Oppdateringen dere har spurt etter.

Etter innlegget i går var det flere som spurte om jeg kunne gi en oppdatering enten på bloggen eller privat om hvordan det går med oss. Jeg har tenkt litt på det og bestemt meg for å skrive om det her på bloggen, selv om jeg lenge hadde tenkt å holde det privat.

Det er tross alt en del informasjon som kan være til hjelp for andre i tilsvarende situasjon som meg, og ikke bare til underholdning for leserene. Haha beklager den setningen, men jeg tenker altså at det som har skjedd i det siste kan være en viktig brikke i vår historie og for andre som ønsker tips og råd.

Et forhold (ekteskap) hvor paret kommer fra forskjellige land, forskjellige religioner og forskjellige kulturer, er tøft! Det er et hav av utfordringer en må jobbe seg igjennom. I vårt tilfelle har det i tillegg vært enda vanskeligere ettersom vi er på forskjellige stadier i livet og siden ekteskapet vårt er offentlig igjennom bloggen.

For Hüseyin er nesten alt “for første gang”. Jeg er hans første ordentlige kjæreste, hans første kone, første gang han var med på en fødsel, han har fått sitt første barn, første gang han reiste ut av landet og det vil bli første gang han skal bo med en kvinne! For meg er det helt motsatt og mye kan vel sies er “for siste gang”, haha. Kremt, jeg har aldri vært gift før, så akkurat det er første gang for oss begge. Men ellers har jeg mye erfaring og dermed er jeg også veldig bevisst på hva jeg ønsker og hvordan jeg ønsker det.

Hüseyin sin mangel på erfaring og med min erfaring har gjort at vi har ulike forventninger og drømmer. Altså er ikke aldersforskjellen i seg selv noe problem, men det at vi har levd så utrolig forskjellig og at vi nå skal leve sammen på en måte som blir bra for oss begge. I tillegg har vi forskjellige oppfatninger av foreksempel hva sjalusi er, hva drama er og hva krangling er. Dette kommer nok av kultur og vil være noe vi må jobbe med i lang tid.

Desverre for Hüseyin, så har han fått en streng kone som ikke bare nikker og smiler, men som faktisk setter foten i gulvet ved uenighet. Jeg har hatt tydelige meninger fra starten av, men etterhvert som vi har hatt utfordringer så har jeg nok også blitt mer tydelig.

Det å ha et offentlig ekteskap har sine negative sider og noe av det verste er de som “bare ønsker å hjelpe” eller som “vet bedre enn oss, fordi de har gått igjennom det tidligere”. Jeg har flere ganger lurt på hvordan de får seg til å tro at de er til hjelp!? Og helt ærlig så er jeg helt sikker på at de egentlig ikke ønsker å hjelpe, men heller det stikk motsatte!

Hüseyin har nemlig fått meldinger hvor det skrives at han må komme seg unna meg, at jeg bare brukte han for å få baby, at han må få alene omsorgen for datteren vår og at han må gjøre alt i sin makt for å få det. Mens jeg har fått meldinger om at han bare bruker meg for å komme til Norge, at jeg ikke må dra til Tyrkia for da tar han datteren vår og nekter meg å ta henne hjem, at jeg ikke må bestille pass til henne i fare for at han tar henne til Tyrkia og at han vil utnytte mine penger og det å bo her frem til han kan bo i Norge uten meg.

Slike meldinger som da visstnok skal være skrevet fordi en vil en vell (yeah right), klarte jeg fint å håndtere helt til det tydeligvis lurte seg inn i underbevisstheten til både min mann og meg. Det kom nemlig frem i en uenighet vi hadde og ble styrket enda mer ved at vi opplevde at den andre var usikker og redd. For uansett hvor mye vi prater sammen om det, så kan vi aldri vite hva den andre “egentlig” tenker.

Det var på dette tidspunktet jeg valgte å trekke meg unna mine offentlige kanaler, slik at vi kunne bruke tiden på å bygge opp tilliten til hverandre igjen. Men ting tar tid og noe vil vi ikke få jobbet med før vi bor sammen.

Hüseyin og datteren vår snakker sammen på facetime og det samme gjør selvsagt han og meg. I tillegg sender jeg masse filmsnutter av datteren vår, slik at han går glipp av minst mulig. Vi har jobbet med å kunne gå tilbake til vanlige samtaler uten noen form for utrygghet og usikkerhet. Vi MÅ stole på hverandre, ellers har vi tapt!

Opprinnelig skulle vi ha besøksvisum først, men gikk istedenfor rett over på familiegjenforeningen søknad. Selv vil jeg anbefale andre å søke besøksvisum først ettersom behandlingstiden på den ligger på ca 2 uker. Når den er innvilget kan en sende inn søknad om familiegjenforening (bo sammen i Norge) og dermed blir ventetiden litt kortere.

Vi leverte inn søknad før jul og venter nå på svar om å få bo sammen i Norge. Dette kan ta alt fra 1 måned til 20 måneder. Så vi venter i spenning.

Nb. Vi har begge hatt kontakt med andre i tilsvarende situasjon og funnet både forståelse, råd og hjelp.

-Mette

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask