Utfordringer tidlig i ekteskapet

Vil først og fremst begynne med å ønske dere alle et riktig godt nytt år og samtidig takke så mye for det gamle. Jeg har begynt å lage en oppsummering av året mitt 2019. Men siden det tok lengre tid enn planlagt, tenker jeg det får komme i morgen istedenfor.

Håpe dere alle har hatt en fantastisk feiring og at starten på året ble som forventet ❤️

Middagen vår på nyttårsaften

I dag skal jeg på sein vakt og kjenner at det absolutt ikke er noe jeg ønsker nå som Hüseyin er her. Men dette var en ekstravakter jeg fikk for å kunne ta fri i julen. Skulle nemlig egentlig ha jobbet natt på juleaften, men spurte om jeg kunne få fri og da takket jeg ja til denne vakten i bytte. Så det er jo egentlig helt fantastisk at jeg fikk byttet den og dermed kunne fokusere på barna og Hüseyin i julen istedet.

Julen og nyttår har nok ikke blitt helt slik vi trodde og håpet. For uansett hvor godt du prøver å forberede deg, så kan du ikke forberede deg på følelser og tanker som uventet dukker opp. Det er MYE som skjer, mye å fordøye og samtidig mye å sette seg inn i. Det blir samtidig litt ekstra styr med gravid hormoner og nå nylig «slutte å røyke» følelser, siden Hüseyin bestemte seg for å slutte å røyke på min oppfordring. Så for å si det sånn, vi blir iallefall bedre kjent med hverandre i denne perioden.

Jeg har bedt Hüseyin om å starte å røyke igjen. Vil selvfølgelig at han skal slutte, men det blir for voldsomt når vi begge går rundt og er “ustabile” i en tid hvor vi heller burde fokusert på å nyte den lille tiden vi har sammen. Mulig andre klarer å være seg selv og ikke bli en utfordring når de blir gravide, men jeg klarer ikke det. Har rett og slett ikke så god kontroll på følelsene i graviditeten og overdriver uten at jeg selv legger merke til det. For å si det pent, da Amalie flyttet ut var jeg ca en måned gravid og hun sa lattermildt at hun var glad hun ikke skulle bo her under graviditeten min. Det var selvfølgelig sagt med humor, men det ligger MYE sannhet bak det og det vet jeg selv.

Skal innrømme at denne tiden og dette første besøket i Norge har vært en utfordring. Vi ser ting ved hverandre vi ikke har sett før og vi har måtte jobbe hardt for å løse ting som oppstår underveis. Men vet dere…det er jeg glad for! Fordi dette gjør oss bedre rustet til fremtiden og vi får løst opp i eventuelle tanker og følelser vi muligens har gått og bært på. Alle forhold og ekteskap vil ha sine nedturer/utfordringer uten at det betyr at noe må ta slutt. Det betyr bare at en må jobbe med det, finne løsninger og samtidig blir en bedre kjent på godt og vondt.

Du kan godt si det er rart at vi har så mye utfordringer så tidlig i ekteskapet og spesielt siden vi ikke kan treffes så ofte. Men vi synes det er ganske så normalt med tanke på situasjonen. Det er nemlig ikke lett å ha et ekteskap når en bor i to forskjellige land, har to forskjellige kulturer, forskjellige religioner, forskjellige språk, forskjellige kontaktbehov, er blitt gravide før vi bor sammen og spesielt nå som Hüseyin er her og han er den som må være hjemme i et hus på landet, mens jeg jobber. Nei, dette er ingen dans på myke roser uten torner og det har jeg heller ingen ønske om å gi utrykk for.

Men det er som sagt nettopp ved slike motganger en løser opp i ting, blir bedre kjent, forstår hverandre bedre og finner løsninger på hvordan en skal ha det i fremtiden. Det er tungt og det er til tider sykt frustrerende, men jeg er glad vi har fått denne muligheten til å gjøre dette nå, før han kommer tilbake til fødselen.

 

-Mette

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

En tøff helg..

Da er vi kommet til en ny uke og jeg velger å se på det som en ny start. Vi klarte oss igjennom min første nattevakts periode og selv om det var en tøff helg, så er jeg egentlig glad for at vi opplevde det så tidlig.

Les om den opplevelsen ved å trykke her. 

Vi har fått snakket mye og Hüseyin er takknemlig for at jeg så hvordan han har det, uten at han trengte fortelle det selv. Han er nemlig litt av den typen som ikke vil “plage” de han er glad i med ting han synes er vanskelig. Altså vil han ikke gjøre meg bekymret, trist eller lei meg og holder derfor ofte slike ting for seg selv.

Alt jeg tenkte stemte selvfølgelig ikke 100%, men jeg så at han har det vanskelig, jeg registerte at han føler seg ensom og jeg bestemte meg for å ta det opp med han der og da. Først fant vi ingen løsninger, da jeg tross alt jobbe og når jeg jobber flere nattevakter på rad, så må jeg også prioritere søvn og hvile mellom slagene. Jeg kan heller ikke gå over på dag, da det betyr turnus meddagvakter, kveldsvakter og langvakter. Noe jeg absolutt ikke har muligheten til på grunn av manglende barnevakt for min sønn. Jeg har gode avtaler med familie og barnefar hvor jeg alltid får barnevakt på natt. Men når en vakt begynner 14:45 og varer frem til klokken 22:00 eller når det er en langvakt fra 10:00 – 22:00, så er det mye vanskeligere å få ordnet med barnepass. Derfor er det best at jeg fortsetter i den stillingen jeg har.

Da vi snakket ble vi enige om små endringer som kan gjøre situasjonen litt bedre. Hüseyin bør foreksempel komme seg litt ut av huset hver dag. Derfor vil vi enten ta oss en liten kjøretur ut for å handle, eller han kan ta seg en gåtur når jeg sover. I tillegg prøver vi å møtes enda litt mer på det fysiske (kyss, klapp og klem) i min nattevakts periode. På dette punktet er vi veldig forskjellig og det blir ekstra merkbart når jeg er trøtt og sliten etter jobb. Så med at jeg gir litt mer, selv om jeg egentlig ikke føler jeg har energi til det, så betyr det mye i denne settingen og er dermed veldig viktig.

Resten tenker vi vil gå seg til og vil være noe vi etterhvert blir vant til, så lenge vi har en åpen dialog og tar tak i ting FØR det får muligheten til å eskalere. For vi kommer ikke bort ifra at det er en vanskelig omstilling og det er mye inntrykk, følelser og tanker involvert i det å komme til et nytt land med en helt annet kultur, klima og hverdag enn en er vant til. Spesielt når en vet at det ikke er kun en ferie eller i perioder, men noe en fantastisk har valgt skal bli den nye hverdagen og det livet en skal ha fremover. Jeg vil nemlig tro at det var mye lettere for meg da jeg var i Tyrkia, siden jeg visste at det bare var besøk og at livet mitt fremdeles skulle fortsette i mitt eget land uten de største forandringene. Men for han så er alle forandringer, alle nye inntrykk og alt han opplever en del av hans fremtid og det nye livet han har valgt.

Jeg forstår han veldig godt og jeg ser forskjellene i livet han har i Tyrkia og her i Norge veldig godt selv. Alt av småting har nemlig en innvirkning og når alt samles kan det lett føles overveldende til tider. Han trenger tid til å fordøye det og ikke minst til å bli vant til det. Så det er nok en periode vi bare er nødt til å gå igjennom og da er det viktig at jeg står stødig ved hans side, slik at han ikke føler seg så alene. Jeg tror også at det både er viktig og bra at jeg er oppmerksom på hvordan han har det og jeg er veldig glad jeg la merke til forandringene hos han nå i helgen. Vi har en veldig god kommunikasjon i vårt ekteskap, men noen ganger ønsker en ikke å såre hverandre og holder derfor litt igjen.

I dag skal vi på det lille senteret her hos meg for å kjøpe inn nyttårsmiddag. Hüseyin fikk muligheten til å velge middag og han ønsket å spise det samme som vi fikk servert på juleaften hos min mor, så da blir det pinnekjøtt. Jeg elsker pinnekjøtt og gleder meg noe helt enormt til en romantisk nyttårsmiddag for to hjemme sammen med mannen jeg elsker. Ikke minst blir det utrolig kjekt å stå sammen på kjøkkenet og lage denne maten sammen. Kanskje en ny tradisjon er på vei til å bli skapt og at vi fra nå av alltid vil stå sammen og lage pinnekjøtt til nyttårsmiddagen både for oss selv, barn og barnebarn. I år blir det bare oss to som sammen går inn i det nye året. Men jeg vil selvfølgelig ringe begge barna mine for å takke for alt de har betydd frem til nå og hvor mye jeg gleder meg til fortsettelsen.

Etter vi har handlet i dag vil vi nok dra hjem igjen slik at jeg får samlet energi etter nattevakten. Men nå har jeg kun én seinvakt (ekstra vakt) denne uken og ikke noe mer jobb før helgen igjen. Så nååå skal vi ut å oppleve Norge litt sammen igjen. Det blir kino, natur, restaurant, bytur og kjøretur denne uken og det trenger vi etter denne helgen ❤️.

 

-Mette

 

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

Kulturkræsj – sluttet å smile!

Når to verdener møtes, så er det opp til hver enkelt hvordan en ønsker å løse det. En kan se på det som en berikelse at en har ulik bakgrunn og kan dermed trekke ut det beste fra begge, istedenfor å se på eventuelle utfordringer. Men i praksis kan dette være vanskelig, selv om en både har snakket om det og prøvd å forberede seg på det.

Vi har snakket mye om den situasjonen vi befinner oss i akkurat nå. Har planlagt og vi er blitt enige om hvilken hverdag vi ønsker å ha sammen i Norge. Jeg har til og med overdrevet det negative med min kultur og det livet jeg lever, fordi jeg heller ville at han skulle bli positivt overrasket enn skuffet. Men nå som vi sitter midt oppi det, så ser jeg at forberedelsene vi gjorde faktisk ikke var gode nok alikevel.

Hüseyin har nok fått kultursjokk og selv om han sier det motsatte, så ser jeg at denne helgen ikke lå til forventningene han hadde skapt seg. Jeg har nemlig nattevaktshelg og da går tiden min i å jobbe på natt, sove langt ut på dag, spise, slappe av og deretter inn på nattevakt igjen. Så han er alene mesteparten av tiden og i den tiden vi har sammen er jeg trøtt og sliten uten energi til noe annet enn å samle energi til ny vakt. Han smiler ikke lengre…

Været ute er grått og trist med mye regn, vind og en stemning han ikke er vant til. Før han kom hit snakket han om at han ville gå mye turer og at han likte regn og kulde veldig godt. Men nå som han er her, ser været ut til å tynge han veldig. Han går kun ut for å ta seg en røyk, virker trøtt og sover en del på dag når jeg selv sover. Jeg tror ikke han trives.

Han gjør forresten en fantastisk innsats og blir foreksempel med hver gang jeg lager middag. Han vil lære å bruke hvitevarene mine, kjøkken utstyret mitt og han vil lære seg å lage norsk mat. For som han sier, så ønsker han å hjelpe til mest mulig etter barnet vårt er født. Da vil han lage mat, gjøre husarbeid og ellers stille opp der han kan. Han klager ikke, forventer ingenting og sier absolutt ikke noe negativt om verken meg eller det livet jeg lever. Men jeg både ser det på han, forstår og innser at denne overgangen faktisk blir enda tyngre for han enn hva vi var forberedt på.

Jeg er vant å leve alene med barna mine. Vant å styre dagene selv og ikke trenge å lage plass til et annet voksent menneske. Har mine rutiner, vaner og fokuseringer som fungerer for meg og har gjort det i maaaange år. Noe som kanskje spesielt er synlig nå i nattevakts periodene mine. For da er jeg vant å komme hjem til et sovende hus, et hus som er stille og hvor jeg kan lande litt etter jobben før jeg går å legger meg. Når jeg legger meg trenger jeg “space” og minst mulig forstyrrelser for at jeg skal klare å sovne. Lyder i første etasje er jeg vant til, men soverommet må jeg ha alene. Våkner så ut på dagen og tiden er inne for å lage middag. Etter middag plasserer jeg meg i sofaen for å slappe av de siste timene før jeg skal på jobb igjen. Denne tiden er veldig viktig for meg og jeg trenger å koble av. På jobb kan det nemlig være mye støy i form av høye rop og det er ofte i tillegg veldig psykisk tøft på vaktene. Så jeg trenger tid for meg selv, trenger ro og jeg klarer ikke for mye kyss, klapp og klem! Med barna er det anderledes og lettere, for de trenger meg på en annen måte og det er slik jeg er vant til å ha det.

Denne arbeidshelgen har vært tøff og det blir nok vanskelig å finne en løsning. Jeg MÅ jobbe og jeg må ta vare på meg selv i nattevakt periodene. Enda viktigere er det jo nå som jeg er gravid, da det både er tyngre og vanskeligere å jobbe natt nå. Så hvordan vi skal løse dette er for meg et mysterium. Men han har som sagt ikke klaget eller sagt noe negativt. Det er bare jeg som leser kroppspråket og situasjonen. Jeg ser nemlig at han ikke trives, at han føler på lange, tunge og ensomme dager og at han savner livet i Tyrkia. Helt ærlig, så forstår jeg om han egentlig ikke vil komme tilbake ved neste planlagte tur. Men jeg vet han vil gjøre det alikvel på grunn av meg, fødselen og babyen vår. Hjerte og samvittigheten hans er for stor til å la meg sitte alene med det.

Hüseyin ønsker selv å leve etter norsk kultur og stort sett kun spise norsk mat. Han gir avkall på mye og det er nok en liten storm inni han på dette området. For selv om han ønsker det, er det nok veldig vanskelig å forandre noe en har hatt hele livet. Men han klarer seg utrolig bra så langt, selv om han synes mye er uvant. Jeg er RÅ stolt av han og ikke minst imponert over hvor fort han passer inn og hvor raskt han lærer norsk. Men er han lykkelig? Nei det er han nok ikke akkurat nå..

 

-Mette

 

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

En dag med kultur for Hüseyin

Da var enda en dag føke avgårde og jeg føler egentlig litt for å sette på bremsene allerede, selv om det bare er gått tre dager siden han kom til Norge. Men alt går jo så utrolig fort og jeg er livredd for at det plutselig blir 20 januar, uten at jeg føler meg klar for at han skal reise ifra oss. Blir nok uansett aldri klar og det vil garantert være vondt når han reiser, uavhengig på hvor godt forberedt jeg er eller ikke. For han er jo min ektemannen, min bestevenn, min sønns stefar og hans kompis.. Altså et menneske vi både ønsker og trenger her sammen med oss. Men heldigvis kommer han uansett tilbake i mars og skal bo med oss i to måneder til, før han må reise hjem igjen.

I dag sov vi lenge, uten at vi har fått sovet noe særlig sammen. Hüseyin sovnet nemlig på sofaen etter at min sønn hadde lagt seg og jeg sovnet mens jeg skrev gårsdagens blogginnlegg. Sovnet, våknet, skrev litt mer, sovnet, våknet, skrev litt mer og “so and so on”. Hadde planer om å vekke Hüseyin slik at vi begge kunne gå opp å legge oss i sengen. Men før jeg kom så langt, så sovnet jeg også.

Klokken seks på morgenen våknet vi og kravlet opp i sengen for å sove videre. Så stod vi ikke opp før ca klokken elve om formiddagen. Da var vi godt uthvilt, men samtidig godt sliten etter masse inntrykk de siste dagene. Så vi koste oss med god frokost, før vi kastet oss i bilen og kjørte inn til sentrum. Her skulle vi nemlig på museum og siden det stengte klokken 16:00 hadde vi ikke så god tid som vi i utgangspunktet hadde planlagt. Museumet er pusset opp og har vært stengt de siste årene. Men etter å ha vært der i dag, må jeg faktisk innrømme at jeg likte det gamle museumet bedre enn det nye. Nå har nemlig mye av sjarmen blitt borte og det var litt for mye moderne.

Det koster nå 120 kroner for én voksen og barn er gratis. Det er ikke lov med medbragt mat lengre og det er kommet en moderne kafé med høye priser inn på museumet. Heldigvis får en gratis tilgang til museumet ved siden av (litt bak) med den samme billetten. Her er det nemlig enda ikke blitt pusset opp og stemningen er slik den alltid har vært. Vil uansett anbefale museum om en enten er på ferie, besøk eller bor i Bergen. Men har du vært der en gang, har du på en måte sett det for en lang stund og slik var det ikke før oppussingen.

Etter museumet tok vi en liten biltur rundt i byen, før vi kjørte innom en matbutikk for å handle inn til middagen i dag. Jeg hadde bestemt at vi skulle ha løvbiff, slåttspoteter, bearnaise saus og grønnsaker, da det er utrolig lenge siden vi har hatt det og fordi jeg tenkte det var noe Hüseyin ville kunne like. Hüseyin har forresten spurt om jeg kan lære han å lage mat og da spesielt norsk mat, fordi han ønsker å ta seg av det når babyen vår er født. Så i dag lagde han middagen helt selv, med veiledning fra meg selvfølgelig. Både selve maten og selve utstyret jeg har på kjøkkenet er veldig uvant for han, så han har mye å sette seg inn i på en gang. Men han gjør en veldig god jobb og vil nok kunne lage masse god mat i fremtiden.

I dag reiste min sønn til faren, så nå vil det kun bare være Hüseyin og meg her hjemme i én uke. Nå i helgen skal jeg dessverre jobbe nattevakter, så helgen blir nok kjedelig for han. Men til uken skal vi nok finne på mer og det gleder vi oss til. Vil forresten se om jeg kan skrive litt om kultur forandringene og annet han har reagert på, nå i helgen.

 

-Mette

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

Hüseyin sin andre dag i Norge.

Ett litt vell seint innlegg i dag, da det rett og slett har vært noe hele tiden og det er først nå som min sønn har lagt seg og Hüseyin er ute og tar en røyk, at jeg har tatt meg tid til å skrive.

I dag bestemte vi oss for å komme oss ut av huset etter å ha hatt en rolig dag her hjemme i går. Men siden min sønn skal hjem til faren i morgen for så å være der over nyttår, så hadde vi lyst å finne på noe han ville sette ekstra pris på. Hadde egentlig tenkt oss på museumet, men da Amalie sendte melding hvor hun spurte om vi ville være med på Leo’s lekeland istedetfor, så takket vi selvfølgelig ja til det.

Jeg har jo en 7 seters volkswagen caddy maxi og har i utgangspunktet dermed god plass i bilen. Men siden jeg har tatt ut de bakerste setene for å ha plass til Amalie’s tvillingvogn så har jeg ikke plass til oss alle seks på en gang. Derfor valgte jeg å kjøre bort på Leo’s lekeland med Hüseyin og min sønn først, for så å kjøre å hente Amalie og tvillingene etterpå. Min sønn og Hüseyin har veldig god kontakt og har helt siden vi var i Tyrkia for å besøke Hüseyin, alltid vært gode venner (i tillegg til stesønn og stefar). Så det å levere de først er absolutt ikke noe problem, om noen skulle ha lurt på det.

På Leo’s lekeland hadde jeg mest fokus på å hjelpe Amalie med tvillingene og Hüseyin tok automatisk på seg det å hele tiden se etter min sønn og forsikre seg om at han hadde det fint. Tror helt ærlig at Hüseyin er mer hønestepappa enn jeg er hønemamma og jeg er egentlig veldig hønete. Alt gikk bra med oss alle, selv om Hüseyin fikk noen vondter etter å ha blitt lurt opp i diverse rutsjebaner av min sønn! Så etter en stund med lek satt vi oss ned for å spise lunsj. Barna fikk slush, Hüseyin og meg delte en cola og så delte vi alle to medium pommes-frites. Tvillingene hadde med egen mat.

Da vi skulle hjem tok jeg med meg Amalie og tvillingene først, stakk innom en bensinstasjon som var åpen slik at Amalie fikk handlet litt til kvelden og deretter kjørte de hjem til leiligheten. Så kjørte jeg tilbake til Leo’s lekeland for å hente Hüseyin og min sønn som fremdeles var der og ventet. Fant de sittende å prate i en sofa med hvert sitt glass med vann. Det er fantastisk morsomt å høre dem snakke forresten, for de forstår hverandre og bruker både norsk, engelsk og kroppspråk når de snakker.

Før vi kjørte hjem tok vi oss en liten sightseeing med bil rundt i nærmiljøet og kjørte til slutt ut på aboretet for å gå ned til sjøen. Hüseyin syntes det var helt fantastisk nydelig med skogen rundt, sjøen og solnedgangen, så vi ble en stund for å hilse på endene og kaste litt stein i vannet. Deretter kjørte vi hjem og jeg lagde hjemmelaget (egenversjon) lasagne, mangosalat og hvitløksbrød til middag mens Hüseyin lærte min sønn litt tyrkisk.

Etter middag har vi spilt apebuzz og monsterbuzz på Playstation 2, som er et fantastisk gøyt spill hvor fire stykker kan spille samtidig og hvor det er umulig å ikke le og kose seg sammen både store og små. Min sønn fikk nemlig både Playstation 2 og masse spill av meg til jul, som jeg hadde kjøpt på finn.no til veldig lave priser. Vi har PS3 fra før av, men har ikke funnet like gøye spill til den som vi hadde til Ps2 vi valgte å gi bort for flere år tilbake. I tillegg har min sønn hatt en lengre opplæring med Hüseyin for å lære han norsk og han er i tillegg skikkelig nøye på at Hüseyin uttaler det HELT korrekt. Utrolig morsomt å høre på og jeg har delt litt av det på snapchaten min.

I morgen drar min sønn, Hüseyin og jeg inn til sentrum for å gå på museumet, før vi kjører sønnen min hjem til faren. Han skal nemlig feire nyttårsaften der, siden han feiret jul med meg. Skal forresten jobbe nattevakt denne helgen, så det kan bli spennende å se hvor kjedelig det blir for Hüseyin at jeg sover bort mesteparten av dagene i jobbperioden min. Men han hadde veldig lyst å besøke familien min igjen snart og da tenker jeg at helgen er perfekt til det, da jeg har så lite energi til noe annet.

 

-Mette

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

Min manns første julefeiring

Håpe alle har hatt en fantastisk flott julefeiring. Selv har jeg hatt en av de aller beste feiringen i mitt liv og kost meg sammen med barna, mannen min og familie.

Her spiller Hüseyin sammen med sønnen min.

 

Hüseyin hadde litt nerver før vi gikk bort til familien min, men det forsvant raskt etter vi var kommet inn dørene og han fikk hilst på alle. Han ble nemlig raskt en del av familien og det det føles som om han hadde vært en del av oss i mange år. Samtalen rundt bordet og i dagligstuen gikk både på norsk og engelsk om hverandre, I tillegg til en lett god stemning med masse humor. Til julemiddag hadde vi pinnekjøtt, poteter, kålerabistappe, fett/smør og hotdog til barna. Hüseyin hadde aldri smakt pinnekjøtt før og var forsiktig med første porsjon og tok derfor bare litt på fatet. Men han syntes det var kjempe godt og forsynte seg flere ganger med stor apetitt etter det. Til dessert hadde vi riskrem med bringebærsaus, bær med krem, kransekake og iskrem. Så selv om vi alle I utgangspunktet var veldig mette, klarte vi å spise masse dessert i tillegg.

Etter middag hadde vi noe nytt der alle fikk ett nummer hver og min sønn ropte opp hvem av nummerene som skulle få trekke en liten pakke først. Alle nummerene ble trukket og alle hadde fått valgt pakker, før vi begynte å åpne dem. Etter det ble det levert ut små oppmerksomheter i form av sjokolader og lignende. Dette er nemlig første året hvor vi har sluttet å kjøpe gaver til hverandre og hvor det kun er de små barna som får gaver. Jeg må faktisk innrømme at denne metoden hvor det var mer fokus på stemningen enn selve pakkene, var MYE bedre enn å ha ett lass med gaver vi skal åpne hver. Det var nemlig mye mer latter, mange fler smil og mye lettere stemning enn noen sinne og det er er stort med tanke på at vi alltid har god stemning, mye latter og smil i min familie.

Amalie og meg hadde jo kjøpt gaver til hverandre, til Hüseyin og til barna, men det åpnet vi her hjemme før vi dro på familiemiddagen. Noe som også var både enklere og veldig koselig. Vi slapp foreksempel å bære pakker bort og så bære innholdet tilbake igjen etter besøket. Men til neste år tenker jeg å overtale Amalie til å ikke kjøpe noe til meg, men at vi fokuserer kun på barna og at jeg kjøper til henne siden hun er mitt barn. Jeg er uansett veldig fornøyd med hvordan det ble gjort i år og kan virkelig anbefale det å slutte å kjøpe gaver til de voksne videre.

Vi måtte dessverre gå fra besøket relativt tidlig da tvillingene ble trøtt og humøret dalte. Vi valgte nemlig å gå hjem sammen med Amalie og tvillingene, slik at hun ikke ble sittende alene etter barna var lagt. Så resten av kvelden ble brukt til å spille brettspill og se film fra sofakroken. Hüseyin var sliten og trøtt etter lang reise, så jeg informerte selvfølgelig at han kunne gå opp å legge seg om han ønsket det. Men han ville se film sammen med oss og sovnet raskt ved siden av meg på sofaen. Etter alle var lagt vekket jeg Hüseyin og vi gikk opp å la oss for natten.

I dag da vi våknet ble vi liggende lenge å snakke om reisen han, hans første juleaften og inntrykket av Norge så langt. Reisen hadde gått over all forventning, selv om det hadde vært litt vanskelig å finne frem i Oslo. I Bergen stod jo min sønn og jeg klar å ventet på han når han kom ut, noe han forøvrig hadde spurt om vi kunne gjøre og da fikk samtidig se hvordan vår bybane er siden vi hadde parkert ved et bybanestop. Juleaften var virkelig en fantastisk opplevelse for han og han er veldig glad for å ha fått oppleve det og for å få treffe hele familien min i denne settingen. Selve Norge har han ikke sett så mye av, men gleder seg til å se mer av naturen og av min hverdag etterhvert som dagene går.

I dag skal vi bare slappe av hjemme og ha fokus på å kose oss med diverse spill, mat og snop. Han ønsker en litt rolig start, noe som passer perfekt siden alt er stengt nå I romjulen.

-Mette

 

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

Hüseyin kommer til Norge i dag.

Først av alt så vil jeg starte med å ønske dere alle en riktig god julemorgen. Tenker det er få som leser blogger på selveste juleaften, men jeg følte nå alikevel for å oppdatere dere litt på hva som nylig har skjedd.

Har ikke vært så flink på å oppdatere bloggen i det siste og har nesten dårlig samvittighet for det, siden jeg vet at ikke alle leserene mine følger meg på snapchat. Det har nemlig skjedd så mye de to siste dagene, at bloggen dessverre ble nedprioritert. Noe jeg egentlig ikke ønsker skal skje hver gang det skjer mye i livet, så tenker det må bli et nyttårsforsett.

Det som har skjedd er at Hüseyin er på vei til Norge NÅ og vil lande i Bergen klokken 14:30 i dag, på selveste juleaften. Snakk om å få verdens beste julegave da dere (smiler stort). Vi leverte jo inn en klage på avslaget vi fikk på besøksvisum søknaden. Det valgte vi å gjøre fordi vi kunne tilsette flere papirer til søknaden som vi håpet ville være avgjørende for klagen.

Vi kunne selvfølgelig søkt på nytt, men da hadde vi manglet papirer fra jobben siden Hüseyin hadde levert originalen. Så vi tok sjansen og jeg reiste ned personlig med mine papirer på graviditeten, ettersom vi måtte klage innen 3 uker. Vi fikk hjelp av et kontor i Ankara og fikk skrevet en kjempe flott klage som ble faxet direkte fra dette kontoret og inn til UDI. Alt var forresten gratis siden Hüseyin kjenner sjefen for dette kontoret og med klage så betaler du heller ikke til UDI, slik vi måtte ha gjort med ny søknad.

Hadde jo ikke ventet oss å få svar så raskt som vi gjorde og det å feire jul sammen hadde vi lagt helt fra oss da vi plutselig fikk svar på klagen. Vi fikk 90 dager med to innreiser og datoen vi hadde å fordele det på var 23 desember til 19 juni. Så vi har nå booket fly fra 23 desember til 20 januar og vil senere bestille fly for 2 måneder rundt fødselen min i mai. Det vil si at han kommer ca en måned før fødsel og reiser en måned etter barnet vårt er født. Opprinnelig ønsket vi mer tid etter fødsel, men det gikk ikke på grunn av datoene vi fikk godkjent.

Julenissen har vært her i natt og lagt gave under juletreet og snop ute ved restene av julegrøten min sønn satt ut i går. ❤️

Hüseyin startet sin aller første ferie og utlandsreise i går på lillejulaften. Det gikk litt i ett fra han mottok passet fra UDI og til han var på flyplassen i Ankara. Deretter tok han fly til Istanbul og har vært der på flyplassen over natten. Han har forresten litt flyskrekk, noe jeg så med egen øyne da vi tok fly sammen fra Adiyaman til Istanbul sist vinter. Det var faktisk andre gangen han tok fly, da første gangen var en gang da han var veldig liten. Så han er absolutt ikke vant til å reise og om jeg kan si det, like dårlig på stress som meg.

Klokken 09:00 tyrkisk tid reiste han videre mot Norge (07:00 norsk tid) og vil da lande i Oslo kl 10:55 etter vår klokke. Da setter han for første gang sine føtter på utenlandsk jord og vil oppleve norsk kultur og nordmenn som er på hjemmebane for første gang. Oslo er en stor flyplass og det kan være vanskelig å finne frem, så jeg sitter klar til å veilede om det skulle være behov. Jeg tror nemlig han må sjekke ut, for så å sjekke inn igjen siden han ikke har fått gjort det i forkant. Men han snakker bra engelsk og har lett for å prate med andre mennesker, så dette går nok veldig bra.

Han fikk forresten ikke med invitasjon papirene mine, da datoene var feil siden vi klagde og fikk godkjent etter den tiden vi i utgangspunktet søkte. Så det stresser Hüseyin litt med og er redd vil føre til problemer. Men ellers har han alt av papirer klart + ca 15 000 (norsk verdi) på konto og 5000 (norsk verdi) i kontanter. Hüseyin overasket meg nemlig med at han har spart opp til familiegjenforening vi snart skal søke, slik at jeg ikke trenger å tenke på det. Flybillettene som kostet 5006 kroner har han også betalt selv. Men jeg fikk i oppgave å booke, siden han ikke har gjort det før og ikke ville risikere å gjøre feil.

Her hjemme har jeg begge barna mine og barnebarna mine (tvillingene) som skal være her helt frem til fredag. I forkant har jeg og min store gravidmage ryddet og pyntet, men droppet julevasken. Det trenger jo ikke være skinnende reint i julen og tenker det er mer kos å vaske etter at julepynten er tatt vekk. Har også handlet inn masse mat og har planlagt middager for minst en uke. Noen vil sikkert reagere, men jeg har fokusert på hva barna liker og ikke på Hüseyin. For selv om han nå kommer og skal feire jul med oss, så er det barna som er i fokus og det er de som skal få mest ut av julen. Hüseyin blir jo på en måte noe som kommer ekstra, litt utenom og det forstår han selv veldig godt.

Han vil uansett ikke sulte eller lide på noen som helst måte og jeg tror at denne julen, som forøvrig er Hüseyin sin aller første jul, vil være noe han og meg minnes tilbake på når vi sitter gamle og grå i hver vår gyngestol. Jeg har selvfølgelig kjøpt inn gaver til han, litt matvarer jeg vet han liker og han vil få sin del av oppmerksomheten. Men han vet at barna alltid vil komme først, noe han forøvrig er veldig enig i.

Nb. Hüseyin har fortalt meg at da han var barn så tenkte han mye på julenissen og på at han skulle komme på besøk med gaver. Det skjedde jo aldri, så jeg tror at jul kanskje kan være en tradisjon han vil komme til å like. Han gleder seg iallefall sier han, selv om fokuset ligger mer på å treffe meg og barna og ikke på selve julen. Men når vi bor sammen i Norge er det norske tradisjoner vi skal følge og det har han vært enig med.

Ønsker dere alle en fantastisk julefeiring og husk at familie og tiden er det som er viktigst. I den sammenheng ønsker jeg også å sende en juleklem til deg som sitter alene i julen. Ensomhet kan nemlig føles ekstra tung på en dag som i dag. God jul.

 

-Mette

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

For gammel til å bli mamma?

For noen dager siden fikk jeg spørsmål om jeg kunne skrive et innlegg om hvordan det har vært for meg å bli gravid som snart 40 åring. Jeg ble nemlig gravid da jeg var 39 år og vil bli 40 år rett etter barnet er født.

Det var en dame på 38 år som tok kontakt. Hun vurderer å få ett barn til og har nevnt det for de rundt seg og hovedsakelig fått negativt tilbakemeldinger. Dette har gjort henne usikker, bekymret og ført til at hun plutselig følte seg eldre enn før.

De første sterke meningene jeg mottok var da Hüseyin og jeg ønsket å bli gravid. Både han som barnløs 28 åring og jeg som 38 år tobarnsmor og bestemor ble godt slaktet på forskjellige forum og i kommentarfeltet mitt her på bloggen. Ti år er ikke en stor aldersforskjell og om det hadde vært motsatt at mannen var eldst, ville absolutt ingen reagert. I tillegg legger mange alt for mye i tittelen bestemor og ser gjerne for seg den søte gamle damen som sitter å strikker i gyngestolen. Så det å ha denne tittelen som 38 åring gjorde meg tydeligvis enda eldre for noen.

Det tok ca et halvt år før vi klarte å bli gravid og innen den tid rakk han å bli 29 og jeg 39 år. I løpet av denne perioden ble jeg påvirket av kritikerne og følte meg gammel både fysisk og psykisk. Jeg begynte å tvile på om kroppen min fremdeles var i stand til å få barn og jeg begynte å tenke at jeg tok en alt for stor risk med tanke på kromosonavik. Ikke minst så jeg meg i speilet og fokuserte på rynker jeg har hatt lenge, men som nå begynte å plage meg. Det er rart med det, men slike negative og dømmende kommentarer kan ta plass uten at du helt merker det.

Vi ble gravid og selvfølgelig ufattelig lettet, lykkelig og takknemlig. Men samtidig klarte jeg ikke å gi slipp på denne nye følelsen av å være for gammel. Kommentarer fortsatte å komme og jeg filteret vekk det som kunne påvirke andre i samme situasjon. Samtidig økte frykten for at jeg bærte på et sykt barn og at det var min feil på grunn av min alder. Fokuset mitt ble derfor helt feil og jeg klarte ikke å slå meg til ro med situasjonen.

Samtidig som jeg ble gravid, fikk mye kvalme, oppkast, nedsatt energi, svimmelhet og mange andre normale fysiske plager i svangerskapet. Skjedde det også mye annet i livet mitt som gjorde at ting ble vanskelig, veldig vanskelig. Så jeg gikk inn i en depresjon og jeg klarte heller ikke å føle noen forbindelse med barnet i magen. Dette varte i ca 3 måneder før jeg endelig klarte å komme meg ut av det.

Jeg ga aldri opp og jeg jobbet hver dag med å løse opp i alt rotet som var hopet seg sammen. En viktig og avgjørende del i forhold til svangerskapet var når vi var på ultralyd. For her ble jeg ikke behandlet som en “gammel” gravid, men som en normal gravid. Etter du fyller 38 år (eller blir 38 år før barnet er født) får du tilbud om KUB test (risikovurdering) for å få vite noe om risikoen for kromosomfeil hos fosteret. Dette er tidlig ultralyd og blodprøve kombinert for å se hvor stor risiko det er for at barnet har kromosonfeil. Viser prøvene at det er fare for kromosonavik, så får du tilbud om fostervannsprøve eller morkakeprøve. For meg var denne prosessen tung da jeg følte meg så skyldig og egoistisk på grunn av alle kommentarerene jeg hadde lest. Heldigvis var mine prøver veldig fine og jeg trengte ikke å gå videre med fostervannsprøve evt morkakeprøve.

Men da jeg var på ultralyd hadde jeg fokus på at jeg var gammel og i en sammenheng jeg ikke husker nå, brukte jeg dette ordet til jordmor under ultralyden. Hun reagerte med å se alvorlig på meg før hun sa “nei, du er da langt ifra gammel og trenger ikke å se på deg selv som gammel gravid eller mor. Nå er det faktisk veldig mange som venter med å bli gravid til senere i livet på grunn av karrierevalg og du er absolutt ikke en av de eldste. Du har fremdeles tid til å få enda en til om du ønsker det” Jeg ble sittende igjen som et spørsmålstegn, var jeg virkelig ikke så gammel alikevel?

Etter det begynte psyken min prosessen med å komme tilbake til virkeligheten og jeg klarte sakte men sikkert slippe tak i den dårlige samvittigheten, følelsen av at barnet mitt var syk og redselen rundt det hele. Jeg hadde latt meg bli påvirket av fremmede mennesker som ikke vil meg noe godt og jeg hadde latt det få så stor innvirkning på meg at jeg selv begynte å tro på det.

Jeg er nå snart 5 måneder gravid og formen min er helt på topp. Kvalmen og oppkast ga seg for noen uker siden og energien er tilbake for fullt. Fysisk er jeg ikke noe anderledes nå enn da jeg var gravid som 31 åring og jeg kan endelig nyte svangerskapet slik jeg hadde drømt om at jeg skulle gjøre. Har kjent liv i magen i et par uker, og nå som jeg kjenner det daglig har jeg fått det båndet og kontakten med barnet som jeg ønsket. Jeg er endelig gravid og lykkelig, samtidig som styrken min psykisk er bygget opp til å ikke bli påvirket av slike ting rundt min alder og min graviditet igjen.

Planen min er å fortsette i jobben min som nattevakt helt frem til permisjonen starter og jeg ønsker også å føde hjemme på mitt eget soverom sammen med Hüseyin og jordmor. Sistnevnte skal jeg ta opp på det første jordmor møtet og jeg håper med hele meg at det vil være mulig å gjennomføre. Ved sist fødsel for snart 9 år siden var jeg hjemme mye lengre enn det som er vanlig og sønnen min ble født 10 minutter etter vi ankom sykehuset. Fikk nemlig pressrier alt på parkeringen utenfor. Har aldri likt sykehus og den roen jeg hadde når jeg var hjemme, var helt fantastisk og perfekt for meg og slik jeg ønsker å ha det. Barnefaren plasserte jeg foran TVen mens jeg selv gikk rundt i huset og gjorde småting mellom riene.

Har egentlig ikke opplevd noe negativitet med min alder fra de rundt meg og folk jeg har truffet på. Så alt av negativitet har kommet fra folk bak tastaturet og da selvfølgelig anonym. Jeg vil nok aldri klare å påvirke disse menneskene til å forandre seg, men jeg vil alikevel minne på at slike kommentarer kan få større og mer alvorlige konsekvenser enn en kanskje tror. Liker nemlig å tro det beste om andre mennesker og at de kanskje ikke forstår hva de egentlig gjør eller at de ikke forstår omfanget og styrken i slike kommentarer. Enn at de faktisk ønsker å være dårlige mennesker.

Jeg fikk iallefall vite at risikoen for å få et barn med kromosonavik er veldig liten selv etter fylte 38 år. Det øker selvfølgelig med alderen, men en skal ikke måtte gå rundt og føle seg skyldig eller gammel av den grunn. Derfor håper jeg at denne kvinnen som tok kontakt med meg vil klare å stenge ute slike mennesker som ikke vet bedre enn å komme med kommentarer om at hun som 38 år og ønsker barn, er mer egoistisk enn andre som ønsker barn. Hun er enda ung, hun er vakker, hun er sterk og hun er smart ❤️ Vi kan aldri vite, men det vil forhåpentligvis gå bra for henne og hun vil kunne få ett barn, slik hun drømmer om.

Hüseyin ønsker seg flere barn og har alt spurt om vi kan få en til. Vi vet nemlig begge to at risikoen øker ved alder og vi vil jo ha minst mulig risiko. Så derfor har vi alt begynt å vurdere det og jeg kommer mest sannsynlig til å si ja til å prøve å få enda et barn med mannen jeg elsker og skal leve med i resten av mitt liv. Jeg vil da altså være 40 år når vi starter å prøve å få nummer to felles.

 

-Mette

 

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

 

Mine inntekter og utgifter uten filter (budsjett)

 

 

I år har jeg brukt svimlende 487 933 kroner som jeg synes er en utrolig høy sum og noe som burde ha gitt rom for at jeg kunne ha spart opp både buffer og spart til pensjon ved siden av. Men i fjor brukte jeg faktisk 528 166 kroner uten å klare å spare, så jeg følger tydeligvis tankegangen “å leve etter evne”, som jeg tolker til at du bruker de pengene du har uten å ta lån (se vekk ifra dette året hvor jeg gikk på en smell). Men selv om du lever etter evne går du hver måned i null og starter på nytt ved neste lønning. Det kan gå en liten stund eller det kan fungere i mange år. Men så kommer det en dag hvor det dukker opp store uforutsigbare utgifter som du da ikke klarer å betale. Dermed går du på en smell, slik jeg gjorde og ting vil etter det bare utvikle seg dårligere og dårligere om du ikke får hjelp.

Dette vil jeg unngå å oppleve igjen, så nå skal jeg “leve UNDER evne” som jeg da tenker blir at jeg bruker mindre penger enn det jeg har og vil dermed ha penger til overs som blir en buffer. En buffer skal være minimum én månedslønn har kunderådgiveren min i banken fortalt meg. Så i dag tenkte jeg, med oppfordring fra kunderådgiveren min å lage et budsjett for å vise hva jeg har brukt penger på i år og deretter skrive et innlegg i morgen om neste års budsjett.

 

Året 2019 har jeg brukt 487 933 kr som er ca 40 661 i snitt i måneden.

Annet posten kr 146 351 (snitt i mnd ca 12 000 kr)

Dette er min største post og inkluderer skatt, innkreving, lån, kreditt, renter, gebyr, kontantuttak og andre betalinger. Denne har vært så høy fordi jeg har hatt restskatt, nedbetalingsavtaler på kjøleskapet og møbler, ett kredittkort jeg fokuserte på å betale ned og annet både unødvendig og nødvendige utgifter.

 

Hus og hjem posten kr 139 855 (snitt i mnd ca 11 655 kr)

Nest største post som inkluderer lån, interiør, forsikring, strøm, kommunale avgifter og vedlikehold/oppussing. Lån og strøm er det som trekker opp mest, mens det kun er brukt 6 681 på interiør og 3 000 på oppussing i løpet av dette året.

 

Mat og drikke posten kr 63 253 (snitt i mnd ca 5 272 kr)

Her inkluderer det dagligvare, restaurant, hurtigmat, kantine, kiosk og bakevarer. Egentlig har jeg vært veldig flink å holde mitt planlagte budsjett på 4 000 i måneden i dagligvare (mat, vaskemidler, snop, såper osv), siden snittet i måneden her er 3 785 kr. Men jeg har brukt 1 487 kroner på restauranter og annen mat hver måned som da har ødelagt budsjettet mitt.

 

Bil og utgifter til bil posten kr 32 825 (snitt i mnd ca 2 736 kr).

Denne posten inkluderer bil, verksted, drivstoff, bompenger og parkering. Her har jeg brukt mest på verksted og relativt lite på de andre punktene. Denne posten er grei!

 

Handel og diverse kortutgifter kr 58 479 (snitt i mnd ca 4 874 kr).

Denne posten inkluderer klær, sko, leker, hage/blomster, taxfree, elektronikk og annet uidentifisert kortutgifter. Her er diverse kortutgifter størst og inkluderer blant annet mye utgifter på bil (reprasjon) og kjøp av visa og annen småhandel.

 

Reise og transport posten kr 29 059 (snitt i mnd ca 2 422 kr).

Her inkluderes det reise, hotell, fly, taxi og offentlig transport. Egentlig positivt overrasket over denne posten og synes den ser grei ut med tanke på hvor mye jeg har reist.

 

Helse og velvære posten kr 8 886 (snitt i mnd ca 741 kr).

Inkluderer trening, frisør, apotek og kosmetikk. Denne posten vil jeg ha helt bort til neste år. Det er faren til min sønn som betaler for sønnen vår sin trening, mens jeg har kjøpt telefonen og betaler telefon utgiftene til sønnen vår.

 

Media posten kr 8 398 (snitt i mnd ca 700 kr).

 

Her inkluderer TV, bredbånd, Internettjenester, programvare, bøker, spill og musikk. Ikke så mye å redusere på her, men skal ha bort det unødvendige

 

Siste post er fritid på kr 827 (snitt i mnd ca 69 kr).

Her er det kino og andre fritidsaktiviteter. Denne er overraskende lav og jeg ser vi kun har vært på kino én gang og akvariet én gang i år.

 

 

For å få denne oversikten har jeg brukt en ny side inne på nettbanken til sparebank 1 vest som heter «min økonomi» og gir deg full oversikt på hva du har brukt pengene på. Usikker på om andre banker har denne, men det er vell verdt å undersøke. For med hjelp til å raskt se hva du har tjent, hva du har brukt og på hvilken forskjellige poster pengene har gått ut til, er det veldig enkelt å sette opp et nytt budsjett for neste år.

Jeg har planer om å lage et veldig strengt budsjett for å spare opp både buffer og for å få en bedre pensjon. Men siden jeg ikke stoler på meg selv økonomisk har jeg valgt å sette pengene utilgjengelig for meg selv. Buffer blir spart i fond som banken hjelper meg med. Der vil det ta meg 2 uker å få ut penger, om jeg skulle trenge det. Noe som gjør det vanskeligere å bruke impulsivt og gjør at jeg faktisk kan klare å spare opp minimum én månedslønn som ligger på ca 40 000 kroner. For å spare til pensjon vil jeg fokusere på å betale ekstra ned på lånet. For målet er å bli gjeldsfri innen jeg blir pensjonist og det i seg selv vil gjøre min pensjontid mye bedre og lettere.

I morgen skal jeg blant annet dele et innlegg hvor jeg skriver mitt planlagte budsjett.

 

-Mette

 

 

Besøksvisum klage – fått svar!

 

Vi var ikke forberedt på å få svar så raskt, da behandlingstiden på klagen var opp til 5 måneder (om jeg ikke husker feil). Så da Hüseyin ringte meg i går kveld og sa at vi hadde fått svar, trodde jeg først han bare tullet med meg. Men siden han aldri har tullet om slike ting før, forstod jeg raskt at han faktisk hadde fått svar fra UDI.

Tror han prøvde å holde seg alvorlig, men det var veldig synlig at dette var et svar som virkelig berørte han så mye at han hadde tårer i øyenkrokene. Jeg spurte raskt om hva svaret var og han svarte med å sende meg et bilde som han ba meg lese. Så jeg trykket meg ut av kameraet hvor vi kunne se hverandre og inn i samtalen på messenger.

Der fant jeg dette skjermbilde:

 

Om du ikke kan engelsk, så står det altså at vi har fått innvilget søknaden til besøksvisum etter at vi klaget på avslaget. 90 dager besøk hvor han kan reise inn i schengen land 2 ganger om han ønsker det. Det vil si at i kan dele disse 90 dagene på to reiser eller ta alle 90 dager samtidig.

Jeg leste det, begynte å smile, leste det en gang til og hadde det største smilet da jeg åpnet kameraet og så min fantastiske mann sitte der å smile hele veien rundt fra øre til øre. Husker ikke hva jeg sa etter det, men jeg endte opp i en god blanding av skikkelig gråt og den største latteren jeg noen sinne har hørt komme ut av meg. Altså.. Herregud, vi har fått godkjent besøksvisumet og skal få lov til å ha masse tid sammen før vi blir foreldre. Dere aner ikke hvor lettet og lykkelig vi er og samtidig så sjokkert at vi ikke helt forstår at det er sant.

Det var faktisk første gang Hüseyin sa at jeg snakket litt for mye og at vi heller kunne snakke sammen senere på kvelden. Vanligvis er det nemlig Huseyin som ønsker å snakke mest, lengst og oftest, mens jeg ikke er like flink som han. Så det at han var den som avsluttet samtalen kun etter 1 time er ikke bare uvanlig, men det har faktisk aldri skjedd før. Men han hadde mange å fortelle det til og som han sa, nå visste han at vi snart vil være sammen igjen og da slappet han mer av.

I dag har han vært på jakt i fjellet med vennene sine og har derfor ikke kommet i gang med noe enda. Men jeg tror han hadde godt av å la det synke inn litt, snakke uforstyrret med kompisene oppe på fjellet og kose seg med jakten før alt “styret” begynner. For i morgen tar han bussen inn til Ankara og bor hos en kompis der i ett par dager. Der skal han nemlig innom det samme kontoret som hjalp oss med klagen (Hüseyin kjenner sjefen) for å få litt tips og råd, både om besøksvisum og om hva vi gjør videre.

Vi er nemlig litt usikker på hva som er best å gjøre videre. Om vi skal ta alle 90 dagene nå og søke besøksvisum til fødselen igjen, om vi skal dele opp de 90 dagene og ta litt nå og resten til fødsel og så søke familiegjenforening etter det, eller om vi skal ta 90 dager nå, søke familiegjenforening og samtidig søke D-visum slik at han kan være her på fødselen mens vi venter på svar på familiegjenforeningen. Alt dette vil han ta opp med han på dette kontoret og så henter han passet sitt på UDI, ordner reiseforsikring og bestiller flybilletter hjem til meg ❤️.

Jeg er utrolig glad for at jeg ble med ned når vi klagde på avslaget og selvfølgelig aller mest glad for at vi stolte på oss selv og valgte å klage selv om så mange mente vi gjorde et dårlig valg. Usikker på hva som avgjorde at vi fikk innvilget søknad etter klagen, men vi leverte både papirer på graviditet og termin, papirer på skolegangen til Hüseyin og at faren hans er syk. Grunnen til at vi ikke leverte det første gangen var at jeg ikke var langt nok på vei i graviditeten til at jeg hadde gode nok papirer, vi tenkte at skrivet fra jobben hans var nok og at skolepapirer var unødvendig og sykepapirene på faren leverte vi ikke fordi det tydeligvis ikke var godt nok på første søknad for ett år siden.

Tror ikke han klarer å komme hit før julaften siden det nå er helg, men vi satser på at han kan komme i romjulen og at vi dermed får feiret nyttårsaften sammen. Jeg skulle jo egentlig feire alene siden sønnen min er hos faren på nyttårsaften og Amalie blir hjemme med tvillingene og samboeren fordi det er det beste for barna i all støyen.

Herligfred dere…. Hüseyin skal komme hjem hit til meg og bo med meg i maaange uker.

 

-Mette

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask