Han risikerer å miste meg, barnet sitt og alt han drømmer om

Sist Hüseyin var i Norge gikk ikke alt som vi planlagte eller håpte på. Men med den erfaringen i bagasjen tror jeg vi begge vil prøve hardere og forstå hverandre bedre neste gang han kommer hit.

Advarsel: innlegget handler om mine feil, mangler, dummheter og idiotskap I en opphetet situasjon. Husk at det en sier når en er sint eller redd nødvendigvis ikke er det en vil gjøre når situasjonen oppstår. Jeg er bevisst mine feil og innlegget handler om det og at jeg nå jobber med meg selv

 

Jeg har jobbet mye med meg selv i det siste, sett mine egne feil bedre og satt meg mer inn i hvordan dette egentlig er for han. Har også jobbet med hvordan jeg uttrykker meg i en krangel og hvordan jeg takler alt som er anderledes fra hva jeg er vant til. Det var nemlig aldri et problem da jeg var på besøk i Tyrkia, men av en eller annen grunn opplevde jeg det vanskelig i Norge. Helt sikkert fordi Tyrkia var ferie, mens her hjemme i Norge er det hverdag.

Jeg har alltid hatt det på min måte her hjemme, innredet det slik jeg ønsker, gjort ting når jeg føler for det og hatt kontroll på absolutt alt. Når det er rotete er det jeg som skal rydde og skal noe større gjøres, så skal det gjøres på min måte. Alt dette ligger oppi topplokket og er utrolig vanskelig å gi slipp på. Det krever nemlig en real gjennomgang av mine egne tanker, forventninger og følelser for å kunne bli bedre på dette området. Det er jo ikke normalt å bli irritert når noen ønsker å hjelpe til i huset og heller ikke det å kjenne på ubehag når noe blir gjort anderledes enn hva jeg er vant til. Så alt dette må jeg jobbe med og det er det jeg har begynt med nå!

Noe er dessverre ikke mulig å forandre på, men med litt mer tålmodighet og forståelse fra min side, så vil det forhåpentligvis gå seg til etterhvert. Små forskjeller i kulturen kan nemlig føles veldig stort og mye for oss begge to når vi skal bo sammen og ikke bare være på ferie sammen.

En ting jeg er veldig bevisst på, er at Hüseyin gir avkall på ufattelig mye mer enn meg og at han hele tiden prøver å gjøre det beste ut av situasjonen. Med å velge meg som kone og mor til hans første barn, risikerer han nemlig ikke bare å miste meg, men å miste alt han noen sinne har ønsket seg. Jeg har under krangler vært så dum at jeg har sagt at om han går fra meg, om han er utro, om han ønsker å skille seg fra meg eller om han behandler meg dårlig, så går jeg fra han og gjør alt jeg kan for å sende han tilbake igjen til Tyrkia og samtidig holder barnet her i Norge. I tillegg har jeg sagt at jeg vil gjøre akkurat det samme om det er meg som går fra han. Altså ville han ha mistet meg, barnet sitt, hjemmet sitt og alt han eventuelt har bygget opp om vi går fra hverandre, uavhengig av hvem som går. Dette er sagt i krangel og er absolutt ikke riktig å si til mannen jeg elsker. Barnet skal forresten ha mitt etternavn og ikke ha dobbelt statsborgerskap (dette er vi enig i). Det er garantert en utrolig ubehagelig følelse å høre slikt og han føler nok at fremtiden er både uforutsigbar og skummel der og da i en krangel. Jeg forstår det veldig godt i ettertid, men har alikevel hatt behov for at han skulle vite det når jeg sitter der med mine egne redsler for fremtiden.

Helt siden vi traff hverandre har han virkelig gjort alt han kan for at vi skal få det familielivet han drømmer om. Han gir avkall på mye, prøver sitt aller beste og han viser både forståelse og kjærlighet i både motgang og medgang. Så om jeg blir flinkere på å vise forståelse, ha mer tålmodighet og ikke minst bli flinkere på å betrygge han med mine følelser og ønsker for fremtiden, så vil vi kunne få ett godt og langt familieliv sammen. Dette er nytt for oss begge to, da han har lite til ingen forhold bak seg og jeg har relativ kortvarige forhold på noen år bak meg. Ingen av oss har vært forlovet eller gift og ingen av oss ønsker å ende opp skilt. Så med kjærlighet vi har for hverandre og drømmen vi har for fremtiden, så er vi enige om å ikke gi opp for lett og virkelig gjøre alt vi kan for å bli vant til å leve sammen. Det er nok en overgang, muligens en større overgang enn for de som kommer fra samme land. Men dette skal vi klare!

 

 

-Mette

 

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

 

64 kommentarer
    1. Jeg forsto hvor du ville med innlegget ditt før du redigerte det, så jeg skjønner ikke helt den negative tilbakemeldingen du får..
      Det jeg leser er en som jobber med seg selv, åpner opp og tørr å se sine egne feil og mangler. Det er utrolig vondt og ikke minst vanskelig å innrømme for seg selv hva eller hvor man feiler og det at du tør å ta tak i det kan jeg ikke skjønne at er noe annet en veldig positivt!?
      Den situasjonen du står i og har stått i har vært ekstrem og da er det ikke rart at det også påvirker andre ting i livet ditt. Å når du i tillegg da er gravid og har et litt mer sårbart forhold til partneren din enn «alle andre» fordi han er i et annet land akkurat nå, så er det ikke veldig rart at det tærer på litt der også.
      Jeg synes det er utrolig imponerende at dere er så bevisste på hvor dere vil og at dere jobber dere så godt gjennom hver hump i veien og at dere tar tak i ting.
      Jeg tror det dere gjør nå legger et veldig godt grunnlag for tiden fremover, husk at for hver ting dere små snakke om eller jobbe dere i gjennom så lærer dere noe om dere selv og hverandre. Det er jo av våre egne feil vi lærer ikke sant?
      Å når han endelig kommer på besøk så har kanskje hele ABIP saken roen seg også og da kan du skikkelig senke skuldrene og bare nyte tiden frem til lille kommer med masse kjærestetid ❤️

    2. Hei Mette,
      Som mange andre her, er kun det jeg vil kommentere det med etternavn og måten du sa det du sa til han. Jeg er selv fra en annen kultur med “problematisk” etternavn (i norsk sammenheng).
      født i annet land og oppvokst i Norge. Jeg er altså det man betegner som en “third culture kid”. Jeg kan garantere deg at med eller uten mannen din sitt etternavn så vil barnet ditt ha noe eget, en egen identitet. Og det er etter min mening bare bra, spesielt i en verden (et land) der alle prøve å være så mest mulig lik alle andre.
      Når det kommer til etternavn, så tror ikke jeg at det vil være et problem i fremtiden. Bare sørg for å ha gode samtaler med han/hun og forberede han/henne.. med riktig kompetanse i riktig felt så finner du jobb i Norge uansett.. Alle sliter litt den første gangen de skal finne jobb, men så går det stort sett fint.
      du skjermer ikke nødvendigvis ungen din for urettferdighet ved å gjøre dem så norske som mulig. Det kan gå begge veier uavhengig av om de har “riktig” etternavn eller ikke. Håper at du tenker litt på dette her 🙂
      Et lite tips fra meg er at du skaffer deg en god venninne med annet kultur som også har barn for å kunne snakke om alt og ingenting:)
      Jeg skriver dette her bare med gode intensjoner <3

      1. Jeg har ikke tatt min mann sitt etternavn etter vi giftet oss fordi jeg vil hete det samme som barna mine. Det at dette barnet også får mitt etternavn føler jeg er viktig. Men det kan selvfølgelig få Hüseyin sitt etternavn som mellomnavn. Fornavnet vil bli tyrkisk, men et tyrkisk navn som ikke blir for uvant i Norge. Vi skal jo tross alt bo i Norge og barnet vil vokse opp her.

        ANG hva jeg sa når jeg var redd/sint, så vet jeg at det var idiotisk og det var jo derfor jeg skrev innlegget. Jeg innser mine feil og jobber med det. Hüseyin og meg har for lengst ordnet opp i akkurat det.

    3. Jeg har også sagt mye stygt til min mann i krangler men aldri noe sånt! Og du er jo en godt voksen dame med en yngre mann som snakker til han som om du bestemmer alt?! Tro meg, hvis dere syntes at det var tøft når han var på besøk så skal dere se hvor tøft det blir når han flytter permanent og kanskje ikke får jobb eller venner med en gang osv!

      1. Hvordan jeg snakker til han er det jo ingen andre enn Hüseyin, meg og evt de rundt oss som vet! Men tusen takk for kommentar.

    4. Tro meg forhold blir sjeldent en dans på roser rett etter at barnet har kommi så at forholde deres plutselig blir heilt bra bare ungen er født tror jeg dere må tenke litt anderledes

      1. Det har jeg aldri trodd eller aldri skrevet.. Jeg er fullt klar over at å få et barn er utrolig tøft for et forhold, spesielt når en ikke har så mange år i forkant som bare kjærester. Er ikke uten grunn at jeg ved flere anledninger har skrevet at dette blir ett tungt år! Men jeg er glad vi tar tak i ting FØR barnet blir født og at ikke alt kommer etterpå.

    5. Dette synes jeg høres veldig spesielt ut. Jeg kjenner MANGE norsk/tyrkiske par med barn. Og det er bare et fåtall av de igjen som holder sammen. De fleste er skilt. Og selvsagt så bor pappan i Norge for å se ungen sin. Ikke et forhold har jeg sett at mannen har dratt tilbake til Tyrkia. Du må da tenke at han og har følelser. Dette var egoistisk tenkt av det. Og utrolig slemt gjort.

      1. Det er jo nettopp det jeg gjør. Nå jeg var sint og redd sist han var her kranglet vi og sa dumme ting. Vi har for lengst ordnet opp og jeg skriver jo at jeg vet om mine feil og skal jobbe med de, på lik måte som han skal jobbe med sitt.

    6. Skjønner ikke hvorfor Mette får så mye kritikk her inne. Hun forklarer hvorfor de kranglet da han var her, at når hun blir redd kan hun si ting som hun angrer på etterpå, og skriver også at hun og hennes ektemann har snakket om dette etterpå. Hva er problemet? Hadde det vært bedre om hun tok en løgn, skrev at hun sjelden eller aldri ble sint og la til at livet var perfekt da han var her? Alle mennesker som har hatt samboer eller har vært gift vet at forhold går opp og ned, at man av og til kan såre partneren fordi man selv er sliten eller redd. Altså ingenting uvanlig med det Mette skriver. Det jeg reagerer på er det hun sa til ham om barnet, men samtidig vet jeg at Mette ikke er en kald fisk, som vil bruke deres ufødte barn som et våpen mot barnefaren.

    7. Du inviterer inn i en privat sfære, som er veldig sårbar. Personlig kan jeg ikke forstå hvorfor vi skal vite hva du og din mann krangler om. Når du likevel legger det ut, med åpent kommentarfelt, forventer du vel også reaksjoner.

      Min reaksjon går på at du har sånn tro på at deres måte å kommunisere på vil bli bedre. Som nyforelskede, som nesten ikke har truffet hverandre, ville jeg trodd at hele forholdet skulle være et overskuddsfenomen. En positiv rus der den andres væremåte, reaksjoner og kommentarer avfeies smilende som sjarmerende bagateller. For de fleste av oss kommer hverdagene med manglende forståelse, mistenksomhet, krangler og sinne når forholdet har vart noen år. Når slitasjen begynner å sette spor og gnage.

      Om din metode med å bevisstgjøre deg selv vil gjøre neste treff bedre for begge to vil vise seg. Jeg håper da inderlig det! Det er ikke min oppgave å felle dom over noen..
      Lykke til!

      1. Vå kommunikasjon ER mye bedre 😊. Vi krangler ikke nå, vi kranglet da han var i Norge. Mye vil være anderledes neste gang han kommer, så ja jeg tror at det da vil flyte bedre. Jeg jobbet utrolig mye natt når han var her og det førte til en hel del andre negative ting, slik som lite søvn, kortere lunte og mindre energi. Var i tillegg gravid og da er jeg mer følelsesladet enn vanlig. Jeg synes det er viktig at jeg ser hva jeg horde feil, lære av det og gjøre det bedre neste gang ❤️

    8. Synes det er utrolig at dere krangler så mye når dere ikke har vært sammen mer eller lenger. For meg så høres det ut som du bestemmer alt. Er ikke rart han blir syk og har magesmerter. Han må jo bli redd og usikker.

      1. Vi kranglet når han var her og har snakket om det i ettertid. Jeg jobbet mye natt, sov lite, var gravid, mye hormoner, han prøvde å slutte å røyke, det var mye nytt for han, han var mye alene osv osv… Det er masse grunner for at forrige Norges besøk var vanskelig og jeg synes det er viktig å fortelle at dette var vanskelig og ikke rosa flygende skyer. Jeg bestemmer absolutt ikke alt, men det jeg skriver går utifra mine feil og ikke andres. Jeg ønsker ikke å skrive om andres feil, nettopp fordi det er feil av meg, så jeg fokuserer på mine egne. Vi elsker hverandre og ønsker ett liv sammen, men da må vi også jobbe med våre feil.

    9. Jeg forstår det slik at hvis hun oppdager at han lurer henne på noen måte, vil hun gå fra ham slik at han vil måtte reise tilbake til Tyrkia. Det er jo der han har mesteparten av familien, og selvsagt hvis dette skjedde hadde han nok fått se ungen sin. Føler nemlig ikke at Mette er en som er evig sinna hvis noen sårer eller trykker henne ned. Har jeg misforstått det du skrev?

      1. Ja om han skulle ha lurt meg, hadde jeg gjort det. Langsint har jeg aldri vært og heller ikke en person som vil andre noe vondt. Men når jeg er sint eller redd, så sier jeg idiotiske ting av og til. Ikke til feemmede, men til de jeg virkelig er glad i. Etterpå sier jeg selvfølgelig unnskyld og vi snakker om det og ordner opp. Men jeg prøver å jobbe med denne siden av meg nå frem til han kommer tilbake. Vi vil nemlig ikke ha flere slike opplevelser.

    10. Jeg forstår tanken bak innlegget, men noen ting holder vi for oss selv, privat. Disse tankene dine, får meg til å miste min respekt og ‘heiaropet’ jeg hadde for deg, beklager. Bare det at du har disse tankene om hvordan du kunne tenkt deg å løse livet dere har lagd sammen ved en evnt skilsmisse, sier mye om deg.

      1. Takk for din mening. Når jeg er sint eller redd sier jeg ting i forsvarsmekanisme. Det er ufattelig dumt og til tider idiotisk, men jeg som person er ikke et dårlig menneske. Langt ifra perfekt, men ikke et dårlig menneske

    11. Hei.
      Synes du er tøff som er så ærlig, og kan forstå at man føler for å beskytte seg selv og sitt barn når ting er litt usikkert.
      Jeg mister ikke respekt for deg, er selv aleneforsørger (ufrivillig) og da blir man kanskje litt ekstra var og påpasselig.
      Leser jo hva du skriver og det er at du jobber med deg selv og ikke at dette er svaret ditt.
      Ønsker deg og dine alt godt og det ordner seg seg helt sikkert til slutt.

      1. Tusen takk ❤️. Jeg har I tidligere forhold enten gitt opp for lett fordi jeg er redd eller jeg har blitt forlatt fordi jeg er redd. Redd for å bli såret, redd for å bli forlatt og redd for å ta feilt valg. Det er dette som gjør at jeg i situasjoner hvor jeg føler meg i fare går i en idiotisk forsvarsmekanisme. Men vi har snakket mye om det i ettertid og vi/jeg jobber med det. ❤️

    12. Han kommer til hverdagslivet i et helt nytt land, kjenner ikke kulturen, klimaet, folket, uten jobb, ikke vært i forhold før, ingen egne, trygge rammer. Venter sitt første barn i disse fremmede omgivelsene.

      Han trenger vel raushet og forståelse.

    13. Hmmm jeg tror jeg og veldig mange andre har fått et helt annet inntrykk av deg. det er ikke første gang du fremstår egoistisk og setter dine behov først foran han. Jeg syns litt synd på han nå for han må nok føle seg helt forferdelig. Det ville jeg gjort om min bedre halvdel skulle sagt noe av det du sa selv om du sier at du sier det når du er sint eller redd. Da burde du dra til psykolog Mette og få hjelp med å tenke før du snakker. Det kan være ødeleggende og ikke bare går det utover han men også barnet deres. Jeg syns du gjemmer deg bak «sånn er jeg» og «jeg sier sånt bare når jeg vi krangler». Det er jo åpenbart noe du har tenkt på og som du tenker på, som du frykter, og når det oppstår noe krangling så sier du dette. Det er på ingen som helst måte riktig. Det krever like mye jobb av begge to for å få til dette ekteskapet. Det er tøft, ikke mist respekten for han.

      1. Dette var da han var her i Norge. Vi har jobbet med det i ettertid begge to, da vi begge har sagt ting som ikke var så bra. Egoistisk er jeg ikke… Men du kan få lov å tro det om du ønsker ❤️ Jeg tenker vi alle har våre feil og mangler 😊 Dette har vært noen av mine.

    14. Jeg synes faktisk ikke det du skriver er så ille jeg, jeg har lest flere av innleggene dine om forholdet deres og mitt inntrykk er at du til tider tar han litt for mye i forsvar og at du fremstår litt naiv. Det å gifte seg og få barn med en utenlandsk mann kan til tider være en risikosport og det er dessverre nok av historier om ekteskap som ender med at barnefaren, og i noen tilfeller barnemoren, kidnapper barn tilbake til sitt hjemland. Jeg synes ikke det er feil av deg å gjøre mest mulig for at barnet skal vokse opp i Norge i tilfelle forholdet ryker.

    15. Skummel lesing, dette bør du lese flere ganger for deg selv. For dette må det bli slutt på! Skjønner livet er vanskelig, med store forskjeller mellom dere og fremmed språk for begge, men å bli så redd/skremt, er ikke bra for noen av dere.
      Så dette må du jobbe med ja. Det blir ikke enklere med et barn inne i bildet. Spebarnstiden er ofte den vanskeligste tiden i er forhold. Så du bør være rimelig sikker på forholdet , før baby blir født. Jobbe med at hans måter er like bra som dine osv. Hvis du ikke kommer i mål med egen jobbing, bør du faktisk søke hjelp. Noen å snakke med om disse problemene du har. Ingenting er for vanskelig, hvis man bare ønsker å få det til.
      Ønsker dere lykke til.

      1. Tusen takk. Dette var når han var hos meg sist. Vi har snakket masse om det i ettertid og vi er begge bevisst våre feil. Innlegget handler nettopp om at jeg er bevisst og jobber med det.

    16. Jeg skjønner hva du mener. Du er direkte og man må lese litt mellom linjene. Synes det er bra du er klar og tydelig.

      1. Veldig få som klarer å lese hva jeg mener 😅 og jeg blir litt stresset av det. Av og til er personligheten min med alt av åpenhet og ærlighet en liten forbannelse. Vi sier vel alle dumme ting når vi er sint eller redd? Iallefall gjør vi det.

    17. Jeg har lest bloggen din fra starten og heiet på deg hele veien , men her forsvant litt av respekten jeg hadde for deg. Hva gir deg enerett til å bestemme hva som er rett for barnet ? At du er usikker og redd, skal ikke gå på bekostning av et barn som du har valgt og få med en tyrkisk mann. At du krever at barnet ska ha ditt ettternavn og ikke få dobbel statsborgerskap , hvorda er det rettferdig? Synes du ikke huysein burde få være med i den bestemmelsen ? Jeg har selv dobbel statsborgerskap , og jeg er så takknemnelig for begge mine kulturer, men jeg er mest takknemnelig for at jeg fikk muligheten til å utforske begge kulturene. Jeg forstår bare ikke tankegangen din, dine usikkerheter og redsler burde virkelig ikke blitt brukt som blackmail, det kreves 2 for å lage barn og det burde være begge sine foreldre sitt ansvar når det kommer til avgjørelser ang fremtiden, ikke bare mor.

      1. Jeg har absolutt ingen enerett og ingenting av dette vil gå utover barnet. Dette handler om at vi har slitt og at jeg nå prøver å jobbe med mitt og han prøver å jobbe med sitt. Jeg har MASSE feil og mangler og prøver virkelig å jobbe med de nå før han kommer tilbake til Norge. Vi snakker mye om dette og prøver å finne den beste måten å løse det på. Tror mye vil løse seg av seg selv.. At når ting er rolig rundt oss, så vil det ikke være så mye som påvirker stemningen. Angående at barnet skal ha kun norsk statsborgerskap og kun mitt etternavn er hva vi er enige om her og nå. Dette kan forandre seg etterhvert.

    18. Nå ble jeg litt sjokkert her, men håper det ikke er like brutalt som det høres ut til. Krangler dere mye eller bare virker det sånn? Håper uansett ting blir bra når han kommer til Norge igjen.

      1. Vi fikk mye oppå hverandre når han var her. Mye som påvirket og da ble ting ekstra tungt. Vi har selvfølgelig hatt masse gode, flotte og fantastiske dager sammen når han var her, men dessverre fikk vi flest dårlige dager. Dette håper vi blir bedre når han nå kommer tilbake. Da er jeg ferdig med nattevakter, ferdig med ABIP tullet, vi er mer forberedt og vi vil forhåpentligvis ha mer tålmodighet begge to.

    19. Jeg reagerte først som dere andre, men så leste jeg HELE innlegget. Og da ser jeg en reflektert dame som er bevisst sine feil og mangler og ser at hun må endre seg for at dette skal fungere. Hun sier jo selv at hun vet at han ofrer mest, og at hun et vant til å være alene og ha ting på sin måte og må lære seg at de er to om ting. Heier på dere jeg.

      1. Ååååhhhh tusen takk ❤️❤️❤️ Jeg vet veldig godt at jeg takler ting dårlig, at jeg er vanskelig å leve med og at jeg sier mye dumt i en opphetet situasjon. Men vi er to om det og selv om dette går på kun mine feil, så har vi feil begge to. Neste gang han kom er tror jeg alt dette blir bedre, da vi har snakket mye om det i det siste.

    20. Dette var brutalt å lese, tror du ordla deg feil. Jeg er gift med en i fra et annet land (jeg er selv født i det landet men oppvokst i Norge) jeg ble gravid før han kom til Norge og kunne aldri sagt noe sånn til min mann. Våres barn har norsk pass men dette ble vi begge enig om siden begge har det og Mine barn har mitt mann sitt etternavn. Om vi noen gang skilles kunne jeg ikke gjort alt for å ha sendt faren til mine barn ut av landet. Det er din mann som reiser ifra alt det han kjenner til familie og venner og kommer til en land hvor mye er ukjent. Istedenfor at du trygger han og gjør ditt beste for at han skal ha det bra gjør du det verre….

      1. Ja, både Hüseyin og jeg har gjort ting verre for oss selv i diverse situasjoner. Det har vært RÅ vanskelig og vi har hatt det vondt begge to. Jeg er ikke lett å leve med og Hüseyin er ikke vant til å ha en kjæreste (kone), så vi trår mye feil. Men vi lærer og vi snakker om feilene våre.

    21. Du bør ikke skrive teksten slik du gjør nå… Folk kjenner deg ikke, så da fremst år det du skriver veldig brutalt 😳

      1. Ja, mulig. Det var kanskje et elendig innlegg hvor jeg forklarer meg ufattelig dårlig. En krangel kan være ganske brutalt. Men det er hvordan en løser den som er avgjørende.

        1. Du er ei oppriktig, ærlig og bra dame, Mette, med bein i nesa. Tror bare mange oppfatter dette innlegget ditt feil dessverre..
          Jeg tror dere klarer dette, men dere må jobbe hardt, begge to ❤️

          1. Ja, dette skal vi klare og vi har snakket masse etter han var her sist. Nå er alt bra, men jeg er som sagt bevisst hvilken feil jeg har og jobber med å ikke la det gjenta seg neste gang. ❤️

    22. Nei uff, det her syns jeg ikke var ok lesning i det hele tatt. Stakkars, stakkars mann. Jeg tror ikke ting går lettere eller fungerer bedre ved at en part i et forhold må føles seg så underlagt og prisgitt den andre parten. Jeg har heiet på kjærligheten og dere, men nå fikk jeg virkelig et annet inntrykk av deg!

      1. Da beklager jeg så mye. Dette er ett innlegg hvor jeg skriver om mine feil og at jeg er bevisst mine feil. Jeg er laaaaaangt ifra perfekt og det vet jeg. Men dette er noe jeg jobber med og som sagt så er det ting som blir sagt når jeg er sint eller redd.

    23. Om mannen min krevde at våre barn kun skulle ha tyrkisk statsborgerskap og nektet de norsk hadde jeg fått panikk. Hadde han noen gang truet med å ta fra meg barna om det ble slutt hadde jeg aldri klart å stole på han eller vært trygg igjen. Det er ikke ditt barn, det er deres barn!

      1. Ja, det er vårt barn og vi skal oppdra det sammen her i Norge. Hva jeg sier i frykt og sinne, kontra hva jeg opprinnelig vil gjøre samsvarer sjeldent. Dette innlegget handler nemlig om mine feil, at jeg er bevisst feilene og at jeg prøver å jobbe med de. Men jeg holder fast på kun norsk statsborgerskap og mitt etternavn enn så lenge. Det kan selvfølgelig forandre seg, men her og nå er dette noe jeg har holdt fast på helt fra begynnelsen av.

        1. Sleipt at du bare vil ha ditt etternavn! Kan du ikke ha begge??? Og hva er farlig med dobbelt statsborgerskap?

          1. Jeg har hørt om så mange skrekkhistorier at jeg velger å være litt forsiktig i starten. Det er vårt felles barn, men nå i starten vil jeg være sikker på at barnet ikke kan reise ut av landet og bli boende i Tyrkia uten min godkjennelse. Ikke fordi jeg tror det om mannen min, men for å bare være på den sikre siden. Føler ikke det er sleipt, men kun å være forsiktig. Etterhvert vil nok dette muligens forandre seg… Men dette er vi enige om her og nå.

          2. Våre barn har bare mitt etternavn, selv om pappaen er norsk. Han har et utenlandsk etternavn, og vi ønsker ikke at barna skal bli “hindret” av dette f.eks. ifm med jobbsøk når de blir eldre. Er dette også sleipt? Eller gjelder det bare om barnefar ikke har norsk statsborgerskap?

    24. Ojoj, utrolig egoistisk. Barnet har jo like mye rett til far som til mor. Du valgte og få barn med en fra et annet land, barnet har ikke noe valg. Din viktigste oppgave er å tenke barnets beste, ikke hva som er best for deg. (I Norge har heldigvis foreldre like rettigheter, så tviler på at det kun er ditt ønske som er enerådende)

      1. Ja, jeg er kanskje egoistisk i mine uttalelser til min mann når vi krangler. Men nå er vi i starten på et ekteskap, har hatt en del turbulens og innimellom har vi begge vært redd. Da sier vi ting for å beskytte oss selv. Jeg elsker mannen min og jeg elsker barna mine. Tenker selvfølgelig på de jeg elsker før jeg tenker på meg selv når det først gjelder!

    25. Nei, uff! Det her Va virkelig fæl lesing!! Stakkars mann som har sånne «trusler» hengende over hodet! Det å ta ifra en foreldre barnet sitt, er aldri ok. FORDI barnet har KRAV på begge foreldre!
      Nå kjente jeg at jeg ble skuffet og respekten er virkelig dalende..
      jeg kan si dette fordi jeg var i en virkelig opprivende skilsmisse når min yngste var to år. Jeg kunne glatt ha driti i at hun skulle være med faren, for han flytte 3 timer unna. Men uansett kor mye æ hata mannen, så sto jeg på for at de to skulle være sammen så mye som mulig! Fikk også høre av han at jeg «tvang» han til å ha henne…
      Idag e æ VELDIG glad for det, for nå er hun 11 år ig mistet sin pappa i kreft for litt over ett år siden, men minnene av pappaen sin, de har hun..
      Så mitt råd er, vær varsom med hva du frarøver barnet ditt…
      krysser fingrene for at det går bra med dere, sånn at barnet ditt får beholde dere begge i livet sitt. Det fortjener h*n nemlig.

      1. Jeg har to barn og jeg har jobbet hardt for at begge skal ha faren sin i livet sitt. Ene har dessverre ikke det, men det er iallefall ikke på grunn av meg. Vil selvfølgelig gjøre alt jeg kan for at dette barnet også skal ha faren I livet sitt. “problemet” her er alt en kan lese og høre av skrekkhistorier og da blir en litt ekstra forsiktig. Så når jeg er skikkelig redd og vi har tunge perioder har jeg sagt dette i frykt. Mulig jeg må redigere innlegget da dere ser dette som at jeg vil gjøre det, og ikke som noe jeg sier i frykt.

    26. OM det var slik at du ønsket skilsmisse, så er det vel ikke helt rett å hindre en far i å se barnet sitt. Det ville vært grusomt både mot far og barn. Håper virkelig ikke det er slik du tenker – det er jo like mye hans barn dette. Man må møtes på halvveien om man skal få noe til å fungere. Han må også føle at ditt hus også blir hans hjem, ellers vil han jo leve på nåde.

      1. Når min datter var liten prøvde jeg i mange år at hun skulle få kontakt med faren. Flyttet til og med ut av Bergen for at det kanskje skulle bli noe. Og med min sønn er jeg VELDIG takknemlig og glad for at han har en fantastisk pappa i livet sitt 50% av tiden (og ellers ved behov). Så nei, tror ikke jeg vil hindre faren i å se barnet (og omvendt). Dette er nok veldig vanskelig for andre å sette seg inn i, men det handler altså om frykt. Men som jeg skriver her i innlegget, så jobber jeg med meg selv.

        Håper forøvrig at vi aldri blir skilt ❤️

    27. Nå blir eg virkelig sjokkert av hva du skriver ! Att uansett hvorfor, så lenge dere går fra hverandre så skal du sørge for han blir sendt til Tyrkia og du skal beholde barnet ? Nå syns jeg virkelig synd i den mannen din! Om han vil bli boende i Norge for og være sammen med sitt eget barn og han har etablert ett liv her, burde virkelig ikke være noe du skal sabotere ! Kjente eg mistet hele respekten for deg! Stakkars fyr !!

      1. Ja, jeg forstår hva du mener. Men vil du skal vite at dette er sagt av frykt for å bli såret. Vi er i startfasen og ting vil forandre seg, så det jeg sier nå er ikke nødvendigvis det som vil skje. Dette vet Hüseyin og selv om han synes det er skummelt, så forstår han tankegangen min.

        1. Så du skal ødelegge et menneskeliv hvis han ikke elsker deg nok?

          Dette er jo blackmail. Du putter jo han i en forferdelig mental situasjon. At du skal drive å true med å deportere han til et u-land, når han er faren til ungen din? Altså stakkars unge først og fremst. «Nei du, jeg ville ikke være med faren din lenger så jeg skippa han til et ustabilt land i krig».

          Stakkars Huseyin, låst i denne situasjonen. Så fort du mister interessen så mister han et helt liv. Alt handler ikke om deg. Også beskytter du det med at du ikke vil bli såret? Han må jo føle at han går på glasskår rundt deg.

          «Han forstår tankegangen min». Gjør han det, eller er han bare redd for å miste all kontakt med sønnen? Samt miste livet sitt her? Som om du holder en pistol mot han og sier «elsk meg!!»

          1. Merker at innlegget mitt ikke blir forstått slik jeg mente det. Men det er greit! Det er forresten ikke krig i Tyrkia og jeg tror det er en datter vi får og ikke sønn (vi fikk vite det var gutt I Tyrkia og jente i Norge).

            Jeg er klar over at det er urimelig sagt av meg og vi har nok begge sagt urimelige ting til hverandre. Dette innlegget handler om mine feil og hva jeg må bli bedre på. Så hans feil er ikke tatt med!

Siste innlegg