Ikke så smart….

Da min sønn og jeg skulle på vår lille mini ferie med danskebåten stakk jeg innom senteret på vei til båten for å kjøpe noen nye labber til min sønn og litt amme vennlige klær til meg selv. For selv om magen har trukket seg godt tilbake etter fødselen for to måneder siden, så passer jeg ikke alle klærene mine enda.

Klærene jeg har her hjemme er heller ikke noe jeg føler meg komfortabelt å amme offentlig med. Kjolene jeg har må nemlig draes opp slik at jeg blir sittende i trusen når jeg ammer og det samme blir det med genserne mine. Så jeg trengte litt nytt til å ta med i bagasjen på ferien.

Hadde sett meg ut ett par nydelige amme kjoler på nettsiden til H&M og gledet meg til å føle meg litt fin igjen etter svangerskap og barseltid hvor jeg ikke har følt meg så komfortabel i egen kropp.

Men da jeg kom i butikken på senteret fikk jeg vite at mesteparten av amme klærene er på nett og ikke i fysisk butikk. Så jeg måtte leite frem nye klær som både var fine å se på, komfortabel og amme vennlige. Men siden jeg hadde med lillejenta som absolutt ikke hadde lyst å ligge i vognen, fikk jeg ikke prøvd klærene på og måtte kjøpe det uprøvd. Endte opp med å kjøpe to amme singlet, en skjorte og to kjoler som jeg tok med på båten.

Etter vi hadde kommet oss inn på båten og funnet lugaren vår, tok jeg meg tid til å prøve på klærene jeg hadde kjøpt. Amme singletene var lifesaving og det samme var skjorten. Men de to kjolene jeg gledet meg til å bruke, de var absolutt ikke fine på meg.

Tok ingen bilder av kjolene da jeg var på båten, så tok noen bilder til dere i dag.

 

Fargen er nydelig, men passet ikke hud og hårfargen min. Hadde vært supert til gravidmage, men det har jeg jo ikke lengre. Selv om den enda er stor (overdriver litt på bildet).

Om du ser på bildet under, så forsvinner jeg litt i kjolen og blir firkantet. Brystene ser også ut til å være lavere enn de er og jeg blir veldig “svampebob firkant” med pupper!

 

 

Kjole nummer to hadde jeg store forventninger til og gledet meg til å se sommerlig og vakker ut. Men selv om den var bedre enn kjole nummer en, så var heller ikke denne fin på meg. Jeg ser større ut enn jeg er og brystpartiet blir for dominerende.

 

 

 

Tror rett og slett jeg ble påvirket av en Influencer jeg følger og trodde det skulle se like bra ut på meg, som det gjør på henne. Men vi har to helt forskjellige kroppsfasonger og jeg kan jo ikke sammenligne meg med henne.

Saraaemiliee.blogg.no er damen jeg tenker på og jeg følger henne både på blogg, snapchat og Instagram. Elsker måten hun formidler på og hvor jordnær og vanlig hun virker. Men hun er slank med en smal midje og ser garantert bra ut i absolutt alle klær hun tar på, noe jeg dessverre ikke gjør. Så ikke akkurat så smart å bli påvirket og tro at jeg ville passe kjoler like godt som henne.

Med andre ord ikke bare de unge som blir påvirket av Influencere!

 

Jeg innser at jeg må prøve alle klær på før jeg kjøper og ikke kjøpe noe uprøvd. I tillegg må jeg finne ut hvilken type klær som passer min nye kroppsfasong, slik at jeg har litt klær frem til kroppen er tilbake der den var før fødsel. OM den noen gang kommer tilbake dit..

 

-Mette

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

 

 

Lekerom i første etasje.

Om noen uker flytter min eldste datter ut av huset med tvillingene sine og inn i en flott leilighet hun har funnet. Det har jeg litt blandede følelser for, men kjenner at jeg gleder meg mer enn jeg trodde.

Det skal bli godt å få tilbake full kontroll på hele huset og kunne pynte, ordne og styre slik jeg selv ønsker. Det føles nesten som om jeg har fått ett nytt hus ettersom jeg nå har bodd i toppetasjen de siste månedene.

Skal ikke gjøre de største forandringene nede, bare forbedre det som alt er der. Gjøre ferdig det som gjenstår på kjøkkenet og i stuen, gå i gang med å pusse opp yttergangen, vaskerommet, ekstra rommet og badet. Oppussingen er ikke noe jeg skal gjøre nå med det samme. Skal selvfølgelig levere inn søknad på familiegjenforening først. Men jeg vil begynne planleggingen og gjøre små ting som ikke koster all verden.

Blant annet skal jeg lage lekerom av det rommet min datter og tvillingene har hatt nede. Det er et lite rom, men stort nok til å være ett sted hvor lillejenta kan ha alle lekene sine. Tenkte å legge myke gulvmatter over hele gulvet, male veggene i en frisk farge og ha oppbevaring inntill veggene.

Vært på printrest å funnet litt bilder for inspirasjon (nettside her)

Mulig jeg ender opp med hvite vegger siden rommet er lite, men leker med tanken på å ha en kontrast vegg i gul, rød eller orange. Møblene og lekene tenker jeg å finne brukt og dermed få mer for pengene i tillegg til at det er bra for miljøet.

Tenker og å plassere en babyseng der, slik at hun på dagtid kan sove nede (om hun da ikke godtar vogn). Slik at vi vil kunne bruke dagene nede og kveldene oppe. Vet blant annet at min sønn blir glad for å få mer egentid oppe og kunne ha besøk i tv stuen uten å ha meg trakkende rundt, haha. Så det blir deilig å få hele huset tilbake og heller dra på besøk når vi vil være med min store datter og barnebarna mine.

Holder på med oppussingen av rommet til min sønn og vil muligens vise det når det er ferdig. Han har selv valgt tapet og fargene, i tillegg til mesteparten av møblene. Akkurat nå står oppussing litt på vent fordi jeg må kjøpe inn materiell. Men vil begynne på igjen til høsten og forhåpentligvis bli ferdig innen kort tid.

Deilig med slike søndager som jeg har i dag. Bare fullstendig avslapping og absolutt ingen gjøremål. Bare kos, kos og atter kos her oppe med lillejenta. Middagen vil jeg få levert av min eldste datter som har besøk nede og skal lage taco. Så i dag gir jeg meg selv lov til å være lat.

 

Nyt dagen dere ❤️

– Mette

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

Vil jeg ikke ha mannen min til Norge?

Har ikke oversikten på hvor ofte jeg får spørsmålet «hvorfor har dere ikke søkt om familiegjenforening enda?» og «hvorfor søker dere ikke familiegjenforening nå? »

Svaret mitt, vell det uteblir eller så svarer jeg at det er private årsaker.

Forklaring: Familieinnvandring som også kalles familiegjenforening eller familieetablering. De som søker om familieinnvandring er vanligvis ektefelle, samboer eller barn av en som bor i Norge. De søker om å få bo sammen i Norge.

Vet ikke hvorfor det treffer meg rett i magen at andre vil vite hvorfor vi ikke har søkt. Hadde jo garantert spurt selv om jeg var på “den andre siden”, så det føles ikke rart at så mange spør. Det er jo en stor del av vår historie og ikke minst så har det utrolig mye å si for fremtiden vår.

Men det er alikevel et vanskelig spørsmål fordi det føles både privat og litt sårt, av en eller annen grunn.

Jeg kunne ha fortsatt å svare slik jeg har gjort til nå. La det være privat og la spekulasjonene hagle, hvor noen til og med klarer å tenke at jeg ikke ønsker å få mannen min til Norge!

Jeg kunne, men jeg skal ikke.. Ikke nå lengre. For jeg tror at både Hüseyin, meg og dere kanskje har godt av å “snakke” om det.

Helt i starten snakket jeg med mange som hadde vært i samme situasjon som oss. Jeg spurte om hva som hadde vært utfordrende, hva de angret på, hva de skulle ønske var gjort anderledes og hvordan de hadde gått frem med alle søknadene.

Først og fremst fikk jeg vite hvor utrolig tøft dette er og at de i utgangspunktet ikke ville anbefale det for noen. Avstand, kulturforskjeller, forskjellige religioner, søknader, ventetid og avslag kan være utrolig vondt når du står midt oppi det.

Som dere vet, så valgte vi dette og vi valgte det altså med viten om at det ville bli tøft.

 

Men hvorfor har vi ikke søkt familiegjenforening?

Mange lesere trodde at vi giftet oss fordi vi ville søke familiegjenforening og sitter nå som spørsmåltegn siden det ikke var tilfelle. Vi giftet oss fordi vi ønsket det og fordi det føltes rett ut for oss begge. Deretter ønsket vi å få barn sammen på grunn av alderen min og usikkerheten rundt om jeg kunne få barn om vi ventet.

Jeg fant ut at de som hadde kjent hverandre i minst 1 år før de søkte stod stødigere i en familiegjenforening søknad. Det virket også som at det hjalp godt på med en innvilget og gjennomført besøksvisum. Derfor tok vi den beslutningen med å vente 1 år og få innvilget minst ett besøksvisum før vi søkte om å få bo sammen. Vi fikk to avslag, før vi klarte å få godkjent etter å ha klaget på den siste.

Vi har nå kjent hverandre i ca 2 år, fått ett barn sammen og akkurat hatt vår første besøksvisum. Ja, det tok lengre tid enn vi trodde og skulle opprinnelig ha gått videre til å søke om familiegjenforening mens han var her. Men så kom Corona etterfulgt av at ting går i stykker her hos meg. Hüseyin endte jo opp med å kjøpe flybillett for ca 5000 kroner da han ble strandet på flyplassen i Østerrike. Så han har ikke lengre nok penger til søknaden.

Her hjemme har jeg måtte kjøpe ny vaskemaskin og varmtvannsbereder, da det gikk i stykker. I tillegg må jeg ha ny gressklipper og ordne veggene etter lekkasjen fra varmtvannsberederen. Så kommer restskatten (spart opp beløp pga skatt på blogg inntekt) og tilbakebetaling til Nav (fordi jeg var treg med å informere om at jeg var blitt gift). Så jeg har valgt å prioritere huset sine utgifter før jeg bruker penger på søknader.

Derfor har vi ikke søkt enda og derfor vil vi ikke søke nå.

 

-Mette

 

 

 

Jeg tok feil… Igjen…

Det tok ikke mange dagene fra jeg sa jeg skulle slutte å blogge til jeg nå er tilbake. Faktisk tok det meg bare noen minutter fra jeg publiserte innlegget til jeg forandret det til pause!

Har du opplevd det? Det å ha en liten krig inni deg hvor du veier det positive opp mot det negative og hvor det hele tiden varierer hva som veier mest? Ene øyeblikket veier det negative mest og du tenker å handle utifra det, men så forandrer det seg og du ble plutselig usikker igjen? Vell, slik har jeg hatt det med bloggen i en lang tid nå.

Jeg elsker bloggen min, elsker å skrive, elsker å vise hvem jeg er og jeg brenner etter å få frem historien vår. Men så er det også mange negative sider ved å blogge og det ødelegger jo litt av morroa, om jeg kan si det sånn. Hadde jeg kun holdt meg til Instagram og snapchat, så hadde faktisk alt vært mye lettere. For av alle mulige sosiale medier du kan drive med, så er blogg den mest misslikte av de som kaller seg for kritikere. Det er nesten som at bloggere fortjener alt det negative, kun fordi de har valgt å blogge.

Joda, selvfølgelig kan en blogge om noe som er mer usynlig og selvfølgelig kan en fokusere på kun ett eller to tema og dypdykke i det. Strikkeblogger, matblogger, treningsblogger og andre slike blogger som har valgt ett tema som ikke går på seg selv som person, flyter liksom bare videre uten noen som helst bølger eller stormer. Trygt og godt uten noe fare for å bli bombardert med meldinger på hvor forferdelig de er.

Bloggere som meg, som skriver personlig, viser oss med innsiden ut og viser mer enn bare hobbyer og interesser, vi må igjennom både store og små stormer.

Jeg bestemte meg for å slutte å blogge fordi jeg følte det krevde mer enn det ga! Det kjentes bare rett ut og jeg kjente meg lettet og avslappet etter å ha publisert innlegget. – Endelig var jeg ferdig og endelig hadde jeg tatt ett valg! Men da jeg fortalte det til Hüseyin og trodde han skulle juble over at eksponeringen av oss skulle vekk ifra bloggverden, ble jeg overrasket av en helt annen reaksjon. – var jeg helt sikker?

Han var ikke overlykkelig eller lettet over min beslutning. Nei, han var helt rolig og samtidig veldig klar på at jeg ikke var ferdig med å blogge. Han kjenner meg nok bedre enn jeg trodde og vet at jeg trenger å gjøre meg ferdig, før jeg kan gå videre uten å plages av “hva om og tenk viss”. Det blir som å lese en bok og legge den vekk før du er ferdig, eller se en film og ikke få med deg slutten. Greit nok når det er så gørrande kjedelig at jeg ikke orker å bruke tid eller energi på det. Men bloggen min er som en spennende bok/film jeg bare må få med meg slutten på og da klarer jeg ikke å la den ligge.

Så jeg forandret innlegget mitt til pause rett etter jeg snakket med han. For han hadde jo rett og jeg tok feil. Ikke ofte jeg innrømmer å ha tatt feil, spesielt ikke der og da. Er tross alt mye lettere å ta en slik innrømmelse når ting har roet seg. Men jeg var ikke ferdig og jeg ville ha angret, noe som bare ville ført til mer kaos om jeg forandret det senere enn jeg gjorde. Jaja… nok om det, haha. Poenget mitt er at jeg er tilbake og jeg gir meg ikke før jeg er ferdig med det jeg ønsket å formidle.

Hva ønsker jeg egentlig å formidle? Har sett at dette ikke er klart hos alle. For jeg skriver jo om så mye forskjellig og har ikke holdt meg til kulturforskjeller og Tyrkia. Vell, jeg skriver om min reise mens jeg opplever den, og med det mener jeg at jeg tar dere med i mitt liv og forteller om det der og da. Derfor skriver jeg om så mye forskjellig og derfor er det ikke kun om Hüseyin, vårt ekteskap og våre utfordringer til kulturforskjeller. Altså er ikke min blogg om Tyrkia eller om kulturforskjeller generelt, men om akkurat vår vei og våre stikkveier. Til slutt vil bloggen vise historien vår fra A til Å, og først da er reisen på bloggen ferdig.

Det vil med andre ord være både oppturer, nedturer, utfordringer og medgang i denne bloggen. Noen ganger vil det negative kanskje ha mest fokus, mens andre ganger det positive. Du blir som en flue på veggen på vår reise og på det jeg velger å dele. Og ja, jeg deler mye og jeg er skammelig ærlig! Det er nok derfor jeg både er “elsket” og “hatet”, noe jeg bare er nødt til å bli vant til.

Puuuh (er det slik en skriver lyden av å puste lettet ut tro?).. Her gikk det unna og det er helt tydelig at jeg har savnet å skrive her inne. Vet ikke helt hvorfor, men det er en ufattelig deilig befrielse å skrive ut tankene, poste det og vente på responsen. Noen ganger vet jeg hvordan responsen blir og andre ganger blir jeg overrasket. Det er spennende og ikke minst lærerikt.

Det viktigste for meg er å fortsette å være “meg” og ikke la meg kontrolleres eller styres i en eller flere retninger som ikke er rett for den jeg er. «Take me as i am» kan jeg godt skyte inn og le litt av mitt tapre forsøk på å være likegyldig til kritikk.

Uansett…i am back

 

 

-Mette

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

 

 

Tar pause fra bloggen

Dette har lagt lenge i bakhodet mitt og kommet mer og mer frem etterhvert som tiden har gått. Det er ikke en impulsiv handling og det er heller ikke en lett avgjørelse, da jeg elsker bloggen min og kontakten jeg har med leserene mine veldig høyt.

Jeg hadde en drøm om at min blogg skulle levere ett solid budskap den dagen jeg ville avslutte bloggen. At det igjennom denne bloggen kunne leses alt fra A til Å hvordan det kan være å leve med en mann fra landsbyen i Tyrkia. Fra første møte, første kyss, forlovelse, å bli gift, få barn, besøke hverandre og til slutt kunne leve sammen i Norge. Det skulle være ekte, nært og levende – akkurat slik Hüseyin og jeg er. Med både motgang og medgang i tillegg til alt i mellom.

Har alltid sagt jeg er sterk og det er jeg virkelig. Men alle har sin grense og min er nå nådd! Det er for meg ubegripelig at min blogg er blant de mest kritiserte og at det nesten daglig hagler med spydigheter, frekke kommentarer, spekulasjoner og annet groms. Men det er tydeligvis noen som virkelig jobber for å ødelegge for meg, og på en måte så har de klart det nå. De vant!

Jeg har mistet både gleden og lysten på å fortsette å blogge, og da blir det feil å presse meg videre. Det blir feil for meg og det blir feil ovenfor dere. Har i tillegg lagt merke til at de som prøver å forsvare meg opplever negativitet mot seg selv og det er vondt for meg å se. De opplever det på grunn av meg og det ønsker jeg ikke å være en del av. Jeg er utrolig takknemlig til alle som har stått opp for meg og til alle som sender meg støttende meldinger. Det er heldigvis ett stort flertall av dere og en lite mindretall av de negative.

Jeg er ferdig som blogger og takker for at dere har fulgt meg på veien. Har fått mange gode erfaringer som jeg aldri ville vært foruten. Dette har vært en spennende reise.

Lagt til etter publisering: Etter å ha snakket med Hüseyin så har vi blitt enige om at det kan hende at jeg bare trenger en laaang pause. Så enda usikker på om det blir fullt stopp eller pause

Om dere vil følge meg videre, så er jeg fremdeles å finne på snapchat og Instagram.

 

Klem fra

Mette Ask

 

INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

 

Vår ferie i Corona tiden.

Denne sommeren er nok anderledes for flesteparten av oss på grunn av Corona. Selv har vi forandret planene våre mange ganger både på grunn av epidemien, men og av andre grunner. Til slutt bestemte jeg meg egentlig for å bare være hjemme og heller prøve å nyte sommeren i eget hus og hage. Men siden lillejenta er så liten og jeg ikke liker å utsette henne for unødig ubehag som sol, varme og vind, har det blitt mye tid innenfor husets fire vegger selv på de nydelige varme sommerdagene.

Min sønn er snart er ferdig med sommerferien hos meg og skal videre til sin far for sommerferie der. Så jeg har vært litt på jakt etter en enkel ferie som passer oss med en 6 ukers baby. Har vurdert bilferie, men føler at det kan bli mer styr enn kos når hun er så liten. Derfor tenkte jeg at danskebåten (Stavangerfjord) ville passe oss perfekt.

Var inne på Fjord Line sine nettsider omtrent hver eneste dag for å se om de åpnet opp reisene igjen, og ble utrolig lettet da jeg fikk se at tur/retur turene var åpnet. Booket en billig tur med det samme. Det kostet meg kun 735 kroner for turen, da vi ikke har påkostet oss noe ekstra. Så koser vi oss heller litt ekstra med mat, snop og is på båten.

 

Har lillejenta i bæresjal (Moby wrap).

 

Vi har tur/retur som går Bergen – Stavanger – Hirtshals – Langesund – Danmark – Stavanger – Bergen. Det vil si at vi ikke går i land, men at vi blir med båten hele veien.

Det har vært nydelig vær med sol, blå himmel og deilig vind. Havet har vært rolig og kun gitt oss behagelig vugging om natten. Så vi koser oss veldig her ombord.

Alt på båten er åpent, men på grunn av Corona er det litt mer tungvint enn før. Café/restaurant i midten av båten har ikke salatdisk og varmdisken er ikke åpent for selvbetjening. Vi må stå utenfor sperringen og bestille det vi skal ha og få det servert. Vi så pizza, pølser og pommes-frites, men klarte ikke å se oppi beholderne med varm middag. Jeg spurte hva som var oppi og fikk forklart det muntlig, men siden jeg liker å se hva jeg kjøper av mat, så ble det pizza på oss den første dagen. Brødmat og annet som kan spises til frokost, lunsj og kvelds selges ferdig påsmurt og pakket inn i plast.

På buffet restauranten kunne vi se hva som var oppi beholderene fra utsiden av sperren, men tungvint at andre skal ta på fatet når en er på buffet.

Buffet restauranten

 

Ellers er det håndsprit beholdere utenfor og inni alle heisene og ellers rundt på skipet. På høytaleren oppfordres passasjerer å holde 1 meter avstand og bruke håndsprit.

På dekk er det lekeplass og en matbod som selger grillmat.

 

-Mette

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

Vi har mistet det gode forholdet..

Det å komme tilbake som fulltids blogger med en 6 ukers baby i armene var ikke så enkelt som jeg hadde håpet. Stort sett vil jeg nok få produsert ett innlegg annen hver eller hver dag. Men innimellom, slik som de to siste dagene, så må jeg dessverre prioritere andre ting enn blogg.

Dette innlegget har jeg begynt å skrive mange ganger, for så å slette alt sammen og begynne på nytt igjen. Jeg vet hva jeg skal formidle, men ikke hvordan jeg skal formidle det på best mulig måte og det gjør meg usikker.

Som dere vet så har jeg tilbudt min voksne datter om å flytte hjem igjen for 1-2 år for å spare penger. Grunnen til det er at jeg ønsker å hjelpe, men ikke har midler til å gi en pengegave. Jeg var selv 18 år når jeg ble gravid og har tatt alt av utdannelse og sertifikater etter jeg ble mor. Noe min datter er midt oppi nå! Hun er fornuftig, dyktig, omsorfull, moden, ansvarsfull og god. Så jeg er utrolig stolt over henne og ønsker å stille opp for å gjøre bolig drømmen hennes lettere, slik min familie gjorde for meg.

Selv fikk jeg kjøpe tomt for en symbolsk sum fra familie da jeg prøvde å komme meg inn på boligmarkedet som 25 åring. I tillegg hjalp min far meg med planering av tomt og å bygge ringmur, legge vannbåren varme og støp. Så jeg har vært utrolig heldig og sitter med en enebolig til en verdi på 3-4 millioner mer enn hva jeg har i lån. Dette har gjort at jeg har kunne gitt barna mine ett fast og trygt bosted uten å drukne i lån.

Jeg har ingen tomt å gi vekk og har heller ingen store summer liggende, så da valgte jeg å la henne bo gratis for å hjelpe henne og tvillingene.

I praksis fungerte ordningen vår med å dele oss opp i hver vår etasje veldig bra. Det var den beste løsningen for alle involverte og vi har ikke angret ett sekund på akkurat det. Men selv om bosituasjonen har fungert så har det alikevel vært utfordringer.

Jeg har blant annet blandet meg for mye opp i Amalie sitt privatliv og egentlig alt annet jeg ikke har noe med. Dette har ført til dårlig stemning, som igjen har ført til at vi krangler.

Vi har alltid hatt ett veldig godt og nært forhold, men det har vi altså mistet nå. Vi har prøvd å ordne opp og begynne på nytt mange ganger, men det varer bare ett par dager før vi er tilbake i det dårlige sporet.

Nå har Amalie valgt å flytte ut for å redde vårt mor og datter forhold før det blir for gale. Så hun har begynt å gå på visninger og vurderer å flytte ut alt til høsten. Først ble jeg både såret og fortvilet. Ville så gjerne gi henne og tvillingene muligheten til å spare opp en større egenkapital enn hun ville klart på egenhånd. Men etter å ha fordøyet det over en periode, så ser jeg at hun har helt rett og at det faktisk er det beste vi kan gjøre.

Selv om dette ikke ble som vi planlagte og hadde håpet, så har hun alt fått spart opp ca 90 000 kroner til bolig.

Tenker jeg fremdeles skal hjelpe henne etter hun har flyttet ut med å sette inn ett beløp på en sparekonto og gi det til henne den dagen hun skal kjøpe noe. For mitt store ønske er at alle barna mine skal få komme seg inn på boligmarkedet uten å drukne i lån.

 

-Mette

 

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

Endelig….

Barseltiden er over og lillejenta er alt blitt hele 6 uker gammel. Det er ca 2 uker siden Hüseyin reiste tilbake til Tyrkia og hverdagen har fått sine rutiner.

Det er egentlig rart hvordan tiden ruller og går uavhengig av hva som skjer. Eller, det er jo ikke rart at selve tiden går! Men en kjenner på det når noe vondt skjer og tiden fortsetter å gå, selv om en selv føler den står stille. For eksempel om en som står deg nær dør og alt stopper opp, men samtidig så går tiden normalt for alle rundt deg. Det er vondt, men samtidig bra ettersom alt stort sett blir bedre med tiden.

Når jeg først er inne på hva som blir bedre med tiden, så må jeg bare stolt fortelle dere at nå ammer jeg HELT smertefritt (weeeee – gledeshyl). Dere som følger meg har nok lest innleggene mine der jeg skrev om ammeproblemene mine fra første dag etter fødsel, hvor brystvortene mine var fulle av store åpne sår og hvor jeg både gruet meg til amming og gråt mens jeg ammet. Husker hvor hardt jeg jobbet med psyken før hver eneste amming for i det hele tatt klare det. Pustet dypt med magen, knep sammen brystet slik at hun fikk lettere tak og var dypt konsentrert på når hun gapet høyest slik at jeg fikk mest mulig bryst inn. Noen ganger feiget jeg ut og trakk brystet til meg før hun lukket munnen og følte meg enda verre for å ha “lurt” henne!

At jeg ville gi opp? Ja, nesten hver eneste dag tenkte jeg på å gi opp ammingen og gå over på kun morsmelkerstatning. Det å gi opp amming og gi barnet erstatning er absolutt ikke feil og for mange er det akkurat det som er det eneste rette. For så lenge det føles rett for ut for “deg”, så er det rett..

For meg var det rett å fortsette å prøve. Så jeg ga ikke opp selv om det hadde vært det letteste og muligens det beste der og da. Jeg hadde mye fysisk smerte, jeg følte meg både sliten, liten og udugelig, og det gikk ut over både tiden min med Hüseyin, tiden Hüseyin hadde med datteren sin og tiden som nybakt 3 barns mamma. Men så begynte det å gå seg til ved hjelp av ny ammeteknik, det å amme ofte, koble av ved feil sugetak og en masse tålmodighet.

Fikk også vite at hun hadde stramt tungebånd (grad 3) allerede da hun var 3 uker gammel, men valgte å avvente behandling da ammingen gikk mye bedre og siden jeg begynte å få mindre smerter. En uke etterpå da lillejenta var 4 uker, valgte vi alikevel å klippe det. Ammingen gikk bedre og hun hadde begynt å legge på seg, men jeg håpet det ville gjøre det lettere for henne. Hun slet nemlig med vakumet og svelgte en del luft slik at jeg gjentatte ganger måtte koble henne på og av. Noe jeg måtte gjøre for at hun skulle få i seg nok melk uten å bli alt for sliten.

Vi klippet tungebåndet på offentlig sykehus i Bergen. Selve klippet gikk raskt og hun begynte umiddelbart å gråte, noe som gjorde vondt langt inn i sjelen. Selv satt jeg klar med brystet ute for å amme rett etter klippet. Det å amme hjelper som smertelindring, trøst og for å stoppe blødning. Først ville hun ikke ta brystet og gråt sårt. Deretter prøvde hun å ta brystet men begynte å gråte hver gang hun beveget tungen, så vi måtte gjentatte ganger tørke både henne og brystet mitt for blod. Til slutt tok hun brystet og fikk ligge lenge.

Hun var preget av smerter/ubehag de første dagene og fikk amme ofte (smertestillende fikk hun den første dagen). I tillegg har jeg måtte bevege tungen hennes og berøre såret så det ikke skal gro feil. Det er nå ca 2 uker siden klippet og jeg merker ikke de største forskjellene. Føler hun bruker tungen mer riktig og får tømt brystet bedre nå. Men hun mister fremdeles vakumet, dog ikke like ofte som før og hun må innimellom kobles på og av slik som tidligere.

Uansett hva som er grunnen så er jeg overlykkelig over å ikke lengre ha noen smerter ved amming og ikke minst for at lillejenta endelig legger godt på seg. Nå kan jeg amme i alle stillinger, ha senkende skuldre og virkelig nyte det å fullamme. Spesielt nyter jeg det å kunne amme liggende da vi begge får roligere netter og mer søvn enn tidligere. Alt det vonde vi har kjent på er glemt og følelsen av lykke og takknemlighet fyller kroppen min hver eneste dag. Nå satser jeg på å amme i ca 2 år og jeg skal nyte hvert eneste minutt av det.

I dag er forresten den dagen jeg har valgt å komme helt tilbake på mine sosiale medier og være aktiv hver eneste dag fremover. Skal iallefall gjøre mitt aller beste. Savner nemlig både bloggen og dere.

 

-Mette

 

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask