20 timers reise og 4 flyplasser

Hei dere,

Tenkte jeg bare skulle svippe innom en tur for å gi dere en liten oppdatering på dagen.

Er som tidligere skrevet på vei til Hüseyin i Tyrkia. Så i morgen tidlig lander jeg altså i Ankara for at vi skal få levert noen papirer. Det er nemlig der ambassaden er og det er der Hüseyin tidligere har levert søknader.

Nå skal vi klage, eller rettere sagt etterlevere flere papirer for å se om det kan utgjøre noe forskjell på besøksvisum søknaden vi fikk avslag på. Men mest av alt, så skal vi ha en uke sammen hvor vi prioriterer hverandre og hvor vi koser oss hjemme med svigerfamilien min. Det er jo selvfølgelig hovedmålet med hele turen og det gleder vi oss til begge to.

Hüseyin tok bussen til Ankara alt i går og bor nå hos en han kjenner. Han er alltid tidlig ute og hadde garantert sovet på flyplassen om han ikke hadde hatt noen andre steder å sove. For er det en ting jeg vet, så er det at Hüseyin kan jeg stole 100% på og han kunne gitt meg hele verden, om jeg spurte.

Reiseruten min er lang og består av 20 timer og 4 flyplasser. Selvfølgelig hadde jeg valgt direktefly om jeg kunne det, men jeg har alltid tenkt økonomi når jeg booker fly og da er lang reisevei det billigste. De første gangene syntes jeg det var tungt å reise på den måten og jeg syntes nesten synd på meg selv som måtte sove på noen stoler om natten. Men jeg ble vant til det og de siste gangene har jeg ikke sett på det å reise nesten i ett døgn, som noe problem. Det er bare noe jeg må igjennom for å komme meg billig til Tyrkia.

Reiserute: Bergen – London – Istanbul – Ankara.

Jeg fikk tak i en billig billett på ca 1500 kroner på skyscanner.no, men hadde jeg kjøpt da jeg var inne dagen før, hadde jeg fått en billett til 1200 kroner. Så det er lurt å hele tiden gå inn å sjekke og slå til med det samme en finner ett godt tilbud.

Blir faktisk litt godt å se Ankara, ettersom Hüseyin har vært der ett par ganger i sammenheng med søknader. For nå får jeg se området selv med egne øyne og dermed får jeg et bedre innblikk i hvordan det er for Hüseyin og hvordan det foregår. Ser også frem til å ta den bussen han alltid tar frem og tilbake, fordi det gir meg mer forståelse på en måte. Bussen tar ca 8 timer og fører oss fra Ankara til Adiyaman, etter vi har levert fra oss alt av papirer.

Akkurat nå er jeg i London og skal være her frem til neste fly går klokken 17:35. Her er det sol, ganske mildt og masse folk. Jeg kan ikke sjekke inn før om lenge, så nå sitter jeg bare på en myk stol og slapper av mens jeg spiser litt niste og koser meg. Det er nemlig rå-lurt å lage flere matpakker når en skal ut på en slik reise som dette. For skal en først reise billig med store omveier, så kan en like gjerne gjøre maten billigere også.

Pakket med meg tre matpakker med fire skiver i hver, I tillegg til frukten min bestefar ga meg da han kjørte meg til flyplassen. En matpakke spiste jeg på flyplassen i dag tidlig i syv tiden, en spiser jeg nå og en i morgen tidlig. Så vi jeg ta frukten innimellom og kjøpe meg ett måltid til middag.

Tro det eller ei, men jeg koser meg og jeg gleder meg til hver minste lille del jeg skal få oppleve denne uken. Alt har sin sjarm og så lenge jeg snart har mannen min ved min side, så føler jeg meg både lykkelig og trygg.

Gleder meg til at Hüseyin skal få se gravidmagen min og spesielt til vi skal ta ultralyd i Besni, som er den samme byen vi opprinnelig tenkte å leie leilighet.

Nb. jeg har med pengene (euro) jeg fikk av Hüseyin og skal kreve at vi bruker de pengene på buss og lignende. Han har sagt at han skal spandere alt, slik han alltid gjør. Men jeg får ikke brukt pengene som euro og orker ikke å styre med å reise ned til sentrum av Bergen for å lete etter den eneste banken som veksler. I tillegg koster det en del å veksle, så da har pengene mye bedre nytte i Tyrkia.

 

-Mette

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

Da var det betalt og alt er klart

Endelig fikk jeg regnestykket til å gå opp og nå er alt klart for at jeg kan reise til Tyrkia neste uke.

Det ble mye styr siden det var litt i siste liten på grunn av klagefristen på søknaden. Vi bestemte jo oss nemlig for å klage og da hadde vi kun 3 uker på oss til å levere søknad. Nå er det gått én uke, så vi var enten nødt til å bare trø til eller droppe hele klagen.

Jeg har selv anbefalt andre til å ikke klage, men heller ta å søke på nytt. Grunnen til det er at det tar tid med klage prosessen, mens søknaden tar stort sett bare 15 dager. Men nå ble situasjonen vår slik at det faktisk passet best for oss å klage istedenfor.

