Den rosa boblen sprakk da jeg ble gravid.

Etter forrige innlegg som flesteparten misforstod og hvor jeg måtte redigere innlegget i ettertid slik at kanskje flere kanskje forstod, har jeg hatt mareritt i natt. Nå som gravid drømmer jeg de rareste drømmer og i natt ble jeg jaget med høygaffler og hvor det ble ropt, «Ta den heksen»! Innlegget jeg skrev handlet om mine feil, dummheter og idiotskap. Hva jeg har sagt og hvordan jeg har oppført meg under krangel eller når jeg ble redd da han var her sist. Dette var kun mine feil og jeg fortalte ikke om motparten sine. Hüseyin og meg har snakket sammen uendelige mange ganger etter dette og det er det innlegget går ut på, at jeg vet om hva jeg må jobbe med og jobber med det nå. Dere skal selvfølgelig få lov til å tenke så negativt som dere ønsker om meg og mitt ekteskap, men Hüseyin og jeg vet… Noe som er det viktigste.

Vi har hatt en røff start som gjorde oss begge redd og som gjorde at vi begge sa ting vi har angret på. Men vi elsker hverandre like mye selv om og vi respekterer den andre parten høyt. Du kan godt si at siden jeg blir misforstått i innlegget, så burde jeg ikke skrive blogg. Greit nok, andre kan tenke det. Men jeg fortsetter med blogg fordi jeg elsker det.

At jeg ikke er som alle andre, har jeg følt på siden jeg var liten. Jeg tenkte ikke på samme måte, følte ikke på samme måte og jeg oppførte meg ikke som alle andre. Jeg hadde ofte mer og dypere tanker. Tanker som var langt mer reflekterte enn hva som var vanlig for alderen min og tanker som nesten drøftet med seg selv, slik at jeg forstod mer enn kun min egen situasjon. Jeg var samtidig stappet med følelser. Følelser som var vanskelig å håndtere og ikke minst følelser som var vanskelig å vise andre. Jeg passet ikke inn i normalen og skilte meg fort ut negativt. Andre var nemlig så opptatt av at en måtte være “normal”, gjøre som alle andre, snakke som alle andre og ikke minst se ut som alle andre. Jeg, vel jeg var ikke bra nok og passet derfor ikke inn.

Etterhvert som jeg vokste opp prøvde jeg å kreve min plass blant de normale. Jeg valgte å bli mer godkjent, valgte å passe bedre inn og valgte derfor å skjule den siden av meg som var anderledes. Hvor godt jeg fikk det til kan nok diskuteres, da jeg tror de som kom meg nærmest så mer enn jeg ønsket. Men det å måtte skjule seg selv, holde tilbake og være en annen for å passe inn skaper krig på innsiden og jeg endte opp med å hate meg selv sterkt som barn og ungdom. Så etter mange år med selvhat bestemte jeg meg for å elske den jeg er, selv om jeg ikke er som “deg” eller naboen din. Sakte, men sikkert tok jeg altså ett skritt av gangen for å bli det fullstendige mennesket jeg er i dag. Nå står jeg stolt i min egen sjel og vet at jeg er like god som alle andre, selv om jeg ofte kan stikke meg ut.

Jeg ER et veldig åpent, ærlig, empatisk og reflektert menneske. Du kan gjerne si jeg mangler filter, men selv ser jeg på det som at jeg tillater meg selv å være den jeg er uten å holde tilbake. Og ja, jeg er både naiv, godtroende, sta og til tider veldig vanskelig. Men jeg elsker meg selv, med alt av gode og dårlige sider, og vet dere hva..det er det aller viktigste du kan gjøre for de rundt deg.

I går måtte jeg ringe til Hüseyin selv om han var lagt seg (to timers tidsforskjell). Han kjenner meg og vet hvordan jeg er satt sammen og så det etter ett minutt, at jeg ikke hadde det så lett. Jeg har aldri sagt eller skrevet ett vondt ord om min mann og jeg har aldri vært ond mot han, annet enn at vi har vært slemme med hverandre i opphetede situasjoner. Du kan godt si at det da burde vært privat, men jeg er som sagt et veldig åpent menneske og samtidig føler jeg det er viktig å fortelle om de dårlige sidene og de dårlige dagene for å ikke skape et glasbilde av situasjonen for andre som kommer i lignende situasjoner. Ris til egen ræv? Ja, godt mulig det var det som skjedde i går.

Vet dere hva Amalie (min datter) sa da hun flyttet ut? Husker ikke nøyaktig, men hun nevnte spøkefullt at hun var glad hun slapp å bo sammen med meg under min graviditet. Hun husker nemlig hvordan det var sist og vet hvor vanskelig de ni månedene var. For når jeg er gravid er alt inne i kroppen min i flammer. Jeg føler mye, reagerer sterkere, tåler mindre og er mye mer kranglete enn til vanlig. Spør du Hüseyin om når vi begynte å ha “problemer” så svarer han raskt at det begynte da jeg ble gravid. Derfor er jeg veldig glad jeg faktisk bor alene under graviditeten og ikke at Hüseyin og jeg bor sammen.

Som jeg skrev i forrige innlegg, så kommer Hüseyin tilbake om to måneder og jeg håper vi da vil få det bedre og forstå hverandre enda bedre etter alt vi har erfart og snakket sammen om. Vi ønsker at dette ekteskapet skal vare livet ut og derfor jobber vi hardt med å se våre egne feil og bli bedre på å håndtere dette. Jeg har sagt, skrevet og gjentatt at jeg vet jeg er vanskelig å leve med. Men jeg har selvfølgelig også mange flotte og gode sider som gjør at Hüseyin ikke ønsker å gi slipp på meg. For meg handler det om å tørre å gi slipp på redselen, tørre å slippe noen helt inn, tørre å være utsatt for å bli såret, tørre å bli avhengig av et annet menneske og ikke minst slutte å sette opp en vegg hver gang jeg kjenner meg sårbar. Vårt ekteskap er ikke bare tyrkisk og norsk slik mange henger seg opp i. Ikke sammenlign oss med andre og døm oss etter det. Vårt ekteskap er Hüseyin og Mette, med ALT av hva det innebærer. At vi er fra forskjellige land, kulturer og religioner kommer i tillegg. Vi jobber med vår fremtid utifra hver av våre feil og mangler. Alt er ikke rosenrødt og vi flyter ikke rundt i en rosa boble. Den boblen sprakk nemlig da jeg ble gravid! Om “du” eller naboen synes boblen sprakk for fort og at vi nå er dømt nedom og hjem, så får “dere” tenke det. Vi, Hüseyin og meg er egentlig glad den sprakk på den tiden, for nå kan vi jobbe med det som virkelig betyr noe, før vi blir foreldre til barnet vårt. Det er nå ekteskapet har begynt og vi har samme mål begge to… Og det målet skal vi nå, sammen!

 

 

-Mette

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

8 kommentarer
    1. Hei Mette
      Neida, jeg skal ikke løpe etter deg med høygaffel men har noe jeg vil si….
      Innlegget ditt , som du har redigert bort, det leste jeg og det traff meg midt i både magen og hjertet….

      Men…Kanskje er det lurt å ikke være så til de grader privat…. Du forteller om problemer og krangler dere har lenge før den lille blir født og jeg tenker da at dere allerede har tråkket over en grense…Dere har kjempet så hardt for kjærligheten , det å få være sammen og så tenker du tanken på et ev brudd allerede og ikke bare det men blir det brudd så skal du kaste han ut !

      Ikke noe godt utgangspunkt for et forhold og hva med den lille ? Hva med datter og to barnebarn og ikke minst sønnen din ..Skal de sitte og høre på at dere krangler i fremtiden ?…
      Du sier det er du som har problemer du må løse opp i og at du ikke har fortalt hva han har sagt under krangler for så i neste åndedrag skrive at ” Han så på meg med ondt blikk stengte meg inne med tørkle på hodet mens han var på jobb”….

      Ser du selv hvor ille dette høres ut og skjønner du hvorfor leserne dine reagerer ?…

      Du sier du har sagt at du skal gjøre alt du kan for å kaste han ut av landet om det blir slutt..

      Hvor naiv går det an å bli ?…. Vel, like naiv som jeg var..Jeg var gift med et ” utlending”:::
      Vi kjempet en lang og tung kamp for få han til Norge..Han ble utvist pga feil med pass og kom tilbake to år etter..

      Han mishandlet meg så ille at jeg kom på sykehus…Jeg har varige skader etter mishandlingen, vi har ingen barn sammen..
      Jeg forlangte han utvist og hadde en lang kamp med UDI for å få det til men nope…

      Han hadde oppholds og arbeidstillatelse så han er her nå, snart 15 år etter…
      Jeg jobber ikke i UDI men jeg har en stor omgangskrets der de fleste av mine venner er / har vært gift med en ” utlending”…

      Har da lært noe i alle disse årene… Dere som venter barn sammen, i det øyeblikket barnet er født har han en tilknytning til Norge og det er ikke opp til deg å bestemme om han skal kastes ut av Norge..

      Så har vi alle de som leser bloggen din…

      Hva vet du om det sitter folk fra UDI, UNE osv… Og leser det du skriver om ondt blikk, kaste han ut, krangler osv..

      De er helt vanlige mennesker som du og jeg med en litt uvanlig jobb og for alt du vet så kan noen av dem bo rett i nærheten…

      Tro du meg, i prosessen med å søke varig opphold så GRAVER de i absolutt alt !! Det er ingen selvfølge at han får varig opphold her..

      Dette ble mye men, jeg skriver det i et håp om at du skal se på deg selv med andre briller…

      Du vil ikke eksponere barna dine i SoMe men du skriver desto mer..Om et barn som allerede i magen ” opplever ” at foreldrene krangler..
      Og hvor var sønnen din da det sto på ?… Hva om tvillingene og datteren din hadde bodd hos deg, skulle dere da ha gått ut for å krangle ?..

      Hva med en ev barnehage ?… Når den lille en gang begynner der så vet alle hvem mamma`n hans er og tro meg..Noen ” kjerringer ” sitter og leser dette og det kan bli lite hyggelig å være liten når en vet at hvem som helst kan gå inn på bloggen og lese om hva som ha skjedd hjemme de siste dagene..

      Det er eksponeringen sin det..Skjønner du hva jeg mener ?..

      Jeg er ikke ute etter å trakassere deg, dømme deg eller stemple deg..Jeg synes bare at hele greia er trist rett og slett..

      Har fulgt bloggen din en stund og det har vært hyggelig, helt til nå…Det handler ikke om at dette er en kontrast til CBE`s blogg der alt tilsynelatende er perfekt..

      Det handler om en hårfin balanse mellom det å være personlig og det å være privat…

      Ønsker deg masse lykke til videre på veien og jeg håper at du klarer å løse opp i de tankene du sliter med, angsten din…

      Kunne skrevet enda mer..Som at den lille kanskje skal ha eget pass en gang om dere skal til Tyrkia og vise han frem…
      Skal du ” Sitte ” på det passet eller skal det ligge fritt for dere begge ?..Hva med angsten din da ?..

      Noe å tenke over, hva som vinner her..Angsten eller kjærligheten… ?…

      Tanker fra meg som kan hende opprører noen men uansett ikke vondt ment…

      1. Hei.

        Det var en lang kommentar og jeg takker for dine tanker og råd.

        Men jeg vil be deg lese innlegget du sier jeg har redigert bort, en gang til. Ingenting er redigert bort, men det er lagt til noe for at de som har problemer med å forstå, kan muligens forstå det bedre.

        Nesten alle par krangler og det å krangle trenger absolutt ikke betyr spikeren på kisten. For oss har det vært godt å få oppklart i diverse ting og blitt bedre kjent med svakhetene våre. Vi hadde en tung måned av flere årsaken, men vi har jo hatt mye godt både før og etter. Vi krangler selvfølgelig aldri foran andre og vi prøver alltid å ordne opp før vi legger oss om kvelden.

        Vi tenker på brudd i krangler, fordi det er det vi begge er mest redd for. Vi har begge tidligere dårlige erfaringer som gjør at vi blir redd når ting er tungt. Derfor er det godt at vi får oppklart det med en diskusjon, samtale eller krangel. Jeg skjønner ikke hvorfor folk er så redd for å snakke om dette temaet, da krangel eller diskusjon absolutt ikke betyr at forholdet er dårlig. Vi har gått fort frem, blir raskt kjent og vi lærer stadig nye ting om hverandre. Jeg elsker min mann mer nå, enn i starten og vet at det vil fortsette å øke etterhvert som vi lærer å bo sammen.

        Den setninger du siterer kommer her:

        «En ting jeg synes er litt humoristisk er at da jeg var i Tyrkia og hadde på meg skaut, klær som dekket mer en jeg vanligvis bruker og satt på hotellrommet da Hüseyin var på jobb, da var det Hüseyin som var den som kontrollerte meg, hadde onde øyne og ikke var noe bra. Mens nå blir han sett på som en tøffelhelt som bare sitter der og tar imot dritt fra meg og samtidig er helt unyttig i hjemmet. Nå er det «stakkars mannen hennes» og veldig fokus på hvor fæl jeg er. Altså veldig enten-eller, noe som jeg synes er veldig lite reflektert. Livet og menesker består av så mange flere nyanser og ingen eller ingenting er enten – eller (med få unntak som død eller levende osv).»

        Tolker du dette til at det er jeg som har tenkt at Hüseyin er kontrollerende og har onde øyne? At det er jeg som tenker at han nå er tøffelhelt? For det er absolutt ikke det det står eller er ment å stå. Når jeg er i Tyrkia bruker jeg skaut, tildekkende klær og sitter på hotellrommet fordi det var MITT valg. Altså ikke noe han tvang meg til å gjøre. Men kommentarene og diskusjonsforum florerte av at andre sa han var kontrollerende og flere kommenterte øynene hans negativt, som i at de var onde (for meg er øynene hans fylt av kjærlighet). Ingenting av dette stemte og selv om jeg kommenterte det, så fortsatte folk å tro at jeg var underdanig og han var kontrollerende. Derfor synes jeg det nesten er litt humoristisk at det nå skal være helt omvendt og at det er jeg nå som er den kontrollerende etter hva som blir kommentert.

        Vi må slutte å være så forhåndsdømmende og vi må slutte å tenke at det er enten – eller.. Det jeg sier når jeg er sint og redd er jo ikke alltid det jeg mener eller kommer til å gjøre! Jeg elsker mannen min, barna mine og dette kommende barnet og er absolutt ikke et menneske som sitter å ønsker noen av de noe vondt.

        Veldig mange forstår innleggene mine og hva jeg skriver, men så er det noen som absolutt ikke forstår og lager sin helt nye betydning ut av det jeg skriver.

        Nb. Jeg har ikke angst eller noen som helst diagnoser. Jeg er utsatt for depresjon, men det har jeg lært meg å håndtere og kommer raskt ut av.

        Slapp av og ikke stress med dette. Iallefall ikke få vondt av noen.. For det ligger det absolutt ingen som helst grunn til å gjøre. Vi har det veldig fint og vi finner ut ting mens vi går.

        ANG UDI, så stresser jeg ikke noe med det. Vi innfrir alle krav og vi elsker hverandre, så ikke bekymre deg for det ❤️

    2. Noen ganger slår det meg at det er bergenseren i deg som blir misforstått, for bergensere er kjent for å snakke mer fra levra enn oss andre her på berget, og slikt kan det fort bli bruduljer av, enten det er Kristin Gjelsvik som langer ut mot skjønnhetstyranniet eller du som langer ut mot ABIP. Vi snakker rett og slett om historiske kulturforskjeller innad i Norge. Når det gjelder den indre dynamikken i et forhold, har jeg lært for lenge siden at den er det strengt tatt bare de to som er i forholdet som kan forstå seg på, så derfor lar jeg som regel være å kommentere. Det som kan virke som en hårreisende dialog for meg, kan være helt greit for de det gjelder som kjenner resten av konteksten. Jeg har bare en generell kommentar, og det er at når to gifter seg fra to ulike land, ender en del opp med å bosette seg i et tredje land for å bevare en likestilt maktbalanse i forholdet. Dette er fordi det er en kjent problemstilling at den som flytter inn i den andre partens kultur (for ikke å snakke om hjem – da får man den økonomiske biten i tillegg), automatisk blir den underlegne parten, og dette kan skape mye konflikt og frustrasjon som går utover forholdet. For menn kan dette ofte være ekstra vanskelig å innfinne seg med, og særlig om man kommer fra en kultur med mer tradisjonelle kjønnsroller. Derfor er det viktig at den andre parten er seg dette bevisst. Jeg er ellers helt enig med deg i at den psykologiske bagasjen du har med deg i forholdet er helt uavhengig av de kulturelle tilleggsutfordringene dere har. Ønsker dere masse lykke til med alt, og husk at det ikke er noen skam i å søke hjelp om dere skulle kjøre dere fast på veien. Det er synd at mange ikke oppsøker parterapi før det egentlig er for sent.

    3. Hei. Jeg synes du skriver fint og ekte. Akkurat slik livet er oppturer og nedturer. Hyggeligere å følge en slik blogg, enn bare de som skal fremstå så perfekt at : ræva henger utenpå, som vi sier.
      Jeg tenker at de som ikke liker hva du skriver, har et valg om å ikke lese. Dette er din plattform og bare du bestemmer hva du vil dele. Jeg liker bloggen din godt❤️ Lykke til videre.

    4. Jeg forstod ditt andre innlegg veldig godt. Du angret på alle de tingene du sa da han var her. Det er noen mennesker som bare viser sitt eget glansbilde, og så har du dem som er ærlige. Du hører til under sistnevnte, du er rett og slett en ærlig sjel, og derfor skriver du også de dårlige tingene, mens andre fortsetter å vise alt det gøye, morsomme mens de dårlige tingene holder de helt skjult, 4A- mennesker med andre ord.

    5. Det går en hårfin grense mellom personlig og privat, og jeg vil anbefale deg å skrive innlegg av den typen du skrev i går, og deretter vente et par dager før du publiserer. Da ser man det gjerne med litt andre øyne. Jeg synes du virker som en fin person, men synes innlegget i går var over en grense for hva jeg synes er greit å vite om andre. Skjønner hensikten din med innlegget, men likevel. Flott at du har moderet det i etterkant. Dessverre er det også sånn i din bransje at alt du skriver blir brukt mot deg, det kan jo være greit å huske på for din egen del, så slipper du å høre på mas om gamle innlegg i månedsvis etterpå. Ønsker deg lykke til i innspurten av graviditeten, og gleder meg til flere hverdagsinnlegg!

Siste innlegg