Tre små uker hadde vi…

Vi skulle for første gang ha tre hele uker sammen.. Tre uker hvor vi skulle gifte oss og bli mann og kone. Men mest av alt, tre uker hvor vi bare skulle være sammen.

Vi hadde planer, håp og forventninger begge to. Om både hva vi skulle gjøre, hvordan alt skulle bli, men og hva vi ville ha muligheten til å oppnå med 3 uker.

Alt gikk som planlagt med både papirarbeid, Henna-night og med bryllupet. Faktisk var dette det mest fantastiske bryllupet jeg noen sinne kunne ha fått. Jeg elsker opplevelsen min og jeg elsker minnene jeg har å se tilbake på.

Jeg føler meg 100% lykkelig og trygg i avgjørelsen med å takke ja til å leve resten av mitt liv sammen med akkurat denne mannen. En mann som er så lik meg selv, men samtidig gjør meg hel på de områdene vi er ulike. Vi utfyller hverandre og vi er begge like innstilt på å jobbe oss igjennom de dagene ting ikke er så lett.

 

Kommunikasjon og fysisk kontrakt er limet vårt, og det skal vi jobbe for å bevare igjennom ett langt liv. Ikke minst humoren og våre felles interesser. Vi snakker en del om det… Hvordan vi skal takle fremtidige utfordringer!

En av forventningene våre som vi hadde til disse tre ukene, var å bli gravid. Jeg har to barn fra før av, men har aldri håpet eller prøvd å bli det før. Derfor trodde jeg nok at det var mye lettere, enn det faktisk er. For i mitt hode var det bare å ha sex på riktig tid, så ble det baby av det.

Vi hadde jo tre uker på oss, så da ville vi jo klare å klaffe med tiden… Tenkte jeg! ” Men jeg tenkte feil, dessverre.

 

Jeg ble nemlig ikke gravid og har både 2 graviditetstester og mensen, som forteller meg det. Vi ble selvfølgelig veldig skuffet og lei oss, begge to. Spesielt siden jeg var så sikker på at jeg faktisk var gravid, de siste dagene jeg var i Tyrkia.

Men nå som jeg innser at det faktisk er mye vanskeligere enn jeg trodde, er jeg blitt PISS REDD for at jeg kanskje ikke kan bli gravid mer. For tenk om egg kvaliteten min er blitt så gammel og dårlig at det ikke vil bli noe baby, uansett hvor lenge vi prøver. Tenk om jeg aldri mer får oppleve å gå gravid, føde en baby og amme igjen! Eller at jeg ikke får gitt mannen min opplevelsen av å bli pappa!

Akkurat nå er DET min største frykt… Å ikke kunne få barn sammen med mannen min.

Jeg har vært babysyk og har ønsket meg ett barn til, i mange år nå. Så selv om jeg alt har to fantastiske barn, er dette noe som virkelig er veldig viktig for meg. Ikke minst har det blitt enda mer viktig nå som jeg har en fantastisk mann som ønsker det samme som meg.

 

Han fortjener virkelig å få egne barn og bli pappa. Det er en rolle jeg vet han passer og ikke minst så vet jeg at han brenner for det familielivet med meg og barn. Han vil bli en fantastisk pappa og stepappa, det er jeg ikke i tvil om.

Men om ikke jeg kan gi han det, så vet jeg ikke hva jeg skal gjøre! Han ønsker å gå videre med medisinsk hjelp, om vi ikke blir gravid, og det er jeg selvfølgelig med på. Men om ikke det heller fungerer, så er det mulig jeg ber han finne en annen dame som kan gi han det familielivet han drømmer om. Selv om det knuser meg helt..

Men jeg elsker han og ønsker han kun det beste i livet. Så om det betyr å gi slipp, så gjør jeg det. Vi lever jo tross alt bare en gang og da er drømmer veldig viktig.

Selv vil han ikke høre snakk om det og blir såret når jeg sier det. Han forstår meg, men vil ikke at vi gir hverandre opp, uansett om vi får felles barn eller ikke. Da vil han heller at vi finner en annen løsning på å bli foreldre sammen.

 

 

 

Vi er blitt enige om å ikke tenke så mye på om vi blir gravid eller ikke, sånn at vi ikke stresser med det. Skjer det, så skjer det, liksom!

For om 2 uker drar jeg tilbake til Tyrkia for å være med min mann i 1 uke. Deretter vil jeg reise ned minst en gang i måned, for at vi kan være sammen.

 

6 kommentarer

Vi benytter nå Facebook som kommentarfelt, men du vil fortsatt kunne se tidligere kommentarer.

Siste innlegg