Jeg ble som ett dyr i Tyrkia

Ligger i sengen og tenker over alle opplevelsene jeg hadde da jeg var i Tyrkia for å gifte meg!

Bryllupet var jo helt fantastisk og det samme var Henna-night’en min. Det kan du forresten lese om, med å trykke HER for bryllupet del 1, HER for bryllupet del 2 og HER for henna-night.

Men jeg tenker nesten like mye, om ikke mer, på de dagene det bare var meg og Hüseyin. Dagene hvor vi var hjemme med familien og dagene vi to alene, kom oss ut i naturen.

Naturen var så fantastisk vakker i landsbyen hans, og vi trengte bare å gå rett utenfor porten på tomten og vi var alt i bunnen av fjellet. Fjellet som ikke var så høyt eller bratt, men som i mine øyne, er det vakreste fjellet jeg noen sinne har sett. Fargene gikk i grønt, brunt og grått. En nydelig fargetone som ble som ett maleri jeg kunne trakke rett inn i. Eller som en drøm jeg kunne ta og føle på!

 

 

Spesielt vakkert var det med knall blå himmel og ikke minst når vi gikk hjemover i solnedgang. Bare det å gå der rolig, mens jeg nødt hver minste detalj rundt meg og samtidig gå der sammen med mannen jeg har valgt å leve resten av mitt liv med. Nei, ord kan ikke beskrive hvor lykkelig jeg var når jeg gikk der i fjellet.

Den tryggheten, lettheten og kjærligheten jeg følte gjorde meg ufattelig lykkelig. Det var nemlig som om jeg hadde funnet veien hjem! For der i naturen, der i solen, der med ektemannen min og med insekter og dyr..  Følte jeg meg som en del av noe større.

Jeg følte meg fri fra alt av bekymringer og stressfulle dager. Fri fra mennesker og trafikk, og ikke minst så følte jeg meg så LEVENDE…

Her er to firfisler som skulle til å pare seg 😊

 

Tenker mye på disse fjellturen vi hadde. På stillheten vi delte, på ting han viste meg, lærte meg og ikke minst fikk meg til å smake på. For det å smake på naturen, gjorde ikke bare opplevelsen spennende, men også fullstendig HEL, om jeg kan si det sånn.

Jeg ble som ett dyr som gomlet i meg gress og jeg klarte ikke å la være å fantasere om at vi var de eneste menneskene igjen på jord eller at vi var ett ektepar fra den tiden menneskene levde i naturen. At vi bodde i en hule og måtte spise det vi fant eller klarte å fange.

 

Det var magisk og det føltes ut som jeg levde i en film jeg ikke ville slå av! Spesielt da vi dro ned til elven, som ligger ca 5 min med bil fra huset. Naturen der er orgasmisk vakker, om jeg kan si det rett ut. Det blåe vannet slår på en måte mot deg og gjør deg helt målløs av forelskelse. For jeg følte nettopp det… En slags forelskelse til naturen.

Vet ikke hva det er med meg og huler i fjellet. Men jeg er så ufattelig fasinert av det. Jeg ville gå inn i hver eneste hule vi så og det var ikke akkurat lite av dem rundt oss. Der var nemlig huler overalt og noen kunne vi rett og slett ikke nå på grunn av naturen, som mest sannsynlig har forandret seg i løpet av alle disse årene.

Det var landsbyer av huler og innimellom var det mest sannsynlig lukkede gravplasser inni fjellet. Noen av de større hulene kunne være på 3 etasjer og det var både romfordelinger og ganger.

 

 

Som jeg har skrevet tidligere, prøvde vi altså å lage baby i ett par av hulene. Altså… Vi var helt alene og situasjonen var spennende, så hvorfor ikke? Jeg er iallefall ikke flau over det og vil gjerne gjøre det igjen – mange ganger.

Det ble forresten ikke noe baby av det, selv om vi gjorde en sabla god jobb på å prøve, I hele 3 uker. Men det skal jeg ikke tenke på nå!

Nei nå skal jeg tenke litt videre på alle disse opplevelsene mine og samtidig felle en tåre for savnet etter min mann. Men det er heldigvis bare litt over en uke igjen, til jeg reiser tilbake til Tyrkia for å krype inn i armene hans igjen.

1 kommentar

Vi benytter nå Facebook som kommentarfelt, men du vil fortsatt kunne se tidligere kommentarer.

Siste innlegg