5 ting jeg liker og ikke liker med meg selv

(Amalie’s spalte)

Det er stygt å si det, men jeg er ganske sikker på at vi alle har noe vi ikke er fornøyd med når det kommer til oss selv. Vi har også alle noe vi liker, selvom det ofte kan være vanskelig å trekke frem det positive.

Jeg er ikke noe glad i å trekke frem de negative tankene om seg selv, men noen ganger er det godt å få det ut også.

Så her har dere 5 ting jeg liker og ikke liker ved meg selv.

 

HVA JEG LIKER MED MEG SELV

1. Min evne til å lage barn, haha. Høres jo så utrolig teit ut av meg å si, men jeg tror det å få guttene mine, er det beste jeg noen gang har gjort.

Jeg mener, bare se på de skjønnhetene! De er noe av det nydeligste i verden og jeg ser på meg selv som en mester i å lage fantastiske barn. Jeg tar all æren, haha.

2. Tålmodighet. Som en alenemor til tvillinger, har jeg erfart at jeg er en veldig tålmodig person. Det er jo utrolig bra, for jeg hadde ikke taklet gråt og diverse like godt om jeg ikke var tålmodig.

3. Lar ikke andre påvirke meg. Jeg liker iallfall å tro at jeg ikke lar andre påvirke meg til å ta valg jeg selv ikke ville gjort. Som for eksempel de gangene jeg har hatt folk som har prøvd å presse meg til å prøve ut snus. Er utrolig glad for at jeg ikke har gitt etter og prøvd det ut.

4. Høy forbrenning. Det er jo bare fantastisk for meg som alltid har spist dritt mat, å ha høy forbrenning. Som yngre var jeg ofte oppe hos oldeforeldrene mine og fikk servert det ene usunne etter det andre, men opp i vekt gikk jeg sjeldent. Ikke det at det bare er positivt, for det var en periode hvor jeg var undervektig og måtte opp i vekt.

5. Høyden min. Det er enkelte tilfeller der jeg skulle ønske jeg var lavere. For eksempel har vi den uskrevne regelen om at guttene må være høyere enn jenta. Ikke det at jeg alltid har fulgt den, da jeg har vært med noen som er lavere enn meg.

Jeg trives med å være høy og slank og fikk faktisk høre under fødselen at det var en fordel å være høy. Hvordan høyden påvirker fødselen har jeg ikke peiling på, men er jo litt morsomt å høre.

HVA JEG IKKE LIKER MED MEG SELV

1. Føttene mine. Jeg er jo 1.78 cm høy, så det at jeg har store bein er jo nesten en selvfølge. Men det å ha størrelse 42 i sko har alltid vært noe jeg har hatet. For det første, så er det veldig vannskeligere å finne sko i min størrelse. For med det samme en kommer over størrelse 41, er variasjonen i sko veldig liten.

Jeg føler ikke at jeg passer så store bein da jeg har tynne pinnebein og armer. Da blir mine store føtter på bunnen som to store elefantbein. Kan rett og slett si det passet bra å kle meg ut som en elefant på karnevalet, på jobben min ifjor.

2. Formene. Jeg er slank og det har jeg alltid vært, men jeg skulle ønsket jeg hadde litt mere former på kroppen.

Før graviditeten hadde jeg litt midje, men nå har jeg nesten ikke noe midje igjen. Så jeg føler meg som en vandrende pinne. Hadde ønsket meg en smalere midje og bredere hofter, men er også fornøyd med meg selv, slik jeg er.

3. Takle andre mennesker på riktig måte. Jeg er en som ikke alltid klarer å takle andre på den rette måten. Om noen for eksempel er sint på meg eller er i dårlig humør rundt meg, så reagerer jeg med å bli i dårlig humør selv.

Jeg blir rett og slett sint når andre klarer å ødelegge mitt gode humør, som da går utover resten av dagen min. Men det hjelper jo ingen at jeg også blir sint, for da blir det jo bare en ond sirkel.

4. Tærene. Det er ingenting gale med tærene mine, men jeg er bare en person som virkelig misliker tær! Ikke bare mine egne tær, men også andre sine. Jeg bare ser på tær som utrolig ekle.

Er sikkert helt tullete av meg å tenke sånn. For babytær er derimot til å spise opp.

5. Armene. Jeg legger ofte merke til at når jeg skal ta bilder av meg selv, så klarer jeg ikke å finne en bra måte å holde armene mine på. Jeg har lange og tynne armer uten muskler, som bare ser ut til å henger og slenger på bilder.

Må finne en god måte å stå med armene på, for å ikke se ut som at jeg sleper armene mine bortover gulvet

Håper alle får en fin kveld videre❤️

-Amalie

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER– SNAPCHAT mette.ask

 

Mine tanker om offentlig amming

Det er jo veldig mye diskusjon rundt dette med offentlig amming, der noen sier at man må dekke seg til når man ammer ute eller gå på toalettet. Så har vi de som ammer hvor som helst uten tanker og bekymringer. Jeg sier ikke at noen av de tankegangene er gale, da jeg på en måte er enig i begge deler.

Når en baby er sulten så er han sulten, da skal man ikke la babyen sitte å grine av sult, frem til du har kommet til ett privat sted tenker jeg. Men jeg personlig syntes at det å amme i offentlighet, er ukomfortabelt og utenfor min komfortsone. Ofte før jeg drar ut så må jeg tenke igjennom, hvor lenge blir vi vekke å blir de sulten rundt den perioden. Ammer de alltid før vi drar ut, å ofte må jeg pumpe for å ta med vis jeg blir for lenge. Heldigvis har dette blitt bedre etter at de begynte å spise mat.

Grunnen til det er ikke det at jeg syntes offentlig amming er dumt, eller noe man må skjule. Men rett og slett det at jeg ikke liker tanken av at folk ser på meg, å hva de kan tenke. Jeg har alltid vært veldig ukomfortabel og redd når det kommer til det å bli snakket om av folk. Selv når jeg er hjemme å har besøk så føler jeg at ungene må vente med mat til besøket har gått, som ofte kan ta sin tid. Har nylig blitt litt mer komfortabel med det, men da må jeg legge de til brystet ut av synet fra andre, men så kan jeg komme tilbake når de holder på å spise.

Når ungene var yngre skulle jeg, mamma og tvillingene på en tur ut. Først besøkte vi tvillingene sine tipp oldeforeldre i en halvtimes tid, for å så ta en tur på vestkanten senter for å hente den nye mobilen min og shoppingen. Å før vi kom i bilen var det jo selvfølgelig en som våknet å ble sulten, noe jeg ikke skulle trodd da de alltid sover når de trilles.

Så da fant min mor et lite hjørne med en benk vi kunne sitte på, men det tok jo grufull lang tid før jeg klarte det. For bak oss var en glassvegg der alle som kom fra trapp og heis gikk forbi, så jeg endte opp med å følge mer med på alle bak meg, enn på ungen som prøvde for harde livet å spise. Ukomfortabelt var det men ungen ble fornøyd, som er det viktigste. Jeg må øve på å sette barna sitt matbehov over min redsel for at folk skal se meg.

Hva er deres tanker rundt offentlig amming?

-Amalie

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER– SNAPCHAT mette.ask

9 TING DERE IKKE VISSTE OM MEG

 

 1. Har aldri prøvd snus! Og det er jeg veldig stolt over.. Alltid syntes at snus er noe som virker utrolig ekkelt. Skulle ønske jeg kunne sagt det samme om å ha prøvd røyk, men det prøvde jeg en gang på byen for to år siden. Men det var ikke noe for meg og har dermed ikke prøvd igjen siden den gang.

2. Jeg hadde rødt hår for 3 år siden. Hadde en liten periode der jeg ønsket en liten forandring, så min store plan var å farge håret mitt. Det verste var at rødfargen i tuppene gikk ut, sånn at håret mitt var rødt på toppen og blondt i tuppene. Det var en STOR prosess å få ut den rødfargen.

3. Jeg redigerer ofte vekk føflekker. Vet ikke hvorfor, men når jeg redigerer bildene mine så redigerer jeg altså ofte bort føflekkene mine på halsen. Syntes ikke føflekkene er stygge, men får følelsen av at de tar all oppmerksomheten i bildene.

4. Slo nesen min til blods når jeg var liten. Jeg var på trampolinen som liten sammen med en venninne som da var lei seg. Så min fantastiske plan var å slå nesen min i trampolinen frem til jeg begynte å blø neseblod, sånn at hun lo. Det verste var at det faktisk virket.

5. Jeg stjal mamma sitt VISA kort.  Jeg hadde en Go-supermodel periode når jeg gikk på barneskolen. Det å ha penger på dette spillet var veldig viktig, da det ble en konkurranse mellom oss vennene i denne alderen. Så en natt når mamma sov, så listet jeg meg inn på rommet hennes for å ta VISA kortet og brukte deretter masse penger. Husker ikke hvor mye penger jeg brukte, men vet iallefall at gosupermodel gjorde det alt for lett å betale.

 

Processed with VSCO with hb1 preset

 

6. På barneskolen fikk jeg min første kjæreste som spurte meg om å bli sammen igjennom ett valentinekort. Vi snakket aldri sammen, for jeg var redd for det å snakke med han. Så en dag ropte masse gutter i klassen hans at han slo opp med meg. Latet som at jeg ikke brydde meg, men når jeg kom hjem så trøstet mamma meg med grilling på fjellet.

7. Når jeg var yngre så pleide jeg alltid å besøke mine oldeforeldre etter skolen, for de pleier alltid å dulle litt ekstra med meg. Men så fant jeg ut at de dagene det var veldig vått ute og hadde regnet mye, så fikk jeg enda litt mer ekstra behandling. Så på vei hjem fra skolen rullet jeg meg ofte rundt i en vannpytt, om det regnet. Dermed fikk jeg teppe rundt meg og ble servert egg og bacon som var det beste jeg visste. Skjønner ikke hvorfor jeg gjorde det, for det er jo ikke noe godt å sitte med våte klær.

8. Jeg pleide å ha veldig liten appetitt når jeg var mindre og slet med å spise maten min. Men jeg var jo så tynn at jeg trengte all den maten jeg kunne få, så min mor var flink til å passe på at jeg spiste nok. Men lite visste hun at jeg hadde mine talenter med å snike meg litt unna. Satt noen å så på meg tok jeg er stor bit med mat i munnen, sa så at jeg måtte på toalettet og spyttet maten jeg hadde i munnen oppi do. Jeg kunne også grave maten min ned i bunnen på bosset, slik at ingen så det og de trodde jeg hadde spist. (Anbefaler det virkelig ikke! Og angrer når jeg tenker tilbake i tid.)

9. Helt frem til slutten av ungdomsskolen gikk jeg alltid med løst hår, uansett hvor irriterende det var med hår i fjeset. Grunnen til at jeg gikk med løst hår var att jeg prøvde å skjule fjeset mitt så mye som mulig. En dag jeg gikk med hestehale på skolen, kom en lærer bort til meg og sa at jeg var så fin med håret opp. Etter det brukte jeg nesten alltid bare hestehale.

 

 

Processed with VSCO with hb1 preset

Var dette noe dere ikke visste?

-Amalie

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER– SNAPCHAT mette.ask

Aldersgrense på å være milf

Hei! For noen dager siden skrev jeg ett gjesteinnlegg om det å bli kalt milf, og hva jeg syntes om dette ordet (Innlegget finner du HER).Men det jeg ser mange reagerer på er at jeg ikke kan bli kalt en milf pga min alder, men så har vi jo det store spørsmålet som er, er det en aldersgrense på å være milf?

 

«Når man går inn på Google å søker opp definisjonen på milf så får man opp dette.

Betegnelsen brukes om seksuelt attraktive mødre, vanligvis mellom 35 og 50 år»

 

Nå har jeg uthevet ordet vanligvis pga det er ikke alle som klarer å se akuratt dette ordet, noe som egentlig svarer på hele spørsmålet. Man kan bli mor som ung og man kan bli mor som eldre, å det står ingenting om at man ikke kan bli definert som en mor før man er 30+.

Nå idag så føler jeg at det er blitt veldig normalt å få barn i ung alder, har iallfall lagt merke til dette etter at jeg ble gravid og kjent med andre unge mødre rundt her i Norge. Men dette var iallfall bare en liten oppsummering fra mitt forje innlegg, da jeg har fått kommentarer på at jeg er alt for ung til å bli kalt milf.

 

Syntes dere at det er en aldersgrense på å bli kalt milf?

-Amalie

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER– SNAPCHAT mette.ask

20 SPØRSMÅL OG SVAR

 

1. Har dere tvillinger i familien fra før?

Jeg har aldri visst at jeg hadde tvillinger i familien, men fikk vite under graviditeten at jeg har tvillinger på min far sin side av familien. Men det har ingenting med at jeg har tvillinger, pga eneggede tvillinger ikke er arvelig.

 

2. Hva er det dårligste rådet du har fått av en som ikke har barn?

Fått hørt mye at man ikke skal amme ungene i søvn. Selv om jeg selv har stoppet med det pga ungene sover best når de sovner alene så støtter jeg fult og helt det å amme i søvn. Finn det som passer best for deg, å putt fingeren i øret og syng hvis noen sier annet.

 

3. Hvordan ser fremtiden din ut om 4 år med barna?

Om 4 år er jeg 24 år gammel, å håpet da er å være ferdig med utdanningen min, fått førerkortet og en fast jobb. Da vil ungene gå i barnehagen og vi har flyttet ut å kjøpt oss en bolig.

 

4. Når tenke du kjøpe inn barneseng til dem? Eller har du? sett dem ligg en del i sengen din.

Før ungene ble født kjøpte jeg inn 2 sprinkelsenger, å planen var at de skulle begynne å dele samme sprinkelseng. Men det er veldig slitsomt når de bytter på å være urolig så det var opp og ned hele tiden. Så ca de første 6mnd samsov vi i min dobbeltseng, før jeg vente de til å sovne selv i egen seng. Nå sover de i hver sin sprinkelseng på mitt rom.

 

5. Hva Syntes vennen dine om de 2 søte små?

Alle vennene mine er veldig begeistret for ungene. Men jeg la jo merke til at folk jeg egentlig ikke så på som venner, kom løpende når de fant ut jeg skulle ha barn. Alltid koselig med flere venner, men jeg er ikke så veldig interessert i at folk bare vil være venner pga jeg har unger.

 

 

6. Har du venner med barn selv?

Jeg er så heldig å blitt venninne med en fantastisk jente på 19 år som har en datter på 5 mnd.

 

7. Hvordan er det å være mamma og hva er det beste med å være mamma?

Åå, hvordan kan jeg velge. Jeg elsker å kunne se disse fantastiske guttene hver eneste dag. Til tross for at de er så små, så føler jeg at de bare gir så mye kjærlighet. Ett lite smil kan bare lyse opp hele dagen, å det beste er jo at det er dobbelt med smil. Det å være mamma er helt fantastisk, liker den følelsen av at de er så avhenge av meg og hvor elsket jeg føler meg.

 

8. Savner du livet du hadde før? Dra ut i helge osv

Jeg kjenner ofte på det, sitter i helgene å ser igjennom Snapchat der alle er ute å koser seg i helgene. Men jeg hadde ærlig talt ikke den beste erfaringen med å gå på byen heller, men likte det pga det var de eneste gangene jeg var sosial. Men nå var jeg også nylig på byen for første gang på ett år, å jeg merker virkelig at jeg trives bedre hjemme med guttene enn ute.

 

9. Hva tenker du om din mor som prøver å bli gravid? Når hun har 2 små i hjemme fra før.

Jeg ønsker min mor alt hun ønsker seg, hun har ønsket ett barn til siden før jeg kom å fortalte om graviditeten min. Det er ikke lenge til jeg og tvillingene skal gå vår egen vei, for når pengene er spart opp skal jeg på bolig jakt. Å lillebroren min bor her bare annen hver uke, så hun trenger litt flere folk her i hus. Og hun er virkelig en fantastisk mamma, så jeg ser ingenting negativt med en unge til i hus. Men blir det tvillinger eller flere så blir det fult kaos her, haha.

 

10. Kan du beskrive deg selv med 5 ord?

Dette er noe av det vanskeligste jeg vet men jeg skal prøve. Barnslig, positiv, sjenert, omsorgsfull og snill.

 

 

11. Hva har du alltid i vesken?

Nå bruker jeg jo ikke så mye veske lengre da, men igår så brukte jeg vesken min som en stellebag, så da var den stappet full med bleier og klesskift. Men det jeg ALLTID tar med meg når jeg skal ut er mobil lader. Det sier litt om hvor avhengig av telefonen jeg er, hadde fått panikk vis jeg var ute og ingen mobil.

 

Hvilke nettsider/apper besøker du daglig?

Jeg går så og si inn på alle mulige appen og nettsider hver dag uten mål og mening. Er daglig inne på Instagram, Snapchat Netflix/Viaplay/hbo og Mail.

 

13. Hvem ringer du til når du er sint/lei deg?

Det som er så greit er at jeg ikke trenger å ringe noen, kan bare finne mamma i huset. Hun er nok den i livet mitt jeg liker best å snakke med. Men som alle familier så krangler vi og gjør hverandre sur og lei, da er ikke det like lett å gå til mamma.

 

14. Hva bestiller du på café?

Jeg er så og si aldri på cafe, men når jeg først skal på cafe så blir det rekebaguett og kakao.

 

15. Hva var det siste du skriblet ned på papir?

Husker ærlig talt ikke sist jeg skrev på ett papir, idag blir så og si alt skrevet ned på telefonen.

 

 

16. Føler du deg ung eller gammel for alderen?

Nå når jeg er 20 år og allerede har 2 barn så føler jeg meg gammel for alderen, tror ikke noen av vennene mine har lyst å tenke på barn ennå.

 

17. Har du noensinne vært i en ambulanse?

Nei aldri, høres jo veldig spennende ut da. Husker når jeg gikk gravid og mamma var i Tyrkia så planlagte jeg at vis fødsel begynte skulle jeg ringe ambulanse for jeg ikke hadde noen som kunne kjøre meg. Haha, men samtidig så høres det skummelt ut, så jeg tror jeg skal fint klare meg uten å ha vært i en ambulanse.
18. Har du noen piercinger?

Jeg har hull i ørene, nærmeste jeg kommer en piercing.

 

19. Hva synest du om tatoveringer?

Tatoveringer kan være utrolig fint, skulle gjerne hatt en jeg også vis det ikke hadde vært for at jeg er livredd for nåler.

 

Norge på sitt beste?

Elsker naturen i Norge, jeg og mamma pleide å gå litt fjellturer og sånt når jeg var mindre. Skulle ønske vi var flinkere til å gå oftere, for det er utrolig deilig når vi først kommer oss ut.

 

 

 

Har du flere spørsmål til meg? Kan dere skrive det i kommentarfeltet

Hilsen Amalie.

 

 

DU FINNER MIN MOR`S

FACEBOOK HER

INSTAGRAM HER

SNAPCHAT mette.ask

jeg har blitt en milf

Reklame | cipu

Stellebaggen er sponset fra https://www.cipu.fr/en

Opp igjennom årene har en del kompiser av meg og bekjente kalt min mor for milf. Hun er ung og holder seg godt, så det er jo ikke rart at hun får slike kommentarer. De fleste bruker jo sikkert ordet som ett kompliment. Gratulerer til deg, du har fått barn og ser fremdeles bra nok ut til å hoppe til sengs. Blir jo nesten sånn vis man tenker igjennom det.

Men har funnet ut igjennom hele graviditeten at milf er så utrolig mye brukt av guttene. Før jeg var gravid så fikk jeg høre overalt at min mor var milf, under graviditeten sa alle jeg kom til å bli en milf, å nå har jeg senest idag fått beskjed om at jeg er milf. Jeg føler meg beæret kan man si.

Men tanken har jo slått meg at jeg helst ikke ønsker å bli stemplet som en milf. Frem til nå har jeg sagt tusen takk til alle som har kalt meg milf, men jeg vet ikke hvorfor jeg takker for at de sier at de vil ha meg til sengs? Syntes det rett og slett blir litt for dumt. Jeg er 99,9% sikker på at de fleste jenter og damer sitter pris på ett litt mer gjennomtenkt kompliment, enn å få order milf stemplet i pannen.

Men for all del så mener jo de ikke noe stygt med det, det er jo ment godt. Så jeg kommer ikke til å slutte å takke når folk sier slikt. Men jeg vil helst ikke at barna mine skal vokse opp, å høre opp igjennom årene at moren deres blir kalt en milf. For da kommer det store spørsmålet fra ungene som er, hva betyr egentlig milf?

Hva er deres tanker rundt ordet milf? Ser dere på det som ett uskyldig kompliment eller frekt?

 

Hilsen Amalie

Step by step makeup tutorial

Hei!

 

I forrige uke la vi ut ett innlegg hvor jeg sminket min mor, det kan dere finne HER. Men i dag tenkte jeg å dele ett lite innlegg om hvordan jeg sminker meg selv. Må nesten ta å beklager på forhånd for rare fjes uttrykk på bildene, men jeg har ikke øvelse med å ta bilder samtidig som at jeg sminker meg. Jeg er også klar over at huden min egentlig ser ganske bra ut, og at jeg ikke behøver så mye sminke. Men har ikke klart å finne noen sminke som er lettere og som passer for meg enda.

Da begynner vi:

Pleier først å starte med en primer, men siden jeg var tom, så jeg smurte jeg heller fuktighetskrem i ansiktet for å få fuktighet i huden.

 

Blander så sammen foundationen for å deretter påføre den i hele ansiktet med en kost. Jeg påfører også litt nedover halsen for å jevne ut.

 

 

Påfører deretter liquid highligter for å gi huden en glow.

 

 

Påfører concealer under øynene, rundt nesen og andre steder jeg vil lysne.

 

 

Bruker en beautyblender svamp for å blende ut.

 

 

Bruker en pudderkost for å sette sminken jeg har lagt.

 

 

Bruker bronzer for å få mer varme i fjeset.

 

 

Tegner brynene med dipbrow og kost. Starter med å streke ut under, så over for å så fylle inn og tegne hår fremme.

 

 

Bruker blush for å gi fjeset litt mer farge.

 

 

Tar highlighter for gi huden litt glød. Som ungdommene sier idag: man kan aldri ha for lite highlighter. Men skal innrømme at jeg ofte går rundt med en hvit strek på nesen, som min mor sier.

 

 

Starter med de lyseste øyenskyggene først for å ta mørk over for at det skal bli lettere og blende. Tok først fargen som heter tempera over hele øyelokket, så raw sienna i creasen. Deretter tok jeg brunt orange over igjen for mer farge og avslutter med cyprus umber. Så tar jeg fingeren og pakker på fargen primavera på den innerste delen av øyelokket.

 

 

Bruker Mac prep+prime for at sminken skal smelte sammen.

 

 

Sette på løsvipper.

 

 

Tar på liquid lipstick fra Jeffree star I fargen christmas cookie og lipgloss over.

 

 

Avslutter med maskara for mer dramatiske øyne.

 

 

Og slik ble det ferdige resultatet. Gjerne still spørsmål hvis dere lurer på noe angående navn på produkter og annet.

 

Keisersnitt uten full bedøvelse, for å redde tvillingene

Det er helt utrolig hvor fort dagene fyker avgårde med to små babyer i hus. Føles nemlig ut som vi nettopp kom hjem fra sykehuset, men så er tvillingene faktisk alt blitt 11 dager og nærmer seg 2 uker.

 

Nybakt mamma med sine to tvilling gutter

 

Jeg har tatt permisjon fra jobb og er hjemme for å hjelpe til med å gjøre det lettere for Amalie, som er alenemor for tvillingene. I starten hadde hun nemlig veldig vondt og trengte mer hjelp, enn det hun gjør nå. For nå klarer hun å gjøre alt selv og trenger ikke like mye hjelp lengre. Uansett så er det nok godt å få litt hjelp til å bytte på å ta bleieskift og på å ta de om natten, slik at hun får sove.

 

Nybakt mormor med Mathias (Tvillingen som kom først ut)

 

Forrige innlegg om fødselen ble avsluttet med at krise-alarmen hadde gått og de dro ut alt av stikk-kontakter i veggene, før de løp nedover gangen med Amalie. Tilbake stod jeg alene med hodet fullt at tanker, som jeg ikke ønsket å ha. Hva om ting ikke ville ende bra? Hva om jeg mistet Amalie, eller hva om jeg måtte fortelle henne at en eller begge tvillingene ikke overlevde? Nei, jeg kunne ikke tenke slike tanker..ikke nå!

Rommet var så lite og det var masse mennesker som gikk rundt og gjorde seg klar. Maskiner ble klargjort i tilfelle det ville være behov for det og ett par studenter virket så ivrige og spente på hva som skulle skje. Selv satt jeg å ventet på stolen min i hjørnet. Stolen jeg hadde blitt bedt om å sette meg i, med det samme jeg kom inn i dette rommet. Min “vente-stasjon”, slik at jeg ikke skulle stå i veien, mens de andre gjorde seg klare.

Her satt jeg i overtrekks klærene jeg hadde fått og som jeg raskt hadde tatt på meg utenpå mine egne klær inne på føderommet, før vi gikk nedover den samme korridoren Amalie nettopp var blitt kjørt igjennom i full fart. På hodet hadde jeg en grønn plast hette, som en jordmor hadde tatt på meg mens jeg gikk nedover gangen. Så ble jeg vist inn i dette rommet og fikk tildelt ett munnbind og bedt om å sette meg i dette hjørnet.

Jeg følte meg så liten og svak når jeg satt der. Så hjelpeløs og uten noe som helst makt over de neste timene. For rett innenfor døren til min venstre, lå Amalie på operasjonsbordet og tvillingene var i fare. Jeg kunne ikke gjøre noe og jeg kunne risikere å miste en eller flere som betydde hele verden for meg. Om jeg satt der ett par minutter eller om det faktisk ble en halv time, kan jeg ikke svare på. Men vil tro at det ikke tar så lang tid å klargjøre ett akutt keisersnitt.

Så selv om det føltes ut som en evighet og selv om alle menneskene i dette lille rommet, så ut til å surre rundt som forvirrende veps. Så er jeg sikker på at det ikke var det kaoset jeg opplevde det som og at det hele tok kort tid. For vil nok tro at min egen verden stoppet litt opp og at siden det var kaos i hodet mitt, ble alt rundt meg oppfattet som kaos.

Døren åpnet seg og en mann stakk hodet ut og nikket til en av de andre i rommet. Hun så igjen bort på meg og jeg kjente kroppen låste seg i ett lite sekund. Så jeg trakk pusten dypt og akte meg helt frem på tuppen av stolen, mens jeg tok begge hendene ned på hver side av meg selv. Flere i rommet snudde seg og så på meg og jeg kjente meg klar til å gi fart med hendene og løpe inn til jenten min.

Husket så alt for godt den siste og eneste gangen hun har operert før. At hun som 5 åring lå på fanget mitt når hun fikk narkose og hvor hjelpeløs jeg følte meg da kroppen hennes plutselig ble helt slapp. Som om hun forsvant og alt som var igjen, var ett skall av den hun engang var. Nå var hun blitt 19 år og skulle forhåpentligvis bli mamma iløpet av dagen. Men hun vil alltid være min lille jente og jeg vil alltid ha ønske om å beskytte henne.

Før de rakk å spørre, reiste jeg meg opp og spurte om jeg kunne gå inn. De nikket og jeg gikk raskt mot døren, som hindret meg fra å være der for henne. Inne i rommet var det mye mennesker både foran og bak forhenget. Bak forhenget var alle konsentrert og opptatt med sitt, mens de foran forhenget lagde plass til meg og bad meg sette meg ned med hodet til Amalie. Med det samme jeg hadde satt meg ned, fortsatte alle med sine oppgaver og jeg følte jeg satt i veien.

En dame kom og la inn en veneflon i den armen som ikke alt hadde en og det lå fremdeles både teip og en saks ved hodet til Amalie. På min høyre side stod det en mann som fulgte med på både blodtrykk og puls, og jeg mener å huske at han ordnet med bedøvelsen. Bak meg stod det flere folk, men jeg snudde meg aldri og vet derfor ikke hvor mange det var snakk om. Men hele rommet hadde kaos og det så ut til at de jobbet mot klokken.

Jeg bøyde meg fremover slik at hodet mitt kom rett ved siden av Amalie sitt og tok hånden min opp på den andre siden av ansiktet hennes. Fikk på en måte følelsen av å beskytte henne, når jeg satt sånn. Jeg strøk henne forsiktig på skinnet samtidig som jeg prøvde å betrygge henne med ord. Men jeg tror jeg gjentok meg selv en god del og usikker på om det var til særlig mye hjelp.

Det ble mye “dette går bra, vennen min”, “Du er trygg her”, “De er veldig dyktige”, “Snart har du begge barna hos deg”, “snart vil du høre babyene dine gråte” og “jeg er her, vennen”. I ettertid har jeg tenkt at jeg sikkert prøvde å overbevise meg selv, samtidig som jeg ønsket å betrygge henne. For jeg var veldig redd for at noe skulle gå gale og at jeg ville miste henne, eller barna. Det var rett og slett en ubehagelig følelse av å ikke ha kontroll og ikke kunne gjøre noe annet enn å bare være der.

De bak forhenget gjentok flere ganger at det hadde gått for lang tid og at de ikke kunne vente lengre. Samtidig bøyde en dame, som plutselig stod på min venstre side, seg ned og sa rolig “Det er godt mulig vi er nødt til å gi henne full narkose, om det ikke er nok tid”. Amalie hadde nemlig fått lagt inn epidural den andre dagen hun var i fødsel og fordelen med epidural er at hvis det må utføres et ikke planlagt keisersnitt, så kan føde-epiduralbedøvelsen omstilles til en operasjons-epidural. Noe det ble behov for nå som navlestrengen til den ene tvillingen kom ut før barnet når vannet ble tatt og ble satt i klem.

Det ble med ett mer kaos rundt meg og Amalie, som hele tiden lå med øynene igjen og virket både slapp og groggy. De spurte henne ett par ganger om hun kjente noe, for å teste om hun var helt bedøvet. Men hver gang de spurte, ga hun til svar at hun kjente det. Den siste gangen de spurte, kunne hun svare at hun enda kjente det, men at det ikke var like mye som i starten. Selv satt jeg å vekslet mellom å se på Amalie, han på min høyre side og de på andre siden av forhenget. Det jeg så, var dyktige leger som var usikker på sitt neste steg.

I løpet av ett par sekunder var det vekslet ett par blikk og de snakket, uten at jeg fikk med meg innholdet.  Men jeg hørte en som sa at de ikke kunne vente lengre og at nå måtte barna ut fort.

Neste øyeblikk registrerte jeg at hele kroppen til Amalie hoppet. Det var ingen lyd, men hele kroppen hennes hoppet bokstavlig talt opp fra operasjonsbenken. En dame kom fram fra ett sted bak meg og sa mykt, men strengt, at hun måtte prøve å ligge i ro. Så jeg lente meg igjen frem og ba henne om å prøve å ligge i ro. Fikk til svar at det var vondt og at hun kjente at de skar i henne.

Så hoppet hun to ganger til, før kroppen roet seg ned. Jeg løftet blikket og så rett opp i øynene på den ene legen som stod bak forhenget. Han nikket beroligende til meg, før han snudde hodet tilbake og fokuserte på jobben han skulle gjøre.

De neste minuttene rant tårene mine, mens jeg vekselvis så på datteren min, som så ut til å være langt borte, på anestesi legen som informerte de andre om blodtrykksfall og lav puls og på legene på den andre siden av forhenget, som jobbet hardt for å ta ut tvillingene. Anestesi legen spurte Amalie om hun var med og om hun var våken, med jevne mellomrom. En dame kom og dunket henne lett på skinnet og sa at hun måtte holde seg våken.

Så jeg prøvde å glemme alt rundt meg og kun fokusere på å betrygge henne og samtidig forsikre meg om at hun fremdeles var våken.Så jeg fortsatte å snakke rolig til henne og samtidig innimellom spørre henne om hun var våken. Hva jeg sa og om det var noe logikk i det, vet jeg ikke. Men husker jeg iallefall sa at nå var hun snart ferdig og at vi snart ville møte barna hennes.

Minuttene sneglet seg avgårde og alt virket som ett evigvarende fengsel, jeg aldri ville komme ut av. Følelsen av å ikke være til hjelp og smerten ved å se min aller beste venn og min kjære lille datter, ligge der, var så vondt at tårene ikke ville holde seg på innsiden lengre. Jeg kunne gjort hva som helst for å bytte med henne og hva som helst for at hun skulle få to friske og sterke barn, i armene sine. Men jeg kunne ikke gjøre noe annet enn å sitte der og håpe på at alt snart skulle være over og at barna snart ville komme ut gråtende og i god form.

Jeg hørte en mannestemme si “det er for trangt, vi får han ikke ut”, men valgte å skyve det til side og heller fortelle Amalie, at nå var han snart ute. Etter en liten stund, usikker på hvor lenge, hørte jeg noen si at første mann var ute. En dame løp forby meg med en bylt inne i ett klede. Det hele gikk så fort, men jeg husker at jeg ikke så noen bevegelse og at den ikke gråt. Øynene mine fulgte bylten, mitt barnebarn, i det den forlot rommet vi var i. En dame kom igjen frem fra ett sted bak meg og fortalte at barnelegen bare skulle se på han først og så kunne jeg gå inn etterpå.

Ett minutt etterpå løp det enda en gang noen forby meg med en urørlig og stille bylt i armene sine. Mitt andre barnebarn var født og jeg visste ikke hvordan det stod til med de. Jeg kjente meg forvirret over hva jeg skulle føle og hvordan jeg skulle takle det hele. Så når døren ble åpnet og jeg hørte barnegråt, kjente jeg en enorm lettelse og kunne gråtende fortelle Amalie at jeg hørte barnegråt. Usikker på hvor mye hun fikk med seg på dette tidspunktet, da hun både var slapp, svimmel og kvalm. Men jeg mener å huske at jeg så ett lite lettet smil i ansiktet på henne.

 

Her (over og under) er Mathias som kom først ut og som ikke hadde fått blod og oksygen, etter at navlestrengen kom ut når spesialisten tok vannet.

 

Her (over og under) er Thomas som er minst og som også var både slapp og medtatt, når han kom ut.

 

Jeg ble fortalt at jeg kunne gå inn til tvillingene, om jeg ønsket det. Så etter å ha spurt Amalie om det var greit, gikk jeg fra henne og inn på det lille rommet jeg tidligere satt å ventet. Tvillingene var plassert i hver sin boks med varmeapparat over og rommet var fullt opp av folk. Usikker på om de to barnelegene som stod klar tidligere på dagen fremdeles var der, eller om det var andre som hadde tatt over. Men det stod iallefall 2-3 mennesker rundt hver barn når jeg kom inn i rommet og jeg følte meg usikker på hvor jeg skulle gå eller hvor jeg skulle plassere meg. Så jeg stilte meg opp midt imellom boksene, slik at jeg kunne se på begge barnebarna mine uten å måtte gå fra den ene til den andre.

De var store, vakre, friske og de var av mitt blod. Min datter som jeg selv fikk da jeg var ung, hadde i ung alder gått igjennom ett maraton av en fødsel på 3 døgn, for å bringe frem disse to nydelige menneskene. Tårene trillet og jeg filmet opplevelsen og delte det med alle jeg hadde på snapchat som den stolte bestemoren jeg var (er).

Men da jeg hadde sett de begge to og visste at de var friske og ble godt tatt vare på. Følte jeg at jeg heller burde sitte inne med Amalie. Så jeg spurte om jeg kunne gå inn igjen og prøve å være den støtten og trøsten hun fortjente. Så jeg gikk tilbake og satt meg ned på krakken ved hodet hennes og fortalte at hun hadde fått to nydelige og friske gutter.

Etter en liten stund kom det inn en koselig jordmorstudent med tvilling 1 (som har fått navnet Mathias) og holdt den foran ansiktet til Amalie. Jeg spurte om å få ta ett bilde og fikk lov til det. Men da en annen kom inn med tvilling nummer 2 (som har fått navnet Thomas), fikk jeg beskjed om at det ikke var lov å ta bilde på operasjonsstuen.

 

 

Etter en liten stund ble jeg bedt om å gå ut og var usikker på om det var på grunn av at de snakket om at hun hadde mistet så mye blod og at pulsen var lav, eller om det var vanlig prosedyre. Men jeg gikk ut til tvillingene igjen og tok av meg overtrekks klærne, før jeg fikk beskjed om å ta med meg tvillingene inn i stuen på føden og vente på videre informasjon.

En ny jordmor vi ikke hadde truffet før iløpet av de 3 døgnene hun var i fødsel, presenterte seg og fulgte meg ned. Hun gratulerte meg som mormor og fortalte at det var hyggelig å hilse på meg og at det på rapportene ble sagt av vi så ut som søstre, men at vi faktisk var mor og datter. Så hun syntes det var artig å “se det med egne øyne”.

Da jeg gikk inn på stuen med mine nyfødte barnebarn, traff jeg på to kvinner som var eldre enn meg. Hun ene var blitt satt igang og hadde med seg venninnen. Jeg viste stolt frem barnebarna mine og prøvde å venne meg til å si at jeg var bestemor. Pratet med de en halvtimes time, før de fikk ett føderom og gikk videre.

Så ble jeg sittende alene med tvillingene og kjente hvor sent tiden gikk. Hvor lengre jeg satt der å ventet, jo mer tenkte jeg. Og hvor mer jeg tenkte, jo mer redd ble jeg for Amalie. Etter noe som føltes som en evighet, kom endelig jordmoren vi hadde hatt den ettermiddagen og sa at det var klart og Amalie var rullet opp på overvåkningen. Så jeg ble fulgt inn på føderommet og hun stod å så etter barna, mens jeg pakket sammen alle tingene våre. De ble låst inn i ett skap i gangen og jeg ble fulgt opp i etasjen over.

 

 


 

Det er fremdeles mye mer å skrive om og jeg tenker å ta tiden på overvåkningen og tiden på barsel i ett eget innlegg. Så jeg skal prøve å få skrevet det enten i morgen eller på tirsdag.

 

HER KAN DU LESE OM DAG 1: Tvillingfødselen er påbegynt

HER KAN DU LESE OM DAG 2:  Tvillingfødsel i seteleie

HER KAN DU LESE OM DAG 3: Tvillingfødsel i seteleie

HER KAN DU LESE OM:  Tvillingfødselen gikk som vi fryktet

HER KAN DU LESE OM: 3 DØGN I TVILLING-FØDSEL ENDTE I FULL KRISEALARM


 

3 døgn i tvilling-fødsel endte i full kriseALARM

Da er endelig alt roet seg og vi er alle kommet hjem igjen fra sykehuset. Jeg endte opp med å ta Amalie og tvillingene med meg hjem alt etter 3 netter på sykehuset. Grunnen til det, kommer jeg til å skrive om i slutten på neste innlegg.

 

 

I dag er det andre natten vi har hatt hjemme, etter at tvillingene ble født for 5 dager siden og vi kjenner at ting begynner å få en rutine. De spiser godt og trenger heldigvis ikke morsmelkerstatning (enda). Vi er sliten og har kanskje litt mangel på søvn, men er samtidig så utrolig lykkelig og lettet over at alt gikk bra til slutt.

 

(Dette er mitt første selfie som mormor)

Hadde tenkt å skrive om den siste delen av fødselen mye tidligere enn dette. Men det skjedde så mye på kort tid og jeg ønsket ikke å bruke tiden min på bloggen iløpet av den tiden. Fokuset mitt var Amalie og mine to tvilling barnebarn.

 

(Thomas og Mathias)

 


Etter 3 døgn med rier uten å få noen større åpning enn 4 cm, ble hun altså satt på igjen på drypp oksytocin for å lage kjemiske stimulerte rier. Men hun fikk muligheten til å “gi opp” og gå for keisersnitt, om hun ønsket det. Noe alle la vekt på var en løsning, men ikke den beste løsningen for henne eller for barna. For det er nemlig bedre både for mor og barn å føde normalt. Så Amalie valgte å fortsette på drypp for å se om det kunne bli en vanlig vaginal fødsel iløpet av dagen. Men siden hun var så sliten både psykisk og fysisk ga legene henne en “ende” på det hele, med at hun ville bli satt opp på keisersnitt den ettermiddagen om det ikke var noen forandring.

Timene sneglet seg avgårde og dryppet ble økt litt etter litt, for å gi god effekt. Dermed ble smertene (riene) sterkere og sterkere for hver gang de økte den opp. Hele tiden fikk vi noe å se frem imot og hun jobbet mot det klokkeslettet stille og rolig. Det var spesielt klokkeslettene hvor hun skulle bli undersøkt for åpning, som var det som ga henne ett lite lys i tunnelen. Men hver gang fikk vi det samme svaret, at hun ikke hadde fått noe mer enn 4 cm åpning. Altså ingen forandring!

Etter å ha lagt i 3 døgn med rier, hvor hun ikke engang fikk gå ut av sengen for å gå på do. Var det nok veldig befriende at de valgte å koble av registreringen av tvillingene og la henne gå inn på toalettet, istedenfor å få bekken i sengen. For siden hun konstant hadde kvalme og oppkast, så var det ikke ofte hun trengte å gå på do. Ved hjelp av støtte gikk både hun og stativet inn på wc og kom tilbake igjen med ett helt nytt glimt i øynene og ett smil. Hun hadde hele tiden holdt humøret oppe og til tider klart å spøke og le. Men på slutten var hun litt som ett skall av seg selv. Så det var så ufattelig godt å se henne komme gående som den jenten jeg kjenner så alt for godt. Min gode, glade og sprudlende datter <3

Hun fortalte med ett smil at nå var hun på beina og følte ikke for å legge seg tilbake til sengen. Så hun fikk lov å sitte litt på en hoppeball på gulvet, etter de hadde montert registreringen på tvillingene tilbake på magen. For siden det hele tiden var så vanskelig å registrere begge tvillingene, kunne hun ikke bevege så mye på seg. Dermed var nok noen minutter med rier på hoppeballen en befrielse for henne.

Hun klatret opp i sengen igjen og fikk en veldig kraftig rie som ble fulgt opp av en ny, deretter en ny og en ny… Hun fikk altså plutselig mange kraftige riere på rad, som begynte før den andre var gitt seg. Både meg og jordmor satt ved siden av henne og prøvde å støtte henne, mens vi så på skjermen og fulgte med på hvor intense de var. Etter å ha lagt slik i ca 10 min, valgte den andre jordmoren å ringe på legen for å sjekke åpningen. Legen brukte litt tid under undersøkelsen, da hun måtte være forsiktig å ikke ta vannet. Litt overrasket sa hun at her var det skjedd mye på veldig kort tid. Amalie hadde nemlig plutselig en åpning på 9 cm og de slo av dryppet med det samme. Jeg gråt av lettelse og kjente på følelsen av å ha kommet ett steg videre og jeg så at Amalie smilte av lettelse mens hun jobbet seg igjennom en ny rie.

 

 

Spesialist legen ble tilkalt og han kom for å sjekke åpningen og vurdere hva som skulle gjøres videre. Når dryppet ble slått av dabbet riene av og det tok en god stund før hennes egne naturlige riere stabiliserte seg og dermed fikk hun en god pause etter all smerten. De valgte å ta en innvendig ultralyd og vanlig ultralyd på magen for å kartlegge hvordan barna lå og hvor navlestrengen befant seg. I løpet av denne tiden jobbet kroppen hennes godt og hun fikk 10 cm åpning.

 

 

Rundt oss stod det 2 jordmødre, 2 leger og en spesialist lege for å gjøre alt klart til neste steg. Alt av utstyr til vanlig vaginal fødsel var lagt frem av jordmødrene og legene satt med ultralyd maskinen for å se hva som måtte gjøres videre. Etter å ha undersøkt i noe som føltes som ekstremt lang tid, så spesialisten på oss begge vekselvis og fortalte at navlestrengen til tvilling 1 lå veldig dårlig til og det kunne se ut til at den ville komme ut om vannet gikk. Så de var usikker på om de skulle kjøre henne rett inn på operasjonsbordet nå eller om de skulle prøve å ta vannet. De diskuterte seg i mellom mens de tok flere undersøkelser.

 

 

 

Deretter kom de til en enighet og spesialisten forklarte oss rolig hva som ville skjer, hva som kunne gå galt og hva som ville skje om det skulle gå galt. De ønsket nemlig å ta vannet, da de mente at det mest sannsynlig ville gå bra. Samtidig la han veldig vekt på at vi måtte vite og forstå, at navlestrengen kunne komme ut ved vannavgang og at den da ville komme i klem og føre til at blodtilførselen og oksygenet til barnet ville ble avstengt. Så fortalte han oss at om dette skjedde, så ville de trykke på alarmen og alt ville gå veldig fort. De ville prøve å holde navlestrengen oppe, samtidig som de ville løpe ned til operasjons-hallen med henne, for å redde barna ut med keisersnitt.

 

 

 

Vi nikket begge to og kom ikke med noen spørsmål. Selv følte jeg at det ikke var tid eller sted for å være en som spør og graver rundt noe, som kanskje uansett vil skje. Vi måtte bare krysse fingrene og håpe at alt gikk bra. Hendene mine var iskalde, kroppen var stiv og jeg jobbet hele tiden med tårene som presset på. Hadde jeg kunnet, hadde jeg glatt tatt plassen til Amalie og latt henne slippe det hele. Men selv med denne faren hengene over oss, var det en betryggende og rolig stemning i rommet.

Spesialist legen tok så å fant frem en gjenstand til å ta vannet med. Han var rolig og forklarte Amalie hele tiden hva han gjorde og hva som ville være neste steg. Vannet kom ut og han spurte henne om hun følte at det var mindre trykk, mens han smilte betryggende. Samtidig kjente han etter om navlestrengen kom ut og om det var mulig til å ta tak i barnet som lå litt for langt oppe med beina i kors. Alle rundt stod klar og den ene jordmoren var samtidig på telefonen med barnelegen.

Han så meg rett inn i øynene og smilte, før han sa at her ser det ut til å bli en vanlig vaginal fødsel. Med det samme jeg hørte det, var det som om noen slo på en bryter. Tårene klarte ikke å holde seg på innsiden lengre og de bare fosset ukontrollert. Alle satt fokuset over på meg og spesialisten begynte å snakke om at han forstod at noen gjerne helst vil føde normalt. Det var jo ikke av den grunn jeg gråt, men følte ikke for å begynne å forklare det. Jeg var jo bare lettet over at navlestrengen ikke kom ut og at både babyene og Amalie var kommet trygt videre til neste steg.

I det jeg mumlet noe om at de ikke måtte se på meg, men ha fokuset på Amalie, fikk legen ett veldig konsentrert blikk og sa høyt til jordmoren som satt i telefonen noe jeg ikke helt fikk med meg. Hun videreformidlet det igjennom telefonen og han så tilbake på meg og Amalie, før han rolig sa at nå hadde navlestrengen kommet ut. Og med det samme han sa det, fikk alle rundt hastverk og alarmen ble trykket inn.

Alt av stikk-kontakter som var festet til Amalie og til sengen ble revet ut, teppet ble kastet over henne og de løp ut av rommet med henne før jeg fikk sukk for meg. Tilbake stod jeg litt lamslått over hva som nettopp skjedde, samtidig som jeg jo hadde vært forberedt på at det kunne skje. En jordmor hadde blitt igjen og kom bort til meg med klær og en hette som jeg skulle ta på meg, før hun rolig fulgte meg nedover gangen samtidig som alarmen gikk i lokalet.

Ble fulgt inn i ett lite rom hvor det var alt for mange mennesker (følte jeg) og ble henvist til en stol i hjørnet. Her måtte jeg sitte å vente til det var klart for meg å komme inn. Mens jeg satt der, fulgte jeg med på alle som gikk rundt og på hva de sa til hverandre. Følte meg litt som en flue på veggen og tenkte selv at det var rart å ha rollen som pårørende og ikke som en av de andre som så på dette som jobb eller som noe spennende å få være med på som student. Noen hilste på meg og ga den vanlige reaksjonen jeg alltid får når jeg presenterer meg som mamma til Amalie og som mormor til barna som lå i magen. Men denne gangen klarte jeg ikke å glede meg over å høre hvor ung jeg er eller at vi så ut som søstre. Nei, jeg satt bare å prøvde å legge vekk alle ødeleggende tanker om hva som KUNNE gå galt.

 

RESTEN KAN DU LESE i NESTE INNLEGG OG “trust me”, det er mye spennende å lese der også….

KEISERSNITT UTEN BEDØVELSE FOR Å REDDE TVILLINGENE 

tvillingfødselen gikk som vi fryktet

 

En rask liten oppdatering om at tvillingene er født og at både mor og barna har det bra. Fødselen ble ikke som vi håpet på og var nok noe vi fryktet. Skriver mer om dette på mandag, da vi er kommet hjem fra sykehuset.

 

på Snapchat er det daglige oppdateringer. Meg (mormor) finner du som Mette.ask og min datter Amalie (nybakt mamma) finner du som aas019

 

HER KAN DU LESE OM: 3 DØGN I TVILLING-FØDSEL ENDTE I FULL KRISEALARM


HER KAN DU LESE OM: KEISERSNITT UTEN BEDØVELSE FOR Å REDDE TVILLINGENE