Grensen på utlevering av barn

I dag er en sånn dag hvor jeg tenker «hvor mye kan jeg skrive før det blir utlevering?».

Er jo ikke akkurat vanskelig å tenke seg til at hverdagen min ikke er så lett å skrive om, med det valget jeg har tatt. Jeg er i mammapermisjon med en liten jente på 12 uker (3 måneder) og en gutt som er 9 år. Så noen dager skjer det ikke noe annet enn mammalivet!

Det er mange mammabloggere som skriver om hverdagen som mamma. Om hva de tenker og hva de opplever i en hverdag som mange av oss kan kjenne seg igjen i. Alt fra morsomme gullkorn fra barnemunn til utfordringer som mange av oss har kjent på. Blogginnlegg med hverdagen som faktisk er spennende og innholdsrik, selv om en bare går hjemme med barn.

Hadde jeg valgt samme vei, kunne jeg også ha skrevet lange og mest sannsynlig morsomme og interessante blogginnlegg om hverdagen, hver eneste dag. For hverdagen med barna mine er både innholdsrike, herlige og spennende. Jeg har helt fantastiske barn som jeg er så ubeskrivelig stolt over. Så innerst inne ønsker jeg selvfølgelig å vise de frem i både bilder og tekst her på bloggen min.

Men jeg har tatt et valg om å ikke vise ansiktene på barna mine og heller ikke skrive navnene deres. Det var et valg jeg tok etter å ha hatt bloggen min en stund og sett hvor lite kontroll jeg har på mottaker av det jeg skriver. For da bloggen min ble en av de mest kritiserte bloggene, veid opp mot antall lesere, fikk jeg virkelig kjenne på baksiden av å blogge. Jeg har rett og slett ikke oversikten på hvor mye synsing, spekulering, negativitet og løgn jeg har fått påskrevet på mitt bloggnavn, som er det samme som mitt personlige navn.

Så for å verne barna mine så mye som mulig, i en situasjon hvor jeg selv ofte ligger på hakkefjølen, så har jeg altså valgt å ikke vise ansikt eller skrive navn.

Men utlevering er jo så mye mer enn kun navn og bilder, og det er akkurat det som er så vanskelig. Opplever jeg noe en dag og skriver om det, men unngår navn og bilde, så utlevere jeg jo barnet like mye. Så jeg må hele tiden vurdere hva som kan skrives og hva som ikke kan skrives, utifra mitt standpunkt om å utlevere de minst mulig.

Men det er rå vanskelig fordi det ikke er en klar grense. Skal jeg unngå absolutt all utlevering, så kunne jeg ikke hatt blogg i det hele tatt. Men siden jeg virkelig ønsker å blogge, må jeg finne en grense å holde meg til den. Er bare det at jeg ikke har funnet ut hvor den skal gå enda.

Hadde vi hatt ett regelverk i bunn for utlevering av barn i SOME, hadde det vært lettere å selv finne ut hvor en setter sin egen grense. Inntil et slik regelverk kommer (noe jeg tror det vil gjøre), så må jeg finne ut hvordan jeg gjør det.

 

 

-Mette

 

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask.

 

 

 

 

1 kommentar

Siste innlegg