både kontanter og kort. Jeg har fått telefonen hans, siden jeg ikke har Internett på min og han har gitt meg ett telefonnummer jeg må ringe om noe går galt.

Så det gikk opp for meg at det absolutt ikke bare er sjalusi som gjør at han passer sånn på meg. For han er rett og slett bare veldig redd for å miste meg, eller at jeg skal oppleve noe vondt.

Og når jeg tenker meg om, så er han jo alltid veldig beskyttende ovenfor meg, når vi går rundt sammen. Han passer alltid ekstra godt på meg i trafikken, ved høyder og ved andre potensielle farer..

Hans store frykt er altså å enten miste meg eller at jeg blir skadet. I tillegg føler han veldig på ansvaret han har, når jeg er her. At jeg må komme meg trygt hjem til barna mine og familien min.

Andre ville kanskje ikke likt å bli så godt passet på at ektefellen sin. Men dette er jo en av de sidene som gjorde at jeg falt for han i utgangspunktet. Hans store hjerte og måten han tar vare på meg. Jeg føler meg så trygg og jeg føler meg veldig elsket.

Frokosten vi hadde i dag er faktisk det samme som vi fikk servert som lunsj i bryllupet vårt, og jeg har nå funnet ut at dette er min nye favoritt frokost.

Etter frokost gikk vi litt rundt her i Konakli, før vi gikk på kjøpesentert å kjøpte litt klær.

Nå skal jeg straks gjøre meg klar for å gå ut alene og vil selvfølgelig oppdatere på snapchat (mette.ask finner dere meg som der).

 

 

Dag 3 i Tyrkia med min tyrkiske mann

Det er så utrolig irriterende at dagene går så fort, når man ønsker det skal gå sakte. For hver gang jeg er her i Tyrkia med min mann, så vil jeg ikke at tiden skal løpe fra oss.

 

Har nemlig lyst å oppleve mest mulig sammen og samtidig få mest mulig alenetid sammen. Blir jo litt som om jeg prøver å presse 4 uker inn i 1 uke.

Vi har jo bare 1 uke i måneden, vi kan være sammen og da er denne uken utrolig viktig for oss begge to. Min mann vil ha mer tid hvor vi bare er sammen alene og kan nyte hverandre fullt ut (les sengehygge). Mens jeg som dame, vil i tillegg ut å oppleve litt mer hverdags ting sammen. Det er nok kanskje litt typisk mann og kvinne forskjeller, haha..

Så vi prøver å få tid til alt og samtidig ikke slite hverandre fullstendig ut.

Jeg er jo, som dere vet, på hotellrommet når han er på jobb. Men jeg sitter absolutt ikke å tvinner fingre i kjedsomhet. Har nemlig mye jeg skal gjøre hver dag og ligger langt på etterskudd av hva jeg planla å få gjennomført. Dagene går jo så fort og jeg klarer ikke å jobbe fort nok!

Dag nummer 1 gikk stort sett i reise. Dag nummer 2 fikk jeg gjort halvparten av det jeg planla her “hjemme”. Deretter gikk vi inn til Konakli sentrum, når han kom hjem fra jobb. Spiste middag og gikk ett annet sted for tyrkisk kaffe og tyrkisk delight. I tillegg gikk vi på kjøpesenteret for å kjøpe litt godt å ta med hjem. Hüseyin dro meg så inn i lekebutikken for å kjøpe gave til sønnen min. Han ville nemlig gi en gave til barna mine og trengte hjelp fra meg til å finne noe de likte.

Han har nemlig tidligere gitt de to store poser med tyrkisk snop, som jeg tok med hjem til Norge. Men ingenting av det ble spist, da barna mine er litt kresne.

Vi fant en leke jeg vet min sønn kommer til å bli glad for. Men har enda ikke funnet ut hva han skal kjøpe til Amalie.

Dag nummer 3, I går altså, prøvde jeg å få gjort alt jeg skulle her “hjemme”, før han kom fra jobb. Men igjen så kom jeg ikke i mål! Etter han var ferdig på jobb reiste vi med buss inn til Alanya sentrum. Planen var å ta bussen videre opp til borgen (the castel). Men siden det var meldt regn, droppet vi det og gikk heller inn i byen.

Gikk å spiste middag på restauranten hvor vi spiste siste dagen vi var i Alanya sist. De har nemlig verdens beste “pizza thing”, som jeg kaller det, der. Min mann har jobbet på veldig mange av restaurantene i Alanya og dette er en av de.

Etterpå gikk vi bare rundt og trasket, for at jeg skulle få se mer av byen. Gikk først inn i parken hvor alle de hjemløse kattene får mat og drikke. Jeg elsker denne parken da jeg er en liten katteelsker. Skal garantert ta med meg barna der engang ❤️.

Så gikk vi mot det røde tårnet, langs bryggen. Her var det mange store båter som var pyntet opp for å trekke til seg kunder. Perfekt for barnefamilier, da båtene så ut som de kom rett ut fra en spennende eventyr film. Jack sparrow filmene var iallefall brukt som inspirasjon på godt over halvparten av de.

Borte ved det røde tårnet, satt vi oss ned og slappet av. Naturen var nydelig og det var deilig stille. Kunne høre fuglene, sjøen som slo mot land og mennesker. Stillhet pluss natur, er nemlig noe av det meg og min mann liker best.

 

 

Men nå var Hüseyin både trøtt og sliten etter en lang dag. Han hadde jo tross alt vært på jobb, mens jeg var hjemme. Så han ønsket å finne bussen, for å reise hjem. For nå trengte han litt mer privat oppmerksomhet fra meg, hehe.

Jeg forstod at han var sliten og var enig i at vi burde dra hjem… Men jeg følte meg ikke klar. Hadde blant annet ikke fått sett taubanen vi tok sammen i fjor. Ville nemlig så gjerne minnes tilbake til da vi forlovet oss på borgen.

Heldige meg, som har verdens beste mann, så tok han hånden min og begynte å gå opp fjellet. Taubanen var nemlig på andre siden av fjellet. Underveis så stoppet jeg ørten ganger og brukte nok myyyye lengre tid enn det han ønsket. Så jeg kunne se på hele han at han var både sliten og lei.

Men samtidig så såg jeg at han fikk energi av min glede over at han gjorde dette for meg. Har ikke tall på hvor mange ganger jeg takket han for det og på veien ned tok følelsene mine over, og fikk meg til å begynne å gråte. Jeg gråt av glede, jeg gråt av de nydelige minnene som strømmet inn igjennom meg og jeg gråt over hvor heldig jeg er. For på det siste stykke før vi kom ned til taubanen, så husket jeg meg igjen.

Vi hadde gått denne veien før og han hadde plukket blomst til meg her før… For etter at han fridde på toppen av fjellet på restauranten i borgen, så gikk vi ned denne veien sammen.. Nyforlovet og lykkelig.

Når vi kom ned i byen igjen, kjøpte han en is til meg som jeg hadde lyst på, etter å ha sett den på reklamen på hotellet. Deretter tok vi bussen hjem igjen for litt alenetid, før vi sovnet.

 

 

Når sjalusi blir ett problem…

I går fikk jeg en enorm stor respons på en bisetning jeg hadde på snapchat. Jeg sa nemlig at jeg hadde lovet min mann å ikke gå ut av hotellet, uten han!

Den lille setningen vekket tydeligvis følelser både den ene og andre veien. Spesielt dundret det inn med snapper da jeg lagde en ny snap hvor jeg forklarte at “jo, jeg kan gå ut av hotellet, om jeg ønsker det. Det er nemlig ingenting som er farlig eller noen som nekter meg det. Men min mann liker ikke tanken på at jeg går ute alene, da han er sjalu”

Fortalte så videre at jeg respekterer at min mann er sjalu og spesielt siden han er tyrker, og dermed har en helt annen kultur og oppvekst enn det vi har i Norge. Vi kan nemlig ikke forvente at en tyrkisk mann eller kvinne ser på sjalusi på samme måte som nordmenn. Vi kommer jo tross alt fra to forskjellige steder i verden.

Responsen jeg fikk var som sagt veldig delt. Det var de som fortalte det samme som jeg sa, en som sa at Tyrkiske kvinner er mer sjalu enn menn og en som sa at sjalusi var nesten det samme som å vise følelser, for en tyrker.

Men det var og de som følte jeg var respektløs, frekk, dum, naiv og fremstod som om jeg trodde jeg var en bedreviter! Noe jeg egentlig kan forstå at de tenkte, men samtidig er det noe jeg ikke ønsket å fremstå som! For jeg er langt ifra en person som kjenner Tyrkia godt. Jeg er heller ikke en person som tror jeg vet bedre enn andre.

Det eneste jeg vet, er at jeg kjenner MIN Tyrkiske mann bedre enn alle andre! Og samtidig VET jeg at det er mange (eller noen, om det er bedre) tyrkere som faktisk er sjalu. Jeg vet personlig om flere i samme område og har i tillegg blitt fortalt om andre.

Utifra den responsen jeg fikk, forstod jeg fort av vi nordmenn ser på sjalusi som kun negativt. Nesten som om det skulle vært ett banneord, egentlig. Som om det knyter seg i magen og en bare venter på det “neste” fæle som skal skje.

For jeg fikk masse advarsler om fremtiden. Advarsler om at ting ville bli verre, om at han var psykopat, om at han kontrollerte meg og mange andre advarsler. I tillegg var det noen som reagerte med å si at nå ødelagte jeg ryktet til tyrkere enda mer.

Jeg ser og forstår at dette tydeligvis var ett tema som kunne blitt tatt debatt på og ett tema som stikker i noens hjerter….

Men altså… Det er ikke verre enn at meg og min mann har snakket om hva vi ønsker, hva vi trenger, hvordan vi vil leve og hvilken forventninger vi har til hverandre og til livet. Det at jeg holder meg her inne når han er på jobb, er en avtale vi har laget sammen. Ikke fordi han nekter meg det, men fordi jeg ikke ønsker at han skal gå rundt å stresse på jobb. Han skal slippe å bekymre seg for hva som kan skje, hva menn vi si, tenke eller gjøre, når jeg går alene rundt i Tyrkia.

For meg er ikke hans sjalusi ett problem og det er heller ikke noe jeg bekymrer meg over for fremtiden. Vi har nemlig en åpen, ærlig og god dialog om alt. Det er nettopp derfor jeg tar hensyn til hans følelser og det samme gjør han for meg, på andre områder.

Sjalusi blir ikke ett problem, før vi gjør det om til ett problem. – og for oss, er ikke dette ett problem.

Fantastisk å treffe ektemann min igjen.

Da er jeg tilbake i Tyrkia og har begynt på dag nummer to av denne uken. Hele gårsdagen gikk jo stort sett til fly og til buss. Men synes allikevel det var en fantastisk dag.

Da jeg landet i Antalya gikk jeg rett mot passkontrollen og fikk samme respons som alltid, når jeg leverte fra meg passet. “Mette Ask…  Are your last name really Ask?”. Selv synes jeg det er like morsomt hver gang noen reagerer på det og jeg må bekrefter at ja, det er etternavnet mitt. Det betyr nemlig kjærlighet på tyrkisk.

Hadde kun håndbagasje med meg, så jeg gikk raskt mot utgangen. Gikk selvfølgelig mot “intet å fortolle” utgangen da jeg ikke hadde noe å fortolle. Der så jeg at det stod en vakt i døren som så rett på meg, når jeg kom gående. Da jeg kom bort, stoppet hun meg og ba om passet mitt. Tenkte det var litt rart med kontroll der, men svarte selvfølgelig ja og begynte å lete opp passet.

Da hørte jeg en kjent stemme bak meg som lo og sa at jeg ikke trengte å finne det fram. Så jeg snudde meg og fikk se mannen min komme gående mot meg, mens han små lo. Snudde meg tilbake igjen mot den kvinnelige vakten og så at hun også lo. Da gikk det opp for meg at han derre spøkefuglen av enn mann jeg har, hadde lurt meg igjen.

Hahaha, det var egentlig den beste velkomsten jeg kunne fått og vi lo godt begge to, mens vi klemte hverandre.

Da vi kom utenfor flyplassen dro han meg inntil seg og ga meg ett langt og lidenskapelig kyss. Ble litt paff da jeg rett og slett ikke hadde tenkt over at her i storbyen, kan en fint kysse offentlig.

Så gikk vi mot bussene for å komme oss videre til hotellet. Han hadde nemlig fått oss inn på en av turitbussene som var fylt opp av nordmenn. Så vi satt på fra Antalya mot Alanya, og ble med rundt om på alle hoteller og te-pause. Vi hoppet av bussen i ett lyskryss, som var rødt. Tydeligvis syntes bussjåføren at det var best! Hotellet vårt ligger nemlig ca 30 minutter før Alanya. Altså ett litt mer roligere strøk, slik meg og min mann liker det.

Jeg var sykt sulten etter å ikke ha spist noe som helst siden frokost og klokken nærmet seg midnatt. Så min mann foreslo at vi skulle gå å spise før vi dro på hotellet.

Jeg ba han velge noe godt som han visste jeg likte, da jeg ikke klarte å velge selv. Så han bestilte deilig kebab til meg og suppe til seg selv. I tillegg fikk vi salat og brød.

Glemte å ta bilde av selve middagen. Men jeg snappet alt sammen. (snapchat: mette.ask)

Etter middag bestilte han salat og brød som takeaway, til meg. Sånn at jeg hadde både frokost og lunsj når han skulle på jobb neste dag.

Hotellet han hadde ordnet til oss ligger rett ved veien og nær den lille byen her i Konakli. Så jeg har kort vei, om jeg ønsker å gå ut. Vi var enige i å finne ett billig hotell uten mat eller basseng, men jeg ble overrasket over hvor stort og fint rommet var.

 

Her kommer jeg til å trives når han er på jobb!

Utsikten fra altanen..

 

Mange som reagerer på valg jeg tar for å respektere kulturen hans. Her er ett av valgene jeg har tatt:

Denne jumpsuitsen er sykt fin og ikke minst deilig å ha på. Men utringningen er helt sykt stor! Så jeg har valgt å ta en topp under, for å ikke vise for mye av meg selv.

 

Kost meg med frokost og lunsj her i dag, mens mannen jobber på ett hotell ett par minutter fra meg.

Når han kommer hjem, skal vi ut å spise middag sammen.

Da reiser jeg til min mann i Tyrkia

 

Som vanlig klarte jeg å utsette alt til siste liten. Det slår nemlig aldri feil, selv om jeg prøver å begynne tidlig.

Har derfor ikke fått sovet så mange timer i natt og har egentlig enda ikke gjort meg helt ferdig. Men utrolig nok er det kun neglene som gjenstår. Egentlig de neglene jeg skulle ta på meg i bryllupet mitt, sist jeg var i Tyrkia. Men limet i pakket var stivnet og jeg hadde ikke tid til å kjøpe nye.

Så derfor tenkte jeg å ta det på meg nå, til denne turen. Har nemlig følt meg litt fæl i det siste, med uren hud og ett par ekstra kilo. Kiloene har jeg nesten fått vekk og huden begynner å bli bra igjen nå. Så det gjør godt å pynte meg litt igjen, før jeg skal treffe mannen min.

Skal se om jeg får tatt de på meg når jeg sitter i flyet. Har nemlig lastet ned så mange spennende filmer på Netflix og klarer ikke å legge negler samtidig som jeg ser på film. Men skal se om jeg får tid til begge deler.

Hehe, føles nesten ut som jeg har dårlig tid på denne reisen. Har jo reist opp til ett døgn hver gang jeg skulle besøke mannen min, i det siste. Har altså mellomlandet på 2-3 flyplasser og hatt veldig mange timer på hver flyplass. På det meste reiste jeg i 29 timer for å komme frem.

I dag har jeg direktefly og vil være på reise i kun 4-5 timer før jeg lander i Tyrkia, som nå føles UTROLIG lite. Er jo som om han sitter rett rundt hjørnet å venter på meg. Blir liksom så nært plutselig!

Har forresten kun pakket med meg håndbagasje, for å spare penger med billetten. Pakker du smart er det nemlig ikke nødvendig å betale masse penger for å legge bagasjen under flyet. Jeg har kjøpt en kabinkoffert som veier lite og rommer mye. Så ruller jeg klærene istedenfor å brette. Er ikke sikker, men tror jeg sparer mye plass på det.

 

Pleier ikke å ha håndveske ved siden av. Men denne gang hadde jeg litt mye å pakke og måtte ta den ene boksen min, sminken min og litt småting ved siden av.

Blir litt artig å reise tilbake igjen til Alanya kjenner jeg. Sist jeg landet der var jeg nemlig helt utrolig nervøs og skulle møte mannen min for første gang, etter jeg traff han på ferie. Jeg husker så alt for godt følelsen jeg hadde inni meg hele veien ned og når jeg ventet på bagasjen. Vi bodde sammen på hotell sammen den uken og jeg har så ufattelig mange gode minner. Spesielt da vi forlovet oss på borgen etter middagen ❤️

Kommer til å savne Adiyaman, landsbygden og svigerfamilien min. Men kjenner jeg gleder meg veldig til å komme tilbake til Alanya nå.

Avstandsforhold – Tyrkia og Norge

Hadde egentlig ikke tenkt å skrive innlegg i dag. Men nå som jeg sitter her i sofaen, klarte jeg ikke å la være å oppdatere dere litt, allikevel.

Har jobbet mye ekstra vakter de siste ukene og kjent veldig på at dagene bare fyker avsted. I tillegg føles det som at dagene går litt inn i hverandre, da jeg har jobbet på både natt og på dag i det siste. Så har rett og slett ikke alltid vært klar over hvilken dag det er.

Slik var det i dag, ettersom jeg har jobbet nattevakter 6 dager denne uken. For da jeg sjekket datoen fikk jeg litt sjokk over at vi alt er kommet til mandag. Altså…  Jeg reiser på onsdag, om 2 dager! Visste jo at reisedagen nærmet seg, men nå er det jo omtrent her.

Min mann har følt det motsatte av meg, etter at jeg dro. For han synes dagene snegler seg avgårde og kjenner derfor mer på savnet, enn det jeg gjør. Men tror det er blitt litt bedre nå, ettersom han pakket og tok bussen i ca 8 timer, for å komme til Alanya.

Han har alt kommet på plass på hotellet han skal jobbe på og de har begynt å forberede hotellet for gjester. Mener han sa at det var den 27 april de får sine første feriegjester! Så de neste dagene er det nok kun klargjøring av kjøkkenet og spisesalen. Det betyr at arbeidstiden hans blir litt anderledes enn når det er gjester på hotellet.

Jeg reiser altså ned til Tyrkia på onsdag og lander i Antalya. Der vil jeg treffe ektemannen min igjen på flyplassen og vi tar bussen sammen tilbake til det området han jobber på. Der har han nemlig ordnet ett enkelt hotell til oss, I gangavstand fra det hotellet han jobber på.

Gleder meg noe sykt til å krype inn i armene til min mann igjen. For selv om tiden har gått fort for meg, så savner jeg han veldig høyt. Avstandsforhold er tungt og til tider vondt. Men alt det er glemt med det samme vi er med hverandre igjen. Heldigvis så kommuniserer vi så bra at forholdet vårt er like sterkt, selv med denne avstanden.

 

I morgen skal jeg på dag vakt, før jeg drar hjem for å pakke kofferten min. Kommer bare til å reise med håndbagasje denne gang. Så jeg må pakke smart, for å få alt med meg. Deretter reiser jeg dagen etter ❤️

Alle vil ikke leve som oss, eller komme til vårt land.

Dette er en fortsettelse på innlegget jeg skrev i går. Tanken min var å skrive om hvor stor kontrastene er mellom hvordan vi lever her i Norge, og hvordan de lever i bygden i Tyrkia. (Innlegget fra I går finner du HER)

___________________________________________

Da jeg kom ut av bilen og gikk mot svigerfamilien min for første gang, hadde jeg ti tusen tanker i hodet på samme tid. Hadde spurt på forhånd om hva jeg skulle si og hvordan jeg skulle oppføre meg.

Så jeg smilte, sa Merraba (hei) og kysset de på hvert kinn, etterfulgt av klem på hvert kinn! Det var uvant og jeg måtte konsentrere meg om å gjøre det i riktig rekkefølge.

Etter å ha hilst på hele familien, innså jeg hvor fantastisk varm og imøtekomme de alle var. For jeg har aldri følt meg så utrolig velkommen inn i en opprinnelig fremmed familie, som jeg gjorde denne dagen.

Min erfaring er at Tyrkere er varme, inkluderende og åpne mennesker. De er i tillegg ekstremt gjestfrie og vet ikke hva godt de kan gjøre for deg.

Fantastiske mennesker med store hjerter som jeg er blitt utrolig glad i ❤️.

Selv bodde jeg gratis, spiste gratis, ble oppvartet som om jeg var på hotell og følte meg raskt som en del av familien.

Rommet til min mann hadde kalde betong vegger, som aldri fikk varmen, uansett hvor mye vi fyrte i peisen. Han hadde tre sovesofaer han selv hadde kjøpt, en tv-benk, tv og en ovn. Betong veggene var malt rosa og gardinene var av to lag. En tykk hvit gardin under, som så ut til å være lystett og en hvit blondegardin over.

Gangen var ett kaldt og stort betongrom malt i en “spy“grønn farge. I tillegg var det ett mørkt ekstrarom, som ble brukt til lager. Kjøkkenet var mørkt og veldig enkelt. Det var satt opp en liten benkeplate i stein på ene siden, sammen med en vask, på andre veggen var det ett kjøleskap og en liten kommode.

Dusjrommet tror jeg var rosa, mener å huske det. Med noen hvite fliser som var lagt på gulvet og litt oppover veggene. Gulvet var alltid iskaldt og det stod slippers sko der, for kalde føtter. Dusjen var plassert på veggen ved siden av en liten luke, for utlufting. Ved siden av dusjen var det en liten elektrisk boks som måtte skrues på, for å få varmt vann. Ved døren stod det en vaskemaskin, som var dekket av ett grønt teppe.

Toalettet var ett kaldt rom, da det ene lille vinduet som var der, var tatt vekk for utlufting. Altså var det ett hull i veggen, som slapp inn kulden. Vasken var enkel og løs i festene, slik at den stod skjevt. Toalettet var også løst og den lakk. På gulvet var det plassert en tyrkisk do, som altså ligger på bakkenivå. Her sitter de på huk over for å gå på do. Det blir litt som å tisse i ett hull i gulvet!

Rommet til foreldrene og søsteren var malt i lys, lys blå og hadde knall gule gardiner. Det var plassert en tv på veggen og en enkel hylle under. Ellers var det ingen flere møbler i rommet, bortsett fra en peis.

Alle rommene, utenom våt-rommene, var dekket av flere lag med gulvtepper på betonggulvet. Fargene gikk i rød og bruntoner. Men det var ett hav av forskjellige mønstre. Inne på foreldrene sitt rom var det i tillegg plassert hjemmelagde sitteputer og ryggputer langs veggene.

Huset består av en etasje og det er laget en trapp opp på taket. Taket er nemlig flatt og blir brukt som soveplass om sommeren, når det er for varmt å sove inne.

 

 

Tyrkisk mat er helt fantastisk godt og lillesøsteren er kjempe flink på å lage mat. Eneste er at jeg ikke er vant til å spise fett og brusk. Men det er en vanesak!

Ellers elsker jeg stemningen når nøtter og frø blir funnet frem. Ikke minst når det blir servert te og kake…

 

Dette er faktisk den beste pizzaen jeg noen sinne har smakt!

 

Her velger min svigermor og svigerinne å sette seg på gulvet, istedenfor sofaen..

 

Frokost på terrassen..

 

Her har de satt ut bord, på grunn av meg ❤️

 

Første gangen jeg var på besøk, så jeg alt dette med mine norske øyne. Jeg syntes synd på de og tenkte at de manglet så utrolig mye! Men da jeg kom ned igjen den andre gang og bodde der i 3 uker, innså jeg noe… Det var ikke synd på de, de manglet ingenting og de var lykkelige med slik de hadde det.

Min svigermor fortalte meg blant annet at hun alltid har satt på gulvet og at hun alltid har sovet på gulvet. Det er det hun er vant til fra hun var liten av og hun ønsker ikke å ha sofa eller seng. Det var da jeg innså at de ikke ville trives i ett hus, slik som mitt, og at mitt liv, ikke er ett drømmeliv! For de lever slik de ønsker å leve.

Vi nordmenn har en tendens til å tro at vi har det så mye bedre enn alle andre og at alle utenfor EU ønsker å komme til vårt land, for å bo som oss. Men da ser vi det med våre trange europeiske øyne, som er vant til noe helt annet, enn foreksempel min svigerfamilie.

Måltidene ble enten forberedt på kjøkkenet eller på gulvet, inne på foreldrene sitt rom. Maten ble spist på gulvet, oppå ett teppe som kun ble brukt til måltider og de sov på gulvet med tepper over seg.

I starten var dette uvant for meg (meg og min mann sov i sovesofa om natten) og jeg brukte litt tid på å venne meg til det. Men på slutten av oppholdet, innså jeg at det å sitte på gulvet hele dagen, faktisk var veldig behagelig. Jeg lærte meg sittestillinger som var bra for kroppen og jeg likte at fokuset var på menneskene og ikke på overfladiske ting som møbler og pynt.

Det at hele familien oppholdt seg i samme rom hele dagen og at praten satt så løst, var fantastisk å være en del av. I løpet av dagen kunne de legge seg ned for å sove, mens andre rundt var våken. De ba, mens vi andre pratet og vi var alle en stor lykkelig familie.

Livet var enkelt, godt og beskymringsløst. Ingen som jobbet, ingen som stresset og ingen som hang seg opp i det materielle. Dagene bestod av enkle gjøremål, husvask, matlaging, spise og samhold.

Jeg tror, helt ærlig, at det eneste de er missfornøyd med, er været. Som kan være alt for kaldt om vinteren og alt for varmt om sommeren. Den beste tiden er nemlig vår og høst, i denne landsbyen. Klart de sikkert har andre bekymringer rundt det å ha nok mat, eller andre ting, som ikke jeg har fått med meg.

Men slik jeg forstod det, så har de det de trenger og de lever ett godt liv.

 

Nå som jeg er hjemme i Norge, savner jeg svigerfamilien min, landsbygden som har verdens fineste natur og stemningen alt ga meg.

Om ett par dager reiser jeg for å treffe min mann igjen. Men blir lenge til jeg får kommet på besøk igjen til svigerfamilien min.

 

Mitt Norge og hans Tyrkia – STOR kontrast

Første gangen jeg besøkte min mann sine foreldre, da vi enda ikke var gift, opplevde jeg kontrastene stor iforhold til hvordan jeg er vant til å leve her hjemme i Norge.

 

For her hjemme har jeg ett hav av møbler og ting, som jeg har kjøpt inn, bare fordi jeg liker å bo fint. I tillegg pusser jeg opp huset mitt, selv om jeg i utgangspunktet ikke trenger det. For det var absolutt ikke noe gale med huset mitt, før jeg begynte oppussingen. Jeg vil nemlig bare få det enda finere..

Var på forhånd klar over at husene og livet i en liten landsbygd langt inn i innlandet av Tyrkia, ville være en kontrast. Så jeg dro ikke avgårde med troen på at det skulle være som turist områdene. Men siden jeg aldri har vært utenfor turistområder i andre land, var jeg spent på hvordan “det ekte Tyrkia” var.

Det var januar og været var mye kaldere enn jeg hadde trodd. Gradene gikk ned på ett par minus om natten og opp i ett par plussgrader på dagen. Men det føltes så utrolig mye kaldere ut, enn de samme gradene ville vært i Norge. Tror det må ha noe med luftfuktigheten å gjøre!

Det regnet når jeg kom og det regnet mye av tiden jeg var der. Men som den bergensern jeg er, tok jeg ikke det så tungt. Selv om jeg skal innrømme at jeg både trodde og håpet været skulle være bedre.

 

 

Meg og min mann bodde den første natten på hotell i byen, før vi ble hentet av barndoms vennen hans og kjørte mot bygden. Naturen var fantastisk, solen kom frem og jeg satt klistrer i bilvinduet for å få med meg alt. Der ute så jeg murhus i alle slags farger. Noen bygd på bakkenivå og andre bygd på stolper. Husene var enkle og så nesten litt halvferdige ut.

Naturen rundt oss gikk i grønt, grått og brunt. Himmelen var blå, med ett par skyer som lagde skygger over landskapet og på fjellene var det enda snø. Det var vakkert og det var fascinerende. Jeg likte det “råe“ med det, og at det ikke var pyntet, ordnet og lagd for å tilfredsstillende krevende utlendinger (altså slike som oss Nordmenn).

 

Tyrkisk musikk fra høytalerene i bilen og praten mellom min mann og kompisen, gjorde hele opplevelsen enda sterkere. Her var jeg, en kjedelig norsk alenemor, på vei inn i sitt livs største eventyr!

Det tok oss sirka en time å kjøre inn til landsbygden til min kommende svigerfamilie. Og etterhvert som vi nærmet oss, forandret landskapet seg mer og mer, utenfor bilen. Det var nå blitt store åpne sletter hvor det var sådd forskjellige frukter og grønnsaker. Husene dukket mer opp i klynger, som små landsbyer og det var løse dyr både i landsbyene og på de åpne områdene imellom.

 

Nå var jeg altså på landsbyen og det kunne jeg både se og lukte.

Så nærmet vi oss bygden til min mann og jeg kjente en spenning i absolutt hele kroppen. For i enden av veien, ved roten av fjellet, bodde min kommende svigerfamilie og det var her jeg nå skulle bo den neste uken.

Når vi kjørte inn i landsbygden hørte jeg både høns, kuer, hunder og mennesker i ett herlig kaos. Utenfor bilen var det hus i steinfarger, hvor de noen steder hadde plassert blåe presenninger over takene. Hagene var gjerdet inn med høye murer lagd av stein og sement. Noen hadde i tillegg store porter, mens andre kunne jeg se inn i hagen på.

eg var spent, jeg var nervøs og jeg var fylt opp av ett hav av inntrykk, da bilen svingte inn på gårdsplassen til min mann. Dette var hjemmet hans, dette var hvor han var vokst opp og dette var hvor jeg skulle begynne min nye reise!

Blikket mitt vandret raskt over området, hagen og huset… Der på terrassen stod svigerfamilien min med store smil. Jeg svelge dypt og åpnet bildøren… Dette var øyeblikket jeg hadde både gruet og gledet meg til!

 

________________________

Har delt dette innlegget opp i to deler, for å ikke ha for lange innlegg. Resten vil altså enten komme senere i dag, eller i morgen ❤️