Jeg har jo en turnus med én friuke hver måned og kan derfor reise om jeg ønsker det. Men denne gangen hadde vi for kort tid på oss og da klaffet det ikke med friuke min. Så ved hjelp av fantastiske nattevakt kollegaer, har jeg nå fått byttet vekk alle vaktene mine og er fri til å reise.

I dag har jeg betalt 1 530 kroner for fly fra Bergen til Ankara, hvor vi skal levere klagen. Reisen tar meg ca 20 timer og jeg må mellomlande på to flyplasser før jeg kommer frem. Reiser på førstkommende tirsdag og kommer frem tidlig på onsdag morgen. Deretter skal Hüseyin og meg ta bussen i 8 timer hjem til familien hans.

Det blir en lang reise, men for Hüseyin og meg er det selvfølgelig verdt tiden vi får sammen. Er lenge siden vi har sett hverandre og nå trenger vi denne tiden før jul og nyttår kommer.

På vei hjem til familien skal vi forresten ta én ukes handling av matvarer som jeg skal bruke til å lage middag til hele familien i den tiden jeg er på besøk. Gleder meg noe helt enormt og skal selvfølgelig dele denne opplevelsen med dere både på bloggen, snapchat og Instagram.

Men før jeg reiser ned til min mann, skal jeg altså på sykehuset i morgen for å få svar på risikovurderingen jeg tok sist. Er litt smånervøs, men håper virkelig på et positivt svar og at jeg kan reise til Hüseyin med et smil rundt munnen.

Nyt søndagen dere, så sees vi i morgen.

 

-Mette

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

 

Barnefaren i Tyrkia..

Fremdeles strømmer det inn med tips og råd, i tillegg til meninger om at vi velger feil. Veldig takknemlig for at dere tar dere tid til å tenke på oss, det er jeg virkelig, men nå har vi bestemt oss for neste skritt og da holder vi på det.

Vi vet at sannsynligheten for at søknaden vil bli omgjort med en klage er liten, men vi har valgt å prøve. Vi har også valgt å legge frem absolutt alt vi har av papirer og opplysninger, ikke bare med tanke på klagen, men også med tanke på fremtidige søknader. Sannheten vil en alltid komme lengst med, selv om det kanskje tar litt lengre tid.

Graviditeten gir oss ingen fordel nå og vi valgte derfor først å ikke ta det med. I tillegg var jeg under 12 uker og faren for spontanabort var større. Men vi tror at det på sikt vil være en fordel at det blir sagt nå og ikke senere. For det må uansett bli sagt en gang og det å tilbakeholde informasjonen kan være uheldig. Ved neste søknad som enten blir besøksvisum til fødsel eller familiegjenforening, så vil vi uansett ta med den informasjonen og da tror jeg det er lurt av oss å ta det med alt nå.

Når det kommer til papirer på utdanning så var vi usikker ettersom han ikke går daglig på skole, men kun stiller opp på eksamener. Altså litt som nettbasert skole med møter ett par ganger i året. Derfor var jobb papirene bedre å ta med i søknaden. Han har nemlig fått laget en skriftlig avtale med jobben at han kommer tilbake når sesongen starter. Så disse papirene burde veie sterkt ettersom det er en forplikelse han må holde.

Sist la vi med papirer på sykdommene faren har og ett skriv på at de begge er gamle og trenger hjelp. Det gjorde vi ikke denne gangen, men skal etterlevere nå ved klage.

Det å forandre på selve årsaken de bruker på avslag er vanskelig å få til. Han har ingen eiendom eller bedrift og det får vi ikke forandret på. Han har også en avtale med nåværende jobb, som han ikke kan bryte for å ta en vanlig helårs jobb. Samtidig er vi begge fokusert på å gjøre dette rett og ikke ta noen lettvinte løsninger som kan slå tilbake på oss senere. Ting skal gjøres etter boken og ikke ulovlig, det er veldig viktig for oss.

Med ett skritt av gangen og med sannheten i ryggen, vil vi nå målet til slutt. Hvor lang tid det vil ta, gjenstår å se!

Nå holder jeg på å ordne med jobben og barnepass, for at jeg kan reise til Tyrkia kommende uke. Vi hadde 3 ukers klagefrist og når jeg kommer ned har vi altså to uker på oss. Men om jeg hadde sendt papirer i posten, kunne vi risikert å ikke nådd fristen. Derfor er det bedre å levere papirene i Ankara personlig.

Min første tanke var å ordne to uker i Tyrkia, men på grunn av at barnefaren til sønnen min reiser vekk på jobbreise, så blir det max en uke. Men den uken, eller de dagene (mulig det blir mindre enn en uke) skal nytes fullt ut.

Planen er å møtes i Ankara, levere papirer og deretter ta bussen direkte tilbake til Adiyaman. Det er en busstur på ca 8 timer, som jeg skal klare helt fint. Deretter bor vi hjemme hos Hüseyin med hans tvillingbror og foreldre til jeg skal dra hjem igjen til Norge. Ingen hotell, ingen restauranter og ingen ekstra utgifter. Kun fly, buss og på besøk.

Jeg betaler altså ikke for mat eller opphold, men har gitt beskjed om at jeg ønsker å ha ansvaret for å lage middag, dessert og knask/kvelds hver dag. Så avtalen nå er at moren lager frokost og jeg tar resterende måltider, noe som jeg gleder meg noe helt ekstremt til ❤️. Jeg elsker nemlig å lage mat og har planer om å lage typisk tyrkisk mat, men også mat som jeg er vant til fra Norge.

Vi trenger sårt å se hverandre igjen “face to face” etter alt som har skjedd og vi trenger fysisk kontakt. Vi har ikke engang klemmet hverandre etter vi fant ut at vi er gravid og vi har ikke fått feiret graviditeten. Så ett par tusen kroner å betale for denne reisen er den beste måten å prioritere pengene mine. Andre bruker penger på for eksempel røyk, alkohol, fest, julebord, klær og sminke.. Jeg bruker heller de pengene på å være nær mannen min.

Nb. Vi håper å få ordnet med en ultralyd i Tyrkia, slik at Hüseyin kan få oppleve å se babyen sin.

 

I dag skal jeg på familiebesøk, i morgen er det fullt fokus på å organisere reisen og mandag blir det ultralyd og svar på risikovurderingen. Deretter reiser jeg mest sannsynlig til Tyrkia på tirsdag med forhåpentligvis gode nyheter i bagasjen fra sykehuset (risikovurderingen).

 

-Mette

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

 

Vi har ombestemt oss…

Først og fremst ønsker jeg å takke for alle meldingene jeg har fått det siste døgnet på alle kanalene mine. Er helt fantastisk at det finnes så mange som enten ønsker å hjelpe med tips og råd, eller vil komme med lykkeønskninger og gode ord.

Jeg er nemlig helt satt ut over hvor mye og hvor mange som bryr seg om Huseyin og meg og vår historie. Veldig, veldig glad for at dere følger oss på veien og krysser fingrene for oss.

Bilde er tatt i landsbygden Ören (ett stykke fra Besni). Ligger ikke så langt fra grensen til Syria og er verdens nydeligste sted

 

Vi har ikke gått inn i dette med lukkede øyner og har selvfølgelig visst at dette ville bli en tung, lang og vanskelig vei. Men selv om vi visste det på forhånd, så gjør det jo ikke følelsene våre noe mindre når vi befinner oss midt oppi det.

Egentlig er jo alle stadiene veldig tunge hver for seg og jeg husker at savnet helt i starten var mye vanskeligere enn den er nå. Vi er på en måte blitt vant til å savne hverandre og det er blitt vår hverdag. Nå befinner vi oss i stadiet hvor vi er gravide og ønsker tid sammen og etter hvert bo sammen, og det stadiet er nok det som er mest synlig vanskelig for andre, mens stadiet vi har vært igjennom og det som kommer senere ikke vil være like synlig for andre enn oss som går igjennom det.

Har fått spørsmål om jeg angrer på mine valg nå som jeg sitter alene, gravid og med en ektemann i Tyrkia. Jeg kan forstå at noen kanskje tror jeg angrer og at jeg plutselig innser hvor tungt det faktisk er. Men dette har Huseyin og jeg vært forberedt på lenge og vi vet absolutt alle risikoene ved valgene vi har tatt. Vi angrer ikke på ett eneste valg og ville gjort alt det samme en gang til, om vi fikk muligheten til forandring. Det eneste er jo at ekteskapet i mars hadde sett bedre ut på papiret senere på året eller evt året etterpå. Men for oss var mars den datoen som var best av flere årsaker.

Vi vet i våre hjerter at vi ikke har gjort noe galt, at vi ikke har noen baktanker eller ikke kommer til å være en belastning for Norge. Vi er kun to mennesker som elsker hverandre, ønsker å stifte familie og leve sammen under samme tak. En dag vil den drømmen bli sann, det handler bare om tid!

Nydelige Ören og nydelige mannen min

 

Jeg har fått veldig mange forskjellige råd og tips angående søknader på både besøksvisum og familiegjenforening. Noen har erfaringer fra søknader som ble innvilget og andre har erfaring fra søknader som ble avslått.

Alle kommer med kjempe gode råd. Men det er også veldig mye forskjellig og det er vanskelig å vite hvilken vi skal gå for ettersom det tydeligvis ikke er noe fasit på hva som er rett og galt, men at det varierer fra sakene og saksbehandlerne. Det som den ene fikk innvilget søknad på, har en annen fått avslag på og selv om begge hadde samme utgangspunkt så er resultatet helt forskjellig.

Vi har tidligere blitt anbefalt å ikke nevne graviditeten før det er nødvendig og utfra avslag grunnen vi fikk, ser jeg jo at en graviditet kanskje kunne veid mer over på avslag siden enn på innvilgelse. Det som veide over på avslag siden nå er at Huseyin er ung, barnløs, ingen eiendom og ingen fast jobb (kun sessongarbeider) i sitt eget land. I tillegg skulle han besøke sin kone i Norge som ifølge ambassaden og UDI er ett veldig ettertraktet land å bo i. Dermed får vi avslag på faren for at han ikke kommer til å returnere til Tyrkia etter endt besøk.

Jeg har brukt hele natten mens jeg var på nattevakt til å tenke igjennom denne problemstillingen og prøvd å finne en løsning. Har også fått forskjellige tips på om vi burde klage, søke ny besøksvisum eller gå rett på familiegjenforening.

Snakket med Hyuseyin i går kveld og ble enige om at vi ønsker å klage på søknaden istedenfor gå videre på ny søknad, for klagebehandlings tiden ligger kun på 1 måned (Det er ikke UDI men ambassaden som har behandlet søknaden). Deretter vil vi se om vi går for en ny besøksvisum søknad eller om vi gå rett over på den store. Noen fraråder nemlig veldig sterkt å søke om familiegjenforening før en besøksvisum er blitt godkjent og andre sier at de fikk godkjent familiegjenforening uten at mannen hadde vært på besøk i Norge. Så vi føler virkelig at vi tumler rundt i mørket og ikke aner hvilken vei vi skal ta videre og hvilken konsekvenser det kan få for fremtiden vår.

Vi er nemlig begge livredde for å gjøre feil og er derfor veldig forsiktig med å ta forhastede valg.

Men vi har i alle fall bestemt oss for å klage på vedtaket og det ønsker vi å gjøre personlig på Ankara hvor vi begge to møter opp i skranten. For siden vi alt har fått avslag har vi ingenting å tape og vi vil legge frem alt vi har av papirer både på svangerskapet, på at Huseyin går på skole (usikker på om det var med i søknaden Hüseyin leverte) og på at foreldrene er gamle og syke. Så tar vi det fra der og planlegger neste skritt etter det!

Bilde av landsbygden Ören, som er hjemmet til min mann og mine svigerforeldre.

Derfor reiser jeg til Tyrkia så raskt som mulig og vil da mest sannsynlig treffe Huseyin i Ankara og så dra sammen hjem til familien hans i Ören (Besni) for å bo der en eller to uker, etter vi har levert klagen.

Reiser enten allerede kommende uke eller uken etter der!

 

-Mette

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

 

Enda en forsvarstale…

I natt var det en rolig nattevakt og jeg brukte litt av mine 10 timer på jobb med å sitte foran datamaskinen. Det er lite som skjer på Internett om natten, så etter en stund hadde jeg lest det meste som fattet interessen min.

Det var da jeg fikk den “smarte” ideen av å gå inn å lese hva som hadde blitt skrevet om meg etter jeg gikk ut offentlig med min økonomiske krise, som nå er ordnet.

-Typisk, nå kommer hun med enda en forsvarstale..

Ja, jeg vet at den setningen kommer til å bli brukt og at det på et underlig vis skal sette meg i dårlig lys og motparten skal føle seg bedre. Men kall dette gjerne en forklaringstale, om “du” absolutt skal måtte ha behov for å sette ett navn på det. For dette handler om så mange flere enn bare meg og da akter jeg ikke å la det ligge åpent.

Jeg kjenner og vet om MANGE som ikke har tredve tusen kroner (pluss) stående på konto som en buffer til en hver tid. For det er nemlig ikke mulig for alle å få det til, uten at en sparer over flere år eller at en dropper ferier. Det finnes de med lavere lønn, langtidssykemeldte, uføre og enslige forsørgere som ikke har nok penger til å punge ut mange tusen om noe skulle gått i stykker og måtte trenge reprasjon eller kjøpe ny.

Men gjør deres økonomi dem til mennesker som ER dårlig på økonomi? Nei, og mitt svar kommer både momentant og hardt. For en slik oppfatning av mennesker som ikke er like heldig som “deg” selv er en empatiløs og patetisk holdning.

La meg bruke meg selv som ett eksempel siden noen har skrevet at jeg er dårlig med økonomi, at det skader sønnen min når jeg ikke har råd til å gjennomføre ting vi har planlagt sammen og at jeg har dårlig dømmekraft..

Først og fremst, jeg har aldri brutt avtaler med barna mine på grunn av pengemangel. Planlegger jeg noe med barna, så er det min hovedprioritet og jeg har aldri latt penger være til skade for mine barn, verken den ene eller andre veien. At noen i det hele tatt kommer med en slik beskyldning er for meg helt ubegripelig.

Jeg var en ung tenåring da jeg flyttet hjemmefra. Deretter ble jeg uplanlagt gravid som 18 åring med en barnefar som aldri har stilt opp verken økonomisk eller på noen andre måter. Jeg fikk det jeg hadde krav på av stønad (minstesats) og det var det. Alikevel har jeg klart meg ekstremt bra i livet og jobbet meg opp til å kunne få bygget ett eget hus i en alder av 25 år. Tatt to utdanninger, ett par kurs, tatt bil sertifikatet og båt sertifikatet. Har også hatt båt og mange brukte biler frem til jeg kjøpte meg en helt ny bil i alder av 30 år. I tillegg har jeg satt i gang med å totalrenovere huset mitt på innsiden og lage hage på en opprinnelig naturtomt.

Jeg er langt ifra rik og jeg er absolutt ingen person som spør eller tar imot hjelp fra andre. Nei, jeg er sta, egen og har en enorm stå på vilje når jeg brenner for noe. Familie har alltid tilbudt å hjelpe meg og jeg har tatt imot hjelp i arbeidskraft og støtte på diverse områder. Jeg har og fått pengegaver på lik linje som resten av barn og barnebarn i familien, av prinsippet “får en, får alle”.

Har ingen rik slektning, men jeg vet at familien min ville stilt opp om jeg spurte om økonomisk hjelp. Det er bare det at jeg ikke er skrudd sammen til å spørre eller ta imot økonomisk hjelp. Jeg har nemlig ved å leve mitt liv lært meg verdien av å klare meg selv uavhengig av hvor tungt det skulle måtte bli.

Som alenemor har jeg oppnådd mye mer enn mange andre og det har jeg klart nettopp fordi jeg er flink med økonomien. Barna har alltid hatt masse klær, merkeklær (om det har vært ønskelig) og de har alltid spist godt. I tillegg har vi reist på ferier hvert år og de har generelt aldri følt at de har manglet noe.

Barna mine har også fått ett sunt innblikk i økonomi og har selv fått prøvd ut med penger de har fått av meg. De forstår at penger ikke vokser på trær, at det vil komme tyngre perioder, men at det også vil komme veldig gode perioder. Jeg har gitt de en trygg og god oppvekst i tillegg til et godt innblikk i hvordan en bør forvalte pengene og jeg kan stolt vise til min datter som alt har spart opp en stor pengesum. Hun kommer garantert til å kjøpe bolig enda tidligere enn meg.

Jeg har aldri hatt kredittkort og har kun ett lån på rett over to millioner, for et hus som har en estimert verdi på over fem millioner. (Både bil og det lånet jeg tok nå nylig, ligger inne i dette lånet på to millioner.)

En dag vil jeg bo sammen med min mann, han vil være ferdig med utdannelse og ha jobbet seg opp til en grei inntekt. Det er stor forskjell på å være to enn det er å bare være én og vår hverdag vil med ett bli lettere. Kanskje jeg til og med kan begynne å unne meg selv goder, jeg ikke tidligere har gjort. Men vet dere hva? Jeg vil aldri, ALDRI se ned på de som har tunge økonomiske perioder.

For er det noe jeg er evig takknemlig over, så er det at min familie, min oppvekst og mine erfaringer har gjort meg sterk, snill, empatisk og selvstendig. Jeg ser mennesker og ikke status, penger eller utseende. Dette har jeg ført videre til mine barn (stolt mamma).

Klart jeg har mine feil og mangler som alle andre, helt ærlig så har jeg garantert mange av de! Men jeg er absolutt ikke dårlig på økonomi og jeg bryter aldri løftene til mine barn.

Alt som har skjedd er at jeg, som så mange andre, fikk en vanskeligere periode når bilen måtte gjentatte ganger på reparasjon.

La oss være medmenneske og ikke sitte på vår høye hest og dømme andre som ikke sitter like godt der og da. Det finnes nemlig MANGE som går igjennom tunge økonomiske perioder og det er ikke noe en skal måtte skamme seg over. Har selv vært i kontakt på messenger med flere som har det tungt og jeg har fått høre hvor mye skam det er rundt temaet. Redsel for å bli dømt, det å få dårlig rykte, at noen skal overføre denne skammen på barna deres og frykten for å bli sett ned på, er det som går igjen.

Jeg akter ikke at noen rakker ned på meg og slår tilbake med denne forklaringstalen, nettopp fordi jeg faktisk ikke er noe særlig dårlig stilt økonomisk og fordi jeg ikke er dårlig på økonomi. Det finnes så mange der ute som ikke har oppnådd det samme som meg og alikevel har det tungt økonomisk. Derfor er viktig for meg å poengtere at en dårlig økonomi eller en dårlig økonomisk periode IKKE betyr at vedkommende er dårlig på økonomi eller har dårlig dømmekraft❤️

 

 

-Mette

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

Drømmer og mål på bekostning av andre?

Det er enda tidlig på dagen og huset er helt stille her jeg sitter i sofaen alene. Alt jeg kan høre er en svak during fra sentrifugen inne på vaskerommet.

Hverdagen er tilbake, sammen ned roen, friheten og drømmene. For endelig er det plass til mer uviktige ting i tankene mine og endelig kan jeg tenke fremover med en følelse av at “fremtiden ligger åpen foran meg”.

Jeg har aldri vært et menneske med de største drømmene eller med mål som settes så hinsidig høyt at det er et kav å jobbe mot. Nei, jeg er nok mye mer jordnær enn det og om jeg setter meg mål, så er det mål jeg kan føle meg komfortabel med og som ikke krever mer enn jeg kan gi.

I tillegg er det viktig for meg at mine mål og mine drømmer er til glede for andre enn bare meg selv. Altså skal jeg ikke strekke meg etter noe som kun gagner meg og ikke mine nærmeste. Skal innrømme at ikke alle i min familie er enig i at min blogging er positiv. Men så lenge de jeg lever med (da inkluderer jeg Hüseyin) ser positivt med det, fordi de ser min glede med å blogge. Så er det noe jeg vil fortsette med!

Men drømmen min er ikke å bli rik, toppblogger, kjendis eller på noe som helst måte bli veldig synlig i media. Nei, min drøm er en mellomting. Jeg drømmen nemlig om å ha nok penger til å leve behagelig og kunne både unne meg selv og mine nærmeste litt ekstra innimellom, men også hjelpe familiemedlemmer om det skulle vært behov for det. Når det kommer til bloggen og plassering på toppliste, så trives jeg veldig godt akkurat der jeg er. Kjendis status fører sjeldent positivt med seg, verken for personen selv eller de rundt vedkommende. Så her er ønsket mitt å gjøre selve kjærlighetshistorien min synlig i media for å oppnå mer forståelse og åpenhet rundt temaet. Ikke at jeg selv som person skal være så synlig.

Opprinnelig er jeg ett helt vanlig A4 mennesker som i utgangspunktet lever et helt vanlig og litt kjedelig liv. Jeg er impulsiv, snakker ofte før jeg tenker, har mindre barrier enn kanskje mange andre og jeg er ikke redd for å si hva jeg mener. Det gjør meg kanskje til litt mer enerverende enn andre, men det gjør meg ikke unik.

Kanskje er jeg til og med litt motstridende til tider, hvor jeg kan si noe men oppfattes på en annen måte!? For jeg kan foreksempel forstå at mange opplever bloggere som mennesker som skriker høyt etter å bli sett og hørt. At bloggere kun er ute etter å bli kjent, bli toppblogger eller bli rik. Men i mitt hode (min oppfatning) så trenger det absolutt ikke være sant. Eller jo, vi ønsker å bli sett og hørt, for ellers hadde vi jo ikke skrevet det offentlig. Men mange av oss ønsker ikke å bli den mest synlige, mest leste eller den som bli omtalt mest.

Her er noen av mine forhåpentligvis oppnåelige mål og drømmer:

  • Ha nok penger til å betale alt av utgifter, spise god mat hjemme, at hele familien har gode klær og at vi i tillegg kan unne oss interiør, blomster/planter, reiser, restaurantbesøk, ferier og andre severdigheter innimellom, uten at det går på bekostning av viktige utgifter.
  • At Hüseyin og meg kan leve livet vårt sammen i samme land, samme by, i samme hjem og på samme pute.
  • En mer bekymringsløs hverdag. Yes, denne er viktig!
  • En mer stressfri hverdag. Skal nemlig innrømme at jeg er et bedagelig menneske som trives best med rolige dagen enn fullt kjør og “hei hvor det går”!
  • Jeg elsker opplevelser, så må nesten ta med “ett opplevelsesrikt liv”. Til nå har jeg hatt det, slik jeg ser det (fordelen ved å være impulsiv).
  • Nok tid og penger til å vedlikeholde huset, få det ferdig oppusset og kose meg med å gjøre det koselig til alle årstider. Elsker nemlig å pynte, men har vist lite av det på bloggen.
  • Jobber vi trives med.
  • Tid til å være tilstedeværende foreldre og besteforeldre.
  • Å enten kunne kjøpe oss en båt, campingbil eller hytte (som jeg kan innrede).
  • Skrive bok. Jeg har nemlig en dyktig forfatter og journalist i familien ❤️ En jeg ser veldig opp til og respekterer. Han har sagt at jeg heller burde skrevet bok enn å blogge, hehe. Jeg ønsker ikke å slutte å blogge, men jeg vil gjerne skrive bok en gang i fremtiden. Ikke en typisk blogger-bok, men en skikkelig bok i kategorien eventyr/fantasi/science fiction eller en roman eller novelle basert på min egen kjærlighetshistorie.
  • At min blogg, mine valg og mitt liv kan være med på å bidra til at andre som kommer i lignende situasjon ikke føler seg anderledes eller kontroversiell. Det er nemlig flere av oss (mange), men det er dessverre ikke like synlig. (Mange har truffet sin store kjærlighet og giftet seg innen kort tid og alikevel fått et langt og godt ekteskap. Mange har truffet sin store kjærlighet i et annet land. Mange har giftet seg selv om de fremdeles bor i to forskjellige land. Mange har blitt gravid selv om mannen fremdeles bor i et annet land. Mange blir gravid selv ved høy alder og selv om de alt har fått barnebarn. Mange kommer i vanskelige økonomiske situasjoner og mange har fått et langt og godt liv selv med to forskjellige kulturer og religioner!) Det er ikke uvanlig, uhørt eller noe vi skal skamme oss over ❤️ vi er bare mennesker og det er mer enn nok.

 

-Mette

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

 

Dette trengte jeg virkelig..

I dag har jeg fått én byrde hevet fra skuldrene og jeg føler meg 10 kilo lettere.

Som jeg skrev i går, så har jeg innsett at jeg ikke klarer å bære alt dette alene lengre. Noe som forøvrig var en utrolig vanskelig innrømmelse å ta. Jeg har nok fornektet det over lengre tid fordi jeg alltid har klart meg på egenhånd og fordi jeg ikke liker å ta imot hjelp. Spesielt siden det var mange dårlige valg som førte meg til nettopp den suppen jeg plutselig befant meg i.

Det var altså min egen dumhet og min naivitet som fikk meg her og den var først og fremst vanskelig å svelge og ikke minst veldig vanskelig å innrømme offentlig.

Men i dag har iallefall én av tingene blitt ryddet opp i, og det første jeg gjorde var å ringe til Hüseyin for å fortelle han om det, før jeg nå informerer dere. Etter samtalen vår fikk jeg forresten en melding hvor han takket meg for en høyst etterlengtet positiv samtale hvor han endelig fikk se sin kone smile igjen. Det er det nemlig lenge siden han har opplevd og jeg tror han trengte litt positivitet etter noen veldig tunge måneder.

Før jeg forteller dere om hva som er ordnet, vil jeg bare fortelle litt mer om hvordan jeg har hatt det. Jeg kom nemlig inn i en ond sirkel jeg ikke så utgangen på!

Som dere vet fikk jeg økonomiske problemer fordi jeg hadde reist mye til Tyrkia for å være med Hüseyin. Det resulterte at jeg havnet litt bakpå, men ikke mer enn jeg klarte. Så kom alle problemene med bilen og litt andre småting som gjorde at jeg måtte prioritere vekk regninger. Dette trodde jeg skulle være enkelt å ordne opp i, da det i teorien er et enkelt regnestykke. Jeg trengte jo bare å redusere på utgiftene og øke på inntektene.

Men det var ikke så lett når psyken min ikke hang helt med. Nattevaktene ble tyngre, da beboere krevde mer. Jeg jobber nemlig med mennesker som kan få forverret sykdomsbilde både fysisk og psykisk! Så med en jobb som plutselig ble så tung at selv kolleger uten baby i magen slet med å holde ut, så var det å ta masse ekstravakter veldig utfordrene.

Samtidig var jeg redd både for økt spontanabort risiko ved nattevakter og på grunn av risikovurderingen vi tok med tanke på min alder. På toppen av det hele slet jeg med både kvalme, tretthet og slapphet som er vanlige “symptomer” ved graviditet.

Jeg ble deprimert og visste ikke hvordan jeg skulle få økt opp inntektene når jeg ikke engang klarte å ta på meg så mye ekstravakter. Har blitt tipset om sykemelding flere ganger og skulle ønske det var en mulighet. Men for meg som bare har 67% fast stilling på natt, så kan jeg ikke bli sykemeldt i en tyngre økonomisk periode fordi jeg har ingen andre valg enn å ta ekstravakter for å komme meg ovenpå igjen. Ved en sykemelding vil jeg nemlig kun få penger for den faste stillingen min.

Litt etter litt gjorde jeg gode og fornuftige valg for både min egen psyke og økonomien min. Jeg ville ikke ha forventninger fra andre enn meg selv når det kom til blogg og jeg har ikke økonomi til at penger jeg tjener skal gå igjennom andre som må få sin del av kaken. Så jeg sa opp alt av avtaler som ikke vil være bra for meg her og nå, men også i senere tid. Sa i tillegg opp treningssenter, NAF medlemskap, lightroom redigering og alt annet som ikke er viktige utgifter.

Men jeg trengte alikevel hjelp og samlet derfor alt jeg hadde av papirer og møtte opp på avtalt time i banken i dag. Sammen har vi gått igjenom økonomien min, snakket sammen, ledd litt, grått ett par tårer (det var kun meg som gråt altså) og til slutt funnet en løsning på den økonomiske delen av problemet mitt.

Jeg har fått økt lånet på huset mitt og betalt absolutt ALT av utgifter, slik at jeg nå begynner med blanke ark.

Det er en stor lettelse og jeg føler meg som et nytt menneske som har fått livet i gave på nytt ❤️ Herregud så lettet jeg er og ikke minst så er jeg utrolig glad for at jeg tok det skrittet og ba om hjelp.

Fremdeles må jeg jobbe mye ekstra for å få bedre økonomi. Det er jo tross alt mye jeg må spare opp til fremover for å ikke havne i samme situasjon igjen. Blant annet kan jeg forvente en utgift på bilen på rundt 20 000 i nærmeste fremtid og jeg må spare til familiegjenforening søknad. Jeg må også passe på hva jeg bruker pengene mine på og jeg har ikke muligheten til å reise så ofte til Tyrkia som jeg har gjort dette året.

Det som nå gjenstår er å få orden på min egen psyke og styrke. Jeg må slutte å være redd for alt som KAN gå galt, jeg må prioritere energien min riktig og jeg må samle energi så ofte jeg kan igjennom søvn og hvile. Ikke minst må jeg finne tilbake til gleden i min vanlige jobb, men også med bloggen. Sistnevnte er alt på vei opp og jeg tror at å få tilbake kontrollen på alt med blogg, har vært nøkkelen her!

Nå er det bare en vei, og det er opp ❤️

Edit: Boliglånet mitt er nå økt med ca 80 000 kroner og som dere forstår ville jeg nok ikke klart det på egenhånd slik jeg har det nå!

 

Nb. Vi har ikke fått svar på besøksvisum søknaden enda.

 

-Mette

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

 

Jeg har det tøft… Skikkelig tøft!

Livet er en berg-og-dalbane som fører oss både opp og ned, og som dere vet er jeg nede for øyeblikket, men prøver å komme meg opp. For tiden er det nemlig veldig “ett skritt frem og to tilbake”, som gjør at jeg innimellom bare må distansere meg helt fra problemene for å bevare psyken.

Jeg har det tøft… Skikkelig tøft, og ser ikke helt lyset i tunnelen enda.

Er veldig takknemlig for at så mange faktisk har vist meg så mye forståelse og gitt meg fri fra kritikk og negativitet i det siste. Det har nemlig gjort denne tiden litt lettere for meg.

Jeg er absolutt ikke et dårlig menneske og fortjente ikke alt jeg tidligere har fått av motgang. Men jeg er et menneske, og som mennesker tar vi noen gang feile valg!

Mine egne feilvurderinger har satt meg i den knipen jeg befinner meg i nå. Ikke bare en, men flere utfordringer på samme tid og jeg har ikke kommet i mål med en eneste en.

Jeg sliter og jeg føler meg både sint, skuffet og trist på samme tid. Hvem skylder jeg på? Ingen andre enn meg selv!

Sliten er bare en liten brøkdel av alle følelsene denne kroppen bærer på og jeg har noen ganger veldig lyst til å gi opp absolutt alt, for å bare forsvinne vekk fra alt og alle. Samtidig er jeg redd.. Redd for babyen i magen, redd for fremtiden, redd for de rundt meg og redd for min egen psyke som i utgangspunktet er enormt sterk.

Jeg jobber, Jobber og jobber med alt jeg kan klare for å komme igjennom dette. Men det ser ut til at det ikke er nok! At jeg ikke klarer det og at jeg ikke er så sterk som jeg tidligere trodde.

Energien min holder bare til å opptre som normalt foran barna mine, kose meg med de og stille opp med alt jeg kan. Være en god mamma, er det eneste jeg har energi til og selv om de ikke merker noe, så knekker jeg helt sammen når jeg er alene. Ikke at jeg gråter, for tårene er ikke tilstedet i kroppen min av en eller annen grunn. Men jeg har selvødeleggende tanker, en mørk sky over meg, en tomhet og en følelse av å ikke finne veien ut igjen av det.

Som kone gjør jeg en dårlig jobb og jeg har ikke energi til å ta kontakt med resten av familien. Nei, jeg har som sagt kun energi til å bare være en så god mamma som mulig.

Tusen takk til dere som har sendt meg melding og vist at jeg er til verdi for noen ❤️ og tusen takk til dere som viser interesse for livet mitt og alt som skjer. Vi har enda ikke fått svar på besøksvisum søknaden og heller ikke på risikovurderingen jeg tok på sykehuset sist.

Beklager for et sutrete og negativt innlegg på bloggen i dag. Er ikke meningen å komme med så mye “stakkars meg” piss. Dette er tross alt selvforskyldt og jeg må bære lasset alene. Men det gjør godt å bare få ut litt tanker og samtidig få ryddet litt opp i rotet mitt.

Noe jeg prøver å overbevise meg selv om er,  “dette skal jeg klare”. Så da avslutter jeg slik..

Dette skal jeg klare!

 

-Mette

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

 

Endelig litt eventyr med spenning

 

 

Noe av det beste min sønn og jeg gjør sammen er å ha filmkveld om kvelden og kose oss med noe god mat foran TVen. Da pleier vi å krype under teppet i sofaen etter vi har spist og bare sitte ved siden av hverandre og leve oss inn i filmen.

Som ofte velger min sønn filmer jeg egentlig ikke har så mye glede av. Men det er viktig for meg at han får velge film, selv om det ikke er det samme som jeg hadde valgt.

Flere ganger har jeg foreslått Harry Potter, men han har aldri hatt lyst til å se de filmene… Før nå!

For endelig sa han ja til å se den første filmen til Harry Potter og han elsker den, akkurat slik jeg forestilte meg at han ville gjøre. Så nå koser vi oss med den første filmen og har alt bestemt oss for å se nummer to i morgen.

Er utrolig deilig med slike rolige helger hvor vi bare slapper av og koser oss sammen som mor og sønn.

Håper dere har en fantastisk lørdag.

-Mette

 

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

Adventskalender tips (stort utvalg)

Reklame |

 

Nå nærmer vi oss desember og det er lurt å begynne å tenke så smått på hvilken adventskalender en skal ha i år. Det er nemlig mye å velge mellom og det kan være vanskelig å velge.

Skal en ha kosmetikk, sjokolade, leker, småting eller nyttige ting? Ja, det er mye å velge mellom.

Tidligere lagde jeg adventskalenderene selv og i starten sparte jeg mye penger på det, i tillegg til at jeg koste meg med oppgaven. Men etterhvert som barna vokste opp, gikk jeg tom for ideer og kalenderen ble mer styr enn det var kos. Den ble også dyrere etterhvert som datteren min fikk andre interesser enn da hun var yngre.

Så de siste årene har jeg valgt å kjøpe ferdige adventskalenderene til begge barna mine.

I dag har jeg sett på litt av de adventskalenderene som vi kan velge mellom på nett og tenkte at jeg samtidig kunne tipse dere om det jeg har funnet.

Linkene ligger i bildene, så det er bare å trykke på den kalenderen du ønsker og du blir satt over til nettsiden.

Har satt det opp slik: kosmetikk, menn, barn og til slutt kalendere dere kan lage selv.

 

Kalender med kosmetikk 

 

 

 

Kalender for menn

Kalender for barn

Har dere helst lyst å lage egne kalender til jul, har jeg et par tips til dere her:

Håpe du finner årets kalender blant de jeg har lagt ved her og tips meg gjerne om du har funnet noen flere gode tips. Skal selv kjøpe både til meg selv, til datteren min, sønnen min og til mannen min.

Tror jeg har funnet ut hvilken jeg skal kjøpe, men er enda litt usikker.

-Mette

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask