Reiser alene til Tyrkia for å gifte meg

Da har jeg ENDELIG kjøpt brudekjole og er plutselig ett skritt nærmere mitt tyrkiske bryllup.

Har aldri vært den jenten som har fantasert om bryllup og har heller ikke hatt noen sterke meninger om hvordan jeg vil ha det. Alt jeg har tenkt, var at jeg en dag ønsket å gifte meg og at jeg ville føle meg vakker i en nydelig kjole, langt hår som var delvis satt opp og litt bling for å gjøre det hele spesielt. Jeg så og for meg god mat og en sjokoladekake til bryllupskake, da det er favorittkaken min. Men mest av alt, så jeg for meg familien min med store smil rundt meg.

Så det er ikke drømmen min å reise ned til Tyrkia helt alene, for å møte opp til mitt eget bryllup. Faktisk så hadde jeg nektet å trodd på det, om noen fortalte meg om det for bare 1 år siden. For det å reise fra barna mine, for å gifte meg med enn mann de egentlig ikke kjenner, er såååå langt fra slik jeg trodde jeg var. Jeg gjør nemlig opprinnelig ALT sammen med barna mine og føler at tid vekke fra de, er bortkastet tid.

Men det var før jeg traff Huseyin. Jeg har nemlig forandret meg og jeg har forandret litt på prioriteringe mine. Barna mine kommer selvfølgelig alltid først og vil ALLTID gjøre det. Men jeg har begynt å prioritere meg selv litt i tillegg. Hva som er årsaken er vanskelig å si, men jeg vet at det skjedde en forandring i meg når jeg forelsket meg i han. For jeg har plutselig begynt å legge mer vekt på meg selv og min egen fremtid.

Barna vil jo en dag bli store og ønske å bo ett annet sted, enn i mitt hus. Amalie er jo selvfølgelig alt blitt stor og hun har til og med fått to barn. Men heldigvis bor hun hjemme enda, da jeg trives med å ha henne og tvillingene her.  Ville nemlig vært så lost uten henne her, da Brage bare bor her annen hver uke.

Men en dag flytter hun og tvillingene ut og da vil jeg være mye mer alene. Helt til den dagen Brage flytter ut og jeg blir helt alene!

Alene…. det er min fremtid, om jeg ikke tenker på å invistere i meg selv. Så jeg er glad det skjedde en forandring i meg og at det kanskje kan være godt for min egen fremtid. At jeg tenker litt mer på hva som gjør MEG lykkelig og på hva JEG ønsker for fremtiden.

Men nå bor mannen jeg valgte i ett helt annet land og vi må igjennom ett lass av søknader for at han en gang i fremtiden kan bo her med meg. Det skremmer meg litt… at det er så mye som kan gå galt og som kan være vondt.

Heldigvis er hva vi FØLER viktigst å følge, og ikke redselen på hva som KAN skje. For dette føles helt og holdent helt rett ut for meg og jeg er glad jeg traff min kommende ektemann, til tross for utfordringene vi har og vil komme til å få.

Så selv om det ikke vil bli slik jeg drømte om, så gleder jeg meg til å reise ned til Tyrkia, for å gifte meg med min tyrkiske kjæreste. Det blir kun meg, han og hans familie! Men det er greit og jeg føler meg ikke trist for det. Er rett og slett bare sånn det ble, og jeg tar det jeg får og gjør det beste ut av det.

Livet og kjærligheten er uansett verdt å følge hjertet på ❤️

0 kommentarer

Siste innlegg