Min fødselshistorie, Del 1

Hei dere ❤️

Hadde opprinnelig tenkt å skrive ett innlegg ganske raskt etter fødsel for å oppdatere dere om hvordan det gikk. Men siden jeg har hatt litt startvansker med ammingen, så måtte jeg utsette det frem til nå. Er enda ikke i mål med ammingen, men nå går det iallefall bedre enn det første døgnet. Kan skrive mer om dette i neste innlegg.

Som dere leste i forrige innlegg (trykk HER), så begynte riene tidlig på morningen fredag den 22 mai. Jeg våknet opp med det som mest sannsynlig var tegningsblødning og fikk rier kort tid etterpå. Riene begynte svakt og selv om de økte i intensitet og varighet, så var de Ikke verre enn at jeg kunne fortsette dagen som planlagt.

Så vi var altså ute med bilen, besøkte min datter og jeg lagde middag I løpet av dagen. Selv valgte jeg å vente i bilen når Hüseyin handlet, siden jeg tross alt hadde rier som var synlige på meg!

Hüseyin handlet inn mat for 3 dager da det er mest vanlig å ligge på barsel i en 2-3 dager etter fødsel. Men vi planlagte og en løsning på hva vi skulle gjøre om jeg ikke skulle få kommet hjem til vanlig tid (ved komplikasjoner). En vet jo aldri hva som kan skje og selv om marginen er liten, så er det noe som kan skje og det ville vi ha en løsning på, før det evt oppstod.

Dette var spesielt viktig for oss siden Hüseyin ikke har sertifikat, er i ett fremmed land og siden han reiser tilbake til Tyrkia den 13 juni (litt over 2 uker).

Ikke la dere lure. Her ser det ut som jeg er gravid og er kommet på sykehuset for å føde. Men bildet er altså tatt etter fødsel, før vi dro hjem.
Dette bildet er også tatt etter fødsel. Jeg glemte nemlig helt å ta bilder underveis.

 

 

Ut på kvelden tok riene seg opp og jeg måtte puste meg igjennom dem. Tok derfor ett varmt bad for smertene, samtidig som jeg fikk vasket både meg selv og håret. Etter å ha badet så vi serien vår på Netflix mens Hüseyin satt i sofaen og jeg stod over en stol. I forkant av fødselen hadde jeg fortalt Hüseyin hva som er best for meg under en fødsel, så han var en helt fantastisk støtte igjennom hele prosessen. Jeg liker nemlig å ha det rolig med lite fokus på smerter og å kunne være oppe og fungere så godt som mulig igjennom det hele.

Hadde ordnet transport frem til klokken 23 og hadde etter midnatt planer om taxi (som min mor ønsket å betale) Men da klokken ble 22:50 bestemte vi oss for å kjøre ned på sykehuset for en sjekk, mens vi enda hadde transport. Hadde gått hele dagen med rier som hadde tatt seg opp, men følte alikevel ikke at de var effektive.

På vei ned til byen var jeg sikker på at jeg kun var 2 cm og følte meg litt dum for å møte opp på sykehuset så tidlig. Men siden jeg hadde hørt at tredjemann er en liten “luring”, så ville jeg bare konstaterer hvordan jeg lå ann og dermed planlegge resten av natten.

Min far ventet utenfor mens Hüseyin og meg gikk inn på storken for kontroll. Vell inne tok jordmoren puls, blodtrykk, hørte på fosteret sitt hjerte og til slutt målte hun åpningen min. Jeg var 2 cm, akkurat slik jeg trodde! Men siden mormunnen var moden kunne hun strekke det til 3 cm.

 

Resten kommer i neste innlegg, da det blir veldig mye tekst om jeg skriver alt i ett innlegg.

 

-Mette

 

 

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

Ønsker smertene velkommen..

I natt har jeg sovet svært tungt og selv med åpne vinduer har jeg vært veldig varm. Vanligvis går jeg på wc (normalt for gravide) flere ganger om natten, men i natt sov jeg altså igjennom uten å våkne. Tror jeg trengte det og vil tro kroppen har samlet opp masse energi.

Våknet, gikk på wc og oppdaget litt blod, som mest sannsynlig er slimproppen. Har aldri oppdaget den i tidligere svangerskap og trodde det var mer slim enn blod, men i mitt tilfelle var det altså mer blod enn slim.

Gikk inn i sengen igjen og la meg ned ved siden av en sovende ektemann. Vurderte litt om jeg skulle ringe føden og spørre eller bare gå utifra at det var slimproppen. Bestemte meg for å avvente og ble liggende å lese en lang tekst på mobilen (en slags engelsk novelle) som dukket opp.

Så kom det mensen smerte i nedre del av magen som bygget seg opp som en rie. Etter ca 10 minutter kom neste og jeg ble liggende og vente på en ny, som til min store glede kom etter noen minutter. Etter det har jeg lagt her og kjent etter, redd for at det skulle stoppe. Men siden det ikke har stoppet tror jeg at det er i gang og at babyen blir født i kveld.

Det er ikke så sterkt enda og muligheten for at det stopper er selvfølgelig der. Men ønsker alikevel å oppdatere dere, da jeg tror at dette er ekte rier og at jeg nå er i gang. Yeeeaaaayyy…. (jubel rop).

Da Hüseyin våknet oppdaterte jeg han og beroliget han med at dette vil ta tid og at han har god tid til det vi har planer om i dag. Så nå er han utenfor nabohuset og maler noen stoler (som han ville utsette på grunn av mulig fødsel), mens jeg planlegger hva jeg må gjøre før fødselen. Har også oppdatert min datter, men avventer litt med sønnen min da jeg må være helt sikker før jeg forteller det til han.

Planen min så langt er å stå opp, pakke fødebaggen, spise frokost, kjøre Hüseyin til butikken så han får handlet mat og litt fiskeutstyr han mangler (jeg venter i bilen), vaske klær, rydde litt, sette sammen bilsetet til babyen, gå mye og sitte minst mulig, prøve å spise middag og så ta resten som det kommer.

Jeg ligger her som et stort smil og er super happy hver gang jeg får smerter, haha. Dette blir bra og jeg er RÅ klar for jobben som venter. Snart vil vi ha vårt etterlengtede barn i armene og kjenne på den fantastiske kjærligheten som fyller absolutt hele kroppen.

Smertene er forresten blitt litt sterkere og kommer med gjevne mellomrom, så dette er nok ekte rier ja. Så da avslutter jeg innlegget og setter igang med dagens oppgaver før det blir for vanskelig.

 

 

-Mette

 

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

 

 

Oppdatering graviditet og fødsel i Corona tiden.

I dag var vi tidlig ute for å levere min sønn til faren. Han skulle egentlig til faren i går kveld, men vi utsatte det til i dag morges da vi ville ha litt mer tid sammen. For nå som fødselen kan begynne når som helst og siden vi ikke helt vet hva som skjer, så må vi være forberedt på at jeg kan risikere å være innlagt alt fra dager til uker.

Det gikk forresten veldig fint på legekontoret i går. Urinen hadde ingen utslag, hemoglobin i blodet var fint (jern) og vekten viste 1 kilo opp fra sist gang. I tillegg var blodtrykket og pulsen min fin og babyen sin hjerterytme var helt normal. Hodet til babyen har mest sannsynlig festet seg og alt er klart til fødsel. Så nå er det ingenting annet å gjøre enn å vente på rier..

Har fått time på sykehuset til overtids vurdering den 29 mai, som er 9 dager over termin. Så om jeg ikke har født til da, kan det være at det blir igangsettelse.

Det har vært noen leserene som har tipset meg om at en ikke kan gå på overtid etter fylte 38 år. Men det jeg blir fortalt av legen min og av sykehuset her i Bergen, er at dette er en vurdering utifra morens helse og hvordan svangerskapet har vært. Selv blir jeg 40 år nå i slutten på mai, men blitt vurdert til å fint kunne gå på overtid da det er ønskelig at fødselen starter naturlig. Så mulig det er forskjell fra sted til sted?

I dag er jeg 40 uker og 4 dager gravid og er én dag på overtid. Så i de neste 8 dagene vil jeg prøve ut litt forskjellige kjerringråd for å prøve å sette fødselen i gang og ellers bare vente og håpe det vil starte av seg selv.

Ringte til føden i går for å få litt informasjon om hvordan de gjør det med tanke på Corona. Tenkte det var greit å planlegge litt og ikke bare ta alt på sparken.

Slik er reglene på kvinneklinikken i Bergen:

  • Barnefar kan kun være med fra aktiv fødsel. Det vil si fra ca 4 cm åpning og ikke tidligere. Usikker på hvordan dette blir kontrollert. Må jeg først gå inn alene mens han venter utenfor til de har målt hvor stor åpning jeg har!? Hmmm…
  • Far kan være med fra aktiv fødsel og frem til barnet er født. Vil tro de gir oss 1 – 2 timer sammen som familie etter fødsel før Hüseyin må dra fra oss.
  • Kun mor får mat på sykehuset. Far må ta med egen mat.
  • Kun mor og barn får være på barsel. Far må reise hjem etter at barnet er født.
  • Skjer det komplikasjoner enten med mor eller barn blir oppholdet forlenget og far kan ikke være tilstede.
  • Ved overtids kontroll, ultralyd og annen kontroll på sykehuset kan ikke barnefar være med. Det vil si at om jeg blir satt i gang, så får han ikke komme til sykehuset før jeg er i aktiv fødsel.

Vi forstår og respekterer dette begge to, men synes alikevel det er utrolig kjedelig. Ikke minst gir det oss og vår situasjon store utfordringer som vi må prøve å finne løsninger på.

Hüseyin har ikke sertifikat og er derfor avhengig av buss eller å bli kjørt av andre. Vi har ikke mange å spørre og siden det kan være midt på natten, så kan alt bli veldig vanskelig. Om jeg må på sykehuset om natten, er det nok taxi vi ender opp med å ta og på dagtid må det enten bli min mor eller bestefar. Hüseyin må så sikkert vente utenfor til de har målt hvor stor åpning jeg har og så kan han komme inn.

Etter fødsel har vi nå planlagt at Hüseyin må ta buss og bybane for å komme seg hjem alene. Så dagen i dag har blitt brukt på å kjøre den samme ruten han må ta alene. Vi har altså gått igjennom hvor han må gå til fots fra sykehuset og ned til busstoppet. Hvor han må av fra bussen og inn på bybanen og deretter inn på enda en buss. Det blir litt styr for han med to busser og en bybane, men nå vet han iallefall hvor han skal på og hvor han skal av. I tillegg har vi kjøpt kontantkort sånn at vi kan få tak i hverandre her i Norge.

Vi har også bestemt oss for at Amalie bor i leiligheten sin i den perioden jeg er på sykehuset. Det er det som er mest behagelig for de begge to, da det hadde vært rart for de begge å bo sammen her i huset uten meg.

Ellers bare krysser vi fingrene hardt for at jeg føder snart og kan komme hjem etter ett par dager, da Hüseyin tross alt har retur billett til Tyrkia om kun 3 uker. Tenk hvor forferdelig det blir om han Ikke får sett meg eller barnet sitt noe mer etter fødsel, må bo alene i ett par uker og deretter bare reise hjem uten å kunne få se oss på en veldig lang tid. Det hadde vært et mareritt vi håper å unngå.

Gir dere en ny oppdatering i morgen.

 

-Mette

 

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

 

Termin i dag. Først lege..

I forrige uke da jeg var hos legen og fikk satt opp denne legetimen på termindatoen, tenkte jeg litt vel optimistisk at jeg kanskje hadde fått babyen og måtte avbestille timen. Blant annet svarte jeg legen «Det håper jeg ikke», da hun sa at vi snakkes på onsdag!

Men innerst inne må jeg jo ha visst at jeg mest sannsynlig ville gå til termin og i tillegg måtte gå over! Jeg er jo tross alt en god rugemaskin som aldri har opplevd å fått baby før termin, og selv om ingen svangerskap er like, så er det mer naturlig at jeg denne gangen også går over termin.

Så nå sitter jeg altså her på venterommet for min siste legetime i dette svangerskapet. Jeg er forresten i svangerskap uke 40 + 3, med termindato i dag. Føler meg veldig klar for å sette igang med fødselen og håper jeg ikke vil gå for mye på overtid.

Vi har en liten uhøytidelig konkurranse hjemme og jeg har alt fortalt om den på snap chatten min. Min sønn har veddet på at jeg føder på termindato, som er i dag. Amalie har gått for torsdag, som er i morgen. Mens jeg har valgt fredag og Hüseyin tok lørdagen. Blir litt spennende å se om noen av oss har rett, eller om det ikke blir før i neste uke.

Det første svangerskapet mitt gikk ca en uke over termin og den neste var 3 dager over termin, så jeg liker å tro at jeg denne gang får rundt termin. Men her og nå er det ingen tegn på at en fødsel er i gang og jeg er litt spent på hva legen nå kommer til å anbefale. Jeg vet hun vil henvise meg til kvinne klinikken for overtids kontroll, men usikker på hvilken dag det blir og om de vil vurdere å sette meg i gang i løpet av de neste dagene.

Har nemlig fått flere meldinger fra følgere som sier at de over 38 år ikke “får lov” til å gå så mye over termin. Hva som er rett, vet jeg ikke. For fastlegen min sa at det ikke stemte så lenge helsen var bra og svangerskapet normalt.

Jeg har tidligere skrevet at jeg ikke trives med meg selv som gravid. Synes andre gravide er utrolig vakre, men klarer ikke å føle det selv. Det verste for meg er slutten på svangerskapet da jeg blir så stor at det er utrolig vanskelig å få gjort alt jeg ønsker. Selvfølgelig kunne jeg ha lagt meg ned og kommandert både mann og barn til å ordne alt. Men jeg klør så utrolig mye i fingrene etter å gjøre alt selv eller iallefall være delaktig på lik linje som andre i oppgavene. Så jeg gleder meg veldig til å få tilbake mobiliteten, energien og effektiviteten jeg normalt har.

Skal holde dere oppdatert på hva som nå skjer videre. Det er jo litt anderledes nå i Corona tiden og i tillegg er det jo litt ekstra spennende siden Hüseyin fikk komme til Norge midt oppi epidemien for å være med på fødselen til sitt første barn.

 

 

-Mette

 

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

 

 

 

Vanskelig for Hüseyin å hjelpe meg

I morgen er det 17 mai og jeg har opprinnelig masse som må bli gjort før jeg kan legge meg i kveld. Men alt nå merker jeg at planene mine må forandres og jeg må tenke litt nytt for å få ting til å gå opp uten å bruke opp all energien min.

For alt jeg vet blir det fødsel i dag eller i morgen, så jeg må spare litt på energien og ikke bruke meg opp i forkant.

Det er vanskelig for Hüseyin å hjelpe meg da han ikke vet hva som må bli gjort og hvordan det gjøres, siden 17 mai er helt nytt for han. Jeg er i tillegg veldig egen og vil ha ting på min måte, så det å hjelpe meg er i utgangspunktet veldig vanskelig da jeg blir veldig kommanderende. Barna mine er tross alt vant til denne siden av meg, men Hüseyin har ikke bodd med meg lenge nok til å vite hvordan jeg ønsker det. Så da kan det innimellom bli litt dårlig stemning og det ønsker vi ikke. Defor liker jeg best å gjøre det selv sånn at vi unngår den situasjonen og beholder husfreden istedenfor.

Planen var å bake kaker, rydde, vaske til i morgen og lage ekstra god middag til i dag. Noe som opprinnelig hadde vært «easy peasy» om jeg ikke hadde vært høygravid med 3 dager til termin. For nå er absolutt alt en liten kamp og jeg (beklager det) er drit lei av å bære rundt på denne magen. Er nemlig så mye jeg ville ha gjort og fått unna hver dag, som jeg ikke blir noe av.

Jaja…jeg må bare prøve å gjøre det beste ut av det og fokusere på at jeg tross alt får verdens beste og nydeligste premie til slutt. Tenk at jeg om kun noen dager vil holde barnet i armene og kunne både kjenne, lukte og se hva Hüseyin og meg har klart å skape. Ett nydelig lite barn som vi skal få æren av å følge igjennom livet og gjøre vårt aller beste for å skape ett godt, trygt, innholdsrikt og kjærlighetsrikt liv for. En “jobb” jeg tar svært alvorlig og som gir meg så ufattelig mye mer enn hva jeg selv må gi!

Fy søren hvor mye barn betyr for meg og hvor stor del av livet mitt de er.. Jeg hadde vært «nobody» om det ikke var for barna mine og barnebarna. Noe jeg var før jeg fikk datteren min for snart 21 år siden. Hun var mitt første steg i riktig retning og for meg betyr det ingenting at jeg vil komme til å ha 3 barn med tre forskjellige fedre. For uten den settingen, hadde jeg ikke hatt akkurat de barna jeg nå har og jeg ville heller ikke hatt barnebarna mine. Nei, jeg er evig takknemlig for at livet mitt er blitt som det er blitt og at jeg nå som snart 40 åring har mine to barn, en i magen, barnebarna mine og mannen min.

Nå skal jeg straks i butikken for å kjøpe inn jukse kaker som jeg skal pimpe opp og så fokuserer jeg heller mer på middagen og det viktigste av husarbeidet. 17 mai i år blir uansett ikke slik det skulle ha vært, så da gjør vi det vi kan med det vi har og håper at årets 17 mai blir så fantastisk som det kan bli utifra utgangspunktet.

Vil dere ha tips til pimping av juksekaker? Har nemlig tenkt ut litt ideer som jeg tror blir veldig bra. Kan vise dere i morgen.

 

-Mette

 

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

 

 

 

5 små dager igjen og vi er RÅ klar.

I dag er det kun 5 dager igjen til termin og både Hüseyin og jeg er utrolig klar for å treffe den lille i magen. Dette svangerskapet har egentlig gått veldig bra, selv om det har vært en del utfordringer underveis. De 4 første månedene var nok de tyngste og både det at jeg var fysisk dårlig og ble påvirket av ytre påkjenninger gjorde at jeg slet ganske mye. Men jeg bygget meg opp og har etter det hatt et VELDIG flott svangerskap, til tross for både savn, avstand og Corona.

Ved mitt første svangerskap gikk jeg 1 uke over termin og i det neste gikk jeg 3 dager over. Så har egentlig forberedt meg på at jeg denne gangen kommer til å få rundt termin, som er 20 mai (om 5 dager). Det var en liten periode jeg følte barnet ville komme før termin, men nå føler jeg altså at kroppen min ikke er helt klar. Krysser iallefall fingrene for at barnet ikke kommer på 17 mai, for da skal fokuset ligge på min sønn, tvillingene og på familie.

I morgen skal jeg på siste svangerskaptime hos lege og lurer litt på å ta med meg Hüseyin. Tidligere har jeg nemlig gått alene for å redusere smittefaren og fordi det egentlig ikke er så spennende å bruke halve dagen på et venterom. Men siden det nå er siste time så kan det jo være en god og flott erfaring for Hüseyin å se hvordan slike legetime er, og ikke minst hvordan legekontorer i Norge er. Så godt mulig han blir med, om han ønsker det.

Hüseyin og meg var forresten med på live sendingen til min datter i går. Jeg var med fra starten av og Hüseyin kom med på slutten. Har aldri følt meg komfortabel nok til å sende live selv, fordi jeg har en tendens til å si så mye rart. Men det var faktisk veldig gøy og noe jeg vurderer å gjøre på min egen kanal etterhvert. Iallefall om jeg får med meg Hüseyin på sendingen.

 

Min sønn elsker å grille og er husets grillkonge. Etterhvert må han nok dele den tronen med Hüseyin.
Mmmmm… Kylling, pølse og grillribbe, og selvfølgelig masse godt tilbehør inne.

 

Norge er kaldt i år og våren er absolutt ikke slik noen av oss mest sannsynlig håpte på. Her i Bergen er været varierende og vi har både sol, snø, regn, storm og varme om hverandre. Ikke det beste inntrykket Hüseyin kan få av sitt fremtidige bosted, men heldigvis har vi soldager innimellom som vi prøver å nyte mest mulig.

 

Kald vår i år, men vi prøver å nyte soldagene så mye vi kan. Håpe hele landet snart får varme sommerdager.
Tvillingene elsker å låne onkel sitt sparkehjul

 

Vet dere, jeg har en helt fantastisk mann som er utrolig flink på å gi meg komplimenter, oppmerksomhet og nærkontakt både til vanlig og nå som gravid. Noen ganger kan det bli for mye for meg fordi Hüseyin har mer behov enn det jeg har. Men stort sett ser jeg jo hvor utrolig heldig jeg er og vet at det motsatte hadde vært helt forferdelig. Så jeg er utrolig takknemlig for at han er akkurat slik han er!

Nå sover han ved siden av meg, slik vi har fått som vane. Jeg står opp tidlig for å kjøre min sønn på skolen og så kryper jeg tilbake i sengen for ett par timer til med søvn, før Hüseyin og meg står opp til en ny dag. Og i dag har Hüseyin bedt meg med ut på date, så det gleder jeg meg veldig til.

 

-Mette

 

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

 

 

Jeg lot kritikken knekke meg.

På fredag hadde jeg en usedvanlig vond dag. Jeg våknet til tips om å lese et forum hvor mine familiemedlemer ble snakket negativt om og hvor kritikken på de var langt ifra konstruktiv. Det at jeg blogger og at jeg skriver at min datter har flyttet hjem av diverse grunner, gir ingen rett til å sitte å spekulere negativt rundt henne som person. Vi som kjenner henne vet hvor fantastisk hun er og jeg som mor er RÅ stolt over det nydelige mennesket hun er og har vært helt fra hun ble født. Om noen ønsker å ramme meg med sin kritikk og negativitet, så får de gå på meg og ikke de rundt meg.

Dagen startet ikke bra og siden jeg i tillegg hadde hatt en dårlig natt med lite søvn og mye vondter, var jeg nok mer sårbar enn vanlig. Jeg ble forbanna og følte meg ekstremt sliten og trist. Det at jeg ønsker det beste for min familie og gjør alt i min makt for å gjøre det beste for alle parter er noe som gjør meg godt. Jeg blir lykkelig når mine barn, barnebarn og mann er lykkelig.

Så jeg fikk en sterk følelse av å stoppe å blogge for å verne de rundt meg mot slike negative, usanne og idiotiske spekulasjoner. Kanskje er jeg som person for mye for bloggverden!? Jeg er jo i utgangspunktet helt alminnelig og kanskje til og med kjedelig i noen sine øyne. Men min åpenhet, ærlighet og at jeg er veldig personlig kan kanskje oppleves som for mye og for voldsomt?

Håpe å få vist mer av hobbyene mine fremover. Hage er en av de ❤️. Spørs bare hvor mye tid jeg får med baby i hus.

 

Med en slik start på dagen, var det vanskelig å snu om på følelsene. Jeg tok på meg en maske for å verne de rundt meg, men ut på dagen knakk jeg sammen. I Hüseyin sine armer ble jeg som et lite barn og jeg slapp alt av masker og vegger som var satt opp og gråt så jeg ristet. Ut flommet ordene om hvor dum, stor, stygg, teit, lat og unintelligent jeg følte meg. Alt var negativt og vondt inni meg, noe som kanskje hadde bygget seg ubevisst opp de siste dagene!

Vi satt alene og vi satt lenge og snakket innimellom tårene mine. Galgenhumor har jeg alltid hatt, så latteren var også til stede. Det var selvfølgelig vondt å føle seg så liten og nedtrakket, men samtidig er det så viktig og ikke minst godt å bruke slikt til å bygge seg opp igjen og bli sterkere. Det å snu det vonde til noe bra, er en av mine sterkeste sider.

Kvelden ble fin og jeg følte at alt som hadde skjedd, tross alt hadde styrket både meg og oss som familie. Vi står sammen og vi står stødig, noe som er viktig når andre ønsker å ramme oss med sine spekulasjoner og dømmende ord. Ikke missforstå, for jeg er ikke den som sitter å bruker mobbekortet og drar alle i et forum under samme kort.

Jeg fokuserer her på de få menneskene som enten bevisst eller ubevisst prøver å såre, skade og ødelegge for meg og mine. Jeg bruker heller ikke mye energi og tid på disse få menneskene, da jeg tross alt har mange gode, flotte og fantastiske lesere/følgere (og da inkluderer jeg kritikere som holder seg saklig). Men noen ganger innimellom, veldig sjeldent, er jeg svak og lar de feile menneskene ramme meg.

Følgende natt var jeg sikker på at fødselen hadde startet. Jeg var barnevakt for tvillingene og lå i sengen og kjente på sammentrekninger som kjentes veldig ekte ut. Men i løpet av natten stoppet det og jeg har ikke hatt noe siden det. Er både glad og skuffet over at det ikke ble fødsel, da jeg både er lei av å gå gravid og samtidig har mye jeg ønsker å gjøre før vi får baby.

Min nydelig datter som er vakker fra innsiden og ut. Hun ønsker alltid det beste for alle og har alltid hatt et stort og godt hjerte.

 

I dag skal vi prøve å få gjort litt av hva jeg opprinnelig planlagte før både Corona kom og før Hüseyin kom. Jeg vil blant annet gi min sønn mer enn filmkvelder og spillekvelder hvor han er i fokus. Noe jeg synes er viktig siden han alltid har vært yngst og skal nå bli storebror for første gang. Så jeg har valgt å slå sammen flere ting og samtidig gi både min sønn og Hüseyin litt opplevelser som jeg vet de setter pris på.

Om jeg vil slutte å blogge vet jeg ikke enda, da jeg må kjenne litt på det. Men jeg heller mer over på å fortsette da det å blogge gir meg mer positiv enn negativt.

Tusen tusen takk til alle dere som følger meg av de riktige grunnene (usikker på hva “riktig” blir i denne sammenhengen, haha. Men det utgjør altså flertallet av dere, da de som følger av “feile” grunner er svært få).

 

-Mette

 

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

 

Forbanna og lei. -utblåsning!

Vet dere, jeg kan også bli forbanna. Jeg kan føle at ting blir for dumt og selv om jeg da i utgangspunktet ikke gidd å gi det noe oppmerksomhet, så føler jeg at det blir så idiotisk at jeg ikke klarer å la være!

Så derfor sitter jeg her og skriver innlegg dagen etter jeg skrev at jeg mest sannsynlig ikke kom til å skrive noe mer før fødselen.

Bilde fra den tiden jeg var mye hos min mann i Tyrkia og kritikerne mente at min mann var kontrollerende fordi JEG valgte å gå med skaut. Nå er dette snudd og jeg blir fremstilt som det kontrollerende 🤷🏼‍♀️

 

Grunnen til dette innlegget er at fremmede på anonyme forum tydeligvis ikke klarer å lese det jeg skriver uten å måtte fremstille min familie som noe negativt og rakke ned på de menneskene jeg elsker over alt på jord.

Okey… Da får jeg bare hoppe i det.

Min datter flyttet hjem igjen på min invitasjon etter jeg hadde informert Hüseyin om det. Han husker at jeg allerede fra dag én av sa at barna mine alltid vil komme først, så det har han respektert og forstått helt fra begynnelsen av. Grunnen til at min datter fikk tilbudet om å flytte hjem var mange og det må være forståelse for at noe av det må få være privat da det handler om henne og ikke om meg, som faktisk er bloggeren her.

De grunnene jeg kan gi er at jeg som mor ønsker å hjelpe henne med egenkapital til bolig. Det ønsker jeg uavhengig om hun vil kunne få lån på hele kjøpesummen eller ikke. Jeg har altså invitert henne til å bo gratis hjemme i 1-2 år fordi Hüseyin enda ikke bor her og både Amalie og meg kan I tillegg ha støtte i hverandre i den neste tiden hvor vi begge er alene med små barn. Hüseyin bor i Tyrkia, vi skal søke om familiegjenforening. Men det tar opp til 12 måneder på å få svar og nå med Corona blir det enda mer forskjøvet.

Amalie ble singel (går ikke i detalj. Exen var ikke barnefar). Hun fikk det tøft med å betale både leiligheten, mat, regninger og alt annet alene etter de gikk fra hverandre (uten at hun måtte ta av sparepengene sine). Leiligheten er derfor sagt opp og datoen for å flytte ut alt av møbler er nær. Hun har nylig fått mindre inntekt da permisjonen hennes er gått ut og hun ikke har barnehageplass og jobb før i august. Hun er min datter og jeg som mor ønsker å stille opp for henne og tvillingene. Hun er absolutt ikke et dårlig menneske for å takke ja til dette tilbudet.

Hvordan vi ordner oss her hjemme er mine forslag da jeg ønsker at ALLE involverte får det best mulig. Jeg vil at Amalie, tvillingene, min sønn, Hüseyin og meg selv får det så godt som mulig i den situasjonen hvor vi alle bor i samme hus (Hüseyin er kun på besøk frem til familiegjenforening er søkt og godkjent). Jeg har satt meg inn i hver enkelt av oss sin situasjon og ser hva som må til for at dette vil fungere over lengre tid for alle sammen. At Hüseyin må informere Amalie før han går ned hvor hun og tvillingene oppholder seg, men ellers kan gjøre som han vil, er lite å ofre! At min datter ikke kan gå opp uten å informere, er akkurat det samme. Det tar noen par minutter å sende en melding!

Hüseyin føler seg alt hjemme og er blitt glad i absolutt alle som bor her. At jeg skriver om de få tingene som kan være utfordrende i denne bo situasjonen, betyr ikke at noen av oss har det vanskelig eller vondt. Hvorfor noen absolutt skal tenke enten-eller er for meg helt hull i hodet. Jeg leser hva som blir skrevet og tenker «jeeeses….så glad jeg er for at de ikke er i familie med meg». For hos oss hjelper vi hverandre ut, vi respekterer hverandre, vi stiller opp for hverandre, vi snakker sammen, finner løsninger og vi gjør alt vi kan for å glede hverandre.

Min datter er en av de fineste menneskene jeg kjenner. Hun har et stort hjerte, god forståelse, masse empati, absolutt ikke bortskjemt og det finnes ikke et vondt bein i kroppen hennes. I tillegg har jeg en like fantastisk sønn og en like fantastisk mann.

Vet dere, I dag er første gangen jeg virkelig vurderer å slutte å blogge. For akkurat nå er jeg drit forbanna og lei av at andre skal snakke negativt om de jeg elsker. Spesielt siden det som blir skrevet er så hinsides feil som det kan bli.

Mine barn er mine barn og jeg ønsker å gjøre alt jeg kan for at de skal ha det så godt som mulig og få den beste starten på livet. Jeg stiller opp for barna mine og jeg gjør det fordi JEG ØNSKER DET. Hvordan noen klarer å snu det til noe negativt er over min fatteevne og jeg er overlykkelig over at jeg har akkurat de menneskene i livet mitt som jeg nå har.

Min sønn og jeg ❤️
Mine barnebarn og meg ❤️ De er nå 1 1/2 år.

 

 

Hüseyin er min mann og er helt fantastisk som menneske. Jeg forstår mer og mer hvor heldig jeg er som har endt opp med AKKURAT HAN. Han har det ikke vondt, lider ingen nød og føler seg absolutt ikke som en ubuden gjest her hos oss. Selv om han ikke bor her enda, så føler han seg hjemme og trives veldig godt.

Vi som familie har funnet den beste løsningen for oss og vi er alle enige i hvordan vi skal ha det. Jeg er den som har invitert min datter hjem og det er meg som har kommet med forlag på hvordan vi skal løse bo situasjonen. Så har vi sammen (alle sammen) blitt enige om at vi gjør det sånn nå og så ser vi hvordan det fungerer underveis. Jeg har tenkt på absolutt alle involverte og det er ikke synd på noen av oss. Hüseyin er takknemlig for at jeg ikke er alene når han er i Tyrkia, min datter og jeg hjelper hverandre og min sønn har det godt, selv om han må venne seg til å ha to aktive gutter i hus.

Nb. Jeg har aldri fått hjelp til å skrive noen innlegg, så det å prøve å fremstille meg som uintelligent og si at noen andre må ha skrevet innleggene hvor jeg har skrevet om Anne Brith Influencer program, er så lavmål som det kan bli.

Om jeg trakker noen på tærne med dette innlegget, så får jeg gjøre det. Men jeg har en grense som alle andre og det sammen med graviditet, lite søvn og vondter gjør at jeg nå måtte ha en utblåsning.

 

-Mette

 

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

Blogging før fødsel..

Som dere har merket så har det vært lite oppdateringer på meg etter at Hüseyin kom til Norge og nå på slutten av svangerskapet. Så jeg tenkte jeg måtte ta et standpunkt istedenfor at dere venter på oppdateringer som kanskje, kanskje ikke kommer.

Det er fantastisk å ha Hüseyin her i denne tiden og vi koser oss med hverdagene og med ventetiden på å bli foreldre. Selvfølgelig har vi litt “små greier” på grunn av forskjellige kulturer og tilvenning til norsk kultur, men mesteparten av tiden koser vi oss alle (hele huset) med å være en stor familie.

Det å bo i samme hus som storfamilie går egentlig veldig bra, men skal innrømme at det ikke er en ønske situasjonen for noen av oss. Både Amalie, Hüseyin, min sønn og jeg har våre små utfordringer med å bo slik og vi må alle gjøre en innsats for at det blir best mulig for oss alle.

For Amalie er det savnet etter den friheten med å kunne styre ting selv, føle at hun kan slappe av uten at vi kommer ned hele tiden, at ingen (meg!) blander seg opp i hvordan hun gjør ting og det å kunne slippe å tenke på å være påkledd til alle døgnets tider. For Hüseyin er det ønsket om å kunne bevege seg fritt rundt i huset og gå inn og ut uten avtale. Min sønn er stort sett bare oppe, da han ikke er vant til å ha små barn rundt seg lengre og for meg er det ønsket om at alle har det bra og at de opplever situasjonen best mulig, samtidig som jeg sliter med å gi fra meg kontrollen av nedre etasje hvor Amalie bor.

Du kan godt spørre om hvorfor i all verden vi gjør dette og evt få vondt av en eller flere involverte. Men vi prøver å gjøre det beste ut av situasjonen og finne løsninger som passer alle best mulig.

Avtalene vi har gjort til nå er at vi er delt oss opp i to forskjellige etasjer. Amalie og tvillingene trenger sin sone nede hvor de kan være alene og det samme gjør vi oppe. Amalie kommer altså aldri opp uten å ha spurt i forkant og Hüseyin kommer aldri ned uten å ha spurt i forkant. Min sønn og jeg kan gå over hele huset slik vi ønsker, men kveldene er hellige og da synes jeg hun ikke skal være usikker på om vi kommer ned eller ikke.

Men vi går sjeldent ned da vi trives ekstremt godt her oppe. Så det er stort sett bare meg som innimellom kommer ned “på besøk” for å bruke litt tid med tvillingene.

Videre har vi laget en kjøkkentjeneste plan hvor hver etasje har hver våre dager med å lage middag og rydde kjøkkenet. Nå før fødselen har Hüseyin og meg tatt mesteparten av dagene, men det vil forandres etter fødsel. Vi har også vaskeromtjeneste der hver etasje bytter på å vaske klær. Dette fungerer veldig bra og vi spiser da stort sett samlet nede som en stor familie.

Hüseyin kan altså gå ut og inn slik han ønsker og ned på kjøkkenet om han trenger det, men da må han først sende melding til Amalie for å høre om det passer. Men vi bruker som sagt mesteparten av tiden oppe.

Grunnen til at vi alle bor sammen er fordi dette er min eneste mulighet til å hjelpe min datter Amalie og tvillingene inn på boligmarkedet. Det er i tillegg den beste tiden å gjøre det på, siden Hüseyin ikke har flyttet inn hit og siden tvillingene enda er ganske små. Skulle vi ha gjort dette senere i livet, hadde det blitt for vanskelig. Så derfor har jeg altså tilbudt Amalie å bo gratis nå for å spare til egen bolig. Vil selvfølgelig gi samme tilbud til min sønn og babyen i magen.

Forstår om noen Ikke forstår våres valg og jeg har sett mange reagere. Men disse to årene (1-2 år) vil føre til at min eldste datter med to barn kan komme seg inn på boligmarkedet og både Hüseyin og meg er glad for å ha muligheten til å gjøre noe flott for henne og barnebarna våre.

Nok om det, haha.. For nå skrev jeg meg vekk fra hele budskapet jeg hadde tenkt å formidle. Ønsket nemlig å si det at bloggen vil nok ikke bli oppdatert hver dag og kanskje ikke det kommer noe som helst før fødsel. For nå må jeg prioritere familie, meg selv og kommende fødsel før bloggen, og da blir det innlegg om og når jeg føler for det.

Jeg slutter ikke å blogge, men velger å ta litt fri for å kunne slappe av, samle energi, bruke tid med mannen og resten av familien og gjøre meg klar til fødsel.

Dere vil selvfølgelig få oppdatering når fødselen er i gang og jeg tror jeg vil oppdatere mer etter fødsel enn jeg gjør nå.

 

Nyt dagen dere ❤️

 

 

-Mette

 

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

 

 

Nå har jeg fått nok og setter foten ned!

Tanken min har vært og opprinnelig er å svare ærlig på alle spørsmål om Hüseyin og meg, om hvordan vi lever og på hva vi velger utifra at vi har to helt forskjellige religioner og kulturer. For meg var denne åpenheten viktig for å redusere religionsfrykt og frykten for å leve med en som kommer fra en annen kultur.

Men nå kjenner jeg at jeg har fått nok og at det ikke er verdt det. Noe jeg synes er fryktelig dumt og trist da en god del av meningen bak bloggen min forsvinner. For med å ikke få vise at alle mennesker innenfor samme religion og fra samme land er forskjellig, så lar jeg denne fremmedfrykten fortsette og gapet vil ikke bli noe mindre.

At jeg som blogger opplever at “alt jeg gjør er feil” uavhengig av hva det er, er greit. Det tar jeg med som baksiden av å være en blogger. Jeg synes det i tillegg er både spennende, viktig og lærerikt at andre reagerer eller tenker ulikt fra meg og sender meg spørsmål, er nysgjerrige, skeptiske, uenige eller kritiske. Men når det går utover mannen min og han får meldinger på sin snapchat fra mine følgere hvor de forteller han hva han gjøre og ikke gjøre som muslim, så blir det feil av meg å fortsette åpenheten på dette området.

Min mann er troende muslim og gjør ingen mennesker vondt eller gjør noe som kan skade andre. Han er en fantastisk mann med et stort hjerte, mye kjærlighet og med flotte handlinger hvor han tenker på andre før seg selv. Jeg er stolt av han og elsker det mennesket han er fra innsiden og ut.

At andre mener han ikke er muslimsk nok har jeg sett meg lei på og synes det er utrolig frekt og dømmende. Troen ligger i hjertet og i handlingene, ikke i hva en spiser eller ikke spiser, om en ber eller ikke ber, om en feirer ramadan eller ikke… Han er et godt menneske og det må da være det viktigste!?

Så nå har jeg fått nok og vil ikke svare mer på spørsmål om hva han gjør eller ikke gjør innenfor religionen. Han er en voksen mann som tar sine egne avgjørelser og det skal han selvfølgelig fortsette med uten innblanding fra fremmede. Livet hans er hans og han velger selv hvordan han vil leve det! Så jeg ber de som har sendt meldinger slutte å sende han slike meldinger og slutte å si hva han MÅ gjøre bare fordi han er muslim.

Til slutt vil jeg si tusen takk til alle dere som respekterer at andre mennesker lever sitt liv slik de selv ønsker uavhengig av religion og så lenge de ikke skader andre. Hüseyin er troende muslim selv om han kanskje ikke tar samme valg som alle troende muslimer.

 

 

-Mette

 

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask