7 uker gravid og stor gravidmage

7 uker gravid

I dag tenkte jeg å ta en liten gravid oppdatering som jeg tror kan være viktig for andre som kommer i en lignende “situasjon” som meg.

TIDLIG STOR GRAVIDMAGE

Allerede i uke 5 kom det en synlig gravid mage, slik jeg er vant til at det gjør på meg. Kroppen min har nemlig fått stor mage veldig tidlig i hvert eneste svangerskap og i løpet av graviditeten blir den så stor at det ser ut som jeg venter tvillinger, selv om jeg kun venter én.

Jeg er vant til at magen vokser tidlig og ble ikke forundret over at den hadde blitt litt synlig i svangerskapuke 5. Derimot ble jeg veldig overrasket hvor stor den er nå i svangerskapuke 7. Det ser nemlig ut til at jeg alt er i 6 måned av graviditeten og det er vanskelig å ikke bli lagt merke til og få kommentarer.

KOMMENTARER PÅ MAGEN.

Noen vil selvfølgelig kommentere på den store magen og de som ikke visste at du er gravid fra før av, vil nå spørre om du er gravid fordi det er blitt veldig synlig. Og like etter spørsmålet “er du gravid?”, kommer også spørsmålet “hvor langt er du på vei?”. Når de da får høre at du kun er et par uker på vei, blir det veldig lett reaksjoner.

Noen vil tro at du er lengre på vei enn du er og noen vil til og med kommentere at det kanskje er flere inni der.

Men det vil og komme de som kan kommenterer frekke kommentarer på vekt og at en presser ut magen. Dette har jeg kun opplevd fra fremmede på snapchat.

HVORFOR ER EGENTLIG MAGEN STOR I FØRSTE TRIMESTER?

Alle kropper er forskjellige og vi reagerer alle forskjellig både fysisk og psykisk under en graviditet. Derfor er det viktig å vite at både liten og stor mage er helt vanlig og stort sett helt ufarlig.

Men hvordan kan en få en så stor mage når embryoet (barnet) bare er på størrelse med ca ett blåbær?

Grunnen til at noen får stor mage tidlig er at noen opplever å få en oppblåst mage som gjør at en ser veldig gravid ut. Dette er ikke farlig og mest sannsynlig er det ikke smertefullt for den gravide. Det trenger altså ikke å bety at den gravide er plaget med luft som må ut eller luftsmerter. Magen er bare oppblåst på grunn av alle forandringene som skjer i kroppen i denne perioden.

Stort sett vil det avta etter noen uker, men i noen tilfeller går det ikke over før senere ute i svangerskapet, når barnet er blitt større og tar mer plass.

FLAUT?

Det er viktig å vite at dette ikke er flaut og at det heller ikke er et grunnlag for at andre skal komme med negative reaksjoner.

Den gravide kvinnen har fått gravid mage tidlig, noe som er helt normalt og noe hun ikke har gjort bevisst. Det er bare kroppen hennes som er slik og selv om magen er oppblåst, er det like mye en gravid mage ettersom det ligger ett liv inni der.

BLI GLAD I DEN STORE MAGEN

Det å få en stor mage tidlig i svangerskapet gjør hele graviditeten mer virkelig, enn om den var flat. Bruk derfor denne tiden til å bli vant til magen, snakke til magen og eventuelt stryk og kos med magen din. Det er jo inni der babyen din befinner seg ❤️.

Har du derimot luftsmerter på bakgrunn av magen som er oppblåst, eller problemer med fordøyelsen vil jeg anbefale deg til å ta kontakt med fastlegen.

 

HVA KAN DU GJØRE FOR Å UNNGÅ PLAGER

Jeg setter opp et par punkter som kan hjelpe, om du er plaget med smerter eller ubehag av den oppblåste magen. (Men husk å gå til lege, som nevnt over).

  • Spis regelmessig
  • Spis variert og sunn mat
  • Ta deg tid og prøv å unngå stress
  • Få i deg nok fiber
  • Få nok søvn
  • Drikk nok vann
  • Vær i bevegelse

 

-Mette

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

Vanskelig å la ting ligge…

Jeg vet at jeg ikke burde, at jeg må slappe av, senke skuldrene, ta det med ro og være litt uselvisk rugemaskin nå som jeg er gravid. Men nå som jeg føler meg litt bedre, er det utrolig vanskelig å sitte i ro uten å gjøre alt som burde blitt gjort!

Først og fremst, så må jeg bare få takket dere alle for alt av tips og forståelse jeg har fått i det siste. Det har nemlig hjulpet meg veldig til å forstå at det hele er en reaksjon på alt som har skjedd i det siste.

Det begynte nemlig før jeg tok graviditetstesten og ble etterhvert forverret, uten at jeg forstod helt hvorfor. Jeg har jo vært gravid før og da opplevde jeg det absolutt ikke på samme måte. Så det var vanskelig for meg å akseptere at det “bare” var graviditeten som gjorde meg så tom og rar. Derfor var det lett for meg å tenke at jeg kanskje var på vei inn i en depresjon.

At jeg hadde det tungt psykisk, ja helt klart. Men det var “normale” årsaker til det og det var etterhvert en stor trøst for meg å tenke på. For det har virkelig skjedd mye på kort tid og jeg har hele tiden gått på høygir, frem til alt bare ble stille…

For plutselig var jeg gravid etter ca ett halvt år med stort fokus på å bli det og med stresstanker på om jeg var for gammel eller ikke. I tillegg flyttet Amalie ut, sammen med tvillingene sine. Mine to barnebarn som jeg har hatt rundt meg siden de ble født og Amalie som alltid har bodd her hjemme med meg. Tilbake satt jeg alene med ett tomrom i meg og en følelse av å være “rar” uten å forstå helt hvorfor. Jeg så jo selv at overgangen i livet mitt var stor og at en som gravid er mer følsom enn ellers, men det var allikevel vanskelig for meg å akseptere at det var normalt å føle det slik.

Ekstra tungt ble det da jeg ikke klarte å fungere i hverdagen lengre ettersom både slapphet, trøtthet og kvalme fikk meg til å ligge strak stort sett hele dagen. Da ble det for mye og det gjenspeilte seg jo selvfølgelig i mine innlegg, ettersom det stort sett var det eneste jeg følte på og opplevde.

Så kom vendepunktet og den kom raskt! Et vendepunkt jeg faktisk kan gi dere all æren for og noe som jeg er evig takknemlig for. Usikker på når det skjedde, men det skjedde gradvis i ett raskt tempo. Følelsen av å bli forstått, av å vite at det var helt normalt, at flere hadde hatt det på samme måte, at andre gjenkjente seg i mine opplevelser og fant trøst i det, at jeg ikke trengte å beklage hvordan jeg følte det og ikke minst, at jeg burde la meg selv føle på det og så jobbe meg opp igjen etterpå.

Jeg fikk Amalie sine Seaband som hun hadde brukt mot sin morgenkvalme, kjøpte inn loveheart, salte kjeks og chips. I tillegg til å jobbe opp mine egne tanker og følelser rundt alt som var skjedd og alt jeg har foran meg. Jeg flyttet altså fokuset og prøvde å bruke min positive del av hjernen og la den andre delen ta ferie. Det, takke være dere, hjalp meg mer enn dere aner og jeg har nå mye mindre kvalme, i tillegg til at jeg faktisk fungerer flere ganger for dagen.

Men, med mer positivitet og energi, kommer også ønsket om å få gjort ting rundt meg. Jeg skal jo tross alt få en baby til sommeren (om alt går bra) og da er det masse jeg må få gjort av oppussing, ettersom det blir vanskelig å få gjort det med en baby på armen. Ikke minst er det mye jeg ønsker å få ferdig før Hüseyin muligens kommer til vinteren og da frister det alt for mye å gjøre noe i de periodene jeg føler meg ganske så bra på i løpet av dagen.

I går flyttet jeg en dobbelt seng fra ett rom til ett annet, i tillegg til å flytte en sovesofa inn der hvor sengen først stod. Det gikk kjempe fint, bortsett fra at jeg pustet som en hvalross og ble sittende med oppkast når jeg var ferdig. Akkurat dette er litt typisk meg og jeg blir litt oppgitt av det. For på den ene siden ønsker jeg å gjøre minst mulig på grunn av at jeg er redd for å gjøre noe som kan påvirke en spontanabort, og på den andre siden tenker jeg at ting må bli gjort og at kroppen min skal tåle normale påkjenninger uten å miste barnet på det grunnlaget.

Men nå er iallefall de største tingene gjort og alt som nå gjenstår er å sette opp veggplater, takpanel og pynte, før jeg kan si meg ferdig med 3 rom til sommeren. Har egentlig planer om å male også, men det står jeg selvfølgelig over med tanke på faren for barnet i magen sin helse.

Håper og tror at selv om jeg gjør litt innimellom iløpet av de neste månedene, så vil kroppen min allikevel være en god rugemaskin. Har aldri vært bekymret for dette tidligere og alltid levd som “normalt”, så lenge kroppen min godtok det. Men nå som voksen og med redselen for å miste barnet eller å påføre det skader, så tenker jeg mer enn da jeg var ung.

 

Jeg føler meg altså mye bedre, selv om jeg ikke vil påstå at jeg er “frisk”. For jeg har enda kvalme store deler av dagen, føler meg sliten, trøtt og trist (deppa) innimellom hele tiden. Men samtidig er jeg jo takknemlig og glad for å få denne fantastiske muligheten til å få en baby og attpåtil få den med mannen jeg elsker.

Nå skal jeg bare prøve å tenke fremover på alt det fine som venter og så tar jeg ting, litt etter litt…

 

-Mette

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

Jeg er gravid bestemor – legebesøk

 

Etter å ha brukt ca ett halvt år på å bli gravid og omtrent mistet troen på at jeg i det hele tatt kunne bli det, fikk jeg plutselig følelsen av at NÅ, nå skjer det..

Kall det gjerne intuisjon eller for urkvinne kraft om det hjelper å sitte et navn på det. For det som skjedde og det som har skjedd hver gang jeg har blitt gravid, er at jeg får den vissheten om at jeg er gravid akkurat i det øyeblikket det skjer.

Jeg har altså hatt den opplevelsen 3 ganger nå og alle gangene har det vært riktig (ett svangerskap resulterte dessverre i spontanabort). Det er en tanke eller en slags følelse som forteller meg at nå er egget mitt blitt befruktet. Noe som jeg synes er utrolig spennende og forteller iallefall meg at vi har så mange flere evner vi høyst sannsynlig har glemt å ta vare på etterhvert som menneskene har utviklet seg.

Kanskje er jeg flink til å lytte til kroppen, eller kanskje jeg har evner jeg ikke har klart å finne helt frem enda? Ikke vet jeg, for alt jeg vet er at jeg alltid har blitt fortalt om en graviditet fra min egen kropp, før det er mulig å teste det med en graviditetstest.

Jeg er nå blitt gravid som bestemor på 39 år og er selvfølgelig overlykkelig av å ha lykkes. Men av uviss grunn har jeg fokusert negativt på at jeg er gammel, at jeg er bestemor, at jeg er i risikogruppe og at jeg omtrent måtte polstre meg inn i bobleplast for at kroppen skulle klare å holde på dette barnet og ikke miste det.

Har en liten tanke om at jeg har blitt ubevisst påvirket av kritikerne mine som til stadighet nevner at jeg er 39 år, bestemor og gift med en 10 år yngre barnløs mann i en negativ setting. For etter å ha lest det over lengre tid, har jeg kanskje selv begynt å tenke at jeg er gammel, at kroppen min ikke ville klare å bli gravid, at jeg er i stor risk for å miste barnet nå som jeg er gravid og at jeg må være ekstra forsiktig med alt rundt meg.

Er nettopp kommet hjem fra legen og sitter med en lattermild følelse av å ha vært en gravid “hypokonder” som har vært helt på tuppa og trodd jeg var laget av glass og at barnet skulle bli skadet av alt rundt meg!

For der kom jeg altså valsende inn på legekontoret i svangerskapsuke 5 og trodde jeg var i en risikogruppe og spurte om både hvor farlig det var å fly i første trimester, om jeg burde gå over fra nattevakt til dagvakt og om jeg burde ta tidlig ultralyd.

Svaret jeg fikk fra min kvinnelige strenge, men dyktige lege var at “du er bare 39 år og er absolutt ung enda. En graviditet er helt naturlig og ikke noe som skal være årsaken til at du trenger å gjøre noen særlige forandringer i hvordan du lever”. Videre fortalte hun meg at hun selv var 40 år da hun ble gravid og at det er ingenting jeg burde henge meg opp i.

Hun mente også at jeg både kan fortsette å jobbe natt så lenge jeg trives med det og fly igjennom hele svangerskapet så lenge flyselskapene godkjenner det. Strålingen som jeg var så redd for skulle gi skader til embryoet (fosteret), mente hun var så lav at det skulle gå helt fint med korte flyturer på ett par timer. Alt jeg trengte å tenke på var å drikke vann og bevege meg hver halvtime for å ikke være utsatt for blodpropp (gjelder gravide i alle aldre).

Altså kan jeg leve som normalt og kun tenke på å ta vitaminer, være i bevegelse og spise sundt.

Men selvfølgelig er jeg ikke 25 år lengre, så det å bli gravid er ikke like lett, risikoen for spontanabort er litt større og det samme er det med kromosomfeil hos fosteret (dows syndrom). Derfor får jeg dekket en tidlig ultralyd hvor de skal undersøke om barnet ser friskt ut, som jeg selvfølgelig takket ja til.

Til slutt gratulerte hun meg med svangerskapet og sa at jeg kan booke en ny legetime i november, slik at vi kan ta den vanlige legetimen ved graviditet.

Altså trenger jeg ikke å stresse med faren for spontanabort da det ikke er noe jeg skal måtte gå å bekymre meg over. Skjer det, så skjer det! Og jeg trenger heller ikke å bekymre meg for nattarbeid, stråling fra fly eller noe som helst annet. Kan til og med føde hjemme og slippe sykehus, om svangerskapet har gått greit og det er ingen helserisiko for barnet eller meg.

Jeg er gravid og så tar jeg resten som det kommer.

Aaaahhhh… Nå skal denne preggy’en jekke seg ned noen hakk og ikke gå rundt å tro at det å være gravid som 39 åring er noe uvanlig, haha.

 

-Mette

 

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

Kjøre Bergen – Tromsø pga svangerskap

I morgen skal jeg en tur til legen for å blant annet ta en test, slik en alltid må gjøre når en booker time ved graviditet. Videre skal jeg snakke om faren for spontanabort ved nattevakter og hva jeg kan gjøre for å redusere faren. Ønsker nemlig å fortsette med nattarbeid så lenge det lar seg gjøre, med tanke på både lønning og på at jeg da har 1-2 friuker i måneden (turnus). Trenger de friukene for å kunne besøke Hüseyin i Tyrkia nå i svangerskapet.

Videre vil jeg spørre om faren ved å fly i første trimester, ettersom jeg har booket og betalt reise til Tromsø nå 18 oktober. Skal nemlig ned på et blogg kurs og litt festligheter, som har vært planlagt lenge. Men siden jeg da bare er i svangerskapsuke 9, har jeg både blitt tipset om og lest at det er fare for fosteret på grunn av stråling i fly.

Så om jeg ikke kan fly må jeg enten vurdere å avlyse hele turen eller å kjøre oppover med bil. Selve strekningen skal opprinnelig ta ca 1 døgn på normalt føre og på bar veibane. Dermed kan jeg jo regne med ca 4 døgn hver vei nå i oktober, med tanke på mulig glatt føre, kolonne kjøring og stengte fjelloverganger. Ikke minst så ville jeg, med min flaks, helt sikkert oppleve at en av (eller begge) dysene gikk i stykker på veien.

I tillegg tenker jeg å undersøke viktigheten med tidlig ultralyd på grunn av alder. Jeg er jo ikke fylt 40 år enda, så om det ikke er behov for en tidlig ultralyd, så tenker jeg å avvente til den ordinære.

Skal også informe henne om at jeg ønsker å føde hjemme, slik at det blir notert i papirene mine.

Tror det vil gjøre graviditen mye mer virkelig for meg når jeg sitter der med legen og snakker om alt dette . Jeg er nemlig en av de som bortimot aldri går til legen og sist gang jeg var der, var når Amalie var gravid og når jeg selv var gravid for ca 8 år siden.

 

-Mette

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

 

 

Gravid – mine tanker, planer og ønsker

Først og fremst vil jeg benytte muligheten til å takke for alle gratulasjonene og alle gode og ikke minst fantastiske meldinger jeg har fått det siste døgnet, både her på bloggen, på Instagram, facebook og på snapchat. Jeg er helt overveldet over hvor mange som faktisk følger med på historien vår og ikke minst på hvor mange som ønsker oss alt godt.

Helt ærlig så har det nok ikke gått helt opp for oss (Hüseyin og meg) at vi er gravide og at vi mest sannsynlig vil få et barn sammen om ca 8 måneder. Vi vet jo at det er sant, ettersom jeg har tatt to tester og begge viser en sterk strek på at vi er gravid. Men det føles allikevel ut som en drøm..

Men siden det faktisk er en liten spire i magehuset mitt, så har vi begynt å tenke litt på hvordan vi gjør det videre både privat og her på bloggen. Og det har jeg lyst å dele med dere nå.

 

Ett barn eller to barn

Vi håper virkelig ikke det er tvillinger ettersom det vil gjøre alt vanskeligere for oss. Først og fremst vil jeg bo hjemme alene uten hjelp (kun min 8 år gamle sønn er hjemme med meg). Men mest av alt så kan jeg ikke fly til Tyrkia for å treffe Hüseyin med tvillinger, da det bare kan være ett barn per voksen på grunn av sikkerhet. Altså har jeg ikke lov å reise til Tyrkia med tvillinger, uten at jeg har med meg en ekstra voksen.

Men viser det seg at jeg bærer på to eller flere barn, så skal vi selvfølgelig beholde alle og gjøre så godt vi kan med situasjonen.

 

Sykt barn

Min største redsel er at barnet blir født med en skade eller sykdom. Vi vil uansett ha barnet og elske det høyere enn himmelen. Men ønsker verken for barnet selv eller for oss at livet skal være vanskeligere med sykdom eller smerte.

Når det kommer til bloggen vil jeg vurdere om jeg skal si hvilken diagnose/skade barnet da har, med tanke på at det kan påvirke barnets fremtid. Så dette vil være en vurdering vi tar om det skulle ha vært behov for det. Vi tror og håper jo at barnet er friskt.

 

Navnet på barnet

Vi vil ikke skrive navnet på barnet offentlig, da det er en utlevering jeg ikke ønsker. Altså samme vurdering som jeg har tatt på min 8 år gamle sønn. Vil istedet enten finne ett kallenavn for mine offentlige kanaler eller bruke “barnet vårt”, “min datter” eller “minstemann”, alt ettersom hvilket kjønn barnet er.

 

Svangerskapet

Jeg kommer til å blogge om stort sett alt i svangerskapet og vise ultralyd bilder både på film og på bilder.

 

Fødsel

Jeg vil opprinnelig føde hjemme i min egen seng. Sist kom sønnen min til verden 10 minutter etter vi ankom sykehuset og vi dro hjem dagen etter fødsel. Jeg elsket den tiden vi var hjemme og like meg ikke på sykehuset i det hele tatt. Men dette må legene vurdere utifra barnets helse og min alder.

Jeg vil også dele mye ifra fødselen både iform av bilder, film og innlegg.

 

Bilder og filmer av barnet

Usikker på hvor mye jeg vil dele av barnet i nyfødt perioden. Dette er nemlig en periode hvor det er vanskelig å se forskjell på barn og en ser ikke personlighet så tidlig. Men etterhvert som barnet mister nyfødt preget og får mer trekk i ansiktet og viser mer av personligheten, vil jeg slutte å dele bilder og film av ansiktet og fokusere mer på meg selv igjen, for å verne barnet.

Vil altså verne det nye barnet like mye som jeg alt gjør med min sønn!

 

Hvem blir med på fødsel.

Selvfølgelig skal vi gjøre alt vi kan for at Hüseyin skal få være med på fødselen. Vi skal altså søke om besøksvisum for 3 måneder, sånn at han får være med på fødselen og de første par månedene i barnets liv.

Om han ikke skulle fått være med på fødsel, så blir Amalie (min datter) med meg, slik at jeg ikke blir alene.

 

Spontanabort.

Faren for spontanabort er stor både på grunn av alderen min og på grunn av at jeg jobber som nattevakt. Skulle vi vært så uheldig å miste barnet, vil jeg dele den sorgen med dere på mine sosiale medier, med det samme jeg føler meg klar for det. Dette er helt umulig å planlegge, da en ikke vet hvordan en reagerer i en sorg prosess, før en er oppi det.

 

Hüseyin til Norge. 

Selvfølgelig skal vi søke om familiegjenforening med det samme vi er klar og alt er ordnet.

 

Vil gjerne skrive at det er en sjanse for at jeg/vi ombestemmer oss rundt disse punktene, om og når vi er i situasjonen. Men det er dette vi nå har bestemt oss for og tror vi vil leve etter.

 

-Mette

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

Bli gravid med min tyrkiske mann som bor i Tyrkia

Dere som følger meg på snapchat vet at vi lenge(!) har prøvd å bli gravide, men at vi enda ikke har fått det til å klaffe. Noe som til tider gjør meg litt stresset, ettersom jeg føler at tiden løper ifra meg. For til sommeren blir jeg jo, kremt, 39 år, hysssj..jeg liker ikke å bli minnet på det! Det er jo bare ett tall, det er jeg enig i. Men kroppen min eldest jo selv om jeg kanskje både ser og føler meg yngre. Hjelper meg ikke litt en gang at jeg fremdeles ser ut som jeg er i begynnelsen av tredve årene, om eggstokkene mine føler seg ferdig og har pensjonert seg. Det blir som om å forvente at en elektrisk gressklipper skal fungere, selv om ledningen er klippet av! Nei, har kroppen min bestemt seg for at den er ferdig å produsere barn, ja da kan jeg ikke stå å krangle med at jeg ser yngre ut.

Meg og Huseyin bor jo i hvert vårt land og har ikke så mye tid sammen, som vi skulle ønske. I starten av forholdet vårt gikk det ett par måneder mellom hver gang jeg reiste ned til Tyrkia, på grunn av at min datter var høygravid med tvillinger. Og når barna var født, valgte jeg å fokusere på livet her hjemme og på å stille 100% opp for henne. Spesielt siden hun hadde en tøff fødsel på 3 døgn som endte opp i keisersnitt. Nei, jeg ville ikke være noen andre steder enn der, sammen med henne. Dette både forstod og respekterte min mann heldigvis. Men det gikk som sagt noen måneder hvor vi ikke møttes.

Nå er tvilling guttene hennes blitt ett halvt år og hun har lenge klart seg helt alene, uten hjelp fra meg. Så da meg og min mann giftet oss nå i mars, ble vi enige om å ta oss både råd og tid til å treffes èn uke hver eneste måned. Altså tar jeg å reiser ned til han i Tyrkia, en uke hver måned og deretter bruker jeg de tre andre ukene her hjemme med barna. Dette har vi valgt å gjøre for å gjøre savnet vårt litt mindre, på en måte. Vi savner jo hverandre noe sykt de tre ukene vi er fra hverandre, men det gjør godt å tenke at det “kun” er tre uker til vi treffes igjen.

Hadde jeg vært yngre, hadde vi valgt å vente med å bli gravide til vi bodde sammen. Selvfølgelig ville vi ha gjort det, da dette absolutt ikke kommer til å bli slik vi drømte om. Men om vi venter, kan det være for seint ettersom prosessen med å få han til Norge kan ta laaaang tid. Og med lang tid, mener jeg ikke noen måneder. Nei det kan fort ta 1 år eller mer, og det har kanskje ikke jeg og eggstokkene mine! Derfor har vi tatt valget med å prøve å bli gravid nå. Selv om det betyr at jeg blir gående gravid alene og at jeg mest sannsynlig føder alene her i Norge, om jeg da ikke velger å føder i Tyrkia.

 

Så nei, vi ønsker opprinnelig ikke å bo i hvert vårt land når jeg går gravid. Vi ønsker heller ikke å være i hvert vårt land når barnet vårt blir født og vi ønsker iallefall ikke at jeg skal bo her alene med barnet vårt, mens han enda er i Tyrkia. Det er ikke bra for meg, min mann eller for det kommende barnet vårt. Men vi elsker hverandre og vi har valgt å leve sammen, til tross for at vi bor i hvert vårt land og til tross for aldersforskjellen, vi selv ikke føler eller ser!

Selv har jeg to barn (og barnebarn) som jeg elsker over alt på jord og kunne nok etterhvert slått meg til ro med å ikke fått flere barn. Men det ligger nok VELDIG langt inne, ettersom jeg har vært babysyk i mange år. Faktisk var jeg så babysyk at jeg vurderte å bli gravid med sæd-donor i den perioden jeg valgte å være singel. Så jeg gir meg ikke uten kamp, for å si det sånn! Mannen min har ingen barn fra før av og er, som meg, veldig babysyk og har vært det lenge. Så drømmen vår er å få 1-2 barn sammen og selvfølgelig det å kunne leve sammen som en familie. Både meg, min mann, mine barn og våre felles barn <3

Jeg reiser ned til Tyrkia 15 mai og blir hos han i en uke, før jeg drar hjem igjen. Det vil si at vi skal være sammen på 17 mai for første gang og jeg vurderer sterkt å dra han med meg på 17 mai tog, som jeg hørte rykter om skal være i Alanya sentrum. Men nå sporet jeg litt av her, for det jeg egentlig ville fortelle dere er at jeg har regnet ut med en slik eggløsning kalkulator på nett, at min fruktbare periode mest sannsynlig starter 19 mai og varer frem til den 24 mai. Det vil si at denne gangen er det virkelig gode sjanser for å bli gravide…Woop woop..krysser fingrene hardt for det!

 

Bli bedre kjent med meg på snapchat: mette.ask

TRYKK HER FOR INSTAGRAM hvor du kan se masse bilder og filmer fra bryllupet.

TRYKK HER FOR Facebook hvor jeg legger ut linker, bilder og filmer hvor jeg synger (av alle ting, haha)