Har satt bremsene litt på!

(Bildet er fra i fjor)

 

For en del år tilbake gikk jeg med en drøm om å starte en nettbutikk. Hadde akkurat sagt meg ferdig med fotohobbyen hvor jeg hadde tatt jobber både i studio og i bryllup, og følte for et nytt og spennende prosjekt. Så etter en kort idé myldring satt jeg i gang med å lage en nettside og satt opp en plan for bedriften. Dessverre rant det bare ut i sanden og ble aldri noe mer enn planlegging.

Nå, noen år etterpå har denne tanken og dette ønsket om å prøve å drifte en nettbutikk kommet tilbake.

Jeg er veldig “flink” på å overfokusere på en hobby/jobb av gangen og setter alt av energi og tid til det når jeg først er kommet i gang. Jeg kan nevne perioden hvor jeg bakte kaker som jeg solgte og fikk veldig gode tilbakemeldinger på, perioden hvor jeg sang hver eneste dag på en synge app og drømte om å synge i kor, perioden hvor jeg som tenåring brukte all min fritid på å skrive egne låter og små noveller og som nevnt perioden hvor jeg tok bilder i studio og på locations.

Her er noen bilder tatt på oppdrag og som jeg har fått inn i min minnebok fra tiden jeg drev Askphoto.

 

Har flere ganger vurdert å gå tilbake til denne hobbyen, men det har ikke passet inn i en ellers hektig hverdag med jobb og barn.

 

Videre har jeg jo, som dere vet, brukt mye tid og energi på å blogge og på å utlevere meg selv og kjærlighetslivet. Men det å blogge slik jeg gjorde i starten har blitt vanskeligere og vanskeligere både på grunn av situasjonen, men og fordi min mann og jeg har fått en datter som vil kunne bli påvirket, om jeg fortsetter i samme “tralt”. Så jeg har satt bremsene litt på og vurderer hvordan jeg skal gå videre for å ivareta ikke bare barna, men også min mann.

Har absolutt ikke mistet interessen, da det å skrive er en av hobbyene mine som har fulgt meg igjennom hele livet. Men jeg må finne ut hvordan jeg skal gjøre det uten å utlevere for mye av meg selv og de rundt meg. Det er en utrolig vanskelig balansegang å blogge om sitt eget liv og samtidig ikke utlevere! Er vel egentlig en bortimot umulig oppgave og derfor har jeg altså satt det litt på brems for å kunne puste ut og finne et nytt spor jeg ønsker å gå.

Vil fremdeles blogge, men holde meg til litt tryggere tema.

Derfor har jeg satt fokuset mitt litt vekk ifra blogg, snapchat og Instagram for å heller bruke det på å prøve å starte en nettbutikk.

Da jeg fortalte om planene mine til Hüseyin ble han veldig interessert i tanken og har støttet meg under hele prosessen. Nettbutikken er mitt prosjekt og min drøm, men jeg vil selvfølgelig inkludere min mann etterhvert om det går bra.

Til nå har jeg laget en nettside som enda er under utvikling har valgt ut en del produkter som jeg har bestilt og betalt, i tillegg til å sette meg inn i lover og regler. Det er fremdeles uklart om jeg vil ta inn spiselige produkter og om jeg skal ha lite eller stort produkt variasjon. Først tenkte jeg nemlig at temaet skulle være tyrkisk, men det har jeg gått litt bortifra og tenker heller å selge produkter jeg selv liker og ville hatt (både tyrkiske og “norske”).

Har derfor nå kjøpt inn varer i små mengder på 20 – 50 av hvert produkt og tenker å starte med et lite utvalg av varer og så heller øke på om jeg får solgt. Det vil si at jeg ikke vil tjene noe som helst på bedriften, men heller bruke det på å utvikle nettbutikken med flere varer.

Skulle bedriften gå dårlig vil jeg da bli sittende med varer jeg ikke får solgt, og da synes jeg det er viktig at det er produkter jeg selv liker og kan få bruk for. Eventuelt at jeg da har et lager med fremtidige gaver til venner og familie.

Siden jeg er en blogger med noen få iherdige kritikere som virkelig gjør sitt ytterste på å svartmale det som kan, så er jeg forberedt på at noen vil kunne finne glede i å prøve å ødelegge. Det er blant annet tydelig når jeg har anonyme spørsmål på snapchat og jeg får meldinger som helt tydelig prøver å provosere eller såre.

Men med mine utdanninger som blant annet har fokus på kundebehandling og kundeservice, så har jeg stor tro på at jeg fint vil klare å opprettholde en god dialog under kjøp og om en kunde skulle være missfornøyd med et produkt eller leveranse. Det viktigste med en bedrift er jo kundene og at de ønsker å komme tilbake. Langsiktige salg er titusen ganger mer viktig er kortsiktige salg!

Derfor er en av forberedelsene mine å lage et godt system som gjør at kunden får en positiv opplevelse helt fra kunden trykker seg inn i nettbutikken og frem til varen er mottat og tatt i bruk.

Forresten, om dere har noen gode navneforslag så legg gjerne igjen en kommentar. Alt jeg vet nå er at jeg ønsker et kort navn med kun ett ord og at det skal ha bokstaven A i slutten på ordet, ettersom mitt etternavn er Ask.

 

-Mette

 

 

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

 

 

Grunnen til jeg ikke har skrevet om det før!

Har i det siste skrevet noen blogginnlegg om kulturen til min mann, hvor han kommer fra og hvordan han er vant til å leve. Er liv som er veldig ulikt mitt, men absolutt ikke noe verre enn mitt. Litt av grunnen til at jeg ikke har skrevet slike innlegg tidligere er nettopp fordi jeg vet hvordan noen nordmenn tenker og hvor lett de har for å dømme når andre lever på en annen måte enn oss.

Livet på landsbygden i Tyrkia er ikke et vondt eller vanskelig liv, det er bare anderledes enn vårt. Vi har våre vanskeligheter og de har sine vanskeligheter! Vi har våre goder og de har sine goder. Hva som er det “gode liv” kommer jo helt ann på hva en verdsetter, hva en ønsker og hva en er vant til.

Jeg vet blant annet at mine svigerforeldre og mesteparten av mine svigerinner og svogere ikke ville ha trivdes her i Norge. De elsker livet sitt i Tyrkia og ønsker ikke å forandre på noe. Klart de har drømmer og ønsker som ville gjort ting enklere og bedre, men det har vi jo i vårt land også.

Hüseyin er en mann som har følt for litt ekstra spenning i livet sitt. Han har drømmer om å oppleve nye ting, se nye steder og leve på en annen måte enn familien hans gjør. Det betyr ikke at han synes at familien lever dårligere enn hva han ønsker for seg selv. Det betyr bare at han ønsker noe anderledes!

Han valgte å jobbe i turistbransjen da han var 17 år. Grunnen til det var mange og jeg tror at de aller fleste av oss kan forstå valget, om vi tenker etter. Han ville se mer av verden enn bare landsbygden, han ville oppleve turistområdene, han ville se hvordan disse utenlandske jentene var og han drømte nok om litt romantikk, litt spenning og opplevelser. Han var en tenåring på jakt etter sin egen identitet for å bli voksen, og det tror jeg alle som ønsker klarer å forstå.

Etterhvert som livet går, så forandrer vi også drømmene våre. Vi finner ut hvilken veier vi ønsker å gå videre og vi tar valg utifra det. Hüseyin er ikke lengre den 17 år gamle gutten, men en ung mann på snart 30 år som er klar til å starte voksenlivet. Valg han tok som ung har ført han til der han er i dag og nå befinner han seg i starten på et helt nytt, skummelt og spennende liv med en utenlandsk kone som har barn og barnebarn fra før av og i tillegg så har vi nå en felles datter som også bor i Norge.

For en mann som aldri har vært utenfor Tyrkia, så var det nok et veldig risikabelt valg å velge en utenlandsk kvinne og gå fullt inn før han i det hele tatt har vært i landet mitt. Noe han virkelig fikk kjenne på da han kom til Norge på besøksvisum.

Det er mye som er anderledes her i Norge og han opplevde at det var utfordringer hvor han ikke engang hadde tenkt på at det skulle være utfordringer. I tillegg var alt anderledes enn hva han hadde forventet. Noe av det er store ting vi må bruke mer tid på, mens resten må vi klare å le av. Klarer vi ikke å snu det til noe morsomt, vil vi ikke klare oss igjennom dette. Så det å skrive om disse opplevelsene og utfordringene hjelper både oss og ekteskapet.

Har forresten fått veldig mye skryt av min mann for mine siste innlegg. Han synes jeg forklarer det utrolig bra og han koser seg med å lese alt jeg skriver. Etter å ha lest innlegget hvor jeg skriver om landsbygden hans (trykk HER for å lese det innlegget), sa han at jeg skrev det så bra at han skulle trodd jeg var født og oppvokst der selv. Noe som må være det beste komplimentet jeg noen sinne har fått.

De neste dagene vil jeg publisere innlegg som forhåpentligvis vil gjøre at dere blir bedre kjent med både Hüseyin og meg. Har nemlig valgt å intervjue Hüseyin med ganske så personlige spørsmål, og i tillegg svart på de selv. Så dere vil kunne lese spørsmålene og svarene våre, slik at vi enten får se hvor forskjellig vi er eller om vi er mer like enn vi kanskje trodde.

 

-Mette

 

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

You say what?

Et innlegg som jeg har valgt å kalle «you say what?» som betyr «Du sa hva?», eller mer rett «Hva sa du?». Altså noe en ofte sier når noe er overraskende..

 

  • Hüseyin har 13 søsken hvor den eldste er 47 år og yngste 26 år. Tre av de er født på sykehus mens resten er født hjemme. Det er to tvillingpar i søskenflokken og alle 14 har bodd hjemme i huset på samme tid uten at det ble kaos. De eldste hjalp til med husarbeid, “mannearbeid” og med de yngre søskene. Ingen gikk rundt og var sultne eller frøs! Jeg tenker bare «wow for en sterk, tøff og fantastisk mamma».
  • Hüseyin har en toegget tvillingbror og siden det er arvelig kan det være at datteren vår (lillejenta) får tvillinger når hun får barn. Det er forøvrig ett til tvillingpar i søskenflokken til Hüseyin! Selv har jeg jo alt to barnebarn som er tvillinger, men de er eneggede tvillinger og det er ikke arvelig. Tenker det bare blir gøy med flere tvillinger i familien vår.
  • Hüseyin og jeg forlovet oss den aller første uken vi var sammen. Så selv om vi hadde snakket sammen daglig på facetime med kamera frem til jeg reiste ned, så hadde vi fysisk bare vært med hverandre noen dager. (da regner jeg ikke med den uken vi møttes, ettersom det var ferie med min datter og jeg bare så på Hüseyin som et bekjentskap).
  • Jeg endte opp med å gifte meg i joggebukse og svart genser. Det var så mye som skjedde den dagen og vi hadde ting å gjøre fra vi stod opp til vi skulle legge oss. Så jeg kastet på meg noen klær, droppet sminken før vi føk avgårde for å hente min venninne på flyplassen. Deretter løp vi fra kontor til kontor og fra legekontor til sykehus. Plutselig satt vi på et kontor som gjorde det klart for signeringen av inngått ekteskap og jeg skjønte ikke helt alvoret før de la ned duk og tok på seg hvite kapper. Da først innså jeg at vi ville bli gift der og da, i joggebukse.

  • Jeg elsker tv-serien «90 days of fiance» som er en reality-serie hvor vi følger oppturer og nedturer til kjærestepar som bor i forskjellige land og som må søke visum for å være sammen. De søker om forlovelsesvisum og må da gifte seg innen 90 dager ellers må den som bor i det andre landet reise hjem. Med andre ord, ganske likt til det livet Hüseyin og jeg lever.
  • Jeg nett-stalker flere av de som har vært og er med i den tv-serien. For det var vanskelig å sitte der som en seer av noe som var så likt det Hüseyin og jeg går igjennom. Det å sitte der med tanken «han er bare ute etter oppholdstillatelse», «det derre kommer aldri til å fungere» når jeg så på andre, påvirket meg og vårt forhold. Derfor var det godt å finne de på Instagram og se at mange av de har klart seg og holder sammen enda.
  • Etter at Hüseyin fikk se noen episoder av 90 days fiance spurte han om ikke vi også kunne melde oss på! Da han fikk vite at vi ikke hadde et sånn program i Norge, mente han at det burde det være, Haha. Dette var så klart sagt med humor, med et lite hint av alvor.
  • Hadde ullklær under brudekjolen min siden bryllupet skulle være ute og vare til langt ut på natten. Så jeg var hele tiden god og varm mens alle rundt meg frøs.

  • Jeg ble litt sint og kranglete på min mann i selve bryllupsfesten vår. Det var dekket til fest bak tronen vår og da måltidet kom kunne jeg ikke se gjestene spise. Bad venninnen min sjekke og fikk vite at det kun var menn som spiste. Så da min mann kom bort for å høre om alt gikk bra med oss, spurte jeg om hvorfor kun mennene spiste. Fikk da vite at det var vanlig at mennene spiste først, mens kvinner og barn måtte spise etterpå. Jeg klarte å holde det inni meg, men jeg likte det absolutt ikke og ble sint på Hüseyin, selv om han ikke var skyldig i det.
  • Bryllupsnatten hadde vi på samme soverom som min venninne. For oss var det ikke noen problem og egentlig bare morsomt. Men vi leide et hotellrom dagen etter og fikk tid sammen alene der før vi kjørte hjem til landsbyen igjen.
  • Jeg tok av meg bryllups ringen under graviditeten på grunn av store fingre, men har enda ikke tatt den på igjen. Har aldri likt å gå med ringer og hadde akkurat blitt vant til det da vi ble gravid. Nå må jeg begynne på nytt for å bli vant til det igjen.

 

-Mette

 

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

 

 

 

En oppdatering i Tyrkia med Hüseyin og i Norge med meg!

Usikker på hvordan jeg skal begynne innlegget ettersom jeg har titusen tanker i hodet på en gang og jeg er usikker på hva jeg skal ta med i dette innlegget.

I dag blir det nemlig et litt mindre planlagt innlegg hvor jeg forteller litt om hva som har skjer, hva som har hendt, hva som er nytt og hva vi tenker å gjøre videre. Føler nemlig det er viktig å få med litt nåtids innlegg mellom alt det andre jeg har planlagt å skrive fremover.

 

Hüseyin var heldig som fikk jobb under Corona. Ikke bare en gang, men to ganger! Om han var dyktig eller om han bare var heldig, vet jeg ikke. Men er utrolig stolt over at han først fikk jobb på en restaurant oppe på the castle (fjellet i Alanya) og deretter nede i byen på et hotel. Husker jeg var litt nervøs når han bestemte seg for å si opp den første jobben og prøve å finne ny. Men var veldig glad og stolt da han raskt fikk en ny og mye bedre jobb enn den han hadde.

Utrolig nok har det vært hektiske arbeidsdager på hotellet nå i Corona. Ingen til veldig få gjester fra Skandinavia, men mange turister fra andre land. Og siden hotellet valgte å ikke ansette så mange på grunn av mulig få gjester, ble det veldig mye jobb på de som var ansatt.

Men nå har hotellet stengt for vinteren og Hüseyin sin arbeidsperiode er over.

Han ble værende noen ekstra dager i Alanya mens han bodde hos søsteren. Men han valgte å reise hjem i går da han var blitt så plaget av det han mente var pollen. Selv har jeg reagert litt på at de tydeligvis ikke tester seg for Corona på lik linje som vi her i Norge gjør. Blir vi syk her, tar flertallet av oss test for å utelukke corona. Mens i Tyrkia ser det ut til at de lettere tenker at det ikke er Corona og derfor ikke vits i å teste seg. Så jeg vil tro at mørketallet på smittede er høyere der enn her.

Hüseyin satt seg på bussen i går og kom hjem i dag. Mener å huske at turen tar omlag 10 timer med buss, så det er en lang reise. Nå blir han værende hjemme i landsbyen frem til papirene for søknadene er kommet. For når han har papirene, så må han reise inn for å leve søknadene. Først besøksvisum og så to uker etter familiegjenforening.

Nå går vi mot jul og julen er ganske hellig for meg og mine, så jeg tar ikke sjansen på at det blir noe tull eller dårlig stemning i denne tiden. Derfor har vi valgt å søke med datoen januar og ikke i desember slik vi gjorde i fjor. Det var så mye “tull” sist vi bodde sammen, at jeg rett og slett velger å sikre julen fra mulig konflikter. Det vil forhåpentligvis ikke bli noen konflikter neste gang, men julen er for barna og Hüseyin har uansett ikke den samme tilhørigheten til desember, som det vi har.

Bare håpe at Corona smitten går ned og retningslinjene løsner litt opp. Nå er det (her i Bergen) ikke lov å samles mer enn 5 personer inkludert husstanden som inviterer, og det fungerer ikke på juleaften. Så det er veldig viktig at vi alle tar å følger anbefalingene, slik at vi får flatet ut kurven eller i beste fall får den til å gå ned før jul.

I dag skal jeg ta med meg oreo kaken jeg har laget, pakken jeg har kjøpt i butikk og pakken jeg har kjøpt brukt og besøke min eldste datter. Barnebarna mine fyller hele to år og de må selvfølgelig feires. For å kunne feire nå med innstrammingen har vi måtte delt oss opp og kun prioritere de aller nærmeste. I tillegg må vi holde avstand og spite oss godt både før og etter besøk.

 

-Mette

 

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

 

Hvorfor forlove og gifte seg så raskt?

Mange har lett for å dømme en tyrker for å bare være ute etter oppholdstillatelse når de gifter seg med en utenlandsk kvinne etter relativ kort bekjentskap.

I Norge er det nemlig mer vanlig å bli kjærester, deretter samboere og så kanskje forlovet og gift. Vi kan bo sammen som kjærester i mange år, være forlovet i mange år og noen velger til og med å aldri gifte seg i det hele tatt. Det er for oss helt normalt og ingen reagerer på det. Men det er ikke like vanlig andre steder i verden.

Tyrkia er et stort land og mange steder er det blitt veldig moderne og ganske likt slik vi har det her i Norge. Men det finnes enda steder i Tyrkia som i våres øyne er gammeldags. Hüseyin kommer fra Ören (Besni) som fremdeles er veldig gammeldags for oss nordmenn.

Vest er slik jeg har forstått det mer moderne enn nord, øst og sør. Nord er også moderne, men ikke like mye som vest. Øst og nord kan være det vi ser på som gammeldags! Landsbyene er selvsagt mer gammeldags enn det byene er.

For å skrive dette innlegget har jeg måtte spørre Hüseyin om informasjon og han har svart utifra det han kjenner til, altså fra det området han kommer ifra.

Han forteller meg at i Tyrkia er det vanlig å flytte hjemmefra rundt 20 år, men at de fleste ikke flytter ut før de gifter seg. Bor de hjemme når de jobber, så hjelper de ofte med økonomien til foreldrene. Vanlig alder for å gifte seg er 20 til 35 år.

Det som avgjør når de flytter ut er inntekten og hvilken jobb de har. Hüseyin begynte å jobbe som 17 åring, men siden jobben er kun i høysesongen med overnatting og mat inkludert, hadde det vært bortkastet å leie bolig. Så han har derfor ikke flyttet hjemmefra.

Når en tyrker virkelig forelsker seg, så tenker de ekteskap! For en tyrker elsker høyt og intenst når de først finner kjærligheten, får jeg vite. Hüseyin forteller videre at det ofte bare går et par måneder før de da frir og blir forlovet. Videre vil det kun gå ett år, max to år før de gifter seg, noe som for oss nordmenn er veldig uvanlig.

Så om de teffer en utlending fra for eksempel lille Norge vil det å bli fridd til så raskt, være veldig skremme for oss. Vi vil kanskje bli skremt ut av forholdet og vi vil oppleve mye dømmende anklager på at de kun vil komme seg inn i landet vårt.

 

Forelsker de seg i en tyrkisk dame, er det en litt anderledes måte å gjøre det på. Da går gutten sin familie til jenten sin familie og forteller at sønnen gjerne vil gifte seg med datteren. Deretter spør ofte faren til jenten om sønnen drikker alkohol, hva han jobber med eller om han har gjort noe galt. Om alt er greit spør de datteren om hun ønsker å gifte seg med gutten. Om hun sier ja, så informerer de familien om at de vil ringe om et par dager for å avtale videre.

I noen tilfeller blir barna giftet bort i et såkalt arrangert ekteskap. Det betyr ikke at det er barneekteskap eller tvangsekteskap, men at foreldrene hjelper barna sine. Da er ofte gutten 20 år eller eldre og foreldrene ønsker at han skal bli gift. De vil da se etter en passelig jente i nærheten og så spørre sønnen om hva han synes om denne jenten. Om sønnen godkjenner valget til foreldrene sine, vil foreldrene dra hjem til jenten sin familie og spørre om de tar imot forslaget om ekteskap.

For noen år siden var det veldig vanlig å gifte seg med et søskenbarn (kusine), men det er begynt å bli færre slike ekteskap i landsbygden til Hüseyin nå.

Det er selvfølgelig de som kun har kjæreste uten å forlove seg eller gifte seg, men da er det skamfylt og det holdes hemmelig. De tar ikke med seg kjæresten hjem til foreldrene og de viser ingen følelser ute på offentlige områder eller foran andre. Selv de som er forlovet eller gift viser ikke følelser offentlig.

Når jeg er i Besni eller Ören for å besøke svigerfamilien min, kysser vi ikke på offentlige plasser hvor vi kan bli sett av andre. Det er respektløst å vise følelser offentlig, ettersom dette er noe som blir sett på som privat. Men siden jeg er utlending  går vi ofte og holder hender. Hadde jeg vært en tyrkisk kvinne, ville jeg nok ikke ønsket det på grunn av at det ikke ville vært sømmelig. Noe jeg da ville ha blitt lært opp til å tenke utifra oppvekst.

 

Om dere har noen spørsmål rundt dette, er det bare til å skrive det i kommentarfeltet og jeg vil lage et nytt innlegg hvor vi svarer på dette.

 

-Mette

 

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

 

Hüseyin sin opplevelse av Norge og huset mitt.

Jeg skrev et innlegg i går om hjembygden til Hüseyin for at det skal være lettere å forstå dagens innlegg. Jeg tror nemlig det er viktig å se hvor forskjellig mitt liv og mitt hjem er fra det han er vant til, for å forstå hans reaksjoner på mitt hjem og Norge.

Gårsdagens innlegg kan du lese her: SLIK ER HÜSEYIN SIN HJEMBYGD I TYRKIA!

Første gangen Hüseyin satt sine føtter på Norsk jord, var vinteren i fjor. Vi hadde søkt besøksvisum og først fått avslag, men fått det omgjort etter å ha sendt inn klage. Nå skulle vi feire jul og nyttår sammen, før han måtte reise tilbake til Tyrkia etter 1 måned og så komme tilbake igjen til sommeren når datteren vår ble født i mai.

Det var desember da vi hentet Hüseyin på flyplassen første gang og vinter været bestod av masse regn og kald vind. Han hadde boblejakke på seg, men skalv av kulde da vi ventet på bybanen. Husker selv hvor mye jeg frøs da jeg var i hans hjemby i januar året før uten at han frøs, og lurer på om det har noe med luftfuktighet som er uvant for oss. Selv frøs jeg nemlig ikke der vi stod og ventet.

Som muslim har han aldri feiret jul, men sett tegnefilmer med Tom og Jerry som løper rundt i et julepyntet hjem og filmer om julenissen som kommer og gir barna gaver. Han håpte alltid at julenissen ville komme hjem til han også da han var liten. At han ville våkne opp til masse flotte julegaver med hans navn på. Men det skjedde aldri og som voksen forstod han jo hvorfor!

Nå skulle han få oppleve en norsk jul for første gang.

Han var forberedt på at det ikke ville bli slik han drømte om som barn. At den spenningen til gaver og julepyntet hjem ikke var så spesielt lengre som voksen. Men han elsket stemningen på julekvelden og under måltidet. Han følte at alle hadde en fantastisk kontakt og at stemningen var magisk. Ikke minst fant han ut at pinnekjøtt er hans nye favoritt mat.

Hans første tid i Norge bestod av mange små og store opplevelser. Bare det å bo i et hus laget av planker, var en rar opplevelse. Da han våknet om natten for å gå på toalettet var det uvant å gå stille over tregulvet. Han er vant til betonggulv og synes gulvet mitt laget mer lyd og at det var rart å gå på. Ikke minst var det uvant med så stor og myk seng. Han sov ikke godt i starten og kavet veldig hver gang han skulle krype ut og inn av sengen. For meg som observerte det hele så det ut som at han holdt på å drukne der han prøvde å svømme seg ut av kaoset med madrass og dobbelt dyne. Måtte alltid smile litt for meg selv, selv om det var umulig for meg å få sove når han skulle ut og inn av sengen om natten.

I starten var han litt redd for å røyke på terrassen utenfor huset. For hva om en gnist falt ned og satt huset i fyr!? Rart for oss å tenke, men han har aldri sett hus laget av brennbart materiale før, så han var usikker på hvor mye det tålte. Ikke minst spisset han ørene når det stormet utenfor og huset som er i god stand, knirket litt i de verste takene. Et hus i trevirke er jo mye mer “levende” enn et hus i betong, så det vil alltid være litt lyder, noe han ikke var vant til.

Vi har forresten en nydelig svart katt som har bodd med oss i ca 10 år. Hun begynner å bli gammel, men er fremdeles en aktiv jeger og veldig glad i kos. Tyrkere er ofte overtroiske og en svart katt betyr ulykke, på lik linje som den norske overtroen vi hadde i gamledager. Så da han så katten vår første gang skvatt han skikkelig til og tenkte at oppholdet i Norge nå ville starte med ulykke.

Han ble vant til katten etterhvert og syntes hun var flott, selv om han flere ganger har nevnt at det er en tykk katt. Om du har vært i Tyrkia og sett en eller flere av kattene som vandrer rundt der, så kan du forstå at min katt virket tykk i forhold.

Da han var her om sommeren syntes han det var rart at jeg ikke hadde noen frukt eller grønnsaker i hagen. Har kun ett epletre og ett morelltre, men begge er ganske små og unge. Så han lurte på om nordmenn ikke likte frukt og grønnsaker i det hele tatt. Etterhvert ble han med i butikken og fikk sett at jeg ofte kjøper frosne grønnsaker og at ferske grønnsaker og frukt er kjempe dyrt iforhold til hva det er i Tyrkia.

Det å klippe gresset var en ny opplevelse for han og først kunne han ikke forstå hvorfor jeg ikke bare kjøpte en ku som kunne spise ned gresset. I hans landsby vokser gresset kun om våren og det er ikke behov for å klippe det da det blir spist opp av dyr. Mens her må vi klippe det 1-2 ganger i uken kun fordi vi vil at det skal se bra ut.

Før han kom til Norge sa han ved flere anledninger at han både trives og er vant til regn. Men etter å ha vært i Bergen fikk regn en ny betydning for han. Han er vant til at det regner opp til 3-4 dager på sitt verste og at det er sol både før og etter. Mens her gikk det lang tid med daglig regn og han så ikke solen over lengre tid.

Han elsket skogen og synes det så helt likt ut til hva han har sett i filmer. Ikke minst var det en fantastisk opplevelse for han å se en hjort gå fritt og tilsynelatende uredd i skogen. Første tanke var at dette var mat og burde jaktes på, men etter å ha sett hvor trygge dyrene i Norge er synes han det er fint at det er strenge regler med kvote på jakt. Samme med endene som til hans store overraskelse kom helt bort til oss uten å være redd.

Selve huset mitt synes han var fint og likt hva han har sett på tv, men at det var overlesset av ting. Masse møbler og pynt han føler vi ikke trenger. Han sammenlignet faktisk huset mitt med ett hobbit hus, haha. Ikke fordi det var lite, men fordi det var så mye pynt.

I norske øyne er ikke huset mitt overlesset av møbler og ting, men i forhold til hjembygden hans så er det det.

Har egentlig mye mer å skrive på dette temaet og både Hüseyin og meg synes det er morsomt å snakke om. Så om det var interessant, kan det hende jeg skriver om flere ting senere.

 

-Mette

 

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

 

 

Slik er Hüseyin sin hjembygd i Tyrkia!

Min mann Hüseyin er oppvokst i en liten bygd i Tyrkia som heter Ören. Dette er en landsbygd som ligger langt inn i landet, borte fra sjøen og turismen.

En sjarmerende bygd midt i storslått natur som fokuserer på jordbruk, dyrehold og jakt. Hvor dagene er like og årstidene veldig varierende. Her er det altså ekstremt varmt på sommeren og det kan gå helt ned i minus grader på vinteren.

 

Husene er laget av stein, sement eller leire og bygges med flatt tak og mobile vedovner på innsiden med uttak for røyk i vegg. Air-condition er montert i noen hus, men flertallet lever uten mulighet for avkjøling.

Hvert hus har hage, men mange har i tillegg kjøpt store områder litt utenfor bygden hvor de blant annet dyrker linser, kikerter, hvete, bygg, mais, vannmelon, melon og druer.

På innsiden av husene er veggene ofte malt med sterke pastell farger, fargerike tepper med mye mønstre lag på lag oppå betonggulvet og med sitteputer fordelt langs veggene. Ofte er fellesrommet både oppholdsrom og soveplass til husstanden om de er stor familie og få rom. Om vinteren er det blant annet lettere, mer praktisk og billigere å kun holde varmen i ett rom.

Vedovnen plasseres midt i rommet når årstiden blir kald og fyres opp med ved hentet fra naturen. Den er stor, dominerende og gir en god varme i tillegg til lukten av bål og til tider et litt røykfullt rom. Formen på vedovnen er perfekt til å sette tekannen på og få laget nytrukket te flere ganger for dagen. Møbler er det sjeldent de kjøper inn, da de er både vant og trives med å sitte og sove på gulvet.

Om vinteren lever de stort sett inne i husene og fokuserer på familiehygge og på å både få og gå på besøk til naboer. Da samles de alle i fellesrommet som har fyr i ovnen og drikker te, spiser mat, prater, ser på tv, trykker på mobilen og koser seg.

Gjester er alltid velkommen og naboer blir alltid servert te og kaker når de kommer på besøk. Gjester som har reist lang får i tillegg til te og kaker også spise måltidene sammen med vertskapet. Et besøk planlegges ikke og blir tatt på sparken uten å spørre i forkant. De blir uansett tatt imot med åpne armer og kan selvsagt overnatte om de ønsker det. Hvor lenge de vil være på besøk er opp til gjestene og det stilles aldri spørsmål om hvor mange dager de ønsker å overnatte.

Maten kjøpes ikke daglig eller ukentlig, men årlig. Da kjøper de ett års forbruk av ris, bønner, potet, hvitløk og løk. Kjøtt som kylling og sau blir enten kjøpt i butikk eller slaktes for anledningen. Grønnsaker med kortere holdbarhet blir ofte laget paste av eller syltes. Ferske grønnsaker kjøpes ved behov eller hentet fra hagen når det er tid for høsting.

Det spises stort sett lite av ku og sau. Ku er kjempe dyrt og blir kun slaktet når den snart skal dø av naturlige årsaker eller ved religion (ofring). Sau blir ofte spist ved spesielle anledninger og servert til gjester de ønsker å gi litt ekstra. Det vil si at en familie ofte spiser ku og sau kun ett par ganger i året. Fisk spises cirka en gang i måneden, mens kylling er det kjøttet som spises mest.

Det spises stort sett 3-4 måltider i uken med kylling og de resterende dagene er vegetariske middager. Variasjonen på rettene varierer så klart fra familie til familie, men det blir ofte den samme type gryte eller suppe som blir servert.

Om sommeren er det veldig varmt og gradene kan ofte passere 40 grader. Naturen går da fra å være grønn og frodig om våren, til å bli gul, brun og tørr om sommeren. Både våren, sommeren og høsten vil største delen av døgnet bli brukt ute og på de varmeste månedene vil taket bli brukt som sove område. For når solen går ned og mørket kommer, blir natten behagelig avkjølt og luften frisk. Da ligger de på ull fra sauene som er lagt inn i dynetrekk. Hüseyin sier det ikke er for hardt og ikke for mykt.

Er det noe jeg angrer på jeg ikke fikk oppleve før jeg fikk lillejenta, så er det å sove på taket, under myggnetting og se på stjernene og høre på naturen og dyrene.

Det er noe helt unikt og fantastisk å være i denne bygden synes jeg. Det er så stille, rolig, fredelig og gjestfritt. Du føler at du lever på en helt annen måte enn vårt hektiske liv her i Norge.

 

Neste innlegg vil være om hva Hüseyin synes om Norge og om mitt hjem. Spesielt gøy blir det å skrive om hva han sammenlignet hjemmet mitt med.

 

-Mette

 

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

Vil ikke visne..

Tiden raser av gårde og jeg føler egentlig at jeg løper hysterisk bak og prøver desperat å henge meg på! Jeg har ikke tid til at tiden går så fort og jeg er iallefall ikke interessert i å være med på det frivillig. Nei, jeg vil nyte, slappe av, kose meg og leve hvert eneste lille sekund jeg går her hjemme i mammapermisjon.

5 måneder er babyen til Hüseyin og meg blitt. Altså, det er helt vilt hvor fort de månedene har rast av gårde. Jeg har jo fått være her med henne hele tiden, men Hüseyin har kun sett henne på facetime og hørt om alt det nye hun lærer seg, igjennom meg.

Jeg vet at han synes det er vondt og at han så gjerne vil være en like stor del av livet hennes som det jeg er. Men så lenge han bor i Tyrkia, er det umulig.

Vi har hatt våre problemer, større problemer enn det jeg har skrevet og sagt offentlig. Den tiden som skulle være så fin, ble bare vond, vanskelig og skremmende. Det å gi opp, har vi begge vurdert flere ganger.

Selv var jeg forberedt på utfordringer med to forskjellige kulturer og religioner. Trodde jeg var godt rustet etter å ha både lest og snakket med andre. Men da vi i tillegg fikk andre problemer oppå kulturforskjeller og religionen, så ble det for mye for meg å takle.

Forskjellige oppvekster hadde jeg blant annet ikke tenkt så mye over og tenkte at det går seg til når vi bor sammen. Men at tyrkere ofte har mye overtro og at det ville bli utfordrende, hadde jeg ikke tenkt på i det hele tatt. Skal skrive et eget innlegg om hvilken overtro dette er og hvordan det påvirket oss.

Har og planlagt et innlegg om hva Hüseyin synes om hjemmet mitt og hva han har sammenlignet det med. Altså, jeg måtte hente haken min opp fra gulvet og rulle den sakte inn mens jeg prøvde å forstå hva han egentlig mente!

Nå klarer vi å le av mye som tidligere skapte konflikter og vi føler oss klar til å dele dette med dere fremover. Kroppen føles lettere og hodet mer klart, så nå vil forhåpentligvis stemningen i innleggene mine både være positive og med litt humor. Så pakker vi bort alt det mørke, vonde og vanskelige frem til neste gang.

Det tok meg helt ærlig bare en liten halvtime og jeg hadde masse fremtidige innlegg klar til å skrives. Har vært så mange ganger jeg har tenkt at “ja, det må jeg skrive”, men så har jeg ikke hatt tid til å sette meg ned med det.

Men nå har jeg altså bestemt meg for å lage bedre rutiner og prioritere egentiden min litt bedre, for jeg savner virkelig å blogge daglig og ha den flyten jeg hadde tidligere.

Var en som skrev til meg at jeg var en dårlig blogger og at jeg så ut til å ha mistet interessen min for det. Min første reaksjon var å tenke at det var frekt skrevet og at det så absolutt ikke stemmer. Jeg hadde jo en lovlig grunn som mamma i mammapermisjon! Men etter å ha tenkt litt på det, så innså jeg at hun hadde helt rett og at det eneste jeg kan gjøre er å gjøre en bedre jobb, eller å bare fortsette å visne som bloggeier.

Jeg vil ikke visne..

 

-Mette

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

 

 

Dette er viktig for meg.

I fjor på denne tiden fikk jeg et slag i magen på hvor blind kjærligheten hadde gjort meg. Jeg hadde reist til Tyrkia for å besøke mannen min én til to ganger hver eneste måned. Det resulterte i min økonomiske krise som gjorde at jeg til slutt måtte gå i banken for å ta opp lån.

I år har jeg ikke vært i Tyrkia én eneste gang og jeg kjenner veldig på det savnet! Savner følelsen, gleden, stemningen, maten og jeg savner mannen min og hvordan vi hadde det sammen på den tiden.

 

 

 

Men på grunn av Corona og at jeg fikk et barn for 4 måneder siden, så har jeg ikke kommet meg avgårde.

Savner mest tiden i landsbygden til min mann. Den rolige hverdagen hvor alt handlet om mat og natur, og hvor jeg var en del av min tyrkiske svigerfamilie. Skulle så gjerne vist frem lillejenta til dem alle. Spesielt min svigermor ønsker å se og holde henne, så det hadde betydd mye for henne å få oppleve det. De er gamle og vi vet ikke hvor lenge vi har dem, så håper virkelig at jeg får reist snart og at jeg får tatt noen bilder som vil bli viktig for lillejenta når hun blir større.

 

 

Å ta ferie i Tyrkia er noe vi forhåpentligvis vil kunne gjøre mye i fremtiden, så det er ikke største prioritet. Er mest det å besøke svigerfamilien som føles viktig. At de får se henne og at jeg får tatt bilder av lillejenta i landsbygden og med svigerfamilien.

Corona kan være med oss i lang, lang tid. Så jeg tenker at så lenge det er lov å reise, så er det opp til hver enkelt å avgjøre hvor viktig det er. Hva tenker du?

 

-Mette

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

Egentlig ikke lyst til å skrive dette!

Har egentlig ikke lyst å skrive dette innlegget. Både fordi det burde være unødvendig men og fordi jeg føler det blir for negativt. Jeg har uansett valgt å gjøre det da noen fortsetter å skrive stygge, dømmende, spekulerende og ufine meldinger til meg. Så jeg ønsker nå å gjøre de oppmerksom på at det er mer ting enn hva som kommer frem i mine kanaler.

Både før og etter fødsel har det vært mye som har skjedd. Ting jeg har skrevet om og ting jeg ikke har skrevet om. Noe vil jeg forklare nå, mens annet må fortsette å være privat.

Det å ha ammeproblemer der du har store dype sår som blør, et barn som ikke får nok mat i seg og samtidig har dårlig stemning og krangling, er veldig altoppslukende. Ammeproblemer i seg selv er altoppslukende og med det andre oppå det igjen, er det nesten ulevelig. Jeg var veldig langt nede og prøvde samtidig å fokusere på å få til ammingen og å være rolig og stressfri ovenfor det nyfødte barnet.

Etter en måneds tid (etter at min mann dro) fikk vi klippet tungebåndet på lillejenta og ammingen gikk plutselig uten problemer. Men det betyr ikke at jeg har hatt all verdens tid og at jeg dermed burde visst alt og kunnet alt!

Jeg har også vært delaktig i en sak som jeg nylig har trukket meg ut av da jeg ikke har råd eller energi til det lengre. Det har vært dødsfall og sykdom i familien og jeg har brukt mye tid på papirene for foreldrepenger og søknader.

Jeg er for første gang i mitt liv selvstendig næringsdrivende og alt innenfor dette er nytt for meg. Når du er i permisjon er det ikke lov å jobbe, men om du søker gradert foreldrepenger kan du være i permisjon fra hoved jobben samtidig som du kan ha inntekt som selvstendig næringsdrivende. Men her krever det en hel del av papirer som jeg ikke har vært borti før.

Jeg har lært underveis og fra å være en som ikke hadde en snøring, har jeg begynt å få en grei oversikt og system.

Både min mann og jeg er enig i barnets fornavn, mellomnavn og etternavn. Men da vi skulle registrere det på nett, kom det opp en beskjed om at dette måtte sendes i papirform siden faren ikke var norsk.

Vi fikk ikke begynt på dette før etter han var dratt, ettersom vi hadde ammeproblemer. Samtidig tenkte jeg at siden vi ikke bor sammen er det kun jeg som har foreldreansvar. Slik er det nemlig når en ikke er gift, og når en er gift bor en jo normalt sett sammen, noe vi ikke gjør. Så se gjerne på meg som dum, om det gjør deg godt. Men oppi alt annet som skjer i livet mitt, så tenkte jeg ikke noe mer over det enn at det ville være slik det vanligvis er når en ikke bor sammen!

Uff, dette ble en rotete forklaring, haha. Men jeg håper det var forståelig. Jeg har aldri vært gift før og situasjonen vår er anderledes siden vi bor i to forskjellige land. Så jeg sendte inn papiret veldig seint og fikk digital beskjed om at det ikke var godkjent på grunn av manglende signering fra far.

Når det kommer til det å reise under Corona, så er det såklart ikke noe jeg anbefaler eller gjør uten betenkeligheter. Vi håper på besøksvisum slik at han kan komme her til Norge da vi trenger å ordne opp og han trenger å være med både datteren sin og meg. Vi planlegger i tillegg at lillejenta og meg skal dra til Tyrkia for samme grunn. Vi har hatt ett skikkelig tungt år som nesten tok knekken på ekteskapet vårt og det er veldig viktig at vi jobber med oss nå som ting rundt meg begynner å roe seg.

Jeg vet at noen har et veldig sterkt behov for å se det negative i meg og alt jeg gjør, uansett hva jeg gjør. Der er det ikke noe jeg kan gjøre da jeg uansett vil bli tolket negativt. Men jeg ønsker å fortelle dette i håp om at disse ikke påvirker andre som ikke er slik, til å tenke som det de gjør.

Mitt hovedfokus oppi alt av ting som skjer rundt meg har vært å gi barna en trygg, god, rolig og stabil hverdag. Alt av kaos, styr, sorg og vanskeligheter har vært på innsiden og jeg har måtte distansere meg flere ganger for å kunne holde på den rolige og behagelige fremtoningen. Barn merker sinnsstemning mye lettere enn oss voksne, så dette har vært et viktig fokus.

Jeg sier ikke at jeg er uskyldig i alt, at jeg er feilfri eller at jeg er så fantastisk. For det er jeg virkelig ikke. Men jeg er, som alle andre, ett menneske som lever livet mitt med alt det har av gleder, goder, sorger og vanskeligheter. Livet blir til mens vi går og selv om jeg deler mesteparten av det med dere og selv om disse siste årene har vært “mye”, så er jeg like mye verdig som alle andre.

La oss hjelpe hverandre opp og ikke trykke hverandre ned ❤️.

 

Nb. Vil igjen takke alle dere som har sendt meg gode ord og oppløftende meldinger. Dere er fantastiske mennesker jeg setter utrolig stor pris på.

 

-Mette

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask