Himmel og helvete på samme tid.

I dag er det søndag og planen var egentlig at Amalie og tvillingene skulle komme på julemiddag her til oss i dag. Hadde tenkt å servere pinnekjøtt, middagspølse (siden sønnen min er så glad i det), pinnekjøttfett/smør og kålrabistappe til oss tre og kjøttboller med litt grønnsaker , saus og poteter til tvillingene. Men fikk beskjed av Amalie i går at hun er skikkelig forkjølet med sår hals og da bestemte vi oss for å heller spise julemat en annen gang.

Istedenfor skal min sønn og jeg spise wok etter hans ønske og kose oss med filmkveld her hjemme, bare han og meg. Men vi skal også hente Amalie og tvillingene for å kjøre til sykehuset og besøke et familiemedlem der i dag. Vi håper vedkommende snart kan komme hjem og iallefall før julaften, da denne personen betyr ekstremt mye for oss. Julen blir ikke det samme uten ❤️.

Det å pynte juletreet, sette opp julepynt, ha på julemusikk, drikke julebrus og ta turen på julemarked i løpet av denne helgen har virkelig skutt fart på julestemningen her i huset. Nå er vi nemlig i skikkelig julemodus, som for oss betyr å nyte, slappe av, spise god mat, ha filmkvelder med julefilmer og ikke minst ha full fokus på familie.

Savner virkelig å ha Amalie og tvillingene her, og en del av meg håper hun velger å flytte hjem igjen snart. Jeg er vant å se henne hver dag og nå går det alt for lang tid mellom hver gang og tvillingene utvikler seg så fort. Jeg føler jeg går glipp av så mye, at jeg ikke får være en del av det og at jeg mister den kontakten jeg hadde både med tvillingene og Amalie. Men jeg er jo tross alt “bare” bestemor og må vel bare finne meg i det.

Er iallefall overlykkelig over å ha sønnen min her og gir han en real overdose på oppmerksomhet og tid hver eneste uke han er hos meg. Jeg elsker ukene sønnen min er her og har han alltid mer en gjerne ekstra om faren skal på reisejobber. Er ekstremt takknemlig for at jeg er så heldig som har familie rundt meg og det er nok hovedgrunnen til at jeg er så sterk.

Fokuset mitt ligger på det positive og det er grunnen til at jeg ikke har nevnt Hüseyin i dette innlegget før nå. For nå er savnet ekstra høyt og det er vondt for oss begge at vi ikke fikk feiret denne julen sammen. Jeg vet av erfaring at det å leve sammen som kun kjærester/ektefeller er noe helt annet enn å leve sammen med felles barn uten mulighet for barnevakt. For oss venter det jo utfordringer hele veien og vi hadde trengt en jul eller bare en lengre tid sammen som kun oss, Hüseyin og Mette som kjærester. Men det får vi garanterer ikke nå.

I mai blir vi foreldre til et felles barn. I mai forandrer livet vårt seg og vi har ikke engang fått levd sammen over tid som kun kjærester. Det er vårt valg å bli gravid før vi har fått besøksvisum, men vi ønsket ikke vente og risikere at jeg ble for gammel til å få barn. Men selv om det er vårt valg, håpet vi virkelig på å kunne fått innvilget besøksvisum og fått et par måneder sammen uten å måtte reise frem og tilbake. Det fikk vi ikke og det gjør vondt.

Nå håper vi på at han får komme til fødselen og det var det vi prioriterte i klagen vår. Vi ønsket å klage istedenfor å søke igjen fordi vi ikke ville klare å skaffe samme papirer fra jobben hans, siden det er nå er stengt for sessongen frem til våren. (Ja, han burde ha kopiert og ikke levert orginalen). Vi så på klagen som eneste sjanse og tok den. Behandlingstiden kan ta opp til 6 måneder og det er rundt den tiden barnet vårt vil bli født. Så vi håper å få svar i god tid før, slik at vi ved eventuelt avslag får tid til å samle sammen nye papirer og søke om besøksvisum til fødsel.

Jeg krysser alt jeg har for at vi snart kan få en godkjent søknad og at Hüseyin kan være en del av svangerskapet, fødsel og få se sitt nyfødte barn. Jeg trenger det, barnet trenger det og ikke minst så trenger Hüseyin det. Han er nok den som har det verst og som synes prosessen er tøffere enn han var forberedt på. En ting er å snakke om det og tenke på det i forkant, men det er noe helt annet å stå i situasjonen og kjenne på følelsene og savnet. Vi hadde jo blant annet ikke tatt høyde for at jeg skulle få det så tøft og hvor vondt det ville være for han å ikke kunne være der for meg.

I en liten periode følte han seg så maktesløs og bekymret for meg at han hadde fysisk vondt og han har virkelig kjent på sinne, frustrasjon, smerte og utilstrekkelighet med å være i Tyrkia, mens jeg opplevde mye vanskelig og vondt i Norge. Nei, dette har vært like vondt for han som det har vært for meg, om ikke mer, på grunn av at han har sett og hørt meg i min vanskelig periode uten å kunne gjøre noe annet enn å snakke igjennom en telefon skjerm.

Blant annet var han skeptisk til noe jeg meldte meg inn i og han advarte meg mot det, som så mange andre også har gjort. Så da han fikk rett og konsekvensen ble at jeg måtte styre med tøffe mail og telefonsamtaler som ikke gjorde meg godt i en allerede vanskelig tid, så var det ekstremt tøft for han å bare sitte på sidelinjen og se på. Han ville ringe vedkommende selv, sende mail og fortelle hvor uproft og umenneskelige denne behandlingen var i tillegg til å støtte meg og hjelpe meg å bli sterkere. Men jeg stoppet han fra å ta kontakt med vedkommende og avslaget stoppet han fra å være her for meg. Så denne tiden har kanskje vært verre for han enn det har vært for meg og jeg elsker han bare enda høyere for den styrken, kjærligheten og tålmodigheten han har vist i denne perioden.

Jeg er på vei oppover igjen, selv om noen av tingene enda holder på og ikke er blitt ordnet. Jeg skal for eksempel på et møte på tirsdag som er helt feil og som ikke er riktig OVERHODET. Det kun på grunn av en fremmed bloggleser tok et valg basert på hva vedkommende har tolket utifra hva jeg har delt offentlig. Idiotisk og helt unødvendig da det absolutt ikke ligger noe sannhet i det.

Jaja, jeg velger å fokusere på det positive og tar et skritt av gangen. Det er desember og denne tiden skal ikke bli ødelagt av negative tanker, følelser eller andre mennesker som ikke vil meg godt. Livet er her og nå, og livet skal leves på best mulig måte ❤️. Så jeg gleder meg til å nyte alle disse magiske førjuls dagene med barn, barnebarn og resten av familien min.

 

Nyt dagen dere, for vi får ikke denne dagen tilbake.

-Mette

 

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

 

5 kommentarer
    1. Du skal se at det ordner seg med klagen på avslaget!🙏❤ Nå blir dere jo tross alt foreldre og, i tillegg til å være gift. Da har de ingenting de skulle ha sagt!👊👊
      Og det møtet på tirsdag, du er en fantastisk mor, enough said!!👊🙏❤
      Du kan gå inn i førjulstida med en god følelse, at vi er mange som tenker på deg, og 2020 vil bli et fantastisk år!🙏❤ Stor klem!🤗🤗

    2. Hvilket språk skal dere snakke til ungen deres ? 🙂 religionstilhørighet osv ? Er mannen din muslim?

    3. blir vel litt mye hvis amalie og tvillingene skal bo hos deg sammen med kjæresten når du venter barn og huseyn skal bo der også etterhvert

    4. Håper du klarer å kose deg i førjulstiden, søte Mette.
      Alt blir bedre når du har kommet deg helt ut av det du vet.
      Og når det gjelder det møtet, så vet du selv at du er god nok, og ingenting å bekymre seg for 🙂
      Så godt at du tross alt har Hüseyin – du er ikke alene, men har en som elsker deg og vil hjelpe deg der ute <3

      Ha en fin dag, klem fra Jo 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg