I ett par dager nå, så har jeg hatt ekstremt følsomme brystvorter. Så følsomme at det faktisk er vondt både med og uten klær. Ikke nok med det, så har jeg vært veldig matsugen i det siste. Dermed ble det til at jeg lå i sengen på kvelden og funderte på om jeg kunne være gravid. For ømme brystvorter er jo ett av de tidligste tegnene på graviditet. Så der lå jeg altså og ble mer og mer bekymret etter hvert som timene gikk. Det er jo ofte sånn at jo mer du tenker, jo mindre sannsynlig er det at du får sove.
Kan ikke huske når søvnen tok meg igjen. Men jeg kan huske ett kaos av tanker som gikk igjennom hodet mitt den kvelden. Måtte jo legge en plan på hva jeg skulle gjøre om det var tilfellet. Problemet var at det ikke var så enkelt…
Jeg har vært gravid 3 ganger i livet mitt og har 2 barn. Det vil si at ett av barna mine ikke fikk vokse opp. Ett av barna mine fikk ikke oppleve livet med både oppturer og nedturer. Fikk ikke trekke inn frisk luft, kjenne regnet forsiktig treffe ansiktet eller gå barfot igjennom gresset. Ett av barna kroppen min har skapt fikk ikke oppleve livet og det kan til tider gjøre meg vondt å tenke på. Dette barnet ble skapt mellom de to barna jeg har nå. Det var ikke planlagt eller ønsket da forholdet jeg var i, var på vei til å bli avsluttet. Så vi vurderte abort den gang og jeg følte meg så dradd ifra den ene avgjørelsen til den andre. Etter mye frem og tilbake valgte vi til slutt å bære frem barnet. Eller det er vel mer rett å si at jeg bestemte meg for det og han godtok avgjørelsen min. Etter ett par måneder begynte jeg å blø og kroppen min kvittet seg med fosteret på egen hånd. Så på en måte tok kroppen min avgjørelsen for meg og det var nok til det beste, ettersom fosteret da ikke var levedyktig.
De to barna jeg har, har heller ikke vært planlagt og jeg vurderte abort på de begge to. Med min første graviditet var jeg bare 18 år og alle rundt meg anbefalte meg til å ta abort. Jeg var alt for ung og ansvarsløs til å ta vare på ett lite barn mente de. Husker jeg følte meg veldig presset fra alle kanter og vippet nesten over flere ganger. Men da jeg googlet utviklingen til livet jeg bar på og fikk vite at hjertet slo, klarte jeg ikke tanken på å være den som avgjorde om dette livet skulle få leve videre eller ikke. Med min yngste så var forholdet så ferskt og en graviditet ville gjøre alt mye vanskeligere for forholdet vårt. Vi hadde jo ikke blitt ordentlig kjent engang, følte vi. Så igjen kom spørsmålet opp om vi skulle ta abort eller ikke. Heldigvis ble vi enige om at vi hadde vært “dum” nok til å skape dette livet, så kunne vi ikke bare drepe det.
Nå sitter jeg som voksen og har to nydelige barn som jeg elsker høyere enn alt her i verden. Det har jeg gjort siden jeg kjente livet på innsiden av magen og vil gjøre til den dagen jeg ikke puster lengre. Tanken på at jeg en gang satt der å vurderte om de skulle få oppleve dette livet eller ikke, er så ufattelig ubehagelig å tenke på. Tenk at jeg (som selv ikke var planlagt hos min mor) satt der å vurderte det ut i fra MITT liv og hvor bra det passet inn hos meg. For hvor egoistisk tanke er ikke det? Selv synes jeg det er fryktelig egoistisk å vurdere om dette barnet passer inn i livet sitt. For tro meg… Velger du å beholde barnet, så vil det alltid løse seg på en eller annen måte.
For skal vi egentlig bryte inn å bestemme om ett liv skal få lov til å leve videre eller ikke?
Dette er nok ett sårt punkt. Det forstår jeg veldig godt. Spesielt om det ligger andre årsaker bak, som voldtekt og annet som gjør alt så mye mer komplisert. Det er mange som går å bærer på følelser rundt en abort de har tatt. Vil tro det er veldig få som tenker på en abort uten en vondt følelse som får sinne til å koke når de leser slikt som dette innlegget. Til deg vil jeg si at det gjør meg vondt at du valgte abort og at jeg håper du ikke plager deg selv med det som er gjort. For det kan du ikke gjøre noe med.
Selv sitter jeg her å tenker at hadde jeg vært gravid nå, så ville jeg måtte si opp nattevakten min. Jobben min som jeg er så glad i og ønsker å beholde i en god del år til. Videre utdanning kan jeg se langt etter og forholdet mitt ville fått en stor påkjenning ettersom vi er ganske så fersk. Jeg måtte ha flyttet ut fra huset mitt og inn til kjæresten (eller omvendt) og det er jeg ikke klar for enda. Ikke minst har jeg to barn med to forskjellige menn fra før av og ønsker ikke å ende opp med 3 barn med forskjellige fedre og så bo alene. Så nei… det passer meg så absolutt ikke å få ett barn nå. Men seriøst… Er det en grunn nok til å velge om ett liv skal få leve videre eller ikke, om jeg har vært “dum” nok til å skape det.
Jeg har aldri tatt abort og vil aldri komme til å gjøre det. Skaper jeg ett liv, er det ikke riktig å bare fjerne det fordi det ikke passer meg. Slik ser i alle fall jeg på det.
Med det sagt ser jeg ikke ned på noen som velger noe annet enn meg. Jeg vet at i land hvor abort er ulovlig er det mange som velger å prøve å kvitte seg med fosteret på andre måter. Det er jo selvfølgelig ikke noe jeg ønsker her i vårt land. Men igjen så er det å bli gravid i de landene mye verre enn å bli det her i Norge. Det å få barn her i Norge utgjør ikke at du blir utstøtt fra familien din eller at du blir straffet på noen som helst måte. Her har vi ett hjelpenett som fanger deg opp og gjør det mulig for deg å gi dette barnet ett godt liv. Selv om det kanskje ikke var det livet du så for deg i starten.
Synes dessverre at det er fryktelig mange der ute som tar alt for lett på abort. Er nok en del kvinner, men jeg tror nok flertallet er menn. For det er absolutt ikke BARE bare å ta abort. Vi som kvinner kan føle oss dradd i begge retninger og slite med avgjørelsen. Spesielt om mannen sitter på andre siden og presser på med abort. Og jeg vet at flertallet som ender opp med å ta abort angrer. Hvor mange som beholder tror du angrer?
Det å si at abort burde vært ulovlig er nok å ta litt vell hardt i. Men jeg skulle ønske at det var ett system en måtte igjennom. Nesten som en søknadsperiode hvor en får mer innblikk i hva hjelp en kan få og med mer støtte enn det er i dag. At vi ikke gjør abort så lett som det dessverre er blitt og at en sammen med fagfolk går igjennom denne prosessen sammen før en tar ett valg på vegne av dette lille uskyldige livet.
Hilsen en mamma som forguder barna sine og som aldri ville ha byttet de ut for noe som helst. Ingenting slår kjærligheten jeg får og gir hver dag. Jeg er rik…rik på kjærlighet.
(og, nei jeg er ikke gravid. Men en vet aldri, da det ikke er noen prevensjon som er 100% sikker.)