Endelig….

Barseltiden er over og lillejenta er alt blitt hele 6 uker gammel. Det er ca 2 uker siden Hüseyin reiste tilbake til Tyrkia og hverdagen har fått sine rutiner.

Det er egentlig rart hvordan tiden ruller og går uavhengig av hva som skjer. Eller, det er jo ikke rart at selve tiden går! Men en kjenner på det når noe vondt skjer og tiden fortsetter å gå, selv om en selv føler den står stille. For eksempel om en som står deg nær dør og alt stopper opp, men samtidig så går tiden normalt for alle rundt deg. Det er vondt, men samtidig bra ettersom alt stort sett blir bedre med tiden.

Når jeg først er inne på hva som blir bedre med tiden, så må jeg bare stolt fortelle dere at nå ammer jeg HELT smertefritt (weeeee – gledeshyl). Dere som følger meg har nok lest innleggene mine der jeg skrev om ammeproblemene mine fra første dag etter fødsel, hvor brystvortene mine var fulle av store åpne sår og hvor jeg både gruet meg til amming og gråt mens jeg ammet. Husker hvor hardt jeg jobbet med psyken før hver eneste amming for i det hele tatt klare det. Pustet dypt med magen, knep sammen brystet slik at hun fikk lettere tak og var dypt konsentrert på når hun gapet høyest slik at jeg fikk mest mulig bryst inn. Noen ganger feiget jeg ut og trakk brystet til meg før hun lukket munnen og følte meg enda verre for å ha “lurt” henne!

At jeg ville gi opp? Ja, nesten hver eneste dag tenkte jeg på å gi opp ammingen og gå over på kun morsmelkerstatning. Det å gi opp amming og gi barnet erstatning er absolutt ikke feil og for mange er det akkurat det som er det eneste rette. For så lenge det føles rett for ut for “deg”, så er det rett..

For meg var det rett å fortsette å prøve. Så jeg ga ikke opp selv om det hadde vært det letteste og muligens det beste der og da. Jeg hadde mye fysisk smerte, jeg følte meg både sliten, liten og udugelig, og det gikk ut over både tiden min med Hüseyin, tiden Hüseyin hadde med datteren sin og tiden som nybakt 3 barns mamma. Men så begynte det å gå seg til ved hjelp av ny ammeteknik, det å amme ofte, koble av ved feil sugetak og en masse tålmodighet.

Fikk også vite at hun hadde stramt tungebånd (grad 3) allerede da hun var 3 uker gammel, men valgte å avvente behandling da ammingen gikk mye bedre og siden jeg begynte å få mindre smerter. En uke etterpå da lillejenta var 4 uker, valgte vi alikevel å klippe det. Ammingen gikk bedre og hun hadde begynt å legge på seg, men jeg håpet det ville gjøre det lettere for henne. Hun slet nemlig med vakumet og svelgte en del luft slik at jeg gjentatte ganger måtte koble henne på og av. Noe jeg måtte gjøre for at hun skulle få i seg nok melk uten å bli alt for sliten.

Vi klippet tungebåndet på offentlig sykehus i Bergen. Selve klippet gikk raskt og hun begynte umiddelbart å gråte, noe som gjorde vondt langt inn i sjelen. Selv satt jeg klar med brystet ute for å amme rett etter klippet. Det å amme hjelper som smertelindring, trøst og for å stoppe blødning. Først ville hun ikke ta brystet og gråt sårt. Deretter prøvde hun å ta brystet men begynte å gråte hver gang hun beveget tungen, så vi måtte gjentatte ganger tørke både henne og brystet mitt for blod. Til slutt tok hun brystet og fikk ligge lenge.

Hun var preget av smerter/ubehag de første dagene og fikk amme ofte (smertestillende fikk hun den første dagen). I tillegg har jeg måtte bevege tungen hennes og berøre såret så det ikke skal gro feil. Det er nå ca 2 uker siden klippet og jeg merker ikke de største forskjellene. Føler hun bruker tungen mer riktig og får tømt brystet bedre nå. Men hun mister fremdeles vakumet, dog ikke like ofte som før og hun må innimellom kobles på og av slik som tidligere.

Uansett hva som er grunnen så er jeg overlykkelig over å ikke lengre ha noen smerter ved amming og ikke minst for at lillejenta endelig legger godt på seg. Nå kan jeg amme i alle stillinger, ha senkende skuldre og virkelig nyte det å fullamme. Spesielt nyter jeg det å kunne amme liggende da vi begge får roligere netter og mer søvn enn tidligere. Alt det vonde vi har kjent på er glemt og følelsen av lykke og takknemlighet fyller kroppen min hver eneste dag. Nå satser jeg på å amme i ca 2 år og jeg skal nyte hvert eneste minutt av det.

I dag er forresten den dagen jeg har valgt å komme helt tilbake på mine sosiale medier og være aktiv hver eneste dag fremover. Skal iallefall gjøre mitt aller beste. Savner nemlig både bloggen og dere.

 

-Mette

 

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

14 kommentarer
    1. Hei Mette. Kjekt å lese at de første “virene” ukene er over og at amming og hverdag har stigende form 🙂 Ha en fine dag og overse de litt “leie” kommentarene her.

    2. Hei! Hvilke tanker gjør du deg når du deler din datters helseproblemer, journal osv. på alle sosiale kanaler? Jeg syns det er koselig å følge deg, men dette er å gå langt over streken i forhold til din datters personvern. Skjønner ikke hvorfor du utleverer henne på denne måten.

      1. Jeg har kun delt om stramt tungebånd og det er nå klippet. Helseproblemer har jeg ikke delt og heller ikke journal. Tungebåndet går innunder Ammeproblemene mine da det henger sammen. Skulle min datter få problemer med tungebåndet (etter klipp) utenom amming, blir det selvfølgelig ikke delt. Alt dere vet er hvilken dag hun ble født, hvordan hun så ut som nyfødt, hvordan min opplevelse av fødselen var (minus ett par ting), at vi slet med ammingen og at hun måtte klippe tungebåndet på grunn av ammeproblemer. Videre vil dere se like mye av henne som dere ser av min sønn. Altså veldig lite..

      2. Veldig enig med deg over her. Jeg har fulgt deg fra start, og likt bloggen din veldig godt. Men jeg har tidvis tenkt på utleveringen av sønnen din, og nå datteren din. Det er ikke bare bilder som er utlevering. Du skriver svært detaljert når du først skriver om barna dine, selvom vi lesere ikke vet hvordan disse ser ut vil andre kunne gjenkjenne deg ute og lett koble sammen at dette er barna dine. Hva tenker du da om at totalt fremmede skal vite disse tingene om barna dine når de også etterhvert får et ansikt til alle disse innleggene? Samt har fått innsyn i en legejournal (uavhengig av at fødselsdato var krysset ut)?

        1. Takk for kommentar 🙂 Men hva vet dere egentlig om barna mine, om jeg kan spørre? Er oppriktig nysgjerrig. Og jeg ser jeg må gjenta, jeg har ikke delt legejournal. Jeg delte ett brev om stramt tungebånd og det er alt jeg har delt. Det stod ingen opplysninger i det brevet som jeg følte var feil å dele. Hun hadde stramt tungebånd, tungen var lite bevegelig og det ble anbefalt klipp. Videre stod det hvordan en tøyer ett slik klipp. Ang det å bli gjenkjent: For meg er det en STOR forskjell om noen par stykker gjenkjenner barna mine fordi de ser oss sammen, enn at alle som går inn på bloggen ser ansikt og navn. Så jeg vil aldri offentliggjøre navn eller ansikt uansett. Dette er ett valg jeg har tatt og står ved.

    3. Velkommen tilbake. Så kjekt lese bloggen din. Og hurra for smertefri amming!!! God klem fra Synnøve

    4. Så godt å høre at ammeproblemet er over! Utrolig krevende når barn ikke får i seg maten (i alle aldre), og ekstra ille når du i tillegg har hatt så mye plager. Håper vi får se et glimt av henne snart, de vokser så utrolig fort i begynnelsen, og jeg håper du virkelig får nyte babytiden fremover!

    5. Heia… et tenkt scenario. Din mor hadde egen blogg for førti år siden. Du googla og kan lese hennes innerste tanker, i dag. Det mener jeg du bør tenke på, det at internettet glemmer aldri.

Siste innlegg