Jeg har ikke venner..

Midt i folkemengden sitter jeg. Håret er perfekt, sminken er fantastisk og klærne sitter kjempe flott på. Jeg føler meg bra, nei helt ærlig så føler jeg meg vakker.

Praten flyter lett når noen snakker direkte til meg. Men uten denne direkte kontakten så drukner jeg litt. Drukner i alle lydene og ansiktene som svirrer rundt meg. Alt blir støy og jeg føler meg utilpass og feilplassert.

 

Jeg smiler, ler og prøver å oppføre meg som alle andre. Men klarer ikke å få det til å bli ekte og jeg overtenker alt jeg gjør. «sa jeg noe dumt nå?», «hva skal jeg si? », «hvordan skal jeg sitte? », «jeg er ikke interessant nok» og «jeg hører ikke hjemme her».

Tar en slurk til av rusbrusen min, som er det eneste jeg klarer å drikke av alkohol. Drinker smaker for mye sprit og øl har en helt forferdelig ettersmak ifølge mine smaksløker. Men rusbrus kan jeg drikke og smaker faktisk veldig godt.

Kroppen begynner å merke alkoholen og jeg kjenner meg enda mer utilpass. Det å miste kontroll over kroppen er det verste jeg vet. Rommet begynner å spinne og beina blir tung! Setter flasken fra meg, jeg har fått nok.

På dansegulvet trives jeg og da helst inne i min egen verden. Jeg danser til rytmen, beveger hver eneste del av kroppen og kjenner meg fri. Så kommer det menn bort og skal danse med meg, prøver å få øyekontakt og danser helt oppi meg. De forstyrrer, jeg vil ikke ha de der! Sender noen skarpe blikk og snur meg vekk. Kanskje er det alkoholen som gjør at de ikke kan se signaler, eller kanskje de er for høy på seg selv! Men til slutt må jeg bare gå vekk fra dansegulvet.

Tilbake til bordet og alt støyet. Venner jeg egentlig er en del av, men som jeg ikke klarer å slappe av med når alle er samlet. Finner ikke plassen min! Hvor jeg passer inn og hvor jeg føler meg komfortabel. Så jeg blir stille, innesluttet og kjedelig.

Ingen trekkes mot den som er usynlig og jeg er usynlig. Blir sittende å studere, samtidig som jeg prøver å bli delaktig. Jeg feiler og ingen innser engang at jeg feiler! Blikket trekkes ned, tankene løper løpsk og jeg angrer på at jeg gikk ut.

Tar bussen hjem og føler meg både skuffet og sint. Hvorfor gikk jeg ut i det hele tatt? Hvorfor ikke bare være hjemme hvor jeg vet jeg trives og har det fint. Nå har jeg jo brukt penger på både transport, inngang og alkohol.. Og det var ikke verdt det!

Hjemme… Herregud så deilig. Her er jeg avslappet, fri og lykkelig. Barna gir meg så mye mer enn hva andre mennesker kan gjøre. En indre ro som gjør meg tvers igjennom lykkelig. Det er her jeg bør bruke tiden min, det er her livet mitt er.

Hvorfor jeg ikke klarer å omgåes andre, vet jeg ikke! Jeg er bare ikke lykkelig i større folkemengder eller ved flere enn en person. Selv med kun én person så har jeg sperrer. Jeg kan prate som en foss, fortelle omtrent alt uten filter, le, smile og selvfølgelig lytte. Men det er en del av meg som holder igjen, som ikke klarer å slappe av og som gjør at jeg vare gleder meg til å bli alene igjen.

Barna og kjæreste(nå ektemann) er de eneste jeg klarer å slappe av med..Jeg har valgt bort venner fordi det er for krevende for meg.

Men jeg har dere da ❤️ og mange av dere er blitt som mine venner.

 

Flere som er som meg der ute?

 

 

-Mette

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask.