Ammeproblemer. Hvordan går det med oss!

Det er nå ca en uke siden vår lille jente ble født og jeg tenkte at det hadde vært koselig (interessant) med en liten oppdatering fra meg på hvordan det går med oss.

Bildet er tatt før hun ble 1 uke. Etter at hun ble en uke, vil jeg ikke vise bilder av henne med synlig ansikt.

 

Først vil jeg ta det som for meg er veldig vanskelig og det er ammingen. Det å amme var noe jeg gledet meg til da jeg kun har gode erfaringer med det. Jeg gledet meg til den kontakten, kosen og nærheten en amming gir. Så da ammingen ikke ble slik jeg håpet datt jeg litt i kjelleren.

Første amming rett etter fødsel var litt vondt, men jeg trøstet meg med at det ville bli bedre bare vi kom mer i gang. Men det ble bare mer og mer vondt og ammingen som jeg opprinnelig gledet meg til var noe jeg nå gruet meg til. Hun spiste ca hver annen time og jeg vekslet side for hver gang. Jeg googlet og jeg prøvde forskjellige teknikker, uten at det hjalp. Jeg ble bare mer og mer sår.

Etter kort tid begynte bryystvortene å blø og det var åpne sår på begge to. Jeg fungerte ikke.. Humøret mitt var påvirket, jeg satt stort sett bare i sengen med fokus på amming og søvn. Jeg gråt…gråt og gråt over smerter, skuffelsen og følelsen av å ikke få det til. Jeg følte meg helt forferdelig og ekstremt usikker på hvordan jeg skulle takle situasjonen.

Kjøpte først ammeskjold og tok den med på sykehuset 4 dager etter fødsel for å få veiledning til bedre amming. Det lå langt inne å amme foran noen, da jeg hjemme alltid sendte mannen vekk fordi jeg grein hver gang og fordi jeg ikke klarte å la være å komme med smertehyl. Men jeg bet tenna sammen, fikk hjelp til å ta på skjoldet og ble vist hvordan jeg burde holde barnet.

Fikk forresten vite at hun hadde spist godt nok og at jeg ikke trengte å være redd for at hun ikke hadde fått i seg nok mat. Hun veide 3905 gram ved fødsel, 3690 gram to dager etter fødsel og 3825 gram 4 dager etter fødsel.

Bildet er tatt før hun ble 1 uke. Etter at hun ble en uke, vil jeg ikke vise bilder av henne med synlig ansikt

Vell hjemme prøvde jeg teknikken videre med sterk pågangsmot. «dette skulle jeg klare».. Men jeg klarte ikke!

Brukte lang tid på å få skjoldet riktig på og ville helst ha så mye bryst inni som mulig. Det hjalp litt på smertene, men sugetaket var fremdeles feil. Ofte ble hun utålmodig og frustrert over at jeg ikke ble klar fort nok og vi gråt begge to mens skjoldet gjentatte ganger ble slått vekk av viftende baby armer.

Til slutt valgte jeg å gi brystene ro slik at sårene kunne gro. Jeg kjøpte håndpumpe med flaske (0 mnd og opp) og jeg kjøpte morsmelkerstatning som jeg skulle ha som trygghet. Så sluttet jeg å amme og pumpet brystet tom for melk istedenfor. Brystpumpen var for vond å bruke, så jeg håndmelket ut melken i brystene i ca 2 døgn for å gi henne melken på flaske (langsom flaskemating). Samtidig som livet plutselig ble deilig å leve igjen, var jeg kjempe redd for at hun skulle bli forvirret av å få flaske (suge forvirret). Det var vondt, bare ikke fysisk vondt!

Men så ble hun plutselig sulten uten at jeg hadde vært i forkant. Hadde ikke fått pumpet ut melk og hun var sulten der og da. Jeg begynte å pumpe uten at det kom ut så mye melk, jeg vugget barnet på føttene mine mens jeg fortsatte å prøve. Det gikk for sakte og jeg måtte gjøre noe annet. Tok på ammeskjold og prøvde å amme, men det ble bare slått vekk av viltre armer og hun tok ikke brystet. Jeg tok så av skjoldet og prøvde å amme vanlig, men hun ville ikke ta brystet… Jeg knakk sammen!

Mens jeg trøstet datteren min med å bære henne tett inntil meg på skulderen, hulket jeg som et barn. «Jeg hadde failet, rotet for mye og nå hadde jeg ødelagt alt!». Hüseyin og Amalie hjalp til så godt de kunne og vi bestemte oss for å lage morsmelkerstatning. Barnet må jo ha mat og jeg klarte ikke å gi henne mat.

Hun drakk ca 90 ml med vannrett flaske og sovnet fornøyd. Jeg var alt annet enn fornøyd og lå helt ødelagt ved siden av henne og følte meg som den verste moren “ever” som ikke klarte å gi barnet mitt mat. Samtidig som jeg følte ett hav av vonde følelser, så lå jeg å observerte hvordan hun reagerte på erstatning. Redd hun ville få magevondt, redd hun ville bli sugeforvirret, redd for at drømmen om amming var ødelagt…

Ved neste måltid bestemte jeg meg for å prøve igjen med amming. La vekk ammeskjold, bestemte meg for tvilling stillingen og knep brystet sammen (hamburger grepet) før jeg bet sammen tennene og prøvde igjen. Hun gaper ikke så høyt, så jeg må være konsentrert på når jeg må “hekte henne på”. Såren var ikke grodd, men blitt mye bedre og selv om det ikke var like vondt, så skrek jeg litt til i det hun tok tak. Gråten min gikk så over til lykke-gråt… Det var ikke vondt etter de første sugetakene!

Denne dagen ble min beste dag etter fødsel. Det var sol, varmt, jeg ammet omtrent smertefritt og alle virket fornøyd med livet. Det at jeg hadde det bra, påvirket alle rundt meg positivt og livet var deilig.

Her er jenten vår nyfødt.

 

I natt har det dessverre ikke gått så bra. Jeg har blitt brukt som smokk, vi har sovet dårlig begge to og jeg har begynt å få vondt igjen. Det er fælt å grue seg til amming hver 3 time, så jeg håper det ikke blir slik igjen.

Akkurat nå sover hun på fanget mitt. Jeg er fremdeles i sengen, synlig påvirket av natten. Hüseyin har som han alltids gjør, tilbudt hjelp. Men siden jeg alikevel ligger her å lufttørker frem til neste måltid, så har jeg takket nei.

Håper av hele mitt hjerte at jeg får til denne ammingen og at jeg vil få den kosen og nærheten jeg gledet meg til. Det er ingen skam å ikke amme, men for meg var dette noe jeg virkelig ønsket og da sitter det langt inne å gi opp den drømmen. Har aldri hatt problemer med amming før og ble nok derfor litt sjokkert over problemene som oppstod. Vært litt i kjelleren, selv om jeg jobber hardt med å ikke la ammingen ødelegge dyrebar tid sammen med Hüseyin, som mest sannsynlig reiser til Tyrkia om kun 2 uker. Men dessverre påvirker dette både han og vår tid sammen og oss som nybakte foreldre til verdens fineste lille datter.

I neste innlegg skal jeg skrive om hvordan det går med oss ellers, når en ser vekk ifra amme problemene. Altså blir det ett mer koselig innlegg og ikke så “klagete” som dette innlegget i dag.

 

-Mette

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

 

Min fødselshistorie, del 2.

Vi kom frem til kvinneklinikken ca 23:30 og ringte på avdelingen Storken, da det er der jeg trives best (info om Storken finner du HER). Selve ytterdøren var stengt og vi var på forhånd blitt informert om å ringe på avdelingen slik at dørene åpnes og vi kunne ta heisen opp. Ble også informet da jeg ringte om at storken hadde kapasitet til å ta inn både meg og barnefaren for å ta kontroll.

Bildet er tatt rett ETTER fødsel. Magen er omtrent like stor som da jeg var gravid. I dag, 6 dager etter fødsel er magen blitt betydelig mindre, men jeg ser fremdeles gravid ut. Kan vise bilde i neste innlegg om det er ønskelig.

 

Vell inne tok vi heisen opp og ble møtt av en koselig jordmor i gangen. Det ble ikke håndhilset og vi holdt god avstand frem til vi var kommet inn på et ledig rom. Rommet var stort, koselig og hadde små stearinlys fordelt i vinduene, som blinket behagelig i den dempede belysningen.

Først fortalte jeg situasjonen, som var at jeg ikke trodde jeg var mer enn 2 cm og at jeg mest sannsynlig ikke kom til å føde før ut på natten eller morningen. Men siden vi ikke hadde sjåfør over midnatt, så ville vi bare ha en kontroll for å vite hvordan vi lå ann.

Fikk beskjed at om jeg ikke var i aktiv fødsel (4-5 cm åpning) så måtte Hüseyin reise og at jeg kunne overnatte på ett rom de hadde tilgjengelig.

Etter kontrollen fikk vi bekreftet at jeg var 2 cm, men at hun strakk det opp til 3. I tillegg var riene mine, som hadde vært ganske hyppige, dabbet av. Så av den grunnen og på grunn av at jeg trives best hjemme, begynte vi å gjøre oss klare til å dra hjem. Men siden min forrige fødsel hadde gått så raskt at jeg nesten ikke nådde frem, så ville hun gi oss en eller to timer for å se om riene tok seg opp og ble effektive. Ble de ikke det kunne jeg altså overnatte på sykehuset mens Hüseyin måtte ta bussen hjem, for å så komme tilbake senere.

Vi valgte å ta sjansen på å ta de timene og sendte dermed min far hjem.

 

Først fikk jeg tilbud om å tømme tarmen med klyster, som kan hjelpe på at riene tar seg opp. Jeg har aldri brukt det før og hadde opprinnelig ikke noe tanke om å bruke det nå heller. Men siden vi hadde to timer på oss, så takket jeg ja. Var nemlig litt små stresset over at Hüseyin kanskje måtte dra hjem med bussen og så komme tilbake igjen etter noen timer, om ikke riene ble effektive.

Kort tid etter klysteren kom heldigvis riene tilbake og tok seg raskt opp i hyppighet, varighet og styrke. Jeg stod først oppreist med en prekestol og deretter satt jeg meg over på en ball og tok resten av riene der. Riene kom veldig tett og jeg hadde lite pauser. Vil tippe at det var ca 1 minutt mellom hver rie. Jordmor valgte å ikke sjekke åpningen min noe mer enn den ene gangen. Hun sa at nå var vi jo på plass og burde heller fokusere på fremgangen i riene enn i selve åpningen. Men utifra utviklingen visste jeg at dette gikk fort.

Etter en stund på hoppeballen kjente jeg at smertene tok seg opp så pass mye at det garantert måtte være overgangsstadiet hvor livmoren er sju-åtte cm. Jeg fikk følelsen av at det å puste meg igjennom ikke fungerte lengre og at jeg måtte gjøre “noe”. Valgte å gå på wc, men klarte ikke å sette meg ned på doen da det hele tiden kom sterke rier som gjorde at jeg spratt opp igjen og stod ved badekarskanten og trippet istedenfor. Jordmor kom inn for å hjelpe meg på wc, da hun trodde jeg skulle på do. Etter tredje forsøk så jeg at det dryppet blod på gulvet samtidig som presset nedentil økte. Så jeg sa ifra at nå må jeg opp i sengen for å presse, da jeg var sikker på at jeg nå var klar for fødsel.

Jordmor støttet meg fra badet, forby Hüseyin og opp i sengen. Vi hadde i forkant avtalt at jeg skulle føde på alle fire med overkroppen hvilende på en sakkosekk som var plassert i sengen. Så jeg krøp oppi og plasserte beina riktig for å bli undersøkt.

Fikk beskjed om at jeg skulle presse og deretter puste raskt for å ikke presse videre på rien, før jeg gjentok prosedyren på alle pressriene. Dette var noe jeg selv hadde ønsket for å tøye vevet og dermed slippe mest mulig rift og skader. Min første fødsel resulterte nemlig i en klipp og en rift som gikk hele veien bak og over endetarms muskelen. Så for å unngå at arrvevet rivnet opp igjen tøyet jeg vevet ved forrige fødsel (ingen rift) og ville gjøre det samme med denne.

I denne perioden stod forresten Hüseyin ved siden av meg og holdt meg i hånden og blåste kaldt på meg da jeg var ekstremt svett og varm i ansiktet som lå nede i sakkosekken.

Etter ett par pressrier fikk jeg beskjed om at jeg kunne presse fullt ut på den neste pressrien for å få barnet ut. Jeg presset og barnet landet kontrollert i sengen mellom beina mine. Jeg fikk ikke sett barnet, men fikk barnet lagt oppå nedre del av ryggen ett lite minutt, før de førte barnet igjennom beina mine og inn i armene mine. Da så jeg en helt ubeskrivelig nydelig jente med gyllen hud, svart hår og mørke blå øyne.

(vi er så utrolig forelsket i henne. Nydelige jenten vår)

Det å snu seg fra å stå i sengen på knærene, med ett nyfødt barn i armene og en navlesnor som enda bandt oss sammen, var langt ifra enkelt. Men med hjelp fra jordmoren fikk jeg lagt meg over på ryggen sammen med min nyfødte datter i armene. Hüseyin tørket tårer, synlig rørt av situasjonen og vi kunne sammen studere det underet vi hadde skapt.

Helt fantastisk opplevelse og helt fantastisk å kunne dele det med mannen jeg elsker.

Morkaken satt fast og de (vi) måtte jobbe en god stund for å få den ut. Ble presset gjentatte ganger på magen min og måtte selv presse en del før den endelig løsnet og kom ut. Aldri opplevd at den har satt fast før og ble litt overrasket over hvor ubehagelig det var. Men det gikk heldigvis fint og alt kom ut! Hadde i tillegg en liten rift som måtte syes med ett par sting.

Fra vi kom på sykehuset med 2 cm og til barnet var født gikk det ca kun 2 timer. Så vi er veldig glad vi ikke valgte å reise hjem.

Etter fødsel skulle vi få to timer sammen før Hüseyin måtte dra hjem med bussen. Men etter en liten halvtime sa jordmor at vi kunne få være der begge to frem til ut på dagen, om vi ønsket det. Det var kun 4 (inkludert meg) som var på Storken og vi kunne få ha rommet frem til det kom noen andre og trengte det. Så vi koste oss med deilig frokost (opprinnelig bare jeg som skulle få mat, men vi fikk begge to), fikk sovet litt, gått på lege visit og til slutt en deilig lunsj før vi spurte om å få dra hjem begge to. Sist brukte jeg tilbudet jordmor hjem, som ikke er ett tilbud i Corona tiden. Men jeg håpet alikevel å få muligheten til å reise hjem så raskt som mulig. Vi hadde vært igjennom alle prøvetakinger og alle var friske, så vi fikk heldigvis reise hjem, alle tre.

Mine foreldre hentet oss og vi dro hjem til ferdig middag laget av min datter Amalie som hadde tatt bussen hjem for å hjelpe oss.

En helt fantastisk opplevelse og en fantastisk fødsel som jeg er utrolig takknemlig for å ha opplevd. Tenk.. Nå er Hüseyin og meg foreldre til en nydelig jente som har arvet faren sine tyrkiske gener med det svarte håret og den gylne huden. Selv ser jeg en del meg selv i henne også! Spesielt når jeg ser nyfødt bilder av Amalie (min datter) som er veldig lik meg.

 

 

-Mette

 

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

Min fødselshistorie, Del 1

Hei dere ❤️

Hadde opprinnelig tenkt å skrive ett innlegg ganske raskt etter fødsel for å oppdatere dere om hvordan det gikk. Men siden jeg har hatt litt startvansker med ammingen, så måtte jeg utsette det frem til nå. Er enda ikke i mål med ammingen, men nå går det iallefall bedre enn det første døgnet. Kan skrive mer om dette i neste innlegg.

Som dere leste i forrige innlegg (trykk HER), så begynte riene tidlig på morningen fredag den 22 mai. Jeg våknet opp med det som mest sannsynlig var tegningsblødning og fikk rier kort tid etterpå. Riene begynte svakt og selv om de økte i intensitet og varighet, så var de Ikke verre enn at jeg kunne fortsette dagen som planlagt.

Så vi var altså ute med bilen, besøkte min datter og jeg lagde middag I løpet av dagen. Selv valgte jeg å vente i bilen når Hüseyin handlet, siden jeg tross alt hadde rier som var synlige på meg!

Hüseyin handlet inn mat for 3 dager da det er mest vanlig å ligge på barsel i en 2-3 dager etter fødsel. Men vi planlagte og en løsning på hva vi skulle gjøre om jeg ikke skulle få kommet hjem til vanlig tid (ved komplikasjoner). En vet jo aldri hva som kan skje og selv om marginen er liten, så er det noe som kan skje og det ville vi ha en løsning på, før det evt oppstod.

Dette var spesielt viktig for oss siden Hüseyin ikke har sertifikat, er i ett fremmed land og siden han reiser tilbake til Tyrkia den 13 juni (litt over 2 uker).

Ikke la dere lure. Her ser det ut som jeg er gravid og er kommet på sykehuset for å føde. Men bildet er altså tatt etter fødsel, før vi dro hjem.
Dette bildet er også tatt etter fødsel. Jeg glemte nemlig helt å ta bilder underveis.

 

 

Ut på kvelden tok riene seg opp og jeg måtte puste meg igjennom dem. Tok derfor ett varmt bad for smertene, samtidig som jeg fikk vasket både meg selv og håret. Etter å ha badet så vi serien vår på Netflix mens Hüseyin satt i sofaen og jeg stod over en stol. I forkant av fødselen hadde jeg fortalt Hüseyin hva som er best for meg under en fødsel, så han var en helt fantastisk støtte igjennom hele prosessen. Jeg liker nemlig å ha det rolig med lite fokus på smerter og å kunne være oppe og fungere så godt som mulig igjennom det hele.

Hadde ordnet transport frem til klokken 23 og hadde etter midnatt planer om taxi (som min mor ønsket å betale) Men da klokken ble 22:50 bestemte vi oss for å kjøre ned på sykehuset for en sjekk, mens vi enda hadde transport. Hadde gått hele dagen med rier som hadde tatt seg opp, men følte alikevel ikke at de var effektive.

På vei ned til byen var jeg sikker på at jeg kun var 2 cm og følte meg litt dum for å møte opp på sykehuset så tidlig. Men siden jeg hadde hørt at tredjemann er en liten “luring”, så ville jeg bare konstaterer hvordan jeg lå ann og dermed planlegge resten av natten.

Min far ventet utenfor mens Hüseyin og meg gikk inn på storken for kontroll. Vell inne tok jordmoren puls, blodtrykk, hørte på fosteret sitt hjerte og til slutt målte hun åpningen min. Jeg var 2 cm, akkurat slik jeg trodde! Men siden mormunnen var moden kunne hun strekke det til 3 cm.

 

Resten kommer i neste innlegg, da det blir veldig mye tekst om jeg skriver alt i ett innlegg.

 

-Mette

 

 

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

Terrassekroken og rabattkode fra Ellos.

Reklame | I samarbeid med Ellos

Endelig har vi kommet godt i gang med mai måned og mange av oss kan på høy tid føle at det faktisk er blitt vår i landet vårt.

Våren har vært kald for oss alle og noen har til og med snø, uten at det er helt vanlig på denne årstiden. Her i Bergen har vi hatt veldig varierende vær hvor det har vekslet mellom sol, regn og snø, og hvor det i tillegg har vært varmegrader opp mot 20 og helt ned igjen i ett par små plussgrader. Det har vært frustrerende, men også ganske fascinerende å se så store forskjeller på kort tid. Litt typisk april vær om jeg ikke tar feil!?

Her har det gått litt tregt med å få orden på terrassen. Har måtte tatt det litt i puljer og har derfor ikke blitt helt ferdig med alt. Men endelig har noen seksjoner blitt ferdig og jeg drømmer alt om den siste finishen hvor det blir pyntet med tepper, puter og med litt “stæsj” på bordet ute fra Ellos. Har flere ganger konkludert med at jeg fint kunne hatt en skikkelig bra og inspirerende interiør blogg om jeg hadde hatt pengene til det. Haha, snakk om å ha tro på seg selv, men jeg er faktisk helt overbevist om det. Den samme tanken har jeg om hage og skammer meg ikke over det en gang!

Trykk HER for lykten, trykk HER for lysestake, trykk HER for krukken, HER for rosa pute og HER for grønn pute.

 

I dag har jeg iallefall vært innom Ellos sine nettsider og drømt meg litt bort i alt det flotte de nå selger for uterommet (balkongen/altanen). De har blant annet masse nyheter i kategorien “Produkter” som jeg virkelig kan anbefaler å se igjennom. Her finner du masse flott til både inne og ute, om du liker å pynte og gjøre det koselig rundt deg.

Synes uteplassen min er veldig koselig slik det er nå, men kunne tenkt meg noen pynte puter i grønn og rosa. Kunne også tenkt meg litt pynt på bordet i svart og en liten grønn plante som binder det hele sammen. Helt til slutt hadde det vært deilig med ett par myke tepper som en lett kan ta over seg på kjølige kvelder. Alt dette og mer fant jeg altså på Ellos sine nettsider.

 

RABATTKODE

Du får 33% rabatt på dyreste vare på ordinære priser (inkludert ekstern varemerker) + 5% ekstra rabatt på alle nedsatte priser. Gyldig fra 1 mai til 31 mai.

Koden er: 415445

 

Jeg fant forresten noen solcellelamper som jeg virkelig forelsket meg i. Slike lamper i hagen er jo så utrolig vakkert og lettvint å sette opp. Du stikker de bare rett ned i jorden og så vil solen/lyset lade de opp frem til det blir mørkt. Tenk hvor utrolig koselig å sitte i hagen om kvelden og ha små lys fordelt rundt deg!

Du finner solcellelampen til venstre HER, den i midten HER og den til høyre HER.

 

Ellos sine nettsider er det egen kategori på uterom hvor du kan finne det meste til hagen. Så jeg kan virkelig anbefale deg å se om du finner noe.

Trykk HER for direktelink til Ellos sine nettsider. 

Nyt våren og den fantastiske stemningen denne tiden gir.

 

-Mette

 

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

Ønsker smertene velkommen..

I natt har jeg sovet svært tungt og selv med åpne vinduer har jeg vært veldig varm. Vanligvis går jeg på wc (normalt for gravide) flere ganger om natten, men i natt sov jeg altså igjennom uten å våkne. Tror jeg trengte det og vil tro kroppen har samlet opp masse energi.

Våknet, gikk på wc og oppdaget litt blod, som mest sannsynlig er slimproppen. Har aldri oppdaget den i tidligere svangerskap og trodde det var mer slim enn blod, men i mitt tilfelle var det altså mer blod enn slim.

Gikk inn i sengen igjen og la meg ned ved siden av en sovende ektemann. Vurderte litt om jeg skulle ringe føden og spørre eller bare gå utifra at det var slimproppen. Bestemte meg for å avvente og ble liggende å lese en lang tekst på mobilen (en slags engelsk novelle) som dukket opp.

Så kom det mensen smerte i nedre del av magen som bygget seg opp som en rie. Etter ca 10 minutter kom neste og jeg ble liggende og vente på en ny, som til min store glede kom etter noen minutter. Etter det har jeg lagt her og kjent etter, redd for at det skulle stoppe. Men siden det ikke har stoppet tror jeg at det er i gang og at babyen blir født i kveld.

Det er ikke så sterkt enda og muligheten for at det stopper er selvfølgelig der. Men ønsker alikevel å oppdatere dere, da jeg tror at dette er ekte rier og at jeg nå er i gang. Yeeeaaaayyy…. (jubel rop).

Da Hüseyin våknet oppdaterte jeg han og beroliget han med at dette vil ta tid og at han har god tid til det vi har planer om i dag. Så nå er han utenfor nabohuset og maler noen stoler (som han ville utsette på grunn av mulig fødsel), mens jeg planlegger hva jeg må gjøre før fødselen. Har også oppdatert min datter, men avventer litt med sønnen min da jeg må være helt sikker før jeg forteller det til han.

Planen min så langt er å stå opp, pakke fødebaggen, spise frokost, kjøre Hüseyin til butikken så han får handlet mat og litt fiskeutstyr han mangler (jeg venter i bilen), vaske klær, rydde litt, sette sammen bilsetet til babyen, gå mye og sitte minst mulig, prøve å spise middag og så ta resten som det kommer.

Jeg ligger her som et stort smil og er super happy hver gang jeg får smerter, haha. Dette blir bra og jeg er RÅ klar for jobben som venter. Snart vil vi ha vårt etterlengtede barn i armene og kjenne på den fantastiske kjærligheten som fyller absolutt hele kroppen.

Smertene er forresten blitt litt sterkere og kommer med gjevne mellomrom, så dette er nok ekte rier ja. Så da avslutter jeg innlegget og setter igang med dagens oppgaver før det blir for vanskelig.

 

 

-Mette

 

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

 

 

Oppdatering graviditet og fødsel i Corona tiden.

I dag var vi tidlig ute for å levere min sønn til faren. Han skulle egentlig til faren i går kveld, men vi utsatte det til i dag morges da vi ville ha litt mer tid sammen. For nå som fødselen kan begynne når som helst og siden vi ikke helt vet hva som skjer, så må vi være forberedt på at jeg kan risikere å være innlagt alt fra dager til uker.

Det gikk forresten veldig fint på legekontoret i går. Urinen hadde ingen utslag, hemoglobin i blodet var fint (jern) og vekten viste 1 kilo opp fra sist gang. I tillegg var blodtrykket og pulsen min fin og babyen sin hjerterytme var helt normal. Hodet til babyen har mest sannsynlig festet seg og alt er klart til fødsel. Så nå er det ingenting annet å gjøre enn å vente på rier..

Har fått time på sykehuset til overtids vurdering den 29 mai, som er 9 dager over termin. Så om jeg ikke har født til da, kan det være at det blir igangsettelse.

Det har vært noen leserene som har tipset meg om at en ikke kan gå på overtid etter fylte 38 år. Men det jeg blir fortalt av legen min og av sykehuset her i Bergen, er at dette er en vurdering utifra morens helse og hvordan svangerskapet har vært. Selv blir jeg 40 år nå i slutten på mai, men blitt vurdert til å fint kunne gå på overtid da det er ønskelig at fødselen starter naturlig. Så mulig det er forskjell fra sted til sted?

I dag er jeg 40 uker og 4 dager gravid og er én dag på overtid. Så i de neste 8 dagene vil jeg prøve ut litt forskjellige kjerringråd for å prøve å sette fødselen i gang og ellers bare vente og håpe det vil starte av seg selv.

Ringte til føden i går for å få litt informasjon om hvordan de gjør det med tanke på Corona. Tenkte det var greit å planlegge litt og ikke bare ta alt på sparken.

Slik er reglene på kvinneklinikken i Bergen:

  • Barnefar kan kun være med fra aktiv fødsel. Det vil si fra ca 4 cm åpning og ikke tidligere. Usikker på hvordan dette blir kontrollert. Må jeg først gå inn alene mens han venter utenfor til de har målt hvor stor åpning jeg har!? Hmmm…
  • Far kan være med fra aktiv fødsel og frem til barnet er født. Vil tro de gir oss 1 – 2 timer sammen som familie etter fødsel før Hüseyin må dra fra oss.
  • Kun mor får mat på sykehuset. Far må ta med egen mat.
  • Kun mor og barn får være på barsel. Far må reise hjem etter at barnet er født.
  • Skjer det komplikasjoner enten med mor eller barn blir oppholdet forlenget og far kan ikke være tilstede.
  • Ved overtids kontroll, ultralyd og annen kontroll på sykehuset kan ikke barnefar være med. Det vil si at om jeg blir satt i gang, så får han ikke komme til sykehuset før jeg er i aktiv fødsel.

Vi forstår og respekterer dette begge to, men synes alikevel det er utrolig kjedelig. Ikke minst gir det oss og vår situasjon store utfordringer som vi må prøve å finne løsninger på.

Hüseyin har ikke sertifikat og er derfor avhengig av buss eller å bli kjørt av andre. Vi har ikke mange å spørre og siden det kan være midt på natten, så kan alt bli veldig vanskelig. Om jeg må på sykehuset om natten, er det nok taxi vi ender opp med å ta og på dagtid må det enten bli min mor eller bestefar. Hüseyin må så sikkert vente utenfor til de har målt hvor stor åpning jeg har og så kan han komme inn.

Etter fødsel har vi nå planlagt at Hüseyin må ta buss og bybane for å komme seg hjem alene. Så dagen i dag har blitt brukt på å kjøre den samme ruten han må ta alene. Vi har altså gått igjennom hvor han må gå til fots fra sykehuset og ned til busstoppet. Hvor han må av fra bussen og inn på bybanen og deretter inn på enda en buss. Det blir litt styr for han med to busser og en bybane, men nå vet han iallefall hvor han skal på og hvor han skal av. I tillegg har vi kjøpt kontantkort sånn at vi kan få tak i hverandre her i Norge.

Vi har også bestemt oss for at Amalie bor i leiligheten sin i den perioden jeg er på sykehuset. Det er det som er mest behagelig for de begge to, da det hadde vært rart for de begge å bo sammen her i huset uten meg.

Ellers bare krysser vi fingrene hardt for at jeg føder snart og kan komme hjem etter ett par dager, da Hüseyin tross alt har retur billett til Tyrkia om kun 3 uker. Tenk hvor forferdelig det blir om han Ikke får sett meg eller barnet sitt noe mer etter fødsel, må bo alene i ett par uker og deretter bare reise hjem uten å kunne få se oss på en veldig lang tid. Det hadde vært et mareritt vi håper å unngå.

Gir dere en ny oppdatering i morgen.

 

-Mette

 

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

 

Termin i dag. Først lege..

I forrige uke da jeg var hos legen og fikk satt opp denne legetimen på termindatoen, tenkte jeg litt vel optimistisk at jeg kanskje hadde fått babyen og måtte avbestille timen. Blant annet svarte jeg legen «Det håper jeg ikke», da hun sa at vi snakkes på onsdag!

Men innerst inne må jeg jo ha visst at jeg mest sannsynlig ville gå til termin og i tillegg måtte gå over! Jeg er jo tross alt en god rugemaskin som aldri har opplevd å fått baby før termin, og selv om ingen svangerskap er like, så er det mer naturlig at jeg denne gangen også går over termin.

Så nå sitter jeg altså her på venterommet for min siste legetime i dette svangerskapet. Jeg er forresten i svangerskap uke 40 + 3, med termindato i dag. Føler meg veldig klar for å sette igang med fødselen og håper jeg ikke vil gå for mye på overtid.

Vi har en liten uhøytidelig konkurranse hjemme og jeg har alt fortalt om den på snap chatten min. Min sønn har veddet på at jeg føder på termindato, som er i dag. Amalie har gått for torsdag, som er i morgen. Mens jeg har valgt fredag og Hüseyin tok lørdagen. Blir litt spennende å se om noen av oss har rett, eller om det ikke blir før i neste uke.

Det første svangerskapet mitt gikk ca en uke over termin og den neste var 3 dager over termin, så jeg liker å tro at jeg denne gang får rundt termin. Men her og nå er det ingen tegn på at en fødsel er i gang og jeg er litt spent på hva legen nå kommer til å anbefale. Jeg vet hun vil henvise meg til kvinne klinikken for overtids kontroll, men usikker på hvilken dag det blir og om de vil vurdere å sette meg i gang i løpet av de neste dagene.

Har nemlig fått flere meldinger fra følgere som sier at de over 38 år ikke “får lov” til å gå så mye over termin. Hva som er rett, vet jeg ikke. For fastlegen min sa at det ikke stemte så lenge helsen var bra og svangerskapet normalt.

Jeg har tidligere skrevet at jeg ikke trives med meg selv som gravid. Synes andre gravide er utrolig vakre, men klarer ikke å føle det selv. Det verste for meg er slutten på svangerskapet da jeg blir så stor at det er utrolig vanskelig å få gjort alt jeg ønsker. Selvfølgelig kunne jeg ha lagt meg ned og kommandert både mann og barn til å ordne alt. Men jeg klør så utrolig mye i fingrene etter å gjøre alt selv eller iallefall være delaktig på lik linje som andre i oppgavene. Så jeg gleder meg veldig til å få tilbake mobiliteten, energien og effektiviteten jeg normalt har.

Skal holde dere oppdatert på hva som nå skjer videre. Det er jo litt anderledes nå i Corona tiden og i tillegg er det jo litt ekstra spennende siden Hüseyin fikk komme til Norge midt oppi epidemien for å være med på fødselen til sitt første barn.

 

 

-Mette

 

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

 

 

 

Vanskelig for Hüseyin å hjelpe meg

I morgen er det 17 mai og jeg har opprinnelig masse som må bli gjort før jeg kan legge meg i kveld. Men alt nå merker jeg at planene mine må forandres og jeg må tenke litt nytt for å få ting til å gå opp uten å bruke opp all energien min.

For alt jeg vet blir det fødsel i dag eller i morgen, så jeg må spare litt på energien og ikke bruke meg opp i forkant.

Det er vanskelig for Hüseyin å hjelpe meg da han ikke vet hva som må bli gjort og hvordan det gjøres, siden 17 mai er helt nytt for han. Jeg er i tillegg veldig egen og vil ha ting på min måte, så det å hjelpe meg er i utgangspunktet veldig vanskelig da jeg blir veldig kommanderende. Barna mine er tross alt vant til denne siden av meg, men Hüseyin har ikke bodd med meg lenge nok til å vite hvordan jeg ønsker det. Så da kan det innimellom bli litt dårlig stemning og det ønsker vi ikke. Defor liker jeg best å gjøre det selv sånn at vi unngår den situasjonen og beholder husfreden istedenfor.

Planen var å bake kaker, rydde, vaske til i morgen og lage ekstra god middag til i dag. Noe som opprinnelig hadde vært «easy peasy» om jeg ikke hadde vært høygravid med 3 dager til termin. For nå er absolutt alt en liten kamp og jeg (beklager det) er drit lei av å bære rundt på denne magen. Er nemlig så mye jeg ville ha gjort og fått unna hver dag, som jeg ikke blir noe av.

Jaja…jeg må bare prøve å gjøre det beste ut av det og fokusere på at jeg tross alt får verdens beste og nydeligste premie til slutt. Tenk at jeg om kun noen dager vil holde barnet i armene og kunne både kjenne, lukte og se hva Hüseyin og meg har klart å skape. Ett nydelig lite barn som vi skal få æren av å følge igjennom livet og gjøre vårt aller beste for å skape ett godt, trygt, innholdsrikt og kjærlighetsrikt liv for. En “jobb” jeg tar svært alvorlig og som gir meg så ufattelig mye mer enn hva jeg selv må gi!

Fy søren hvor mye barn betyr for meg og hvor stor del av livet mitt de er.. Jeg hadde vært «nobody» om det ikke var for barna mine og barnebarna. Noe jeg var før jeg fikk datteren min for snart 21 år siden. Hun var mitt første steg i riktig retning og for meg betyr det ingenting at jeg vil komme til å ha 3 barn med tre forskjellige fedre. For uten den settingen, hadde jeg ikke hatt akkurat de barna jeg nå har og jeg ville heller ikke hatt barnebarna mine. Nei, jeg er evig takknemlig for at livet mitt er blitt som det er blitt og at jeg nå som snart 40 åring har mine to barn, en i magen, barnebarna mine og mannen min.

Nå skal jeg straks i butikken for å kjøpe inn jukse kaker som jeg skal pimpe opp og så fokuserer jeg heller mer på middagen og det viktigste av husarbeidet. 17 mai i år blir uansett ikke slik det skulle ha vært, så da gjør vi det vi kan med det vi har og håper at årets 17 mai blir så fantastisk som det kan bli utifra utgangspunktet.

Vil dere ha tips til pimping av juksekaker? Har nemlig tenkt ut litt ideer som jeg tror blir veldig bra. Kan vise dere i morgen.

 

-Mette

 

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

 

 

 

5 små dager igjen og vi er RÅ klar.

I dag er det kun 5 dager igjen til termin og både Hüseyin og jeg er utrolig klar for å treffe den lille i magen. Dette svangerskapet har egentlig gått veldig bra, selv om det har vært en del utfordringer underveis. De 4 første månedene var nok de tyngste og både det at jeg var fysisk dårlig og ble påvirket av ytre påkjenninger gjorde at jeg slet ganske mye. Men jeg bygget meg opp og har etter det hatt et VELDIG flott svangerskap, til tross for både savn, avstand og Corona.

Ved mitt første svangerskap gikk jeg 1 uke over termin og i det neste gikk jeg 3 dager over. Så har egentlig forberedt meg på at jeg denne gangen kommer til å få rundt termin, som er 20 mai (om 5 dager). Det var en liten periode jeg følte barnet ville komme før termin, men nå føler jeg altså at kroppen min ikke er helt klar. Krysser iallefall fingrene for at barnet ikke kommer på 17 mai, for da skal fokuset ligge på min sønn, tvillingene og på familie.

I morgen skal jeg på siste svangerskaptime hos lege og lurer litt på å ta med meg Hüseyin. Tidligere har jeg nemlig gått alene for å redusere smittefaren og fordi det egentlig ikke er så spennende å bruke halve dagen på et venterom. Men siden det nå er siste time så kan det jo være en god og flott erfaring for Hüseyin å se hvordan slike legetime er, og ikke minst hvordan legekontorer i Norge er. Så godt mulig han blir med, om han ønsker det.

Hüseyin og meg var forresten med på live sendingen til min datter i går. Jeg var med fra starten av og Hüseyin kom med på slutten. Har aldri følt meg komfortabel nok til å sende live selv, fordi jeg har en tendens til å si så mye rart. Men det var faktisk veldig gøy og noe jeg vurderer å gjøre på min egen kanal etterhvert. Iallefall om jeg får med meg Hüseyin på sendingen.

 

Min sønn elsker å grille og er husets grillkonge. Etterhvert må han nok dele den tronen med Hüseyin.
Mmmmm… Kylling, pølse og grillribbe, og selvfølgelig masse godt tilbehør inne.

 

Norge er kaldt i år og våren er absolutt ikke slik noen av oss mest sannsynlig håpte på. Her i Bergen er været varierende og vi har både sol, snø, regn, storm og varme om hverandre. Ikke det beste inntrykket Hüseyin kan få av sitt fremtidige bosted, men heldigvis har vi soldager innimellom som vi prøver å nyte mest mulig.

 

Kald vår i år, men vi prøver å nyte soldagene så mye vi kan. Håpe hele landet snart får varme sommerdager.
Tvillingene elsker å låne onkel sitt sparkehjul

 

Vet dere, jeg har en helt fantastisk mann som er utrolig flink på å gi meg komplimenter, oppmerksomhet og nærkontakt både til vanlig og nå som gravid. Noen ganger kan det bli for mye for meg fordi Hüseyin har mer behov enn det jeg har. Men stort sett ser jeg jo hvor utrolig heldig jeg er og vet at det motsatte hadde vært helt forferdelig. Så jeg er utrolig takknemlig for at han er akkurat slik han er!

Nå sover han ved siden av meg, slik vi har fått som vane. Jeg står opp tidlig for å kjøre min sønn på skolen og så kryper jeg tilbake i sengen for ett par timer til med søvn, før Hüseyin og meg står opp til en ny dag. Og i dag har Hüseyin bedt meg med ut på date, så det gleder jeg meg veldig til.

 

-Mette

 

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

 

 

Jeg lot kritikken knekke meg.

På fredag hadde jeg en usedvanlig vond dag. Jeg våknet til tips om å lese et forum hvor mine familiemedlemer ble snakket negativt om og hvor kritikken på de var langt ifra konstruktiv. Det at jeg blogger og at jeg skriver at min datter har flyttet hjem av diverse grunner, gir ingen rett til å sitte å spekulere negativt rundt henne som person. Vi som kjenner henne vet hvor fantastisk hun er og jeg som mor er RÅ stolt over det nydelige mennesket hun er og har vært helt fra hun ble født. Om noen ønsker å ramme meg med sin kritikk og negativitet, så får de gå på meg og ikke de rundt meg.

Dagen startet ikke bra og siden jeg i tillegg hadde hatt en dårlig natt med lite søvn og mye vondter, var jeg nok mer sårbar enn vanlig. Jeg ble forbanna og følte meg ekstremt sliten og trist. Det at jeg ønsker det beste for min familie og gjør alt i min makt for å gjøre det beste for alle parter er noe som gjør meg godt. Jeg blir lykkelig når mine barn, barnebarn og mann er lykkelig.

Så jeg fikk en sterk følelse av å stoppe å blogge for å verne de rundt meg mot slike negative, usanne og idiotiske spekulasjoner. Kanskje er jeg som person for mye for bloggverden!? Jeg er jo i utgangspunktet helt alminnelig og kanskje til og med kjedelig i noen sine øyne. Men min åpenhet, ærlighet og at jeg er veldig personlig kan kanskje oppleves som for mye og for voldsomt?

Håpe å få vist mer av hobbyene mine fremover. Hage er en av de ❤️. Spørs bare hvor mye tid jeg får med baby i hus.

 

Med en slik start på dagen, var det vanskelig å snu om på følelsene. Jeg tok på meg en maske for å verne de rundt meg, men ut på dagen knakk jeg sammen. I Hüseyin sine armer ble jeg som et lite barn og jeg slapp alt av masker og vegger som var satt opp og gråt så jeg ristet. Ut flommet ordene om hvor dum, stor, stygg, teit, lat og unintelligent jeg følte meg. Alt var negativt og vondt inni meg, noe som kanskje hadde bygget seg ubevisst opp de siste dagene!

Vi satt alene og vi satt lenge og snakket innimellom tårene mine. Galgenhumor har jeg alltid hatt, så latteren var også til stede. Det var selvfølgelig vondt å føle seg så liten og nedtrakket, men samtidig er det så viktig og ikke minst godt å bruke slikt til å bygge seg opp igjen og bli sterkere. Det å snu det vonde til noe bra, er en av mine sterkeste sider.

Kvelden ble fin og jeg følte at alt som hadde skjedd, tross alt hadde styrket både meg og oss som familie. Vi står sammen og vi står stødig, noe som er viktig når andre ønsker å ramme oss med sine spekulasjoner og dømmende ord. Ikke missforstå, for jeg er ikke den som sitter å bruker mobbekortet og drar alle i et forum under samme kort.

Jeg fokuserer her på de få menneskene som enten bevisst eller ubevisst prøver å såre, skade og ødelegge for meg og mine. Jeg bruker heller ikke mye energi og tid på disse få menneskene, da jeg tross alt har mange gode, flotte og fantastiske lesere/følgere (og da inkluderer jeg kritikere som holder seg saklig). Men noen ganger innimellom, veldig sjeldent, er jeg svak og lar de feile menneskene ramme meg.

Følgende natt var jeg sikker på at fødselen hadde startet. Jeg var barnevakt for tvillingene og lå i sengen og kjente på sammentrekninger som kjentes veldig ekte ut. Men i løpet av natten stoppet det og jeg har ikke hatt noe siden det. Er både glad og skuffet over at det ikke ble fødsel, da jeg både er lei av å gå gravid og samtidig har mye jeg ønsker å gjøre før vi får baby.

Min nydelig datter som er vakker fra innsiden og ut. Hun ønsker alltid det beste for alle og har alltid hatt et stort og godt hjerte.

 

I dag skal vi prøve å få gjort litt av hva jeg opprinnelig planlagte før både Corona kom og før Hüseyin kom. Jeg vil blant annet gi min sønn mer enn filmkvelder og spillekvelder hvor han er i fokus. Noe jeg synes er viktig siden han alltid har vært yngst og skal nå bli storebror for første gang. Så jeg har valgt å slå sammen flere ting og samtidig gi både min sønn og Hüseyin litt opplevelser som jeg vet de setter pris på.

Om jeg vil slutte å blogge vet jeg ikke enda, da jeg må kjenne litt på det. Men jeg heller mer over på å fortsette da det å blogge gir meg mer positiv enn negativt.

Tusen tusen takk til alle dere som følger meg av de riktige grunnene (usikker på hva “riktig” blir i denne sammenhengen, haha. Men det utgjør altså flertallet av dere, da de som følger av “feile” grunner er svært få).

 

-Mette

 

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask