Hjemmefødsel på grunn av Corona virus?

Jeg er absolutt ikke glad i sykehus og selv om jeg ikke har noen dårlige erfaringer fra tidligere, så unngår jeg sykehus om jeg får muligheten til det. Har aldri operert, aldri brukket noe og heller aldri vært alvorlig syk.

Har faktisk kun vært på sykehus 2 ganger i mitt liv og begge gangene var ved fødsel. Min første fødsel var på kvinneklinikken på Haukeland for ca 21 år siden. Da ble jeg plassert på gangen og var der i mange timer. Fikk til slutt føderom hvor jeg hadde en flott fødsel, men klarte å rivne hele veien bak (over endetarms muskelen). Heldigvis ikke fått noen plager eller ubehag på grunn av dette i ettertid og er utrolig takknemlig for det.

Første natten etter min første fødsel kom de og hentet datteren min for at jeg skulle sove (ingen spørsmål om jeg ønsket det). Fikk henne ikke tilbake før etter frokost. Aldri hatt så dårlig søvn som jeg hadde den natten. Neste dag fikk jeg tilbudet om sykehus hotell og takket ja med det samme. Kunne ikke sitte, så all mat måtte taes med opp på rommet i sengen. Men det var helt fantastisk å kunne ha barnet mitt hos meg hele tiden.

Andre gangen var jeg hjemme lengst mulig, da jeg ikke ville på sykehuset. Opplevde at vannet gikk på parkeringsplassen utenfor kvinneklinikken og at jeg fikk pressrier med det samme. Kom inn på storken, dro av buksen og satt meg litt opp på sengenkanten før jeg begynte å presse sønnen min ut. På grunn av arrvev og frykt for å rivne like mye som sist, måtte jeg presse litt ut, holde det der, slappe av så hodet gled inn igjen og så presse det ut igjen, flere ganger. Altså tøye vevet mest mulig. Min sønn ble født etter ca 10 minutter etter jeg kom på sykehuset og jeg rivnet ikke noe som helst. Vi dro hjem noen timer etter fødselen med tilbudet “jordmor hjem”.

Denne gangen skal jeg mest sannsynlig føde når smitten er høyest og når det er en del kaos på sykehusene og fødeavdelingene. Det er nemlig spådd smittetopp i mai og jeg har termin i mai. Ville nok ikke få hatt mannen min med på selve fødselen selv om han skulle ha kommet seg til Norge, på bakgrunn av hvordan det er på fødeavdelinger nå. Men det hadde uansett vært trygt og godt å hatt han her hjemme før jeg drar og etter at jeg er kommet hjem. Jeg er ikke redd for selve fødselen og vet at det mest sannsynlig går helt greit og at jeg i utgangspunktet vil klare meg helt fint alene. Men det skremmer meg å tenke på hvordan det kan blir nå som det er spådd at smitten vil være på topp.

Vil det være nok helsepersonell? Vil de ha jobbet overtid og være påvirket av for lite søvn? Vil de ha smitte avdeling og frisk avdeling? Vil jeg være mer utsatt for smitte på sykehuset? Hva om jeg er smittet og de er redd for smitteoverføring fra mor til barn ved fødsel. Vil de da ta vekk barnet mitt etter fødsel (dette har nybakte mødre alt opplevd).

Alt av spørsmål rundt dette og usikkerheten med hva som vil skje gjør at jeg absolutt ikke ønsker å føde på sykehus. Jeg vil føde hjemme hvor jeg føler meg trygg, avslappet og hvor jeg ikke er alene. Jeg vil ikke føle på utrygghet og redsel samtidig som jeg er uten min mann. Jeg vil i tillegg minimere muligheten for å bli syk og vil derfor føde hjemme i min egen seng.

Det å føde hjemme var et ønske før Corona viruset slo til og jeg har tidligere tatt det opp med jordmor på telefon. Alderen min er ingen problem og det er privat jordmor som tilbyr hjemmefødsel her i området hvor jeg bor. Jeg var ikke helt sikker med tanke på at noe kan skje og at en da er langt borte fra leger, utstyr og operasjonsbordet. Men jeg vurderte det sterkt.

Nå som Corona herjer og siden det er spådd til å bli verre i mai, så følte jeg enda sterkere for å føde hjemme. Så jeg nevnte det igjen til legen på forrige legetime. Utifra det hun svarte gikk det opp for meg hvor korttenkt jeg hadde vært. Jeg så kun meg selv, mine følelser, min redsel og mitt ønske. Men jeg så ikke hva min hjemmefødsel kunne resultert i og hvilken konsekvenser det kunne fått for andre.

Hadde noe gått gale med min fødsel så ville det tatt ca 30 min med sykebil til sykehuset. I sykebilen ville det mest sannsynlig være behov for lege og et legeteam ville stått klart ved sykehuset. I en normal verden uten Corona smitte er det ikke noe stort problem med bemanningen, men i en tid hvor alt helsepersonell trengs på huset og hvor det er lite personell å ta av, kunne min hjemmefødsel ført til at menneskeliv ville gått tapt. Så i tillegg til å utsette meg selv og babyen for fare, ville jeg også utsatt andre for fare..

Det var et stort og egentlig god fortjent klaps over fjeset da det gikk opp for meg hvor lite gjennomtenkt mitt ønske var. For aldri i verden om jeg ønsker at andre skal stå i fare på grunn av mine valg som i utgangspunktet ikke er nødvendig. Jeg kan jo fint føde på sykehus som alle andre og det er som sagt like skummelt og utrygt for alle som vet at de skal føde i denne tiden.

Så jeg skal ikke ha noe hjemmefødsel og skal istedenfor gå alene inn på fødeavdelingen og føde barnet i den situasjonen som er og gjøre det beste ut av det. Får jeg lov, ønsker jeg å ha facetime på, slik at min man kan være litt delaktig.

 

Det blir ingen drømmefødsel og det blir ingen lykkelige stunder hvor jeg får oppleve min mann holde sin førstefødte i armene rett etter barnet er kommet til verden. Det blir ingen lykkelige bilder av oss med vårt første felles barn og det blir ingen armer som holder rundt meg og får meg til å føle meg elsket og trygg. Det vil være vondt og trist, det vet jeg. Men vi kan ikke gjøre annet enn å gjøre det beste ut av situasjonen og samtidig håpe at han får holde barnet sitt før det går alt for lang tid.

Situasjonen er ikke optimal på noen som helst måte og vi vil både gråte, føle savn, urettferdighet og lengsel. Følelser er normalt å ha og ingen skal måtte føle at det ikke er lov fordi situasjonen er slik for mange andre i tillegg. Selv om noen har det likt eller verre enn en selv, så har en all rett til å ha sine egne følelser for egen situasjon og DET er viktig at folk husker.

Fremover skal jeg jobbe med egen psyke på dette området og gjøre meg sterk til egen fødsel. Dette skal gå helt fint og jeg håper å kunne reise hjem så fort som mulig etter at barnet er født. Innstiller meg også på at Hüseyin ikke vil være i Norge og at det kan ta lang tid før vi er sammen igjen. Det betyr ikke at jeg ikke vil gråte, for det vet jeg at jeg vil gjøre. Jeg er et følsomt menneske og blir ikke akkurat mindre følsom etter fødsel.

Men én dag vil alt dette Corona viruset være borte (så godt som iallefall) og vi vil kunne bruke besøksvisumet eller søke om nytt, sånn at vi kan være sammen. Den dagen blir en av mine lykkeligste dager ❤️.

 

 

-Mette

 

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

 

Komme hjem før fødsel?!

Etter mye frem og tilbake, mange telefonsamtaler, søk på flybilletter, surfing på internet og MYE tårer, har vi endt opp med en avgjørelse.

Vi hadde to alternativer og det var å enten avvente til planlagt reise dato i april og håpe at alt med Corona (covid-19) har roet seg, eller å prøve å få han til Norge nå.

Ved å gå for valget med å få han til Norge nå, ville vi risikere tre ting.

  • Risk 1: Han blir sendt i retur til Tyrkia da han ankommer Norge.
  • Risk 2: Han blir smittet på flyet eller flyplassen.
  • Risk 3: Han må reise hjem den 14 mai, som er 6 dager før termindatoen vår.

 

Det andre alternativet var å avvente til den 18 april, som er datoen vi egentlig har planlagt at han skal komme til Norge.

Ved å gå for dette alternativet ville vi risikert to ting:

  • Risk 1: smitten vil nå virus toppen (fase 4) i mai slik FHI spår og det vil ikke avta før utpå høsten eller vinteren. Dermed vil ikke Hüseyin kunne komme å få være med på fødselen.
  • Risk 2: Våre to måneder med besøksvisum vil gå ut på dato og vi må igjennom en helt ny søknadsperiode for å forhåpentligvis få treffe hverandre igjen, slik at han kan se barnet sitt for første gang.

Hüseyin har nok vært i mer tvil enn meg og følt at vi burde vente og håpe alt roer seg, da han tror det vil avta og bli bra til mai. Jeg er ikke enig og har hele tiden tenkt at det vil bli verre og at han absolutt ikke kan komme inn til Norge før ut på høsten eller vinteren om vi ikke gjør noe nå. Så vi har vært veldig i stuss på hva vi skulle gjøre og det har vært en stor stress faktor og ført til søvnløse netter for oss begge to.

I går kveld begynte vi å se på mulighetene våre, ettersom det nå er på vei til å stenges overalt. Tyrkia har nettopp stengt alle flyene som går til og fra mellom Tyrkia og landene: Tyskland, Frankrike, Spania, Norge, Danmark, Sverige, Holland, Østerrike og Belgia. Datoen de har satt til gjenåpning av flyrutene er 17 april (men det er selvfølgelig stor sannsynlighet for at den blir forlenget). Så noe direktefly har ikke vært mulighet.

I tillegg har Norge strammet inn og aviser har sagt litt forskjellig på hvem som får komme inn i landet. En avis skrev at alle som kom fra utlandet ville bli returnert, om de ikke opprinnelig er fra Norge. Mens en annen avis sa det kun gjaldt de som kom fra høyrisiko land. Derfor begynte jeg å tenke på Sverige som en mulighet, da de ikke har strammet inn like mye som Norge.

Halve natten var Hüseyin og meg på FaceTime samtidig som vi googlet, søkte på flybilletter, søkte på hvilken land som var best og gjorde alt klart til i dag. Til slutt sovnet jeg ifra Hüseyin med telefonen fremdeles i hånden, fullt påkledd på sofaen. Jeg var utslitt etter lite søvn, mye tårer, frustrasjon, håp, oppgitthet og savn. Tror det er første gang han har sett meg gråte på en slik måte at luften går helt ut av meg og det er vanskelig å få fylt opp lungene på ny. Alt jeg ønsket var å krype inn i armene hans for å føle trøst og alt han ønsket var å trøste meg.

I løpet av de timene med søvn på natten, våknet jeg mange ganger av mareritt som hver gang fikk meg til å våkne både brått og med en vond følelse i kroppen. Så til morningen følte jeg meg svak og ufattelig sliten. Men det var ikke annet å gjøre enn å fortsette søken på hva vi skulle gjøre.

Plutselig fortalte Hüseyin at Tyrkia hadde åpnet ett fly til Oslo og at det kun ville være dette ene flyet før alt stengte igjen. Det ville altså kun være tur og ikke mulighet for retur.

Vi hadde dårlig tid, da jeg vil tro det er mange som er i Tyrkia og ønsker å komme seg til Norge. Blant annet Mjøndalen og resten av laget hans som har vært fast i Tyrkia etter en treningsleir. Så jeg bestemte meg for å ringe alle steder hvor vi kunne få hjelp, for å finne ut om dette var en mulighet for oss.

Først ringte jeg flyplassen og snakket med de, deretter politiet og til slutt smittevern kontoret. Alle sa det samme, og det var at det mest sannsynlig ville gå bra om Hüseyin hadde alle papirene i orden, at han la trykk på at han skulle være med på fødselen til barnet sitt og at han skulle i karantene med meg (sin kone).

Smittevern kontoret sa også at vi måtte fortelle at vi hadde vært i kontakt med dem og hva de hadde sagt. I tillegg ble jeg anbefalt å kjøre fra Bergen til Oslo for å hente han på flyplassen, ikke gå ut av bilen, at Hüseyin skulle gå rett fra kontroll og inn i bilen og at vi deretter kjørte tilbake til Bergen for 14 dagers karantene.

De kunne selvfølgelig ikke love noe, men dette ble anbefalt av både flyplassen, politiet og smittevern kontoret. Så da ringte jeg tilbake til Hüseyin, fortalte hvem jeg hadde snakket med og at dette var en mulighet.

Så kjøpte vi biletter med Pegasus, som var det eneste flyselskapet med det eneste flyet som ville gå til Norge og en retur billett tilbake til Tyrkia den 14 mai. Nå var alt klart og vi hadde begge fått et håp om at dette ville ordne seg.

Hüseyin pakket baggen og jeg gjorde det klart for å kjøre i 7-8 timer til Oslo. Nå var alt av frustrasjon, nedstemthet og stress forvandlet til ett lass av håp og vi følte oss veldig klar for å se hverandre igjen.

Men så ringte plutselig Hüseyin og sa at han hadde kansellert reisen da han hadde sett på nyhetene at ingen ville komme inn i Norge med visum. Han hadde også ringt Pegasus for å høre med de, før han tok avgjørelsen. Jeg føler veldig for å prøve selv om det er stor sjanse for at han må snu i Norge og at jeg må kjøre hjem fra Oslo alene. Men nå blir det altså ingen Norges reise på min mann og jeg tror ikke det vil bli noe bedre til terminen heller.

Så nå er mitt håp borte og jeg føler meg tom og ødelagt her jeg sitter med følelsen av at jeg nå må føde uten han i en tid hvor viruset har nådd toppen. For hvordan vil det være i forhold til bemanning og smitte på føden når vi går inn i en fase 4 (om FHI har rett)!?

Vi kunne kanskje prøvd Sverige, men Hüseyin har tro på at ting vil bli bedre og at vi bare må være tålmodige. Selv har jeg egentlig gitt opp håpet nå… Slik føles det iallefall her og nå!

 

Nb. Det er mange som blir berørt av Corona viruset og selv om jeg virker veldig fokusert på meg og mitt, så tenker jeg også på de som er i risikogruppen, de som sliter økonomisk i bedrifter, de som blir permittert og alle andre som dette berører ❤️.

 

 

-Mette

 

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

 

 

 

Flaut og egentlig helt idiotisk av meg!

 

 

I dag har jeg vært på svangerskapskontroll hos legen. Jeg er i syvende måned, mer nøyaktig uke 29 og dag nummer 3. Føler meg frisk og fin, samtidig som jeg føler meg så sliten at jeg er helt tom for energi. Akkurat dette synes jeg er ufattelig vanskelig. Jeg føler meg jo ikke syk og har heller ingen depresjon eller andre slike psykiske plager. Men alikevel føler jeg meg stresset og at jeg ikke klarer å strekke til. Noe jeg har følt på lenge.

Jeg har blitt anbefalt av de rundt meg til å bestille en legetime for å få en vurdering på dette. Spesielt siden det er veldig tydelig at jeg har tatt på meg veldig mye i dette svangerskapet. Jeg vet jeg ikke er utbrent enda, men tror jeg ligger farlig nær. Så jeg ser behovet for å gjøre noe for å forandre på det, før det går virkelig gale.

Legetimen ble bestilt, men ikke opprinnelig på det grunnlaget som jeg skrev over her. Og akkurat dette er utrolig flaut da jeg føler meg både dum og flau på samme tid. Men sannheten er at jeg har glemt å gå på svangerskapskontroller i svangerskapet. Jeg var én gang helt i begynnelsen på svangerskapet, bare for å bli registert som gravid og bli henvist til ultralyd. Deretter gikk jeg til ultralyd oppfølging ett par ganger og så stoppet det helt opp. For etter det glemte jeg både lege og jordmor og har derfor ikke bestilt noen time før nå, i syvende måned. Nevnte det til noen kollegaer for en stund tilbake og ble selvfølgelig sterkt oppfordret til å bestille time, noe som jeg da gjorde. Men jeg endte opp med å glemme den timen og fikk regning for «ikke møtt» i posten.

I dag kom jeg meg endelig til lege og ga henne samtidig mye ekstraarbeid på kort tid. For siden jeg ikke har hatt noen oppfølging måtte hun foreta alle undersøkelsene jeg har gått glipp av, i tillegg til alt av papirarbeid. Legen min er en fantastisk behagelig og dyktig dame, som jeg har stor respekt for. Så hele situasjonen var litt ubehagelig og jeg følte meg passe dum. Hvem glemmer å gå på kontroller i graviditeten? – jo, tydeligvis meg..

Har forresten “dilla” på salater for tiden og vil lage ett innlegg med mine favoritter, en av dagene.

 

Heldigvis viste alle undersøkelser at både babyen og meg har det bra. Noe jeg opprinnelig visste, da jeg kjenner kroppen min godt. Men hun sa også at jeg hadde hjertebank og spurte videre om søvnen min. Jeg svarte ærlig at jeg sover veldig dårlig, føler meg veldig trøtt, har en indre uro og føler at jeg ikke strekker til. Samtidig som jeg fortalte henne om hvordan jeg følte meg, kjente jeg meg veldig sutrete og klagete! For jeg er jo ikke direkte syk..

Men valgte å prøve å svelge stoltheten og heller fortelle sannheten om at jeg har hatt veldig mye på meg og har dermed feil prioritert. Energien min har blitt brukt opp på jobb, masse ekstravakter, på utfordringer i ekteskapet, på å stille opp for familie og på saken (Abip) som jeg gikk ut med i media. Svangerskapet, forberedelser, søknader i sammenheng med fødsel og barn, kontroller og alt rundt graviditeten har jeg ikke tatt meg tid til i det hele tatt. Noe som da resulterte i at jeg glemte å gå på svangerskapskontroller..

Hun ville sykemelde meg frem til neste legetime, sånn at jeg fikk kommet meg ovenpå igjen. Fikk ikke noen sykemelding direkte i hånden, men den ligger kanskje på nett ett sted?

Så nå skal jeg prioritere å søke om permisjon, søke foreldrepenger, sette opp babysengen, finne ut hvordan jeg gjør det med betaling på blogg i permisjon, planlegge hente-settet og alt annet jeg ikke har fått gjort. Samtidig skal jeg ta vare på meg selv, kroppen min og unngå å forverre den muskulære smerten jeg kjenner i rygg og i hofte.

I morgen tidlige skal jeg tilbake til laboratoriumet på legekontoret for å ta glukose belastning. Så jeg kan eventuelt høre med de om hvor jeg finner sykemeldingen.

 

 

-Mette

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

Redd Hüseyin ikke blir med på fødselen..

Nå begynner jeg virkelig å kjenne på en økende redsel og bekymring som gjør at jeg faktisk ikke vet hva som er best å gjøre lengre. Vanligvis er jeg ganske flink til å ta valg og har stort sett ofte en intuisjon på hva som er rett å gjøre i situasjoner som oppstår. Men denne gangen er jeg helt blank og klarer ikke å se hva vi bør gjøre!

 

 

Det var Hüseyin som tok opp problemet først, da jeg ikke har tenkt så mye på Koronaviruset og hvilken fare og problemer det kan skape direkte for oss. Viruset fører til luftveisinfeksjon og kan gi alt fra milde symptomer til mer alvorlig sykdom og i noen tilfeller død. Så langt ser det ut til at alvorlig sykdom og dødsfall oftest rammer de eldre og personer med underliggende sykdommer. Dette gjør selvfølgelig veldig mange redd og noen steder er det nesten blitt litt hysteri (slik jeg ser på det). Selv pleier jeg å ta slike ting litt som det kommer og heller ta mine forholdsregler så godt som mulig uten å bli hysterisk. Ved et utbrudd i Norge vil jeg da øke håndhygiene for meg selv og mine ute blant folk (håndsprit er smart), vil prøve å unngår steder med syke, slik som for eksempel legevakten, prøve også å være mer bevisst en mulig dråpesmitte på steder hvor mange er samlet som på busser og på kino. Ellers vil vi fokusere på å leve som normalt.

Men at Koronaviruset skulle være en mulig ødeleggende faktor for at Hüseyin kan komme hit til fødselen, hadde jeg faktisk ikke tenkt på. Vi har fått påvist tilfeller av viruset i nabolandet vårt Sverige (ikke hørt om tilfeller i Norge enda) og Tyrkia har fått påvist viruset i sitt naboland Iran. I tillegg har Tyrkia stengt grensen og innstilt fly inn til Iran i frykt for viruset. Så faren er dessverre stor for at Hüseyin sin mulighet til å reise inn til Norge for å være med på fødselen kan bli ødelagt om Tyrkia stenger grensen til Norge om vi får viruset. Så vi vet helt ærlig ikke hva vi skal gjøre nå!

Helt seriøst, jeg blir litt smågal av å tenke på dette og er utrolig frustrert over følelsen av å ikke vite. Vi var så ufattelig glade for å ha fått innvilget besøksvisum og nå kan vi risikere å ikke være sammen under fødselen allikevel. Den tanken gjør både Hüseyin og meg veldig stresset. Noe som absolutt ikke er bra for Hüseyin sitt magesår og med tanke på barnet i magen min. Opprinnelig har vi planer om at Hüseyin skal komme om 7 uker (18 april) og være her til 18 juni. Men om vi forandrer disse planene og booker nytt fly så snart som mulig, vil han kun være med meg i siste del av svangerskapet og reise noen dager etter fødsel, istedenfor å ha en måned sammen med meg og sitt førstefødte barn.

 

Et snapchat bilde tatt på jobb i natt. Er altså ikke min rullestol.

 

Kan dere hjelpe oss med den beslutningen?

Skal vi sikre oss med å booke fly så fort som mulig til Norge eller ta sjansen på at grensene ikke blir stengt og flyene ikke blir innstilt?

 

-Mette

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

Begynner å gjøre vondt..

God morgen og vel overstått helg. Her har jeg hatt en fantastisk helg som barnevakt for tvillingene (barnebarna) sammen med min sønn i leiligheten til min datter. Amalie ønsket nemlig å reise til Oslo med samboeren og lurte på om jeg kunne stille opp. Så siden jeg ikke hadde noen nattevakter, svarte jeg selvfølgelig ja og pakket med det aller viktigste før vi “flyttet” inn i leiligheten fra fredag formiddag til søndags kveld.

Var opprinnelig forberedt på en utfordrende helg både fordi jeg er gravid og fordi tvillingene aldri har vært borte fra moren sin så lenge. Men det gikk virkelig over all forventning og helgen var kjempe flott for oss alle fire. Amalie hadde det verre med savn etter barna sine og dårlig samvittighet for å ha dratt. Men jeg tror hun egentlig hadde godt av å ha en helg hvor hun kunne “bare” være Amalie og ikke tvillingmamma Amalie. Men da hun kom hjem lovte hun både seg selv og tvillingene at det blir lenge til neste gang. Skulle hun allikevel ombestemme seg eller ønske å prøve å være vekke ett døgn eller mer, så stiller jeg gladelig opp. Barnebarna mine er nemlig to trygge, gode, smilende og fantastiske gutter som jeg er så ufattelig stolt over. At de har hatt en trygg og god oppvekst til nå, er iallfall veldig tydelig. Flinke, flinke jenten min som gjør en fantastisk jobb som tvillingmamma. Er utrolig stolt av henne.

Hüseyin føler seg forresten mye bedre etter at han var på sykehuset sist og han er evig takknemlig for at han kom seg av gårde til slutt. Det er derimot veldig tungt for han å holde seg røykfri da alle rundt han i Tyrkia røyker og enda kjenner han at kroppen er i forandring etter at han sluttet. Men han har ikke røykt en eneste én og har nå vært røykfri i omtrent én måned. Så han er utrolig sterk og jeg er veldig stolt over at han bestemte seg, gjennomførte det og har holdt fast på det. Spesielt siden han tok valget fordi jeg ba han om det og fordi han ønsker det beste for barnet sitt. For meg er nemlig det at han sluttet å røyke den beste kjærlighetserklæringen meg, min sønn og det kommende barnet kunne fått.

Selv har jeg det egentlig veldig fint. Er 28 uker og 2 dager inn i graviditeten og er da etter mine beregninger begynt på den 7 måned av svangerskapet. Magen er stor, tung og gjør det vanskelig å kle seg. Så det blir ofte store hettegensere og joggebukser. Skulle selvfølgelig ha prioritert å kjøpe inn flotte mammaklær, men fant ut at de pengene hadde mye mer nytte for seg med å gå til nye klær som min sønn kan bruke fremover, enn meg. Så jeg kommer ikke til å være så pent kledd fremover, for å si det pent. Men overlever jeg, så overlever de rundt meg det også!

Fastelavens boller min sønn og jeg lagde i helgen. Bollene er hjemmelaget, men kremen kjøpte vi på boks da jeg ikke fant visp i Amalie sin leilighet.

 

Jeg jobber fremdeles fullt med min 66% nattevakt stilling og ekstravakter ved siden av. Men skal innrømme at jeg begynner å kjenne det på kroppen nå. Høyre hofte og lår gjør nemlig litt vondt om jeg går for mye, står for lenge, sitter for lenge eller ligger på høyre side. Vil tro det kun er muskulære smerter som sniker seg innpå og ikke smerter på grunn av bekkenløsning. Men selv om smertene ikke er til hinder for å utføre jobben min nå, ser jeg ikke vekk ifra at det kan øke og jeg må bestille legetime etterhvert. Prøver å ta hensyn til kroppen om jeg kjenner smerter i enten rygg, hofte eller lår og tror at med å forandre kroppsvekten fra å sitte, ligge og stå, så vil jeg kunne klare å gjennomføre de siste 6 ukene med jobb. Det viktigste er jo å kunne fungere i det daglige hjemme og holde orden på huset og kunne være der for barna (og etterhvert mannen). Så jeg får se hvordan det går og tar nå en dag av gangen.

Termindatoen nærmer seg iallfall raskt og Hüseyin begynner å kjenne på spenningen av å bli far snart. Dette svangerskapet har egentlig gått utrolig raskt og jeg kan ikke huske at jeg har følt det slik tidligere. Har rett og slett ikke hatt tid til å gå lei og heller ikke kjent på at jeg har gått gravid i 28 uker. Føles mye mer ut som en 16/18 uker og skvetter derfor alltid når jeg ser magen min i speilet. Men det skal bli godt å få Hüseyin hjem igjen og kunne begynne å forberede oss på å bli foreldre til en liten baby sammen.

 

-Mette

 

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

 

For gammel til å bli mamma?

For noen dager siden fikk jeg spørsmål om jeg kunne skrive et innlegg om hvordan det har vært for meg å bli gravid som snart 40 åring. Jeg ble nemlig gravid da jeg var 39 år og vil bli 40 år rett etter barnet er født.

Det var en dame på 38 år som tok kontakt. Hun vurderer å få ett barn til og har nevnt det for de rundt seg og hovedsakelig fått negativt tilbakemeldinger. Dette har gjort henne usikker, bekymret og ført til at hun plutselig følte seg eldre enn før.

De første sterke meningene jeg mottok var da Hüseyin og jeg ønsket å bli gravid. Både han som barnløs 28 åring og jeg som 38 år tobarnsmor og bestemor ble godt slaktet på forskjellige forum og i kommentarfeltet mitt her på bloggen. Ti år er ikke en stor aldersforskjell og om det hadde vært motsatt at mannen var eldst, ville absolutt ingen reagert. I tillegg legger mange alt for mye i tittelen bestemor og ser gjerne for seg den søte gamle damen som sitter å strikker i gyngestolen. Så det å ha denne tittelen som 38 åring gjorde meg tydeligvis enda eldre for noen.

Det tok ca et halvt år før vi klarte å bli gravid og innen den tid rakk han å bli 29 og jeg 39 år. I løpet av denne perioden ble jeg påvirket av kritikerne og følte meg gammel både fysisk og psykisk. Jeg begynte å tvile på om kroppen min fremdeles var i stand til å få barn og jeg begynte å tenke at jeg tok en alt for stor risk med tanke på kromosonavik. Ikke minst så jeg meg i speilet og fokuserte på rynker jeg har hatt lenge, men som nå begynte å plage meg. Det er rart med det, men slike negative og dømmende kommentarer kan ta plass uten at du helt merker det.

Vi ble gravid og selvfølgelig ufattelig lettet, lykkelig og takknemlig. Men samtidig klarte jeg ikke å gi slipp på denne nye følelsen av å være for gammel. Kommentarer fortsatte å komme og jeg filteret vekk det som kunne påvirke andre i samme situasjon. Samtidig økte frykten for at jeg bærte på et sykt barn og at det var min feil på grunn av min alder. Fokuset mitt ble derfor helt feil og jeg klarte ikke å slå meg til ro med situasjonen.

Samtidig som jeg ble gravid, fikk mye kvalme, oppkast, nedsatt energi, svimmelhet og mange andre normale fysiske plager i svangerskapet. Skjedde det også mye annet i livet mitt som gjorde at ting ble vanskelig, veldig vanskelig. Så jeg gikk inn i en depresjon og jeg klarte heller ikke å føle noen forbindelse med barnet i magen. Dette varte i ca 3 måneder før jeg endelig klarte å komme meg ut av det.

Jeg ga aldri opp og jeg jobbet hver dag med å løse opp i alt rotet som var hopet seg sammen. En viktig og avgjørende del i forhold til svangerskapet var når vi var på ultralyd. For her ble jeg ikke behandlet som en “gammel” gravid, men som en normal gravid. Etter du fyller 38 år (eller blir 38 år før barnet er født) får du tilbud om KUB test (risikovurdering) for å få vite noe om risikoen for kromosomfeil hos fosteret. Dette er tidlig ultralyd og blodprøve kombinert for å se hvor stor risiko det er for at barnet har kromosonfeil. Viser prøvene at det er fare for kromosonavik, så får du tilbud om fostervannsprøve eller morkakeprøve. For meg var denne prosessen tung da jeg følte meg så skyldig og egoistisk på grunn av alle kommentarerene jeg hadde lest. Heldigvis var mine prøver veldig fine og jeg trengte ikke å gå videre med fostervannsprøve evt morkakeprøve.

Men da jeg var på ultralyd hadde jeg fokus på at jeg var gammel og i en sammenheng jeg ikke husker nå, brukte jeg dette ordet til jordmor under ultralyden. Hun reagerte med å se alvorlig på meg før hun sa “nei, du er da langt ifra gammel og trenger ikke å se på deg selv som gammel gravid eller mor. Nå er det faktisk veldig mange som venter med å bli gravid til senere i livet på grunn av karrierevalg og du er absolutt ikke en av de eldste. Du har fremdeles tid til å få enda en til om du ønsker det” Jeg ble sittende igjen som et spørsmålstegn, var jeg virkelig ikke så gammel alikevel?

Etter det begynte psyken min prosessen med å komme tilbake til virkeligheten og jeg klarte sakte men sikkert slippe tak i den dårlige samvittigheten, følelsen av at barnet mitt var syk og redselen rundt det hele. Jeg hadde latt meg bli påvirket av fremmede mennesker som ikke vil meg noe godt og jeg hadde latt det få så stor innvirkning på meg at jeg selv begynte å tro på det.

Jeg er nå snart 5 måneder gravid og formen min er helt på topp. Kvalmen og oppkast ga seg for noen uker siden og energien er tilbake for fullt. Fysisk er jeg ikke noe anderledes nå enn da jeg var gravid som 31 åring og jeg kan endelig nyte svangerskapet slik jeg hadde drømt om at jeg skulle gjøre. Har kjent liv i magen i et par uker, og nå som jeg kjenner det daglig har jeg fått det båndet og kontakten med barnet som jeg ønsket. Jeg er endelig gravid og lykkelig, samtidig som styrken min psykisk er bygget opp til å ikke bli påvirket av slike ting rundt min alder og min graviditet igjen.

Planen min er å fortsette i jobben min som nattevakt helt frem til permisjonen starter og jeg ønsker også å føde hjemme på mitt eget soverom sammen med Hüseyin og jordmor. Sistnevnte skal jeg ta opp på det første jordmor møtet og jeg håper med hele meg at det vil være mulig å gjennomføre. Ved sist fødsel for snart 9 år siden var jeg hjemme mye lengre enn det som er vanlig og sønnen min ble født 10 minutter etter vi ankom sykehuset. Fikk nemlig pressrier alt på parkeringen utenfor. Har aldri likt sykehus og den roen jeg hadde når jeg var hjemme, var helt fantastisk og perfekt for meg og slik jeg ønsker å ha det. Barnefaren plasserte jeg foran TVen mens jeg selv gikk rundt i huset og gjorde småting mellom riene.

Har egentlig ikke opplevd noe negativitet med min alder fra de rundt meg og folk jeg har truffet på. Så alt av negativitet har kommet fra folk bak tastaturet og da selvfølgelig anonym. Jeg vil nok aldri klare å påvirke disse menneskene til å forandre seg, men jeg vil alikevel minne på at slike kommentarer kan få større og mer alvorlige konsekvenser enn en kanskje tror. Liker nemlig å tro det beste om andre mennesker og at de kanskje ikke forstår hva de egentlig gjør eller at de ikke forstår omfanget og styrken i slike kommentarer. Enn at de faktisk ønsker å være dårlige mennesker.

Jeg fikk iallefall vite at risikoen for å få et barn med kromosonavik er veldig liten selv etter fylte 38 år. Det øker selvfølgelig med alderen, men en skal ikke måtte gå rundt og føle seg skyldig eller gammel av den grunn. Derfor håper jeg at denne kvinnen som tok kontakt med meg vil klare å stenge ute slike mennesker som ikke vet bedre enn å komme med kommentarer om at hun som 38 år og ønsker barn, er mer egoistisk enn andre som ønsker barn. Hun er enda ung, hun er vakker, hun er sterk og hun er smart ❤️ Vi kan aldri vite, men det vil forhåpentligvis gå bra for henne og hun vil kunne få ett barn, slik hun drømmer om.

Hüseyin ønsker seg flere barn og har alt spurt om vi kan få en til. Vi vet nemlig begge to at risikoen øker ved alder og vi vil jo ha minst mulig risiko. Så derfor har vi alt begynt å vurdere det og jeg kommer mest sannsynlig til å si ja til å prøve å få enda et barn med mannen jeg elsker og skal leve med i resten av mitt liv. Jeg vil da altså være 40 år når vi starter å prøve å få nummer to felles.

 

-Mette

 

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

 

Svar på KUB-test og ny termindato

Da er jeg kommet hjem fra sykehuset og plassert meg selv i sofaen for å slappe av litt, før jeg må begynne å pakke. Jeg reiser nemlig til Hüseyin i Tyrkia i morgen tidlig, så jeg har en del som må ordnes.

Dagen i dag begynte med å kjøre min sønn på skolen, før jeg kjørte hjem for å ordne meg. Deretter kjørte jeg for å hente Amalie, siden hun ville være med på ultralyden.

Tar oss litt mellom en halv time og tre kvarter å kjøre til kvinne klinikken, så vi hadde god tid til at jeg kunne leke litt med tvillingene før vi kjørte fra leiligheten hennes. Himmelen var knall blå, solen strålte og minusgradene var helt nede på syv minus. Med andre ord kaldt, men utrolig vakkert.

Vi parkerte og gikk inn på sykehuset med den samme gode innstillingen og humøret som vi hadde i bilen på vei ned. For når Amalie og meg er sammen, så har vi stort sett alltid ett fantastisk godt humør hvor vi ler mye og hvor praten går i ett. Så nervøsiteten min og redselen for at noe var gale, kjente jeg ikke på i det hele tatt.

Når vi kom inn på undersøkelses rommet startet vi med ultralyd hvor fosteret ble målt og hvor hun undersøkte blod gjennomstrømning. Hjertet slo, nakkefolden ble målt, hode ble mål sammen med lårbeinet, tverrsnitt og lengde. Etterpå satt vi oss ned for å legge tallene inn med svaret på blodprøven jeg tok sist og lot datamaskinen regne ut risikoen min.

Risikoen ble satt på 1: 478, som er veldig bra. Nakkefolden var fin og alt så ut til å være i orden. Det vil si at jeg slipper videre kontroller og at neste ultralyd blir ordinær og så følger jeg vanlig program etter det.

Jeg begynte faktisk å gråte av lettelse da vi fikk høre tallet på risikovurderingen (KUB-testen) og jeg føler endelig at uhellet har snudd til lykke. Nå skal ting bli bra fremover og jeg tror helt ærlig at Hüseyin og meg får bo sammen i løpet av året 2020 (iallefall ett sterkt håp).

Fosteret var forresten større enn vi trodde og jeg er lengre på vei enn først antatt. Hüseyin og meg hadde nemlig regnet oss frem til at jeg var i 12 svangerskapuke, men egentlig er jeg 13 uker og 1 dag. Så jeg har på en måte “vunnet” en gratis uke, haha.

Barnet er ca 7 cm stor fra hode til rumpe og ny termindato er 20 mai. Har alltid gått på overtid med mine svangerskap og siden jeg har bursdag 26 mai selv, er det en fare for at jeg må dele denne dagen med barnet mitt.

Hüseyin er på vei til Ankara med buss og har vært litt utålmodig med å få vite svaret på KUB-testen (risikovurderingen) i dag. Så han fikk raskt vite at alt var bra og Amalie sendte til og med ett filmklipp til han fra ultralyden, som hun filmet i smug.

(Les om KUB-test HER)

Neste ultralyd i Norge blir om ca 5 uker, men Hüseyin skal ordne en ultralyd i Tyrkia slik at han også får oppleve det. Det er jo hans første barn og derfor er det veldig stort for han ❤️.

I morgen kjører jeg sønnen min på skolen og så setter jeg meg deretter på ett fly for å komme til Ankara på onsdag. Blir fantastisk å treffe Hüseyin igjen og vi gleder oss begge to til å få en etterlengtet uke sammen. Vi har jo ikke engang sett hverandre etter vi fant ut at vi ventet barn, så det blir magisk å kunne være sammen igjen.

Klem fra en lettet og overlykkelig Mette

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

 

 

 

 

Svar på tidlig ultralyd. Risikovurdering

Beklager for at jeg oppdaterer dere så seint, men jeg var nødt til å få litt søvn før jeg skal på nattevakt igjen i natt.

Var nemlig på tidlig ultralyd etter nattevakten i dag og kom meg ikke i seng før bare ett par timer siden.

Husker forresten da jeg var med Amalie på en av mange kontroller, da hun var gravid med tvillingene. Da var det nemlig en jordmor som sa “Det er så mye lettere når den gravide er ung. Fordi jo eldre kvinnen er, jo mer bekymrer de seg, jo mer spør de og jo flere kriterier på hvordan fødselen skal være, har de”.

Nå er jeg en 39 år gammel gravid kvinne, og har aldri vært så stresset og bekymret i et svangerskap, som jeg er nå! Så det ligger nok mye sannhet i det den jordmoren sa den gangen.

Jeg har bekymret meg for at det var noe gale på grunn av at jeg har hatt blødninger flere ganger, jeg har bekymret meg for at fosteret ikke levde, at det var kromosomfeil, at det var ytre skader og jeg har bekymret meg for at det var flere enn en baby.

Så da jeg dukket opp til ultralyd i dag, alene. Ettersom min datter ikke fikk vært med som avtalt. Var jeg veldig redd for å få en negativ beskjed, som jeg da måtte takle helt alene og senere ringe til Hüseyin å fortelle. Det ville nemlig knust hjerte hans å få en slik beskjed.

Jeg fortalte jordmoren om blødningene, ga personalia, svarte at jeg ikke røykte, drakk eller tok medisiner og hvor mange barn jeg hadde fra før. Deretter var det rett opp på benken for å undersøke med ultralyd. “Vi får nå først og fremst se om det lever”, sa jordmoren da jeg dro opp genseren slik at magen ble synlig.

Fikk geleen på magen og hun startet med det samme.

Det tok meg kun ett par sekunder å se at det kun var én baby, som gjorde at jeg slappet litt mer av. Deretter kom hun bedre til og jeg kunne se hjerte slå… “Det er én baby og den lever”, sa jeg høyt og prøvde å la være å gråte. Jordmoren bekreftet det rolig og startet å måle lengden på babyen min.

Jeg bærer altså på ett barn som lever og er i riktig størrelse utifra antall uker. Noe mer er det ikke mulig å se nå på denne tidlige ultralyden, fordi barnet enda er for lite.

Etterpå tok jeg blodprøve som skal sendes videre for utredning av prosentandelen av risiko med å få barn med kromosomfeil. Deretter kommer jeg tilbake for ultralyd alt om 2 uker og får svar på hvor høy risiko jeg har utifra beregningene og hvordan det da ser ut på ultralyd.

Der vil jeg få en prosentandel på foreksempel 1/200 og vi ser da om det er behov for å bli henvist videre for nærmere undersøkelser. Hun gjentok flere ganger at kvinner i min alder (under 40/45 år) stort sett får friske barn, men at alle over 38 år får dette tilbudet.

Det første jeg gjorde var å filme ultralyd bilde og sende det til Hüseyin, med beskjeden om at det kun var ett barn og at hjertet slo. Han hadde håpet å få vite om det var friskt eller ikke, men forstod at det var for tidlig og at vi vil få vite det om 2 uker. Deretter sendte jeg bilde til Amalie, før jeg kjørte hjem og ringte til Hüseyin på FaceTime.

Nå informerer jeg altså dere og er veldig, VELDIG takknemlig for at jeg kan komme med positiv tilbakemelding på hvordan det gikk i dag. Har vært så redd og laget så mange vonde tanker i mitt eget hode. Men nå skal jeg bli flinkere å ta det som det kommer og ikke tenke for mye.

Jeg er gravid med ett barn som lever og er 9 uker og 4 dager på vei ❤️. Så nå krysser jeg bare fingrene for at barnet utvikler seg normalt og at utregningene gir meg en god prosentandel på å få et friskt barn.

 

-Mette

 

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

Tidlig ultralyd (blødninger)

Nå ligger jeg på sofaen med en kvalme som ikke var tilstedet i det hele tatt i helgen. Hva som er årsaken spekulerer jeg kan være at jeg var flinkere til å spise til faste tider i helgen, i tillegg til at mye aktivitet førte til at jeg ikke fikk kjenne etter om jeg hadde svangerskapskvalme eller ikke.

I dag spiste jeg ikke noe mat før middagstid og har ikke hatt noe på “programmet” utenom husarbeid og litt små jobb. I natt er det tilbake til nattevaktene mine, så jeg må nesten prøve å bli flinkere på å spise til faste tider sånn at dagene blir bedre.

I morgen skal jeg forresten på tidlig ultralyd sammen med datteren min Amalie. Vet ikke helt om jeg gruer meg eller gleder meg, da det veksler fra time til time. Er redd for å få beskjed om at fosteret (babyen min) ikke lever eller har synlige store skader og ikke vil kunne få et godt liv. Vet ikke hvordan jeg vil reagere om det er beskjeden jeg får..

Hüseyin ville gjerne vært med og vi hadde egentlig tenkt å avvente til ordinær ultralyd for å kanskje ha muligheten til at han kunne være med. Men siden jeg har hatt litt blødninger ett par ganger, så er vi litt små nervøs og vil gjerne bare vite om alt er bra.

Etter ultralyden vil vi også få papirer på at jeg er gravid og kan legge det ved en søknad ved behov. Det holder nemlig ikke alltid å bare skrive eller si at en er gravid. En må ofte ha papirer på det. Har ikke nevnt det i besøksvisum søknaden på grunn av at jeg er under 3 måneder på vei og at det i teorien er stor sannsynlighet for å spontanabortere. Men med papirer fra Haukeland universitetssykehus på kvinne klinikken, er det mulig å legge dette ved i en søknad.

Om dere ikke hører noe ifra meg i morgen, så er jeg nok ikke i stand til å snakke om det. Det gjelder også om jeg skriver om andre ting. Så da ber jeg om forståelse for at det fremdeles er for ferskt og at jeg vil skrive om det, når jeg er klar.

Men håper selvfølgelig av hele mitt hjerte at alt er bra og at babyen til Hüseyin og meg ser både frisk og rask ut ❤️

 

-Mette

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

 

 

Du gjør meg kvalm

Første dagen i Tromsø er over og jeg sitter igjen med mange inntrykk som jeg kommer til å fortelle dere om i løpet av dagen. Men nå har jeg lyst å fortelle dere om en annen opplevelse jeg fikk i går, når jeg var på influencer workshopet.

For før vi gikk ut av hotellet tok jeg meg en liten tur inn på badet, bare for å få et lite overblikk over hvordan jeg egentlig så ut. Hadde nemlig endt opp med å både gre håret og sminke meg på flyet, ettersom jeg ikke hadde tid om morgenen.

Men i det jeg snudde meg slik at jeg stod sidelengs i speilet på hotellet, brøt jeg ut i høy latter. Altså, at magen min er der, er jeg jo veldig bevisst på. Men det er alikevel utrolig rart å se et speilbilde hvor magen stikker like langt ut som om jeg skulle vært 6 måneder på vei.

Synes det er ganske hysterisk morsom og samtidig litt sjarmerende da det gjør meg mer bevisst på at jeg faktisk er gravid.

Jeg filmet en liten kortfilm til snapchaten min, hvor jeg lattermildt viste frem magen og blant annet sa at jeg 8 uker gravid.

Vell fremme på kurslokale dukket denne kommentaren opp på bloggen min:

 

“Du gjør meg kvalm! Unnskyld meg; men på noen av bildene dine av de nye innleggene dine så har du nesten ikke mage!! Å her og på snap så får du det med en gang du skal «vise»den. Ser nesten UT som at du blåser den opp. Regner ikke med den plutselig kommer med en gang du tar frem telefonen for å ta bilde til bloggen eller snap.”

 

Etter at denne kom, fikk jeg også mange lignende meldinger på snapchat.

Å tulle med at det er tvillingene er bare morsomt og jeg smiler av meldingene. De har riktig fokus, som er humor med glimt i øyet. Det gjør meg glad, selv om jeg dessverre ikke hadde tid til å svare alle.

Men de som har behov for å fortelle meg at det ikke er en gravid mage, men bare luft, burde tenke seg om et par ganger. Jeg har aldri sagt eller trodd at det ligger en stor baby inni den store magen min, nå i uke 8. Jeg er utdannet helsepersonell og vet utmerket godt hvor stort embryoet er.

Det jeg derimot tenker er at jeg skal bære magen min med stolthet og ikke føle for å skamme meg eller gjemme den bort. Jeg er gravid og har fått stor mage på grunn av alle forandringene som skjer i kroppen. Det er nemlig mange grunner for at magen er som den er.

Den har plutselig blitt stor på grunn av luft, på grunn av delte magemuskler etter første svangerskap og på grunn av at jeg bærer langt ute. Magen min er nemlig MYE mindre til vanlig, men blir altså påvirket av graviditeten.

Jeg er gravid og jeg har stor mage. Altså gravid mage.

Både meg og alle andre som får tidlig stor mage i graviditeten har rett til å være stolt av magen vår og ikke minst har vi lov til å vise den frem, om vi ønsker det. Alle kropper er forskjellige og det er ingen fasit på hva som er rett og galt.

Vær stolt, bær den med stolthet, vis den frem og gled deg over det fantastiske livet du bærer på.

 

-Mette

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask