Sannheten om meg…

Dette vil jeg kategorisere som et sterk og veldig personlig innlegg, selv om det er satt opp punktvis. Tanken min er at dere kanskje blir litt bedre kjent med meg, enn dere er nå.

 

  • Jeg traff min biologiske far for første gang da jeg var 16 år.
  • Min morfar var med meg når jeg skulle treffe min biologiske far og søsken for første gang.
  • Jeg hadde kontakt med min biologiske far og søsken fra jeg var 16 til 18 år, men så dabbet det av. Nå har vi ingen kontakt.
  • Fikk stefar når jeg var 4 år, som jeg kaller pappa/far.
  • Min mor og far bor i nabohuset og det tar meg 2 min å gå bort.
  • Mine besteforeldre bor i det andre nabohuset og det tar meg like kort tid å gå bort der, som til mine foreldre.
  • Har alltid hatt ett veldig tett og godt forhold til mine besteforeldre. Men når Amalie vokste til, overtok hun den rollen for meg, av en eller annen grunn! Mulig fordi jeg ble for opptatt med jobb og alt rundt (dårlig gjort av meg)
  • Jeg slet veldig med fagene og konsentrasjonen når jeg gikk på barne og ungdomskole.
  • Hadde lese og skrivevansker, I tillegg til konsentrasjonsvansker. Ble derfor tatt ut til spesialundervisning i omtrent alle fag.
  • Mistet troen på meg selv i denne perioden og trodde jeg var uintelligent og at jeg aldri ville klare å bli noe.
  • Ble derfor utagerende og holdt på å sløse bort livet med å være i feilt miljø.
  • Hadde alvorlig depresjon igjennom hele oppveksten,selv om familien gjorde så godt de kunne for å hjelpe meg ut av det.
  • Men så skjedde det “noe” når jeg var ca 18 år og som fikk meg til å ta meg selv i nakken. Usikker på hva som skjedde, men en dag bare bestemte jeg meg for å ikke leve slik lengre. Brøt kontakten med miljøet og flyttet ut av kommunen.
  • Deretter ble jeg uplanlagt gravid som 18 åring og følte alt raste sammen igjen.
  • Valgte å beholde barnet selv om barnefaren ikke ønsket det.
  • Det skjedde noe når jeg ble gravid… Jeg fikk nemlig et ansvar og jeg var nødt å tenke fremtid.
  • Har siden den gang festet og drukket ekstremt sjeldent (kan sikkert telle på en eller to hender hvor ofte jeg har drukket på 20 år)
  • Kom meg ut av depresjonen da jeg ble ung mamma og har kun hatt ett tilfelle av skikkelig depresjon på 20 år. Men jeg må konstant jobbe med styrken min for å ikke bli svak og der er jeg RÅ god!
  • Amalie ble det eneste jeg levde og åndet for. Hun ble nemlig den eneste (utenom familie) som jeg hadde kontakt med. Alt av vennskap hadde jeg brutt da jeg gikk ut av miljøet og senere når jeg flyttet vekk fra hvor barnefaren bodde.
  • Så jeg startet livet på nytt, sammen med datteren min i Bergen.
  • Jeg startet skolen og innså at jeg var smart nok og at jeg virkelig kunne bygge en god fremtid for barnet og meg selv.
  • Gikk fra de laveste karakterene på barne og ungdomsskole til å få 4’ere og 5’ere i omtrent alle fag. Skole var plutselig gøy!
  • Tok 2 utdanninger og sertifikatet på både bil og båt etter jeg ble mamma.
  • Kjøpte en stor båt som vi hadde i ett år og dro på sommerferie med. Solgte den med tap på høsten (angrer enda og savner båten min)
  • Da Amalie skulle begynne på skolen bestemte jeg meg for å gi henne et fast hjem. Så jeg satte igang prosessen med å få kjøpt egen bolig.
  • Fikk 1 million i lån og planlagte å kjøpe noe gammelt jeg kunne pusse opp. Men ved hjelp av foreldre og besteforeldre fikk jeg kjøpt en tomt av besteforeldrene mine, planerte tomten og laget ringmur ved hjelp av min far.
  • Gikk så til flere byggfirma for å få prisoverslag på tegningen jeg hadde fått ordnet.
  • Fikk bygget huset med råloft for 800 000.
  • Alt av sparkling, pussing, maling og gulvlegging har jeg gjort selv.
  • Traff faren til sønnen min og vi fikk altså en gutt sammen. Desverre varte ikke forholdet og vi gikk hver til vårt.
  • Faren til sønnen min er en fantastisk pappa og en av de snilleste menneskene jeg kjenner. Vi har veldig godt samarbeid og jeg er veldig takknemlig for det. Min sønn sin stemor er også helt fantastisk.
  • Begynte å pusse opp hele huset for et par år siden og har byttet ut kjøkken, gulv, vegger osv. Altså en skikkelig fornying.

Kunne holdt på i en evighet merker jeg, haha. Så tror jeg bare avslutter det her. Kanskje ble du litt mer kjent med meg igjennom disse punktene?

 

-Mette

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

 

19 kommentarer
      1. Vi hadde kontakt og så skled det bare ut for oss begge (alle). Er nok vanskelig å få den familie kontakten når en møtes så seint i livet. Fungerer kanskje for noen, men fungerte ikke for oss.

        Min biologiske far er en god mann og en god pappa for de andre barna. Men jeg klarte aldri å få følelsen av at vi er familie.

        Hadde selvfølgelig vært kjekt om vi hadde holdt kontakten, men det krever en innsats vi ikke klarte å gi.

        Men både han og søskene mine er fantastiske mennesker selv om jeg ikke har kontakt med de lengre. ❤️

    1. Jeg er en av de som ikke synes det er så fantastisk med så uhemmet utlevering av privatlivet. Husk at det som er på nettet forblir der. Ønsker du det?

      1. Hei.

        Jeg ser på dette som personlig og ikke som privat. Hadde jeg vært privat hadde jeg gått mer inn i tanker og følelser rundt de forskjellige punktene og kommet med hendelser!

        Jeg er voksen nok til å forstå at det som blir skrevet på nett, blir der.

        Hadde jeg ikke ønsket å ha det på Internett, hadde jeg ikke skrevet det 😊.

        Jeg tenker vi alle må bli flinkere på å forstå at vi alle er forskjellige. Ingen er bedre eller verre utfra om vi skriver blogg eller ikke, vi er altså bare forskjellige og har forskjellige tanker, følelser og grenser.

        Du liker ikke å være personlig i det offentlige og det er jo helt greit ❤️ Men jeg er ikke som deg.

    2. Du skriver at du ikke har noen venninner/venner og er lite sosial. Men du blogger og er veldig åpen og ærlig på bloggen. Ut i fra bloggen virker du veldig sosial og kanslke det kan bidra til at du får venninner du kan finne på ting med. Som å gå på kino, spise ute, shoppe med, gå turer med, dele interesser/hobbyer med osv. Nå har Amalie fått kjæreste og skal flytte ut, så da burde du priotere deg selv litt mer og kanskje ha en venninne eller to som du kan finne på ting sammen med.

      1. Jeg er veldig åpen, ærlig og lett å prate med både på bloggen og i virkeligheten. Men jeg har vansker for å slippe noen helt til alikvel, om du forstår?

        Vennskap krever også innsats og det er jeg veldig dårlig på. Liker å bruke tiden med å jobbe (både nattevakt og blogg) I tillegg til å være hjemme med barna. Det å gå ut, treffe folk og finne på ting kan ofte føles ut som stress.

        Husker jeg prøvde en periode og ble med på både fester, gikk på besøk og ut på byen. Ente alltid med at jeg angret og følte det ville vært bedre hjemme! Vanskelig å forklare, men kanskje det handler om vane!?

        Jeg er en skikkelig hjemme-elsker som slapper mest av i mitt eget hus. Har levd slik som dette i 21 år og føler egentlig ikke at jeg savner noe. Men husker det var en overgang da datteren min var liten og jeg stod hjemme alene (Amalie sov) og så ut vinduet på nyttårsaften. Da gråt jeg fordi jeg som 19 åring bare var hjemme hver eneste dag, mens andre på min alder kunne være ungdommer. Men jeg ble vant til det og sluttet til slutt å savne det “andre livet” 😊

        1. Forstår deg godt jeg. Føler egentlig ikke at jeg har det overskuddet som kreves for å investere i vennskap. Jobb og barn krever for mye. Er dessuten en introvert person som elsker mitt eget selskap! 🙂 Må si jeg er stum av beundring for alt du har fått til med huset, veldig imponerende!

      1. Nei, Amalie har ingen kontakt med faren sin dessverre. De har hatt litt innimellom i løpet av oppveksten hennes, men veldig sporadisk.

        Heldigvis har faren til sønnen min tatt imot Amalie som en datter og hatt god kontakt med henne, selv etter vi gikk ifra hverandre. Så hun har hatt/har en god farsrolle i han og det både trengte hun og fortjente hun.

    3. Det var et åpent og sterkt innlegg, og kjenner jeg ble stolt av deg. D er jo litt rart å skrive, men d var den følelsen jeg satt igjen med. Du er jente med guts! ❤️💪😀 Hilsen Synnøve

    4. Sterkt innlegg! Det er virkelig mye mer til en person enn man først ser(leser)… man vet ikke hva en person har vært igjennom og har med seg av bagasje.. derfor bør man ALDRI dømme en person bare ut ifra en blogg.
      Du er virkelig sterk og du virker som et veldig varmt menneske og en fantastisk mor! Barna dine er heldige som har deg <3 Stå på! Gleder meg til å følge videre 🙂

    5. Du er inspirasjon Mette! Tusen takk for at du deler og gir håp til andre som kanskje står i samme situasjon❤️
      Bloggen din har blitt min favoritt i løpet av kort tid😄🙌🏼
      STÅ på!!

      1. Det hadde vært fantastisk om jeg kunne vært.

        Liker ikke å snakke så mye fortid, da det er fremover vi alle bør se. Men noen ganger er det godt å se tilbake på hva en har oppnådd og hvor langt en er kommet. Trenger ikke å være noe stort eller voldsomt, ettersom alle små skritt vil bli ett stort skritt til sammen ❤️.

        Viktigste vi gjør er å ikke gi opp, samtidig å hele tiden jobbe for å ha et godt liv og ikke minst ha tro på oss selv.

    6. Utrolig kjekt å bli bedre kjent med deg!😀❤
      Føler du har gjort det beste utav mange vanskelige situasjoner som livet byr på for oss alle!🙏

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg