Han kan komme hjem nå…

Det har gått i ett siden jeg ble gravid og det har vært en heidundrende berg og dalbane hvor det til tider har gått mer nedover enn oppover. Jeg har både vært sterk og svak i løpet av denne perioden. Noe som egentlig er veldig ulikt meg, ettersom jeg anser meg selv som sterk i både medgang og motgang.

 

Det har nok vært mye som har skjedd på kort tid og siden jeg ikke har fått alenetid, har jeg heller ikke fått satt alt av opplevelser og tanker på plass. Har rett og slett ikke klart å finne den indre roen som er så viktig. Det har bare dundret avgårde og jeg har hengt etter og tatt slagene etterhvert som de har kommet. Full i hormoner, følelser og tanker!

Men etter at Hüseyin reiste tilbake til Tyrkia og min datter flyttet ut har jeg hatt en uke helt alene og deretter en uke alene med min sønn. Selvfølgelig har jeg datteren min på 11 uker med meg hele tiden, men hun er enda så liten at jeg får mye alenetid når hun sover.

Alenetiden har gjort meg godt og jeg har fått mye mer av ro og glede på innsiden. Har fått satt ting litt mer på plass, kommet meg inn i ett par nye rutiner som jeg har jobbet med og funnet mer tilbake til den jeg var.

Det har på en måte følt ut som at Hüseyin bare har vært vekkreist på jobb eller ferie og at han snart kommer hjem. Er tomt her uten han og jeg føler veldig at han kan komme hjem nå! Han mangler i det daglige og han mangler når vi går ut, sånn som at vi gikk på stranden i går.

Vi skal søke om familiegjenforening, men har hele tiden tenkt å levere inn en besøksvisum søknad først, slik at han kan være her i litt av behandlingstiden som kan vare opp til 15 måneder. Vi vurderte også D-visum søknad (les mer om D-visum HER), men etter å ha sett så mange få avslag og senere alikevel fått innvilget familiegjenforening, så tar vi ikke sjansen.

Vurderte også å søke om foreldrevisum på 9 måneder for at Hüseyin skulle få være mest mulig sammen med oss. Da kunne han ha vært her i behandlingstiden og deretter 9 måneder om søknaden ble innvilget. Tanken var videre at vi da skulle levere inn en familiegjenforening med det samme foreldrevisumet var innvilget og han da kunne være her i de 9 måneder av behandlingstiden på den søknaden, i tillegg til søknadstiden på den første.

Men vi har falt tilbake på å søke kun vanlig besøksvisum med flere innreiser (multivisum) og deretter familiegjenforening. Dessverre er det kun mulig å søke familiegjenforening og D-visum nå på grunn av Corona. Eller, det er det vi får opplyst om når vi ringer inn til ambassaden i Tyrkia. Samtidig ser jeg at noen får levert søknad etter å ha mast(?) seg til det. Så vi har begynt masingen vår både på ambassaden og UDI, for vi vil gjerne ha inne en søknad før vi går videre på familiegjenforening.

Vi synes det er styr med alt dette søkebestyret og vi går oss litt vill innimellom fordi vi er så redd for å ta feile valg. Men vi gjør det sammen og vi finner ut hva som er best for oss.

Uansett… Nå synes jeg Hüseyin kan komme hjem til oss.

 

-Mette

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask.

 

 

Hüseyin kommer til Norge.

Hadde egentlig tenkt å skrive ett innlegg mye tidligere i dag da jeg opprinnelig har masse å fortelle dere. Men det sitter på en måte fast og det er tydeligvis vanskelig å få det ut i dag. Egentlig veldig uvant for å være meg, da jeg som oftes har motsatt problem med at jeg skriver for mye..

 

Hüseyin er kommet frem til Alanya etter ca 10 timer i bilen. Det er et familiemedlem som kjørte han og de har vært nøye med å unngå mulig smitte under hele turen. Underveis ble de stoppet gjentatte ganger i kontroller hvor det ble målt feber og hvor de måtte vise frem papirer, men alt har gått veldig fint og de er nå kommet frem til sjåføren sitt hjem for å overnatte der. Huset har stått tomt i flere uker da familien reiste til landsbygden hvor Hüseyin bor da smitten begynte å spre seg i Tyrkia.

I morgen vil Hüseyin bli kjørt til flyplassen og sjåføren kjører ikke hjem før de er sikker på at han kommer med på flyet til Norge.

Selv valgte jeg å droppe den lange bilturen fra Bergen til Oslo og heller booke han inn på et fly som går to timer etter han er landet. Faren for smitte øker jo med et ekstra fly og jeg er litt redd det blir problemer i Oslo og at jeg uansett må ut å kjøre. Da tenker jeg på om de ikke vil at de som kommer fra utlandet skal reise videre rundt i Norge uten å gå i karantene først. Dette er jo en ny situasjon for oss alle og ingen er helt sikker på hva de krever av utlendinger som kommer på flyplassen. Vi har iallefall fått alle papirene vi trenger fra UDI og ambassaden i Tyrkia, I tillegg til informasjon om hvordan vi skal gjøre det. Så Hüseyin er godkjent å komme inn i landet og alt skal opprinnelig gå fint uten problemer. Men jeg klarer nok ikke å slappe helt av før jeg ser han komme ut av flyplassen her i Bergen.

Har forresten fått beskjed om at de 12 billettene jeg har kjøpt og ikke fått brukt på grunn av Corona vil bli behandlet etter ca 3 måneder. Så da trenger jeg ikke å styre med det nå lengre og kan legge det fra meg inntill videre.

Har brukt dagen i dag på å kjøpe hybelkomfyr, mikrobølgeovn, plast utemøbler og en ekstra playstation igjennom finn.no og både vasket og spriter det med overflate sprit. Har plassert alt i andre etasje, slik at Hüseyin og jeg kan lage mat oppe og ikke være avhengig av Amalie under karantenen vår de neste 14 dagene.

I tillegg har jeg satt opp noen flatpakket IKEA møbler og prøvd å gjøre det så koselig som mulig til Hüseyin kommer. Babysengen og stellebordet er også så og si klart til babyen, så har fått gjort en del heldigvis.

 

 

-Mette

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

 

 

 

Svar fra UDI om Hüseyin kan komme til Norge eller ikke!

Herligfred hvor mett jeg er nå og hvor vanskelig det er å komme seg opp av sofaen med høygravid magen min som i tillegg er full av påske middag og dessert.

Vi har hatt en fantastisk middag bestående av indrefilet av storfe, fløtegratinerte poteter, honning glaserte grønnsaker og fløtesaus med sødme. Desserten var fruktsalat med krem + ett påskeegg til alle, utenom meg da jeg har påskeegget mitt midt på magen.

 

Håpe dere også har hatt en nydelig påske, selv om dere kanskje har måtte feiret den et annet sted enn dere vanligvis feirer. Selv pleier vi å være hjemme i påsken og har fokus på mat og avslapning, så for oss har denne påsken vært ganske lik alle tidligere år.

Rett før middagen fikk jeg email fra Konsulær seksjon, norsk ambassade i Ankara. En mail jeg har ventet på i hele dag etter at jeg først prøvde å avbestille flybilletten fra Tyrkia til Norge da vi hadde fått vite at det ikke var mulig for Hüseyin å komme til Norge for å være med på fødselen til barnet vårt. Det innlegget kan dere lese HER.

Mailen var kort og presis, noe som gjorde at svaret lyste rett mot meg. Hadde trodd at jeg enten skulle havne i dyp sorg eller i høy lykke når jeg endelig fikk svaret, men kroppen min hadde ingen reaksjon og jeg ble bare sittende å stirre på telefonen mens tankene fløy rundt i topplokket.

Når jeg endelig fikk summet meg sendte jeg melding til Hüseyin for å informere han, før jeg svarte på mailen og satt meg bedre til rette i sofaen. Middagen stod i ovnen og putret, så jeg kunne ikke forsvinne helt inn i min egen verden og jeg ville ikke informe barna før etter middag.

Skrev litt frem og tilbake både med Hüseyin og ambassaden mens jeg lagde middagen og mens jeg samtidig oppførte meg som normalt rundt barna og barnebarna. Kanskje hadde det ikke gått helt opp for meg hva det egentlig betydde og kanskje det enda ikke har gått opp for meg!? Føler meg nemlig veldig følelsesløs rundt det hele og det overrasker meg.

Middagen gikk som normalt og vi koste oss med den gode maten og med lett familieprat. Da vi nærmet oss bunnen av dessert skålen rettet jeg ryggen og sa jeg hadde noe å fortelle og at det var viktig at vi alle var åpne og ærlige om følelser og tanker rundt det jeg hadde å si. Videre sa jeg at det er viktig for meg at alle føler seg hørt og at uansett hva, så skal vi finne den beste løsningen for alle.

“Jeg har fått svar på mailen og Hüseyin har fått tillatelse til å reise inn i Norge for å bo her i 2 måneder”!

Vi ble sittende en stund å prate, hvor vi la vekt på at både Amalie og sønnen min fikk komme med sine tanker og følelser, og hvor vi prøvde å finne løsninger på det som kom frem. Noen av løsningene vi har funnet er at Hüseyin og meg skal ha kjøleskap og mikrobølgeovn oppe i andre etasje, slik at Amalie blant annet slipper å lage middag til oss hver dag. Frokost, lunsj og kvelds vil vi dermed også ordne selv og hun slipper å tenke på at vi skal ha mat. Mat bestillingen med leveranse på døren vil jeg ta på nett som før, og vi vil lage handleliste med å bruke facetime.

Min sønn skal være hos faren sin i den tiden Hüseyin og meg er i karantene, men når karantenen er over skal min sønn og jeg reise på kortreist bilferie slik jeg har lovet han. Min sønn vil veldig gjerne ha med Hüseyin på turen, så da blir det kanskje telt og ikke madrass i bil!

Selv må jeg nok finne meg i å ha en veldig slitsom dag i morgen. Jeg må nemlig ordne alt klart til både Hüseyin kommer og til å gå i 14 dagers karantene. For på mandag må jeg sette meg i bilen, kjøpe inn mat til å ha i bilen og kjøre hele veien til Oslo fra Bergen for å hente Hüseyin hjem.

Tenk at vi fikk ja dere..! Tenk at Hüseyin er godkjent for å være med på flyet til Norge og være her med oss i 2 måneder. Han får være med på fødselen og i nyfødt perioden til barnet vårt, slik vi har drømt om..

Nei det er nok ikke gått opp for meg enda!

I morgen får Hüseyin en mail ifra ambassaden om de siste opplysningene vi trenger. Her er mailen jeg fikk med svaret om at han kan reise til Norge:

 



 

 

-Mette

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

 

 

Alt håp var borte og plutselig…

For to dager siden hadde jeg gitt opp, bestemt meg for å avbestille flybilletten og heller fokusere på å slappe av den siste måneden av graviditeten. Noe som var tungt, men samtidig litt godt da jeg trengte å få vekk den stressfølelsen som ofte har tatt meg i det siste.

Følte på en måte det var bedre å vite, enn å gå fra håp til skuffelse hele tiden. Håp er selvfølgelig alltid bra å ha, men for meg og akkurat i denne situasjonen var det verre enn å vite at han ikke kunne komme. Så det å ta konklusjonen med at han ikke ville komme til fødselen var faktisk litt godt!

Har som jeg skrev i forrige innlegg bestilt og betalt for til sammen 13 flybilletter som ikke har blitt brukt. Da har jeg tenkt på at både tur og retur er egne billetter og ikke tur/retur som én billett. De fleste bilettene ble bestilt helt i starten av smitten før vi fikk det til Norge.

Har vært så mange billetter at jeg faktisk ikke husker grunnen for alle bilettene, haha. Men husker jeg først kjøpte billett med mellomlanding i Italia og at jeg derfor kjøpte nye med mellomlanding I England istedenfor. Bare her er det 4 billetter!

En kan godt kalle det gjentatte impulsive handlinger, men for meg føltes det mer som stress handinger under press. Vi leitet etter muligheter for å være sammen under fødselen og Corona viruset gjorde reise muligheten mindre og mindre for hver dag og nesten hver time, så alt måtte skje så raskt.

Derfor gikk jeg helt amokk og bestilte uten å ha kontroll. Jeg ville han skulle prøve å være med på flyene, bare for å ha gjort alt vi kunne gjøre, mens han ville undersøke og vite mest mulig før han trappet opp på flyplassen. Så det at vi er så forskjellige her, gjorde at flybilletter måtte avbestilles underveis og vi hadde uenigheter om hvor viktig det var.

Hüseyin hadde nemlig litt den holdningen at det løser seg alltid til slutt og at han derfor ville avvente med å komme for å ikke komme for tidlig og da måtte risikere å dra før fødsel eller rett etter fødselen. Mens jeg følte at jo lengre vi ventet, jo mindre sjanse ville vi ha!

Så da vi igjen møtte motstand på det som mest sannsynlig er den siste ekstraordinære flyvningen fra Tyrkia til Norge, ga jeg opp. Hüseyin hadde nemlig undersøkt med ambassaden og flyplassen i Tyrkia og fått vite at han ikke ville komme inn i Norge siden han ikke var norsk statsborger eller hadde norsk pass.

Jeg ga opp og samtidig kjente jeg stressnivået synke. Så jeg følte på en syk måte at det var godt å bare ta en konklusjon og slutte å stresse med det. Han ville komme til å være i Tyrkia mens jeg er i Norge og vi vil ikke treffe hverandre før etter barnet er født og kanskje til og med blitt noen måneder til ett år gammelt.

Så jeg gikk inn og sendte mail til det danske byrået som hadde ansvaret for bookingen av flyet som skal lande kommende tirsdag i Norge.

 

 



 

 

Etter jeg sendte mailen sank stresset og jeg tenkte ikke noe særlig mer på mailen før jeg fikk svar. Så plumpet det plutselig inn ett svar som gjorde meg litt usikker. Ble nemlig både usikker og uenig med meg selv på hva den egentlig betydde. Var det tilbakebetalingen de hadde i tankene eller selve reisen mellom Tyrkia og Norge. Her var mailen jeg fikk:

 

 



 

 

Jeg sendte informasjonen de ønsket og samtidig gjentok jeg situasjonen vår om fødselen min mann så gjerne ønsker å være med på. Var som sagt litt usikker, men følte dette handlet om muligheten for at Hüseyin kan komme til Norge og ikke på pengene jeg ville ha refundert.

Etter noen timer fikk jeg denne:

 

 



 

 

Så nå venter jeg på det siste og avgjørende svaret på om Hüseyin får være med flyet eller ikke. Jeg hadde gitt opp og samtidig slått meg til ro med det, og nå er håpet tilbake MYE høyere enn noen gang!

Har i tillegg blitt kontaktet av en leser som har mannen sin i Tyrkia og har booket samme fly som oss. Han er tyrkisk slik som Hüseyin og hun norsk som meg. Sammen har de ett barn og er høygravid med sitt andre nå. Så situasjonen er ganske så lik vår og sakene våre bør da falle under samme beslutning hos UDI (synes jeg). De fikk nemlig godkjent av UDI at han kunne komme inn i Norge på paragraf 2, d (som jeg viste skjermbilde av i forrige innlegg. TRYKK HER for innlegget).

Så nå er altså håpet på topp og det er en lang vei ned til bakken om håpet igjen blir knust.

Venter i spenning på mail og håper det kommer iløpet av dagen.

 

-Mette

 

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

 

 

Besøksvisum klage – fått svar!

 

Vi var ikke forberedt på å få svar så raskt, da behandlingstiden på klagen var opp til 5 måneder (om jeg ikke husker feil). Så da Hüseyin ringte meg i går kveld og sa at vi hadde fått svar, trodde jeg først han bare tullet med meg. Men siden han aldri har tullet om slike ting før, forstod jeg raskt at han faktisk hadde fått svar fra UDI.

Tror han prøvde å holde seg alvorlig, men det var veldig synlig at dette var et svar som virkelig berørte han så mye at han hadde tårer i øyenkrokene. Jeg spurte raskt om hva svaret var og han svarte med å sende meg et bilde som han ba meg lese. Så jeg trykket meg ut av kameraet hvor vi kunne se hverandre og inn i samtalen på messenger.

Der fant jeg dette skjermbilde:

 

Om du ikke kan engelsk, så står det altså at vi har fått innvilget søknaden til besøksvisum etter at vi klaget på avslaget. 90 dager besøk hvor han kan reise inn i schengen land 2 ganger om han ønsker det. Det vil si at i kan dele disse 90 dagene på to reiser eller ta alle 90 dager samtidig.

Jeg leste det, begynte å smile, leste det en gang til og hadde det største smilet da jeg åpnet kameraet og så min fantastiske mann sitte der å smile hele veien rundt fra øre til øre. Husker ikke hva jeg sa etter det, men jeg endte opp i en god blanding av skikkelig gråt og den største latteren jeg noen sinne har hørt komme ut av meg. Altså.. Herregud, vi har fått godkjent besøksvisumet og skal få lov til å ha masse tid sammen før vi blir foreldre. Dere aner ikke hvor lettet og lykkelig vi er og samtidig så sjokkert at vi ikke helt forstår at det er sant.

Det var faktisk første gang Hüseyin sa at jeg snakket litt for mye og at vi heller kunne snakke sammen senere på kvelden. Vanligvis er det nemlig Huseyin som ønsker å snakke mest, lengst og oftest, mens jeg ikke er like flink som han. Så det at han var den som avsluttet samtalen kun etter 1 time er ikke bare uvanlig, men det har faktisk aldri skjedd før. Men han hadde mange å fortelle det til og som han sa, nå visste han at vi snart vil være sammen igjen og da slappet han mer av.

I dag har han vært på jakt i fjellet med vennene sine og har derfor ikke kommet i gang med noe enda. Men jeg tror han hadde godt av å la det synke inn litt, snakke uforstyrret med kompisene oppe på fjellet og kose seg med jakten før alt “styret” begynner. For i morgen tar han bussen inn til Ankara og bor hos en kompis der i ett par dager. Der skal han nemlig innom det samme kontoret som hjalp oss med klagen (Hüseyin kjenner sjefen) for å få litt tips og råd, både om besøksvisum og om hva vi gjør videre.

Vi er nemlig litt usikker på hva som er best å gjøre videre. Om vi skal ta alle 90 dagene nå og søke besøksvisum til fødselen igjen, om vi skal dele opp de 90 dagene og ta litt nå og resten til fødsel og så søke familiegjenforening etter det, eller om vi skal ta 90 dager nå, søke familiegjenforening og samtidig søke D-visum slik at han kan være her på fødselen mens vi venter på svar på familiegjenforeningen. Alt dette vil han ta opp med han på dette kontoret og så henter han passet sitt på UDI, ordner reiseforsikring og bestiller flybilletter hjem til meg ❤️.

Jeg er utrolig glad for at jeg ble med ned når vi klagde på avslaget og selvfølgelig aller mest glad for at vi stolte på oss selv og valgte å klage selv om så mange mente vi gjorde et dårlig valg. Usikker på hva som avgjorde at vi fikk innvilget søknad etter klagen, men vi leverte både papirer på graviditet og termin, papirer på skolegangen til Hüseyin og at faren hans er syk. Grunnen til at vi ikke leverte det første gangen var at jeg ikke var langt nok på vei i graviditeten til at jeg hadde gode nok papirer, vi tenkte at skrivet fra jobben hans var nok og at skolepapirer var unødvendig og sykepapirene på faren leverte vi ikke fordi det tydeligvis ikke var godt nok på første søknad for ett år siden.

Tror ikke han klarer å komme hit før julaften siden det nå er helg, men vi satser på at han kan komme i romjulen og at vi dermed får feiret nyttårsaften sammen. Jeg skulle jo egentlig feire alene siden sønnen min er hos faren på nyttårsaften og Amalie blir hjemme med tvillingene og samboeren fordi det er det beste for barna i all støyen.

Herligfred dere…. Hüseyin skal komme hjem hit til meg og bo med meg i maaange uker.

 

-Mette

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

Klaget – så babymage for første gang.

Da sitter vi på bussen på vei til hjem til hjembygden til Hüseyin som ligger i innlandet nært Syria grensen. Tror vi har vært på bussen i ca 4 timer og har 4 timer igjen, før vi skal videre med bil til hjembygden. Hadde i utgangspunktet tenkt å ta en buss fra siste stoppestedet og da fått ca 2 timer ekstra. Men nå har tvillingbroren til Hüseyin sagt at han henter oss og og da sparer vi nesten én time.

Reisen til Tyrkia var lang, men jeg har faktisk kost meg stort sett hele veien. Har derimot fått minimalt med søvn, men det tar jeg igjen med late dager i Ören (hjembygden). Flyet fra Istanbul til Ankara tok ca en time og jeg sov hele veien. Frokosten spiste jeg på flyplassen i Istanbul før flyet (matpakke fra Norge). Hüseyin hadde derimot ikke spist frokost og selv med mye mas fra “crazy konen” spiste han ikke før vi fikk kake her på bussen.

Det var helt fantastisk å se mannen min igjen og hver eneste gang vi møtes så føles det ut som vi aldri har vært borte fra hverandre. Fantastisk deilig følelse og en ro i hele kroppen som alltid får meg til å føle meg “hjemme” når vi er sammen. Sammen kan vi nemlig overvinne absolutt alt.

Hüseyin hadde en typisk “Hüseyin reaksjon” når han så meg med gravidmagen for første gang. Først var fokuset på meg og selvfølgelig på to stjålne kyss da færrest mulig kunne se oss. Deretter så han på magen min, smilte med hele ansiktet og sa “what have you done?”, som betyr “Hva har du gjort?”. Deretter smilte han lurt mens det glimtet spøkefullt i øynene. Selv svarte jeg med samme mynt og sa “you did it to me” (du gjorde det mot meg) og ga en like stort smil tilbake. Etter det har jeg innsett at magen min har fått en ny beundrer og at den vil både få mange blikk, smil og berøringer av mannen min.

Vi tok buss fra flyplassen og bort til en busstasjon og videre derfra med taxi. Første taxi stoppet midt i ett vegkryss og sa vi var fremme på adressen vi ga han. Men vi var langt fra det stedet vi skulle være og måtte ta en ny taxi til riktig adresse. Deretter gikk vi inn i en høy bygning noen meter ovenfor visum og søknad bygningen. Dette er ett kontor som hjelper kundene sine med å ordne papirer, oversette og skrive søknader før papirene kan leveres. Hüseyin har god kontakt med sjefen og vi ble tatt imot personlig ved heisen og hadde veldig god oppfølging hele veien.

For meg var det veldig godt å være en del av prosessen og ekstra flott å se hvor god tone min mann hadde med alle sammen. Kontoret består av sjefen selv og to ansatte som skriver søknadene og oversetter. Jeg hadde i forkant prøvd å skrive “klage”brevet, men fant fort ut at det brevet som de skrev i samråd med oss var MYE bedre. Vi slapp i tillegg å betale for noe, så vi er veldig fornøyd. I utgangspunktet tar det kort tid å behandle klage på selve ambassaden, men vår blir sendt til UDI og vi kan beregne ventetid på opp til 6 måneder (NB. Jeg har termin om 6 måneder).

Vi har lagt vekt på selve avslag grunnen og samtidig informert om graviditeten og hvor langt jeg er på vei. Drømmen hadde selvfølgelig vært at vi fikk tidlig svar og at han kunne kommet alerede på nyåret. Men fokuset nå er at han får komme til fødselen om 6 måneder. Etter at søknaden (klagen) var ferdig fikk vi vite at de skulle scanne og sende direkte til UDI. Dermed var vi ferdig og kunne reise hjem til Ören.

Nå har vi jo kjørt ca halve veien med buss og det har gått overraskende bra. Jeg forandrer sittestilling og strekker på beina innimellom, så jeg har ikke noe ubehag eller smerter. Varmegradene er nå kommet opp i 21 grader og solen varmer godt igjennom vinduet. Men vi får ofte tilbud om drikke og vi fikk også kake som snacks i starten på reisen.

Nylig hadde vi ett stopp på veien hvor Hüseyin og meg drakk tyrkisk te og delte Gözleme. Angrer litt på at jeg spiste her jeg sitter, for jeg ble jo selvfølgelig kvalm. Men jeg vet det vil gå over snart og Gözleme er så godt, at det var verdt det. Har så smått begynt å tenke på hvilken middager jeg skal lage til svigerfamilien min og kjenner det stresser meg litt fordi jeg ikke er vant til tyrkiske råvarer og hvordan tyrkiske ganer “tenker”. For det jeg kan synes er godt, kan være vondt for en som ikke er vant til den type smak. Men vi finner nok på noe og de skal uansett få mat!

Gleder meg til å komme hjem til svigerfamilien min og verdens vakreste sted. Skal selvfølgelig vise dere alt sammen og håpe dere vil føle litt på den stemningen jeg selv får. For det å være i et ekte tyrkisk hjem, langt inne i landet og hvor det ikke er turister, er helt spesielt og fantastisk.

 

Nb. Har glemt å ta bilder, men om du går inn på min snapchat så ser du mye fra dagen min i film.

 

-Mette

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

Besøksvisum – Fått svar!

Akkurat nå har jeg så mange følelser i kroppen at jeg merker det er vanskelig å ordlegge meg forståelig her til dere. For samtidig som følelsene herjer i kroppen, så er det også ti tusen tanker som spinner rundt i hodet mitt på samme tid.

Men jeg skal prøve å konsentrere meg for å gi dere svaret vi fikk på søknaden, da jeg vet det er mange som sitter å venter spent etter jeg nylig oppdaterte på snapchat og instastory.

Selvfølgelig kunne jeg bare ha bust ut med svaret og ikke skrevet så mye mer enn det. Men jeg synes det blir mer ordentlig å gi dere hele bildet av hvordan det foregikk og hvordan vi opplevde det.

Som dere vet har både Hüseyin og jeg hatt noen tunge måneder. Han fordi han ikke har kunne vært her og trøstet meg, og fordi han så gjerne ville vært en del av svangerskapet. Meg fordi jeg fikk svangerskapsplager, som førte til deprisjon, som ble forverret ved en tung økonomisk krise som jeg heldigvis nylig kom meg ut av.

I løpet av denne tiden jeg var deprimert har tiden gått i surr, hodet vært tomt og kroppen vært svak. Så det var en stor lettelse å komme ovenpå økonomisk igjen og samtidig kjenne at både hode, kroppen og psyken raskt ble bedre.

Ikke bare påvirket det meg å bli bedre, men også Hüseyin ble utrolig lettet og glad av å se meg få tilbake farge i kinnene, et ekte smil rundt munnen og glimt i øynene. Det har nemlig vært utrolig tungt for han å se hvor tungt jeg hadde det, uten at han kunne gjøre noe annet enn å prate med meg på FaceTime.

Besøksvisum søknaden tok lang tid, men i dag var brevet endelig kommet fram på postkontoret og Hüseyin kastet seg inn i bilen sammen med tvillingbroren og kompisen for å kjøre inn til byen og hente brevet. Vi var begge veldig nervøs og samtidig veldig usikker på hva vi trodde svaret ville bli. Selv vekslet jeg mellom å tenke avslag og innvilget konstant hele tiden.

Men selv ved usikkerhet på hva svaret ville bli, klarte jeg ikke å la være å starte planleggingen på alt vi skulle oppleve sammen, alt jeg skulle vise han og all den viktige tiden vi skulle få være sammen. Ikke minst at han skulle få oppleve ultralyden hvor han kunne se sitt første barn på skjermen, høre hjertelyden og få vite svaret på risikovurderingen sammen med meg.

Hüseyin ringte meg på FaceTime allerede med det samme han satt seg inn i bilen etter å ha hentet brevet. Så åpnet vi det sammen og leste svaret. “avslag”, vi hadde fått avslag…igjen! og på akkurat samme grunnlag som for 1 år siden.

Jeg knakk sammen mens Hüseyin prøvde å være sterk for meg. Men etter en lang tid hvor jeg vekslet på å både være trist, sint og oppgitt, knakk han også sammen. Han er ikke vant å se meg gråte og klarte ikke å holde det inne selv lengre.

Det er urettferdig, blodig urettferdig og jeg er direkte forbanna på hele UDI. Samtidig er jeg forbanna på meg selv for at vi giftet oss i mars og for å ikke skrive at vi venter barn. Jeg tok avgjørelsen på å ikke si noe fordi det enda var så tidlig at det var fare for spontanabort og fordi jeg var redd de ville bruke det mot oss. Men nå er jeg redd de vil tenke vi ble gravid fordi vi fikk avslag.

Hüseyin trøstet meg med at en erklæring fra jordmor med dato for mest sannsynlig unnfangelse dato vil hjelpe oss ved en familiegjenforening søknad. Så da trøster jeg meg med det!

Jeg planlegger nå å reise til Tyrkia i januar/februar og selv om det er godt å ha noe å se frem til, så vil denne julen være tung, dessverre. Barna og øvrige familie skal ikke merke at det er tungt for meg, for dette skal ikke ramme flere enn det må.

Hüseyin ønsker å betale hele familiegjenforening søknaden på 10 500 kroner og vi begynner å sette oss inn i søknadsprosessen så snart så mulig.

Får vi avslag på familiegjenforening, så tror jeg ikke at min styrke vil holde meg oppreist lengre.

Ber om forståelse for at dette oppleves tungt, selv om vi visste om risikoen alt da vi traff hverandre i fjor sommer. Så jeg håper at de som fryder seg over vår smerte, holder det for seg selv.

Det er tungt her og nå, men det blir bedre og det skal ende godt til slutt. Det har nemlig Huseyin og jeg bestemt oss for.

 

-Mette

 

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

Besøksvisum oppdatering

Det har tatt tid med søknaden vår denne gangen og årsaken til det er ikke noe jeg kan svare på. Alt jeg vet er at de aller fleste søknadene behandles av ambassaden innen 15 dager, men hvis ambassaden er i tvil om du kan få visum, så sender de søknaden videre til UDI. Det vil da ta lengre tid, selv om en stort sett får svar innen fire uker.  Men i noen få, helt spesielle tilfeller vil imidlertid søknaden ikke bli ferdig før åtte uker etter at du leverte søknaden.

Nå har jeg mistet oversikten over hvor lenge det er siden vi leverte inn søknaden. Det har nemlig skjedd så mye i livet mitt at jeg ikke har klart å fokusert på selve tiden. Ønsker jeg å finne ut av tiden, så spør jeg bare Hüseyin ettersom han først og fremst har mye bedre hukommelse enn meg og fordi han ikke har hatt like mye “tull” i sin hverdag som det jeg har hatt i det siste. Men jeg vet at vi har passert 15 dager og at vi er på overtid.

De siste dagene har Hüseyin ringt ambassaden hver eneste dag for å undersøke om søknadsprosessen er ferdig og i dag fikk han endelig svar på at søknaden er ferdig behandlet og brevet med svaret er sendt i posten.

Så om jeg hadde ringt UDI nå, så ville jeg nok fått svar på telefonen om søknaden er blitt innvilget eller ikke. Men Hüseyin og jeg er blitt enige om å vente til han sitter med brevet i hendene og vi åpner det sammen på FaceTime. Eller han åpner det fysisk alene, men vi får svaret samtidig.

Det å vite at “dommen” er satt og at det står på trykk i en konvolutt på vei til min mann, er både spennende og skummelt på samme tid. Magefølelsen min er varierende og går fra å tro at vi har fått avslag til å tro vi har fått det innvilget.

Om noen dager skal vi åpne brevet som gir oss svaret på om vi får være nær hverandre igjen, om Hüseyin får være med på ultralyd for å se babyen sin, om vi får feiret jul sammen og om vi får begynne det nye året sammen som man og kone, hånd i hånd.

 

-Mette

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

 

Oppdatering på besøksvisum

Det var et par stykker som ønsket oppdatering på søknadsprosessen, så da kommer det allerede ny informasjon til dere nå.

Hüseyin har nemlig endelig fått ordnet papiret fra jobben og er da helt klar for å levere inn søknaden i Ankara. Det tar ca 7 timer med buss fra Konakli til Ankara, så han setter seg på en buss allerede i kveld og vil da være fremme i Ankara tidlig på morgenen i morgen.

Det var det samme har gjorde i fjor, på omtrent samme tid på året som nå. Husker veldig godt at han hadde glemt jakke og gikk rundt og frøs hele dagen. Noe som førte til at han ble forkjølet. Så jeg skal minne han på å ha med en varm jakke denne gang.

Etter han har levert søknaden vil det ta ca to uker til vi får svar på om den er innvilget eller om vi får avslag. Vi har et stort håp og et enda større ønske, men vi vet også at muligheten for avslag er stor.

I fjor fikk vi avslag på grunnlag at at Hüseyin ikke eide noe i Tyrkia og siden han jobbet kun i høysesongen. Det vil si at de mente det var for lite som holdt han fast i Tyrkia og at sjansen var stor for at han ikke ville returnere etter endt besøkstid.

Det er jo ingenting av det vi fikk som grunnlag på avslag i fjor, som er anderledes i år. Så det er mulig vi får avslag på akkurat samme grunnlag i år.

Vi har forresten ikke nevnt graviditeten i søknaden, da vi følte det ikke ville spille noe rolle den ene eller andre veien

Men nå er det iallefall klart og vi vil levere inn søknaden i morgen og krysse alt vi har for at vi får feiret jul og nyttår sammen, for første gang.

Det hadde vært så fantastisk å hatt han her denne julen, ettersom det er siste jul før vi blir foreldre. Så det å ta med Hüseyin, sønnen min, datteren min og hennes to barn for å besøke foreldrene mine på juleaften, hadde vært helt perfekt.

 

-Mette

 

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask