Klaget – så babymage for første gang.

Da sitter vi på bussen på vei til hjem til hjembygden til Hüseyin som ligger i innlandet nært Syria grensen. Tror vi har vært på bussen i ca 4 timer og har 4 timer igjen, før vi skal videre med bil til hjembygden. Hadde i utgangspunktet tenkt å ta en buss fra siste stoppestedet og da fått ca 2 timer ekstra. Men nå har tvillingbroren til Hüseyin sagt at han henter oss og og da sparer vi nesten én time.

Reisen til Tyrkia var lang, men jeg har faktisk kost meg stort sett hele veien. Har derimot fått minimalt med søvn, men det tar jeg igjen med late dager i Ören (hjembygden). Flyet fra Istanbul til Ankara tok ca en time og jeg sov hele veien. Frokosten spiste jeg på flyplassen i Istanbul før flyet (matpakke fra Norge). Hüseyin hadde derimot ikke spist frokost og selv med mye mas fra “crazy konen” spiste han ikke før vi fikk kake her på bussen.

Det var helt fantastisk å se mannen min igjen og hver eneste gang vi møtes så føles det ut som vi aldri har vært borte fra hverandre. Fantastisk deilig følelse og en ro i hele kroppen som alltid får meg til å føle meg “hjemme” når vi er sammen. Sammen kan vi nemlig overvinne absolutt alt.

Hüseyin hadde en typisk “Hüseyin reaksjon” når han så meg med gravidmagen for første gang. Først var fokuset på meg og selvfølgelig på to stjålne kyss da færrest mulig kunne se oss. Deretter så han på magen min, smilte med hele ansiktet og sa “what have you done?”, som betyr “Hva har du gjort?”. Deretter smilte han lurt mens det glimtet spøkefullt i øynene. Selv svarte jeg med samme mynt og sa “you did it to me” (du gjorde det mot meg) og ga en like stort smil tilbake. Etter det har jeg innsett at magen min har fått en ny beundrer og at den vil både få mange blikk, smil og berøringer av mannen min.

Vi tok buss fra flyplassen og bort til en busstasjon og videre derfra med taxi. Første taxi stoppet midt i ett vegkryss og sa vi var fremme på adressen vi ga han. Men vi var langt fra det stedet vi skulle være og måtte ta en ny taxi til riktig adresse. Deretter gikk vi inn i en høy bygning noen meter ovenfor visum og søknad bygningen. Dette er ett kontor som hjelper kundene sine med å ordne papirer, oversette og skrive søknader før papirene kan leveres. Hüseyin har god kontakt med sjefen og vi ble tatt imot personlig ved heisen og hadde veldig god oppfølging hele veien.

For meg var det veldig godt å være en del av prosessen og ekstra flott å se hvor god tone min mann hadde med alle sammen. Kontoret består av sjefen selv og to ansatte som skriver søknadene og oversetter. Jeg hadde i forkant prøvd å skrive “klage”brevet, men fant fort ut at det brevet som de skrev i samråd med oss var MYE bedre. Vi slapp i tillegg å betale for noe, så vi er veldig fornøyd. I utgangspunktet tar det kort tid å behandle klage på selve ambassaden, men vår blir sendt til UDI og vi kan beregne ventetid på opp til 6 måneder (NB. Jeg har termin om 6 måneder).

Vi har lagt vekt på selve avslag grunnen og samtidig informert om graviditeten og hvor langt jeg er på vei. Drømmen hadde selvfølgelig vært at vi fikk tidlig svar og at han kunne kommet alerede på nyåret. Men fokuset nå er at han får komme til fødselen om 6 måneder. Etter at søknaden (klagen) var ferdig fikk vi vite at de skulle scanne og sende direkte til UDI. Dermed var vi ferdig og kunne reise hjem til Ören.

Nå har vi jo kjørt ca halve veien med buss og det har gått overraskende bra. Jeg forandrer sittestilling og strekker på beina innimellom, så jeg har ikke noe ubehag eller smerter. Varmegradene er nå kommet opp i 21 grader og solen varmer godt igjennom vinduet. Men vi får ofte tilbud om drikke og vi fikk også kake som snacks i starten på reisen.

Nylig hadde vi ett stopp på veien hvor Hüseyin og meg drakk tyrkisk te og delte Gözleme. Angrer litt på at jeg spiste her jeg sitter, for jeg ble jo selvfølgelig kvalm. Men jeg vet det vil gå over snart og Gözleme er så godt, at det var verdt det. Har så smått begynt å tenke på hvilken middager jeg skal lage til svigerfamilien min og kjenner det stresser meg litt fordi jeg ikke er vant til tyrkiske råvarer og hvordan tyrkiske ganer “tenker”. For det jeg kan synes er godt, kan være vondt for en som ikke er vant til den type smak. Men vi finner nok på noe og de skal uansett få mat!

Gleder meg til å komme hjem til svigerfamilien min og verdens vakreste sted. Skal selvfølgelig vise dere alt sammen og håpe dere vil føle litt på den stemningen jeg selv får. For det å være i et ekte tyrkisk hjem, langt inne i landet og hvor det ikke er turister, er helt spesielt og fantastisk.

 

Nb. Har glemt å ta bilder, men om du går inn på min snapchat så ser du mye fra dagen min i film.

 

-Mette

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

Besøksvisum – Fått svar!

Akkurat nå har jeg så mange følelser i kroppen at jeg merker det er vanskelig å ordlegge meg forståelig her til dere. For samtidig som følelsene herjer i kroppen, så er det også ti tusen tanker som spinner rundt i hodet mitt på samme tid.

Men jeg skal prøve å konsentrere meg for å gi dere svaret vi fikk på søknaden, da jeg vet det er mange som sitter å venter spent etter jeg nylig oppdaterte på snapchat og instastory.

Selvfølgelig kunne jeg bare ha bust ut med svaret og ikke skrevet så mye mer enn det. Men jeg synes det blir mer ordentlig å gi dere hele bildet av hvordan det foregikk og hvordan vi opplevde det.

Som dere vet har både Hüseyin og jeg hatt noen tunge måneder. Han fordi han ikke har kunne vært her og trøstet meg, og fordi han så gjerne ville vært en del av svangerskapet. Meg fordi jeg fikk svangerskapsplager, som førte til deprisjon, som ble forverret ved en tung økonomisk krise som jeg heldigvis nylig kom meg ut av.

I løpet av denne tiden jeg var deprimert har tiden gått i surr, hodet vært tomt og kroppen vært svak. Så det var en stor lettelse å komme ovenpå økonomisk igjen og samtidig kjenne at både hode, kroppen og psyken raskt ble bedre.

Ikke bare påvirket det meg å bli bedre, men også Hüseyin ble utrolig lettet og glad av å se meg få tilbake farge i kinnene, et ekte smil rundt munnen og glimt i øynene. Det har nemlig vært utrolig tungt for han å se hvor tungt jeg hadde det, uten at han kunne gjøre noe annet enn å prate med meg på FaceTime.

Besøksvisum søknaden tok lang tid, men i dag var brevet endelig kommet fram på postkontoret og Hüseyin kastet seg inn i bilen sammen med tvillingbroren og kompisen for å kjøre inn til byen og hente brevet. Vi var begge veldig nervøs og samtidig veldig usikker på hva vi trodde svaret ville bli. Selv vekslet jeg mellom å tenke avslag og innvilget konstant hele tiden.

Men selv ved usikkerhet på hva svaret ville bli, klarte jeg ikke å la være å starte planleggingen på alt vi skulle oppleve sammen, alt jeg skulle vise han og all den viktige tiden vi skulle få være sammen. Ikke minst at han skulle få oppleve ultralyden hvor han kunne se sitt første barn på skjermen, høre hjertelyden og få vite svaret på risikovurderingen sammen med meg.

Hüseyin ringte meg på FaceTime allerede med det samme han satt seg inn i bilen etter å ha hentet brevet. Så åpnet vi det sammen og leste svaret. “avslag”, vi hadde fått avslag…igjen! og på akkurat samme grunnlag som for 1 år siden.

Jeg knakk sammen mens Hüseyin prøvde å være sterk for meg. Men etter en lang tid hvor jeg vekslet på å både være trist, sint og oppgitt, knakk han også sammen. Han er ikke vant å se meg gråte og klarte ikke å holde det inne selv lengre.

Det er urettferdig, blodig urettferdig og jeg er direkte forbanna på hele UDI. Samtidig er jeg forbanna på meg selv for at vi giftet oss i mars og for å ikke skrive at vi venter barn. Jeg tok avgjørelsen på å ikke si noe fordi det enda var så tidlig at det var fare for spontanabort og fordi jeg var redd de ville bruke det mot oss. Men nå er jeg redd de vil tenke vi ble gravid fordi vi fikk avslag.

Hüseyin trøstet meg med at en erklæring fra jordmor med dato for mest sannsynlig unnfangelse dato vil hjelpe oss ved en familiegjenforening søknad. Så da trøster jeg meg med det!

Jeg planlegger nå å reise til Tyrkia i januar/februar og selv om det er godt å ha noe å se frem til, så vil denne julen være tung, dessverre. Barna og øvrige familie skal ikke merke at det er tungt for meg, for dette skal ikke ramme flere enn det må.

Hüseyin ønsker å betale hele familiegjenforening søknaden på 10 500 kroner og vi begynner å sette oss inn i søknadsprosessen så snart så mulig.

Får vi avslag på familiegjenforening, så tror jeg ikke at min styrke vil holde meg oppreist lengre.

Ber om forståelse for at dette oppleves tungt, selv om vi visste om risikoen alt da vi traff hverandre i fjor sommer. Så jeg håper at de som fryder seg over vår smerte, holder det for seg selv.

Det er tungt her og nå, men det blir bedre og det skal ende godt til slutt. Det har nemlig Huseyin og jeg bestemt oss for.

 

-Mette

 

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

Besøksvisum oppdatering

Det har tatt tid med søknaden vår denne gangen og årsaken til det er ikke noe jeg kan svare på. Alt jeg vet er at de aller fleste søknadene behandles av ambassaden innen 15 dager, men hvis ambassaden er i tvil om du kan få visum, så sender de søknaden videre til UDI. Det vil da ta lengre tid, selv om en stort sett får svar innen fire uker.  Men i noen få, helt spesielle tilfeller vil imidlertid søknaden ikke bli ferdig før åtte uker etter at du leverte søknaden.

Nå har jeg mistet oversikten over hvor lenge det er siden vi leverte inn søknaden. Det har nemlig skjedd så mye i livet mitt at jeg ikke har klart å fokusert på selve tiden. Ønsker jeg å finne ut av tiden, så spør jeg bare Hüseyin ettersom han først og fremst har mye bedre hukommelse enn meg og fordi han ikke har hatt like mye “tull” i sin hverdag som det jeg har hatt i det siste. Men jeg vet at vi har passert 15 dager og at vi er på overtid.

De siste dagene har Hüseyin ringt ambassaden hver eneste dag for å undersøke om søknadsprosessen er ferdig og i dag fikk han endelig svar på at søknaden er ferdig behandlet og brevet med svaret er sendt i posten.

Så om jeg hadde ringt UDI nå, så ville jeg nok fått svar på telefonen om søknaden er blitt innvilget eller ikke. Men Hüseyin og jeg er blitt enige om å vente til han sitter med brevet i hendene og vi åpner det sammen på FaceTime. Eller han åpner det fysisk alene, men vi får svaret samtidig.

Det å vite at “dommen” er satt og at det står på trykk i en konvolutt på vei til min mann, er både spennende og skummelt på samme tid. Magefølelsen min er varierende og går fra å tro at vi har fått avslag til å tro vi har fått det innvilget.

Om noen dager skal vi åpne brevet som gir oss svaret på om vi får være nær hverandre igjen, om Hüseyin får være med på ultralyd for å se babyen sin, om vi får feiret jul sammen og om vi får begynne det nye året sammen som man og kone, hånd i hånd.

 

-Mette

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

 

Oppdatering på besøksvisum

Det var et par stykker som ønsket oppdatering på søknadsprosessen, så da kommer det allerede ny informasjon til dere nå.

Hüseyin har nemlig endelig fått ordnet papiret fra jobben og er da helt klar for å levere inn søknaden i Ankara. Det tar ca 7 timer med buss fra Konakli til Ankara, så han setter seg på en buss allerede i kveld og vil da være fremme i Ankara tidlig på morgenen i morgen.

Det var det samme har gjorde i fjor, på omtrent samme tid på året som nå. Husker veldig godt at han hadde glemt jakke og gikk rundt og frøs hele dagen. Noe som førte til at han ble forkjølet. Så jeg skal minne han på å ha med en varm jakke denne gang.

Etter han har levert søknaden vil det ta ca to uker til vi får svar på om den er innvilget eller om vi får avslag. Vi har et stort håp og et enda større ønske, men vi vet også at muligheten for avslag er stor.

I fjor fikk vi avslag på grunnlag at at Hüseyin ikke eide noe i Tyrkia og siden han jobbet kun i høysesongen. Det vil si at de mente det var for lite som holdt han fast i Tyrkia og at sjansen var stor for at han ikke ville returnere etter endt besøkstid.

Det er jo ingenting av det vi fikk som grunnlag på avslag i fjor, som er anderledes i år. Så det er mulig vi får avslag på akkurat samme grunnlag i år.

Vi har forresten ikke nevnt graviditeten i søknaden, da vi følte det ikke ville spille noe rolle den ene eller andre veien

Men nå er det iallefall klart og vi vil levere inn søknaden i morgen og krysse alt vi har for at vi får feiret jul og nyttår sammen, for første gang.

Det hadde vært så fantastisk å hatt han her denne julen, ettersom det er siste jul før vi blir foreldre. Så det å ta med Hüseyin, sønnen min, datteren min og hennes to barn for å besøke foreldrene mine på juleaften, hadde vært helt perfekt.

 

-Mette

 

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask