Vi har ombestemt oss…

Først og fremst ønsker jeg å takke for alle meldingene jeg har fått det siste døgnet på alle kanalene mine. Er helt fantastisk at det finnes så mange som enten ønsker å hjelpe med tips og råd, eller vil komme med lykkeønskninger og gode ord.

Jeg er nemlig helt satt ut over hvor mye og hvor mange som bryr seg om Huseyin og meg og vår historie. Veldig, veldig glad for at dere følger oss på veien og krysser fingrene for oss.

Bilde er tatt i landsbygden Ören (ett stykke fra Besni). Ligger ikke så langt fra grensen til Syria og er verdens nydeligste sted

 

Vi har ikke gått inn i dette med lukkede øyner og har selvfølgelig visst at dette ville bli en tung, lang og vanskelig vei. Men selv om vi visste det på forhånd, så gjør det jo ikke følelsene våre noe mindre når vi befinner oss midt oppi det.

Egentlig er jo alle stadiene veldig tunge hver for seg og jeg husker at savnet helt i starten var mye vanskeligere enn den er nå. Vi er på en måte blitt vant til å savne hverandre og det er blitt vår hverdag. Nå befinner vi oss i stadiet hvor vi er gravide og ønsker tid sammen og etter hvert bo sammen, og det stadiet er nok det som er mest synlig vanskelig for andre, mens stadiet vi har vært igjennom og det som kommer senere ikke vil være like synlig for andre enn oss som går igjennom det.

Har fått spørsmål om jeg angrer på mine valg nå som jeg sitter alene, gravid og med en ektemann i Tyrkia. Jeg kan forstå at noen kanskje tror jeg angrer og at jeg plutselig innser hvor tungt det faktisk er. Men dette har Huseyin og jeg vært forberedt på lenge og vi vet absolutt alle risikoene ved valgene vi har tatt. Vi angrer ikke på ett eneste valg og ville gjort alt det samme en gang til, om vi fikk muligheten til forandring. Det eneste er jo at ekteskapet i mars hadde sett bedre ut på papiret senere på året eller evt året etterpå. Men for oss var mars den datoen som var best av flere årsaker.

Vi vet i våre hjerter at vi ikke har gjort noe galt, at vi ikke har noen baktanker eller ikke kommer til å være en belastning for Norge. Vi er kun to mennesker som elsker hverandre, ønsker å stifte familie og leve sammen under samme tak. En dag vil den drømmen bli sann, det handler bare om tid!

Nydelige Ören og nydelige mannen min

 

Jeg har fått veldig mange forskjellige råd og tips angående søknader på både besøksvisum og familiegjenforening. Noen har erfaringer fra søknader som ble innvilget og andre har erfaring fra søknader som ble avslått.

Alle kommer med kjempe gode råd. Men det er også veldig mye forskjellig og det er vanskelig å vite hvilken vi skal gå for ettersom det tydeligvis ikke er noe fasit på hva som er rett og galt, men at det varierer fra sakene og saksbehandlerne. Det som den ene fikk innvilget søknad på, har en annen fått avslag på og selv om begge hadde samme utgangspunkt så er resultatet helt forskjellig.

Vi har tidligere blitt anbefalt å ikke nevne graviditeten før det er nødvendig og utfra avslag grunnen vi fikk, ser jeg jo at en graviditet kanskje kunne veid mer over på avslag siden enn på innvilgelse. Det som veide over på avslag siden nå er at Huseyin er ung, barnløs, ingen eiendom og ingen fast jobb (kun sessongarbeider) i sitt eget land. I tillegg skulle han besøke sin kone i Norge som ifølge ambassaden og UDI er ett veldig ettertraktet land å bo i. Dermed får vi avslag på faren for at han ikke kommer til å returnere til Tyrkia etter endt besøk.

Jeg har brukt hele natten mens jeg var på nattevakt til å tenke igjennom denne problemstillingen og prøvd å finne en løsning. Har også fått forskjellige tips på om vi burde klage, søke ny besøksvisum eller gå rett på familiegjenforening.

Snakket med Hyuseyin i går kveld og ble enige om at vi ønsker å klage på søknaden istedenfor gå videre på ny søknad, for klagebehandlings tiden ligger kun på 1 måned (Det er ikke UDI men ambassaden som har behandlet søknaden). Deretter vil vi se om vi går for en ny besøksvisum søknad eller om vi gå rett over på den store. Noen fraråder nemlig veldig sterkt å søke om familiegjenforening før en besøksvisum er blitt godkjent og andre sier at de fikk godkjent familiegjenforening uten at mannen hadde vært på besøk i Norge. Så vi føler virkelig at vi tumler rundt i mørket og ikke aner hvilken vei vi skal ta videre og hvilken konsekvenser det kan få for fremtiden vår.

Vi er nemlig begge livredde for å gjøre feil og er derfor veldig forsiktig med å ta forhastede valg.

Men vi har i alle fall bestemt oss for å klage på vedtaket og det ønsker vi å gjøre personlig på Ankara hvor vi begge to møter opp i skranten. For siden vi alt har fått avslag har vi ingenting å tape og vi vil legge frem alt vi har av papirer både på svangerskapet, på at Huseyin går på skole (usikker på om det var med i søknaden Hüseyin leverte) og på at foreldrene er gamle og syke. Så tar vi det fra der og planlegger neste skritt etter det!

Bilde av landsbygden Ören, som er hjemmet til min mann og mine svigerforeldre.

Derfor reiser jeg til Tyrkia så raskt som mulig og vil da mest sannsynlig treffe Huseyin i Ankara og så dra sammen hjem til familien hans i Ören (Besni) for å bo der en eller to uker, etter vi har levert klagen.

Reiser enten allerede kommende uke eller uken etter der!

 

-Mette

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

 

12 kommentarer
    1. Trist at det ikke gikk veien denne gang, ønsker dere lykke til videre! Synes dere virker realistiske i forventningene deres til prosessen, selv om man selvfølgelig håper så inderlig, og blir skuffet og lei når det blir avslag. Ambassadene og UDI holder seg til svært strenge og firkanta regler som det kan være veldig vanskelig å forstå, og muligheter for å bedrive skjønn i saker forsvant i enda større grad etter “flyktningkrisa” i 2015, med innstramminger i alle prosesser rundt visum og innvandring, takket være en hvis blond, blåøyd tidligere minister med skarp tunge, rasistisk retorikk, og kors om halsen, og hennes forbannede parti som aldri skulle vært i regjering. Beklager utblåsningen, men jeg blir så sint. Meldingen skulle egentlig handle om at jeg heier på dere og kjærleiken!

    2. Jeg støtter dere fullt ut, og dere trenger virkelig å få treffes nå!!!🙏❤ Håper så inderlig at dette kan lede fram til et positivt svar!!🙏🙏 Om ikke annet så får dere vært sammen, og det vil gjøre underverker!! Tenker så på dere i denne tunge stunden! Men husk det fins alltid et lys i enden av tunnelen!🙏❤

      1. Ja, nå klager vi med et lite snev av håp. Om det ikke hjelper, som kanskje er mest sannsynlig at det ikke vil. Så har vi iallefall prøvd. Deretter tar vi neste skritt og neste avgjørelse. Ett skritt av gangen. Gleder meg veldig til å ha en eller to uker med Hüseyin og svigerfamilien min nå. Vi trenger det veldig, både Hüseyin og meg. Neste tur blir da mest sannsynlig i februar

    3. Eg hadde ville sjekka opp om du faktisk får inn på ambassaden i Ankara. Det var veldig strengt når mannen min leverte dokumenta sine. Eg måtte vente utanfor.

      Då dei behandla søknaden vår for familiegjenforening tok dei ingen hensyn til at eg var gravid… ein søknad blir ikkje prioritert framfor nokon andre sjølv om ein er gravid.

      Lykke til!

      1. Vi slipper bare til der hvor Hüseyin tidligere har levert inn papirer og får garantert ikke snakket med noen (det spør vi ikke om engang). Men vi tar med alt av papirer og står tilgjengelig begge to om det skulle være noe i det vi leverer det inn. Vi får altså ikke gjort så mye med personlig oppmøte, men det er viktig for oss å gjøre dette sammen og at vi har muligheten til å ordne flere papirer eller noe, om det skulle vært behov for det.

        Det er forskjellige erfaringer rundt graviditet og barn i en søknad og alt Hüseyin og jeg tenker nå, er at det er verdt en sjanse.

        Vi må bare ta ett skritt av gangen og samtidig holde motet oppe

    4. Hei! La dere med oversikt over alle dine besøk? Selv gjorde vi dette, skriftlig oversikt med dato, hvor vi oppholdt oss og hvem vi møtte . La ogaå med bekreftelse på billetter, la også med foto for å bredte møte mellom familie, ekteskap osv. Vise troverdigheten.

      Var i samme situasjonen hvor jeg er eldre, han yngre uten fast jobb.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg