Vanskelig å la ting ligge…

Jeg vet at jeg ikke burde, at jeg må slappe av, senke skuldrene, ta det med ro og være litt uselvisk rugemaskin nå som jeg er gravid. Men nå som jeg føler meg litt bedre, er det utrolig vanskelig å sitte i ro uten å gjøre alt som burde blitt gjort!

Først og fremst, så må jeg bare få takket dere alle for alt av tips og forståelse jeg har fått i det siste. Det har nemlig hjulpet meg veldig til å forstå at det hele er en reaksjon på alt som har skjedd i det siste.

Det begynte nemlig før jeg tok graviditetstesten og ble etterhvert forverret, uten at jeg forstod helt hvorfor. Jeg har jo vært gravid før og da opplevde jeg det absolutt ikke på samme måte. Så det var vanskelig for meg å akseptere at det “bare” var graviditeten som gjorde meg så tom og rar. Derfor var det lett for meg å tenke at jeg kanskje var på vei inn i en depresjon.

At jeg hadde det tungt psykisk, ja helt klart. Men det var “normale” årsaker til det og det var etterhvert en stor trøst for meg å tenke på. For det har virkelig skjedd mye på kort tid og jeg har hele tiden gått på høygir, frem til alt bare ble stille…

For plutselig var jeg gravid etter ca ett halvt år med stort fokus på å bli det og med stresstanker på om jeg var for gammel eller ikke. I tillegg flyttet Amalie ut, sammen med tvillingene sine. Mine to barnebarn som jeg har hatt rundt meg siden de ble født og Amalie som alltid har bodd her hjemme med meg. Tilbake satt jeg alene med ett tomrom i meg og en følelse av å være “rar” uten å forstå helt hvorfor. Jeg så jo selv at overgangen i livet mitt var stor og at en som gravid er mer følsom enn ellers, men det var allikevel vanskelig for meg å akseptere at det var normalt å føle det slik.

Ekstra tungt ble det da jeg ikke klarte å fungere i hverdagen lengre ettersom både slapphet, trøtthet og kvalme fikk meg til å ligge strak stort sett hele dagen. Da ble det for mye og det gjenspeilte seg jo selvfølgelig i mine innlegg, ettersom det stort sett var det eneste jeg følte på og opplevde.

Så kom vendepunktet og den kom raskt! Et vendepunkt jeg faktisk kan gi dere all æren for og noe som jeg er evig takknemlig for. Usikker på når det skjedde, men det skjedde gradvis i ett raskt tempo. Følelsen av å bli forstått, av å vite at det var helt normalt, at flere hadde hatt det på samme måte, at andre gjenkjente seg i mine opplevelser og fant trøst i det, at jeg ikke trengte å beklage hvordan jeg følte det og ikke minst, at jeg burde la meg selv føle på det og så jobbe meg opp igjen etterpå.

Jeg fikk Amalie sine Seaband som hun hadde brukt mot sin morgenkvalme, kjøpte inn loveheart, salte kjeks og chips. I tillegg til å jobbe opp mine egne tanker og følelser rundt alt som var skjedd og alt jeg har foran meg. Jeg flyttet altså fokuset og prøvde å bruke min positive del av hjernen og la den andre delen ta ferie. Det, takke være dere, hjalp meg mer enn dere aner og jeg har nå mye mindre kvalme, i tillegg til at jeg faktisk fungerer flere ganger for dagen.

Men, med mer positivitet og energi, kommer også ønsket om å få gjort ting rundt meg. Jeg skal jo tross alt få en baby til sommeren (om alt går bra) og da er det masse jeg må få gjort av oppussing, ettersom det blir vanskelig å få gjort det med en baby på armen. Ikke minst er det mye jeg ønsker å få ferdig før Hüseyin muligens kommer til vinteren og da frister det alt for mye å gjøre noe i de periodene jeg føler meg ganske så bra på i løpet av dagen.

I går flyttet jeg en dobbelt seng fra ett rom til ett annet, i tillegg til å flytte en sovesofa inn der hvor sengen først stod. Det gikk kjempe fint, bortsett fra at jeg pustet som en hvalross og ble sittende med oppkast når jeg var ferdig. Akkurat dette er litt typisk meg og jeg blir litt oppgitt av det. For på den ene siden ønsker jeg å gjøre minst mulig på grunn av at jeg er redd for å gjøre noe som kan påvirke en spontanabort, og på den andre siden tenker jeg at ting må bli gjort og at kroppen min skal tåle normale påkjenninger uten å miste barnet på det grunnlaget.

Men nå er iallefall de største tingene gjort og alt som nå gjenstår er å sette opp veggplater, takpanel og pynte, før jeg kan si meg ferdig med 3 rom til sommeren. Har egentlig planer om å male også, men det står jeg selvfølgelig over med tanke på faren for barnet i magen sin helse.

Håper og tror at selv om jeg gjør litt innimellom iløpet av de neste månedene, så vil kroppen min allikevel være en god rugemaskin. Har aldri vært bekymret for dette tidligere og alltid levd som “normalt”, så lenge kroppen min godtok det. Men nå som voksen og med redselen for å miste barnet eller å påføre det skader, så tenker jeg mer enn da jeg var ung.

 

Jeg føler meg altså mye bedre, selv om jeg ikke vil påstå at jeg er “frisk”. For jeg har enda kvalme store deler av dagen, føler meg sliten, trøtt og trist (deppa) innimellom hele tiden. Men samtidig er jeg jo takknemlig og glad for å få denne fantastiske muligheten til å få en baby og attpåtil få den med mannen jeg elsker.

Nå skal jeg bare prøve å tenke fremover på alt det fine som venter og så tar jeg ting, litt etter litt…

 

-Mette

 

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER –  SNAPCHAT mette.ask

 

 

2 kommentarer
    1. Hvordan går det med deg du nevnte noe om blødninger? Håper det har stoppet opp?? Ellers ønsker jeg deg alt godt og lykke til!!

      1. Jeg hadde litt ved toalett besøk (ett par dråper) og har etter det sett lyserosa farge på papiret (beklager private detaljer). Er selvfølgelig redd for at det er starten på noe og går å engster meg for at det plutselig kommer mye blod. Men det har heldigvis ikke kommet noe til nå.

        Prøver å fokusere på det positive, hvile mye og få gjort litt i huset innimellom når jeg føler meg bra. Skal jo opprinnelig ikke være behov for å pakke meg inn i bobleplast.. Men er selvfølgelig litt nervøs.

Siste innlegg