Trist og spennende på samme tid…

Dette kan være siste gang vi er alene her i Konakli, ettersom Hüseyin har bestemt seg for å ikke jobbe her til neste år. Det føles både trist og spennende ut på samme tid.

Er usikker på om jeg kan reise ned her alene i september, ettersom turen i oktober blir mye dyrere enn den pleier å være.

For i oktober blir jo Amalie og tvillingene med nedover for å få en uke ferie og for å treffe Hüseyin. Vi har forresten invitert Amalie sin kjæreste til å være med også, om han ønsker det.

Så derfor kan altså dette være siste gang vi er alene her i Konakli og kanskje til og med siste gang vi er alene i Alanya. Nå tenker jeg altså på før vi bor sammen i Norge og reiser hit på ferie sammen.

Utsikt fra fjellet i Alanya (the castle)

Når høysesongen er over reiser han tilbake til hjembygden Besni, slik han gjør hvert år. Det er i den byen, 40 min med buss fra svigerfamilien min, vi skal leie leilighet. Det gleder vi oss veldig til begge to.

Jeg gleder meg som en unge til å kjøpe planter til balkongen og prøve ut tyrkiske råvarer og han gleder seg til å se meg på kjøkkenet, lære meg et par oppskrifter, lage mat til meg og lage mat sammen. Med andre ord, vi gleder oss til å leve et tilsvarende normalt liv sammen som gift.

Hüseyin vurderer å enten ta jobb i Side neste sessong eller kanskje takke ja til en av mange tidligere sjefer, som ønsker han tilbake. Men det kan se ut som om det er restauranten Alaturka på fjellet i Alanya (the castle) som frister mest. Han har jobbet der før og sjefen har prøvd å få han tilbake i lang tid og nå frister altså bedre lønn så mye at han tenker å takke ja.

Hüseyin sin frokost i dag
Min frokost. 

 

Vi får se hva som skjer og hvor han havner. Noe som er ganske spennende ettersom jeg vil reise der han er, hele den tiden han jobber der. Så det er jo nye eventyr for meg og jeg ELSKER slike opplevelser og eventyr.

Life is good…

 

-Mette

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER– SNAPCHAT mette.ask

Ble ikke som planlagt…

Vi hadde opprinnelig planlagt å ta bussen inn til sentrum og så videre opp til Dim Cave for å oppleve hulene (grottene) i dag, men slik ble det ikke.

Vi trodde nemlig at Dim Cave og Dim Çayı var det samme stedet og tenkte at vi kunne ta bussen helt opp, slik vi har gjort tidligere da vi var å spiste frokost på en av restaurantene ved elven i Dim Çayı.

Men etterhvert som vi hadde styrt rundt med å spørre mange bussjåfører og et par som stod på busstoppet, fant vi ut at det ikke gikk buss opp til grottene i det hele tatt og at vi var nødt til å ta taxi for å komme oss dit.

Det var ikke en del av planen og vi konkluderte med at det garantert ville bli veldig dyrt å ta drosje opp, gå inn i grottene som helt sikkert har en inngangspris og så ta drosje tilbake igjen. Så etter en kort vurdering valgte vi å droppe hele turen og heller finne på noe annet.

Men først gikk vi ned mot parken og satt oss på en av favoritt restaurantene våre, som vi dessverre ikke husker navnet på, og kjøpte oss sein frokost. Jeg spiste toast med pomfritt og litt grønt ved siden av, mens Hüseyin bestilte Gözleme. Så satt vi der og kom med forslag på hva vi skulle finne på resten av dagen.

Tidligere hadde Hüseyin nevnt at det hadde vært koselig å ta med litt mat og drikke opp på fjellet ved borgen og finne en flott plass for å ha piknik en dag før jeg skal reise hjem igjen til Norge. Så da jeg kom på at han hadde sagt det, bestemte vi oss for at det hadde vært perfekt å gjøre i dag, ettersom han hadde fri fra jobb.

 

 

Dermed gikk vi å handlet inn både vann, nøtter og småkaker, før vi tok bussen helt opp på toppen av “the castle”.

Selv om det har vært veldig varmt i dag og svetten rant på oss begge to, vil jeg tro det var kaldere enn det var i går. Det var iallefall levelig å gå slik i fjellet og vi koste oss masse med å ta en god del stikkveier på jakt ettter den perfekte piknikk plassen.

Dette var første gangen vi gikk sammen på fjellet på denne tiden av dagen og det var utrolig kjekt å se alle de små butikkene som var satt opp overalt. Ikke minst synes jeg det er veldig sjarmerende med privat personer som har satt opp små båser rundt om på fjellet for å få solgt litt av det de enten har laget selv eller det de har fra hagen.

Vi kjøpte et glass med nypresset appelsinjuice hos en utrolig koselig dame og helt ærlig, det er den beste juicen jeg noen sinne har smakt. Så jeg nevnte faktisk til Hüseyin at han kunne ta henne inn som kone nummer to, mot at hun lagde appelsin juice til meg hver eneste dag. -Han avslo…

 

Det som er så morsomt med Hüseyin, er at han ikke tåler varme og renner vekk av svette hver eneste dag. Han er absolutt ikke glad i verken solen eller varmen og er ikke så glad å være ute på den varmeste tiden på døgnet. Selv tåler jeg varmen mye bedre og stresser ikke like mye med det, som det han gjør.

Heldigvis er det satt opp mange steder hvor han kan vaske fjeset i kaldt vann for å føle seg bedre, og jeg tror vi stoppet opp ved hver eneste en vi gikk forby i dag.

 

 

Vi endte opp med å ta piknik på samme sted vi har satt oss ned før. Utsikten er helt fantastisk og det ligger på en liten avstikker fra stien med alle turistene. Her koste vi oss med musikk og med maten vi hadde tatt med. Elsker å sitte slik å bare snakke om nåtiden og om fremtiden vår.

 

 

Etter å ha kost oss med piknik stakk vi innom resturanten han har jobbet på før for å spise en enkel middag, før vi gikk ned igjen til sentrum og tok bussen hjem.

 

Selv om dagen ikke ble slik vi I utgangspunktet planlagte, endte vi opp med å ha en helt fantastisk dag og jeg er så utrolig takknemlig for å ha en slik fantastisk mann og kunne leve et slik fantastisk liv, som jeg gjør.

-Mette

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER – SNAPCHAT

Nytt kapittel – bo sammen i Tyrkia

Vi har gått og tenkt på noe i en god stund nå. Vurdert det frem og tilbake i tillegg til opp og ned, om det er et godt valg for oss eller ikke.

Vi har måtte tenkt på hvordan det har vært, hvordan det er nå og hvordan vi ønsker det skal være. For alle valgene vi gjør skal jo være en del av vår prosses med å bli enda mer kjent og kunne ha en lang, trygg og god fremtid sammen.

Det har seg nemlig slik at vi befinner oss i litt forskjellige nivåer når det kommer til selvstendighet. Ikke det at han ikke er selvstendig, for det er han virkelig. Men han har kun bodd hjemme med familie i lavsesongen og når han jobber i høysesongen, bor han altså i bokollektiv hvor alt blir dekket av jobben og hvor han får maten servert.

Selv flyttet jeg hjemmefra som 17 åring og har siden den dag av bodd alene og klart meg helt selv. I tillegg ble jeg gravid som 18 åring og har vært alenemor mesteparten av tiden frem til nå.

Når vi flytter sammen vil vi da ha to helt forskjellige erfaringer som kan gjøre den første tiden mer utfordrende, enn om vi hadde samme startpunkt. Og det er det vi nå har bestemt oss for å gjøre litt bedre.

Nå er det veldig vanlig i Tyrkia at barna bor hjemme frem til de gifter seg. I landsbygden til Hüseyin flytter de altså ikke ut før de har funnet en kone og skal flytte sammen. Det vil si at de flytter rett fra familiehjemmet og inn i sitt eget familiehjem, uten den erfaringen med å bo alene. Det fungere jo utmerket når både mann og kone har samme utgangspunkt.

Men i vår situasjon så har jeg bodd alene i mange år og siden Hüseyin da aldri har bodd alene, vil vi nok merke det godt når det kommer til forvaltning av penger, til husarbeid og annet en må tenke på når man eier en bolig.

Derfor har vi nå bestemt oss for å leie en leilighet i nærheten av landsbygden hans og hvor familien hans bor.

Dette er en liten by som heter Besni og ligger ca 40 min med bil fra barndomshjemmet hans. Her er det ingen turister og det er som å gå litt tilbake i tid når det kommer til både menneskene og selve byen.

Jeg har vært der to ganger, men husker ikke så veldig mye, ettersom vi løp frem og tilbake for å ordne med papirer den første gangen og hvor vi styrte med brudekjole og fotograf den andre gangen. Men jeg husker at byen lå i fjellet og at den dermed ikke var flat, men hadde en helling oppover, som egentlig gjorde hele byen enda mer sjarmerende.

Hüseyin har spart opp en god pott med penger utifra hva han tjener og med tanke på at han stort sett alltid betaler hotellet vårt og maten vi spiser. Derfor har vi nå bestemt oss for at jeg betaler leien og at han da selv skal betale alt annet av utgifter til leiligheten og til mat. Husleien vil forresten ligge på ca 1000 norske kroner i måneden og vil ikke gjøre noe stor forskjell på min økonomi.

Her skal Hüseyin bo fast og få den erfaringen det er med å kunne bo alene, før vi senere skal bo sammen. Vi vil i tillegg ha et eget sted å være når jeg kommer på besøk og vi kan bli kjent på en litt annen måte enn det vi gjør nå.

Blant annet gleder jeg meg noe enormt til å lage mat til han og virkelig sette meg inn i det å lage tyrkisk mat. Ikke minst det at vi kan ha mer egentid, enn når vi bor hjemme hos foreldrene hans. Samtidig er det kort vei for å besøke både familien og kunne nyte den fantastiske naturen vi begge er så utrolig glad i.

Vi har nå vært i kontakt med et par stykker i forhold til leie og vi har begynt å se på hvilken møbler vi trenger å kjøpe. Tanken er å kjøpe mest mulig brukt, for å spare mest mulig penger.

Tenker det er lurt å ta med at dette var mitt forslag og at han egentlig ikke ønsket at jeg skulle bruke mine penger på at han skal bo et sted, når han tross alt kan bo gratis hjemme. Men vi er nå blitt enige om å gjøre dette og vi gleder oss begge to til et nytt kapittel i livet vårt.

Om ca 2 måneder er høysesongen over og det er da vi kommer til å leie denne leiligheten i Besni, som ligger i innlandet og i nærheten av Syria grensen. Jeg vil komme til å bruke hodetørkle hele tiden, bortsett fra når vi er inne i leiligheten vår eller hjemme hos svigerforeldrene mine.

Gleder meg noe sykt til denne opplevelsen og til alle de nye og spennende inntrykkene jeg/vi vil få. Ikke minst gleder jeg meg til å kunne lage masse mat, fylle frysen og kunne leve mer som mann og kone, enn det vi gjør nå.

-Mette

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER – SNAPCHAT

Ingen øyekontakt med andre menn..

Jeg har ikke lest meg opp på kultur eller religion av to grunner. Den ene er at jeg ikke har hatt tid til det og den andre er at jeg tror det er bedre å ta det som det kommer.

For å gjøre det enkelt for meg selv, så velger jeg altså å ikke komplisere det.

Det vil si at jeg ser på Hüseyin sine ønsker, vaner, tanker og væremåte som en individuell person, og ikke som en folkegruppe hvor alle har samme behov.

Så prøver vi oss frem og finner ut hvordan vi ønsker å ha det etterhvert. Altså har vi prøvd ut ting og funnet ut om det fungerer for oss eller ikke.

For eksempel

Da vi først møtte var han opptatt av at jeg ikke skulle se menn inn i øynene og skulle da istedet bøye hodet mitt og senke blikket. Husker en episode hvor han var hos frisøren og jeg satt på cafe. Der satt jeg å så ned på telefonen hele tiden, for å ikke få øyekontakt med noen. Slik er det ikke lengre!

Vi har også hatt våre diskusjoner med påkledningen før vi fant ut hvordan vi ønsket å ha det.

Tenkte jeg skulle gå igjennom flere slike punkter hvor vi har forandret oss underveis, men det tar jeg i et eget innlegg. Nå sitter jeg nemlig på flyplassen og skal snart inn på flyet.

Om et par timer er jeg i armene på Hüseyin og jeg gleder meg veldig. Usikker på hvor varmt det er, men tror det ligger over 30 et sted. Så det blir iallefall varmt og godt. Fryser nemlig litt etter å ha sovet på en sofa  her på flyplassen.

Da “snakkes” vi senere i dag.

 

-Klem fra Mette

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER – SNAPCHAT

 

Jeg klarer det ikke lenger..

Nei, dette klarer jeg ikke mer! Jeg klarer rett og slett ikke å gå rundt å tenke, engste meg, håpe, bli skuffet, frykte og ikke vite..

Jeg kjenner nemlig at det nå sliter veldig på meg og da blir det jo iallefall bare en vond sirkel, som gjør at vi kanskje aldri får oppleve det.

Jeg er søren meg 39 år og uansett hvor mye jeg missliker den alderen med tanke på graviditet, så må jeg jo bare se alvoret. For det er en veldig stor sannsynlighet for at jeg ikke kan bli gravid og det skremmer meg noe helt enormt.

Med det samme jeg føler meg varm og må sitte å riste luft inn i genseren, mens andre rundt meg ikke ser ut til å plages av varmen. Så tenker jeg “tidlig overgangsalder” med det samme. Da spøker jeg ofte med det og ler høyt, men får innvendig angst om noen da bekrefter at “ja, kanskje du har det”!

Herregud som jeg missliker å være en gammel kjerring som kanskje ikke kan gi min unge mann noen barn. Altså…. Hvorfor skal jeg være så sabla gammel på det derre idiotiske papiret da? Eller papiret spiller jo ingen rolle, da det er kroppen min som har eldest og ikke papiret.

Jeg ser ung ut og jeg føler meg ung, men det hjelper jo ingenting når eggene mine kan ha sluttet å fungere optimalt, fordi de er blitt for gamle. Hvorfor i all verden klamret jeg meg ikke bare fast i livmoren til min mor noen år til, sånn at jeg nå hadde vært yngre?

Det å ha en yngre, barnløs ektemann, som i tillegg er ekstremt babysyk og har vært det lenge, er utrolig stressende. For jeg er så utrolig redd for å ikke kunne gi han et barn og den redselen er heller ikke uten grunn, da det nemlig er veldig stor sannsynlighet for at jeg ikke kan bli gravid.

Noen ganger tenker jeg at han burde hatt en yngre kone. En som kunne gitt han en familie og en som ikke hadde barn fra før av. Altså at han kunne hatt et normalt familieliv, slik de har det i Tyrkia og ikke en eldre kone, som er bestemor, som kanskje ikke kan gi han noen barn og som har andre barn som alltid vil komme før han på prioriteringslisten.

Jeg elsker Hüseyin og ønsker ham kun det beste… Så hva om ikke jeg er det beste for han og hans fremtid?

Kjenner det skal bli godt å komme ned til Hüseyin i Tyrkia nå. Men samtidig har jeg lagt ett stort press på meg selv og jeg klarer ikke det lengre.

Så nå har vi bestemt oss.. Blir vi ikke gravid denne uken, blir neste skritt å ta fertilitetssjekk så fort som mulig. For nå klarer jeg ikke å vente lengre og jeg stresser med at tiden går og at jeg bare blir eldre og eldre…

Jeg må kanskje bare innse at jeg ikke er drue lengre, men at jeg faktisk er begynt å bli rosin!

-Mette

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER – SNAPCHAT

 

Min mann sitt arrangerte ekteskap..

Som jeg har skrevet tidligere, så har min mann vokst opp som et barn av mange barn hos sine foreldre. Faktisk så mange som 13 søken inkludert han selv. Jeg har fått vite at det var tungt, men at de klarte seg bra. De hadde det de trengte og lengtet ikke etter noe mer enn det. Jeg har veldig stor respekt til min svigermor som har født og oppfostret 13 barn. Ikke bare fordi det må ha vært ekstremt tung og utfordrende, men også fordi hun har gjort en fantastisk jobb.

Både min svigerfar, svigermor og barna deres, som da inkluderer Hüseyin, er fantastiske mennesker som jeg virkelig er glad for å være i familie med. Tyrkere er jo et varmere folkeslag enn det vi er, men for meg er det noe mer enn det, ved denne familien! For de lyser nemlig så mye godhet og forståelse, at jeg blir skikkelig glad og varm langt inn i hjerteroten, hvor det egentlig ikke er mange som når inn. De er fantastiske mennesker, det er iallefall sikkert.

Foreldrene hans bor i en liten landsby nært Syria grensen i bunnen av et nydelig fjell. Området er vakkert, fantastisk og helt ubeskrivelig behagelig.

Lydene du hører er blant annet fuglekvitter og gresshopper, slik vi forbinder med sydlige strøk. Men den lyden som er mest merkbar her er fra kuer, høns, hane, esel, hunder og mennesker. Det er nemlig en fantastisk deilig blanding av lyder som gir følelsen av å være på landet, langt vekke ifra stress, kav og mas. Ikke minst så er naturen i landsbygden og området rundt helt ubeskrivelig nydelig.

Men siden det er i innlandet av Tyrkia, er det mest sannsynlig mer gjenlevende kultur her, enn i områdene langs sjøen hvor det er mye turisme.

I denne vakre landsbygden bor det ikke så mange mennesker og det er langt til neste bygd. Nesten alle de voksne barna til de som bor her, er i tillegg enten flyttet ut eller bor andre steder i periodene de jobber. Det vil si at dette er en rolig landsbygd med noen få familier spredt rundt i husene. Det var blant annet veldig merkbart da vi giftet oss, ettersom vi giftet oss i den tiden mange var vekk reist for å jobbe.

Opprinnelig hadde min mann fått utvalgt sin brud av foreldrene sine. Det er nemlig veldig vanlig i denne bygden og mange andre steder i Tyrkia. Da er det foreldrene som finner en jente i passelig alder og så avtaler foreldrene til både jenten og gutten om dette er en god ordning eller ikke. Det er ikke snakk om å selge eller kjøpe seg brud, nei det er snakk om å hjelpe barna sine til å slå seg til ro og begynne voksenlivet. For det er ikke alltid lik fordeling av jenter og gutter i en slik bygd og da blir det vanskelig.

I min mann sin hjembygd er det vanlig å enten høre med kusiner eller andre litt ut i slekten. Men de tar også ofte kontakt med nabobygdene, for å høre om det er mulig å finne en kone til sønnen sin der (evt ektemann til datteren sin). Det var det mine svigerforeldre hadde gjort for å hjelpe min mann og sikre hans framtid.

Han fikk tilbudet, men takket høflig nei da han ønsket å gifte seg av kjærlighet.

Det som er viktig å vite her, er at mange som får ekteskapet sitt arrangert får allikevel et godt ekteskap hvor følelsene kommer etter en tid. I tillegg er det kanskje viktig å nevne at arrangert ekteskap ikke er det samme som tvangsekteskap. Det er nemlig ingen som blir tvunget i et arrangert ekteskap.

Min personlige tanke er at kanskje kvinner kan føle seg mer forpliktet til å takke ja, ettersom det ikke er like lett for de å forsørge resten av familien, som det er for menn? Men det vet jo ikke jeg noe om, og kan derfor egentlig ikke uttale meg noe mer om det.

Hüseyin traff en utlending (meg) etter å ha jobbet i turistbransjen (ved siden av utdanning) i noen år. Han hadde sett seg lei på forelskelse som ikke førte noen steder og at kvinner bare kom og dro! Han ville ha noe som varte og han ville ha familie.

Han har valgt meg og det har ikke nødvendigvis vært et lett valg for han. Jo, han visste hva han ville fra første stund av og han var ikke redd for å både fortelle meg og alle rundt oss om det. Vi visste det nemlig begge to, at det måtte bli oss! Men jeg kom fra en annen kultur, hadde ikke religionen hans, hadde barn uten å ha vært gift og i tillegg var jeg bestemor. Det er mye for en mann fra bygden å venne seg til og ikke akkurat mindre for resten av familien å venne seg til. Men det har gått veldig bra og jeg er utrolig takknemlig for å ha blitt tatt så godt imot.

Min mann sitt arrangerte ekteskap ble altså ikke noe av, og selv om han noen ganger sikkert tenker at det hadde vært lettere med en av samme kultur og religion, er han fremdeles like nyforelsket i meg nå, som for 1 år siden.

-Mette

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER – SNAPCHAT mette.ask

 

 

Møte kritikerne på “gaten”

Sitter på flyplassen i Oslo og venter på å fly videre til Danmark, av alle steder. Kan ikke helt fatte og begripe hvorfor ruten vår er satt opp til Antalya – Oslo – København – Bergen.

Flyet fra Alanya gikk i går kveld og vi landet i Norge ca kl 01:00 i natt. Planen var å finne noen gode seter å sove på utlands, men når vi kom til transfer inngangen, var den stengt. Så da måtte vi ut av flyplassen og inn igjen ved selve inngangen for å finne oss noen stoler å sove på der, før vi kunne sjekke inn noen timer senere.

I går kveld, da vi stod i køen i Alanya for å få bilettene til Norge, nevnte Hüseyin at her var det mange norske på ett og samme sted, og at det kanskje var noen som hadde sett avisartikkelen eller lest bloggen min.

Det lille kommentarer gjorde meg plutselig veldig bevisst på noe jeg egentlig ikke bryr meg så mye om. Så jeg ble ekstremt observant på det som skjedde rundt meg og på om jeg fikk “blikk” eller ikke.

Ikke fordi jeg trodde jeg skulle sole meg i noe glans altså, haha. Men fordi jeg for første gang så etter folk som mislikte meg så sterkt at de satt på nett å slengte dritt om meg!

Spøkte til Hüseyin om at jeg kanskje blir drept på vei til flyet.. Akkurat det syntes ikke han var så fryktelig morsomt, ettersom han nylig hadde lest på nett om en blogger som var blitt brutalt drept.

Tok meg selv i å være falsk smilende og sprudlende da vi stod der i køen. Usikker på hvorfor, men tror jeg i underbevisstheten prøvde å vise meg fra min beste side i tilfelle noen kritikere dro kjensel på meg…ja, ganske tragisk!

Etter en liten stund bemerket Hüseyin at jeg virket så ekstremt glad, nå som vi skulle dra fra han. Da innså jeg hvor tåpelig det var å stå der å klistre på meg ett smil, kun på bakgrunn av at noen fremmede kunne missliker meg. For hvem er det som er viktig? Jo, det er jo så klart de jeg er glad i.

Så jeg tok meg sammen og fokuserte på det som er viktig og det som betyr noe.

Avskjeden var som vanlig veldig tung ettersom Hüseyin virkelig sliter når jeg skal dra. For meg er det litt lettere ettersom jeg skal hjem til barna, huset og jobben. For selv om jeg også selvfølgelig synes det er tungt å dra fra han, så synes jeg samtidig det er godt å komme hjem.

Gleder meg enormt mye til den dagen jeg kan ta han med meg hjem og dermed få samlet alt av det jeg elsker, bryr meg om og trenger, på ett og samme sted.

Min sønn ville foresten ha med seg Hüseyin hjem nå med det samme og synes hele systemet med å søke om visum er unødvendig når det kommer til kompisen hans. Han har jo alt lært Hüseyin masse norske ord og et par setninger, så da kunne han jo snart begynne å jobbe i Norge han også!

Hadde det bare vært så enkelt…

Ønsker dere en fantastisk dag videre

-Mette

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER– SNAPCHAT mette.ask

 

Forventet det ikke..

Er det en ting jeg har blitt sikker på denne uken, så er det at Hüseyin virkelig gjør sitt aller beste for meg og for mine.

Han har jo alltid fortalt meg hvor viktig barna og barnebarna mine er, ettersom de er en del av meg. Men det var en ny opplevelse å kunne se det med egne øyne. Ikke mist hvor seriøst han tar stefar rollen sin og hvor stolt han er av oss begge.

Han har så mye kjærlighet og omsorg å gi, og han stor koser seg i sin nye rolle.

Det er rett og slett helt fantastisk å se hvor godt de klaffer og hvor god kontakt de har fått. Så jeg føler meg utrolig heldig og vet at det absolutt ikke var noe jeg kunne forvente.

Noe jeg ikke gjorde heller, ettersom jeg hadde holdningen “forvent det verste, men håp på det beste”. Ikke fordi jeg trodde det skulle gå gale, men fordi jeg tenkte det var til beste å være litt forsiktig med å håpe for mye.

Ikke missforstå meg, for jeg har alltid visst at han hadde et stort hjerte, var glad i barn og at han elsker meg. Men det å ta med barnet sitt til et annet land for at han skulle treffe stefaren sin, som han aldri har møtt ansikt til ansikt før, er ikke akkurat dagligdags.

Så da kunne jeg ikke bare forvente at alt skulle gå bra!

I dag er siste dagen vår og vi har egentlig alt sjekket ut av hotellet. Men fikk lov til å oppholde oss på bassengområdet med gratis drikke og mat, frem til vi må reise i kveld.

Så nå er fokuset å slappe av og bare være sammen helt frem til vi skal ta bussen inn til flyplassen alle sammen.

-Mette

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER– SNAPCHAT mette.ask

Besøke svigerinne I Tyrkia

God kveld.

Håpe dere alle har hatt en fantastisk dag!? Her har det gått litt i ett og vi har vell ikke fått slappet skikkelig av noen av oss, før nå.

Men vi har kost oss kjempe masse med både basseng og med å reise på besøk til svigerinnen min.

Hun bor ikke så langt unna Alanya, men det er veldig varmt å gå fra busstoppet i sentrum og opp til blokken der hun bor. Tar oss ca en halv time, om vi går i normalt tempo.

I dag hadde vi jo med min sønn og da gikk det selvfølgelig litt saktere. For det krever en del energi å gå i 32 grader, med full sol rett ned på oss.

Men siden vi kjøpte mange is til han og hadde med oss en flaske med vann, så gikk det veldig fint og hele turen oppover ble veldig kjekk.

 

Svigerinnen min hadde på forhånd spurt om vi ville ha noe å spise når vi kom. Men det valgte vi å takke nei til, ettersom vi har all inclusive her på hotellet.

Så vi koste oss med kjeks, kake, chips og tyrkisk te, mens vi vekslet mellom å spille Playstation og med å snakke sammen.

Jeg er utrolig heldig med svigerfamilien min og er blitt veldig glad i dem alle sammen.

Har fra første stund av følt meg velkommen, og som en del av familien. Det er nemlig alltid en utrolig behagelig, varm, rolig og herlig stemning rundt dem alle.

Min sønn koste seg også masse og syntes det var veldig kjekt å få hilse på familien til Hüseyin og å få spille Playstation med gutta.

Fikk forresten en ny oppskrift på Børek som jeg skal lage når jeg kommer hjem. Denne er mer saftig enn den jeg har laget tidligere og jeg håper virkelig at jeg klarer å lage den slik svigerinnen min gjør.

Ble litt kort og kjedelig innlegg her i dag. Men har ikke fått tatt meg så mye tid til blogg og nå er jeg ganske trøtt, så vurderer derfor å legge meg om ikke så lenge.

Resten av gjengen er også trøtt, så kanskje vi trenger litt ekstra søvn etter en uke med mye og mange nye inntrykk.

Det nærmer seg…

God morgen

Nå er det ikke lenge til min sønn og jeg reiser hjem igjen til Norge. Hjemturen blir lang, men forhåpentligvis koselig.

Men i dag skal vi nyte dagen her ved bassenget og senere med en tur til svigerinnen min som bor i Alanya sentrum. Hun har invitert oss på mat, da hun så gjerne ville treffe sønnen min.

Er forresten å finne på Influenserne sin snapchat konto i dag, om dere vil følge meg der.

 

Blir både rart, godt og vondt å dra hjem igjen. Denne uken har nemlig gått utrolig fort og er ikke blitt slik jeg trodde, i det hele tatt. Men er det noe jeg har lært når det kommer til barn, så er det at planlegging ned til minste detalje sjeldent fungerer.

Ikke det at vi hadde fylt opp dagene ned i detaljer, for det var bare to av 7 dager som var planlagt når det kom til gjøremål (dagen i dag og i forgårs). Nei, det var mer det at jeg planlagte så nøye hvor mye Hüseyin skulle være til stede, hvor mye mor og sønn tid vi skulle ha, hvordan vi skulle løse det rent praktisk og slike ting rundt Hüseyin og min sønn.

Men siden min sønn ville ha Hüseyin her hele tiden, så ble det sånn.

Hüseyin var vekke halve dagen i går og selv om min sønn og meg hadde det kjempe kjekt i bassenget, så spurte han flere ganger “kommer ikke Hüseyin snart”.

Planen videre er å kanskje ta med lillegutt til Tyrkia igjen utpå høsten, om barnefaren og skolen er enig i en uke fri.

Han skal iallefall være med i vinter(vår) til hjembygden til Hüseyin for å treffe hele svigerfamilien min der. Det er også mulig at vi da reiser sammen med venninnen min, som var med i bryllupet mitt, og hennes to barn.

Men nå skal vi altså snart hjem igjen og fortsette ferien hjemme, frem til jeg tar med min datter og tvillingene nedover.

 

Ønsker dere en herlig dag ❤️

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER– SNAPCHAT mette.ask