Verden raste sammen..

 

Bilde hentet på unsplash.com

 

Trekker teppet forsiktig over beina og strekker meg etter kaffekoppen. Kaffekoppen som aldri har inneholdt kaffe og som stort sett får stå uberørt i skapet store deler av året. Men så kommer det dager hvor varm drikke frister og jeg lager meg varm sjokolade eller solbærtoddy, slik som nå.

Det knitrer fra peisen og en gnist lander på gulvet. Rommet blir litt lysere før den slukkes og etterlater seg ett lite merke. Blir sittende å studerer merket på gulvet en stund og tenker på hva hva som skjedde før jeg puster sakte inn, fører kaffekoppen til munnen og ser ut vinduet.

Hvordan kunne han gjøre dette mot meg? Vi har hatt 36 år sammen og oppfostret 4 nydelige barn og nå er jeg plutselig ikke viktig lengre! Jeg forstår ikke hvordan det er mulig og jeg vil ikke tenke på henne. Er det så enkelt å erstatte en som har stått stabilt ved siden av deg i 36 fuckings år? Er jeg plutselig ikke verdt noe og erstattet med en yngre modell? Nei fy faen dette er for mye for meg.

Vinden røsker godt i hytten og jeg kjenner en indre uro som truer bak øyelokkene. Ikke søren at jeg skal ofre noen tårer på den mannen. Ikke søren at han skal få ødelegge livet mitt og etterlate meg her hjelpeløs. Jeg er sterkere enn dette og jeg har fremdeles mange år igjen som må leves.

Barna er alle voksne og fått sine egne liv med egne familier. De har hatt en god oppvekst og fått gode verdier som har vært viktig for meg. Å være mamma har vært en fantastisk opplevelse og jeg har mange fantastiske minner. Gu’ som jeg savner den tiden og hvor innholdsrikt livet var.

Sitter kaffekoppen fra meg på bordet og går bort til peisen for å legge inn en vedkubbe til. Gulvet er så kaldt at jeg må småløpe frem til jeg kjenner at gulvet er varmet opp fra den gamle steinpeisen. Minnene fra alle familieturene til hytten dukker opp idet jeg setter meg ned og legger vedkubben inn i flammene. Jeg har hatt et godt liv.

Etter at alle barna flyttet ut raknet alt. Drømmen min om alle reisene til varmere strøk, kun min mann og jeg, vil aldri bli noe av og tiden jeg trodde vi skulle leve sammen, vil jeg nå måtte leve alene. Jeg må starte på nytt og jeg vet ikke hvordan jeg gjør det.

Han sa han hadde holdt ut for barna sin del. At han nå skulle begynne å tenke på seg selv og leve slik han ønsket. At han ville ut av ekteskapet og føle seg fri og elsket med dette kvinnemennesket han jobbet med.

Verden min raste sammen da han fortalte meg det og jeg lå i sengen i 3 uker før jeg klarte å pakke sammen litt klær og dra på hytten. Han hadde forlatt meg og jeg hadde ikke sett varsel tegnene. Intim hadde vi ikke vært på mange år og vi hadde aldri tid til å være kjærester. Alt handlet om barna, jobben, husarbeid og alt annet som fylte hverdagen vår. Men vi hadde glemt å ta vare på «oss»!

Jeg skulle ønske vi klarte å finne tilbake til dette sammen, men han hadde tatt et valg og nå må jeg ta ett valg for meg selv.

Ute ulte vinden og gulvet knirket da jeg sakte gikk tilbake for å sette meg under teppet igjen. I dag er første dagen på mitt nye liv og jeg skal leve slik jeg ønsker å leve og jobbe med å finne tilbake til meg selv og den jeg engang var.

 

 

-Mette

Nb. Dette er ikke en sann historie, men oppdiktet for å gi et budskap.