Ammeproblemer. Hvordan går det med oss!

Det er nå ca en uke siden vår lille jente ble født og jeg tenkte at det hadde vært koselig (interessant) med en liten oppdatering fra meg på hvordan det går med oss.

Bildet er tatt før hun ble 1 uke. Etter at hun ble en uke, vil jeg ikke vise bilder av henne med synlig ansikt.

 

Først vil jeg ta det som for meg er veldig vanskelig og det er ammingen. Det å amme var noe jeg gledet meg til da jeg kun har gode erfaringer med det. Jeg gledet meg til den kontakten, kosen og nærheten en amming gir. Så da ammingen ikke ble slik jeg håpet datt jeg litt i kjelleren.

Første amming rett etter fødsel var litt vondt, men jeg trøstet meg med at det ville bli bedre bare vi kom mer i gang. Men det ble bare mer og mer vondt og ammingen som jeg opprinnelig gledet meg til var noe jeg nå gruet meg til. Hun spiste ca hver annen time og jeg vekslet side for hver gang. Jeg googlet og jeg prøvde forskjellige teknikker, uten at det hjalp. Jeg ble bare mer og mer sår.

Etter kort tid begynte bryystvortene å blø og det var åpne sår på begge to. Jeg fungerte ikke.. Humøret mitt var påvirket, jeg satt stort sett bare i sengen med fokus på amming og søvn. Jeg gråt…gråt og gråt over smerter, skuffelsen og følelsen av å ikke få det til. Jeg følte meg helt forferdelig og ekstremt usikker på hvordan jeg skulle takle situasjonen.

Kjøpte først ammeskjold og tok den med på sykehuset 4 dager etter fødsel for å få veiledning til bedre amming. Det lå langt inne å amme foran noen, da jeg hjemme alltid sendte mannen vekk fordi jeg grein hver gang og fordi jeg ikke klarte å la være å komme med smertehyl. Men jeg bet tenna sammen, fikk hjelp til å ta på skjoldet og ble vist hvordan jeg burde holde barnet.

Fikk forresten vite at hun hadde spist godt nok og at jeg ikke trengte å være redd for at hun ikke hadde fått i seg nok mat. Hun veide 3905 gram ved fødsel, 3690 gram to dager etter fødsel og 3825 gram 4 dager etter fødsel.

Bildet er tatt før hun ble 1 uke. Etter at hun ble en uke, vil jeg ikke vise bilder av henne med synlig ansikt

Vell hjemme prøvde jeg teknikken videre med sterk pågangsmot. «dette skulle jeg klare».. Men jeg klarte ikke!

Brukte lang tid på å få skjoldet riktig på og ville helst ha så mye bryst inni som mulig. Det hjalp litt på smertene, men sugetaket var fremdeles feil. Ofte ble hun utålmodig og frustrert over at jeg ikke ble klar fort nok og vi gråt begge to mens skjoldet gjentatte ganger ble slått vekk av viftende baby armer.

Til slutt valgte jeg å gi brystene ro slik at sårene kunne gro. Jeg kjøpte håndpumpe med flaske (0 mnd og opp) og jeg kjøpte morsmelkerstatning som jeg skulle ha som trygghet. Så sluttet jeg å amme og pumpet brystet tom for melk istedenfor. Brystpumpen var for vond å bruke, så jeg håndmelket ut melken i brystene i ca 2 døgn for å gi henne melken på flaske (langsom flaskemating). Samtidig som livet plutselig ble deilig å leve igjen, var jeg kjempe redd for at hun skulle bli forvirret av å få flaske (suge forvirret). Det var vondt, bare ikke fysisk vondt!

Men så ble hun plutselig sulten uten at jeg hadde vært i forkant. Hadde ikke fått pumpet ut melk og hun var sulten der og da. Jeg begynte å pumpe uten at det kom ut så mye melk, jeg vugget barnet på føttene mine mens jeg fortsatte å prøve. Det gikk for sakte og jeg måtte gjøre noe annet. Tok på ammeskjold og prøvde å amme, men det ble bare slått vekk av viltre armer og hun tok ikke brystet. Jeg tok så av skjoldet og prøvde å amme vanlig, men hun ville ikke ta brystet… Jeg knakk sammen!

Mens jeg trøstet datteren min med å bære henne tett inntil meg på skulderen, hulket jeg som et barn. «Jeg hadde failet, rotet for mye og nå hadde jeg ødelagt alt!». Hüseyin og Amalie hjalp til så godt de kunne og vi bestemte oss for å lage morsmelkerstatning. Barnet må jo ha mat og jeg klarte ikke å gi henne mat.

Hun drakk ca 90 ml med vannrett flaske og sovnet fornøyd. Jeg var alt annet enn fornøyd og lå helt ødelagt ved siden av henne og følte meg som den verste moren “ever” som ikke klarte å gi barnet mitt mat. Samtidig som jeg følte ett hav av vonde følelser, så lå jeg å observerte hvordan hun reagerte på erstatning. Redd hun ville få magevondt, redd hun ville bli sugeforvirret, redd for at drømmen om amming var ødelagt…

Ved neste måltid bestemte jeg meg for å prøve igjen med amming. La vekk ammeskjold, bestemte meg for tvilling stillingen og knep brystet sammen (hamburger grepet) før jeg bet sammen tennene og prøvde igjen. Hun gaper ikke så høyt, så jeg må være konsentrert på når jeg må “hekte henne på”. Såren var ikke grodd, men blitt mye bedre og selv om det ikke var like vondt, så skrek jeg litt til i det hun tok tak. Gråten min gikk så over til lykke-gråt… Det var ikke vondt etter de første sugetakene!

Denne dagen ble min beste dag etter fødsel. Det var sol, varmt, jeg ammet omtrent smertefritt og alle virket fornøyd med livet. Det at jeg hadde det bra, påvirket alle rundt meg positivt og livet var deilig.

Her er jenten vår nyfødt.

 

I natt har det dessverre ikke gått så bra. Jeg har blitt brukt som smokk, vi har sovet dårlig begge to og jeg har begynt å få vondt igjen. Det er fælt å grue seg til amming hver 3 time, så jeg håper det ikke blir slik igjen.

Akkurat nå sover hun på fanget mitt. Jeg er fremdeles i sengen, synlig påvirket av natten. Hüseyin har som han alltids gjør, tilbudt hjelp. Men siden jeg alikevel ligger her å lufttørker frem til neste måltid, så har jeg takket nei.

Håper av hele mitt hjerte at jeg får til denne ammingen og at jeg vil få den kosen og nærheten jeg gledet meg til. Det er ingen skam å ikke amme, men for meg var dette noe jeg virkelig ønsket og da sitter det langt inne å gi opp den drømmen. Har aldri hatt problemer med amming før og ble nok derfor litt sjokkert over problemene som oppstod. Vært litt i kjelleren, selv om jeg jobber hardt med å ikke la ammingen ødelegge dyrebar tid sammen med Hüseyin, som mest sannsynlig reiser til Tyrkia om kun 2 uker. Men dessverre påvirker dette både han og vår tid sammen og oss som nybakte foreldre til verdens fineste lille datter.

I neste innlegg skal jeg skrive om hvordan det går med oss ellers, når en ser vekk ifra amme problemene. Altså blir det ett mer koselig innlegg og ikke så “klagete” som dette innlegget i dag.

 

-Mette

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

 

Min fødselshistorie, del 2.

Vi kom frem til kvinneklinikken ca 23:30 og ringte på avdelingen Storken, da det er der jeg trives best (info om Storken finner du HER). Selve ytterdøren var stengt og vi var på forhånd blitt informert om å ringe på avdelingen slik at dørene åpnes og vi kunne ta heisen opp. Ble også informet da jeg ringte om at storken hadde kapasitet til å ta inn både meg og barnefaren for å ta kontroll.

Bildet er tatt rett ETTER fødsel. Magen er omtrent like stor som da jeg var gravid. I dag, 6 dager etter fødsel er magen blitt betydelig mindre, men jeg ser fremdeles gravid ut. Kan vise bilde i neste innlegg om det er ønskelig.

 

Vell inne tok vi heisen opp og ble møtt av en koselig jordmor i gangen. Det ble ikke håndhilset og vi holdt god avstand frem til vi var kommet inn på et ledig rom. Rommet var stort, koselig og hadde små stearinlys fordelt i vinduene, som blinket behagelig i den dempede belysningen.

Først fortalte jeg situasjonen, som var at jeg ikke trodde jeg var mer enn 2 cm og at jeg mest sannsynlig ikke kom til å føde før ut på natten eller morningen. Men siden vi ikke hadde sjåfør over midnatt, så ville vi bare ha en kontroll for å vite hvordan vi lå ann.

Fikk beskjed at om jeg ikke var i aktiv fødsel (4-5 cm åpning) så måtte Hüseyin reise og at jeg kunne overnatte på ett rom de hadde tilgjengelig.

Etter kontrollen fikk vi bekreftet at jeg var 2 cm, men at hun strakk det opp til 3. I tillegg var riene mine, som hadde vært ganske hyppige, dabbet av. Så av den grunnen og på grunn av at jeg trives best hjemme, begynte vi å gjøre oss klare til å dra hjem. Men siden min forrige fødsel hadde gått så raskt at jeg nesten ikke nådde frem, så ville hun gi oss en eller to timer for å se om riene tok seg opp og ble effektive. Ble de ikke det kunne jeg altså overnatte på sykehuset mens Hüseyin måtte ta bussen hjem, for å så komme tilbake senere.

Vi valgte å ta sjansen på å ta de timene og sendte dermed min far hjem.

 

Først fikk jeg tilbud om å tømme tarmen med klyster, som kan hjelpe på at riene tar seg opp. Jeg har aldri brukt det før og hadde opprinnelig ikke noe tanke om å bruke det nå heller. Men siden vi hadde to timer på oss, så takket jeg ja. Var nemlig litt små stresset over at Hüseyin kanskje måtte dra hjem med bussen og så komme tilbake igjen etter noen timer, om ikke riene ble effektive.

Kort tid etter klysteren kom heldigvis riene tilbake og tok seg raskt opp i hyppighet, varighet og styrke. Jeg stod først oppreist med en prekestol og deretter satt jeg meg over på en ball og tok resten av riene der. Riene kom veldig tett og jeg hadde lite pauser. Vil tippe at det var ca 1 minutt mellom hver rie. Jordmor valgte å ikke sjekke åpningen min noe mer enn den ene gangen. Hun sa at nå var vi jo på plass og burde heller fokusere på fremgangen i riene enn i selve åpningen. Men utifra utviklingen visste jeg at dette gikk fort.

Etter en stund på hoppeballen kjente jeg at smertene tok seg opp så pass mye at det garantert måtte være overgangsstadiet hvor livmoren er sju-åtte cm. Jeg fikk følelsen av at det å puste meg igjennom ikke fungerte lengre og at jeg måtte gjøre “noe”. Valgte å gå på wc, men klarte ikke å sette meg ned på doen da det hele tiden kom sterke rier som gjorde at jeg spratt opp igjen og stod ved badekarskanten og trippet istedenfor. Jordmor kom inn for å hjelpe meg på wc, da hun trodde jeg skulle på do. Etter tredje forsøk så jeg at det dryppet blod på gulvet samtidig som presset nedentil økte. Så jeg sa ifra at nå må jeg opp i sengen for å presse, da jeg var sikker på at jeg nå var klar for fødsel.

Jordmor støttet meg fra badet, forby Hüseyin og opp i sengen. Vi hadde i forkant avtalt at jeg skulle føde på alle fire med overkroppen hvilende på en sakkosekk som var plassert i sengen. Så jeg krøp oppi og plasserte beina riktig for å bli undersøkt.

Fikk beskjed om at jeg skulle presse og deretter puste raskt for å ikke presse videre på rien, før jeg gjentok prosedyren på alle pressriene. Dette var noe jeg selv hadde ønsket for å tøye vevet og dermed slippe mest mulig rift og skader. Min første fødsel resulterte nemlig i en klipp og en rift som gikk hele veien bak og over endetarms muskelen. Så for å unngå at arrvevet rivnet opp igjen tøyet jeg vevet ved forrige fødsel (ingen rift) og ville gjøre det samme med denne.

I denne perioden stod forresten Hüseyin ved siden av meg og holdt meg i hånden og blåste kaldt på meg da jeg var ekstremt svett og varm i ansiktet som lå nede i sakkosekken.

Etter ett par pressrier fikk jeg beskjed om at jeg kunne presse fullt ut på den neste pressrien for å få barnet ut. Jeg presset og barnet landet kontrollert i sengen mellom beina mine. Jeg fikk ikke sett barnet, men fikk barnet lagt oppå nedre del av ryggen ett lite minutt, før de førte barnet igjennom beina mine og inn i armene mine. Da så jeg en helt ubeskrivelig nydelig jente med gyllen hud, svart hår og mørke blå øyne.

(vi er så utrolig forelsket i henne. Nydelige jenten vår)

Det å snu seg fra å stå i sengen på knærene, med ett nyfødt barn i armene og en navlesnor som enda bandt oss sammen, var langt ifra enkelt. Men med hjelp fra jordmoren fikk jeg lagt meg over på ryggen sammen med min nyfødte datter i armene. Hüseyin tørket tårer, synlig rørt av situasjonen og vi kunne sammen studere det underet vi hadde skapt.

Helt fantastisk opplevelse og helt fantastisk å kunne dele det med mannen jeg elsker.

Morkaken satt fast og de (vi) måtte jobbe en god stund for å få den ut. Ble presset gjentatte ganger på magen min og måtte selv presse en del før den endelig løsnet og kom ut. Aldri opplevd at den har satt fast før og ble litt overrasket over hvor ubehagelig det var. Men det gikk heldigvis fint og alt kom ut! Hadde i tillegg en liten rift som måtte syes med ett par sting.

Fra vi kom på sykehuset med 2 cm og til barnet var født gikk det ca kun 2 timer. Så vi er veldig glad vi ikke valgte å reise hjem.

Etter fødsel skulle vi få to timer sammen før Hüseyin måtte dra hjem med bussen. Men etter en liten halvtime sa jordmor at vi kunne få være der begge to frem til ut på dagen, om vi ønsket det. Det var kun 4 (inkludert meg) som var på Storken og vi kunne få ha rommet frem til det kom noen andre og trengte det. Så vi koste oss med deilig frokost (opprinnelig bare jeg som skulle få mat, men vi fikk begge to), fikk sovet litt, gått på lege visit og til slutt en deilig lunsj før vi spurte om å få dra hjem begge to. Sist brukte jeg tilbudet jordmor hjem, som ikke er ett tilbud i Corona tiden. Men jeg håpet alikevel å få muligheten til å reise hjem så raskt som mulig. Vi hadde vært igjennom alle prøvetakinger og alle var friske, så vi fikk heldigvis reise hjem, alle tre.

Mine foreldre hentet oss og vi dro hjem til ferdig middag laget av min datter Amalie som hadde tatt bussen hjem for å hjelpe oss.

En helt fantastisk opplevelse og en fantastisk fødsel som jeg er utrolig takknemlig for å ha opplevd. Tenk.. Nå er Hüseyin og meg foreldre til en nydelig jente som har arvet faren sine tyrkiske gener med det svarte håret og den gylne huden. Selv ser jeg en del meg selv i henne også! Spesielt når jeg ser nyfødt bilder av Amalie (min datter) som er veldig lik meg.

 

 

-Mette

 

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

Min fødselshistorie, Del 1

Hei dere ❤️

Hadde opprinnelig tenkt å skrive ett innlegg ganske raskt etter fødsel for å oppdatere dere om hvordan det gikk. Men siden jeg har hatt litt startvansker med ammingen, så måtte jeg utsette det frem til nå. Er enda ikke i mål med ammingen, men nå går det iallefall bedre enn det første døgnet. Kan skrive mer om dette i neste innlegg.

Som dere leste i forrige innlegg (trykk HER), så begynte riene tidlig på morningen fredag den 22 mai. Jeg våknet opp med det som mest sannsynlig var tegningsblødning og fikk rier kort tid etterpå. Riene begynte svakt og selv om de økte i intensitet og varighet, så var de Ikke verre enn at jeg kunne fortsette dagen som planlagt.

Så vi var altså ute med bilen, besøkte min datter og jeg lagde middag I løpet av dagen. Selv valgte jeg å vente i bilen når Hüseyin handlet, siden jeg tross alt hadde rier som var synlige på meg!

Hüseyin handlet inn mat for 3 dager da det er mest vanlig å ligge på barsel i en 2-3 dager etter fødsel. Men vi planlagte og en løsning på hva vi skulle gjøre om jeg ikke skulle få kommet hjem til vanlig tid (ved komplikasjoner). En vet jo aldri hva som kan skje og selv om marginen er liten, så er det noe som kan skje og det ville vi ha en løsning på, før det evt oppstod.

Dette var spesielt viktig for oss siden Hüseyin ikke har sertifikat, er i ett fremmed land og siden han reiser tilbake til Tyrkia den 13 juni (litt over 2 uker).

Ikke la dere lure. Her ser det ut som jeg er gravid og er kommet på sykehuset for å føde. Men bildet er altså tatt etter fødsel, før vi dro hjem.
Dette bildet er også tatt etter fødsel. Jeg glemte nemlig helt å ta bilder underveis.

 

 

Ut på kvelden tok riene seg opp og jeg måtte puste meg igjennom dem. Tok derfor ett varmt bad for smertene, samtidig som jeg fikk vasket både meg selv og håret. Etter å ha badet så vi serien vår på Netflix mens Hüseyin satt i sofaen og jeg stod over en stol. I forkant av fødselen hadde jeg fortalt Hüseyin hva som er best for meg under en fødsel, så han var en helt fantastisk støtte igjennom hele prosessen. Jeg liker nemlig å ha det rolig med lite fokus på smerter og å kunne være oppe og fungere så godt som mulig igjennom det hele.

Hadde ordnet transport frem til klokken 23 og hadde etter midnatt planer om taxi (som min mor ønsket å betale) Men da klokken ble 22:50 bestemte vi oss for å kjøre ned på sykehuset for en sjekk, mens vi enda hadde transport. Hadde gått hele dagen med rier som hadde tatt seg opp, men følte alikevel ikke at de var effektive.

På vei ned til byen var jeg sikker på at jeg kun var 2 cm og følte meg litt dum for å møte opp på sykehuset så tidlig. Men siden jeg hadde hørt at tredjemann er en liten “luring”, så ville jeg bare konstaterer hvordan jeg lå ann og dermed planlegge resten av natten.

Min far ventet utenfor mens Hüseyin og meg gikk inn på storken for kontroll. Vell inne tok jordmoren puls, blodtrykk, hørte på fosteret sitt hjerte og til slutt målte hun åpningen min. Jeg var 2 cm, akkurat slik jeg trodde! Men siden mormunnen var moden kunne hun strekke det til 3 cm.

 

Resten kommer i neste innlegg, da det blir veldig mye tekst om jeg skriver alt i ett innlegg.

 

-Mette

 

 

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

Ønsker smertene velkommen..

I natt har jeg sovet svært tungt og selv med åpne vinduer har jeg vært veldig varm. Vanligvis går jeg på wc (normalt for gravide) flere ganger om natten, men i natt sov jeg altså igjennom uten å våkne. Tror jeg trengte det og vil tro kroppen har samlet opp masse energi.

Våknet, gikk på wc og oppdaget litt blod, som mest sannsynlig er slimproppen. Har aldri oppdaget den i tidligere svangerskap og trodde det var mer slim enn blod, men i mitt tilfelle var det altså mer blod enn slim.

Gikk inn i sengen igjen og la meg ned ved siden av en sovende ektemann. Vurderte litt om jeg skulle ringe føden og spørre eller bare gå utifra at det var slimproppen. Bestemte meg for å avvente og ble liggende å lese en lang tekst på mobilen (en slags engelsk novelle) som dukket opp.

Så kom det mensen smerte i nedre del av magen som bygget seg opp som en rie. Etter ca 10 minutter kom neste og jeg ble liggende og vente på en ny, som til min store glede kom etter noen minutter. Etter det har jeg lagt her og kjent etter, redd for at det skulle stoppe. Men siden det ikke har stoppet tror jeg at det er i gang og at babyen blir født i kveld.

Det er ikke så sterkt enda og muligheten for at det stopper er selvfølgelig der. Men ønsker alikevel å oppdatere dere, da jeg tror at dette er ekte rier og at jeg nå er i gang. Yeeeaaaayyy…. (jubel rop).

Da Hüseyin våknet oppdaterte jeg han og beroliget han med at dette vil ta tid og at han har god tid til det vi har planer om i dag. Så nå er han utenfor nabohuset og maler noen stoler (som han ville utsette på grunn av mulig fødsel), mens jeg planlegger hva jeg må gjøre før fødselen. Har også oppdatert min datter, men avventer litt med sønnen min da jeg må være helt sikker før jeg forteller det til han.

Planen min så langt er å stå opp, pakke fødebaggen, spise frokost, kjøre Hüseyin til butikken så han får handlet mat og litt fiskeutstyr han mangler (jeg venter i bilen), vaske klær, rydde litt, sette sammen bilsetet til babyen, gå mye og sitte minst mulig, prøve å spise middag og så ta resten som det kommer.

Jeg ligger her som et stort smil og er super happy hver gang jeg får smerter, haha. Dette blir bra og jeg er RÅ klar for jobben som venter. Snart vil vi ha vårt etterlengtede barn i armene og kjenne på den fantastiske kjærligheten som fyller absolutt hele kroppen.

Smertene er forresten blitt litt sterkere og kommer med gjevne mellomrom, så dette er nok ekte rier ja. Så da avslutter jeg innlegget og setter igang med dagens oppgaver før det blir for vanskelig.

 

 

-Mette

 

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

 

 

Oppdatering graviditet og fødsel i Corona tiden.

I dag var vi tidlig ute for å levere min sønn til faren. Han skulle egentlig til faren i går kveld, men vi utsatte det til i dag morges da vi ville ha litt mer tid sammen. For nå som fødselen kan begynne når som helst og siden vi ikke helt vet hva som skjer, så må vi være forberedt på at jeg kan risikere å være innlagt alt fra dager til uker.

Det gikk forresten veldig fint på legekontoret i går. Urinen hadde ingen utslag, hemoglobin i blodet var fint (jern) og vekten viste 1 kilo opp fra sist gang. I tillegg var blodtrykket og pulsen min fin og babyen sin hjerterytme var helt normal. Hodet til babyen har mest sannsynlig festet seg og alt er klart til fødsel. Så nå er det ingenting annet å gjøre enn å vente på rier..

Har fått time på sykehuset til overtids vurdering den 29 mai, som er 9 dager over termin. Så om jeg ikke har født til da, kan det være at det blir igangsettelse.

Det har vært noen leserene som har tipset meg om at en ikke kan gå på overtid etter fylte 38 år. Men det jeg blir fortalt av legen min og av sykehuset her i Bergen, er at dette er en vurdering utifra morens helse og hvordan svangerskapet har vært. Selv blir jeg 40 år nå i slutten på mai, men blitt vurdert til å fint kunne gå på overtid da det er ønskelig at fødselen starter naturlig. Så mulig det er forskjell fra sted til sted?

I dag er jeg 40 uker og 4 dager gravid og er én dag på overtid. Så i de neste 8 dagene vil jeg prøve ut litt forskjellige kjerringråd for å prøve å sette fødselen i gang og ellers bare vente og håpe det vil starte av seg selv.

Ringte til føden i går for å få litt informasjon om hvordan de gjør det med tanke på Corona. Tenkte det var greit å planlegge litt og ikke bare ta alt på sparken.

Slik er reglene på kvinneklinikken i Bergen:

  • Barnefar kan kun være med fra aktiv fødsel. Det vil si fra ca 4 cm åpning og ikke tidligere. Usikker på hvordan dette blir kontrollert. Må jeg først gå inn alene mens han venter utenfor til de har målt hvor stor åpning jeg har!? Hmmm…
  • Far kan være med fra aktiv fødsel og frem til barnet er født. Vil tro de gir oss 1 – 2 timer sammen som familie etter fødsel før Hüseyin må dra fra oss.
  • Kun mor får mat på sykehuset. Far må ta med egen mat.
  • Kun mor og barn får være på barsel. Far må reise hjem etter at barnet er født.
  • Skjer det komplikasjoner enten med mor eller barn blir oppholdet forlenget og far kan ikke være tilstede.
  • Ved overtids kontroll, ultralyd og annen kontroll på sykehuset kan ikke barnefar være med. Det vil si at om jeg blir satt i gang, så får han ikke komme til sykehuset før jeg er i aktiv fødsel.

Vi forstår og respekterer dette begge to, men synes alikevel det er utrolig kjedelig. Ikke minst gir det oss og vår situasjon store utfordringer som vi må prøve å finne løsninger på.

Hüseyin har ikke sertifikat og er derfor avhengig av buss eller å bli kjørt av andre. Vi har ikke mange å spørre og siden det kan være midt på natten, så kan alt bli veldig vanskelig. Om jeg må på sykehuset om natten, er det nok taxi vi ender opp med å ta og på dagtid må det enten bli min mor eller bestefar. Hüseyin må så sikkert vente utenfor til de har målt hvor stor åpning jeg har og så kan han komme inn.

Etter fødsel har vi nå planlagt at Hüseyin må ta buss og bybane for å komme seg hjem alene. Så dagen i dag har blitt brukt på å kjøre den samme ruten han må ta alene. Vi har altså gått igjennom hvor han må gå til fots fra sykehuset og ned til busstoppet. Hvor han må av fra bussen og inn på bybanen og deretter inn på enda en buss. Det blir litt styr for han med to busser og en bybane, men nå vet han iallefall hvor han skal på og hvor han skal av. I tillegg har vi kjøpt kontantkort sånn at vi kan få tak i hverandre her i Norge.

Vi har også bestemt oss for at Amalie bor i leiligheten sin i den perioden jeg er på sykehuset. Det er det som er mest behagelig for de begge to, da det hadde vært rart for de begge å bo sammen her i huset uten meg.

Ellers bare krysser vi fingrene hardt for at jeg føder snart og kan komme hjem etter ett par dager, da Hüseyin tross alt har retur billett til Tyrkia om kun 3 uker. Tenk hvor forferdelig det blir om han Ikke får sett meg eller barnet sitt noe mer etter fødsel, må bo alene i ett par uker og deretter bare reise hjem uten å kunne få se oss på en veldig lang tid. Det hadde vært et mareritt vi håper å unngå.

Gir dere en ny oppdatering i morgen.

 

-Mette

 

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

 

Termin i dag. Først lege..

I forrige uke da jeg var hos legen og fikk satt opp denne legetimen på termindatoen, tenkte jeg litt vel optimistisk at jeg kanskje hadde fått babyen og måtte avbestille timen. Blant annet svarte jeg legen «Det håper jeg ikke», da hun sa at vi snakkes på onsdag!

Men innerst inne må jeg jo ha visst at jeg mest sannsynlig ville gå til termin og i tillegg måtte gå over! Jeg er jo tross alt en god rugemaskin som aldri har opplevd å fått baby før termin, og selv om ingen svangerskap er like, så er det mer naturlig at jeg denne gangen også går over termin.

Så nå sitter jeg altså her på venterommet for min siste legetime i dette svangerskapet. Jeg er forresten i svangerskap uke 40 + 3, med termindato i dag. Føler meg veldig klar for å sette igang med fødselen og håper jeg ikke vil gå for mye på overtid.

Vi har en liten uhøytidelig konkurranse hjemme og jeg har alt fortalt om den på snap chatten min. Min sønn har veddet på at jeg føder på termindato, som er i dag. Amalie har gått for torsdag, som er i morgen. Mens jeg har valgt fredag og Hüseyin tok lørdagen. Blir litt spennende å se om noen av oss har rett, eller om det ikke blir før i neste uke.

Det første svangerskapet mitt gikk ca en uke over termin og den neste var 3 dager over termin, så jeg liker å tro at jeg denne gang får rundt termin. Men her og nå er det ingen tegn på at en fødsel er i gang og jeg er litt spent på hva legen nå kommer til å anbefale. Jeg vet hun vil henvise meg til kvinne klinikken for overtids kontroll, men usikker på hvilken dag det blir og om de vil vurdere å sette meg i gang i løpet av de neste dagene.

Har nemlig fått flere meldinger fra følgere som sier at de over 38 år ikke “får lov” til å gå så mye over termin. Hva som er rett, vet jeg ikke. For fastlegen min sa at det ikke stemte så lenge helsen var bra og svangerskapet normalt.

Jeg har tidligere skrevet at jeg ikke trives med meg selv som gravid. Synes andre gravide er utrolig vakre, men klarer ikke å føle det selv. Det verste for meg er slutten på svangerskapet da jeg blir så stor at det er utrolig vanskelig å få gjort alt jeg ønsker. Selvfølgelig kunne jeg ha lagt meg ned og kommandert både mann og barn til å ordne alt. Men jeg klør så utrolig mye i fingrene etter å gjøre alt selv eller iallefall være delaktig på lik linje som andre i oppgavene. Så jeg gleder meg veldig til å få tilbake mobiliteten, energien og effektiviteten jeg normalt har.

Skal holde dere oppdatert på hva som nå skjer videre. Det er jo litt anderledes nå i Corona tiden og i tillegg er det jo litt ekstra spennende siden Hüseyin fikk komme til Norge midt oppi epidemien for å være med på fødselen til sitt første barn.

 

 

-Mette

 

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

 

 

 

Vanskelig for Hüseyin å hjelpe meg

I morgen er det 17 mai og jeg har opprinnelig masse som må bli gjort før jeg kan legge meg i kveld. Men alt nå merker jeg at planene mine må forandres og jeg må tenke litt nytt for å få ting til å gå opp uten å bruke opp all energien min.

For alt jeg vet blir det fødsel i dag eller i morgen, så jeg må spare litt på energien og ikke bruke meg opp i forkant.

Det er vanskelig for Hüseyin å hjelpe meg da han ikke vet hva som må bli gjort og hvordan det gjøres, siden 17 mai er helt nytt for han. Jeg er i tillegg veldig egen og vil ha ting på min måte, så det å hjelpe meg er i utgangspunktet veldig vanskelig da jeg blir veldig kommanderende. Barna mine er tross alt vant til denne siden av meg, men Hüseyin har ikke bodd med meg lenge nok til å vite hvordan jeg ønsker det. Så da kan det innimellom bli litt dårlig stemning og det ønsker vi ikke. Defor liker jeg best å gjøre det selv sånn at vi unngår den situasjonen og beholder husfreden istedenfor.

Planen var å bake kaker, rydde, vaske til i morgen og lage ekstra god middag til i dag. Noe som opprinnelig hadde vært «easy peasy» om jeg ikke hadde vært høygravid med 3 dager til termin. For nå er absolutt alt en liten kamp og jeg (beklager det) er drit lei av å bære rundt på denne magen. Er nemlig så mye jeg ville ha gjort og fått unna hver dag, som jeg ikke blir noe av.

Jaja…jeg må bare prøve å gjøre det beste ut av det og fokusere på at jeg tross alt får verdens beste og nydeligste premie til slutt. Tenk at jeg om kun noen dager vil holde barnet i armene og kunne både kjenne, lukte og se hva Hüseyin og meg har klart å skape. Ett nydelig lite barn som vi skal få æren av å følge igjennom livet og gjøre vårt aller beste for å skape ett godt, trygt, innholdsrikt og kjærlighetsrikt liv for. En “jobb” jeg tar svært alvorlig og som gir meg så ufattelig mye mer enn hva jeg selv må gi!

Fy søren hvor mye barn betyr for meg og hvor stor del av livet mitt de er.. Jeg hadde vært «nobody» om det ikke var for barna mine og barnebarna. Noe jeg var før jeg fikk datteren min for snart 21 år siden. Hun var mitt første steg i riktig retning og for meg betyr det ingenting at jeg vil komme til å ha 3 barn med tre forskjellige fedre. For uten den settingen, hadde jeg ikke hatt akkurat de barna jeg nå har og jeg ville heller ikke hatt barnebarna mine. Nei, jeg er evig takknemlig for at livet mitt er blitt som det er blitt og at jeg nå som snart 40 åring har mine to barn, en i magen, barnebarna mine og mannen min.

Nå skal jeg straks i butikken for å kjøpe inn jukse kaker som jeg skal pimpe opp og så fokuserer jeg heller mer på middagen og det viktigste av husarbeidet. 17 mai i år blir uansett ikke slik det skulle ha vært, så da gjør vi det vi kan med det vi har og håper at årets 17 mai blir så fantastisk som det kan bli utifra utgangspunktet.

Vil dere ha tips til pimping av juksekaker? Har nemlig tenkt ut litt ideer som jeg tror blir veldig bra. Kan vise dere i morgen.

 

-Mette

 

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

 

 

 

Svar fra UDI om Hüseyin kan komme til Norge eller ikke!

Herligfred hvor mett jeg er nå og hvor vanskelig det er å komme seg opp av sofaen med høygravid magen min som i tillegg er full av påske middag og dessert.

Vi har hatt en fantastisk middag bestående av indrefilet av storfe, fløtegratinerte poteter, honning glaserte grønnsaker og fløtesaus med sødme. Desserten var fruktsalat med krem + ett påskeegg til alle, utenom meg da jeg har påskeegget mitt midt på magen.

 

Håpe dere også har hatt en nydelig påske, selv om dere kanskje har måtte feiret den et annet sted enn dere vanligvis feirer. Selv pleier vi å være hjemme i påsken og har fokus på mat og avslapning, så for oss har denne påsken vært ganske lik alle tidligere år.

Rett før middagen fikk jeg email fra Konsulær seksjon, norsk ambassade i Ankara. En mail jeg har ventet på i hele dag etter at jeg først prøvde å avbestille flybilletten fra Tyrkia til Norge da vi hadde fått vite at det ikke var mulig for Hüseyin å komme til Norge for å være med på fødselen til barnet vårt. Det innlegget kan dere lese HER.

Mailen var kort og presis, noe som gjorde at svaret lyste rett mot meg. Hadde trodd at jeg enten skulle havne i dyp sorg eller i høy lykke når jeg endelig fikk svaret, men kroppen min hadde ingen reaksjon og jeg ble bare sittende å stirre på telefonen mens tankene fløy rundt i topplokket.

Når jeg endelig fikk summet meg sendte jeg melding til Hüseyin for å informere han, før jeg svarte på mailen og satt meg bedre til rette i sofaen. Middagen stod i ovnen og putret, så jeg kunne ikke forsvinne helt inn i min egen verden og jeg ville ikke informe barna før etter middag.

Skrev litt frem og tilbake både med Hüseyin og ambassaden mens jeg lagde middagen og mens jeg samtidig oppførte meg som normalt rundt barna og barnebarna. Kanskje hadde det ikke gått helt opp for meg hva det egentlig betydde og kanskje det enda ikke har gått opp for meg!? Føler meg nemlig veldig følelsesløs rundt det hele og det overrasker meg.

Middagen gikk som normalt og vi koste oss med den gode maten og med lett familieprat. Da vi nærmet oss bunnen av dessert skålen rettet jeg ryggen og sa jeg hadde noe å fortelle og at det var viktig at vi alle var åpne og ærlige om følelser og tanker rundt det jeg hadde å si. Videre sa jeg at det er viktig for meg at alle føler seg hørt og at uansett hva, så skal vi finne den beste løsningen for alle.

“Jeg har fått svar på mailen og Hüseyin har fått tillatelse til å reise inn i Norge for å bo her i 2 måneder”!

Vi ble sittende en stund å prate, hvor vi la vekt på at både Amalie og sønnen min fikk komme med sine tanker og følelser, og hvor vi prøvde å finne løsninger på det som kom frem. Noen av løsningene vi har funnet er at Hüseyin og meg skal ha kjøleskap og mikrobølgeovn oppe i andre etasje, slik at Amalie blant annet slipper å lage middag til oss hver dag. Frokost, lunsj og kvelds vil vi dermed også ordne selv og hun slipper å tenke på at vi skal ha mat. Mat bestillingen med leveranse på døren vil jeg ta på nett som før, og vi vil lage handleliste med å bruke facetime.

Min sønn skal være hos faren sin i den tiden Hüseyin og meg er i karantene, men når karantenen er over skal min sønn og jeg reise på kortreist bilferie slik jeg har lovet han. Min sønn vil veldig gjerne ha med Hüseyin på turen, så da blir det kanskje telt og ikke madrass i bil!

Selv må jeg nok finne meg i å ha en veldig slitsom dag i morgen. Jeg må nemlig ordne alt klart til både Hüseyin kommer og til å gå i 14 dagers karantene. For på mandag må jeg sette meg i bilen, kjøpe inn mat til å ha i bilen og kjøre hele veien til Oslo fra Bergen for å hente Hüseyin hjem.

Tenk at vi fikk ja dere..! Tenk at Hüseyin er godkjent for å være med på flyet til Norge og være her med oss i 2 måneder. Han får være med på fødselen og i nyfødt perioden til barnet vårt, slik vi har drømt om..

Nei det er nok ikke gått opp for meg enda!

I morgen får Hüseyin en mail ifra ambassaden om de siste opplysningene vi trenger. Her er mailen jeg fikk med svaret om at han kan reise til Norge:

 



 

 

-Mette

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

 

 

Alt håp var borte og plutselig…

For to dager siden hadde jeg gitt opp, bestemt meg for å avbestille flybilletten og heller fokusere på å slappe av den siste måneden av graviditeten. Noe som var tungt, men samtidig litt godt da jeg trengte å få vekk den stressfølelsen som ofte har tatt meg i det siste.

Følte på en måte det var bedre å vite, enn å gå fra håp til skuffelse hele tiden. Håp er selvfølgelig alltid bra å ha, men for meg og akkurat i denne situasjonen var det verre enn å vite at han ikke kunne komme. Så det å ta konklusjonen med at han ikke ville komme til fødselen var faktisk litt godt!

Har som jeg skrev i forrige innlegg bestilt og betalt for til sammen 13 flybilletter som ikke har blitt brukt. Da har jeg tenkt på at både tur og retur er egne billetter og ikke tur/retur som én billett. De fleste bilettene ble bestilt helt i starten av smitten før vi fikk det til Norge.

Har vært så mange billetter at jeg faktisk ikke husker grunnen for alle bilettene, haha. Men husker jeg først kjøpte billett med mellomlanding i Italia og at jeg derfor kjøpte nye med mellomlanding I England istedenfor. Bare her er det 4 billetter!

En kan godt kalle det gjentatte impulsive handlinger, men for meg føltes det mer som stress handinger under press. Vi leitet etter muligheter for å være sammen under fødselen og Corona viruset gjorde reise muligheten mindre og mindre for hver dag og nesten hver time, så alt måtte skje så raskt.

Derfor gikk jeg helt amokk og bestilte uten å ha kontroll. Jeg ville han skulle prøve å være med på flyene, bare for å ha gjort alt vi kunne gjøre, mens han ville undersøke og vite mest mulig før han trappet opp på flyplassen. Så det at vi er så forskjellige her, gjorde at flybilletter måtte avbestilles underveis og vi hadde uenigheter om hvor viktig det var.

Hüseyin hadde nemlig litt den holdningen at det løser seg alltid til slutt og at han derfor ville avvente med å komme for å ikke komme for tidlig og da måtte risikere å dra før fødsel eller rett etter fødselen. Mens jeg følte at jo lengre vi ventet, jo mindre sjanse ville vi ha!

Så da vi igjen møtte motstand på det som mest sannsynlig er den siste ekstraordinære flyvningen fra Tyrkia til Norge, ga jeg opp. Hüseyin hadde nemlig undersøkt med ambassaden og flyplassen i Tyrkia og fått vite at han ikke ville komme inn i Norge siden han ikke var norsk statsborger eller hadde norsk pass.

Jeg ga opp og samtidig kjente jeg stressnivået synke. Så jeg følte på en syk måte at det var godt å bare ta en konklusjon og slutte å stresse med det. Han ville komme til å være i Tyrkia mens jeg er i Norge og vi vil ikke treffe hverandre før etter barnet er født og kanskje til og med blitt noen måneder til ett år gammelt.

Så jeg gikk inn og sendte mail til det danske byrået som hadde ansvaret for bookingen av flyet som skal lande kommende tirsdag i Norge.

 

 



 

 

Etter jeg sendte mailen sank stresset og jeg tenkte ikke noe særlig mer på mailen før jeg fikk svar. Så plumpet det plutselig inn ett svar som gjorde meg litt usikker. Ble nemlig både usikker og uenig med meg selv på hva den egentlig betydde. Var det tilbakebetalingen de hadde i tankene eller selve reisen mellom Tyrkia og Norge. Her var mailen jeg fikk:

 

 



 

 

Jeg sendte informasjonen de ønsket og samtidig gjentok jeg situasjonen vår om fødselen min mann så gjerne ønsker å være med på. Var som sagt litt usikker, men følte dette handlet om muligheten for at Hüseyin kan komme til Norge og ikke på pengene jeg ville ha refundert.

Etter noen timer fikk jeg denne:

 

 



 

 

Så nå venter jeg på det siste og avgjørende svaret på om Hüseyin får være med flyet eller ikke. Jeg hadde gitt opp og samtidig slått meg til ro med det, og nå er håpet tilbake MYE høyere enn noen gang!

Har i tillegg blitt kontaktet av en leser som har mannen sin i Tyrkia og har booket samme fly som oss. Han er tyrkisk slik som Hüseyin og hun norsk som meg. Sammen har de ett barn og er høygravid med sitt andre nå. Så situasjonen er ganske så lik vår og sakene våre bør da falle under samme beslutning hos UDI (synes jeg). De fikk nemlig godkjent av UDI at han kunne komme inn i Norge på paragraf 2, d (som jeg viste skjermbilde av i forrige innlegg. TRYKK HER for innlegget).

Så nå er altså håpet på topp og det er en lang vei ned til bakken om håpet igjen blir knust.

Venter i spenning på mail og håper det kommer iløpet av dagen.

 

-Mette

 

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

 

 

Siste sjanse. Sammen i Norge til fødselen?

For oss som så mange andre har Corona ødelagt alt! Vi hadde fått innvilget besøksvisum for å være sammen på fødselen i mai og så tok Corona viruset det fra oss før vi helt forstod hva som egentlig skjedde. Vi har derfor helt siden smitten spredde seg leitet etter muligheter for å være sammen når barnet vårt blir født. Har blant annet booket og betalt for til sammen 13 flybiletter som jeg ikke har fått tilbakebetalt.

 

Den siste flybillett bestilte jeg i full fart i går kveld!

Den norske ambassaden i Tyrkia hadde ordnet et fly fra Alanya til Oslo og jeg ble tipset av veldig mange om denne reisen (Tusen takk for at dere tipser meg og har oss i tankene ❤️). Så jeg skyndte meg inn for å lese og prøve å finne ut om det ville fungere for oss, samtidig som jeg var livredd for å miste muligheten med å vente for lenge med å kjøpe.

 

 

 

Dette er jo opprinnelig for nordmenn men det står at det også gjelder for utenlandske statsborgere med gyldig oppholdstillatelse og oppholdskort ELLER MED INNREISE VISUM TIL NORGE, noe som jeg tolker at vi har med besøksvisum. Videre står det at utlendinger uten oppholdstillatelse vil bli bortvist på grensen.

Så jeg gikk raskt inn på UDI for å se om vi oppfylte kriteriene.

 

 

 

 

 

Hüseyin har visum stempel i passet sitt og har alt av papirer i orden. Blant annet papirer på at vi er gift og på at vi får barn sammen nå i mai. Så jeg tenkte at vi kanskje gikk under paragraf 2 og punkt «d» som sier at han ikke bortvises om særlige grunner tilsier det.

 

Jeg hadde indre uro og stress på at vi kunne miste sjansen om jeg brukte for lang tid på å bestemme meg, så jeg følte meg nesten presset til å kjøpe billett. Jeg kjøpte billett for 2.390 danske kroner som er 3.686,- norske kroner i går kveld.

I natt har jeg hatt flere ubehagelig drømmer som både har vært stressende, forvirrende og vonde. Så jeg håpet virkelig at tingene ville bli bedre i dag og at han kunne komme seg til Norge. Vi har brukt hele dagen i dag på å ringe rundt, sende mail og snakke med andre i lignende situasjoner. Hüseyin fikk ordnet med en kamerat som kunne kjøre fra Besni til Alanya for å slippe han av og deretter tilbake til Besni mot at Hüseyin betalte bensin. En vei tar ca 10 timer, så kameraten måtte ha kjørt i 20 timer for å hjelpe Hüseyin. Videre hadde han ordnet at han måtte innom et kontor i Besni for å ordne papirer slik at han kan reise igjennom byene som nå er stengt på grunn av Corona.

Den norske ambassaden i Tyrkia var stengt på grunn av helligdag. Men Hüseyin ringte det norske konsulatet i Antalya og snakket med en person der. Ha fortalte først at det kun var de med norsk pass og norsk statsborgerskap som fikk være med på flyet. Men da Hüseyin fortalte om situasjonen vår, ville han undersøke det nærmere og ringe han opp igjen. Desverre ringte han tilbake og fortalte at vi heller burde prøve å kansellere biletten og få pengene tilbake.

Så alt dette styret, alle disse pengene (13 flybilletter!) og alt vi sitter igjen med er skuffelse etter skuffelse. Jeg prøver å ikke stresse eller falle i kjelleren, men skal innrømme at det er utrolig vanskelig.

Innimellom får jeg tips fra ukjente om at denne flybilletten burde fungere for oss siden vi ønsker å være sammen ved fødselen av barnet vårt. Dette skjermbildet får jeg ofte:

 

 

Det er så utrolig forvirrende, stressende og vondt å være i denne situasjonen. Vil jo gjøre alt vi kan for å være sammen under fødselen og vet ikke om vi gjør en god nok undersøkelse, om vi får rett informasjon og om vi mister en mulighet eller ikke!

Jeg kjenner iallefall at dette påvirker meg utrolig mye og at jeg blir sinnsykt sliten både fysisk og psykisk av å hele tiden få håp og så miste det igjen. Vet ikke hvor mye mer jeg klarer av dette nå og det blir ikke akkurat bedre av at jeg har hatt så mange tusen i utgifter på flybilletter. Det å få refundert beløpene er tydeligvis ikke så enkelt og jeg har styrt med å få pengene tilbake fra alle bilettene i lang tid nå.

Hüseyin har tro på at han kommer hit 1 mai da flyplassene i Tyrkia åpner, men det har dessverre ikke jeg. Jeg har gitt opp nå… Orker ikke mer… Klarer det ikke….

 

-Mette

 

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask